Beslutningsteori

Innledning

Dette er en oppsummering av den beslutningsteorien jeg utviklet en gang på begynnelsen av 90-tallet. For noen år siden jeg begynte å grave frem mine gamle arbeider for å legge ut på web. Da var beslutningsteorien noe av det første jeg letter etter blant mine gamle word-dokumenter.

Av alt jeg holdt på med på den tiden var det i høy grad beslutningsteorien som utkrystalliserte seg som det essensielle. Og jeg er fortsatt opptatt av dette. Det er fordi det er så sentralt i min måte å orientere meg i det mentale landskapet på.  Da jeg gravde i mine gamle dokumenter, fant teorien i to versjoner. Disse har jeg gjennomgått, rettet skrivefeil språk og linket der det passet. Du finner dem her og her. Det er neppe korrekt å si at dette er «min» beslutningsteori. Det finnes en rekke mer kvalifiserte beslutningsteorier som er laget for lenge siden. De fleste innenfor økonomisk teori. Og de inneholder sannsynligvis alle elementer som er i min teori og sannsynligvis mye mer.
Min teori kan vel kanskje karakteriseres som en universell beslutning som også har bygget inn usikkerhet i modellen.

Den, som ønsker å forstå min filosofi, anbefales å sette seg inn i denne teorien. Den er egentlig veldig enkel.

I ettertid har jeg forsøkt å utvikle begrepet atferdsdualisme for å sette navn på konseptet. Her forsøker jeg også å vise hvordan grunnleggende filosofiske tema kan sorteres eller struktureres i forhold til dette.

Beslutningsteorien henger nøye sammen med mitt syn på rasjonalitet, og hvilken plass fornuft og følelser har i dette samspillet. Sammen med vår evne til fantasi og kreativitet utgjør dette en total teori for hvordan mennesket (og dyr) produserer sin atferd. Dette har jeg forsøkt å sammenfatte i refleksjonen om Det Komplekse Mennesket. I Refleksjonen om Det Besluttende Mennesket forsøker jeg å koble dette til bevissthetsprosessen.
Hvorfor er det så viktig å forstå hvordan mennesket produserer sin atferd? Jeg opplever at det er helt vesentlig dersom man er nysgjerrig på å forstå mennesket og seg selv. Vi tolker oss selv og andre gjennom en konstant analyse av vårt atferdsmønster. Samtidig er dette grunnleggende i forhold til hvordan vi bedømmer oss selv og andre og vårt syn på mennesket generelt. I dag har vi en akselererende forståelse av hjernens anatomi. Vi har kartlagt funksjoner, måten de er sammenkoblet på og ikke minst hvordan den utvikler seg.

Om vi tar utgangspunkt i evolusjonsteorien, innser vi at vår hjerne er utviklet, ene og alene for å kunne produsere atferd. For atferden har vært og er kanskje fortsatt gjenstand for et massivt seleksjonstrykk. Følgelig er vår hjerne et produkt av evolusjon og naturlig utvalg. Jo mer innsikt vi får i dette, desto mer implikasjoner vil dette få filosofisk for vårt grunnleggende syn på mennesket og menneskets natur.

Og vårt syn på mennesket og menneskets natur er helt grunnleggende i forhold til det å organisere menneskesamfunnet. Dermed har dette også konsekvenser også for vårt politiske grunnsyn. Spørsmål om mennesket har ånd eller fri vilje får nye svar i lys av denne forståelsen. Det samme gjelder vårt syn på bevissthet. Også vårt syn på verdier, og moral springer ut av dette. Og det gamle spørsmålet om vi er født sånn eller blitt sånn (arv og miljø) finner sin grunnleggende løsning i dette. Vi opplever og sier at vi mennesker gjør hva vi vil, og at vi dermed er frikoblet fra mye av vår natur. Den store lærdommen her er at ja, vi mennesker har absolutt mulighet til å gjøre hva vi vil. Men det bakenforliggende: hva vi skal ville, er fortsatt usynlig for de fleste av oss. Det er illusjonen. Vi er styrt av en usynlig hånd som umerkelig og språkløst forteller oss hva vi skal ville. Men det er vårt bevisste jeg som finner frem til hvilke handlinger eller strategier som må til for å få det til. Det er det vi illusorisk opplever som «fri vilje». Beslutningsteorien er altså for meg det redskap som skal til for å avgjøre denne endeløse filosofiske debatten en gang for alle. Dermed får den avgjørende innflytelse på hvordan vi forstår menneskets natur. Samtidig er den så enkel at man kan forklare det til en tiåring. Det er i alle fall det jeg prøver på her.

 

Hva er en beslutning?

For hver handling et menneske, eller dyr gjør, så ligger det en mental prosess bak. Siste fase i denne prosessen, før det hele omsettes i handling kalles gjerne for en beslutning.  Men er beslutningen en nødvendig ingrediens for å kunne produsere en handling? Det spørs hva vi legger i begrepene og ikke minst vår forestilling om hva en beslutning er for noe. Det er ikke noe fasitsvar på det. Dette er min tilnærming:

En julaften for mange år siden fikk jeg og min bror hver vår elektriske bil i julegave. Jeg fikk en sort Meschedes. Den kunne gå fremover, og dersom den traff en vegg eller motstand så stoppet den, snudde og kjørte videre i motsatt retning. Broderen fikk en blå folkevogn. Den gjorde det samme som min bil, men hadde en finesse til. Om du satte den på et bord og lot den kjøre ville den stoppe på kanten, snu og kjøre i motsatt retning. Broderens bil eksisterer fortsatt og jeg var nylig hjemme og tok noen bilder av den. Min bil eksisterer ikke lengre. Kanskje fordi jeg skrudde den opp for å kikke inni den, kanskje av nysgjerrighet på hvordan den virket. Jeg ødela med andre ord bilen, blant annet i et forsøk på å forstå den. Jeg er ikke så flink med mekanikk, men noe av dette forstod jeg. Når bilen traff en vegg ble en hendel presset inn. Denne utløste en mekanisme som var laget for å få bilen til å snu. På broderens bil var det en tilsvarende mekanisme, men her var også utløseren tilknyttet en hendel som falt ned når den nådde bordkanten (se bildene). Følgelig kunne den snu før den kjørte utenfor «stupet».

Disse elektriske bilene har noen egenskaper som ligner litt på det vi kjenner igjen hos mennesker og dyr. De er ikke døde passive objekter, men de «lever» på den måten at de beveger på seg. De gjør handlinger. De har noe som kan minne om atferd. I dette tilfellet er det mulig å studere og analysere seg frem til en full forståelse av hvordan denne atferden blir til. Er det mening i å si at det, i dette tilfellet, er valg eller beslutninger involvert i denne prosessen? Jeg tenker at de fleste vil anse at en slik mekanisk innretting ikke har noe valg. Vi kaller det gjerne for en deterministisk prosess. Det betyr at når inngangsbetingelsene er gitt så følger resultatet med nødvendighet. Vi forstår dette fordi vi kan analysere og forstå hele årsakskjeden fra stimulans til respons. Det gjør det hele forutsigbart.

Når vi utvikler dataprogrammer så har alle utviklingsspråk kommandoer for valg. Dette er fundamentalt i all programmering. En typisk slik kommando kan være:

IF {betingelse} then {action1} else {action2}.

Og slike forgreninger hvor prosessen enten gjør det ene eller det andre, avhengig av betingelser, kan være nøstet inn i hverandre i komplekse strukturer som gjør det mulig for prosessen å agere relativt intelligent på den oppgaven den er utviklet for å løse. Sett utenfra, altså at koden finnes i en sort boks hvor vi ikke kjenner til innholdet, så kan vi se det at vi kan utsette innretningen for en del utfordringer (stimuli) og responsen blir forholdsvis intelligent i forhold til dette. Det jeg beskriver nå er utgangspunktet for den psykologiske retningen man kaller for behaviorisme, som ble utviklet i forrige århundre. Den hadde utgangspunkt i å kontrollere stimuli og måle/beskrive respons. En våt drøm innenfor behaviorismen var å kunne katalogisere hele registret av mulige responser for f.eks. en dyreart. Det vi står igjen med da er den type kompleks logikk som finnes i «den sorte boksen». Det er den logikken, som på bakgrunn av gitte stimuli, indre eller ytre, finner frem til hvilken respons som passer med dette. Forstår vi hvordan den virker, vil vi kunne forutsi hvilke kombinasjoner av stimuli som gir hvilken respons. Men om det var slik fatt med mennesker og dyr så ville det kunne ha forholdsvis alvorlige filosofiske implikasjoner. For er ikke dette bare en utvidelse av virkemåten til lekebilene? Riktignok er de langt mer komplekse, sofistikerte og avanserte, men dog innser vi at det er noe mekanistisk eller deterministisk over det hele. Rent intuitivt er det noe som protesterer i oss når vi sier at slike innrettinger gjør noen reelle valg. Dette er et av kjernespørsmålene i forestillingen om menneskets frie vilje.

Hva er det så dyr og mennesker har som er forskjellig fra dette? Vi har tydeligvis ikke klart å fange inn selve beslutningsprosessen ved å analysere slike mekanismer. Som sagt er det intet fasitsvar på hva begrepet beslutning inneholder og hvordan det avgrenser. Jeg skal nå forsøke å presentere min versjon av dette. Og det er en versjon som er skreddersydd for å fungere i sammenheng med min filosofiske tankeverden. Her er to refleksjoner som jeg ønsker å ta utgangspunkt i. Den ene er refleksjonen om forskjellen på slutninger og beslutninger. Her introduserer jeg verdier og verdikomponenten som en absolutt nødvendig betingelse for at et valg skal kunne finne sted. Erkjennelsen er at verdibegrepet er noe fundamentalt annerledes enn det vi hittil har vært inne på. En fundamental betingelse for å kunne gjøre en beslutning er evnen til å kunne foretrekke noe foran noe annet. Vår evne til å ha verdier, er det som hjelper oss med det. Hvor fundamentale er så verdiene? Jeg må stille det spørsmålet fordi noen vil hevde at verdier jo ikke er forskjellig fra all annen informasjonsbehandling. For vi har god grunn til å tenke at alt kan reduseres til fysikk og kjemi. Det er for så vidt korrekt. Det er ikke noe nytt metafysisk fenomen vi har introdusert.

Men på et «software» nivå representerer dette noe ganske annet enn de prosessene vi hittil har sett på. På software-språket kunne man kanskje kalt det for en ny og utvidet programmeringsteknikk.

Da er vi rett over på den andre refleksjonen handler om at verdienes inntreden i denne ligningen betyr et paradigmeskifte i måten en innretning kommer frem til sine handlinger på. Vi får en overgang fra prosedural til innovativ atferd. I stedet for at individet eller innretningen har et register av forhåndsprogrammerte handlinger, snakker vi heller om at individet finner opp handlinger, som ikke er forhåndsprogrammerte. På hvilket nivå snakker vi nå? Igjen så snakker vi her om «software» nivå. Om vi tar alle muskler i kroppen så går det vel sikkert an å regne seg frem til et teoretisk tall for hvor mange bevegelser et menneske kan gjøre og kombinasjonen av disse. Det er nok et veldig stort tall. Så kan det sannsynligvis reduseres ned til en rekke forhåndsprogrammerte og tillærte algoritmer for handlingsmønstre. Det kan f.eks. være det å gå, springe, gripe, gape osv. Poenget er at man ut fra disse grunnmulighetene har kapasitet til å kunne sette i gang et nærmest uendelig antall handlinger og prosedyrer. Det vi er interessert i er den prosessen som har handlingen som et produkt. Det vil si ikke nødvendigvis bare fysisk handling, men også sosialt i form av språk, holdninger og standpunkter.  For i denne prosessen ligger det vi er ute etter, nemlig selve beslutningen. Jeg sier enkelt at beslutningens produkt er handling eller standpunkt. Jeg skiller mellom rasjonelle og irrasjonelle handlinger. I en irrasjonell handling er beslutningsprosessen, svekket eller korrumpert slik at den handlingen som kommer ut i liten grad kan tilskrives rasjonelle vurderinger.  Man kan diskutere om prosesser som har høy grad av irrasjonalitet i seg skal kunne kalles for beslutninger. Men for å presisere hva jeg snakker om så snakker jeg om rasjonelle beslutninger. Det er nok et helt spekter av grader og varianter av dette. En klar definisjon for avgrensing er derfor vanskelig å gjøre. Men det er altså rasjonelle beslutninger jeg har fokus på i denne refleksjonen. Om vi tar utgangspunkt i refleksjonen om slutninger og beslutninger så ser vi raskt at den står i nær sammenheng med mitt syn på rasjonalitet. Rasjonalitetens grunnforutsetninger er for det første en noenlunde realistisk virkelighetsoppfatning. For det andre at man er bevisst hva man ønsker å oppnå; altså et mål. Målet representerer verdisiden, mens virkelighetsoppfatningen representerer fakta-siden. Da er vi klar for en overordnet beskrivelse:

En beslutning er den prosessen som finner frem til hvilket handlingsalternativ som kommer nærmest det man ønsker å oppnå.

Vi tenker oss en forutgående prosess som ender opp med et antall mulige alternativer. Hva er det som gjør at vi foretrekker et alternativ foran et annet? For å finne ut av det må vi utføre handlingen i fantasien. Fantasien vil da komme opp med et x antall konsekvenser av handlingen. Ofte tenker vi på konsekvenser som en rettlinjet kjede av årsak og virkning. Men egentlig er det vel mer å se på som ringer i vann. En og samme handling kan avstedkomme flere parallelle konsekvenser. Hver konsekvens er i seg selv en hendelse. Og hver hendelse medfører igjen et x antall konsekvenser. Med andre ord sprer konsekvensene seg som ringer i vann. Jo lengre ut i kjeden konsekvensen kommer, desto svakere blir forutsigbarheten. Det vil si at usikkerheten om konsekvenser vil øke med avstanden fra handlingen. Og da snakker jeg avstand, både i rom og tid. Men selv nære konsekvenser kan være vanskelig å forutsi med sikkerhet. Følgelig er det fornuftig å ta med sannsynlighet i dette regnestykket. Hvor sannsynlig er det at en gitt konsekvens vil skje? For å kunne komme opp med gode kalkyler på dette er vi avhengig av en god virkelighetsoppfatning, inkludert ikke bare hvordan ting er, men også forståelse av sammenheng og hvordan ting oppfører seg. Til alt dette trenger vi kognitiv kapasitet og vi trenger kunnskap og erfaring. Kunnskap og erfaring blir til gjennom erkjennelse. Erkjennelse er beheftet med usikkerhet. Derfor er konsekvensene beheftet med usikkerhet. I teorien kan denne usikkerheten kvantifiseres som sannsynligheter. En konsekvens er altså en spesifikk virkelighetsbeskrivelse, kombinert med sannsynlighet.

Så langt har vi bare holdt på med fakta-siden av beslutningen. Vi er interessert i en best mulig innsikt i hvordan ting er, hvordan det virker og hva som kan skje dersom jeg handler slik eller slik. Så lenge vi holder på med dette er vi før beslutningsstadiet. La oss gjerne kalle det for en mental utredningsfase.

Men hva betyr hver enkelt konsekvens for meg? Da er vi over på verdisiden. Verdisiden handler ikke om konsekvensen i seg selv, men om hvordan jeg forholder meg til den.  I tillegg til at vi har en beskrivelse og en sannsynlighet vil vi derfor også tillegge konsekvensen en verdi. Noen konsekvenser er ønskelige, andre er svært ønskelige, noen er likegyldige, mens andre er uønsket, noen svært uønsket. Likegyldige konsekvenser kan vi like godt ta ut av beslutningsregnskapet fordi de er irrelevante.

I den grad vi tillegger konsekvensene verdi er vi over i en beslutningsfase. Det som er i spill her er altså et x antall alternativer. For hvert alternativ ser vi for oss y antall konsekvenser. For hver konsekvens har vi en oppfatning om hva det er, hvor sannsynlig den er og hva dette betyr for meg.

Da kan vi mer konkret si at en beslutning er en siling av alternativer på bakgrunn av et sett med konsekvenser for hvert alternativ og hvor hver konsekvens beskrives som hva den er, hvor sannsynlig den er og hvilken betydning den tillegges.  

Beslutningsregnskapet

Matematisk kan dette teoretisk settes opp ved å definere vekten på en konsekvens. Vi sier jo ofte i dagligtalen at vi legger vekt på det og det elementet i vår beslutning. Og da peker vi gjerne ut de elementene som har størst signifikans for utfallet. Formelen blir:

Konsekvensens vekt = konsekvensens sannsynlighet * konsekvensens verdi

Denne formelen er da utgangspunktet for å kunne sette opp et teoretisk beslutningsregnskap. Jeg kom opp med denne formelen som en del av denne type refleksjon allerede på 80 tallet. Men det viser seg at jeg på langt nær var den første til å komme opp med dette. Daniel Bernoulli satte opp en lignende formel allerede i 1778. I mine tidligere refleksjoner om dette temaet har jeg (uvitende om Daniel Bernoulli) lagt inn en del refleksjoner for å begrunne denne formelen ytterligere. Her er kortversjonen av dette:

1)      Risiko
I risikoteori er grunnformelen sannsynlighet * konsekvens. Da er det underforstått at konsekvensen sier noe om hvilken betydning den tillegges. Likheten med formelen over er slående.

2)      Teorien om saklig argumentasjon
Et argument regnes som saklig dersom det er holdbart og at det er relevant. Matematisk kan det skrives slik: Argumentets vekt = holdbarhet * relevans.  Holdbarhetsbegrepet oversettes i min modell til sannsynlighet, mens relevans refererer til viktighet som igjen avhenger av verdi. Igjen ser vi at dette er basert på den samme grunnformelen.

3)      Skillet mellom deskriptivt og normativt
Det var David Hume som først kom opp med disse betraktingene. Anvendt på utsagn så handler deskriptive utsagn om det som er, mens normative utsagn omhandler det som bør være. David Hume er jo kjent for å ha hevdet at det er en uoverstigelig logisk kløft mellom disse kategoriene av utsagn. Det vil si man kan ikke slutte fra er til bør. Dette verktøyet brukte han visstnok til å slakte mange av datidens moralteorier. I min tenkning så refererer det deskriptive seg til fakta, oppfatninger eller virkelighetsoppfatning, mens det normative assosieres med verdier. Dermed skulle sammenhengen være åpenbar.

I tillegg har jeg altså nå refleksjonen om slutninger og beslutninger og selveste Bernoulli og Hume med på laget. Da tenker jeg at denne formelen står på fast grunn.

Beslutningsregnskapet baserer seg som sagt på denne formelen. I og med at vi for hvert alternativ har mange mulige konsekvenser, må man altså sette dette sammen i et regnskap for hvert alternativ, og deretter sortere ut de alternativene som har mest av de ønskelige effektene og minst av det som er uønsket.

 

I denne figuren forsøker jeg å fremstille beslutningsprosessen i form av et regnskap. De to første kolonnene er resultat av en konsekvensanalyse. Denne er igjen basert på virkelighetsoppfatning, erkjennelse, kunnskap, forståelse, kompetanse, vitenskap. Ikke-rasjonelle varianter kan basere dette på tro og religion. I den tredje kolonnen (fra venstre) kvantifiseres verdien på konsekvensen. Denne baseres på hva som er ønskelig eller ønskelig sett opp mot det vi søker å oppnå.
Den modellen, vi nå ser på, kan nok være vanskelig å implementere i det praktiske liv. Men den har en praktisk betydning fordi den påpeker elementene som inngår i en beslutning og setter dem inn i en struktur. Dette gjør det mulig å bryte ned beslutningsprosessen i sine enkelte bestanddeler og behandle hvert element for seg. Det er en utmerket fremgangsmåte for å få oversikt over beslutningsprosessen og forhåpentligvis gjennomføre den mer strukturert og kontrollert. Det er god grunn til å anta at det vil forbedre kvaliteten på beslutningen. Dette baserer seg på troen på at rasjonelle beslutninger gir et bedre gjennomsnittsresultat (høyere suksessrate) enn tilfeldige beslutningsprosesser.
I teorien kan vi tenke oss at kvantifisering av verdi kan oppnås ved å angi disse som økonomiske kostnader eller gevinster. Det beste instrumentet vi hittil har utviklet for kvantifisering av verdi er penger. Det gjør det mulig å utvikle denne modellen videre inn i økonomisk beslutningsteori. For alt jeg vet, finnes den allerede her.

Men et slikt regnskap er selvsagt på ingen måte uproblematisk, særlig sett med etiske øyne. Her er det to viktige poenger å ta med seg. Ukritisk summering av konsekvensvekter kan føre til at alvorlige negative konsekvenser blir borte i totalen. Det betyr ikke at konsekvensene blir borte, de blir bare skjult for beslutningstakeren. Dette er et alvorlig etisk problem. For enkeltkonsekvenser kan bety den store katastrofen for enkeltindivider. Og da er vi over på den andre komplikasjonen, nemlig at konsekvenser som er irrelevante for meg ikke behøver å være det for deg. Og irrelevante konsekvenser vil jo alltid ende opp med null i vekt. Dersom verdien er null blir vekten null. Da er det en fristelse å sløyfe hele konsekvensen i regnskapet. Og da er vi igjen tilbake til at totalen kan skjule momenter fordi beslutningstakeren ikke anser dem som relevant i sin vurdering. Denne problemstillingen relaterer seg til at relevans og verdsetting av konsekvenser er subjektive vurderinger. Subjektiviteten i dette har jeg påvist i refleksjonen om slutninger og beslutninger.

Måten beslutningsregnskapet er strukturert på viser altså at ikke kommer unna å ha en subjektiv komponent i beslutningen. Dermed kan man vel si at denne modellen for rasjonelle beslutninger er en subjektivistisk modell. Det vil si at den har et klart skille mellom det som er objektive og subjektive komponenter i beslutningsprosessen. Og vi ser da også umiddelbart at det å tillegge noe verdi er en subjektiv operasjon. Verdier har jo nær tilknytning opp mot etikken. Dermed har dette konsekvenser, også for vårt syn på etikk.