Det automatiske mennesket

Innenfor den atferdsdualistiske tenkningen er det to mekanismer som til sammen samspiller for å produsere den menneskelige atferden. Det er det kognitive systemet og det er det det emosjonelle systemet. Tidligere arter har i høy grad vært drevet av det emosjonelle systemet, kombinert med varierende grad av kognitiv funksjon. Dette er illustrert på figuren under. Når det gjelder mennesket så har forholdet nærmest blitt snudd opp ned. Vi har ekstreme kognitive evner. Og disse har til tider svært høy innflytelse på vår atferd.

Men det er neppe slik at alle mennesker fungerer likt på denne skalaen. Og selvsagt er det heller ikke slik at forholdet mellom det kognitive og det emosjonelle alltid er konstant. Det jeg kaller for «det Automatiske Mennesket» er når vi tenderer til å oppføre oss som impulsivt eller intuitivt. Det vil si at fornuftens evne til å bremse våre innskytelser er forskjellig fra situasjon til situasjon og fra person til person. Nå har jo jeg den refleksjon at alle tilbøyeligheter som er i oss er der fordi dette en gang var vellykkede strategier for reproduktiv suksess. Det vil si at om alt hadde «gått på skinner», kunne vi mennesker ha oppført oss etter magefølelse eller intuisjon og etter innfallsmetoden. På den måten kunne vi ha ført en bekymringsløs tilværelse hvor vi reagerer som vi blir instruert av det limbiske system med en intuitiv kognitiv overbygning. Det er det noen psykologer har kalt for «system 1». Denne intuitive funksjonen kjennetegnes ved at den er hurtig, uanstrengt og uten bevissthet om hvordan man kom frem til konklusjonen. Jeg forestiller meg at her har det emosjonelle langt større gjennomslagskraft. Det vil si at den biologiske programmeringen blir mer dominerende.

Men problemet oppstår når disse automatiske strategiene blir malplasserte og ikke fungerer i gjeldende situasjon. Det er da vi må begynne å tenke og bruke våre kognitive evner til å komme opp med løsninger som vår gamle evolverte natur ikke har oppfunnet. Denne prosessen kjennetegnes ved at den er langsom, analyserende og anstrengende.  Og vi har en bevissthet og språk i tenke-prosessen. Alle går vi selvsagt gjennom våre læreprosesser i forhold til dette. Men forbausende ofte viser det seg at automatikken slår til likevel. Her vil jeg nevne to scenarier:

1)      Det mislykkede automatiske mennesket
Om man går etter innfallsmetoden, blir kortsiktig, oppfarende, utagerende osv. er veien til det sosiale helvete ofte svært kort. Man ender som fattig, kriminell, rusmisbruker eller sosialt utstøtt.

2)      Det vellykkede automatiske mennesket
Autopiloten fungerer. Man er smart og har raskt lært seg hvilke fallgruver som må unngås. Men man har alle ressurser som skal til for å kreve sin plass i omgivelsene uten å pådra seg vrede eller sanksjoner. Man er med andre ord velutstyrt ressursmessig, i forhold til det fysiske, mentale, sosiale og det økonomiske. Dette tillater en strategi hvor man lever nært opp til og med sine følelser og spiller dem ut, lettere modifisert slik at omgivelsene aksepterer dette. Dette er kanskje det enkleste og greieste livet man kan leve som mennesker. Man lever i et godt sosialt samspill. Men har også gode gevinster i det sosiale spill. Her fungerer den gode kontakten med følelsene helt perfekt. Den beste sosiale spiller er den som går på autopilot og lar naturen dirigere det eldgamle spillet til fingerspissene. Men selvsagt bidrar man ikke nødvendigvis så mye til menneskehetens innovasjon. Ingen problemer vokser seg så store at man blir tvunget til å sette i gang de helt store analysene. Man forsvarer det bestående med velprøvd retorikk.

Ut av dette kan man trekke den refleksjonen at jo større utfordringer man utsettes for her i livet, desto mer vil den intuitive autopiloten komme til kort. Desto hardere må pannelappen anstrenge seg i sitt forsøk på å kompensere for dette. Eller, for å si det mer enkelt, motgang stimulerer fornuften. Men selvsagt handler jo dette også om graden. Vi vet jo alle at sterke traumatiske opplevelser kan overbelaste systemet og skade oss for livet.

Biologinære standpunkter og handlinger

Grunnen til at jeg har refleksjonen om det automatiske mennesket med i menneske-serien handler om å adressere det å ha ureflekterte standpunkter, eller begå handlinger med svakt innslag av rasjonell refleksjon.  Som jeg sikket mange ganger tidligere har gjentatt er det svært sjelden at et standpunkt blir til som følge av oppriktig åpen og nysgjerrig søken og analyse. Stilt over for en problemstilling vil ofte autopiloten steppe inn med en umiddelbar holdning til saken. Deretter begynner prosessen med å finne holdbare rasjonelle begrunnelser for standpunktet. Som regel blir slike standpunkter til av helt andre årsaker enn en gjennomtenkt filosofisk etisk grunnholdning, og så godt som aldri basert på vitenskap eller forskning, eller mer prinsipielle analyser. Ofte snakker vi om fordommer, sympatier, antipatier, stereotyper, egeninteresse, sosialt spill (hva tjener jeg på å fremstå slik eller slik?) eller rett og slett konkurranse (du har et standpunkt, jeg tar det motsatte for å dupere deg). Om ikke man finner gode holdbare argumenter kan man alltids ty til retorikk.

Det er særlig på følgende områder at biologinære impulser kan komme i konflikt med etisk rasjonalitet:

1)      Langsiktighet
Manglende selvkontroll, eller uvilje til å forholde seg til noe annet enn her og nå, er det naturlige for de fleste dyrearter. Menneskets kognitive muskler må ofte klare å overvinne dette.
Det man skal være oppmerksom på er at hjernens belønningssystemer virker kortsiktig. Affekten er her og nå. Begjæret er her og nå. Søk etter tilfredsstillelse er her og nå. Det emosjonelle systemet baserer seg på å oppleves som kroppslige tilstander. Kroppslige tilstander er umiddelbare og i nåtid. Vår evne til langsiktighet baserer seg på det kognitive, men ikke bare det. For vi skal også forholde oss til våre forestillinger om det som kommer lengere inn i fremtiden. Til det har vi vår evne til å huske emosjonelle utbrudd. Det er det jeg kaller for verdier. Verdier i kamp mot emosjoner er ofte rått parti. Vi mennesker er biologisk programmert til å handle kortsiktig. Den beste ressursen vi har til å stille opp mot dette er fantasien. Vi evner å se for oss fremtiden. Og sannsynligvis evner fantasien å utløse svake emosjonelle reaksjoner. Det kan være bekymringer eller det kan være forventinger. Dette kombineres med våre kraftige kognitive evner til å konstruere opp en tenkt fremtid og til å ha så pass stor tro på dette, at vi evner å overvinne vår kortsiktighet. Det å bekjempe kortsiktigheten og handle langsiktig krever innsats. Og det er en investering man risikerer å tape dersom vår fremtidsvisjon ikke slår til. Evne til innsats avhenger av nåtidig ressurssituasjon. Jo dårligere råd man har, desto mer fatalt kan en slik innsats bli. Dette påvirker evnen til langsiktighet. Dette henger jo også nøye sammen med individets erfaring med egen suksessrate. Høy suksessrate skaper optimisme, mens lav suksessrate skaper pessimisme. Det er opplagt en forskjell på et pessimistisk og et optimistisk framtidsperspektiv. Begge holdninger har sine fordeler og ulemper. Optimistens evne til langsiktighet, har å gjøre med forventinger og tro på seg selv. Det som driver pessimisten til langsiktighet er bekymringer. Den rasjonelle tilnærmingen går jo selvsagt ut på å tilpasse innsatsen til aktuelle ressurssituasjonen, håpe på det beste og forberede seg for det verste. Men summen av dette er jo at man er i behov av kraftige kognitive evner og høy selvkontroll.

2)      Interessekonflikt mellom «meg» og «de andre»
Jamfør konflikten mellom egoistiske og sosiale tilbøyeligheter.

3)      Svak, eller manglende konsekvensanalyse
Kan skyldes alt fra manglende kognitive ressurser, dårlig tid til affekt.

4)      Strutsestrategi, konspirasjonsteori eller en ønske-forvrengt virkelighetsoppfatning

5)      Sterke emosjoner, som hat, sinne, vemmelse, forelskelse, fasinasjon osv.

Selv om vi mennesker har høy kognitiv kapasitet, tenker jeg at den riktige betegnelsen på oss er «begrenset rasjonelle individer». Ved hjelp av beslutningsteori og h-analyse og filosofisk analyse er det mulig å erkjenne at det alltid vil være emosjonell innflytelse på vår atferd. Regnekraft alene kan ikke skape, hverken standpunkter eller handlinger. Det er jo det som er atferdsdualismen, at fornuft og følelser alltid er integrert i enhver beslutning. Poenget er at vi mennesker, gjerne forfølger våre mentale belønningssystemer. Dersom fornuften sier nei, blir vi frustrerte. Med utgangspunkt forestillingen om at mennesket er et begrenset rasjonelt individ, er det å forutsi at flesteparten av våre handlinger og standpunkter er biologinære, på den måten at vi tenderer mot å prioritere med utgangspunkt i oss selv og den nære fremtid. I dette ligger det selvsagt også at det menneskets handlingsmønster og standpunkts-mønster på aggregert nivå oppviser biologinærhet som sammenfaller med hva man kan forvente med utgangspunkt i evolusjonsteorien, det naturlige utvalg og seksuell seleksjon. Denne balansegangen fungerer stort sett greit for enkeltindividet, og i små grupper. Men dersom mennesket forsøker å organisere seg i store grupper eller i en sivilisasjon så blir dette etter hvert et stort problem. I tillegg til de motsetningene som er nevnt over vil vi få sterkere innslag av massesuggesjon og sosialt spill. Begge deler medvirker til å redusere individets evne til å tenke rasjonelt om samfunnsprosesser.

 

Jeg har også en refleksjon om hvordan holdninger og normer kan etableres i kulturer. Jeg har påpekt at tilfeldighetsaspektet i dette er ganske høyt. Et «automatisk» standpunkt kan også være et utrykk for en ren kulturell ryggmargsrefleks.

Det modne mennesket er klar over disse mekanismene og er bevisst på å trene seg opp til å «kjenne lusa på gangen» og etablere vilje til å slippe fornuften mer til i den hensikt å korrigere dette, til beste for seg selv og andre.

Kjernebevissthet og utvidet bevissthet

En annen måte å se dette på er å ta utgangspunkt i psykologiske teorier om kjernebevissthet. I mine gamle tekster hadde jeg også bevissthet som tema. Da tegnet jeg en gang bevisstheten som en kjegle. Toppunktet kalte jeg for «opplevelse» og skiven under for grader av utvidet bevissthet. Det er artig å se at noen innenfor psykologien har tenkt i de samme baner. Kjernebevissthet er her og nå bevissthet. Det er jeg og mitt samspill med omverdenen her og nå. Sannsynligvis har svært mange dyrearter også denne bevissthet. Det handler om sanntidsstyringen av atferd. Men i tillegg snakker altså psykologer om en såkalt utvidet bevissthet. Det er en type bevissthet som tar deg bort fra her og nå, og som bearbeider på metaplan. Den er opptatt av fortid, fremtid, det sosiale universet og å skape metaforestillinger om verden. Jeg tenker at utvidet bevissthet er den høyeste form for avlasting av kjernebevisstheten. Den er også en erstatning når den emosjonelle programmeringen ikke lengre strekker til. Følgelig påkalles den utvidede bevisstheten ofte først når individet råker bort i problemer, frykter problemer, har bekymringer, eller forsøker å finne en løsning som ikke er umiddelbar intuitiv. Det er her mennesket har en mega-kapasitet i forhold til dyr.

I forhold til det automatiske mennesket så er parallellen her åpenbar. Det automatiske mennesket går på autopilot. Da er det lite bruk for den utvidede bevisstheten. Blir verden mer krevende vil mennesket måtte ta i bruk sine kognitive ressurser på en helt annen måte. Forholdet mellom kjernebevissthete og utvidet bevissthet er i stadig bevegelse. Noen ganger er vi helt oppslukt i det vi holder på med her og nå. Andre ganger er vi tilbaketrukket og reflekterende. Men sannsynligvis er gjennomsnittforholdet og kapasitet på begge disse svært varierende fra individ til individ. Da er min tanke at mennesker som måter mange utfordringer på sin vei fort kan få en konstant høyere utvidet bevissthet. De kan bli distre, fraværende, tankefulle og dype.

Innenfor psykologien er man opptatt av at individets kjernebevissthet er for svak. Teknikker som stimulerer individets tilstedeværelse her og nå, vil også redusere tendensen til depresjon og forskjellige mentale lidelser. Mer kapasitet til kjernebevisstheten vil også forbedre individets suksessrate. Det er fordi konsentrasjonen blir bedre, individet er mer til stede og mer fokusert eller dedikert på oppgaven her og nå.

Men jeg tenker også at mennesker med for eksempel depresjon, som kommer til psykologen, at lav kjernebevissthet er et symptom. Det er et symptom på at autopiloten ikke er på høyden med den hverdag av utfordringer som individet står i, og dermed er den utvidede bevisstheten konstant i gang i et forsøk på å avhjelpe det hele ved en bedre metaforståelse av utfordringene. Og la det være klart at den utvidede bevisstheten faktisk er i stand til å avhjelpe, og at dette nødvendigvis er til stor hjelp i mange tilfeller. Men i de tilfellene hvor det ikke går, vil individet operere under permanent stress. Fokuset er svakt og utførelse tilsvarende dårlig. Så dette kan være en selvforsterkende prosess.

Selv anser jeg meg for å være en person med forholdsvis lav kjernebevissthet. For jeg er aldri helt revet med i noe. Om jeg er på rockekonsert eller på et religiøst møte lar jeg meg aldri rive med av suggesjon. Jeg har alltid et metablikk på det hele: hva skjer her nå, hvorfor oppfører noen seg så tåpelig? Ser de ikke seg selv? Nei de gjør ikke det. Det er det som er kjernebevissthet. Man ser ikke seg selv, man er til de grader konsumert av situasjonen. Og det er sannsynligvis da mennesket er mest lykkelig. Paradoksalt nok, er det denne tilstanden som mest ligner på dyrs bevissthetstilstand. Kanskje er den utvidede bevisstheten et slags nødvendig onde, fremelsket av en seksuelt selektert eksplosjon i hjernestørrelse, drevet av det sosiale spill. Og kanskje, i ekstasen, er mennesket tilbake i en etterlengtet harmonisk tilstand fra fordums tid. Og, psykologene hevder at dette er svært bra for vår psykiske helse. Jeg får forsøke å anstrenge meg bedre neste gang jeg er på rocke-konsert.