Alle ønsker vi å påvirke hverandre. Fordømmelse er et av de virkemidler vi kan ta i bruk i forhold til det. Denne refleksjonen handler om fordømmelse. Hva er fordømmelse? Dette er helt opplagt en kraftig mekanisme, både i det sosiale samspill og i det sosiale spill. Man kan jo legge forskjellig i dette begrepet, men for meg har dette noe med å tilkjennegi at man synes noe er uakseptabelt. Det uakseptable henges på enkeltmennesker, eller grupper av mennesker. Selvsagt handler dette om grader. Og begrepet passer vel best på forhold som vi anser som grove eller legger et stort alvor i. Dette kan jo variere person til person og fra kultur til kultur.  Det kan adressere:

1)   Hva menneske er (f.eks. dum, homofil, jøde, pedofil, rasist eller psykopat)

2)   Hva et menneske har (eller ikke har) (f.eks. tro, ikke-tro, penger klær, hus, oppfatninger eller standpunkter)

3)   Hva et menneske gjør, ikke gjør, har gjort eller ikke gjort. Altså handlinger. (f.eks. tyveri, ran, hor, banning, voldtekt eller drap)

Fordømmelse inneholder ofte elementer av:

1)   Frustrasjon

2)   Moralsk indignasjon

3)   Aggresjon

4)   Sosial distanse og fiendskap

5)   Retorikk

6)   Lav empati eller manglende vilje til å forstå

7)   Forakt

8)   Formynderi

9)   Mobbing

10)                    Undertrykkelse

11)                    Opposisjon

12)                    teater

 

Fordømmelsen kan skje direkte, i forhold til den det gjelder, eller indirekte ved at man snakker om den eller de man fordømmer. Måten dette formuleres på kan også være både direkte og indirekte. Det kan pakkes inn i bomull. Mennesker med dårlig samvittighet kan da også overtolke andres utsagn som å være indirekte fordømmelse, uten at det nødvendigvis er det.
Det anklagende mennesket er ikke alltid i en dominant posisjon. Men, jeg vil påstå at formen og styrken på en fordømmelse avhenger av anklagerens ressurser. Jo svakere et menneske står ressursmessig, desto mer indirekte og innpakket blir fordømmelsen. For, i en fordømmelse, ligger det som regel et signal om både fiendskap og sosial avstandtagen. Det skal et kraftig mentalt mot til, for et underdanig, menneske å fordømme den dominante i kraftige ordelag. Det har skjedd, og det skjer kanskje oftere i moderne demokratiske samfunn. Men det er jo fordi elitens personlige makt ikke alltid kan ramme opponenten. Men mest går nok direkte fordømmelser andre veien. Den går fra den ressurssterke og høyt rangerte til de mer svakerestilte grupper.
Når det gjelder indirekte fordømmelser så her historien selvsagt en helt annen. Det kan gå fra alt småprat mellom mennesker til teologer og filosofer som skriver egne verker om moral (inkludert meg selv). Enhver moralsk teori er jo noe som ethvert menneske kan måle seg opp mot. Og i den grad man ikke strekker til, kan man jo oppleve dette som en fordømmelse. Det er fordømmelse i sin mest indirekte, men dog prinsipielle form. Man setter opp en standard, kommuniserer den uten referanse til noen enkeltindivider. Så kan en enhver som ikke rekker opp til standarden føle seg truffet.

Jeg føler meg ganske overbevisst om at urtidsmennesket hadde en forestilling om skyld, lenge før forestillinger om årsak og virkning ble oppfunnet. Begrunnelsen for den antagelsen er at det sosiale spill er langt viktigere å ha begreper og forestillinger om, enn årsak og virkning. Det er ikke dermed sagt at ikke urtidsmennesker også kunne se og skjønne sammenhenger. Det jeg snakker om er å komme dit hen at fenomenene får et navn og en refleksjon. Sannsynligvis har nok urtidsmennesket hatt en forestilling om at alt som ikke var forårsaket av dyr eller menneskers handlinger, måtte være guder eller ånder. Det er aldri noe som bare skjer. Det er alltid noen som gjør noe. Og på sett og vis, og dette er også poenget, så er det en slags trygghet eller trøst i en slik tanke. For det handler om muligheten til å påvirke. Man kan påvirke dyr og mennesker ved sin atferd, og gudene, ja de går kanskje an å snakke fornuft til. Man ber til dem, man ofrer til dem, man holder seg til deres restriksjoner og man gjennomfører ritualene. Slik oppnår mennesket trygghet mot den rene tilfeldighet.
Og dette ligger i oss den dag i dag.  En avart av en slik mekanisme kan man kanskje finne i diskusjonen om global oppvarming. Her er det jo en del diskusjon om den kan være menneskeskapt. Uten at vi tar den diskusjonen nå, tenk om vi fant ut at de endringer, vi ser, overhodet ikke er menneskeskapte. Tenk over hva det egentlig betyr. For det innebærer jo at vi ikke kan gjøre noe fra eller til i forhold til det videre forløp. Uten at det er en menneskeskapt komponent i dette, så er faktisk mennesket, og vår klode prisgitt det som skjer. Er ikke det en skremmende tanke? For hvor langt og hvor omfattende vil da denne, for oss, tilfeldige utviklingen pågå? Her er ingen garantier.

Nei, vi mennesker ser helst at det står noen bak alt som skjer, enten det er noen vi kan be til, appellere til, eller fordømme. Denne mekanismen gir mye av samme effekten som religion. Den demper bekymringen og gir en opplevelse av kontroll og styring på det som skjer.

Derfor ligger det også en ryggmargsrefleks i mennesket at hver gang noe negativt skjer så er man på utkikk etter noen å klandre for dette.

Og selv når antikkens store filosof Aristoteles kommer så langt at årsaksbegrepet får fokus, så har han, i tillegg til den stofflige og bevirkende årsak, med seg den formale årsaken og formålsårsaken. De to siste handler om design, funksjon og formål. Dette ble en filosofi som preget hele middelalderen og som fortsatt preger vår tid. Riktignok har vitenskapsfilosofien for lengst avskrevet design og formål som basis for vitenskapelige forklaringer. Men, på flere områder, som i forhold til evolusjonsteori og menneskelig atferdspsykologi, så står den kampen fortsatt den dag i dag. Jeg tenker at det ligger dypt i oss dette, at det tryggere at det er noen som står bak, enn at det bare er noe som skjer.

På den tiden da Stoltenberg styrte hadde jeg Peder på tråden, nesten daglig. Peder var en opplagt skeptiker til det rødgrønne prosjektet. Og mye er jo ufullkomment i vårt samfunn, så her er det nok av ting å være misfornøyd med. Og Peder gikk langt i å pålegge den rødgrønne regjeringen skylda for alt som var galt i samfunnet. Så, en gang, mens jeg var i Thailand og måtte søke om visum for forlenget opphold, så er jo det et lite byråkrati i seg selv. Mens jeg satt der og ventet (i flere timer) på plastikkstoler, sammen med mange andre, og studerer en logistikk som godt kunne vært Norge på 70-tallet, så fristes jeg til å sende en klage til Peder: «Dette er den rødgrønne regjeringens skyld». Jeg sendte den aldri, men fortalte det senere og vi lo av det. Og jeg tror han tok poenget. Men, igjen er det et alvor i dette. Det handler om menneskets forsøk på å etablere håp, komme seg bort fra meningsløsheten. Verden kan påvirkes. Verden kan bli bedre. Det gjelder bare å få tak på de skyldige og få dem nøytralisert, så løser vi all verdens problemer.
Poenget er altså at vår tilbøyelighet til fordømmelse og anklagelse har nær sammenheng med en tro på kraften i den menneskelige vilje. Det gjelder særlig de mektige menneskers vilje. Om bare de mektige mennesker hadde villet, så kunne verden blitt slik og slik. For det modne mennesket er nok en slik forestilling vel optimistisk. Menneskesamfunnet er absolutt formbart, men på mange måter er også menneskesamfunnet et offer for mennesket selv og dets natur. Det å tilrettelegge for det optimale samfunn forutsetter en rasjonell forståelse av mennesket selv, dets natur, muligheter og begrensinger. Opp mot dette er strategien om å lete etter skyldige i stedet for å lete etter konstruktive løsninger alltid irrasjonel

l.

Som jeg tidligere har vært inne på, så utgjør den rene vitenskapelige tilnærming på menneskelig atferd en utfordring i forhold til mot fordømmelsen.  Det er et sosialt spenningsforhold mellom skyld på den ene siden og årsakssammenhenger på den andre siden. Det som er verdt å reflektere over er at anklagen alltid har utgangspunkt i aggresjon. Her snakker vi om den typiske alfa-kombinasjonen av aggresjon og intuisjon. Med andre ord har den ingen annen rot i rasjonell analyse enn den den forestillingen man intuitivt har dannet seg om den man anklager. Det er altså vesentlig å konstatere at vi har en biologisk programmering som driver anklagen. Med andre ord en emosjonell impuls i retning av å ville se den anklagede lide eller å påføre den anklagede smerte og destruksjon. Formålet blir altså å nyte en annens lidelse og destruksjon. Man drives til å søke tilfredsstillelse ved å skape lidelse. Dette skaper en notorisk uvilje til innsats for å forstå den andre. Det er vesentlig å forstå at dette er før kognitive prosesser trer inn, med sine forklaringer og rettferdiggjøringer av det hele. Dette er den emosjonelle plattformen som ligger til grunn for tendensen til å anklage.

Opp på dette er selvsagt anklagen ofte motivert av det sosiale spill. Dominante mennesker kan fristes til å bruke anklagen som et virkemiddel til å definere andre inn i en nedverdigende rolle. Dette handler ofte om retorikk og hvor mye makt man har.

 

 

Mønstret er videre at den anklagende må forklare. Enhver forklaring appellerer til fornuften. Den inneholder analyse og forsøk på å etablere forståelse.

Og det er her spenningsforholdet oppstår. Fordømmelsen henter i stor grad sin kraft fra forestillinger om det meningsløse, uforståelige. For nettopp det som er meningsløst og uforståelig, signaliserer også umenneskelighet. Det plasserer individet i monsterverden, utenfor det menneskelige. Det å utløse overmaktens vrede over synderen, har store paralleller med steinaldermenneskets drap på byttedyr, som jo i aller høyeste grad også handler om begjær. Så kan dette også utvides til steinaldermenneskets drap på, slanger, innsekter, skadedyr eller farlige rovdyr. Det gir en tilfredsstillende godfølelse, den har absolutt gitt biologiske gevinster, som i sin tur gjør at vi har arvet egenskapen.  Det å forstå individet blir en trussel mot alt dette. Og det truer med at tilfredsstillelsen glipper. Dette vil ikke villdyret ha noe av, og kjemper dermed med nebb og klør for å få sin tilfredsstillelse.

 

Disse blir da motsetninger, og det skaper et nullsumspill.  For en holdbar forklaring blir da til en trussel mot den tilfredsstillelse det gir å få utløst sin aggresjon.  Anklagerens beste retorikk mot forklaringen er å hevde at den anklagede rettferdiggjør seg selv. Men rettferdiggjøring handler om noe helt annet. Det handler om å hevde at ens handling er moralsk riktig. Det er noe helt annet enn forklaring. Man kan godt forstå situasjon og beveggrunner for at en person handlet som han gjorde. Men det gir ingen nødvendighet til å akseptere handlingen.

I den grad årsaksforhold avdekkes blir det mindre rom for den skyldbaserte ansvarliggjøringen. Dessuten kan det oppfattes som enklere å legge skylden på noen enn å gjøre all den etterforskning og analyse som skal til for å avdekke årsaksforhold. Det å klandre eller straffe noen kan dermed fremstå som en illusorisk løsning av problemet.  På den måten kunne man i gamle dager legge skylden på hekser eller andre utsatte for sykdommer eller ulykker som skjedde.  Også i forhold til de som oppfattes å handle klanderverdig begynner dette spenningsforholdet å gjøre seg gjeldende.  Intuitivt innser vi at det er urettferdig å ansvarliggjøre noen for noe de ikke har hatt eller har påvirkning på. Vi kan ikke klandre noen fordi de mangler en arm eller fot. Men om problemet befinner seg som en forstyrrelse eller en begrensing på mentale ressurser så har man fortsatt et uvitenhetens vindu åpent for fordømmelse.  Innenfor dette vinduet er der fortsatt rom for karakteristikker som, dum, umoralsk eller ond. Men etter hvert som vitenskapen vokser fram får vi stadig flere navn på fysiske defekter og tilstander som påvirker vår atferd. For 500 år siden trodde man at epilepsi kom av at vedkommende var besatt av onde ånder.  Det kunne ende med en forferdelig skjebne. I løpet av de siste hundre årene har vi fått diagnoser som Schizofreni og Tourettes syndrom. Man kan jo bare tenke seg hvilken skjebne som ventet en tenåring som gjentatt og ufrivillig lirer av seg bannskap, for 4-500 år siden. I dag vet vi mye mer om mekanismene bak. Og det som kanskje er skremmende for noen er at dette er mekanismer som ligger på et kontinuum, fra de mest ekstreme tilfeller til det normale mennesket. Og etter hvert som vi skjønner flere og flere nyanser i mekanismene bak dette, etterhvert som flere og flere mekanismer bak menneskets atferdsmønster blir forstått og får et navn, jo mer skrumper vinduet for fordømmelse inn. Etter hvert som vitenskapens flyter inn og fyller hullene, vil vår gamle mentale forestilling om sjelen, eller ånden fortrenges ut. Selvsagt vil man aldri komme helt i mål med dette. Det ligger enormt mye vitenskapelig innsats i å ta steget videre og trenge mer og mer detaljert inn i dette mektige biologiske informasjonssystemet som den menneskelige hjerne utgjør. Men trenden er klar. Jo mer vi vet, desto mindre plass blir det igjen til fordømmelsen. Det er en nær sammenheng mellom denne problemstillingen og den gamle forestillingen om menneskets frie vilje.

Det å bli anklaget er alltid en sterk belastning for individet. Normalt sett vil det utløse sterke forsvarsmekanismer. Disse vil i sin tur øke konfliktnivået og kjøle ned det sosiale klima. For stor dosering av fordømmelse vil til slutt virke irrasjonelt. Det går over i det sosiale spill, i stedet for at mennesker gir og tar, forstår og samspiller for å komme frem til de beste løsningene.

Den empatisk etiske konsekvensen av dette er at det ikke er rasjonell plass for den overgripende objektive sosiale fordømmelse av hverken grupper eller individer. Men samtidig innser vi at fordømmelse er et av de kraftigst virkemiddel tilgjengelig for påvirkning av atferd. Dette er nært knyttet til individets sterke tilbøyelighet til å søke å unngå skam. Dette er et virkemiddel som har vært i bruk i alle tider, og det ligger intuitivt i oss. Den rasjonelle erkjennelsen opp i dette er at dette er et virkemiddel. Og ethvert bruk av virkemiddel må ha et formål og man må ha god innsikt i effekten av det. Her har vi et virkemiddel med velkjente bieffekter. Den empatisk etiske tilnærming er at alt dette må kalkuleres inn dersom man vurderer å ta det i bruk. Den nødvendige konklusjonen er at det må brukes med stor varsomhet. Da snakker jeg spesielt om bruk av dette på samfunnsnivå.

Rettferdig fordømmelse?

Selvsagt er det nødt til å være slik at individer har en konstant dialog seg imellom, også om det som er ugreit. Denne type åpenhet er en forutsetning for det gode sosiale samspill. Og i den grad det som kommuniseres handler om det imellom oss som er ugreit så kan det jo oppfattes å ligge fordømmelse i dette. Selvsagt handler dette om en skala. Det går et kontinuum mellom det som er akseptabelt og det som er uakseptabelt. I den grad vi snakker om det uakseptable så må man også fordømmelse kunne være et aktuelt virkemiddel. Og selvsagt kan det oppleves både rettferdig og nødvendig. Men det jeg har tenkt å fokusere på her er å reflektere litt over forskjellen mellom det å bedømme individet og det å bedømme individets handlinger. Selvsagt har vi en sammenheng fra mentale prosesser til handling til handlingens prosesser. Her er det vesentlig å skille mellom det som skaper handlingen og det som handlingen skaper. Det som skaper handlingen er de mentale prosesser i individet. Handlingen i seg selv er en hendelse. Det som handlingen skaper, kaller vi for konsekvenser.
I forhold til vår problemstilling så blir det jo vesentlig for etikken å forstå sammenhengen mellom individet som skapte handlingen og konsekvensene den fikk. For hvis det er slik at dette er to sider av samme sak, da åpner vi for bedømming og fordømmelse av individet på bakgrunn av handlingens konsekvenser. Intuitivt innser de fleste av oss at denne forenklede koblingen ikke kan være rettferdig. Jeg kan fyllekjøre, kjøre i grøfta og ødelegge bilen. Det er jo galt nok. Men jeg kan også fyllekjøre og treffe en buss, full av ungdommer, og bussen tar fyr og 15 ungdommer brenner inne. Poenget med dette er å fokusere på at en og samme handling kan få vidt forskjellige konsekvenser, uten at det handlende individ har noen kontroll på det.

Men samtidig kan vi jo også innse at det nødvendigvis er en sammenheng mellom det individet som skaper handlingen, og de konsekvenser handlingen skaper. Om det ikke var det, vil jo all handling ha tilfeldige resultater. Rasjonalitet blir umulig. Spørsmålet er hva denne sammenhengen er. Svaret på dette spørsmålet er jo at dette henger sammen med individets evne og treffsikkerhet i forhold til å forutse konsekvenser av egne handlinger. En som er flink til dette, vil oftere kunne unngå farlige handlager og oftere kunne oppnå egne hensikter med sine handlinger.  En svakere person vil ha mindre treffsikkerhet og selvsagt også større risiko. Hva er forskjellen på disse to? Kanskje kan vi liste opp tre funksjoner som påvirker dette. Det er kognitive funksjoner, som for eksempel fornuft, hukommelse og fantasi. Så er det kunnskap, eller virkelighetsoppfatning. Det tredje er evne til selvkontroll, noe som faktisk også i høy grad er styrt av den kognitive kapasiteten. Når vi setter opp listen slik så innser vi at dette i høy grad avhenger av individets mentale ressurser. Og dette er jo noe som i høy grad avhenger av individuelle forskjeller. Når vi lister det opp slik er det nærliggende å innse at det ikke er rettferdig å bedømme eller fordømme et individ på bakgrunn av handlingens konsekvenser alene.

Dette spenningsfeltet mellom individets mentale indre, handlingen og de konsekvenser den medfører, er en vesentlig del av filosofers meningsutveksling om moral. Immanuel Kant avviste fullstendig å ta konsekvensene med i betraktning. Hans begrunnelse for det handlet nettopp om individets manglende evne til å ha kontroll på konsekvensene. Kants hovedfokus ligger derfor på sinnelaget bak, og da spesielt hva som var hensikten med handlingen. Og på sett og vis er jeg enig med ham i akkurat den vurderingen. Men virkeligheten er selvsagt mer nyansert enn som så. For hva med de handlinger hvor der faktisk er samsvar mellom hva som er intensjonen og hva konsekvensen blir? En gang for lenge siden forsøkte jeg å fange opp akkurat den i en egen formel. Den sier at verdien på den moralske handling = intensjon * konsekvens. Spørsmålet er om det er rimelig å bruke den her. Altså hvis jeg vil drepe et menneske, jeg skyter, treffer og dreper. Da har vi en handling hvor intensjonen samsvarer med konsekvensen. Jeg tenker meg at de gamle filosofers store stridstema da blir: Er det grunn til å fordømme det ene tilfelle mer enn det andre? Jeg har en hensikt om å drepe, jeg skyter men bommer. Er det mindre kritikkverdig enn om jeg faktisk traff og drepte? Jeg tenker at de aller fleste rettsinstanser vil bedømme disse scenarioene forskjellig. I det ene tilfelle blir det overlagt drap, i det andre tilfelle snakker vi om drapsforsøk. Problemet blir mer vanskelig jo mindre rasjonelt man forholder seg til det. Et rasjonelt samfunn ville jo være veldig interessert i å vite hvor farlig en person er. En person som ville drepe, men fikk det ikke til, er like farlig som en som fikk det til. Sett ut fra en risikovurdering er det altså rasjonelt å behandle disse to tilfellene likt.
Disse problemstillingene er jeg videre inne på her. Mitt poeng med å dra denne refleksjonen her er å bevisstgjøre leseren i forhold til urimeligheten ved unyansert å stemple mennesker på bakgrunn av de konsekvenser enkelthandlinger noen ganger kan få. Bedømmelse av mennesker må derfor ha større fokus på intensjonalitet enn på konsekvenser. Man må alltid sette seg inn i saken, analysere og ikke minst bestrebe seg på å opprettholde rasjonaliteten. Hva vil jeg oppnå med min reaksjon på dette? Hva er mest hensiktsmessig, og hvilke etiske konsekvenser må jeg igjen ta med i det regnestykket. Fordømmelse kan være en adekvat reaksjonsform, men den er slett ingen nødvendighet. Det er ofte mer rasjonelt å forholde seg til det med andre type virkemidler.

 

Det kollektive syndebukk-syndrom og Sosial kontaminasjon

Se også her og her og her og her. Jeg har en hypotese om at ethvert samfunn tenderer til å peke ut en eller flere grupper som man elsker å hakke på, og stigmatisere. Hypotesen bygger på den observasjon at ingen samfunn er fri for slike grupper. Syndromet preges av blindhet for diskriminering, selvoppfyllende stigmatisering, frykt, forakt, hysteri, sosial utrenskning, hat, moralsk indignasjon, fiendebilder, dirtyfisering osv. Selv i Bibelen fortelles det om slike grupper på Jesu tid. Det var spedalske, tollere og mennesker med mentale problemer. For 500 år siden kunne det være hekser, kjettere og vantro. For 50 år siden var det homofile og kommunister.  I dag er det romfolk, prostituerte, seksuelle avvikere og spesielt pedofile som er i fokus.
Årsaks-bildet bak dette er sannsynligvis svært sammensatt. Men siden tendensen er noe som går igjen, snakker vi sannsynligvis om mekanismer som stikker dypere enn tilfeldige strømninger i den enkelte kultur. Se også her. Jeg tenker at de forhold som preger dette bildet i stor grad også er fungerer som bevirkende årsaker. Det virker moralsk skjerpende på befolkingen å opprettholde fiendebilder som en slags kontrast til det gode moralske mennesket. Jo mer umoral og umenneskelighet vi kan tillegge dette heslige motstykket til alt «vi står for», desto større blir den tilsynelatende barrieren mot såkalt moralsk forfall. Videre vil sterke fiendebilder raskt medføre irrasjonell frykt, gjerne nøret opp av konspirasjonsteori-lignende folkeforestillinger. Ofte smitter hysteriet over i det juridiske systemet, og de utsatte blir på forskjellige måter kriminalisert og straffet. Dermed har man jo en selvforsterkende prosess hvor samfunnets måte og håndtere dette på, i seg selv fører individene ytterligere ut i elendighet, og delvis eksklusjon fra samfunnet.  Dette skaper både en sosial - og moralsk avstand til den eller de grupper som blir definert ut. Se også her, om selvoppfyllende profetier.
Et annet forhold, som kan virke inn, er ubevisst «theory of mind», som jo også er en mekanisme for å anslå hensikt, eller intensjon. Sannsynligvis er dette en mekanisme som er langt forut for mennesker. Til og med hos fugler kan vi se dette. Det handler altså om å benytte seg av kalkulerte gjetninger på andre aktørers hensikter. I den grad dette er treffsikkert er jo dette en svært nyttig egenskap. Så vi mennesker har kanskje en ubevisst tilbøyelighet til å tillegge hensikt. Og det stikker dypere enn vår fornuft. Så vi kan tendere til å se hensikt i alt som skjer. Det religiøse utrykket for dette er jo at «Gud har en mening med alt som skjer». Og, det kan gå så langt som til troen på at alt som skjer, alt som beveger seg, det står det «noen» bak. For det primitive mennesket alle hendelser tilskrives mennesker, dyr, eller noe overnaturlig, enten det er demoner eller guder. Det at det står «noen» bak alt som skjer, fungerer også som en slags betryggelse. For det frir oss fra vilkårlighetens tyranni. Ingenting er så skremmende som ulykker ut av det blå, som vi ikke kan gjøre noe for å sikre oss mot. Menneskets søken etter trygghet motiverer ideen om at «det står noen bak». Er det gudene, la oss ofre. Er det demoner, la oss søke gudenes beskyttelse. Er det dyr, la oss fange det og drepe det. Er det et menneske,» la oss finne de skyldige og straffe dem. Bare vi får kontroll på disse fæle monstrene så blir alt så mye bedre». I vår fantasi, kan vi gjøre mennesker, eller grupper mektige, demoniske eller onde. Alt dette er mekanismer som driver i retning av å ville finne syndebukker. Og når syndebukkene først er stemplet, så åpner jo dette for all slags diskriminering, plaging og aggresjon.

Et tredje forhold som er vesentlig å nevne er den mest fremtredende manifestasjon av feminin aggresjon, nemlig angrep på andres omdømme. For å angripe andres omdømme har man behov for skitne karakteristikker som kan anvendes som sosial stempling. Utvikling av slike begreper skjer ofte i form av sosial paleo-konstruksjon, gjerne over flere generasjoner. En typisk indikasjon på dette er at det går inflasjon i begrepet, som ofte ender opp som dikotomier; binære konstruksjoner. De sosiale mekanismene handler jo da mest om baktalelse, ryktespredning, eller direkte anklager. Det som skjer i disse prosessene er at slike begreper stadig omfavner mer, blir mindre nyansert og blir til slutt til et stempel; en sosial jøde-stjerne. De sterkeste begrepene som utvikles på denne måten sammenfaller gjerne med kategorier for banning: religion og seksualitet. Da handler det om blasfemi, hekseri, satanisme osv. Så har vi selvsagt begreper som hore, onani, hor, sjøge, homofil og pedofil. I tillegg har vi jo selvsagt alt som kan referere til sårbarheter, svakheter, særlig på det sosiale og mentale planet, pluss alle andre moralske skavanker. Dette varierer med kulturer og normer. Med normene følger alltid tilhørende stemplings-karakteristikker. Hele dette spillet har selvsagt utgangspunkt i det sosiale spill, aggresjon, forakt og hat.
Menneskets førstestrategi er ikke å gå inn i analyse av årsaksforhold. Det er intuitivt lettere å forholde seg til «Hvem som har skylden» enn å finne ut «Hva som egentlig skjedde». Da er vi igjen tilbake til spenningsforholdet mellom fordømmelse og skyld på den ene siden og årsaksforhold og vitenskapelige forklaringer på den andre siden.

Det å komme i kontakt eller berøring med mennesker eller ting som er assosiert med slike foraktede grupper kan gi det som kan kalles sosial kontaminasjon (eller berøringsangst). Jeg har sett forsøk hvor noen blir bedt om å ta på ting, eller kanskje ta på seg en genser og så får man etterpå høre at genseren f.eks. har tilhørt Ted Bundy. Da vil en viss prosent av oss reagere med fysisk vemmelse i forhold til dette. Assosiasjonene er nært knyttet opp mot vår mentale programmering til forsvar mot smitte, virus og bakterier. Denne type reaksjon har nok en sosial funksjon. For her er det viktig for sosial suksess både å fremstå som vellykket, men ikke minst å unngå å bli assosiert med det elendige og foraktelige. Den mest effektive strategien å forholde seg til det på er å være hevet over det. Eksempel er afrikanske politikere som unnlot å ta ord som kondom og HIV i sin munn, og dermed la veien åpen for ukontrollert spredning av HIV-epidemien i det sørlige Afrika. Andre strategier er å forholde seg til dette på er ved å oppvise fromhet eller moralsk indignasjon. Det er dette jeg kaller for sosial kannibalisme. Man trykker ned den elendige i den hensikt å heve seg selv. Selvsagt er slik atferd både egoistisk og kynisk. Den kan være ødeleggende for de individer som rammes. Så dette har ingenting med ekte moral å gjøre.

Hevnens grunnleggende drivkraft

Hevnens grunnleggende drivkraft er aggresjonen. Aggresjonen er en grunnleggende drivkraft i mennesker og dyr. Sannsynligvis er menneskets aggresjon også preget av fortiden som predator.  Aggresjonens primærstrategi er det å ville påføre smerte og destruksjon. Smerten refererer seg til å ville dominere. Destruksjonen refererer seg til å ville fordøye et bytte. I dette ligger det også begjær. Aggresjon handler med andre ord også om å få utløst begjær og den tilfredsstillelse som ligger i dette. Det er dette som er hevnens urkraft, nemlig tilfredsstillelsen av å pine, plage og destruere og fordøye. All kognitiv overbygning som søker å rettferdiggjøre dette, både religiøs, psykologisk, filosofisk eller moralsk er kun retoriske manifestasjoner av denne urkraften. Først var urkraften der, deretter kles dette inn i et sosialt språk som forsøkes å gjøres kompatibelt med normsettet i den til enhver tid gjeldende kultur. Språkliggjøringen blir etter hvert til en språkboble som bergtar kulturen og sementeres inn som en del av kulturen.

Og fordi den aggressive drivkraften er så grunnleggende i vår natur, og fordi den er så nærliggende i alfa-menneskets verktøykasse, så finner vi manifestasjoner av dette fenomenet i alle kulturer.

 

Sanksjonisme

Først litt om historien bak dette begrepet. Begrepet er i skrivende stund bare noen timer gammelt. Begrepet dukket spontant opp i forbindelse med at jeg jobbet med en dialog om tilgivelse og straff i «Gudenes Sang». Men jeg har vært ute etter et slikt begrep i mange år. Nå skal jeg forsøke å beskrive hva det er snakk om.
Dette er nært beslektet med det jeg skriver om i forrige avsnitt om «Hevnens grunnleggende drivkraft». Jeg er inne på lignende refleksjoner i forbindelse med gjengjeldelse og utvikling av rettssystemer.

Jeg har nevnt aggresjonen som grunnleggende drivkraft bak tilbøyeligheten til å ville sanksjonere. I forhold til sanksjonisme snakker vi om en spesiell variant av dette, nemlig alfa-varianten. Det er maktens «privilegium» å dele ut straff. Når alfa-hannen i flokken deler ut sine slag, så handler effekten ikke bare om disiplinering, men også signalisering. Sanksjonen er også i høy grad en maktdemonstrasjon, også for de som måtte se på. Effekten er frykt, den gamle formen for respekt. Dette utløser tilbøyeligheter til underkastelse hos de som «frykter». For å overvinne enhver tilbøyelighet til misunnelse, har naturen utviklet vår evne til beundring og tilbedelse. Dette slår av rivaliseringsmodus. Slik blir guder til. Oppsummeringen her er altså at en viktig del av mekanismene som har drevet frem sanksjonsimpulsen handler om signalisering av makt og styrke. Dette er millioner av år gamle mekanismer, som kun eksisterer som impulser i oss. Når mennesket kommer på banen med sin kognitive kapasitet og sitt språk, blir det nødvendig å skape narrativer som rettferdiggjør denne atferden.

Her vil jeg særlig påpeke at vi nok sannsynligvis også har en biologisk programmering til å søke samsvar mellom den skade som er forvoldt og den kostnad som påføres gjerningspersonen. Akkurat denne siste varianten passer som hånd i hanske med menneskets kognitive kapasitet. Er det noe vi mennesker kan så er det logikk. Og det er en sterk logikk i dette, som enkelt lar seg beskrive i språk. Sannsynligvis er det derfor rettferdighetsbegrepet passer så godt inn i denne terminologien. Normalt sett handler jo rettferdighetsbegrepet om å dele likt, og om å behandle alle likt, likeverd osv.

På sett og vis er jo et straffeoppgjør en slags deling av onder. Du har påført meg så og så mye vondt. Da er det rimelig at du selv får like mye som det jeg har fått.

Vi ser at rettferdighetsbegrepet passer perfekt inn i denne type resonnement. Da kan man også tenke seg at det å bryte denne balansen kan oppfattes som at man undergraver rettferdigheten, ikke bare i denne sammenheng, men også det som går på likeverd, fordeling og likebehandling.

Fokus på ofret har sannsynligvis også koblinger mot det biologiske. Koblingen går via heroisme, som jo også assosieres med typiske alfa-trekk.

Alt dette er biologinære tilbøyeligheter som har ligget bak utvikling av normer og begrepsapparat i det meste av kulturer som finnes i verden. Slik har de fleste kulturer sementert denne type tankegang. Når vi forsker på det vil det gjerne oppfattes som noe universelt allmenngyldig.

Men vi må ikke glemme at dette er inkrementelle prosesser. Det er memer, resultat av sosial paleo-konstruksjon. Det finnes altså ingen rasjonell prosess bak slike strukturer.  De har sin eksistens fordi de fungerer og har sosial gjennomslagskraft.

Sanksjonisme kan defineres som doktriner eller ideologier som har utgangspunkt i disse normene i seg selv. Det vil si de mangler en rasjonell basis. Man får problemer med å definere mål og mening med dette annet enn å beskrive «det selvfølgelige» i at «har man gjort noe galt, så må man selvsagt få straff».

En analytiker som anvender ren logikk på dette vil umiddelbart oppdage at det ikke er noen logisk nødvendighet i dette. Med andre ord snakker vi om en kollektiv tvangslidelse.

Bevegelsen ut av dette handler ikke om fullt frislipp for alt uakseptabelt i samfunnet. Det handler om rasjonalisering av virkemidlene som samfunnet anvender for å handtere det. Sanksjonisme handler om et ensidig fokus på straff og eller en overtro på effekten av dette. Rasjonalisering handler om å sette mål, sette en grunnleggende etisk standard og la dette styre valg av virkemidler og strategi. Men det handler også om et modent forhold til forholdet mellom samfunn og personlig frihet, og en grunnleggende modenhet i forhold til elendighet vil eksistere i ethvert samfunn. Det er kun snakk om å holde forekomsten så langt ned mot minimum som mulig.