Det Naive Mennesket

 

Det er flaut å fortelle om det. Men jeg unnskylder meg med at jeg, i tillegg til å være en av klassens yngste også var temmelig umoden for min alder. I et friminutt tok en av de eldste guttene meg til siden og vi kom inn på dette med jenter, hva de liker og hva de ikke liker. Jeg tenker at jeg kan ha vært en 11-12 år, og var nok temmelig grønn på området. Sannsynligvis var jeg mer «grønn» enn de fleste. Og det må han ha visst, den gutten jeg oppfattet som en god venn og kamerat av meg. Så jeg trodde ham hundre prosent når han kunne fortelle at jentene likte så godt å bli tatt på puppene. Jeg var ikke i en alder hvor pupper var noe spesielt interessant, men jeg tok innover meg oppfordringen til å gjøre noe godt. Dessuten var jeg selvsagt nysgjerrig. Så jeg var ganske raskt ute med å teste ut denne nye kunnskapen. Første responsen var totalt uventet og overraskende. Jeg ble overhøvlet med kjefting og ukvemsord, med klar beskjed om at dette ikke måtte gjenta seg. Jeg ble så overrasket av dette at jeg fikk en type forestilling om at dette nok kunne være et unntakstilfelle. Etter å ha prøvd en gang til, ble jeg imidlertid overbevisst om at min gode venn og kamerat jo må ha tatt fullstendig feil i det han påstod. Det gikk faktisk mange år før det gikk opp for meg at dette ikke handlet om at min klassekamerat tok feil, men at det måtte dreie seg om regelrett lureri. Så jeg innrømmer at jeg nok var temmelig naiv som barn, og at jeg sannsynligvis fortsatt kan være det.

Naivitet kan sannsynligvis oversettes med å være godtroende, eller lettlurt. Det er det motsatte av å være mistenksom, noe jeg har skrevet om her. Jeg tenker at det er nær sammenheng mellom disse. For begge lider av mangel på realistisk menneskebedømmelse. Men det har jeg også vært inne på i Det Mistenksomme Mennesket, at en av hjernens største utfordringer nettopp er det å bedømme andre. Og, som på alle andre områder så er det nok store forskjeller i våre evner her. Men det er viktig å påpeke at det nok finnes mange sosiale «Dunning Krugere», som har en overtro på egen evne til menneskebedømmelse. Dette har jo også nær tilknytning til at mennesker med høy sosial gjennomslagskraft ubevisst definerer andre sosialt, og skaper selvoppfyllende profetier som bekrefter deres overtro på seg selv.

Sannsynligvis kan forskjell på sosial kompetanse også relateres til gruppestørrelse og videre befolkningsstørrelse. Grupper med få medlemmer er mest drevet av mekanismene bak slektskapsseleksjon. Det er neppe for ingenting at vi sier at «den kan du reise lengre ut på landet med», når noen forsøker å lure oss med noe lett gjennomskuelig. Det vi har oppdaget er at jo mer avsidesliggende strøk man kommer fra, desto større er sannsynligheten for at man er lettlurt. Men det er ikke alltid slik. Selv mennesker fra utkantstrøk kan jo raskt bli fremmedfiendtlige. Da utløses vi-og-de-mekanismene, altså et skarpt skille mellom inngruppen, og den skremmende utgruppen. Men folk er forskjellige og problemet oppstår vel når man for lett fortolker andre som å ha inngruppe-lojalitet til en selv, så er det i stedet mennesker med fremmedholdninger man har med å gjøre.

Jeg tenker at det er åpenbart at det sosiale samspill fungerer bedre for en gruppe mer naivt orienterte mennesker enn for en gruppe mistenksomme mennesker. Mye mistenksomhet og høyt sosialt spill undergraver det sosiale samspill. Men naivitet har alltid en risiko. Da er det ikke bare risiko for å bli lurt, men også for omdømmet.

Jeg begynte med å si at jeg er flau for å ha blitt så grundig lurt som barn. Denne opplevelsen av å skamme seg over å ha blitt lurt, eller oppleve seg som manipulert er ikke tilfeldig. Det å bli lurt handler også om å avsløre egen sårbarhet opp mot sosial kompetanse. Men det avslører også signaler om sosiale allianser. Det er som regel flere som lurer, og enkeltpersoner som blir lurt. Prosessen styrker båndet mellom plagerne, og svekker båndet til den plagende. Det å bli lurt, særlig med mange tilstede er også et kraftig signal om utenforskap. Det signaliserer manglende lojalitet og opportunisme.  Den andre veien signaliserer det som sagt sårbarhet, men også nettopp at flokken aksepterer krenkelser mot vedkommende. Det gjør det naive mennesket til en magnet for mennesker med plagelyst. Det svekker også respekten.

I det hele tatt kan det å avsløre egen naivitet bety sosial katastrofe. Det behøver ikke å være slik. Dette avhenger av det sosiale klimaet generelt.

Denne risikoen representerer enda en mekanisme som tenderer til å drive sosialt samspill over i sosialt spill. Det sosiale klimaet vil avgjøre hvor effektiv den er. Men det sosiale klima har en tendens til å kjøles ned jo flere man blir. Store grupper er dermed sårbare for å bli undergravet av sosialt spill. Da er det jo selvsagt at når mennesker fra en stor gruppe, møter mennesker fra en liten gruppe, så er det en naturlig nivåforskjell i sosial kompetanse.

Noe av denne effekten kan avdempes ved å bli klar over mekanismene. Man kan da utvikle normer og menneskesyn som bremser dette. En gammel sjef av meg hadde et godt livsmotto: «Du lurer meg en gang, men ikke to». I det ligger at man møter fremmede mennesker med en bevisst overdreven tillit. Og man beholder denne tilliten inntil det motsatte er bevist. På denne måten vil jo de 90 % av de man møter, som vil oss vel, ha mulighet til å starte en god relasjon med hverandre. Men det innebærer altså at man bevisst tar den risikoen det er å bli lurt. Ressurssterke mennesker har som regel råd til akkurat det.

Er man lavere ned på rangstigen øker risikoen. Det modne mennesket som ikke har så mye å gå på, blir da avhengig av å føle seg forsiktig frem, aldri legge mange egg i samme kurv, og gjøre mange stopp og rasjonelle evalueringer. På den måten er det mulig å klare seg sånn noenlunde, gjerne med den samme prinsipielle naiviteten i møte med ande mennesker.

Det generelle dilemmaet i forholdet mellom naivitet og mistenksomhet handler egentlig om spillteori. Dersom alle i en gruppe agerer med tillit til hverandre, altså et positivt sosialt klima, så tjener alle på det, og hele gruppen er optimalt fungerende. Slike grupper er konstruktive, innovative og tilpasningsdyktige. Men samtidig er det nettopp slike grupper som er mest sårbare for misbruk. For som enkeltmenneske i en slik gruppe, kan man komme langt med bedrag. Dette er et jomfruelig marked for enhver bedrager. Dilemmaet er altså at gruppens funksjonsnivå avhenger av tillit. Jo bedre tillit, desto bedre funksjonsnivå, men samtidig øker altså sårbarheten for misbruk. Dette innebærer med andre ord en balansegang. Den andre ytterligheten er høy utbredelse av fiendtlighet. Det har en lammende virkning på gruppens evne til å fungere. I det modne samfunn vil man ha høyt fokus på å finne den rette balansen. Man dyrker tilliten og det positive sosiale klima. Men samtidig har man på plass nok forsvarsmekanismer til å holde misbruket på et minimum. Men kostnadene er at dette jo stadig vil skje. Tillit blir misbrukt, og det slås selvsagt ned på, men vi blir aldri kvitt det. Det som er viktig er at når det skjer, så skal ikke dette friste til handlinger som risikerer å tenne sosiale branner som ødelegger samarbeidsklimaet og hever konfliktnivået dramatisk.