Den sosiale multiplikasjonseffekten

Jeg hørte en gang en historie som jeg tror det er en av Æsops fabler. Den handler om en mann som etter hvert ble grundig lei av å høre sønnene krangle. Han bad dem gå ut etter hver sin kvist. Når de kom med kvistene tok faren og brakk dem en etter en. Deretter måtte de hente nye kvister. Faren prøvde da å brekke alle kvistene på en gang, men greide det ikke. Heller ingen av sønnene greide det. Lærdommen var at, når de stod sammen, stod de mye sterkere.

Min oppfatning er at dette er en underdrivelse. Mennesker som står sammen øker ikke sin styrke proporsjonalt med antall medlemmer, kurven er nærmest eksponentiell.

 

David Gilmour, et fremtredende medlem av Pink Floyd sa en gang følgende i et fjernsynsprogram:

 

"Når flere mennesker skal jobbe sammen i en gruppe mot et felles mål er det mye som vanskelig lar seg forstå innen for gruppa, og som er uforståelig for dem som er utenfor. De ser ikke hva som skjer. Det har tatt meg selv lang tid å forstå hva som skjer og hva som er årsaken til at noe blir til. Det er sagt om Beatles at helheten var større enn summen av delene. Hvis du ser på indiv­idene kan du ikke skjønne hvorfor det ble som det ble da de satt sammen. Ingen kan forstå det."

 

Pink Floyd var et av de mest banebrytende musikkhendelsene i moderne tid. Det samme var Beatles. Til visse tider fungerte det konstruktive samarbeidet utmerket. Resultatet er udødelige klassiske perler.

Forklaringen, på dette fenomenet, kan man få en anelse av ved å gjøre seg følgende refleksjon: Om vi forestiller oss at Isak Newton ble født i Norge i år 800, Er det er ikke så sikkert det hadde blitt så mye av matematikeren da. Han kunne kanskje gått gjennom hele livet uten å ane hvilke enorme talenter han hadde. Disse hadde kanskje gått i graven med ham, uten at hverken han eller resten av verden hadde nytt godt av det unike bidraget han kunne gitt. Dette antyder at våre talenter utløses som følge av at noen betingelser er oppfylt. Om betingelsene ikke er til stede, vil verden gå glipp av den muligheten som ligger der.

 Vi kan forestille oss menneskets talenter som en liggende bok bestående av sorte og hvite ark, i tilfeldig rekkefølge. De sorte arkene representerer hull mens de hvite arkene repres­enterer talentene. De hvite arkene som har sorte ark under seg kan ikke realiseres før disse hullene er fylt. Disse hullene kan fylles av andre som tilfeldigvis har talenter på det aktuelle område. Et menneske kan altså ha mange og store talenter, men trenger andre for å få dem realisert. Men før noen fyller disse hullene vet vi ikke hvilke talent vi har. På 1600 tallet kunne det godt ha eksistert et geni av en dataprogrammerer, men det visste ikke han. I stedet måtte han kanskje arbeide som roer, noe han ikke var særlig flink til. Så ble han verdsatt deretter og døde fattig og ulykkelig.

Når mennesker passer sammen er det ikke for de har like egenskaper, men fordi de utfyller hverandre og utløser hverandres potensialer. Når de slår seg sammen blir de ikke bare dobbelt så sterk, styrken blir mange­doblet. Det kan bli en vekselvirkning hvor man utløser hverandres talenter. Dette er forklaringen på at helheten er større enn summen av delene.

 

Lenge etter at jeg hadde skrevet dette, kom jeg over begrepet «Sosial fasilitering». Det ligner ganske mye på det jeg har skrevet om her. Du kan lese om det her.  Men forklaringen på det er forskjellig. Jeg tenker at forklaringene kan utfylle hverandre.