Det binære mennesket

I en opphetet diskusjon meddelte Peder at en person som mangler den øverste knappen i skjorten, avslører seg som en slurvete slamp. På samme måten påstod en lærer at han kunne se på skrifta hvordan elevene hadde det på hybelen. En direktør i et større firma forteller at han alltid tok jobbkandidater med på lunsj. Han ville sjekke om vedkommende salter maten før eller etter at vedkommende smaker på den. De som strødde salt på maten først hadde automatisk diskvalifisert seg fra jobben. En annen sjef, jeg kjenner, tok hele søknadsbunken, delte den i to og kastet den ende halvdelen uåpnet. For de som havnet i den bunken er jo mennesker med uflaks, og de skal vi ikke ha inn i bedriften.

Dette er refleksjonen om den menneskelige tilbøyelighet til å ville sortere hverandre inn i enkle kategorier. Er Peder god eller ond? Er innvandrere dumme eller smarte? Er hun flink eller ubrukelig? Vår hjerne har en ufattelig stor kapasitet. Likevel er de utfordringer den stilles overfor enda mer krevende. Jeg har vært inne på noe av dette i refleksjonen om det late mennesket. Å forstå andre mennesker og de subtile sosiale sammenhenger krever stor hjernekapasitet. Det krever så pass mye at vi ikke er i stand til å ha nære relasjoner til mer enn hundre mennesker. Vi prioriterer å forstå de vi har mest med å gjøre. Resten forholder vi oss ved å sortere dem i kategorier, eller i grupper. Så tillegger vi dem enkelt og greit egenskaper som tilhører gruppen eller kategorien. På den måten evner vi å forholde oss til tusener av mennesker. Dette fungerte greit så lenge våre forfedre opererte på slettene i Afrika. Men i dagens samfunn stilles vi overfor helt andre utfordringer. Vi eksponeres daglig for mennesker av forskjellige kulturer og nasjonalitet. Vi har an langt større kontaktflate. Vi er mobile og forlytter oss lynraskt mellom forskjellige miljøer og kulturer. Og ikke minst vi er del av et storsamfunn og en global landsby som skal kunne fungere opp i alt dette.

Vi vil måtte leve med vår naturlige begrensing på dette området. Dette gir seg utslag i at vi har noen få nære personer som vi kjenner veldig godt. Som regel vil vi da kjenne til at vedkommende har sterke og svake sider, at noe er bra og at andre egenskaper ikke er fullt så bra. Vi vil kjenne den individuelle historie, enten det nå er de store suksesser, men kanskje også fiaskoene, krisene og sårbarheten. Når den sosiale avstanden vokser begynner hjernen å fylle de stadig voksende hullene med illusorisk kunnskap. Dette er sånn vi er, men som mennesker med en «abnorm» fornuftsevne så har vi faktisk mulighet til å gjøre noe med dette. Vi kan vaksinere oss mot denne fordommen ved rett og slett å få trollet ut i solen slik at vi kan se det, og hvordan det fungerer. På denne måten blir vi klar over vår egen svakhet. Dermed kan vi bruke fornuften, når det trengs til å dempe vår tilbøyelighet på dette området. Når trengs dette? Jeg vil påstå at det gjør vi nesten hele tiden. Selvsagt kan det brukes aktivt på det private planet, til å ikke la det negative førsteinntrykket slå ut i nedlatenhet, avvisning eller uvennlighet, men at vi er bevisst på å la tvilen komme tiltalte til gode. I tillegg til dette kan vi spe på med noen refleksjoner.

Hvert enkelt menneske på denne planeten er unikt, både i kropp og sjel. Noen tillegger dette fenomenet en guddommelig dimensjon. Men det er ikke så vanskelig å forklare hvorfor det er slik. Menneskets genmateriale består av ca. tre milliarder nukleotider, fordelt på ca. 30000 gener. Og hver av disse genene kommer i mange utgaver. For den som kan litt kombinasjonsteori, så innser vi fort at dette gir nesten en uendelig mulighet for variasjon.

I tillegg til dette så inneholder utviklingen fra befruktet egg til voksent menneske en rekke kaotiske innslag. Det vil si ubetydelige variasjoner som setter i gang selvforsterkende prosesser som medfører store forskjeller. Dette handler om kropp; fysiske forhold i livmoren, næring og stimulans osv. Det handler om psykologi, som jo er en stadig vekselvirkning mellom enkeltindividet og det sosiale miljø. Her er det en rekke selvforsterkende prosesser ute og går. Alt dette setter sitt unike preg på hver enkelt av oss.

Derfor vil du aldri i mine etiske refleksjoner finne noe forsøk på å definere det gode eller det onde menneske. Selv det ondeste mennesket vi kan tenke oss, vil ha store innslag av godt i seg. Og de «godeste» menneskene kan også ha noen skjulte «onde» sider.

Tenker vi oss om, så vet vi dette. Derfor er det alltid, uten unntak, urettferdig å sortere mennesker kategorisk i båser. Det er alltid nyanser ute og går.

Men denne type refleksjon er selvsagt ikke noe som slår noe særlig retorisk godt an. Det er en klok analytisk innsikt, uegnet til å piske opp stemningen.