Akademia

Opp gjennom tidene har jeg hatt den del diskusjoner med Peder om akademia. Peder er akademia-skeptiker. Og slik som jeg forstår det, så består det av minst to forhold:

1)      Individets selvstendige tenkning ødelegges av akademisk kunnskap

2)      Akademia fungerer ofte som et propagandaredskap, i hendene på staten og pengesterke interesser.

Min posisjon opp i det hele er omtrent den samme som for vitenskap. Jeg har stor respekt for akademia og vet å sette pris på hva skolert kunnskapsutvikling har betydd for verden. Det er ikke dermed sagt at akademia er ufeilbarlig. For meg er dette ingen absolutt autoritet, men noe jeg søker å forholde meg kritisk til. Og selvsagt finnes det utallige retninger, og innenfor hver disiplin finnes det fraksjoner, og her virker nok det sosiale spill i fullt monn. Det som imidlertid er viktig når enkeltmennesket her forsøker å opprettholde en sunn skepsis er at den er balansert. Det kan ikke være slik at alt som kommer, som passer med mine oppfatninger blir tatt kritikkløst til etterretning, mens alt som ikke passer, ser vi bort i fra, eller blir superskeptisk til.

Men om vi ser historisk på det, så levner det liten tvil om at utvikling av skolert kunnskap er den viktigste og mest avgjørende faktor for menneskehetens utvikling til der vi er i dag. Jeg har jo den teorien at det kollektive livsoverskudd som jordbruksrevolusjonen førte med seg skapte eliter, både religiøse og politiske som har fungert som en katalysator for utvikling av kunnskap. Ut av religionen kom filosofien. Og ut av filosofien kom vitenskapen.  Hvor mye dette har hatt å si for utviklingen kan man ane ved å nevne to forhold. I en periode på 300-400 år blomstret den Islamske verden på en måte som vi aldri har sett siden. Samtidig falt Europa inn i den mørke middelalderen. For Europa tapte den gamle greske kulturarven, som jo representerte det fremste av datidens akademiske kapital. Den kom i muslimenes besittelse, og den muslimske kulturen blomstret. Og dette varte helt til Islam lukket seg inne og avviste den gamle kulturarven. I ettertid kom kulturarven tilbake i europeisk besittelse. Vi snakker da om 12-1300 tallet. To århundrer senere blomstret Europa i renessansen.  Mens den islamske verden stagnerte i det dypeste mørke. Vi ser her sammenhengen mellom åpenhet, kunnskapsutvikling på den ene siden, og samfunn og teknologi-utvikling på den andre siden. De fleste store filosofer og vitenskapsmenn på denne tiden tilhørte den skolerte overklasse. Fra dem har vi fag som astronomi, matematikk, geometri, fysikk osv. Uten denne skolerte kunnskapen ville vi fortsatt ha vært i steinalderen. Og uten å nøle, og med den største selvfølgelighet anvender vi i dag mye av det som en gang ble møysommelig utviklet, innsamlet, kartlagt, systematisert. Vi alle gjør det, direkte eller indirekte.  Og det er da jeg stusser. Hvordan kan man uttrykke seg superskeptisk til all akademia, og samtidig bruke dets resultater hele tiden?

Tilbake til diskusjonen med Peder.  Første punkt: individets selvstendige tenkning ødelegges av akademisk kunnskap. Dette er definitivt en mulighet. Det gir seg selv med utgangspunkt i IP-teorien.  Dette er for øvrig noe vi driver på med hele tiden. Vi tenderer til å tolke informasjon med utgangspunkt i tidligere ervervet kunnskap. Vi finner plenty av dette fenomenet også innenfor religion, konspirasjonsteorier, ideologer og kanskje også filosofi. Spørsmålet er hvor vi finner mest av dette og hvor vi finner minst. Her tenker jeg akademia skiller seg ut som det området som skiller seg ut med den laveste raten av dette. For om vi tenker oss at man på noen måte, gjennom sin skolering får øynene opp for at de enkle intuitive fortolkninger ikke alltid er å stole på. Noen får kanskje aldri disse øynene opp, og også her kan man bli sugd inn i teorier og sosialt spill som gjør at man ikke evner å se over kanten. Akademia er full av motstridende teorier, diskusjoner og sikkert også kamp om penger og prestisje. Men det er noe med vitenskapen som man ikke ser andre steder. Jeg så for ikke lenge siden en dokumentar om utviklingen av partikkelakseleratoren i CERN. Og de første funnene som ble gjort. Det stod mellom Strengteorien (M-teorien) og teorien om inflasjon (Multiversteorien). Og da er det slik at de to hadde gjort forskjellige forutsigelser i forhold til Higgs-partikkelens egenskaper. Det første betingede resultatet som kom var nedslående tilhengerne av M-teorien. Mange av dem hadde brukt hele sin karriere på 30 og satset på denne teorien. Det vi ser i denne filmen er en rørende scene når det ser ut til ikke å gå deres vei. For her er det en vilje til å bøye seg for empirien, det svar naturen gir. Dette på tross av den enorme skuffelsen det innebærer. For det vi ser i denne scenen er vitenskapen som skinner der alle andre, religiøse og ideologer ville fornektet resultatet, i en strøm av ad-hoc bortforklaringer. Vitenskapen er i sin grunnleggende natur den disiplinen som lar observasjonen eller erkjennelsen råde. Og det er sant. Det skal mye modenhet og selvkontroll til for å tåle dette og handtere det adekvat. Og det er neppe alle akademikere som klarer den bragden. Men idealet er det, det er vitenskapens grunnideal.

Jeg tenker at det er større sannsynlighet for at akademikere er vaksinert seg mot å bli bergtatt av et eneste spor, enn for alle andre alternativer. Dette tror jeg kan ha mye med personlige egenskaper å gjøre. Kunnskap og teorier i seg selv er aldri farlige. Men det å bli bergtatt av dem er ødeleggende.

Punkt nummer 2, om akademia som propagandaredskap for makter og myndigheter, er jo noe man definitivt har sett eksempler på. Og det er synd. Her er det opplagt at det modne samfunnet må være seg bevisst frikoblingen mellom makt og utvikling av kunnskap. Jeg tenker at dersom man ved hjelp av makt og penger skal kunne bestille resultater, eller i alle fall, påvirke resultatet så er dette en alvorlig trussel mot demokratiet. Det å definere sannheten hører inn under totalitære regimer. Og man må vel regne det som korrupsjon når forskere gir etter for denne slags manipulasjon. Uten tvil har vi nok tanker om dette i vårt samfunn, men vi ser jo absolutt svakhetene og dette burde vært bedre gjennomtenkt.  Når politikere skal bestille forskning så burde først selve bestillingen settes et søkelys på. Er spørsmålene stilt på en lur måte slik at man får de svar man ønsker? Dette burde det være uavhengige kilderevisorer som gikk gjennom. Deretter burde bestillingen gå inn i en institusjon som er fristilt fra politikerne, og de plukker i sin tur ut adekvate forskere, basert på objektive kriterier. Og selvsagt skulle det eksistere sosiale brannmurer mellom instansene her. Ingen rødvin på hytta dagen før og avtaler mellom gutteklubben grei. Det er korrupsjon. Nå er dette bare en skisse av hvordan det kunne ha vært gjort.

Så til slutt så tenker jeg at i den vestlige verden så ser ikke dette så ekstremt galt ut. Mye forskning, forhåpentligvis mesteparten, er fri og uavhengig fra politikernes lange klør.