Refleksjoner vedrørende livsdrifter og dødsdrifter

Freud delte driftene inn i to klasser: livsdriftene og dødsdriftene. Livsdriftene er de drifter som tjerner livet, mens dødsdriftene er de som tjener døden. Livsdriftene består av alle drifter som tjener overlevelse og forplantning (overlevelsesdrifter og kjønnsdrifter). Alle livsdriftene kan forklares ved hjelp av teorien om naturlig utvalg. Dødsdriftene som, ifølge Freud, tjener destruksjon av livet, med døden som siste endepunkt, kan det etter min mening ikke gis noen holdbar evolusjonistisk forklaring på. Den forklaringen Freud gav, bygger på noe som for meg ser ut som misforstått darwinisme. Freud tenkte seg at dødsdriftene ble bygget inn i alt levende på et tidspunkt i jordens utvikling da kosmiske krefter virket på uorganisk materiale og omdannet det til de første livsformer[i]. Resonnementet går på at alt liv er bygget av ustabile kjemiske forbindelser som, overlatt til seg selv vil drive mot et likevektspunkt som er den uorganiske tilstand (den andre termodynamiske lov, eller loven om entropi). Dødsprosessen består jo nettopp i at de komplekse kjemiske strukturer bryter sammen og går tilbake til sin opprinnelige uorganiske tilstand. Livet er jo på mange måter en kjemisk selvmotsigelse, som normalt ikke forekommer i et kjemisk miljø. Denne driften mot kjemisk likevekt har da preget livet, bygget seg inn i våre gener og gitt oss våre medfødte destruktive tilbøyeligheter. Feilen med dette resonnementet er at fysiske lover på ingen måte er i stand til å kode seg selv inn i genetisk materiale slik at de ivaretar seg selv på et høyere organisk nivå. Hvordan skulle de kunne gjøre det? Det eneste vi vet som er i stand til å kode gener, utenom intelligens, er det naturlige utvalg som arbeider med mutasjoner. Og det naturlige utvalg vil tendere til å selektere bort det destruktive, og favorisere det konstruktive, i dette tilfellet livsdriftene. Men de kjemiske og fysiske lover virker fortsatt på oss. De trenger ikke aktiv medvirkning fra noen for å virke som de skal. Enhver organisme kjemper naturlig på sin måte mot materiens iboende tendens til å bevege seg mot kaos og uorden, men vil til slutt overmannes, oppløses og gå tilgrunne.

Men det lar seg likevel ikke benekte at Freuds utgangspunkt, nemlig erkjennelsen av at det eksisterer rekke krefter i vår natur, og som ofte virker destruktivt, er riktig. Derfor tvinges vi til å søke en alternativ forklaring på dem. Et viktig poeng er at dette ikke nødvendigvis får noen stor betydning for Freuds psykologiske teorier ellers, for hans utgangspunkt var jo det han observerte, nemlig drifter som lar seg klassifisere i destruktive og konstruktive kategorier. Dette er utgangspunkt for hans teori om personligheten, og det er ingen grunn til å tvile på dette. Men den bakenforliggende forklaringen på dette utgangspunktet, som tar sikte på å gi et evolusjonistisk fundament, er altså etter min mening delvis gal. På den andre siden vil jo ideen om menneskets dødsdrifter kunne anvendes populistisk retorisk, særlig for å sverte menneskegrupper som foretar seg ting man ikke liker.

Hvordan skal vi så forklare destruktive fenomener som selvmord, abort, aggresjon, selvskading, krig, sølibat, faste osv.? Nå kan jo noe av dette bortforklares med kulturelle påvirkninger. Men all kultur er skapt av biologiske realiteter. De destruktive trekk ved den menneskelige natur, har vært iøynefallende i alle kulturer, til alle tider. Hvordan kan det naturlige utvalg, på noen måte frembringe noe slikt?

Min måte å forstå dette på er nokså enkel. Fra dagliglivet vet vi at mange forskjellige strategier kan tjene som realisering av samme mål. Vi vet også at i gitte situasjoner passer noen strategier bedre enn andre. Og endelig vet vi at motsatte strategier, som hver for seg fører til målet, kan virke mot sin hensikt dersom de brukes sammen.

Det naturlige utvalg favoriserer de former som til enhver tid er mest tilpasset. Tilpassethet er i denne sammenheng en veldefinert matematisk begrep som kombinerer parameterne reproduksjonsintensitet og overlevelse[ii] (for både foreldre og avkom). Disse parametrene kan enkelt sies å være overlevelse og forplantning. Det naturlige utvalgs «mål» er altså genenes utbredelse som kommer til uttrykk i form av overlevelse og forplantning. Hele organismen er innrettet på dette, de drifter som ligger til grunn for personligheten er ikke noe unntak. Ifølge dette resonnementet er alle drifter livsdrifter.

Men det finnes utallige ulike strategier som kan tjene disse formål. Opp gjennom tidene har varierende livsbetingelser blitt avsatt som lag på lag med utallige strategier som til sin tid har vært en genetisk suksess. Disse strategiene kan være i innbyrdes konflikt med hverandre, og utløses i situasjoner hvor de virker mot sin hensikt.

Et eksempel kan være det fenomenet at store flokker lemen kan begå kollektivt selvmord ved å kaste seg ut for et stup. Lemen er et typisk byttedyr, og må alltid være på vakt mot jegere. Oppdager den jegeren raskt, kan den flykte og komme unna faren. Er de flere sammen kan denne strategien optimaliseres ved å flykte når den ser at andre flykter. Dette er en fornuftig strategi som selvsagt ville fremelskes av det naturlige utvalg.  Men i den spesielle situasjonen hvor alle følger etter hverandre utfor stupet er den malplassert[1].

Vi mennesker kan, ved vår analytiske fornuft, oppdage at enkelte naturlige handlingsmønstre vil få et destruktivt resultat. Kanskje kan vi ved selvkontroll bremse tilbøyeligheten, kanskje ikke, Dette kan oppleves som en kamp mellom godt og ondt, mellom egoisme og det sosiale, eller som moralske og religiøse konflikter, som psykiske kamper med seg selv. Strategiene eksisterer i form av tilbøyeligheter som forsøker å drive individet til tilfredsstillelse (belønning). I de tilfellene hvor tilbøyeligheter som utløses er malplasserte blir resultatet destruktivt. Tilbøyeligheten virker mot sin hensikt. Så kan man spørre om det naturlige utvalg ikke raskt eliminerer slike uheldige tilbøyeligheter. Det vil nok til en viss grad skje, men det er først og fremst ingen automatikk i det. Det vil si at man kan ikke bare bestille de riktige mutasjoner slik at funksjonen settes ut av spill. Man må alltid regne med tildels lange etterslep. Dessuten kan det være positivt å ha tilgang til en rekke ulike strategier samtidig da dette i seg selv kan optimalisere overlevelsesevnen. Det er også et poeng at mange strategier står mot hverandre og danner kompromisser som svinger om et optimalt balansepunkt. Et eksempel på dette er konflikten mellom den individuelle og sosiale dimisjonen hos arter som lever i flokk. Visse strategier lønner seg for individet, men er uheldig for flokken som helhet. Strategier for begge deler eksisterer side om side og medfører stadig søken etter en optimal balansegang mellom disse strategiene.

 

Noen konkrete destruktive fenomener:

1.      Selvmord

a.      Den mest vanlige årsaken er lidelse, psykisk eller fysisk. Lidelse er smerte. Smerten er til for å gi signal om at noe er galt. Organismen vil da naturlig forsøke å handle for å komme bort fra tilstanden. Strategien er konstruktiv, for i det smertene opphører er det et signal om at man har kommet ut av en potensiell skadelig tilstand. Sidevirkningen er at dersom virkelighetsoppfatningen sier at selvmord kan være en måte å komme ut av lidelsen på, så kan ”målet” nås med denne strategien. Dette handler altså om et samspill av opprinnelige livsdrifter, som driver til en handling med dødelig utgang.

b.      En annen årsak kan være å tiltrekke seg oppmerksomhet.  Trangen til oppmerksomhet og sympati er fundamental i det sosiale spill. Vinnere i det sosiale spillet premieres med suksess på alle livets områder. I alle flokkdyr finnes dette spillet (noen kaller det for hakkeloven). Og det er ikke tvil om at de mest suksessrike individene får størst tilgang til partere og dermed forplantning. Det er heller ingen tvil om at taperne stort sett er avskåret fra det samme. Strategien, «å bli sett, bli populær» vil derfor naturlig fremelskes av det naturlige utvalg. Dette er en konstruktiv strategi.
Mennesker som er tapere i dette spillet vil naturlig føle livet som meningsløst og som en lidelse. Har kan noen finne tilfredsstillelse i forestillingen om den oppmerksomhet man får når man dør. Og noen realiserer dette.

c.       En annen årsak kan være forvrengt virkelighetsoppfatning. En muslimsk selvmortsbomber er et strålende eksempel på dette. For det første tror han at han får heltestatus. Heltestatus er en ekstrem høy status. Individet søker naturlig status, det gir tilgang til mage partnere og dermed også til å spre gener. For det andre er han overbevisst om at han kommer til en ny verden, hvor han får 70 jomfruer og kose seg med.  Her er koblingen til det naturlige utvalg svært nærliggende:

                                                              i.      Strategi for seksuell omgang med mange kvinner (det sprer gener)

                                                            ii.      Strategi for valg av jomfruer (gir en mann sikkerhet for at han er faren, og at han ikke blir bedratt til å forbruke energi på avkom som ikke sprer hans gener).

                                                          iii.      Unge kvinner: Alderen mellom 16 og 20 er optimal for graviditet og fødsel

2.      Selvskading
Etter å ha snakket med en del som har drevet med dette er det nærliggende å tro at det har med å gjøre med at fysisk smerte kan dempe psykisk smerte. Dette har med andre ord med lidelse og smerte å gjøre, og på tilbøyeligheten til å søke den minst smertefulle tilstanden. Samme resonnement som ved selvmord.

3.      Aggresjon
Aggresjon er grunnleggende nødvendig for overlevelsen. Den brukes i kamp mot en ytre angriper og i kamp mot interne rivaler (det sosiale spill). Begge disse fremelskes av det naturlige utvalg fordi det gir en overlevelsesmessig og forplantningsmessig fordel. En viktig del av det sosiale spill er å demonstrere makt. En meget effektiv måte å gjøre dette på er å ødelegge for andre, enten det er eiendeler eller direkte angrep. Poenget er at det skaper frykt, og det gir status og respekt i flokken, og igjen, status er nøkkelen til mange partnere og dermed større spredning av genene.

 

 



[1] Lemenflokken som springer utenfor stupet er sannsynligvis en ren vandrehistorie. Men vi lar den nå stå.



[i]. "Freuds Psykologi"  Side 52

[ii]. Se "Evolusjonsteorien" (Stenseth) side 110.