Darwin i etikk og politikk

Ingen vitenskapelige teorier har vel så stort potensiale til å rokke ved menneskets bilde av seg selv som evolusjonsteorien. Opp gjennom historien har vi fått flere vitenskapelige teorier som har rystet menneskets naive verdensbilde i sine grunnvoller. Det begynte vel med Kopernikus teori om det heliosentriske solsystemet, fortsatte med evolusjonsteorien, så fikk vi Einsteins relativitetsteori, og til slutt kvantefysikken. Hver på sin måte har disse rystet mennesket ut av en langvarig kunnskapssøvn. Men ingen teorier har skapt en så opprivende, langvarig og seiglivet debatt som evolusjonsteorien. Dette må nok Darwin selv ha ant, for han ruget i 20 år over sin teori før han ble tvunget til å publisere fordi en annen vitenskapsmann, nemlig Alfred Russel Wallace kom opp med en teori som var besnærende lik Darwins teori. Ideen lå i tiden, og den tvang seg frem under tyngden av vitenskapelige fakta. Om jeg tenker riktig her må jo Darwin også ha hatt rett i sin bekymring. Teorien ble livlig og heftig debattert. Jeg tenker at mye av dette ikke handler om evolusjonsteorien i seg selv, men om den det potensiale den hadde for innvirkning på viktige aspekter ved menneskesamfunnet. For dette truer med å snu opp ned på livssyn, religion, etikk og politikk. Og ettertiden viser at det er nettopp dette som har skjedd. Jeg mener også at ettertiden har vist at det filosofiske grunnlaget, vi har hatt for vår etikk og politikk, har vært utilstrekkelig i forhold til å ta imot evolusjonsteorien på en rasjonell måte. Det er dette som er temaet i denne refleksjonen.

Når jeg snakker om rasjonalitet så avviker min bruk av dette begrepet noe fra det allmenne. Rasjonalitet for meg handler om å være bevisst på mål for sine handlinger og standpunkter, og det handler om en virkelighetsoppfatning basert på analyse og kritisk tenkning. Min framstilling av dette er selvsagt derfor også basert på denne tenkningen.

Misforståelse av evolusjonsteorien

Kanskje er evolusjonsteorien verdens mest misforståtte teori. Det kommer av at den er basert på kompliserte mekanismer og at biologien i seg selv er en kaotisk prosess. For å kunne anvende evolusjonstenkning i forhold til menneskets utfordringer i dag, så krever det faktisk at man ikke bare har hørt om den, men faktisk setter seg litt inn i dette. Over tid har det akkumulert seg en rekke misforståelser og myter basert på evolusjonsteorien. Her er noen av dem:

·         Naturen finner løsninger på alt
Fullstendig feil. Enhver utdødd art, enhver biotops sammenbrudd er eksempler på naturens små og store katastrofer. Det naturlige utvalg er en blind kreativ prosess. Tilfeldigheter er en vesentlig komponent i dette bildet. Dersom en art blir utsatt for sterke utfordringer, er det ofte tilfeldigheter i kombinasjon med tid som avgjør om arten klarer dette eller ikke.

·         Alt utvikler seg i en konstant hastighet
Fullstendig feil: Det er en rekke faktorer som påvirker dette.  

·         Naturens løsninger er alltid best
Feil: Mange av de «løsninger» som naturen kommer opp med er ikke optimale. Her finnes mange eksempler på det, biologene kaller for «paleo» design. Fordi prosessen alltid bygger videre på det som er, så kan dette få en rekke bisarre utslag. For eksempel har vi mennesker plassert spiserøret bak luftrøret.  Dette tar stadig livet av utallige mennesket, fordi maten havner i luftrøret i stedet for spiserøret. Det er en idiotisk design som enhver ingeniør ville fått sparken for. Rekkefølgen ble avgjort helt tilbake på fiskestadiet, da det ikke var behov for pusterør. Siden har det vært umulig å gjøre om på dette fordi evolusjonsprosessen er inkrementell og  fordi det ikke er mulig at en slik utvikling kan skje steg for steg hvor hvert steg gir individet en signifikant reproduksjonsmessig fordel. Endre eksempel er menneskets sædledere som tar en lang runde rundt urinrøret. Og ikke minst prostata, som jo er en livslang ekspanderende struktur rundt et viktig rør, nemlig urinrøret. Vi menn som kommer opp i årene vet øyeblikkelig hva det er snakk om. Enhver ingeniør ville fått sparken for å gjøre noe så idiotisk.

·         Freuds dødsdrifter
Freud misforstod evolusjonsteorien på den måten at han tenkte at den såkalte naturloven «Den andre Termodynamiske lov» kodet seg selv inn i våre gener og bygget inn mentale drifter med streben mot til selvdestruksjon. Siden den gang har dødsdriftene inngått blant psykologenes myter, og sannsynligvis også medført store feiltagelser i forståelsen av destruktiv atferd hos mennesker. I noen kretser har dødsdrifter blitt til et negativt stempel som eksklusive er hevet over men som det elendige mennesket ligger under for. Eksempel på dette finner du her.

·         Forveksling med Lamarckisme.
Lamarckisme er navnet på den ideen at individets erfaringer er med på å prege arv. Dette er i prinsippet et alternativ til Darwins naturlige utvalg. Med utgangspunkt i dagens vitenskap har nok Darwin vunnet den debatten. Men, i rettferdighetens navn, så har jo vitenskapen etter hvert kommet opp med mekanismer som epigenetikk og genetiske brytere. Epigenetikk er en mekanisme som styrer aktivering og deaktivering av gener. Slike endringer kan arves. Det vil et avkom kan arve det som styrer aktivering/deaktivering av gener fra en forelder. Eksperimenter har også vist at f.eks. rotter som vokser opp i et miljø med mange farer og traumatiske hendelser vil få avkom med medfødt forhøyet tendens til engstelighet. Dette som følge av denne type mekanismer. Dette øker det genetiske repertoaret, og det øker artens tilpasningsevne til flere miljøer. Men det som er vesentlig å få med seg her er at dette er snakk om midlertidige tilpasninger. Virkningen forsvinner etter andre eller tredje generasjon. Det er ikke snakk om en varig endring av arten, og dermed heller ikke om evolusjon i tradisjonell forstand. For epigenetikken endrer ikke gener. Den bare styrer bruken av gen-biblioteket. Så sluttkonklusjonen av dette er at Lamarckisme ikke er å regne som en evolusjonsmekanisme som støttes av vitenskapelige fakta.

·         Den sterkestes rett
Det er kjent at Darwin fikk en del av sin inspirasjon til teorien om «naturlig utvalg» fra Thomas Malthus. Malthus utviklet teorier om individenes kamp mot hverandre opp mot en knapp tilgang på mat. Sammen med Darwins Naturlige utvalg, har dette skapt myten om «den sterkestes rett». For dette er en myte. Darwin opererte aldri med dette begrepet. Darwin konstaterte, med utgangspunkt i teorien om det naturlige utvalg, at det er de individene som er best tilpasset som til enhver tid før størst reproduksjonsmessig suksess. Og det er slett ikke alltid den sterkeste. En annen ulykksalighet opp i det hele er bruken av ordet «kamp». Det gir oss jo assosiasjoner om kamp mellom individer. Kamper skjer jo hele tiden, men kamp er slett ikke den mest vanlige aktiviteten individene driver med. Om vi tok målinger på dette ville vi nok se at kamp representerer et forholdsvis sjeldent innslag i individets liv. Samarbeid er sannsynligvis en langt mer utbredt omgangsform.  Om vi tar for oss selve mekanismen som kalles «Det Naturlige Utvalg», så er jeg ikke så sikker på at begreper som kamp og konkurranse er så veldig presise. For det som former artene handler om en, for individet, usynlig filtrering som foregår over mange generasjoner. Individet selv har intet forhold til dette. De kamper og konkurranser som foregår på individplan, handler om helt andre og mer nærliggende forhold. Selvsagt er dette med på å prege det store bildet, men som sagt har ikke individet selv noe forhold til dette. Ideen om den sterkestes rett er selvsagt en retorisk gullgruve for enhver gruppeorientert agitator. Mest fatalt ble jo dette i forhold til Nazismen, hvor ideen om den sterkestes rett ble dyrket frem, godt hjulpet av filosofer som Friedrich Nietzsche. Resultatet har kostet utallige menneskeliv. Men i tillegg har den nok også gitt akademia et kraftig skudd for baugen fordi det skapte en redsel og aversjon mot å trekke evolusjonsteorien inn i de disipliner der den naturlig hører hjemme. Igjen handler dette om en manglende filosofisk modenhet til å forstå hvordan evolusjonsteorien kan trekkes inn på en måte som gjør nytte i stedet for skade. Dette kommer vi straks tilbake til.

·         Mennesket er evolusjonens sluttprodukt
Måten vi fremstiller evolusjonen grafisk på har nok vært med å skape denne myten. Vi starter gjerne nederst med de aller første og mest primitive organismer. Så har vi fremstilt dette som et tre hvor mennesket troner på toppen. Illustrasjonen er jo selvsagt pedagogisk og gjør det lett å få et overblikk. Men vi mennesket har nedarvede forestillinger om rang. Og rang handler om størrelse og høyde. Følgelig er det de som er høyt oppe mer verdig enn det som er lengre ned. Som en digresjon: Måten vi fremstiller verdenskartet på, med «våre land» lengst mot nord, plassert øverst på kartet, er neppe en tilfeldighet.
Bildet, som skapes, er at mennesket er naturens sluttprodukt, det er skapelsens endelige mål. Det er det som kan kalles forestillingen om evolusjonær determinisme. Da jeg var liten gutt mente jeg at jeg hadde funnet det ultimate beviset mot evolusjonsteorien. Hvorfor har apene stått stille og ikke utviklet seg til mennesker de også? Dette resonnementet, som jeg faktisk har sett andre også har kommet med, baserer seg på forestillingen om evolusjonær determinisme. Det vil si at det på forhånd er gitt hvor evolusjonen skal, og gjennom hvilke faser. Mye av dette sammenfaller jo med forestillingen om historisk determinisme. Altså forestillingen om at alle kulturer gjennomgår de samme faser og til slutt ender opp som siviliserte teknologiske, humanistiske kulturer. Derfor sier vi ofte at en kultur ligger x antall hundre år «bak» oss. Dette er sannsynligvis en svært naiv forestilling. Samme tankegang kan man jo falle inn i forhold til evolusjon.
I en del religiøse teorier som fusjonerer evolusjonsteorien inn i sin religion, er jo dette et poeng. Gud har skapt mennesket ved hjelp av evolusjonen. Forestillingen tegner et bilde av en evolusjonsprosess som beveger seg med nødvendighet på veien mot mennesket. En slik forestilling er totalt uten hold i evolusjonsteorien. Evolusjonen er en kaotisk prosess, som i praksis kan ta alle retninger.  Små og store tilfeldigheter avgjør hva utfallet blir. Noen har fremstilt det slik at vårt nummer kom ut som om det var resultatet av ren lottotrekning. Et eksempel på en slik hendelse er et asteroidenedslag i Mexico-gulfen for 65 millioner år siden. Nedslaget utryddet dinosaurene og ryddet dermed plass for andre, mer unnselige arter til å kunne blomstre. En av dem var en liten rottelignende skapning. De ble stamforeldre til pattedyrene, og resten av historien kjenner vi. Hadde ikke dette nedslaget skjedd så ville verden sett totalt annerledes ut i dag. Den beste måten å fremstille den evolusjonære utviklingen på er ikke i form av et tre som vokse nedenfra og opp, men heller som et tre som vokser i alle retninger og skaper en ball. I sentrum av ballen har vi livets opprinnelse og bakterier. Så vokser det hele utover. Nåtiden vil alltid være representert av ballens overflate. Her er vi mennesker sammen med alle andre organismer som eksisterer i dag. Vi har vår egen unike grein, som møtes med andre greiner en gang i fortiden og som forsetter bakover helt til livets begynnelse.
Et annet spørsmål er hvor lenge mennesket som art vil overleve på denne kloden, og hva som kommer etterpå. Et scenario er at mennesket vil fortsette å utvikle seg. I moderne tid har mennesket imidlertid greid å eliminere mange av de mer direkte mekanismene for naturlig utvalg. Men personlig er jeg sikker på at både naturlig utvalg og spesielt seksuelt utvalg er mekanismer som virker for mennesket den dag i dag. Om dette får fortsette gjennom årtusener fremover vil det høyst sannsynlig omforme mennesket. Da er jo et senario at mennesket utvikler seg i en eller flere retninger til andre arter enn de som finnes i dag. Det er jo lite sannsynlig så lenge verden er globalisert. Et annet scenario er at mennesket dør ut. Og, med dagens klima og ressurs problematikk som bakteppe er ikke dette et usannsynlig utfall. Det tredje scenarioet er at mennesket utvikler teknologi som gjør det i stand til å kontrollere sin egen utvikling. Med andre ord, mennesket programmerer eller omprogrammerer seg selv. Det er heller ingen usannsynlig tanke. Poenget er uansett at tanken om en evigvarende menneskeart, slik som vi nå kjenner den er fjern, og absolutt ingen nødvendighet. Sannsynligvis er teknologien det eneste virkemidlet som er egnet til å kunne realisere noe slikt.

 

Evolusjonsteorien i våre standpunkter

Mye av dette temaet er også behandlet her. Hittil har vi kun snakket om myter og feiltagelser i forbindelse med evolusjonsteorien. Det har med våre oppfatninger å gjøre. Men det modne mennesket forholder seg ikke bare til oppfatninger. For det er bare en side av den rasjonelle prosess. Verdiene er den andre siden. Mitt anliggende i forhold til evolusjonsteorien er å sørge for at den forblir en del av faktagrunnlaget, og at den aldri smitter over på verdisiden. Den holdningen jeg utrykker her handler selvsagt ikke bare om evolusjonsteorien. Den gjelder hele vår virkelighetsoppfatning, inkludert alle våre oppfatninger og forestillinger. Den rasjonelle prosess produserer standpunkter og handlinger. Det skjer gjennom beslutningsprosessen som er den eneste prosessen hvor det er rasjonelt å forene virkelighetsoppfatning med verdier. Teoretisk vil ethvert forsøk på å trekke oppfatninger inn på verdisiden rammes av en feilslutning som David Hume beskrev som å slutte fra er til bør. Blanding mellom oppfatning og verdier kan dessuten lede til alvorlig forvrenging av vår virkelighetsoppfatning. Det er det teoretiske grunnlaget mitt for å avvise blanding av verdier med fakta. Men dette er ikke bare teori. Dette handler også om standpunkter og handlinger. Dersom maktens mennesker er irrasjonelle og lar seg forblinde av dette, kan det få dramatiske konsekvenser. Vi har allerede nevnt Nazismen. Den bygget jo på en feiloppfatning av evolusjonsteorien. Men la oss nå ta dette som utgangspunkt. De sterkeste vinner. Det er jo ikke det samme som den sterkestes rett. En rett har jo intet med evolusjonsteorien å gjøre. En rett er en sosial konstruksjon. OK, vi tar altså utgangspunkt i en oppfatning om at evolusjonsteorien foreller oss at de sterkeste alltid vinner. Dette kan da oppfattes å høre til vår virkelighetsoppfatning. Hvordan kan dette påvirke måten vi behandler de svake i samfunnet på? Her kommer er-til bør feilslutningen. Fordi vi tror evolusjonen favoriserer de sterkeste så betyr det at de sterkeste har størst verdi. Vi har nå flyttet oss over fra faktasiden til verdisiden. Siden de sterkeste har størst verdi, så betyr det også at de svakeste har minst verdi. Samfunnet må da innrettes slik at de sterkeste blir favorisert på bekostning av de svakeste. Nå har vi kommet over på et standpunkt. Dette standpunktet har et faktagrunnlag og en verdi. Men hvor kom den verdien i fra? Jamfør refleksjonen om slutninger og beslutninger. Her resonnerte jeg meg frem til at valg ikke er mulig kun på bakgrunn av informasjon om alternativene alene. Her kommer altså verdiene nettopp fra faktagrunnlaget. Her er ingen subjektinformasjon. Dette resonnementet produserer altså ikke et standpunkt. For subjektet bidrar ikke med noe. Det er et illusorisk standpunkt fordi det ser ut slik, men egentlig er det ingen reelle verdier inne i bildet her. Det naturlige utvalg er en blind prosess uten noe forhold til verdier. Den verdikomponenten vi synes å se i evolusjonen er en ren illusjon fordi vi tillegger prosessen egenskaper den ikke har. Slik kan altså vårt mentale landskap forblindes til å tro at vi forpliktes av verdier utenfor oss selv. Fakta i seg selv gir ingen forpliktelse for våre standpunkter. Hvor er du opp i dette? Hva vil du? Er du villig til å gripe den friheten det gir deg å frikoble deg fra det som er, og uttrykke det du egentlig vil? For vil du virkelig dette? Tenk deg å leve etter det. Svake barn, syke og uføre, elendige mennesker. De er ikke verdt noe, så vi bare gasser dem. Jeg tviler ikke på at det faktisk er noen som vil dette. Og de er selvsagt mer enn lykkelig over å kunne forblinde den store mengde med denne type retorikk.

Enda et eksempel: Homofili burde vært utryddet av det naturlige utvalg. I alle fall vil det bli det, fordi homofile ikke får barn. Og uten at de får barn så vil deres egenskaper etter hvert forsvinne. Ergo er homofili i strid med naturen, ergo kan ikke samfunnet akseptere homofili. Derfor bør homofili bli forbudt.
La oss nå ta en litt annen vinkling i forhold til å analysere dette. Vi bruker H-analyse.

-          Hvorfor bør samfunnet forby homofili?

-          Fordi det er i strid med naturen.

-          Hvorfor bør man forby alt som er i strid med naturen?

-          Fordi det er unaturlig og vil bli tatt bort av det naturlige utvalg.

-          Hvorfor kan vi ikke akseptere det som er unaturlig og som vil bli tatt bort av det naturlige utvalg?

-          Er du tulling? Skjønner du ikke at uten det naturlige utvalg, så hadde ikke vi vært her? Hvordan skulle det gått med samfunnet dersom vi undergraver den prosessen som har formet oss og gjort oss til det vi er?

-          Hvorfor skal vi ikke undergrave den prosessen som har formet oss?

-          Nei, nå er du helt idiot her, mann. Det er jo til beste for samfunnet at denne prosessen får virke som det skal.

-          Hvorfor skal vi etterstrebe det beste samfunnet?

-          Nei, nå er det slutt på tålmodigheten her. Så dum er du ikke. Vil ikke du leve i et godt samfunn?

-          Og i et godt samfunn, så finnes ikke homofili?

-          Nei, selvsagt ikke

-          Fordi det er i strid med naturen?

-          Ja, dette har vi jo slått fast.

-          Så alt som er i strid med naturen skal forbys av samfunnet?

-          Ja, selvsagt for vi ønsker jo et best mulig samfunn.

-          Hva med kondom?

-          Hæ? Nå må du holde deg til saken mann!

-          Kondom er i strid med naturen for det forhindrer avkom. Da må vi altså også forby all prevensjon. Vi må forby abort. Vi må forresten også forby sykehus for det undergraver det naturlige utvalg. Forresten var det ikke kona di som havna på sykehus i går? Nå må du se å få henne ut derfra fordi det undergraver det naturlige utvalg. Klarer hun ikke å leve ved egen maskin, så må hun dessverre dø, ikke sant?

-          Hva i helvete er det du står her og påstår mann? Se, og pell deg vekk, du er jo helt ubrukelig!

 

Det denne dialogen avslører er flere ting. Igjen ser vi at en ren fakta-oppfatning smitter over på verdisiden. Dette danner en slags presedens. Så blir dette i sin tur brukt på verdisiden i ved dannelsen av standpunkt. En H-analyse på et slikt illusorisk standpunkt bærer raskt i grøften for den som hevder standpunktet. Og vedkommende tvinges til retorikk eller å komme opp med diverse ad-hoc utveier. Som regel har slike ad-hoc argumenter konsekvenser som avsender ikke har tenkt over, og han vikler seg raskt inn i problemstillinger som det kun er retorisk vei ut av. En annen ting som lyser mot oss er at henvisning til begreper som «naturlig utvalg» og «naturens hensikt», veldig raskt ender i den pietistiske grøfta. Systemets formål, definerer vår moral. Og alt vi gjør og ikke gjør, styres igjen av denne moralen. Bordet fanger, og mangt og meget av vårt gode liv går med i dragsuget av en konsekvent etterlevelse av slike ideer. Men sjelden eller aldri ser vi at noen går så langt. Det vil si, at i den grad man hevder slike holdninger, så praktiseres de asymmetrisk på den måten at det gjelder de andre men ikke oss. Det gjelder de vi ikke liker, de vi ønsker å tråkke på, de vi ønsker å ekskludere.

Men, i den grad slike resonnementer når så langt at de slår inn på politikken og håndhevede moralske forestillinger, så er de et utrykk for samfunnets irrasjonalitet. For et samfunn som nedgraderer og ekskluderer mennesker på denne måten, skaper ikke et samfunn som er til beste for alle. Resultatet er dårlig menneskesyn, noe som kan få ethvert samfunn til å ende i forråtnelse.

 

Men er det da slik at det som er, aldri skal influere på våre standpunkter? Er det slik at evolusjonsteorien aldri kan ha noen innflytelse på politiske eller etiske standpunkt vi måtte ha? Ja og Nei. Evolusjonsteorien hører alltid inn som faktagrunnlag for våre standpunkter. Den er ikke normgivende. Men det er ikke dermed sagt at den er ubrukelig. Det er akkurat like irrasjonelt å ikke ta den med i ligningen i sammenhenger hvor slike betraktninger faktisk hører hjemme. Der det er naturlig, trekkes evolusjonsteorien inn som en del av faktagrunnlaget som inngår i våre rasjonelle prosesser. For, om vi ønsker å skape et samfunn til beste for alle, så vil det å lukke øynene for evolusjonen og måten den har formet den menneskelige natur på, kunne medføre fatale feilslutninger i måten vi tilrettelegger samfunnet på. Kunnskap er aldri en trussel i seg selv. Det er måten den blir brukt på som kan være farlig. En etisk grunnholdning hvor våre fakta-forestillinger blir mål i seg selv og moralsk forpliktende, er irrasjonelt, fordi det underminerer menneskets egen vilje og reduserer mennesket til en slutningsmaskin. Det modne mennesket frikobler seg selv moralsk fra kunnskapen. Det er irrasjonelt å la kunnskapen definere hva vi skal ville. Kunnskapens rolle er å sprenge grenser for hva vi kan få til. Dersom vi ikke mister fokus på alles beste så er ikke kunnskap om evolusjon og menneskets natur til skade. Tvert i mot. Det hører med i våre ligninger.

Et enkelt eksempel på det kan være antibiotika. I dagens Norge har vi et forholdsvis strengt regime som regulerer dette. Og det er ikke uten grunn. Bakterier utvikler seg lynraskt. Her kan det være snakk om flere tusen generasjoner i løpet av timer. Dette blir det evolusjon av. Og denne evolusjonen går svært hurtig. Her kan man observere naturlig utvalg i praksis. Om antibiotika misbrukes risikerer vi at bakteriene utvikler resistens, med den følge at medisinen mister sin virkning. Standpunktet her refererer seg til bevaring av liv og helse. Det er verdisiden. Fakta siden er vitenskapen om bakterier og om naturlig utvalg. Det som karakteriserer et slikt standpunkt er at det ikke tar norm av evolusjonsteorien, men vi utnytter kunnskapen derfra slik at vi forfølger våre egne mål.  Det er dette som er rasjonaliteten. Vi forfølger bevisst våre egne mål, og vi utnytter den kunnskap som er tilgjengelig i forhold til å nå våre mål. Men det er våre mål, vi snakker om, ikke forestillinger om naturens mål.

En vesentlig del av det å innrette et samfunn handler om å forstå mennesket, så dypt som det lar seg gjøre. Vi ser jo ofte forhold i samfunnet som skaper lidelse og ulykke. Samfunnets oppgave er å forhindre dette, eller dempe det. Hvilken strategi skal samfunnet ha? For å kunne komme opp med den optimale strategi er det viktig å forstå de mekanismer som skaper de ulykkelige forholdene. Her kommer både sosiologiske, psykologiske og evolusjonære betraktninger inn i bildet. Og, i den grad vi identifiserer tilbøyeligheter knyttet til dette, så kan evolusjonsteorien sammen med hjerneforskningen fortelle oss at komponenter i dette er medfødt og at det alltid vil finnes varianter hvor disse tilbøyelighetene slår ut på uheldige måter. Da vet vi at dette er noe man aldri kan få helt bort. Men sosiologiske og psykologiske kunnskaper kan fortelle oss hvordan dette kan dempes mest mulig. Da står vi igjen med en dobbelt strategi på området: strategien som demper dette mest mulig, og strategien som ivaretar de mennesker som likevel rammes på en mest mulig verdig måte. En blindhet for evolusjonsteorien kan i slike tilfeller bevirke en abolisjonistisk strategi. Det vil si at man forsøker å utrydde noe som ikke lar seg utrydde. Ofte fører slike idealistiske strategier til mer lidelse og mer elendighet for de som rammes.

Hvilke moralske refleksjoner kan man trekke ut av evolusjonsteorien?

Selv om evolusjonsteorien i seg selv er amoralsk, så kan man selvsagt gjøre sine refleksjoner. Den mest nærliggende refleksjonen et alfa-menneske gjør seg er jo ideen om «den sterkeste rett». Alfa-mennesker vil alltid lete opportunistisk etter enhver refleksjon som kan begrunne egen overlegne stilling. Men her i begynnelsen av forrige århundre kjørte eliten seg i grøfta på bakgrunnen av den samme refleksjonen. Den engelske og den amerikanske eliten så selvsagt seg selv som toppen av den evolusjonære kjeden. Det er nærliggende å tenke seg at de så på seg selv som den ypperste av evolusjonens produkter. Men, noen av dem forstod jo mer av evolusjonsmekanismene enn andre. Så når man virkelig gikk inn for å ingeniør-tenke rundt dette så støtte man på et formidabelt problem. For det å være på evolusjonstoppen innebærer jo at man også topper statistikkene for reproduksjon. Her raste prosjektet i grøfta. For det viste seg at fattige og «lavere samfunnsklasser», i gjennomsnitt, fikk langt flere barn enn eliten. Med så store forskjeller, sier enkel matematikk at eliten er utryddet i løpet av noen få generasjoner. Dette skapte nok et paradoks som de fleste innen eliten neppe ville vite noe av. Eller man forsøkte aktivt å gå inn for å omforme naturen slik at den passer bedre med elitens bilde. Da tenker jeg på begreper som «eugenikk» og «rasehygiene».

Svakheten med denne type tankegang er at man alt for lettvint satte likhetstegn mellom biologisk suksess og sosial status. Selvsagt er det sammenhenger her, men de er langt mer komplekse og nyanserte enn det man den gang tenkte seg.

I en diskusjon jeg hadde med Peder om skolepolitikken i USA hvor jeg utrykte bekymring for at det stadig blir dyrere og ta utdannelse, og at flere og flere faller utenfor fordi de ikke har råd. Dette er en utvikling vi har sett gjennom de to siste generasjonene. I min verden innebærer det at samfunnets human-kapital er i ferd med å forvitre. Peder så det ikke slik, og kom da med et typisk argument basert på naturlig utvalg. Dette er en naturlig seleksjonsprosess, hvor de som ikke klarer å skaffe penger filtreres ut. Av alle de tingene Peder er flink til, så er det ikke å ingeniør-tenke om dette. Han har selvsagt ingen refleksjon om sammenhengen mellom økonomisk status og gener. Han har heller ingen refleksjon om sammenheng mellom utdannelse og god økonomisk status og gjennomsnitts antall barn. For å kunne belegge en slik påstand må man påvise at rike mennesker har noen genetiske egenskaper som fattige ikke har. Og man må påvise at rike velutdannede mennesker får flere barn enn gjennomsnittet. Som tidligere nevnt så er sannsynligvis sammenhengen motsatt i forhold til reproduksjon. Men hva med påstanden om at rike mennesker, er det på grunn av genetikk?

Her overser man fullstendig svært komplekse sosiale prosesser med store innslag av kaos. Den økonomiske dynamikk virker selvforsterkende. Jo mer man har, desto større muligheter har man for å skaffe seg enda mer.
De fleste som har råd til utdannelse i USA, får penger fra foreldre. Sannsynligvis har langt over 90% av de rike i USA arvet sine formuer. Men selvsagt er det noen som klarer dette på egenhånd. De kan vinne penger. De kan ha fått en liten arv som de satser på børsen. At akkurat de aksjene plutselig mangedoblet seg var ren flaks. Forskning har vist at det meste av spekulasjon på børsen er avhengig av flaks. Noen blir ruinert og andre ikke. Så kan man ha hatt flaks på den måten at den bransjen man valgte å satse på plutselig fikk et uventet oppsving. Så kan man få forretningsmuligheter fordi man tilfeldigvis kjenner noen (en barndomskamerat osv., eller fordi Pappa har en bekjent i en sentral posisjon). Selvsagt handler ikke dette bare om flaks. Man kan jo også ha forretningstalent. Men de finnes sannsynligvis jevnt fortelt i befolkningen. Om de utløses, eller ikke, handler mest om omstendigheter.

Jeg tenker at det å koble slike sosiale prosesser rett på biologi og evolusjon er en total avsporing, og vitner om manglende forståelse for kompleksiteten i sosiale prosesser. Selvsagt blir det da urettferdig at de som kommer seg opp og blir eliten også er de som får definisjonsmakt til å skape en historie om egen fortreffelighet som fungerer som sosial kannibalisme. Man tar status fra de «underliggende klasser» og albuer seg selv opp på den.

Det man kan trekke ut av dette er at man skal være forsiktig med å bruke evolusjonsteorien til å degradere andre mennesker. Som regel holder ikke resonnementet, samtidig som det kan skape enorm ulykke og lidelse i samfunnet.

Men det går faktisk an å snu på flisa. Da tenker jeg slik:

Evolusjonen er basert på variasjon, eller mangfold som jeg kaller det. Det er ikke normal-mennesket som driver utviklingen fremover. Og det gjelder ikke bare evolusjon men også all kulturell utvikling. Om kulturen bare bestod av normal-mennesker så vil utviklingen stoppe opp. Fordi ingen vil sprenge grenser, vi ville fått et formidabelt konformitetspress og innovasjonskapitalen vil forvitre. Vi eksisterer fordi det alltid har eksistert et mangfold som gjør at noen individer sprenger grenser og kommer opp med nye måter å fungere på. Selvsagt er det ikke alle varianter som gir fremgang og innovasjon. Og siden det er en langt større belasting å være en variant enn å være et normalmenneske så er det disse variantene som bærer kostnaden for innovasjonskapitalen på sine skuldre.
Hva betyr dette i forhold til vår holdning til varianter og mangfold? Betyr det at vi skal slå ned på dette og degradere menneskeverdet i forhold til all variasjon? Om vi sammenligner dette med fortidens forestillinger om stereotyper, altså at det finnes en stereotyp for alt som bestemmer hva som er det perfekte, da gir moralske forestillinger som går i retning av normalisme seg selv. Evolusjonsteorien slår beina under alt slikt tankegods. Det finnes ingen prototype, ingen målesnor for hva et menneske bør være. Tvert imot så vet vi at dersom mangfoldet tørker inn så tørker også artens og samfunnets tilpasningsevne til. Så hvem bærer da byrdene for normalmenneskets velbefinnende i denne verden? Er det en god moralsk ting å degradere og ikke være takknemlig overfor de som bærer kostnaden som gjør denne utviklingen mulig? Hva fjør dette med vårt syn på mangfold? Hva gjør dette med vårt syn på varianten?

Det er forskjell på å lytte til naturen og på å gjøre den normativ

Naturen er i seg salv amoralsk. Når moder jord eller naturprosessene går sin gang, så er det nådeløst, brutalt og uten skånsel av noe slag. En supervulkan kan gå av, eller kloden blir innhyllet i is. Vi mennesker er anda ikke i nærheten av å kunne påvirke slike prosesser. Universet er et svært farlig sted. 99,999… prosent av universet har et miljø som ville tatt livet av oss i løpet av sekunder. Hvor har vi det ifra at universet er skapt for oss? I det store og hele er naturen totalt ubeboelig og livsfiendtlig. Vi mennesker har ingen særstilling i dette. Vi er hverken mål eller middel for naturen. Og av dette skulle man trekke moralsk lærdom. Hallo mann, kom deg ned på jorden, det eneste midlertidige fristed vi har for vår eksistens. Når vi mennesker dyrker vår lille egeninteresse opp i det hele, så gjør vi det på tross og på trass mot alt dette. Vi er Den Andre Termodynamiske Lov’s frekke utfordrere. Naturen har noen sterke krefter som vi eksisterer på tross av. Om naturen hadde vært en tenkende instans, ville den ha vært forbandet på oss fordi vi så freidig bryter dens lover.

Mennesker og dyr som lever i dag er et resultat av en kreativ prosess som har pågått i milliarder av år, i utallige generasjoner. Det ligger enormt mye kunnskap i dette. Og denne kunnskapen er mennesket, mer og mer i stand til å høste av. Det gjelder innenfor en rekke forskjellige områder som medisin, teknologi, økonomi, politikk, og psykologi. Men det er forskjell på å lære av naturen og på å gjøre den normativ. En vinkling for nyansering av dette er å se forskjellen på mentalt, sosialt og biologisk resultat. Når vi mennesker gjør våre handlinger kan vi observere konsekvenser på alle disse tre områder. Livet er innrettet for optimalisering av biologisk resultat. Naturen i seg selv har ikke noe formål, men vi mennesker beskriver dette gjerne med utgangspunkt i vårt egent mentale univers, som at naturens «formål» er spredning av egne gener. Det sosiale resultatet handler om hvordan våre handlinger påvirker den sosiale prosessen. Dette er interessant for politikere, filosofer, teologer og andre som ønsker å forme samfunnet. Det mentale resultatet er hvordan du og jeg opplever alt dette. Og selvsagt henger dette nøye sammen på mange områder. Går det dårlig sosialt, så vil det som regel oppleves negativt rent mentalt. Vår vilje er formet av naturen, så også her kan vi risikere at det å trosse naturen kan få fatale konsekvenser for oss selv eller våre etterkommere. Men, for de av oss som er opptatt av etikk, så vil vi raskt oppdage at disse tre ofte er på kollisjonskurs med hverandre. Vår bruk av prevensjon er et godt eksempel på det. Det er stikk imot det biologiske formålet, men veldig bra for den mentale opplevelse, og kanskje også for det sosiale. Vi høster av hjernens belønningssystemer, men fralurer naturen den reproduktive gevinsten.  Når vi så observerer at det selvsagt er områder hvor de mange biologiske strategier strider mot hverandre, så er det ikke så rart at etisk modellering spriker, alt etter om man legger vekt på naturen, fellesskapet eller individet. I min etiske tenkning er fokuset på individet. Jeg har jeg kommet opp med begreper som systemmoralisme og deduksjonsetikk som fungerer som karakteristikker på filosofiske retninger som forkaster individet som etisk grunnenhet.  Og jeg har vel påvist hvordan alle etiske tilnærminger som fraviker individet samtidig åpner for grusomheter og grov forskjellsbehandling av enkeltmennesker. Min grunntanke er at alle slike fataliteter muliggjøres ved retoriske overganger fra fakta til norm, eller motsatt.

Ved å tviholde på naturen som en del av vårt faktagrunnlag, så unngår vi to ting. Vi unngår å være redd for fakta, og vi unngår at fakta skal ta fra oss friheten til å innrette samfunnet på en slik måte at det blir til beste for alle. Dette åpner for at vi fritt kan høste av naturens kunnskapsforråd uten å være redd for at vår frihet begrenses. Tvert i mot. Jo mer vi vet, desto større er våre muligheter, desto mer frihet har vi. Et vesentlig poeng her er at naturen taler til oss, også gjennom vårt mentale landskap. Når jeg blir sint, så er det egentlig naturens måte å tale til meg. Jeg kan håndtere det på flere måter. Jeg kan la sinnet få et fritt og ukontrollert utløp uten tanke for utfall. Jeg kan forsøke å tilpasse utløpet mest mulig, slik at de sosiale konsekvensene blir til å leve med. Men jeg kan også forsøke å spørre meg selv om hva det egentlig naturen forsøker å fortelle meg. Jeg kan søke å forstå aggresjonens psykologi og anatomi, og jeg kan forsøke å forstå hvorfor jeg er utstyrt med denne egenskapen, og hvordan dette har vært med på å bidra til et biologisk resultat slik at jeg er her. Jeg kan kanskje også plutselig forstå, med min fornuft, hva det var i den situasjonen som trigget denne urgamle tilbøyeligheten i meg. Da har jeg også muligheten til å analysere om dette egentlig har noen relevans for meg i dag. Dette gir meg igjen mulighet til å tenke ut konstruktive måter å forvalte dette på i fremtiden. Samtidig har jeg oppnådd et større perspektiv på meg selv og den sammenhengen jeg eksisterer i. Jeg tenker også at det å reflektere over dette også gir en tilleggseffekt. For det ser ut som at det å sette navn på og lage oss en forståelse av det urgamle mentale landskapet vårt, ofte er en terapi i seg selv. Det kan dempe bekymringer, frustrasjon og depresjon.

Vi mennesker er programmert for biologisk resultat. Om vi går for langt i å undertrykke våre tilbøyeligheter vil naturen straffe oss. Vi blir stresset, utilpass, misfornøyd, mislykket og deprimert. Dette er naturen som taler til oss. Lav livskvalitet er oppskrift på skade og dårlig helse. Naturens signaler er noe som er verdt å lytte til. Utfordringen er å klare å harmonisere vår genetiske programmering med det sosiale og biologiske på en slik måte at det blir levelig og bærekraftig. Og det er jo ikke bare jeg som hører naturens stemme inne i meg. Alle andre gjør det jo også. Det innebærer at undertrykkelse av andre samtidig medfører risiko for fysisk helseskade. Ja vi skal lytte til naturen. Vi skal søke å forstå den, lære av den. Men vi skal ikke la oss undertrykke av den.

Vi skal ikke glemme at det er naturen selv som har utstyrt oss med belønningssystemer i hjernen som skaper våre følelser, med kognitive- og kreative evner. Alt dette har satt mennesket i stand til å spre seg over hele kloden. Våre kognitive evner har gitt oss evne til å utvikle redskaper, klær, boliger, transportmidler osv. Det kan være fort å glemme at det er de samme kognitive evnene som tok i bruk klær, som de som i dag produserer fly og bygninger. Det å stille klokken to generasjoner bakover og si at «dette er det naturlige» indikerer mangel på perspektiv.

Det er med den samme kognitive kapasiteten mennesket oppkonstruerer moralen. Den handler ikke om noe annet enn at vi har utviklet en rekke tilbøyeligheter som tidvis står i veien for det moderne sivilisasjonsprosjektet som jo er basert på at det sosiale samspillet fungerer best mulig. Moralen er hverken gitt oss av guder eller av naturen. Den er vår løsning for å takle de delene av vår natur som er inkompatibel med det store sivilisasjonsprosjektet.

Og siden vi først erkjenner at det er mennesket selv som oppkonstruerer moralen, så hvorfor ikke like godt gjøre dette grundig, rasjonelt og faglig forsvarlig. Det er ingen andre som gjør det for oss. Det å la dette skure og gå, ja det er det samme som å fornekte det naturen har gitt oss, og overlate resultatet til naturens vilkårlighet. Er det noe vi vet, så er det at arter har dødd ut før.