Deduksjonsetikk

Den type etikk som bygger på den grunnleggende ide om at det finnes objektivt riktige svar på etiske spørsmål og at disse svarene lar seg logisk utlede. Utledningen kan skje via et system, en anskuelse, metoder prosedyrer, guddom, profeter, ledere, dommere, prester eller andre autoritetspersoner, hellige skrifter, tradisjon, lover eller regler.

Graden av deduksjonisme i vårt samfunn er forholdsvis høy, men denne type tenkning er mest synlig i de mest fundamentalistiske fraksjoner av kristendommen, jødedommen og islam.

All pliktetikk er deduksjonistisk orientert fordi dens grunnleggende basis er den blinde lydigheten mot det eller den overordnede og den forutsetter selvets ubetingede overgivelse. Men, pliktetikkens motsetning, den såkalte konsekvensetikken, kan også praktiseres deduktivt, dersom svarene blir betegnet som allmenngyldig og evig ufravikelig.

Den deduksjonistiske tilnærmingen reduserer beslutninger til slutninger, og idealiserer en upersonlig og vitenskapelig tilnærmelse til etiske spørsmål. Svarene blir dedusert eller utledet fra den overordnede autoritet. I den grad svaret er i konflikt med individets egne subjektive følelser er dette et problem som individet forventes å overkomme ved å undertrykke disse følelsene.  Slike følelser blir gjerne negativt referert som sentimentalitet.

Den enkleste formen for deduksjonisme finnes i det som kan kalles «mamma har sagt» syndromet. Ofte løser barn sine uoverensstemmelser på denne måten. Noe er tilfelle fordi mamma har sagt det, eller:

-          Det er katter i himmelen

-          Nei, det er det ikke

-          Jo

-          Nei

-          Jo

-          Jeg skal inn å spørre mamma

-          Hah ha, mamma sa at det ikke er katter i himmelen, der kan du se…

Denne måten å tilnærme seg problemstillinger på kan kalles for autoritetsorientert. Det som preger dette er forestillingen å være ute av stand til å vurdere til problemstillingen i seg selv, og at man derfor utviser en ydmykhet i forhold til å søke svar fra de som kan vurdere dette. Det er faktisk det som karakteriserer tenkningen i den før-filosofiske perioden frem til rundt 600. Mennesket søkte gudene etter svar på de store og vanskelige spørsmålene. Den filosofiske tilnærmingen handler om vilje og tro på det å bruke egne mentale ressurser på den konkrete problemstillingen.
Derfor får den deduksjonsetiske tilnærmingen den leie bieffekten at saken i seg selv ofte ikke blir belyst. All fokus dreier seg bort fa selve saken og over i arbeidet med å dekode «hva gudene måtte mene».

 

Deduksjonsetikkens motsetning er analytisk etikk, som nærmest forutsetter det subjektive element i grunnleggende etiske begreper som ”rett og galt” og ”godt og ondt”. Selve tilnærmingsmåten forutsetter fravær av autoritet, og reell åpenhet i forhold til, analyse og definisjon av slike begreper. Den analytiske tilnærmingen har ingen intensjoner om å gi entydige svar, men tvert imot gi øket innsikt og større ydmykhet over for de mange vinklinger som kan framkomme rundt en problemstilling.

Det som er farlig med deduksjonismen er at den åpner for den kyniske tilnærming til etiske spørsmål. Etiske singulariteter kan glatt oversees. Så lenge modellen åpner for at en handling er riktig, spiller det ingen rolle om enkeltpersoner rammes som følge av handlingen. Modellen «skjuler» slike negative sider og sikrer deduksjonsetikeren full ansvarsfrihet i forhold til eventuelle negative sider av handlingen.
Modellen gir en illusjon av at det er mulig for et menneske å bli fullkomment. For det å være fullkomment handler kun om å handle i tråd med modellen. Modellen blir et mål i seg selv.

Normer kan også fungere deduksjonsetisk på den måten at den som fremsetter normen ikke nødvendigvis behøver eller ønsker å begrunne den. Forskjellen på en norm og et rasjonelt argument er at en norm er et mål i seg selv, mens et rasjonelt utsagn som regel kan forstås å være en strategi, med et implisitt mål og et middel.  

Hva er forklaringen på verdiblindhet i praktisk argumentasjon?

Forklaringen på dette er så enkelt at verdipremissen i praktisk argumentasjon nesten alltid er utelatt. Her har jeg gitt flere eksempler på slik argumentasjon. Verdier blir ofte så selvfølgelige at vi ikke ser dem:

Premiss1: Det er farlig for helsen å røyke
Premiss2:Jeg røyker
Konklusjon: Jeg bør slutte å røyke

Dette kan for mange se ut som en enkel fullstendig logisk slutning. Premissene er begge faktaopplysninger. Derfor forledes vi ofte til å gjøre den feilen jeg har gjort her, nemlig å kalle sluttsatsen for en logisk konklusjon.
Men sluttsatsen er ingen logisk konklusjon. Det resonnementet jeg har satt opp fyller på ingen måte kravene til en deduktiv konklusjon. En logisk konklusjon her kunne være å konkludere med at jeg driver på med noe som er farlig for helsen. Men hva betyr det for meg? Hva er det verdt for meg at jeg driver på med noe som er farlig for helsen? Her kommer min verdsetting av helsen inn som en verdikomponent som ikke er spesifisert i resonnementet over.
Vi kan kjøre en H-analyse på «konklusjonen» over:

Hvorfor bør jeg slutte å røyke?
Fordi det er farlig for helsen.

Hvorfor vil jeg slutte med noe som er farlig for helsen?
Fordi jeg vil ha god helse.

Hvorfor vil jeg ha god helse?
Fordi det gir den beste livskvaliteten for meg.

Hvorfor vil du ha den beste livskvaliteten for deg?
Fordi jeg ønsker å være lykkelig.

Hvorfor ønsker du å være lykkelig?

Her når vi toppen av H-kjeden og begynner å bevege oss i sirkel rundt noe språkløst. Det er her vi møter vårt emosjonelle system i døra. Det jeg har påvist her er at et utsagn som ureflektert kan se ut som en logisk slutning, har en verdikomponent. Den er ikke spesifisert, og mange er blind for dette. Denne verdiblindheten gjør at man går i den fella og tror at etikken kan begrunnes logisk.