Det besluttende mennesket

Enhver rasjonell handling krever en forutgående beslutning. Summen av handlingene danner et atferdsmønster. Et individs atferdsmønster er avgjørende for individets reproduksjonsmessige suksess. Dermed vil atferden bli gjenstand for seleksjonstrykk. Dette har medført en utvikling i retning av bevisstheten og dens kontroll med menneskets atferd. Den tankemåten jeg her beskriver er noe jeg har utviklet over år og som jeg har formulert etter beste evne. Men mer og mer har jeg innsett at det er en mangel i det hele. OK, jeg har en teoretisk skisse av en beslutningsteori. Den skiller mellom virkelighetsoppfatning på den ene siden. Den knyttes igjen til fornuften og hjernens kognitive funksjoner. På den andre siden har vi verdiene, som knyttes til følelser og hjernens emosjonelle funksjoner. Fordi det er så viktig å holde disse fra hverandre, både filosofisk og i det mentale landskap, har jeg skapt begrepet atferdsdualisme. Men jeg har ikke en lignende assosiering fra beslutningsteori til hjernens funksjoner. For det er jo ikke tvil om at beslutningen, som hjernefunksjon er en like fundamental del av vår hjernes virkemåte. Denne refleksjonen er ment å utfylle dette tomrommet.

Beslutning og bevissthet

Som jeg skriver i kommentaren til min refleksjon om bevissthet så har jeg lenge vært forblindet av selve bevissthetsillusjonen. Det er den illusjonen som forblindes av begreper som opplevelse og bevissthet som noe selvstendig reelt eksisterende. I den samme kommentaren skisserer jeg da også en annen måte å se dette på. Jeg skal prøve å gjenta det her. La oss forestille oss den enheten i hjernen som sitter og mottar det høyeste nivået av all bearbeidet informasjon som hjernen produserer. Hva betyr det? La oss ta synet som eksempel. Lyset treffer netthinnen der det omdannes til kjemisk/elektriske signaler. Den første bearbeiding skjer allerede her, da lyset dekomponeres i fargene rødt blått og grønt og sort/hvitt. Dette er det hjernen egentlig ser. For den som har sett The Matrix, så kan dette sammenlignes med alle de tallene som renner nedover skjermen og som utrykker datamaskinens digitale representasjon av The Matrix. Men går du inn i The Matrix er dette bearbeidet til meningsfylte sanseinntrykk.
Synsnervene krysser hverandre og leder signalene bak til synssentret som ligger bak i hjernen. Her kan vi tenke oss bearbeiding på mange nivåer. Først skapes det et bilde, som et slags fotografi. Fotografiet fikses på og unøyaktigheter som skyldes støy og annet i signalbildet fjernes (blant annet den blinde flekken). Så undersøkes dette bildet på et grunnleggende nivå. Her er funksjoner som detekterer mønstre i bildet og som «roper ut» dersom de ser noe av det de kan, f.eks. menneske ansikt, geometriske figurer, natur osv. Alt sammenlignes med tidligere erfaringer (hukommelse). Så settes det hele i en større sammenheng med tidligere bilder. Bevegelser detekteres, det hele relateres inn i rom og tid. Ansikter gjenkjennes som personer. Så finnes det frem språklige representasjoner av det man ser, dvs. ord eller begreper. Så kalles det frem assosierte minner og følelser og det ligger systemer der som vurderer hvordan man emosjonelt skal forholde seg til det. Skal det hele utløse en følelsesmessig respons?  Fremgangsmåten her er fri diktning. Poenget er et det skjer en ekstrem bearbeiding av dette og at det foregår på mange nivåer. Hver av de funksjonene jeg har nevnt er svært komplekse informasjonstekniske oppgaver. Mesteparten av dette gjøres like ubevisst som om det skulle vært i min datamaskin. Jeg så en gang en noe interessant på TV. Håper jeg husker rett. En person hadde en omfattende skade på synssentret og var med andre ord blind. Man gjorde et forsøk av type å sette et eller annet foran denne personen. Så skulle vedkommende gjette hvilken side objektet var på. Selv om vedkommende ikke hadde noen form for bevisst synsopplevelse så hadde personen svært høy treffsikkerhet. Årsaken viste seg å ligge i det at vår gamle reptilhjerne også faktisk har et syns-senter. Det er selvsagt langt mer primitivt. På et eller annet vis maktet dette synssentret å levere informasjon slik at vedkommende kunne «gjette» riktig hver gang. Personen aner ikke hvor han får informasjonen fra, han har ingen bevisst synsopplevelse. Likevel er det noe i systemet som evner å utnytte signalene fra øynene og trekke informasjon ut av det og sende dette videre ut i hjernen. Poenget med dette er å understreke at det aller meste av hjernens kapasitet går med til denne type oppgaver f.eks. dette primitive synssentret leverer. Vi har ingen bevisst forhold til dette. Vi aner ikke at de er der. Men om deres funksjon ble skadet, så vil vi kanskje merke det på den måten at noe ikke lengre fungerer som før. Men hjernen er mer enn et informasjonsprosesserende organ. Hjernen er til for en ting. Den skal utforme og sette i verk individets atferd. Så all denne informasjonsbehandlingen summerer seg til slutt opp på et høyt nivå. Så har vi altså en enhet som samler alle disse trådene, sammenligner med tidligere erfaringer, finner frem lignende scenarier, leter opp tidligere følelsesinntrykk, sjekker nåværende følelsesreaksjoner, gjør resonnementer, sorterer ut alternativer, kjemper med motstridende følelser, kjenner på usikkerhet, og til sist tar en beslutning og setter det ut i handling, eller utsetter det hele.
En overordnet enhet for beslutninger tar beslutning på vegne av individet. Noen ganger så spekulerer jeg på hvilken tilnærming jeg hadde måttet ta, om vi skulle ha utviklet en universal beslutningsfunksjon på høyt nivå i en robot. Om man tar all denne integrerte informasjonen og bare kobler den sammen, ville jo intet skje. Her skal vi ha en enhet som på høyt nivå skal kunne «se» alt dette, bytte oppmerksomhet mellom de forskjellige momenter, rekvirere kognitiv funksjonalitet for å kunne gjøre resonnementer, rekvirere relevant erfaring, ta imot forslag og innspill, evaluere sikkerhet/usikkerhet, vurdere viktighet, kjenne på følelser osv. Om jeg skulle ha gjort dette i en datamaskin hadde oppgaven vært formidabel. Men dog ikke teoretisk umulig. Men her kommer vi før eller senere ned til et nivå hvor den tekniske implementeringen av dette måtte få en helt annen utforming, enn en biologisk implementering. Dette på grunn av at basisteknologien er helt forskjellig. Og jeg tenker også den biologiske tilnærmingen er langt mer velegnet til å lage noe slikt. For du må skape et virtuelt indre øye som på samme tid kan gjøre alt dette. Virtuelt vil det uansett bli. For fokus er sannsynligvis på forholdsvis smale områder til enhver tid. Sannsynligvis snakker vi om et fokus som konstant itererer gjennom alt dette. Kanskje er det også slik at for hvert element som analyseres så treffes det små beslutninger om dette er noe vi skal vie mer oppmerksomhet. Kanskje rekvireres språksentret for å få satt noen ord på det. Kanskje rekvireres synssentret for å skape en visjon av det. Kanskje rekvireres logikkfunksjonalitet for å kunne trekke noen konklusjoner av det, kanskje rekvireres det søk for å kunne assosiere dette med tidligere erfaringer med tilhørende emosjoner. Er det noe i dette som utløser emosjoner? Hvilke framtidige scenarier er det mulig å se for seg? Her finnes ressurser som oppkonstruerer og spiller av, ikke bare fortid, men også mulig fremtid. Den kreative prosess er i full gang også på dette plan. Alternativer kommer på løpende bånd og for det indre øye spilles scenarioene av.
En vesentlig forutsetning, som nærmest automatisk etableres i et slikt system, er en forestilling om forskjellen mellom «meg» og omgivelsene. En måte å se det på, tar utgangspunkt i subjektinformasjon som forutsetning for i det hele tatt å kunne gjøre en beslutning. Beslutningene er på vegne av individet. Det må da logisk innebære en forestilling om dette individet eller subjektet som det endelige mål for prosessen. Subjektet blir det endelige sentrum for all orientering. Det å kunne identifisere et «jeg» som er avgrenset fra resten av omgivelsene er derfor en forutsetning for i det hele tatt kunne ha en kontroll på dette «jeg». Vi kaller det gjerne for identitet. Og mot dette «jeg», så assosieres det følelser, minner, begrepet «jeg», og gjerne et navn. Ingen andre prosesser i hjernen har behov for en slik forestilling. Andre prosesser bare behandler informasjon. De bearbeider signaler, trekker på hukommelsen og gir dette videre til andre enheter som måtte «abonnere» på denne informasjon. Hver hjernecelle kan ha opp til 10000 utløpere. Mange av disse utløperne når veldig langt. Man jobber for tiden med å kartlegge hvordan hjernen på denne måte er sammenkoblet.
Jeg tenker at vår forstilling av bevissthet henger nært sammen med denne identifikasjonen. Hos oss mennesker forsterkes dette ytterligere på grunn av språket. Ikke bare har vi et jeg, men vi har også et navn på det. Samlet blir dette et begrep, og vår universelle fornuft kan naturligvis stille spørsmålet i klartekst: Hva er dette «jeg» for noe? Jeg tenker at det er den eller de enhetene i hjernen som er i kontakt med denne identiteten som utgjør bevisstheten. Identiteten skaper et mentalt sentrum. Til sammen skaper dette en illusjon om avstand til alle andre prosesser. Ikke bare mentale prosesser, men også til verden utenfor. Her skapes en avstand i form av en illusjon om uavhengighet og evne til å indusere handlinger som påvirker verden. Selve bevisstheten er det jeg kaller alle illusjoners mor. Vår opplevelse av bevissthet er ingen illusjon. Illusjonen består i fornemmelsen av bevisstheten som adskilt fra alt annet. Tenk på en sirkel, selve begrepet sirkel. Du kan tegne sirkelen på papir, men hvor er begrepet? Er det lokalisert noe sted? Slike abstrakte begreper relateres ikke naturlig til tid og rom. For de har ingen relevans til dette domenet. Gridcellene i hjernen er passive. Tanken på det abstrakte begrepet gir ingen romlig fornemmelse.

Bevissthet er også et abstrakt begrep. Det vil si at man kan gjøre den samme tankeøvelsen. Man gjør en abstraksjon, og vips så har vi med en tidløs forestilling som ikke lengre er knyttet til vår fysiske kropp. Illusjonen oppstår i det vi tror at denne abstraksjonen er en beskrivelse av virkeligheten. Dette kan oppsummeres ved å konstatere at bevissthet består av:

1)      Et begrep
Det er jo noe vi vet er en struktur av informasjon

2)      Et ord
Som er navnet på begrepet, altså en adressering.

3)      En forestilling
Selve innholdet i dette begrepet.

Er det noen som kan hevde at det er noe mer enn dette? Har vi sett det? Kan vi måle det? Kan vi veie det? Kan vi ta på det? På samme måte som når Platon abstraherer begrepet «sirkel» bort fra tegningen i sanden, eller når Aristoteles abstraherer bort begrepet «form» fra materien, så abstraherer vi begrepet «bevissthet» bort fra tankeprosessen. Alt dette antyder at vi har å gjøre med en abstraksjon. Og tenke-prosessen kan vel beskrives på mange måter.

Det virtuelle indre øye skaper en identitet som kan sammenlignes med et menneske som sitter på en fjelltopp og skuer utover sitt mentale landskap. Noen psykologer kaller dette for «mindsight». Det mentale landskap består av utallige informasjonskilder integrert, visualisering, indre opplevelser, hukommelse, en fornemmelse av fortid og fremtid, og sanntids persepsjon av tilstanden i meg og via sansene utenfor meg.

Så i stedet for å fokusere på bevisstheten, som begrep og dermed som en illusjon, må vi heller fokusere på å identifisere de deler av den mentale prosessen som må til for å skape denne identiteten. Jeg tenker at den er nært sammenfiltret med selve beslutningsmekanismen, det overordnede nivå for ytre informasjon, subjektinformasjonen som er følelsene. Samlet skaper dette forutsetningen for identifikasjonen av subjektet som beslutningsprosessens endelige mål. Dermed har vi alle nødvendige komponenter som skal til, for rent informasjons-teknisk, å skape et «jeg». Det er meningsløst å spørre hvor bevisstheten kommer fra opp i dette. Bevissthet er et abstrakt begrep som i sum beskriver denne prosessen. Din opplevelse er denne prosessen i seg selv. Ditt jeg er en informasjonsprosess.

Den bevisste del av den mentale prosessen er sannsynligvis en nokså liten del av totalen. Om du observerer din egen tankeprosess så vil du oppdage at mye kommer til deg som servert på et fat. Tenk på en by, en hvilken som helst by. Har du bestemt deg for en? OK, la oss si det er Madrid du tenker på. Hvordan kom du opp med akkurat den? Om du tenker deg om så har du kanskje hatt for deg en tre fire ulike kandidater, så bestemmer du deg for en av dem. Er de tre-fire byene du tenkte på alt du vet om av byer? Selvsagt ikke? Hvem valgte ut kandidatene for deg? De er kommet til deg servert, som ut av det blå. Psykologisk forskning har avslørt at vi tenker med to forskjellige systemer som utfyller hverandre. Vi har det intuitive systemet, eller autopiloten som jeg kaller det, og så har vi det analyserende systemet, som jeg hovedsakelig forbinder med fornuften.
Det er intuisjonen som serverer oss løsninger raskt og uanstrengt. Den bakenforliggende prosessen har vi ingen bevissthet om. Denne prosessen, system 1, som psykologene kaller den, er imponerende treffsikker og flink til å komme opp med de riktige svarene på de utfordringer vi utsettes for. Men vi skal selvsagt vite at den ikke er ufeilbarlig, og at den så absolutt har sine svake sider.

Jeg tenker at det jeg kaller for den kreative prosess i all hovedsak virker som en del av den intuitive ubevisste prosessen. Når vi tenker oss om, så er det ikke bevisstheten som kommer opp med alle alternativer for at valg. I hovedsak får bevisstheten alternativene fra underliggende ubevisste prosesser. Mest sannsynlig så er en de fleste av våre beslutninger allerede tatt før ferdigtygde alternativer når bevisstheten. Faktisk er det slik at du bevisst kan ha en illusjon om å ta beslutninger, men at utfallet av den er tatt før du opplever å ta beslutningen selv. Hva er da vitsen med det hele? Her er det minst to muligheter, og kanskje flere. En mulighet er vår bevissthetsprosess har mulighet til å analysere og endre beslutning eller stoppe en handling før den blir iverksatt. Alternativene kan foreligge og beslutningene kan være tatt. Men system 2 kan faktisk forhindre at den til slutt blir satt ut i handling. En annen mulighet kan være at enkle beslutninger tas automatisk, mens de tyngre beslutninger rekvirerer videre analyse i system 2. Jeg har god tro på begge varianter.
Det som er å bemerke med system 2, altså fornuften er at den er langsom og oppleves anstrengende. Forskning viser at den krever mye energi. Derfor kreves det overvinnelse å ta i bruk system 2. Og system 2 driver ikke bare med analyse og evalueringer, den kan også kontrollere og bremse de impulser som kommer fra system 1.
Men jeg tenker (gjetter) at det er enda en meget god grunn til at vi har system 2. For det er vel sjelden vi tar de store beslutninger alene. Vi tar dem ofte i felleskap med andre. Hvordan er det mulig å ta beslutninger i fellesskap uten å ha et språk? Sosial interaksjon på vårt nivå er språkbasert. Dermed blir system 2 også et slags grensesnitt mot det sosiale felleskap vi fungerer i.
Sannsynligvis har dette vært en driver for at vi i det hele tatt har fått utviklet system 2. For dette handler jo selvsagt ikke bare om felles beslutninger, men om sosialt samspill generelt. Men om vi holder oss til beslutninger, så vil det jo være slik at den som vinner frem med sine argumenter også oppnår sosial prestisje.
Dersom vi innser at mye av beslutningsprosessen skjer ubevisst, så blir dette også igjen enda en indikasjon på noe jeg lenge har hevdet, at ofte er det slik at først kommer standpunktet, servert på et fat, så begynner jobben med å kle dette inn i en språklig form. Altså, vi leter opp argumentene i ettertid. For å kunne gjøre det er vi kreative med å utvikle begreper og resonnementer som passer inn i dette. Dette setter oss i stand til videre bevisst analyse. Vi utvikler begrepsapparater og såkalte intuisjonspumper. Disse fungerer da videre som tankeverktøy, som igjen kan spinne av med nye analyser og vinklinger. Altså språket, som i utgangspunktet handler om kommunikasjon, blir nå også et tankeverktøy for analyse. Dermed får vi en eksponentiell økning i vår tenkeevne.
Og selvsagt vil dette fungere både alene og sammen med andre. Alene fører vi vår indre dialog med oss selv, som om det var andre personer vi snakket med.
Jeg forestiller meg at velutviklede sosiale dyrearter i all hovedsak baserer seg på det intuitive systemet. Det er det jeg kaller for biologinærhet.

Nå er, mye av dette, ren spekulasjon. Sannsynligvis er dette langt mer sofistikert og komplekst. Men en gang i fremtiden vil vi kanskje forstå det. Da er veien åpen for å utvikle kunstig bevissthet.

Andres tanker:
Her er en fysikers teori om bevissthet, helt uten innføring av dualisme.

 

Eksisterer mitt jeg utelukkende i kraft av erfaring?

Jeg tenker at en nyfødt opplever en språkløs fornemmelse av eksistens. Jeg-identiteten vil så utvikles som et resultat av minner og erfaring. Jeg skal selvsagt ikke utelukke at det eksisterer ferdigbygde strukturer i hjernen som driver denne prosessen. På den måten kunne man kanskje si at evnen til jeg-identitet er medfødt. Men tenk deg nå litt om. Hva er det som definerer meg? Hva er det som gjør meg til den jeg er? Alt jeg kan komme på refererer seg til minner og erfaringer, da særlig erfaringer om min egen sosiale fungering i forhold til omgivelsene. Dette er erfaringer, det er minner. Mennesker som mister hukommelsen kan også få problemer med å finne ut hvem de selv er. Det er en god indikasjon på at erfaring og minnene om erfaring er det som i praksis skaper min forestilling om meg selv. Sannsynligvis er disse minnene forholdsvis plastiske på den måten at mine minner ikke nødvendigvis avspeiler den hele og fulle sannhet. Mitt syn på meg selv er neppe ærlig. Mine forestillinger er sannsynligvis tilpasset til å utgjøre et sosialt speilbilde jeg makter å leve med.

Hvor i hjernen skjer beslutningsprosessen?

Jeg tenker at det er viktig å understreke at en beslutning sjelden blir til som følge at et hjernesenters aktivitet. Den beslutning som til syvende og sist blir til handling er nok summen av en rekke delbeslutninger tatt på mange nivåer. De fleste av dem er ubevisst. Vår bevissthet kan nok beslutte, men kanskje er hovedbeskjeftigelsen å korrigere eller stoppe beslutninger. Jeg har skrevet en del om lokalisering i refleksjonen om tilbøyeligheter. Men artikkelen under gir en god pekepinn. Dette er også en artikkel som i høy grad bekrefter min oppfatning vedrørende følelsenes rolle i beslutningsprosessen. Interessant er det forresten å merke seg forskjellen i bruken av rasjonalitets-begrepet. Så til artikkelen (håper linken varer, jeg har tatt vare på pdf-en).

http://www.sakkyndig.com/psykologi/artvit/feeling.pdf

  

Kampen mellom fornuften og tilbøyelighetene

Bevisstheten kan på mange måte sammenlignes med den funksjonen administrerende direktør har i en bedrift. Og her er det vesentlig å understreke det er en funksjon som ikke bare kan rekvirere og sette i verk de handlinger individet til slutt begår, vi snakker også om indre mentale handlinger. Direktøren kan be om mer informasjon, prioritere utredninger, prioritere hvilke mellomledere som får mest taletid, og hvilke som skal ignoreres. Det sosiale avspeiler det mentale. Mye av det som foregår på det mentale plan ligner på dette. Det bevisste jeg utfører denne type handlinger hele tiden. Og jeg må understreke at dette er handlinger i tradisjonell forstand. De er produkter av motiv og virkelighetsoppfatning. Det er en rasjonalitet i dette på alle nivåer. Vi skal fokusere på en slik mental handling. Det handler om å bremse tilbøyeligheter, eller å kvele dem fullstendig. Freud beskrev dette ved begreper som fortrenging og forskyvning. Den religiøse opplever dette i sitt mentale univers som kampen mellom det gode og det onde, eller som kampen mot synd. Filosofer kan gjerne beskrive dette som en kamp mellom fornuft og følelser. Vi trenger et litt mer nyansert bilde av dette. Min versjon av fornuften driver ikke noen slik kamp i det hele tatt. Fornuften er definitivt involvert, men ikke som selvstendig aktør, men som redskap. Vi har ofte vært inne på den naturlige konflikten mellom sosiale og egoistiske tilbøyeligheter i vår natur. Vi har også en mer generell konflikt i forhold til kortsiktighet kontra langsiktighet. Da Freud beskrev ID, snakket han om drifter som søker umiddelbar tilfredsstillelse. Dette er aktiverte tilbøyeligheter, i fysisk konkret forstand som her og nå produserer følelser. Drivkraften i forhold til å tilfredsstille dette her og nå er kortsiktig orientert. Men individet har gjennom sin levetid også akkumulert erfaringer. Disse er også nært forbundet med hukommelse om de følelser som var involvert i erfaringen. Individets evne til rasjonell langsiktighet er basert på nettopp det forhold at hele erfaringsavtrykket inkludert assosierte emosjonelle reaksjoner er tilgjengelig. Men disse minnene om følelser er ikke nødvendigvis følelser her og nå. Om individet skal kunne agere langsiktig er det altså avhengig av en kontrollmekanisme som kan bremse umiddelbare følelsesreaksjoner og hindre dem i å slå ut i konkret handling. Men evnen til langsiktighet er svært avhengig av kognitive funksjoner. Man må kunne ta utgangspunkt i virkelighetsoppfatningen, gjøre en rekke kvalifiserte forutsigelser og avspille dette som flere mulige fremtidsscenarier. Evnen til langsiktighet på flere nivåer er sannsynligvis noe vi mennesker ikke er alene om. Jeg har i flere tilfeller nevnt eksemplet om katten, som må stagge sin umiddelbare sult og planlegge jakten for å kunne oppnå bedre suksess. Det er de samme mekanismer som er i virksomhet her. Vi kan trygt snakke om språkløse mekanismer som ikke alltid foregår på det bevisste planet. Men i vår bevisste opplevelse av dette er det fort gjort å bli mindblind i forhold til hva som egentlig foregår. For minner om følelser er på langt nær så synlige i det mentale landskap som den aktuelle produserte følelse her og nå. Det som er synlig og i øyenfallende er jo den mentale aktiviteten som hovedsakelig er kognitivt basert. Dermed er det fort gjort å oppleve dette som en kamp mellom følelser og fornuft. Dermed har filosofer til tider kortsluttet i sine forestillinger om hvilken rolle den rene fornuft har opp i det hele. En av disse er Immanuel Kant. Den generelle refleksjonen er også at denne feiltakelsen danner den filosofiske bakgrunn for deduksjonisme.

For helhetens skyld med det jo også understrekes at det er en innbyrdes disharmoni og dermed også kamp tilbøyelighetene i mellom. Mye av de samme mekanismene vi har snakket om her er også involvert i dette. Slike konflikter kan gå mellom sosiale og egoistiske tilbøyeligheter eller mellom kortsiktighet og langsiktighet. Dette behandles mer inngående i refleksjonen om tilbøyeligheter. Her er jeg også innom samspillet med bevisstheten.

Hva er beslutningsøyeblikket?

Det å gjøre en beslutning er en prosess som går over tid. Den starter med en åpenhet i forhold til mulige alternativer. Fornemmelsen av åpenhet kan være en illusjon, men det kan også være at arbeidet med å forholde seg til usikkerhet og plusser og minuser må gå noen runder før man lander på et av alternativene. Når jeg observerer meg selv, så er det sjelden jeg opplever et øyeblikk hvor beslutningen tas. Det er ikke som om dommeren kommer inn i rettssalen og forkynner sin dom. Min opplevelse er at beslutningen blir til over noe tid. Hvor lang den tiden er, avhenger av hvor vanskelig beslutningen er og hvor mye tid som er til rådighet. Men jeg tenker at et avgjørende punkt i denne prosessen er overgangen fra sonderinger og vurderinger til det å skape handlekraft for gjennomførelse. Da er vi over i en prosess hvor individet, i tillegg til å se for seg plussene, også skal forsone seg med minuser, underdrive risiko og usikkerhet. Handlekraft handler om å tro på det man gjør. Jo sterkere tro, desto bedre kvalitet på utførelse av handlingen. Når hjernen produserer en handling, kan ikke dens ressurser være belemret med bekymringer, selvanklagelser eller usikkerhet. Alt dette resulterer i at man forsøker å rettferdiggjøre, underslå usikkerhet og overse risiko. Jeg tenker slik at man allerede på et tidlig stadium i beslutningsprosessen også har disse vurderinger med i ligningen. Kan jeg la meg overbevise til å tro fullt og helt på noe jeg innerst inne vet er usikkert? Kommer de negative effektene (investeringen) til å svi, eller vil jeg klare dette fint? Er det noen jeg tråkker på? Kanskje de fortjener det. Alt dette er en del av beslutningsprosessen. I det øyeblikket disse vurderingene resulterer i forsvars-reaksjoner på et av alternativene, er jobben gjort. Beslutningen er tatt. Nå skal den rettferdiggjøres, slik at jeg blir i stand til å handle med beslutsomhet. Vi skal være klar over at denne rettferdiggjøringsprosessen, slik den produseres av vår intuisjon, sjelden er rasjonell. Det vil si at den noen ganger kan ta overhånd og lede oss inn i en beslutning som kanskje ikke er så rasjonell. En som ønsker å være rasjonell, må være klar over disse mekanismene, slik at de verste utslagene kan avdempes. Men kostnaden er som sagt at handlingsevnen og beslutsomheten kan svekkes. Den motsatte ytterlighet er jo at disse mekanismene fullstendig mangler. Det fører til problem med å ta beslutninger.

De filosofisk etiske implikasjonene av dette

Denne refleksjonen åpner mulighet for eksistens av bevissthet hos dyr. Det er helt klart at språk og fornuft er ressurser som gir bevisstheten enda en dimensjon. Men også dyr tar beslutninger på høyt nivå. Vi må ikke glemme at mesteparten av de funksjoner som her er beskrevet er også finnes i dyreverdenen. Funksjonene er resultat av en utviklingsprosess som strekker seg langt tilbake gjennom millioner av generasjoner. Dette innebærer muligheten for at livskvalitet er et relevant begrep også i forhold til mange dyrearter. Dermed knyttes det opp mot empatisk etikk og det moralske målobjekt. Nå er det en del interessante nyanser å studere her. Vi har jo hatt noe av de samme refleksjoner i forbindelse med følelser. Og her ser det ut som at dette fenomenet kan strekke seg svært langt bak i evolusjonens historie. Kanskje er avanserte beslutningsmekanismer og opplevelse av et jeg et fenomen som har kommet senere. Bør grensene for empatisk etikk gå i forhold til følelser eller kan vi nøye oss med å fokusere på de dyreartene som sannsynligvis har en egen opplevelse av en jeg-identitet?

Og igjen er det vesentlig å understreke at problematikken ikke har noen statisk avgrensing mot biologiske organismer. Om man konstruerer elektroniske informasjonssystemer som kopierer denne funksjonaliteten, har vi ingen grunn til å avvise at ikke de samme typer hensyn også gjelder dem.

Et annet vesentlig aspekt er at denne refleksjonen for åpner muligheten til å avskrive bevissthet som et åndelig eller utenforliggende metafysisk fenomen for godt. Interessant er det at det er den siste bastion som faller for fornuftens dom. Tidligere har vi hatt, Platons ideer, intelligens, evne til design, fornuft, vilje, begreper og moralforestillinger svevende, mer eller mindre meningsløst, inne i denne åndelige sfæren. Med bortfall av selve bevissthetsbegrepet er åndsboblen endelig tom. Og åndeligheten selv er det siste troll som forsvinner ned i dragsuget.