Den sosiale ventilasjonseffekten

Den gang striden om de såkalte Muhammed-tegningene stod på som verst, boblet en oppfatning jeg kanskje lenge har hatt opp. Då jeg så de rasende hordene på TV så begynte jeg å stille kritiske spørsmål av typen: Er det virkelig indignasjonen over disse tegningene som ene og alene driver dette? Innerst inne opplever jeg å vite at dette slett ikke er tilfelle. Selv om jeg ikke er muslim så er jeg et menneske. Og jeg har store problemer med å se at jeg kunne bli så provosert av noen symboler.  Så nei, jeg tviler på at alle disse mennesker genuint er blitt så rasende på grunn av noen tegninger. De er alt for smarte til det. I mitt bakhode har dette alltid vært en ubevisst oppfatning når jeg har sett rasende horder på TV. Min teori på dette er at vi snakker om et fenomen av typen:

Endelig!

·         Endelig får jeg brukt meg selv

·         Endelig får jeg tatt ut og vist mitt sinne

·         Endelig får jeg vise meg frem og hva jeg duger til

·         Endelig en mulighet til å ødelegge, skade ydmyke og tråkke på andre

·         Endelig er det tillatt å kose seg over andres ulykke

I dette Endelig ligger det jeg kaller for den sosiale ventilasjonseffekten. For mennesket er utviklet til å temme sine aggressive tilbøyeligheter internt i flokken. Det er en grunnleggende forutsetning for at det sosiale samspill skal kunne fungere. Denne naturlige konflikten mellom sosiale og egoistiske tilbøyeligheter vil alltid skape frustrasjoner. Jo sterkere den generelle forekomsten av slike frustrasjoner som er til stede, desto lettere antennelig er situasjonen. Det som skal til er en samlende kraft og et sosialt alibi. Noen leder an og hauser opp. Forskjellige virkemidler benyttes for å forsterke fiende-bildet. Det er det som skaper det sosiale alibiet. Når de andre ikke lengre er mennesker, men monstre, da er alt tillatt. Dermed er ventilen vid åpen for raseriet. Og den er ikke lett å lukke, for sterke følelser hemmer de kognitive funksjonene som er den eneste bremsen som kunne fått individet under kontroll.

Som en oppsummering av denne refleksjonen, så tror altså jeg sjelden på det ekte indignerte mennesket. Det er som regel noe annet som ligger bak. Her er generell frustrasjon en av bakteppene for at en situasjon kan bli lettantennelig. Da blir det for ureflektert å henge seg opp i fyrstikken som tente brannen. Man må innse at hovedproblemet er at graset er tørt. Med andre ord kan frustrasjonsnivået i befolkningen eller deler av befolkningen, eller undergrupper, være for høyt. En av samfunnets viktigste oppgaver er å se til at graset holdes fuktig over hele enga.

Eksempel:
Se denne dokumentaren om hva som skjedde da freden kom til Europa etter 2. verdenskrig (Advarer om meget sterke scener og beretninger)