Det Utro Mennesket

For mange år siden, de jeg skrev Visjonen om den fullkomne Gud, så tok jeg meg den friheten å omtolke budene i lys av et forbedret rettferdighetsprinsipp. Her er jeg inne på det syvende bud som omhandler såkalt «hor». Her gjorde jeg en ganske spenstig av-seksualisering av budet og la inn en mer generell betydning om at dette har å gjøre med svikt av sine medmennesker. I tillegg til begrepet «svikt» så har vi flere ord og utrykk for dette. Vi har som nevnt utroskap, som også kan omhandle økonomi, og vi har utrykket «å dolke noen i ryggen», og det sterke ordet «forræderi». Samlet handler altså dette om brudd på tillit og på lojalitet. Det er dette som er det utro mennesket. Det er tendensen til å falle andre, enkeltmennesker eller grupper, i ryggen, bryte lojaliteten og etterlate dem i en sårbar tilstand.

Og rent moralsk sett kan vi jo egentlig gå enda lengre med denne. Hver eneste dag svikter hver og en av oss naturen på den måten at vi lever av en industriell utnyttelse av dyr, samtidig som vi fortrenger deres habitater, og forbruker ressurser på vegne av våre etterkommere.  Dette er egentlig menneskehetens desidert største moralske problem. Og selvsagt svikter vi våre medmennesker daglig på måter vi sjeldent reflekterer over. Vi er rike mennesker som lever i en verden hvor ressursene er svært så ujevnt fordelt. Hvilke partier stemmer vi på i forhold til slike problemer? Stemmer jeg for min egen lommebok, eller for en mer rettferdig verden? Og selvsagt når vi sorterer ut mennesker fordi de ikke har de rette egenskaper, eller de mangler noe, eller at vi, bevisst eller uforvarende plasserer et «vi» og «de» stempel på den sorteringen, så er vi med på å svikte store og små grupper av mennesker. Og når vi i vår religiøse tro, tilber en overmakt som vi tror skal massakrere mesteparten av våre medmennesker, ja så er dette også på linje med forræderi. Og mange flere forhold kunne sikkert vært nevnt. Og det gjør oss alle til utro mennesker. Vi er opportunister. Vi er emosjonelt programmert til å prioritere oss selv og vårt. Og vi kan ikke unngå å forbruke ressurser.

Jeg tenker at det er viktig å ha dette som bakteppe når vi roper ut og beskylder andre for utroskap. Så er vi kanskje mer nyanserte og forsiktige i vår fordømmelse av andre. For selv det å sette urimelige moralske standarder og gå høyt på banen om bagateller rammes av dette synet på utroskap. For det er å falle det utilstrekkelige mennesket i ryggen. Den som ikke har syndet, han kan kaste den første steinen. Er ikke det en god gammel visdom fra urkristendommens begynnelse?

Det vi aner her er at det ideal jeg setter opp, i forhold til det å svikte hverandre, kommer i konflikt med vår utilstrekkelighet, vår egoisme og emosjonelle programmering for naturlig egosentrisitet. Hvor lander så empatisk etikk opp imot dette? Empatisk etikk er egentlig kompromissløs. Svikt er svikt, og det kan ikke bortforklares.  Ikke en gang det at vi av naturen er emosjonelt programmert til å svikte hverandre fungerer som noen unnskyldning i forhold til dette. Hadde det vært slik, ville det ha vært det jeg kaller for en etisk singularitet. Det er at vi sier at noe er rett, som egentlig er et onde, i alle fall for den eller de det rammer. Det umodne menneske kan vippe mellom ideologisk fanatisme på den ene siden, eller «lydighet mot naturen» på den andre siden. Den modne måten å tilnærme seg dette på er å forholde seg til dilemmaet, og også innse at ingen kan komme ut av denne moralske standarden uten å få «skitt på vingene».

I forhold til ansvarliggjøring så er mitt hovedprinsipp for ansvar at vi holdes ansvarlig for det vi har rimelig grad av påvirkning på. Noe av dette er og forblir et moralsk ansvar som vi selv må ta stilling til, i den situasjon en selv befinner seg i. Men her ligger mye samfunnsansvar i dette også. Hvordan innretter samfunnet seg for på en best mulig måte å beholde sin moralske anstendighet, i forhold til både dyr, natur, utsatte og svake grupper? Ja dette er det samfunnsansvar de fleste av oss kun kan påvirke gjennom stemmeseddelen.

Men, vi kan ikke avslutte dette emnet uten å komme inn på parforholdet og det som de fleste forbinder med utroskap, nemlig seksuell utroskap. Men, la oss starte med utgangspunkt i den generelle grunnholdningen om at utroskap, først og fremst er brudd på tillit og lojalitet. For det er vel nettopp i parforholdet at tillit får en fundamental betydning. For vi legger så mye av oss selv i det. Derfor blir brudd på lojalitet og tillit så mye verre innenfor et parforhold. Og da snakker vi både om maktmisbruk, manipulasjon, utlevering, utpressing, vold osv. Alt dette er grov svikt i forhold til den tillit som er investert i forholdet. Parforholdet er en viktig men skjør sirkel. Og mange har nok den forventingen at det skal være «vi to» som er nærmest hverandre i hele verden. Båndet rundt oss er et lojalitetsbånd, hvor vi to står sammen, hvor vi støtter hverandre, stoler på hverandre og har tillit til hverandre. Ingen andre forhold, enten det er venner, familie eller kollegaer, skal kunne komme i mellom. Det ligger så mye fortrolighet i dette. Og det er klart at dersom dette båndet svekkes slik at man er nærmere vennene eller venninnene enn egen partner, da er dette første steg på vei mot svikt, og forholdets sammenbrudd. Og jeg tror vi mennesker stort sett er veldig var for akkurat dette. Vi merker fort når partneren snakker mer om meg og til meg enn med meg. Det å leve med en partner hvor man merker at mye av hans eller hennes verden er dulgt, hemmelighetsfull, noe man holdes utenfor og ikke får del i, oppleves ofte som et svik. Men den ubetingede åpenhet og lojalitet er sannsynligvis et ideal som flertallet kan se langt etter. Mennesket er upålitelig, og noen ganger, i forelskelsens forblindelse glemmer vi dette bitre faktum. Det modne mennesket lærer seg å skru ned forventingen i forhold til dette. Nøkkelordet her er toleranse. Urealistiske forventinger skaper nulltoleranse, og dermed grobunn for eskalerende konflikter. Dermed er forholdet inne i et negativt sosialt klima. Ved å skru ned forventningene kan toleransen øke, og harmonien i forholdet kan opprettholdes selv om partene svikter av og til.

Så til seksuell utroskap. Den biologiske bakgrunn for seksuell utroskap har jeg vært inne på her. Og konklusjonen er i at mennesket også har emosjonell programmering som skaper en dragning mot utroskap. Og det gjelder begge kjønn. I hvilken grad det slår ut individuelt kan variere med livserfaring og livssituasjon. Også her handler det om forventinger. Her kan selvsagt partene inngå forpliktende avtaler eller lovnader om å avholde seg fra all utroskap. Eller man kan inngå i ekteskap eller andre kulturelle forordninger som innebærer samme forpliktelsen. Og det er klart at brudd på den forpliktelsen er som brudd på en hvilken som helst annen avtale. Det er et brudd på tillit og kan få alvorlige konsekvenser for parforholdet.

Mitt generelle syn på seksualitet i forhold til moral finner du her. Det viktigste i forhold til utroskap er at empatisk etikk, med god grunn, forfekter individets suverene selvråderett over egen kropp. Det betyr i praksis at ingen kan gjøre krav på andres seksualitet. Sosiale eller religiøse forordninger av type ekteskap, forandrer ikke på dette. I prinsippet innebærer dette at hva individet gjør med sin seksualitet har ingen andre noe med. Unntak er selvsagt enhver form for å påtvinge andre noe, det vil si alle varianter av voldtekt og overgrep. Det innebærer også at det på ingen måte er noe absolutt klanderverdig i forhold til hvem individet har frivillig sex med. Det å være trofast er derfor enten en plikt man frivillig kan inngå avtale om, eller man kan la det være og ha en åpenhet om at ting kan skje. Men det er ingen absolutt plikt utover det. Det modne mennesket er derfor forsiktig med å ha urealistiske forventinger til at en slik avtale skal være livet ut. I mange tilfeller gjør den det, men statistikken for utroskap viser at den omfatter minst en fjerdedel av oss. Da må man ha noen tanker om hvordan en situasjon av utroskap skal håndteres, helst før den dukker opp og situasjonen blir akutt. Og igjen handler dette om å ha noen tanker i forhold til om det er nulltoleranse som skal gjelde, eller om forholdet er mer verdt enn som så. En interessant refleksjon her er om kjærligheten til partneren er av type eros, eller agabe. Eros handler om at partneren er til for meg og for å tilfredsstille mitt ego. Partnerens livskvalitet kommer i andre rekke. En slik eros type kjærlighet gir automatisk nulltoleranse i forhold til den andres utroskap. I motsatt fall, i agabe type kjærlighet, er det partnerens livskvalitet som kommer først i fokus. Og hvis partneren på denne måten oppnår et bedre og mer meningsfylt liv, så er dette jo nettopp i tråd med den holdningen. Nå er det jeg skriver her et ideal satt på spissen. For vi mennesker er emosjonelt programmert til å reagere kraftig på utroskap. Og dette blir jo en sosial naturlov som det er vanskelig å komme unna. Likevel kan det være verdt å reflektere over. Er min reaksjon på partnerens utroskap, i bunn og grunn både egoistisk og hatefull mot partneren? Mange tenker ikke slik, for selvsagt har de sosialt rett i sin harme. Men ambisjonen om at forhold skal kunne overleve et sidesprang vil neppe bli suksess dersom den er basert på nulltoleranse. Jeg har, kanskje naivt, den forestillingen om at det å forstå hva sjalusi er og hvorfor vi har den, og også det å ha reflektert over hva utroskap er og hvorfor den forekommer, kan hjelpe oss til å dempe intensitet og virkningene av de følelser som måtte komme.  Dette går til syvende og sist på forholdets basisideal.  Er jeg til for partneren, eller er partneren til for meg, eller er det noe midt i mellom, at vi føler og tar ansvar for både oss selv og den andre i forholdet? Det kan være verdt å tenke over en strategi som har ambisjon i retning av at forholdet skal gjøres robust nok til å tåle utroskap. Avtalen går da ikke på en forpliktelse om aldri å være utro, men om å være åpen om det dersom det skjer. En av de største komplikasjonene ved utroskap handler om tillitsbruddet. Og dette blir mer fatalt dersom det er snakk om omfattende fortielser, løgn, hemmeligheter og manipulasjon. Ligningen med nulltoleranse kombinert med utroskap går kun opp i kraft av løgnen. Og løgn og hemmelighold kan utvikles til å bli svært så omfattende.  Kanskje ender det opp med at ikke bare partneren, men mange i omgivelsene vet om det, bare ikke den som blir bedratt. Hva er verst da? Er det selve utroskapen eller er det det totale, fatale tap av tillit? Og her snakker vi ikke bare om tilliten til partneren, men også til omgivelsene. Den bedratte føler seg totalt sviktet av alle. Men er det slik? Er det heller ikke slik at løgnen er der også for å beskytte den bedratte mot den nakne sannhet? Et åpent robust forhold kunne i det minste ha unngått denne komplikasjonen.

En annen komplikasjon er at den som bedrar, kan forsvare seg ved å skylde på feil ved partneren. Jeg tenker at det er en svært urimelig og umoden reaksjon, nettopp sett på bakgrunn av at ingen har noe moralsk krav på sex i et forhold. Det å få tilgang til sex med en annen person er et privilegium. Man bør ha både ydmykhet og takknemmelighet i forhold til dette. Når dette uteblir, eller sexen ikke oppleves bra nok, så er det egentlig ikke partneren som eier det problemet. Man kan ha en åpenhet og partneren kan involveres i problemet. En fornuftig partner som unner den andre det beste, har da mulighet til gå med på utradisjonelle løsninger som kan dempe frustrasjonen.

Som en avrunding av det hele tenker jeg at nøkkelen i forhold til handtering av dette problemet handler om å utvikle åpenhet, gjensidig respekt og raushet i forholdet. Samtidig gjøres forholdet robust ved å realitetsorientere forventingene, samt opparbeide kunnskap om de emosjonelle mekanismene som er involvert i dette. Det handler også om å tenke utradisjonelt og frigjøre seg fra kulturelle tabuer og sosialt press.