Det dominante mennesket

Om vi tar utgangspunkt i naturtilstanden er det min oppfatning at mennesket, som de fleste andre flokkdyr, spontant organiserer seg i en hierarkisk struktur med noen få dominante individer på toppen. Det er det jeg kaller for et alfa-regime. Mekanismen som driver denne prosessen kaller jeg for sosial rangering. De egenskaper som går igjen hos de individer som havner høyt i slike hierarkier (alfa-mennesker) kan være:

·         Evne og vilje til makt
Makt handler om evnen til å få gjennom egen vilje. Virkemidlene begrenses bare av fantasien. Et individ som kan oppvise resultater signaliserer samtidig viljestyrke. Dette i seg selv kan frembringe både frykt og respekt hos andre.  Som regel er evnen til makt selvforsterkende. Jo mer et menneske evner å synliggjøre makt, desto større er muligheten for allianser og desto større er muligheten for at andre underkaster seg.

·         Synlig

·         Ressurssterk
Som tidligere nevnt er resurs-tilgangen som individet til enhver tid disponerer ofte i seg selv selvforsterkende. Det vil si at jo mer ressurser individet disponerer, desto større er evnen til å skaffe seg enda mer. Og motsatt, et individ som taper terreng vil som følge av det tapet være mer sårbar for enda større tap. Hverken vilje til makt, evnen til å dominere, eller synlighet er mulig uten at de er støttet opp av ressurser.

·         Dominant

·         Stolt

·         Kynisk
Forskning antyder at gjennomsnittsforekomsten av kynisme eller psykopatiske trekk øker jo lenger man kommer opp i det sosiale hierarkiet. Kanskje er det flere mekanismer som er involvert i denne effekten. For det første, jo mer makt man har desto mindre trenger man å frykte sine omgivelser. Det innebærer lavere terskel for å vise et mer egoistisk atferdsmønster. For det andre vil bøllete oppførsel av et ressurssterkt individ, i seg selv gi sosial gevinst. For det tredje kan de sterkeste inngå innbyrdes allianser, hvor rekruteringen inn i dette fellesskapet sorteres nettopp på slike egenskaper. Til sammen vil slike mekanismer naturlig, det jeg kaller et alfa-orientert kultur, basert på fysisk vold som den viktigste strategi for sosial og, til slutt, biologisk suksess.

·         Tiltrekkende og sexy
Dominans er sexy. Begge kjønn tiltrekkes av det dominante. Personlig har det tatt meg noen tiår å forstå dette. For meg virker dominans frastøtende. Så gjorde jeg en empatisk feilslutning og trodde at dette gjelder alle. Der innser jeg å ha tatt grundig feil. Man er slem og spennende. I den motsatte enden er man snill og kjedelig. Det er en grunn til at noen kvinner gang på gang havner i voldelige forhold. De er spesielt tiltrukket av dominans. Men dominans er som regel synonymt med å være slem, egoistisk om dermed også mer voldelig. Det er også en grunn til fenomener som Donald Trump. Den store tilhengerskare er hvite lavstatus menn. De følger den naturlige biologiske programmering, nemlig å søke allianse med den største og sterkeste alfa-hannen i området. Det er selvsagt ikke til deres eget beste, med en superegoist av riking på toppen som vil gjøre forskjellene i samfunnet enda større enn de allerede er.

Alle disse mekanismene styrer individets evne til å dominere andre. Kanskje spiller også ubevisste mekanismer en rolle i forhold til å signalisere autoritet. Størrelse og stemmeleie og kanskje også kjønn, kan være egenskaper som påvirker dette, men ikke alltid og heller ikke med nødvendighet. Intelligens, særlig sosial intelligens har stor innflytelse på dette, og kanskje når det gjelder mennesket så er kanskje denne egenskapen den mest signifikante.

Viljen til makt er drevet frem av det naturlige utvalg fordi det er biologisk svært lønnsomt. Og her har kjønn mye å si. Mens en hann i prinsippet kan spre sine gener i det uendelige, så er hunner uansett begrenset av sin kapasitet til å føde. Det gjør at hanner konkurrerer om hunner. Og her viser det seg i alle arter at dominante egenskaper gir suksess. Dominans er derfor en utpreget maskulin strategi. Det er ikke dermed sagt at ikke hunner også har denne egenskapen. Her kommer både lekkasje og andre fordeler inn i bildet. For gjennom sin dominans kan hunner øke muligheten til best mulig gen-kvalitet og skaffe avkommet bedre vilkår. Men hannens kurve er brattere. Han har biologisk mye å mer å vinne på å stige i hierarkiet og biologisk mye mer å tape på å synke ned i hierarkiet. Dette skaper en naturlig sterkere drivkraft for kostbar rivalisering. Kostbar rivalisering handler som regel om fysisk konflikt, gjerne med livet som innsats. De egenskapene som gir suksess i dette spillet, blir da gjenstand for det seksuelle utvalg. Dette er en mekanisme som driver frem både aggresjon, stolthet, størrelse, fysisk styrke, psykisk styrke, i sterkere grad for hanner enn for hunner. Dette er da også forklaringen på at atferdsmønstre for karriere-drivende strategier i gjennomsnitt er sterkere for menn enn for kvinner. Slike forskjeller kan både forsterkes og dempes, kulturelt.   

Når et individ først har oppnådd dominans innebærer det at andre individer aksepterer en relasjonsmessig- og samspillsmessig asymmetri. Det betyr at underdanige individer ikke kan tillate seg samme type handling mot den dominante som de selv må akseptere fra den dominante. Det direkte dominante språk preges av dette: Jeg stiller krav, og du har plikter. Jeg er autoritær, og du skal være lojal. Jeg lager lover og du skal være lydig. Jeg bruker trusler og du blir sanksjonert. Man må knuse noen egg for å få en omelett. Du er egget, jeg spiser omeletten. Om dette får utvikle seg helt uregulert vil det som regel ende opp som et terrorvelde, hvor noen få har det veldig bra og resten har det dårlig.

En interessant observasjon opp i dette er at menneskets sensitivitet i forhold til rettferdighet eller likebehandling er størst dersom vi anser den eller de andre som våre likeverdige i rang. Vi har lettere for å akseptere at de som er høyt over oss i rang også har fordeler vi ikke har. På samme måte er det lettere å tenke at de som er langt under oss i rang ikke skal ha samme fordeler som oss. Det gjør at dominante også opplever seg som berettiget. Jeg snakker da om de biologinære emosjonelle impulsene i oss, og ikke med utgangspunkt i en bevisst filosofisk tilnærming til moral eller rettferdighet. Det at vi er mest sensitive i forhold til de vi oppfatter å stå på omtrent samme sosiale plan som oss selv, er uttrykk en emosjonell programmering for rivalisering. Dette kan fremstå i vårt mentale landskap som sjalusi, misunnelse og aggresjon.

Menneskets emosjonelle programmering er optimalisert opp mot biologisk lønnsomhet. Det gir en tilbøyelighet til underkastelse og tilbedelse til de som er så høyt over oss at det å provosere her medfører for stor risiko. Man kan til og med bli drept. På samme måte er det unyttig å bruke energi på personer som man allikevel dominerer.  Derfor er kraften i rivaliseringsmekanismene størst blant individer som oppfatter seg som nær jevnbyrdige.

Det å måle egen sosial status er egentlig ikke enkelt. Det handler om fysisk styrke, intelligens og ikke minst sosiale ressurser, her under spesielt sosiale allianser.  I naturtilstanden er, som sagt, menn mer orientert mot fysisk styrke, mens kvinner er mer orientert mot sosiale ressurser.

Sannsynligvis starter evalueringen av egen status tidlig i utviklingen, gjerne i form av lek. Aktivitetens biologiske formål er selvsagt noe som er utenfor individets mentale landskap. Her inngår store og små provokasjoner, i det sosiale spill, som en del av eksperimenteringen som må til for å evaluere egen styrke. I tillegg til dette gjør selvsagt også mennesket bruk av sine kognitive kapasiteter for å bevisstgjøre seg selv om egen status. Og det er med utgangspunkt i et komplekst samspill mellom slike mekanismer at mennesket finner sine rivaler. Det ubevisste utløser den emosjonelle programmeringen. Man blir sjalu eller aggressiv. Man opplever forakt og får en trang til å plage, ydmyke, eller skape negativ oppmerksomhet. Våre kognitive ressurser brukes da til enten å finne passende reaksjonsformer, eller til å undertrykke følelsene og late som ingenting. Dette avhenger oppfattelse av egen styrke, men selvsagt også av sosiale normer og egen moral. Mennesker kan selvsagt bomme totalt på egenvurdering. Det handler både om overvurdering og undervurdering. Her er det gjort en del interessante eksperimenter med andre dyrearter. Fisk har også sosiale hierarkier.  Om man plasserer to fisker sammen vil ofte den ene dominere den andre. For eksempel fisk A dominerer B. Men bytter litt på det og finner også at fisk B dominerer C. Men om man plasserer A og C sammen, så kan det godt hende at C dominerer A. På den måten kan dette med dominans utvikle seg forholdsvis kaotisk. Det er neppe så forskjellig med mennesker. Det vil si at rangordning også kan ha tilfeldighetskomponenter i seg. Og det er vel heller ikke så rart. For hvem som oppfattes å vinne kan også avhenge av tilfeldigheter. Det er ikke alltid den sterkeste som vinner en slåsskamp. Den, litt svakere, kan ha flaks og få inn et velrettet slag som slår ut motstanderen. I kampen mellom David og Goliat, var det jo David som vant.

 

Viljen til dominans er sterk hos mennesket som art. Opp til et visst nivå er den et gode. Men en høy sivilisasjonsgrad vil ha som et vesentlig kjennetegn at disse mekanismene bevisst er dempet og også delvis balansert ut ved hjelp av demokrati og effektive maktfordelingsprinsipper. Det er vesentlig at de miljøer som forvalter makten i samfunnet har egenskaper mer orientert mot det feminine i stedet for det maskuline. Det gir, etter min mening, den beste muligheten for realisering av det modne samfunn.   

Dominans og moral

Dominans preges av asymmetriske relasjoner. Det betyr en ubalanse i forholdet. For eksempel:

·         Jeg kan slå deg, men du kan ikke slå meg.

·         Jeg kan lyve for deg men du kan ikke lyve for meg.

·         Jeg kan være illojal mot deg, men du kan ikke være illojal mot meg.

·         Jeg kan krenke deg, men du kan ikke krenke meg.

·         Jeg kan ta fra deg, men du kan ikke ta fra meg.

·         Jeg kan straffe deg, men du kan ikke straffe meg.

Denne asymmetrien inngår i det som kalles for «berettigelse». Det dominante moralsyn handler om at makt gir rett. Dette er jo selvsagt en språkløs overlevelse fra førmenneskelig tid, men om vi skal sette ord på denne moralen nå, så er altså den mest treffende formuleringen at makt gir rett.

Det å begrunne meninger og handlinger er ikke et ultimat maskulint trekk. Begrunnelse assosieres med det å måtte forsvare seg. Den ultimate maskuline uttrykksform handler mest om å uttrykke vilje. Jeg hørte akkurat en på verdibørsen som hadde studert nazismen, og da spesielt Joseph Gobbels. I mye av hans litteratur er til og med formålet borte. Det handler om å fremheve viljen og vilje styrke. Man skal ut på en hard marsj. Det er ikke så viktig hvor man skal, eller hvorfor, man vet bare at man vil ut på denne marsjen. Her snakker vi ikke om lange resonnementer eller analyse. Dette er for pingler. Det maskuline språk handler derfor om slagord. Da handler det som regel om egen storhet kontra forakten for de svake andre. Vi snakker med andre ord æreskultur. I tillegg til dette, inneholder, som sagt, maktspråket ofte uttrykk for egen vilje uten begrunnelser.

Maktspråket er maskulint og det er sexy og tiltrekkende. Man masserer ikke massen med resonnementer, men med å oppvise styrke.

Derfor har det dominante mennesket sjelden bruk for å måtte formulere noen moralsk overbygning. Nietzsche gikk til og med så langt som å hevde at moralen er det svake menneskets påfunn, i den hensikt å holde den sterke i sjakk.

Opplevelse av berettigelse, eller overlegenhet hos alfa-mennesket, er sannsynligvis et resultat av emosjonell programmering. Det har nær sammenheng med mekanismene rundt sosial rangering. Jeg ser for meg to mulige triggere:

1)      Fordi jeg fortjener det
Denne varianten handler om tilgang til ressurser. Man oppdager at man er størst eller flottest, man har store talenter og omgivelsene bidrar med den støtte som er nødvendig for å utvikle dette. Man får en kraftig plattform å arbeide ut ifra. Man har talent og arbeider hardt. Derfor en opplevelse av fortjeneste. Da er det lett å falle for fristelsen til å se på mislykkethet og utilstrekkelighet, som svakheter de andre har fortjent. Man innser ikke at evne til å arbeide hardt, også er en ressurs. Og man er behagelig blind for loven om kapitalens selvforsterkning.

2)      Fordi jeg er utvalgt
Selv i vårt samfunn er mange stolt av å være utvalgt. Man kan bli utvalgt av foreldre, lærere, sjefen eller potensiell make. Den viktigste mekanismen her er nok parental seleksjon. Naturen ar full av eksempler på at foreldre velger ut de mest resurssterke av sine barn, og overlater resten til å seile sin egen sjø. Det er opplagt at det å vokse opp med et slikt privilegium vil forme personen til å føle en overlegen egenverdi, på andres bekostning. Dette er da også utvidet inn i religionen. Man snakker både om «de utvalgte» og «Guds utvalgte folk». Alt dette refererer seg til mekanismene i parental seleksjon, hvor individet opplever seg berettiget over andre. Sannsynligvis kan dette være årsaken til at andre- og tredjegenerasjons diktatorer ofte er det mest nådeløse og grusomme. Eksempler er alt fra Nero, til Kim Jong Un.

Men i den grad man forsøker å sette ord på den moralske overbygningen av dette, så kan den altså oppsummeres i uttrykket: «makt gir rett».

Mer om maktspråk

Maktspråk er å bruke språket som redskap til å utøve sosiale handlinger. Dette står i motsetning til å bruke språket til ren utveksling av informasjon og som redskap for tanken. Det å bruke språket som redskap for tanken innebærer å utvide sin egen tenkning til å involvere flere personer. Det er en invitasjon til å tenke og resonnere sammen. Det appellerer til fornuften. Da snakker vi med andre ord om den type tenkning som er bevisst, er anstrengende og som krever noe av oss. Men samtidig er den inkluderende og signaliserer likeverd. Det er dette som i kommunikasjonsmodellen kalles for voksen kommunikasjon.

Maktspråk står i motsetning til dette. Mens dialogen er inkluderende, er maktspråket et uttrykk for dominans og er ofte manipulerende. Men maktspråket har gjennomslagskraft fordi vi mennesker har en naturlig biologisk programmering for dette. Vår intuisjon kan både produsere og forstå slagord og viljesuttrykk uten anstrengelse.

Dersom man skal forsøke å sortere mellom maktspråk og analytisk språk, så inneholder maktspråk færre resonnementer, kortere resonnementer, er mer ureflektert, urealistisk, gjerne med utstrakt bruk av karakteristikker, demonisering og hat-ideologi. Det appellerer til følelser som aggresjon, forakt, latterliggjøring. Samtidig en forherligelse av «meg og vi». Maktspråk er som regel tydelig på hva vi vil, vår vilje og ikke minst egen posisjon og hvem som har beslutningsmyndighet. Her er min liste over hvilke type handlinger vi snakker om:

·         Selvopphøyelse
Utsagn som direkte eller indirekte refererer til egen storhet. Det kan være seiere, handlekraft, styrke, intelligens, resultater osv. Selvopphøyelse underbygger det man i retorikken kaller for etos. Det refererer seg til hvem jeg er, og min egen fortreffelighet.

·         Massemassasje
Handler spesielt om massesuggesjon som refererer til vår gruppes overlegenhet og fortreffelighet. Ingen ting er som når den supermektige leder avgir anerkjennende ord som treffer enkeltindividet. Det gir individet en euforisk følelse av den hardt tiltrengte alliansen med overmakten. I naturtilstanden vil vi mennesker som regel søke oss til den eller de vi tror er den sterkeste aktøren. Men det forutsetter at vi tror på en mulig allianse med denne aktøren.

·         Fører-handlinger
Dominant ledelse er ofte direkte, gjerne i kommandoform og uten åpning for innsigelser. Innsigelser blir ikke møtt med begrunnelser, men med henvisning til hvor makten ligger. Den direkte talen treffer som regel intuitivt og oppfattes umiddelbart uten anstrengelse. Den motsatte formen for ledelse er målstyring. Vi utvikler en felles tilslutning til målet, men så blir det opp til den enkelte å finne frem til den beste strategien. Lederen kan selvsagt også hjelpe til her. Men da handler det om forslag, fakta, analyse eller resonnementer. Altså voksen dialog. Dette appellerer til fornuften, som er krevende og anstrengende. En som ikke takler dette vil oppfatte lederen som uklar, og kommunikasjonen som «tåkeprat». Typisk eksempel på dette er Jonas Gahr Støre, som i media og kommentarfelter har fått tilnavnet «tåkefyrsten». Det handler om uvilje til å ta i bruk fornuften til å analysere hans tankerekker. Det å appellere til fornuft og resonnement er ikke fører-handlinger, men det er selvsagt den beste formen for ledelse.

·         Hån eller krenkelser
Gjennomslagskraften i retorikken forsterkes i betydelig grad av fiendebilder. Det kan være indre fiender eller det kan være ytre fiender. Uansett fremstilles fiendene som onde, dumme, feige, gjerne uten moral. Denne teknikken er som sagt meget effektiv. Den strammer opp lojalitet og moral. Kostnaden er dårlig menneskesyn; tap av menneskets generelle egenverdi og en dikotomisk sortering av mennesker i kategorien gode og onde. Den moralen som strammes opp er av sosialetisk art. Den er ikke grunnleggende eller prinsipiell. Det er ikke måte på hva man kunne tenke seg å gjøre med disse fiendene. Alt dette forsterkes selvsagt av massesuggesjon.

Alfa-mennesket

For ikke lenge siden ble jeg innkalt på et møte, ledet av en sjef som hadde rykte på seg for å være egenrådig og vanskelig å samarbeide med. Selvsagt kastet jeg meg med, ikke bare på grunn av faglig engasjement, men også som vanlig for å tilegne meg interessant sosial erfaring. Og det stod en del på spill i dette møtet. I verste fall kunne det bety at den avdelingen jeg kom fra, ville miste viktige redskaper for utførelsen av sine oppgaver. Møtet beveget seg ganske hurtig over på det springende punkt. Og sjefen virket urokkelig samtidig som det ikke virket som hun forstod rekkevidden av dette. Så etter å ha presset på med mine innvendinger, blir vi plutselig fortalt at for det første er dette allerede besluttet. For det andre var det snakk om regelverk som bandt oss på hender og føtter. Det som var interessant å observere var min egen reaksjon på denne atferden. For jeg skjønner selvsagt nok til å forstå at dette i verste fall kan dreie seg om rene usannheter, i beste fall en svært unyansert fremstilling. I ettertid fikk jeg konstatert at det faktisk var løgn. I tillegg har vi altså det faktum at man var invitert på et møte for å diskutere noe som allerede er besluttet. Det underliggende her er nok en felles forståelse av at dette er manipulasjon. Rent intellektuelt kunne jeg gått videre med saken, men det faktum at jeg skjønner at jeg nå utsettes for manipulasjon av en overordnet, har et underliggende budskap i seg. Det forteller meg at jeg ikke blir behandlet likeverdig (kun saklige argumenter appellerer til fornuft). Det forteller meg at jeg ikke blir respektert (man respekterer ikke mennesker man forsøker å manipulere). Det forteller meg at rasjonelle argumenter ikke har noe for seg. Det forteller meg at jeg er utenfor sirkelen av denne sjefens allierte. I teorien kunne en slik sjef fortalt meg en åpenbar løgn, synlig for oss alle, som en ren demonstrasjon av dominans. Dette er en typisk alfa-strategi. Hun er med andre ord overordnet den moral jeg ville blitt utsatt for om jeg hadde prøvd meg på det samme.
I mine tekster kan jeg finne på å snakke om alfa-mennesker og alfa-regimer. Med alfa-mennesker mener jeg dominante mennesker i maktposisjon. Med alfa-regimer mener jeg grupper av allierte som opererer i et symbiotisk forhold for å tilegne seg og opprettholde maktposisjoner. I sin rene form vil slike regimer preges av æreskultur, dominans og foreldreatferd.

Metaforen refererer seg til alfa-hannen i en flokk av menneskeaper. Jeg er jo av den oppfatning at alle menneskekulturer har sitt utspring i noe som en gang var alfa-kulturer eller alfa-regimer.  Det som karakteriserer et alfa-regime er et terror-regime hvor flokken holdes i et jerngrep. På toppen sitter som regel et eller noen få store dominante individer. Hos noen snakker vi ofte om kun et individ. Etter hvert som menneskearten har tatt form, tenker jeg at dette mer eller mindre har utviklet seg til strukturer av samarbeidende individer som troner på toppen. I refleksjonen om det reproduktive mennesket viser jeg en tabell som viser sammenhengen mellom størrelsesforskjeller mellom kjønnene og graden av rivalisering mellom hannene. Her ligger mennesket omtrent midt i mellom. Forklaringen på dette er at utvikling av kognitiv kapasitet har øket samarbeidsevnen og gjort det mulig, delvis å overstyre de verste utslagene av dominante tilbøyeligheter. Det betyr i praksis at man har en gradvis utvikling fra en dominant alfa-hann til et miljø av alfa-mennesker som inngår i sosiale allianser med hverandre. Mekanismen bak dette er forholdsvis enkel. Den sterkeste i flokken er neppe sterkere enn de to neste på rangstigen. Dersom disse to slår seg sammen, så banker de den sterkeste og fjerner ham fra maktens tinde.  Det betyr at topp-lederen ikke bare kan oppføre seg som en drittsekk. Han er nødt til å vise gode sider også, for uten det blir det ikke mulig å utvikle de nødvendige allianser. Her kommer behovet for kognitiv kapasitet, som er det som er med på å avdempe de spisseste alfa-egenskapene.

Jo mer kognitiv kapasitet en art har, desto større er muligheten for at allianser blir viktigere enn fysisk styrke. På den måten kan man opparbeide et regime av alfa-individer, som klarer å regjere, så lenge de står sammen. Mennesket har klart å utvikle et språk som gjør det mulig å forsterke allianser.  På den måten blir det mulig å kontrollere en større flokk. En større flokk er en sterkere flokk. I den grad flokker har rivalisert med hverandre kan dette ha medført en sortering. Med denne utviklingen legger altså menneskearten grunnlaget for en senere utvikling av sivilisasjon.

Men selvsagt er det ikke slik at alfa-tilbøyelighetene blir borte ved overgang til sivilisasjon. Det som setter oss i stand til å utvikle sivilisasjoner, er at vi har fått en ny overbygning i hjernen som evner å undertrykke de mer inkompatible deler av vår biologiske programmering. Det er fornuften eller den kognitive kapasiteten. Den er dynamisk. Det vil si den naturlig avdemper våre tilbøyeligheter kun der det oppfattes som individuelt lønnsomt. I en skolegård, hvor ingen lærere ser, vil ofte de største og sterkeste guttene more seg med å plage de som er mindre og svakere. Om samfunnets institusjoner bryter sammen, vil naturlig de største og mest ressurssterke overta makten og skape sine klaner. Menneskets natur ligger og ulmer rett under overflaten og vil når som helst komme frem dersom omgivelsene ellers tillater det. Alle sammen har vi en biologisk programmering i forhold til alfa-relasjonen, som manifesterer seg i de forskjellige kulturene:

1)      Den mektige har naturlig eller «gudgitt» rett til makt

2)      Den mektige definerer rett

3)      Den mektige har autoritet

4)      Den mektige har privilegier(føler seg berettiget over andre)

5)      Den mektige definerer virkeligheten

6)      Den mektige uttrykker egen vilje, begrunnelser er for pingler

7)      Den mektige avkrever gjerne andres begrunnelser

8)      Den mektige står over moralen (makt gir rett)

9)      Den mektige er stor

10)   Den mektige er hellig

11)   Den mektige er vår far

12)   Den mektige er sterk

13)   Den mektige har kraftig stemme (ofte med lav frekvens)

14)   Den mektige har forrang

15)   Den mektige er farlig

16)   Den mektige har enerett på sanksjonsmidlene

Alt dette refererer seg tilbake til alfa-regimet. Det er den måten alfa-mennesket ser på seg selv. Men det er også den måten gjennomsnittsmennesket naturlig ser på alfa-mennesket. På samme måte som dominante tilbøyeligheter har utviklet seg, så har også tilsvarende utviklet seg underdanige tilbøyeligheter som blind lydighet eller evne til underkastelse og tilbedelse.

Alfa-triggere

Alfa-triggere handler om forhold som utløser alfa-atferd. Her er noen refleksjoner som peker på dette:

1)      Det store mennesket

2)      Underkastelse

3)      Det tilbedende mennesket

En trigger, betyr i denne sammenheng noe som utløser følelser eller tilbøyeligheter. Den primære alfatriggeren er sannsynligvis størrelse. Følelsen som utløses er stolthet, og primærstrategien er vilje til dominans.  Dominans rangeres primært på størrelse. Dette er noe som går igjen i hele naturen. Og det har plass like inne i språket vårt. Vi kaller mennesker vi beundrer for «store» og vi «ser opp» til dem. Alt dette refererer til vår biologiske programmering for størrelse som hovedkriterium for rangering.

Men vi mennesker omgir oss med en rekke virtuelle alfa-triggere. Her er noen eksempler:

1)      Å tilhøre et land som er større enn et annet land.
Det er interessant at dersom man viser uopplyste amerikanere (det finnes en hel del av dem) verdenskartet, bare med grenser, uten navn på landene, så vil mange peke på Russland når de skal peke ut USA. De er vokst opp med forestillingen om USA som rangerer på toppen. Da er det naturlig at de tror USA er det største landet på kloden.

2)      Jeg tilhører en bedrift som er større enn din.
I slike samspill vil ofte den store opptre dominant, og små bedrifter vil ofte «se opp til» de store og forsøke å bli som dem. Det er forøvrig en strategi som ikke er spesielt smart.

3)      Jeg har en stilling som er «høyere» enn deg.

4)      Jeg har mer penger enn deg.

5)      Jeg har et sterkere sosialt nettverk enn deg.

6)      Jeg har større bil enn deg.
Det har nok aldri vært forsket på forholdet store/små biler i trafikken. Min refleksjon forutsier at vi finner mer alfa-oppførsel blant store biler og høy-status biler enn blant andre. Vi vil sannsynligvis også se at små biler/lavstatus biler har en mer unnvikende kjøreatferd.

7)      Jeg tilhører et større politisk parti enn deg.

8)      Mitt fotballag rangerer høyre på tabellen enn ditt.

I forhold til ledelse er det viktig å være klar over alfa-triggere. For all erfaring viser at ledelse basert på samarbeid/likeverd gir mer suksess. Det modne mennesket er klar over disse biologiske mekanismene og søker å motvirke de mest negative utslagene. For det modne mennesket handler ledelse om at vi ser hverandre utfylle forskjellige roller. At jeg er den som har rollen som beslutningstaker, rangerer ikke meg høyere enn deg. Jeg setter meg inn i ditt område, jeg respekterer din fagkompetanse, og jeg setter deg inn i mitt område, slik at vi begge ser mest mulig helhet i det vi holder på med. Ledelsen skjer i form av målstyring, avklaring av rolle og ansvar. Vi blir enig om et felles mål. Så er det opp til deg hvordan du løser det. Samarbeidsledelse handler om lagspill, gjensidig støtte og utvikling av gjensidig forståelse. Dette er helt i tråd med hvordan mennesket opererer helt naturlig. Dette er praktisk anvendelse av teorien om atferdsdualisme og rasjonalitet. Jeg forteller deg ikke hva du skal gjøre, men hva du skal ville. Oppdager du fleksibiliteten i dette?
Det motsatte er når det å få tildelt en lederrolle utløser alfa-atferd. Da er det det motsatte som skjer. For meg er du et produksjonsmiddel.  Jeg involverer ikke deg i mitt område. Jeg manipulerer deg. Jeg er ikke interessert i ditt område. Og min ledelse er i form av instruksjoner om hva du skal gjøre. Og jeg innfører et nitid kontrollregime for å sikre din lydighet.

For en stund siden så jeg en dokumentar om rivalene Hitler og Churchill. Det er en del likhetstrekk, som for eksempel at begge var interessert i kunstmaling, at de begge deltok som soldater i 1. verdenskrig, osv. Men de begge endte altså som frontfigurer på hver sin side av 2. Verdenskrig. Ingen av dem var utdannede militære strateger, og de gjorde begge sine tabber. Da Hitler satte i gang massiv bombing av militære mål i England, var de ikke langt unna å ha kunne avgjort krigen der og da. Churchill gjorde da en impulshandling, som i første omgang må ses på som en tabbe. Han bombet Berlin. Dette var ikke et militært mål, og generalene bare ristet på hodet. Hitler ble rasende. Han hevnet seg med massiv bombing av sivile mål i Storbritannia, inklusive London. Churchill innså nok at det var en tabbe. Men, det førte også til at presset på militære installasjoner i Storbritannia, avtok, nok til at RAF fikk handlingsrom til å omgruppere seg. Det var nok til at de klarte å jage de tyske flyene ut. Hitler fikk aldri det samme overtaket igjen. Det er i denne fasen at forskjellen på de to blir mer og mer synlig. Churchill hadde nok mange innfall og påfunn, men han lyttet til sine generaler, slik at han unngikk de verste tabbene. På den tyske siden var det motsatt. Generalene falt i unåde, en etter en. Etter hvert som krigslykken dalte, fikk Hitlers generaler stadig hardere medfart. Ingen turte å motsi Hitler. Hitler gjorde den ene fatale tabben etter den andre.

Her har vi altså, på den ene siden, alfa-mennesket som styrer etter sanksjonsprinsippet, ikke hører på noen. På den andre siden har vi en person som styrer ved hjelp av samarbeid og allianser. Det kan ha avgjort krigen.

Alfa-mennesket, i sin reneste form er en dårlig leder, og ofte til stor skade for sine omgivelser.

Alfa-effekten

Bakgrunnen for denne refleksjonen er hva vi ser i enkelte insekts-samfunn. For det er slik at fôringen avgjør hvilken rolle individet får. Fôret avgjør om man blir arbeider, soldat eller dronning. På samme måte er det sannsynligvis innebygget i vår biologi, at «det sosiale» fôr. Måten omgivelsene vekselvirker med individet på, former individet. Dette er nok noe de fleste av oss innser. Men kanskje går det så dypt det utløser biologiske mekanismer. Da tenker jeg at dette særlig gjelder for alfa-mennesket, hvor omgivelsenes tendens til underkastelse og tilbedelse, utløser mentale mekanismer i individet, en emosjonell profil, som fremelsker alfa-holdningen: en følelse av berettigelse, forrang, arroganse og dominans.

Alfa-regimet vil skape sin egen virkelighet. Og hva er virkelighetsoppfatningen? Alfa-menneskets virkelighetsoppfatning er beskrevet over. Det handler om å oppleve seg overlegen og berettiget. Poenget er at denne holdningen kombinert med mye ressurser, er en selvoppfyllende profeti.
Det er sannsynligvis ikke så rart at den tradisjonelle araber ser på kvinner som noe underordnet. Utallige generasjoner med streng undertrykkelse gjør noe med kvinne-individene og kvinne kulturen. Blir man fratatt likeverd og utsatt for systematisk formynderi, så vil rollemønstret etter hvert føye seg inn i dette. Man blir uselvstendig, avhengig, i det hele tatt en mer barnslig væremåte. Dette er selvsagt ikke fordi kvinner ikke har det samme potensialet som menn. Men de er formet inn i en rolle som deretter bekrefter deres underlegenhet. Dette gjelder jo selvsagt ikke bare arabere. Vi så akkurat det samme i vår kultur bare for et par tre generasjoner siden.

Og slik kan det også utvikle seg i et klassedelt samfunn. Underklassen presses inn i en rolle av underlegenhet, begrenset ansvar og uselvstendighet. Dette former klassen inn i en rolle som bekreftes. Og det er jo ikke bare slik at dette er overklassens forestillinger. Den som presses inn i en slik rolle vil naturlig nok også komme til tro på at dette er en slags ugjenkallelig verdensorden, tegnet opp av gudene og skrevet inn i stein.  Samme resonnement kan gjøres i forhold til raser, kulturer osv.

Det som er vesentlig med denne refleksjonen er at slike tvangsmessige rollemønstre er ødeleggende for samfunnets humankapital. Det er fordi vi får store grupper av mennesker med store uutnyttede potensialer.  Tenk på hvor mange store kunstnere, tenkere, forskere samfunnet har tapt fordi mennesker har blitt tvangs-formet inn i slike roller. Som samfunn har vi ikke råd til å tulle bort et eneste talent. Det modne samfunn er derfor svært opptatt av å ha en konstant prosess som motvirker alfa-effekten og som leter med lys og lykte etter mulighetene i hver og en av oss.

 

Dominansens inkompatibilitet med dominans

En av de karakteristikker som preger dominante er den relasjonelle asymmetrien som er nevnt her. Det betyr i klartekst at den dominante utsetter andre for handlinger vedkommende selv ikke tåler. Da sier det seg selv at samspill mellom to dominante personer har et latent potensiale for konflikt. Og når konflikten er et faktum vil den eskalere grenseløst. Man forsøker å dominere hverandre. Dette er svært destruktivt og alfa-mennesket på sitt dummeste. Konklusjonen er at dominante mennesker er inkompatible med hverandre. Det betyr at om man skulle samle en gruppe mennesker for å løse en oppgave, vil det ikke være noe sjakktrekk om et flertall av dem var utpreget dominante. Til sammenligning er jo ikke-dominante mennesker kompatible. Skal man skape et godt sosialt klima med godt sosialt samspill, er det viktig at dominante tendenser holdes i sjakk.