Biologisk determinisme

Dette utrykket er ofte brukt noe nedsettende om biologer og andre som har den oppfatning at  gener indirekte,  kan slå inn på menneskets atferd. Men først til basisproblemet. Opp gjennom tidene har mange hatt en forholdsvis sterk oppfatning om at verden er deterministisk. Dette er en debatt som på ingen måte er avgjort. Vi skal ikke inn i den. Men en viktig del av dette er beslektet med spørsmålet om menneskets frie vilje. Her reflekterer jeg meg frem til at spørsmålet om verden er strengt deterministisk, eller ikke, er irrelevant for spørsmålet om menneskets frie vilje. Menneskets frihet avgjøres ikke av om verden er strengt lovmessig eller tilfeldig. Viljen er like prisgitt i begge tilfeller. Problemet løser seg opp i det man begynner å forstå de egentlige mekanismene bak vår atferd. Nøkkelen ligger i beslutningsteorien. Mennesket er utstyrt med kraftige kognitive ressurser. Det er det vi kaller for fornuften.  Kognitive funksjoner og innovative mekanismer øker menneskets frihetsgrad dramatisk. Men det er ikke en frihet som er uavhengig av alt som finnes. Vi har ikke valgt, hvor, når eller av hvem vi skulle bli født. Vi har ikke valgt de omgivelser vi kommer inn i. Vi har ikke valgt vår art. Vi har ikke valgt den uendelige historien som ledet til at vi kom til i å eksistere. I det hele tatt har vi ikke valgt vår egen eksistens. Det er neppe kontroversielt at vi er formet av alt dette og på mange måter prisgitt innenfor en rekke rammer som alt dette definerer. Min refleksjon er at selve begrepet «fri vilje» er uklart og at en del av «mysteriet» består i at vi ikke helt klarer å se for oss hva vi egentlig snakker om. Beslutningsteori, hensiktsanalyse og refleksjoner om våre følelser avdekker viljekomponenten bak vår atferd.  Det er heller ikke vanskelig å resonnere seg at atferd er en viktig komponent i forhold til reproduksjonsmessig suksess. Dermed er også atferden gjenstand for å kunne formes av det naturlige utvalg. Den store misforståelsen her, tror jeg bunner i at vi forblindes av våre egne kognitive funksjoner og evne til innovativ atferd. Dette er et svært fleksibelt og plastisk system. Men det er viljen som styrer hva disse resursene skal brukes til. Og viljen, som er tilbøyelighetene, drivkreftene, eller motivene, er grunnleggende drevet av et forholdsvis rigid system. Vår frihet består ikke i uavhengighet av omgivelsene. Vår frihet består i muligheten til å gjøre det vi vil.  Men hva vi skal ville, er i stor grad bestemt av biologi. Opplevelse av personlig frihet handler mest om muligheten til å handle som vi selv ønsker. Vår glede og opplevelse av friheten i forhold til å få dette til er uavhengig av en teoretisk kunnskap om hva som en gang formet disse ønskene.  Ideer om determinisme, biologi og gener blir i denne sammenheng bare teoretiske betraktninger. Min mening er at dette er irrelevante avsporinger i forhold til vår søken etter dypet i vår menneskelige natur. På ingen måte berører dette vår frihet. Tvert imot kan en bedre innsikt og forståelse av de drivkrefter som ligger bak vår opplevde vilje, gjøre at vi, som samfunn, forholder oss til dette på en mer rasjonell måte. Og mer rasjonalitet gir muligheter for enda mer frihet og bedre livskvalitet for oss alle.

Det konseptet jeg har beskrevet her har jeg samlet i begrepet atferdsdualisme.

 

Biologisme

Dette begrepet er kanskje oppfunnet i den hensikt å karakterisere mennesker som, man oppfatter, har et ønske om å bruke biologiske oppfatninger som begrunnelser for rasistiske eller kvinnediskriminerende standpunkter. På sin blogg definerer Astrid Meland begrepet slik:

Biologi brukt normativt, en tro på at naturgitte trekk overbestemmer mennesker, historie og samfunn. Å forklare grunnleggende ikke-biologiske forhold med biologi.

Jeg har ikke hørt om noen som har definert seg selv som biologister. Men jeg synes denne definisjonen er grei, dog uklar i forhold til skillet mellom ikke-biologi og biologi. Det er imidlertid den normative delen jeg er interessert i, og den indikerer en tenkemåte som jeg skal adressere her. Men før jeg gjør det vil jeg også si at jeg tror det er svært få som tenker eller argumenterer slik i dag. Noen uttalte rasister kan nok finne på å bruke biologien som forsvar for sin ideologi. Og går vi tilbake til kvinnesaksdebatter på 1950-60 tallet finner vi nok mye av dette. Og ikke minst var biologi en del av Nazistenes raseteorier på 30 tallet. Det som er ulykken med dette er at de biologer og naturvitere, som i dag utrykker oppfatning om forhold mellom biologi og atferd, ofte blir mistolket eller karakterisert i retning av å ville promotere rasisme eller kvinnefiendtlige holdninger. Dette tenker jeg er svært urettferdig. Og det er kanskje noe av dette Astri Meland adresserer i sin blogg.

Så til selve den biologistiske kortslutningen. Den føyer seg inn i en type tankefeil som handler om å gjøre slutninger fra er til bør. Varianter av dette er slutning fra system til moral, fra oppfatning til standpunkt og deduksjonsetikk. Denne kortslutningen er en katastrofe, både for etisk tenkning og for oppriktig kunnskapssøken. Da jeg utviklet min variant av beslutningsteorien var dette også motivert av å få frem poenget at den eneste prosessen hvor det er legitimt å blande verdier og oppfatninger er i selve beslutningsprosessen, med tilhørende rasjonell argumentasjon. Hvorfor er dette en katastrofe? Jo, på området forskning, vitenskap eller kunnskapsøkning er det viktig at dette ikke er styrt av ideologi, drømmetenkning eller at man unngår å undersøke noe fordi man er redd for svaret (det jeg kaller for strutsestrategi). Alle slike forhold er egnet til å forvrenge og begrense kunnskapen. På den etiske siden er dette kanskje enda verre. For en systemmoralistisk eller etisk deduksjonistisk holdning vil naturlig medføre en lydighets ideologi med senket terskel til å undertrykke egne verdier. Det er jo bra for mennesker med undertrykkende hensikter. Men i svært mange tilfeller så forsvinner jo vårt kompass for det gode med i dragsuget og vi risikerer å bli med på grusomheter vi egentlig ikke ville vært med på.

For å bli en god og fordomsfri forsker trenges det å ha et gjennomtenkt godt etisk fundament i bunnen. For eksempel: Om vi skulle være «uheldig» å slumpe bort i gjennomsnittsforskjeller på såkalte raser. Så vil dette ikke være noe problem dersom vi har en gjennomreflektert etikk i bunnen. Mennesker har like stor etisk verdi selv om det er forskjell på individets tilgang til ressurser. Ofte er det jo slik at forskjellene er av en art som gjør at det skaper nytte og variasjon, til glede for alle parter.