Det diskriminerende mennesket

Våre forfedre levde en gang i små grupper spredt over store områder i Afrika. Selvsagt har disse gruppene møttes fra tid til annen, og selvsagt har det oppstått alt fra gnisninger til ren krig. Dette handler både om territoriale konflikter, men det handler også om kampen om hunnene. Men det er neppe slik at individene tenkte på territorium og gen spredning når de møttes. Det som drev dem var følelser som fiendtlighet, frykt, raseri. Når gruppene møttes var det sannsynligvis frykten som først meldte seg. Men å reagere med flukt og tilbaketrekning kan innebære ren katastrofe for flokken, fordi de da kan miste verdifullt territorium. For å prøve krefter med den andre flokken må derfor frykten overvinnes. For å oppnå dette må kognitive funksjoner som skaper engstelse settes ut av spill. Forskning viser at en hjerne som er emosjonelt aktivert vil få svekket kognitiv funksjon. De følelsesmessige reaksjonene får fysiske uttrykk som etter hvert setter i gang den massehysteriske effekten. Denne drives frem av de mer grunnleggende impulsene fra frykt og raseri. Opp i dette kommer tilbøyeligheten til å vise seg frem, og muligheten til å utløse opplagret frustrasjon gjennom at det nå er tillatt å slippe løs aggresjonen. Slike konfrontasjoner kunne ende med alt fra drap til at den sterkeste gruppen jaget den svakeste bort. Kanskje er dette en av mekanismene bak menneskets spredning på kloden.

Biologene opererer gjerne med begreper som inngruppe og utgruppe når de skal beskrive slike prosesser. Det som er interessant er at moralfølelsen, som er summen av de gode sosiale tilbøyelighetene som kreves for et godt sosialt samspill, stort sett er til stede i forhold til det man naturlig oppfatter som inngruppen. I forhold til alle andre grupper eksisterer det en naturlig fiendtlighet og skepsis. Dette er tilbøyeligheter som vi mennesker har med oss den dag i dag og som hele tiden slår ut i våre liv.
En annen begrensing er at et godt sosialt samspill krever høy kognitiv funksjon. Dermed krever det også mye mental energi. Og det setter begrensinger på hvor mange nære relasjoner mennesket er i stand til å inngå. Der relasjonen mangler blir den sosiale avstand stor. Da er menneskets første naturlige reaksjon fiendtlighet og skepsis. Menneskets naturlige bilde av «de andre» bygges med andre ord ikke ved hjelp av relasjoner, men ved hjelp av kategorier og stereotyper. Om mennesket er ureflektert over dette vil det utgjøre en naturlig risiko for at man i møte med de andre lar denne fiendtligheten komme til uttrykk. Man setter da lett i gang en selvforsterkende sosial dynamikk mot et selvbekreftende fiendebilde. Dersom det ikke finnes motkrefter vil en slik selvbekreftende mekanisme forsterkes og utvikles innad i gruppen. Det hele ender i hat ideologi. Fordi alle deler samme oppfatning blir dette til kulturell sannhet.

Det er også verdt å bemerke at slike fiendebilder av de andre også mer eller mindre bevisst kan forsterkes og opprettholdes av gruppens maktelite. Dette er en svært lønnsom strategi i forhold til oppslutning om makteliten og i forhold til å styrke samholdet i gruppen.

Flokk-identitet

De fleste kaller dette for gruppeidentitet. Og det blir en del av menneskets sosiale identitet. I tillegg til vår evne til å utvikle jeg-identitet har vi mennesker, som flokkdyr også en evne til å utvikle identiteter som del av et større sosialt nettverk, altså en vi-identitet. Slike identiteter utvikles gjennom relasjoner og det sosiale samspill. Det som er spesielt med oss mennesker er at flokk-identiteten er svært fleksibel. Dette er et av menneskets viktigste suksesskriterium. Vi har en identitet for familien vi tilhører, for de som bor på samme sted som oss, for de med samme yrke som oss, for de med samme livssyn som oss, for de med samme kjønn som oss osv. Noen av disse identitetene er løsere enn andre. Familieidentiteten er kanskje den sterkeste og mest stabile. Kanskje kan nære vennskap være like sterkt. Men alt dette er fleksibelt og kan omkalfatres i et menneskes liv.
Når jeg sier at den fleksible flokk-identiteten er et av menneskets viktigste suksesskriterium så henger det sammen med at flokk-identitet er det som setter oss i stand til å samarbeide i grupper. Flokk-identitet utløser inngruppe-mentaliteten i oss. Det er tilbøyeligheter som er utviklet som følge av slektskapsseleksjon. Vi snakker om empati, sympati, tillit, solidaritet, heroisme, offervilje, lojalitet osv. Det er opplagt at det sosiale samspill fungerer mye bedre i en gruppe som fungerer på slike verdier. Selvsagt vil du se det samme i en gruppe av sjimpanser. Men den store forskjellen er at menneskets flokk-identitet er langt mer fleksibel. Det setter oss mennesker i stand til å organisere oss i store tall. Dermed har vi potensiale for å skape sivilisasjoner.

Men flokk-identitet har også en nedside. Det er våre tendenser til å forakte og demonisere utgrupper, altså grupper som befinner seg utenfor vår flokk-identitet. Les gjerne mine refleksjoner om massemennesket og om sosial distanse. Vi ser ofte bare «skallet» av mennesker vi ikke har personlige relasjoner med. Resten tillegges av vår fantasi. Ofte er det en kollektiv fantasi i spill her. Da slår ofte tilbøyeligheter som moralsk indignasjon og baktalelse til. Vi får en demonisering og umenneskeliggjøring, som er mulig fordi vår fantasi ikke blir korrigert med erfaring fra den andre gruppen. Slike mekanismer kan motvirkes ved hjelp av handel og sosial punktering. Til sammen skaper dette fort mistenksomhet og fiendtlighet.

Tilnærming eller radikalisering?

Sterk fiendtlighet mellom grupper fører til isolasjon, frykt og bekymring, høy alarmberedskap, sterkt indre konformasjonspress og evigvarende krigstilstand. Og kanskje var dette normal tilstanden blant gruppene på slettene i Afrika og kanskje også lenge etter at Homo Sapiens spredte seg utover i Europa, Asia, Oseania og til slutt Amerika. Gruppene levde i en naturtilstand som jevnlig tappet dem for krefter.

En slik tilstand har sannsynligvis også hatt positive ringvirkninger. Den nådeløse konkurransen har nok ført til våpenkappløp, og grupper som har forbedret sin teknologi kan ha oppnådd forskjeller som har gjort dem sterkere. Dermed kan de ha vokst på andre gruppers bekostning. Men man skal være forsiktig med å trekke evolusjon og naturlig utvalg inn på dette nivået. Her er det vesentlig å forstå at naturlig utvalg hovedsakelig arbeider på individnivå.
Når grupper ligger i konflikt med hverandre vil det skape en polariseringsprosess innad i begge gruppene. Dynamikken er som følger: De mest radikale medlemmer fra gruppe A angriper eller provoserer medlemmer fra gruppe B. Alle i gruppe B reagerer sterkt på dette. Og noen av dem blir radikale og de mest ekstreme av dem går til lignende motangrep. Dette reagerer alle medlemmer i gruppe A på. Det fører til at oppslutningene om de mest ekstreme øker. Slik vil en vedvarende konflikt polarisere fiendskapet mellom gruppene.  Summen av dette er en polariseringsprosess, som tiltrekker de mest ekstreme til ytterkantene på hver side av konfliktlinjen. Selvsagt har vi moderne versjoner av dette. Men virkemidlene kan da være mer sofistikerte. Selvsagt har vi fortsatt terrorisme og andre former for fysiske utrykk. Her ser du et av mange eksempler på dette. Men selvsagt handler dette også om propaganda og mer eller mindre tilpassede ideologier.

De mest reflekterte medlemmene i gruppene vil ofte se galskapen i dette og forsøke å dempe gemyttene. I den grad de lykkes vil gruppene kunne begynne en tilnærmingsprosess. Tilnærming gir muligheter for utveksling i form av kultur, teknologi, kunnskap, handel og gener. For meg er det opplagt at denne type samspill mellom gruppene er langt mer konstruktiv enn krigstilstanden. Begge gruppene kan blomstre utvikle seg og skape bedre liv for sine medlemmer.

Refleksjonen over gir grunn til å anta at det å komme over fra krigstilstand til samarbeidstilstand ser nesten totalt håpløst ut. Likevel begynte dette å skje for 5-6 tusen år siden. Mennesket evnet å samle seg i større grupper og etter hvert stater eller sivilisasjoner. Noe av forklaringen på at dette kunne skje kan ligge i jordbruksrevolusjonen og i utvikling av religion.

Det diskriminerende mennesket i dag

Selv om de forhold som fremelsket menneskets tilbøyelighet til fiendtlighet og aggresjon mot andre grupper er borte, så er det ikke slik at tilbøyelighetene ikke er der lengre. Evolusjonen virker langsomt. På samme måte som hunder gjør bare et menneske går forbi, fordi dette var hundens naturlige atferd for 15000 år siden, på samme måte preger de fiendtlige tilbøyelighetene oss den dag i dag. Men selvsagt er det forskjell på oss. Det er forskjell på styrken i tilbøyelighetene og det er forskjell på personlig erfaring og refleksjonsnivå. Den mest påvirkbare variabelen i dette bildet er refleksjonen. Det betyr evnen til å sette egne og andres reaksjonsformer i en større sammenheng og deretter bruke rasjonaliteten til å forholde seg til det. Menneskeheten og menneskekulturene har vært gjennom faser med verdensomspennende konflikter, systematisk diskriminering på de mest synlige forskjeller mellom oss, så som religion, kultur og etnisitet. Det har gitt utslag av ekstreme grusomheter i et omfang som vi neppe fatter rekkevidden av.
I dag er den sosiale aksepten for denne type holdninger lav. Men det betyr selvsagt ikke at det diskriminerende mennesket er fullstendig temmet. Bølger av hysteri dukker jevnlig opp. Det kan se ut som at vi har et iboende behov i oss for å definere fiender og fantasimonstre. I tur og orden har vi forfulgt hekser, homofile, unormale og avvikere, fattige og elendige, reisende, kriminelle osv.

Man kan ane interessante strategiforskjeller i måten mennesker forholder seg til spenninger mellom grupper på. Kanskje kan vi sortere alt etter om man er samarbeidsorientert eller konfrontasjonsorientert. Samarbeidsorientering handler om å søke fredelig sameksistens. Det innebærer oppslutning om verdier som likeverd og respekt på tvers av alle skillelinjer. Det er det jeg kaller feminine verdier. Endemålet for en slik strategi er likestilling, gjensidig respekt og toleranse mellom partene og at man er i stand til å leve sammen i harmoni.

Konfrontasjonsstrategien er intolerant og uforsonlig. Den bygger på det jeg kaller for maskuline verdier. Den sikter mot å vinne over den andre gruppen. Tilhører man majoriteten dreier det seg om alt fra marginalisering, umenneskeliggjøring, ekskludering til kriminalisering. Tilhører man den diskriminerte gruppen er drømmen å vinne over den undertrykkende gruppen. Man ønsker å snu tingenes tilstand på hodet, nemlig å gå fra å være undertrykt til selv å bli den undertrykkende part.

Jeg våger å sette følgende karakteristikker på disse to strategiene.

Den feminine strategien:

                    Konstruktiv (fokus på å bedre de undertryktes kår og rettigheter)

                    Fredelig: dvs. fokus på dialog, argumentasjon og fredelige demonstrasjoner som de viktigste virkemidlene

                    Bevarer menneskeverdet, også for motparten. Bygger på respekt og toleranse.

                    Skaper et positivt sosialt klima.

Den maskuline strategien:

                    Destruktiv, søker hevn og seier over motstanderen

                    Militante virkemidler i form av alt fra vold, ødeleggelse av eiendom, ydmykelse av motstanderen

                    Propagandistisk og ekstremistisk. Gir urettferdige og unyanserte karakteristikker på motstanderen

                    Selvbekreftende fortolkning, det vil si leter etter bekreftelser og overser alt som ikke passer inn

                    Opprettholder gjerne fiendebilder av motstanderen.

                    Grunnleggende dårlig menneskesyn

                    Bygger på raseri eller hat.

                    Skaper et negativt sosialt klima.

Diskriminering og hat mellom grupper gir mulighet for åpning av sosiale ventiler for utløp av raseri. Det er også godt marked for mennesker som liker å plage andre og som lar tilbøyeligheten få utløp fordi man har sosial aksept.

Den maskuline strategien skaper radikalisering. Radikalisering skaper vold og terrorisme. Både vold og terrorisme skaper ytterligere radikalisering. Det som er samfunnets viktigste oppgave i forhold til dette er å hindre at denne negative spiralen får overtaket og å stoppe den når den først er kommet i gang. Det er ingen enkel oppgave.

Nasjonalisme

Historisk sett er nasjonsbegrepet egentlig ganske nytt. Det har utgangspunkt i en ide om sortering i etniske, språklige eller kulturelle fellesskap, og at disse grupperingene igjen knyttes til en ide om stat og territorial suverenitet. Mennesker som utvikler ideer om egen nasjonal identitet vil naturlig videreføre de mekanismer jeg har snakket om til nå å gjelde den nasjonale sorteringen. Det vil si at det «diskriminerende mennesket» nå ikke bare tilhører en familie, stamme eller en slekt, men en hel nasjon. Og det er heller ikke så unaturlig å forelske seg i en slik ide, nettopp på grunn av størrelsen. Størrelse gir mulighet for synlighet, trygghet, stolthet og dominans. Men her går selvsagt individet i en sosial spagat. For på den ene siden handler dette om å avgi deler av egen suverenitet til det nasjonale fellesskapet, på den andre siden handler det om ønsket om nettopp å tilhøre det store fellesskapet. På samme måte som religion, og ofte sammen med religion fungerer ideer om nasjonal identitet som en katalysator for utvikling av stater, og sivilisasjon.

Nasjonsbegrepet kom med den franske revolusjon. I årene som har fulgt har dette spredt seg til hele verden. Begrepene nasjon og stat har blitt sammenkoblet og nasjonsbegrepet er ikke lengre konsistent. Noen forskere hevder at før 1800 fantas det ikke begreper som nasjonalfølelse. Alt dette indikerer at selve ideen er konstruert. Det er på mange områder en vellykket ide, men den har selvsagt hverken noe naturlig eller hellig over seg. Men selvsagt vil de mekanismer som er beskrevet over, kombinert med forestillinger om nasjonen naturlig kunne medføre en utvikling i retning av ideologi. Da er vi altså over i en forestilling hvor denne sjablongen antas å passe over hele verden, i alle sammenhenger over alt. Dette er nasjonalisme. Den har altså utgangspunkt i en sortering i folk og kulturer, med tilhørende territoriale rettigheter.

Dette er selvsagt en kabal som aldri vil eller kan gå opp. Kulturutvikling er en naturlig kaotisk prosess. På samme måte som artsbegrepet blir problematisk i biologien, så blir ethvert forsøk på sortering på kultur en umulighet. Legg da til at alt dette skal sorteres i et geografisk lappeteppe, og du har oppskriften på det komplette kaos og konflikt.

Nasjonalisme handler om forestillingen om nasjonen som en form for naturlig sortering av mennesker. Den handler om blindhet for den refleksjonen jeg nettopp nevnte. Vårt land, Norge er ikke noe naturgitt. Som de fleste land har vi en historie som går tilbake til en tid med stammer, småkonger, og ulike grupper av forskjellig etnisk opprinnelse. Og jeg kan tenke meg på den tiden når Harald Hårfagre kriget på det verste for å få samlet alt dette til et rike. Om man tar dagens anti EU argumentasjon så ville man nok kjenne igjen trekk og paralleller. Dette kriger-kongenes tid, små konger og større konger. Selvsagt var det om å gjøre å bli størst og sterkest. Og når Norge først var samlet, så stoppet ikke prosessen der. Vips så var vi underlagt Danmark, og senere Sverige. Og selvsagt er det interessant å se hvordan slike konstellasjoner igjen er med og forme kulturutviklingen. På et tidspunkt snakket hele landets elite dansk, skrev dansk og ble utdannet i København. Kulturen tilpasses og formes dynamisk alt etter som boblene kommer og går. Ideen om «nasjonen» som et slags hellig sorteringsbegrep, er opp mot dette, både naiv og ikke minst farlig. Når først denne ideen er plantet og spres rundt i kulturen, så vil menneskets naturlige sosiale tilbøyeligheter utløse flokk-identiteten. Og selvsagt vil det å vise frem tilslutningen til dette bli en vesentlig strategi for sosial gevinst. Det farlige i dette er når mange nok utvikler en ide om en såkalt «brennende» kjærlighet til nasjonen, og ofte en tilsvarende brennende forakt for andre, så skaper dette et driv mot krig, konflikt og kaos.  Her er det også vesentlig å tenke over at en «brennende kjærlighet til min nasjon», like mye en brennende kjærlighet til normative ideer om menneskets livsutrykk. Det ligger en grunnleggende totalitær drivkraft i den monokulturelle nasjonalisme. Det innebærer latent risiko ufrihet, sosial renovasjon og konformisme. Og slik blir det ofte, nettopp fordi mennesket, hverken kulturelt, sosialt eller individuelt lar seg sortere inn en nasjonalistens sjablongmessige sortering. Når dette ikke passer helt, så tyr man til manipulasjon, deretter til trusler og tvingende lover, og så til slutt fange opp «bunnslammet» med sosiale utrenskningsprosesser.  På denne måten bærer nasjonalismen i seg et latent grunnleggende dårlig menneskesyn. Man har en evig kamp mot ytre og indre fiender. Dette blir det ikke noe positivt sosialt klima av.