Det Sultne Mennesket

Denne refleksjon handler ikke om mat spesielt, men om menneskets (og andre arters) evne til å like og nyte, og motsatt vår tilbøyelighet til å avsky. Men det kan være greit å assosiere dette med mat. For søken etter næring er en grunnleggende aktivitet som alle organismer må bedrive i en eller annen form. Dermed kan man anta at forskjellige mekanismer for dette har vært til stede helt fra den spede begynnelse.

Nytelsens kjemi

Mekanismen å søke å oppnå tilstander som er til fordel for organismen kan ha utgangspunkt i det jeg kaller for tilstandsstyring. Det er mellomstadiet mellom rent algoritmiske systemer på den ene siden og kreative beslutningssystemer på den andre siden. Den siste delen er det som deles av mennesket og alle høyerestående arter er det jeg kaller for atferdsdualisme. Det vil si at disse systemene har utkrystallisert seg i emosjonelle systemer som forteller hva vi vil og et kognitivt system som forsøker å få det til.

Da alt dette har utgangspunkt i mekanismer som har vært med oss siden bakteriestadiet så er sannsynligvis nytelsens kjemi svært gammel. Jeg har ikke komplett oversikt over alt som skjer, men jeg har snappet opp et par ting.

Serotonin er et stoff som er mest kjent som et av hjernens belønningsstoffer. Men det er også en viktig del av fordøyelsesprosessen. Det tror jeg ikke behøver å være tilfeldig. Når primitive organismer fordøyde mat produserte de serotonin. Nivået på serotonin ble dermed et mål på en tilstand som organismen etterstreber. Siden har dette utviklet seg til et mer generelt belønningssystem i hjernen. Det er lykkestoffet som forteller oss hva vi skal ville.

Dopamin er et stoff som er nødvendig for å kunne transmittere elektriske signaler mellom nerveceller. Mangel på dopamin fører til problemer med hjerneaktiviteten. Man blir deprimert og om mangelen blir enda mer alvorlig kan det føre til alvorlige sykdommer som Parkinsons. Dopamin er en sentral del av hjernens belønningssystem. Når man opplever positive ting eller forventning om noe positivt får men en dopamindusj. Jeg hørt en gang på radioen om en velstående mann som hadde parkinson. Han hadde tunet fullt av nye biler. For hver gang han kjøpte en ny bil skapte gleden en dopamindusj. Det reduserte Parkinsons-symptomene for en liten periode. Men det som er interessant her er at forskerne har funnet ut at det er forventningen om belønning som utløser dopamin dusjen. Altså om noen byr deg en god sjokolade eller noe annet som du liker, som du dermed vet at dette skal du nyte i løpet av de neste minuttene, så kommer dopamin dusjen som følge av denne forventningen. Igjen antyder dette at dette er emosjonenes kommunikasjon til resten av hjernen som sier «Ja dette er det vi skal ville, dette er det vi skal begjære, dette er det vi vil ha». Det er Freuds ID som snakker. Den er nå redusert til kjemi og det limbiske system. Og dette kan nå behørig føres tilbake til genetisk innflytelse på vår atferd.

En refleksjon eller digresjon: Driver genene og manipulerer oss eller ikke? Mitt svar på dette er at de som ikke forstår eller vil forstå atferdsdualimen, ja de er manipulert hver eneste dag i sitt liv. Vi andre, er ikke manipulert for vi har kunnskap om den virkeligheten som ligger bak J.

Ønsket om variasjon

De fleste av oss opplever å bli lei av mat. Vi søker å variere måten og vil etter hvert slite dersom vi er tvunget til ensidig kost. Dette, tror jeg, også er en evolusjonær tilpasning. For jo mer variert kost vi spiser desto større er muligheten til å få i seg de næringsstoffene man trenger. Og her er vi inne på en vesentlig tilpasning som jeg også tenker kan gjelde mer generelt, nemlig søken etter variasjon. Vi mennesker tenderer til å kjede oss dersom ting i livet blir for ensidig og repeterende. For om vi tenker om så er variasjon verdifullt på mange måter:

1)      Det blir en del av leken for å søke nye muligheter

2)      Det øker kompetansen

3)      Det skaper en større sosial kontaktflate

4)      Det styrker muligheten til innovasjon og øker dermed tilpasningsevnen

 

Vemmelse

Vemmelsens funksjon er forholdsvis enkel. Den driver oss til å unngå smitte. Dette er en fundamental funksjon som har vært nødvendig siden tidenes morgen. Dette kan vi se fordi vemmelsen lokaliseres til en del av et hjernesenter i den eldre delen av hjernen. Denne delen kalles Insula cortex. Dette er immunforsvarets første og kanskje mest effektive skanse.  Vi drives til å ville skape størst mulig avstand mellom oss selv og mat som er fremmed, gammel eller råtten, syke mennesker, oppkast, dyr, avføring, lik og det som er råttent eller gammelt. Slik unngår vi å få i oss bakterier og virus eller mat som immunsystemet vårt ikke er klar til å takle. Om vi blir matforgiftet og overlever vil vi tendere til å avsky den maten vi spiste umiddelbart før. Dette er hard lærdom som søker å hindre oss i å gå i den samme felle to ganger. Den er ofte ikke særlig treffsikker, men sannsynligvis nok til å gi en fordel i urtiden. Noen kristne skryter ofte av at Bibelen inneholder en del regler og forbud som beskytter mot bakteriesmitte. Hvordan kunne man komme opp med slik kunnskap flere tusen år før man visste at bakterier fantes? Svaret er at dette har organismen visst om i millioner av år. Og det har manifestert seg i form av tilbøyeligheter som i noen kulturer har sementert seg inn i tradisjonene. Vår evne til vemmelse handler ikke bare om mat.  Sannsynligvis bygger evolusjonen på denne samme mekanismen i forhold til innsekter, slanger og levende dyr. Det kan både handle om smitte, men det kan også handle om andre farer som disse dyrene representerer. Fra tidligere har vi nok hatt en viss evne til frykt i forhold til dette. Men nå kommer altså også vemmelsen og hjelper oss til å unngå å utsette oss selv for fare. Det er faktisk en viss kjønnsforskjell på sensitivitet for vemmelse. Kvinner tenderer til å være mer sensitive enn menn. I begynnelsen av svangerskapet settes morens immunforsvar ned for å hindre at fostret angripes. Dette kompenseres sannsynligvis med øket sensitivitet for vemmelse i begynnelsen av svangerskapet. Og kanskje slår dette ut i en generell kjønnsforskjell på dette området.

Sammenhengen mellom vemmelse og naturlig moralitet

Primærresponsen på vemmelse er å kvitte seg med maten (kaste opp). Det er jo nesten en refleks og til dels utenfor individets kontroll. Men vi har en annen primærrespons, som er å holde seg unna og unngå kontakt. Dette handler jo om unngåelse av smitte. Lenge før vi hadde kunnskap om bakterier, hadde kroppen biologisk kunnskap om dette. Og den driver oss til atferd som beskytter oss.

Er en slik tilbøyelighet først etablert så vil den raskt bli utnyttet i flere sammenhenger. Da jeg gikk i første klasse var jeg forelsket i en jente i klassen. Det varte til en dag hun spydde på skolen. Etter da syntes jeg hun var heslig. Vi må nok også innrømme at tilbøyeligheten til vemmelse også slår ut på mennesker. Den slår ut i forhold til det som virker gammelt, sykt eller unormalt. Dette har nok fortsatt med smitte å gjøre. Men det er også en del av radaren som forteller oss når noen er for gamle til å kunne bli en god partner. Men det jeg vil frem til her er at den samme tilbøyeligheten sannsynligvis også spiller en viktig rolle det sosiale spill. Det kan handle om den sosiale avstand er stor, eller vi har å gjøre med elendige mennesker, mennesker som blir nedverdiget eller noen som gjør grove brudd på sosiale normer.
Undersøkelser har vist at jo mer sensitive man er for vemmelse desto mer moralsk fordømmende tenderer man til å være, og desto hardere straffer ønsker man. Her har vi altså et utmerket eksempel på hvordan utviklingen av en sosial tilbøyelighet bygger på de mest passende biologiske mekanismene som er tilgjengelig. Det er ikke tilfeldig at renhetsbegrepet har sneket seg inn på moralens område. Selvsagt varierer dette med kulturer. Hvis du fryser og blir tilbudt en genser som du vet tilhører en prostituert, vil du oppleve en viss motvilje til å ta den på deg? Hva med en narkoman, tigger, pedofil, eller serie drapsmann? Noen forskere antyder at våre moralske bedømminger ofte er styrt av intuitive følelsesmessige vemmelsesutbrudd. Ubevisst assosieres normbrudd med det skitne og urene. Vitenskapen antyder at det er akkurat det samme hjernesentret (insula) som er aktivt. Det driver oss til forsøket på å skape størst mulig avstand (berøringsangst). Det kan være sosial distansering, det kan være eksklusjon, eller at man trekker seg bort.  Sammenhengen med vår naturlige smittevegring er åpenbar. Alle kjenner vi historien om Pontius Pilatus som regelrett vasket hendene sine etter at han hadde dømt Jesus. Fenomenet «å toe sine hender» er heller ikke ukjent for oss.  I symbolsk betydning uttrykker vi forestillinger om at noen er «rene» og uskyldige, mens andre har skitnet seg til. Vi bruker ord som «griseri» og «skittent» om sex. Og i gamle dager kalte man onani for «selvbesmittelse».  Dette har trengt seg inn i religionen. Mennesket er «besmittet» av synd, og trenger å «renses i Jesu blod». Synden blir behandlet som smitte og dette slår til sist ut i et problematisk menneskesyn.

Kan smak læres?

Jeg har tidligere vært inne på at det emosjonelle system er forholdsvis rigid på den måten at det ikke er kontrollerbart på samme måte som det kognitive systemet. Det vil selvsagt ikke si det samme som at våre følelser og preferanser er skrevet i stein fra fødselen av. Sannsynligvis er smak og appetitt en av de mest plastiske funksjonene i dette systemet. Og dette er forholdsvis logisk fordi det åpner for muligheten til miljømessige og kulturelle tilpasninger. Men dette er et komplekst system og noe av det er sannsynligvis så grunnleggende at vi ikke kan endre på det. Generelt har mennesket en hang til karbohydrater og fett. Det forklares ofte med at dette var noe som det var knapphet på i steinalderen. I vårt moderne samfunn er denne knappheten borte og det medfører at en stor prosentandel av oss får i oss for mye og blir usunt overvektige. Men hungeren etter karbohydrater og fett går ikke over av den grunn. I praksis har den vist seg ekstremt vanskelig å kontrollere. På samme måte ligger det nok en del grunnleggende preferanser i oss som nærmest er umulige å overvinne. Men utover det er det mye som kan læres. Og dette er viktig for det innebærer at atferd delvis kan kontrolleres gjennom å lære eller avlære preferanser. Noe av dette handler kanskje også om irreversibel læring. Det vil si at vi lærer noe i barndommen og dette blir der resten av livet. I det Limbiske system ligger hippocampus. Denne har en sentral funksjon i overføring fra korttidsminne til langtidslagring. Det som er interessant er at denne minnefunksjonen blir forsterket av følelsesmessige reaksjoner. Sannsynligvis er denne mekanismen også involvert i læring av preferanser.

Barn har ofte sterke tendenser til å være superkresne på mat. De føler vemmelse for alt som er fremmed. Sannsynligvis er dette en beskyttelsesmekanisme som hindrer barnet å få i seg noe giftig. Men samtidig har dette en motpost. For det hindrer også barnet i å få i seg nyttige næringsstoffer. Logikken i dette er enkel. Barnet har ikke den erfaringen som skal til for å vite hva som er farlig og hva som kan spises. For andre arter som er spesialtilpasset bestemte miljøer er ikke dette noe problem. For dette tillater en mye sterkere og mer nyansert programmering av preferanser fra fødselen av. Mennesket kjennetegnes jo av evnen til å kunne tilpasse seg mange forskjellige miljøer. Det innebærer at mye av denne erfaringen nå må utveksles kulturelt og ikke lengre biologisk. For at et lite barn skal kunne utvikle preferanse for en bestemt type mat, så må det ha smakt maten mellom 10 og 20 ganger. Dette skjer ved at barnet delvis presses av omgivelsene og delvis tester ut mat som det får av mennesker som det har naturlig tillit til. Slik tilpasses preferansene til de omgivelser og tradisjoner som barnet er født inn i. Mye tyder på at evnen til å lære og like nye smaker er noe som noen av oss, evner å ta med oss gjennom resten av livet. Og dette kunne kanskje også være en fordel i steinalderen. For det hendte vel også da at noen måtte bytte miljø.
Men evnen til å lære å like preferanser begrenser seg ikke bare til mat. Våre estetiske eller kunstneriske preferanser er kanskje det mest formbare. For et menneske som fødes inn i en kultur er helt avhengig av å lære de estetiske fellespreferansene til denne kulturen. Dette handler særlig om det å pynte seg, men det handler også om å pynte omgivelser og uttrykke kunst og musikk. Dette er en meget viktig faktor som kan påvirke menneskets seksuelle utvalg. Da jeg var ung hadde vi en omfattende generasjonskløft i smaken på musikk. Den eldre garde oppfattet «vår» musikk som støy. Forskning har vist at vi ofte lærer preferansen til den musikken som blir laget av de som er 5-10 år eldre enn oss selv. Det er jo de som blir våre tenåringsidoler. På 50-60 tallet gjennomgikk musikkulturen en gjennomgripende hurtig forandring, basert på ny teknologi og en eksplosjon i flerkulturell utveksling. Dette medførte en dramatisk akselerasjon av endringstempoet. Vår generasjon har tilpasset seg endringstempoet og følger kanskje utviklingen bedre enn forrige generasjon som falt av lasset da rock og pop-musikk slo gjennom for fullt.
Men det er interessant å observere at den norske kulturen ikke er særlig mottakelig for f.eks. thailandsk musikk. Jeg er blant det mer fleksible som av en eller annen grunn har falt pladask for en del thailandske sjangere. Men alt jeg har testet dette på nordmenn så griner samtlige på nesen. Jeg tror jeg er det eneste unntaket.

Uansett så forteller dette sin tydelige historie om en musikksmak hvor preferanser læres av gjeldende kultur. Sannsynligvis er dette også en læreevne som vi til en viss grad bærer med oss gjennom hele livet. Og dette er logisk. For det første, dersom du skal slå gjennom som musiker må du ha knekket kulturkoden for musikk. Men skal du bli ekstra populær må du også evne og sprenge grenser på en slik måte at dine samtidige klarer å følge deg. For det andre avhenger den sosiale suksess av at man deler smaken for f.eks. musikk. Kanskje er det noen som ikke gjør det, og at de jukser ved å late som. Men det er mye vanskeligere enn å ha de faktiske preferansene slik at gleden kan deles på en ekte måte.
Samme resonnement kan sannsynligvis gjøres i forhold til all estetikk. Fordi dette fungerer som sosiale suksesskriterier blir det ekstremt viktig for mennesker i forhold til det å kunne bidra og delta og konkurrere med disse virkemidlene. Sannsynligvis er mye av dette forsterket av det seksuelle utvalg.

Jeg har etter hvert fått øynene opp for at denne formbarheten også gjelder det seksuelle tenningsmønsteret. Men også her er det nok en del grunnleggende ting som ofte er fastlagt allerede ved fødselen. Seksuell orientering og kjønnsidentifikasjon er en del av de forhold som er vanskelig å påvirke etter fødselen. Noen av oss kan nok ha evne til å bytte/utvide seksuell orientering. Men jeg tenker at det nok har sammenheng med at disposisjonene fra fødselen av er mer uklare enn det som er normalen. Man kan altså ikke ta en anekdotisk historie om mennesker som har byttet legning og deretter generalisere dette til å gjelde oss alle. Utviklingen av seksualitet er en svært kompleks mekanisme. Derfor ser man alle slags avskygninger. I en del kristne miljøer som anser homofili som synd, er det populært å kjøre behandlinger, prosesser og ritualer som skal «omvende» homofile til heterofile. Kanskje kan den sosiale suksessraten være noen prosent. Det handler om mennesker som i suggesjonens navn tror de har blitt «helbredet», eller som later som, på grunn av et ekstremt sosialt press. Men så har vi jo dem som har disposisjon til å bli endret. Da programserien hjernevask gikk for fullt fulgte jeg nøye med programmet om homofili. Her var det en del forskere som gikk langt i å avvise at seksuell legning og kjønnsidentitet er noe som er medfødt. Senere hørte jeg en av disse forskerne på radio, fortelle om sin egen erfaring. Hun hadde vært anti-porno aktivist på 70 tallet. Og som den seriøse person hun var, var det viktig for henne å sette seg grundig inn i temaet. Det betydde at hun leste et betydelig antall pornoblader. Og pornoen påvirket henne. Hun opplevde etter hvert seksuell tenning på de kvinnelige modellene i bladene. Og vips så var hun lesbisk (eller bifil). Men det som er problemet med dette er at dette ikke nødvendigvis kan generaliseres til å gjelde oss alle. De fleste av oss ville hatt store problemer med å få til et slikt «stunt». Derfor er jeg blant dem som er skeptisk til ideen om at homofili er noe som kan «behandles». Vår tid og vår kultur har løst dette ved å anerkjenne homofili som en likeverdig variant av det å være menneske. Innenfor empatisk etikk og subjektivisme ville dette kommet helt naturlig av seg selv. Jeg anser dette som en prosess på vei mot en fullstendig avvisning av normalismen. Men pendelen svinger og går kanskje motsatt vei i dag.

Ok, så den seksuelle orienteringen er kanskje omstridt. Men innenfor denne grove sorteringen er vår seksualitet overraskende plastisk. Da jeg var ung hadde jeg ikke sans for damer fra andre etniske grupper enn min egen. Etter at jeg nå i mange år har vært jevnlig i Thailand har dette endret seg. Noe som spesielt har overrasket meg har vært hudfarge. For seksuelt sett var jeg rett og slett rasist. Mørke hudfarger tiltalte meg ikke. Jeg er vokst opp langt opp i nord, hvor jeg hovedsakelig har sett damer med lys hud. Ja, jeg var så ekstrem at jeg mistet den seksuelle interessen bare en dame hadde solet seg litt for mye. Det gjør jeg fortsatt den dag i dag. Men damer som er naturlig mørke har jeg nå opparbeidet stor sans for. Jeg kan til og med like afrikanske damer. Dette er en endring som jeg har opplevd i godt voksen alder. Når jeg oppdaget dette så førte det til at jeg satte meg ned og tenkte nøye over mitt eget seksuelle tenningsmønster. Det skal jeg ikke gå i detalj på her, men den overordnede konklusjonen er at dette i høy grad avhenger av de opplevelser og erfaringer jeg har hatt. Dette er logisk fordi mennesker med forskjellig etnisitet kan se svært så forskjellige ut. Våre medfødte preferanser er på ingen måte i takt med dette. Lar man en afrikaner vokse opp i Norge, vil hans preferanser ikke være forskjellig fra den norske normalen. Dette innebærer at dette er noe som blir preget av våre erfaringer. Men kanskje har dette påvirket etnisiteten via seksuelt utvalg. På samme måten som vi lærer kulturell estetikk, så har stammene utviklet en seksuell smak, som har slått inn på det seksuelle utvalg og påvirket det. Derfor kan kanskje afrikanernes store rumpe og krøllete hår være et resultat av en tilfeldig utvikling som har startet en blind prosess mot det afrikanske «idealet».

Lærdommen av en slik observasjon er viktig. I dag er porno som fremmer vold og nedverdigelse ganske populært. Med denne refleksjonen i bakhånd skal det ikke mye fantasi til å forstå at dette er noe som kan og vil forsterke seg selv. Fordi dette kanskje former våre preferanser. Jeg er ikke tilhenger av noe pornoforbud, men jeg er tilhenger av forskning og kunnskap om hvordan dette virker, og at unge bør kjenne til dette før de eksponerer seg for porno som fremelsker tendenser som bare kan skape ulykke blant oss.

På lignende måte går det an i et samfunn å gjøre seg refleksjoner på muligheten til å kunne påvirke gjennomsnittssmaken i samfunnet. For det er kanskje ikke alt vi liker som er så bra, verken for miljø, helse eller det sosiale klima. Da kan man utvikle virkemidler som i løpet av en generasjon endrer smaken på en slik måte at det driver oss i retning av mer sunne preferanser. Dette er eksempler på hvordan refleksjon om atferdsdualisme og menneskets natur kan brukes konstruktivt i politikken for å påvirke samfunnet i en mer gunstig retning.

Sosial smak

Refleksjonen om sosial smak har nær sammenheng med refleksjonen om at smak kan læres. Det jeg vil lede oppmerksomheten på her handler om hvordan noen eller noe får sosial gjennomslagskraft. Vi har vel alle hørt om kunst som vi oppfatter som helt absurd. For eksempel en metallplate som er knekt i ene hjørnet. Men fordi kunstneren har et profilert navn og har laget masse fint tidligere så vil mange mene at dette er fantastisk kunst. Og kanskje når man vier en slik metallplate med et knekt hjørne oppmerksomhet så gir det hele mening. Kanskje kan jeg assosiere det med ufullkommenhet, at det er en mangel og deretter videre refleksjoner på dette. Svakt kan jeg også ane meg selv i speilingen fra platen. Det gir assossiasjoner på at dette ikke minst gjelder meg selv, som ufullkommen person, og så en haug med refleksjoner rundt dette. Deretter får jeg en slik godfølelse for dette og for å bekrefte samhørigheten med mine profilerte kunstner-venner. Jeg kjenner på følelsen av at dette er et helt genialt kunstverk. Hva er forskjellen på om dette har vært laget av en profilert kunster og på at det er laget av en ukjent amatør? Forskjellen er oppmerksomheten som vies kunstverket, med hvilken åpenhet og forventing du tar til deg kunsten, og ikke minst popularitet. For de fleste av oss er utstyrt med fantasi nok til å selv å skape den meningen vi søker.  Er det populært skapes ofte en massesuggesjonseffekt som gir en sosial innskytelse til å like.
En siste variant av dette er prisens betydning når vi kjøper noe. Om noe koster mye så forventer vi bra kvalitet og vi tenderer til å skryte produktet opp i skyene som for å forsvare vår investering. Jeg så nettopp en reportasje fra en eksklusiv butikk i Oslo. De hadde i førjulstiden god avsetning på damevesker til en fyldig brutto månedslønn. Jeg forestiller meg at det å kjøpe noe slikt innebærer en følelse av at stoff, form og farge er av en utsøkt eksklusiv karakter. Og man får et slags kjærlighetsforhold til varemerket. Men mest av alt fungerer jo slike symboler som sosiale boostere.