Denne teksten handler om eliter. Det er velkjent at forakt for eliter, kan bli svært populært hos massene. Og vi vet at denne tilbøyeligheten har blitt utnyttet av populistiske bevegelser. Det er viktig å være mer nøktern enn som så. Som modent samfunn, trenger vi eliter, da forstått som miljøer som er høykompetente på sine områder. Kanskje trenger vi også noen synlige ledestjerner i samfunnet, som vi kan se opp til, og la oss inspirere av. Men erkjennelsen er også at dette medfører risiko, på den måten at mennesker risikerer å bli skadet av elite-status.
Den biologiske basis for elitedannelse er sannsynligvis sosial rangering. Sosial rangering har igjen sin biologiske basis i dominans. Evnen til å utøve dominans øker sannsynligheten for vellykket reproduksjon og dermed også for å spre sine gener. Dermed har vi et seleksjonspress som driver mot dominans. Selvopphøyelse, arroganse og vilje til undertrykkelse er dermed manifestasjoner av dette. Det er noe som er biologisk programmert i oss.
Mer spesifikke mekanismer bak dette, er beskrevet her, her og her. Kortversjonen er at elitestatus utgjør risiko for utvikling av selvberettigelse, noe som igjen kan utløse narsissistiske trekk.

Hva er en elite?
Kanskje kan man, generelt si at begrepet elite betegner toppskiktet av enhver sosial rangeringsstruktur. Noen ganger har jeg brukt betegnelsen alfa-regime. Det er vel, omtrent synonymt, men det er en nyanseforskjell. For et alfaregime sitter på toppen av et dominanshierarki. Men alle sosiale rangeringsstrukturer er ikke sortert på makt. For eksempel kan vi snakke om eliter innenfor idretten, eller innenfor kunst eller akademia. I ethvert samfunn finner vi veldig mange slike strukturer. Men hypotesen er, som sagt, at tilbøyeligheten til at spontan organisering i slike strukturer baseres på medfødte mekanismer. Dette har jeg sett litt mer på her. Dette er jo ikke særegent for mennesket. Men måten menneskearten gjør dette på er unik. Dette handler da om at vår kognitive utrustning er langt kraftigere på abstraksjon og symboler. En anvendelse av dette er sosiale identitetsmarkører, som jeg beskriver her. Dette betyr, at selv om det store flertall av oss ikke tilhører makteliten, så kan vi likevel toppe våre egne strukturer, med det vi mestrer og er gode på. På den måten kan mange av oss tilhøre en elite, i en eller annen sammenheng. Det er også vesentlig å ta med seg at, slike strukturer er fleksible og ofte flyktige. Jeg havnet en gang på toppen i en ski-konkurranse. Da var jeg «elite» for en time. Det positive ved å tilhøre en elite, er opplevelsen av stolthet, av det å «være noe», eller det å «bli sett» eller beundret. Dette er hendelser som utløser kraftige belønningssystemer i hjernen. Dette motiverer da videre til enda mer innsats, for å gjenta. Dette er med andre ord, en kraftig driver for menneskets skaperkraft.

Det er den positive siden. Jeg har imidlertid den hypotesen, at det er med denne type stimuli, som med alt annet, nemlig at overdosering skader oss. Eliter skades, dersom det blir «for mye Møllers Tran». Skaden kommer i form av dekadanse. Det kommer vi til nå.

 

Fra elite til drittsekk
Vi mennesker har altså tilbøyeligheter i retning av å definere oss selv og den gruppen vi tilhører som noe finere og mer over opphøyet enn de andre. Vi er naturlig stolte av oss selv og vårt. Det å oppnå suksess eller arve store pengesummer, gjør som sagt noe med mennesker. Det utgjør som sagt en risiko for at man blir mentalt skadet. Det som ofte skal til, er grader av persondyrkelse innrettet mot denne personer. Uten å være klar over det, så risikerer vi grasrotmennesker å dyrke frem monsteret, i mennesker vi beundrer. Jeg kaller det for alfa-effekten.

Denne tilbøyeligheten er noe som ligger der og preger oss alle. Dermed vil ethvert samfunn, eller enhver kultur ha en innebygget risiko for å utvikle skadevirkninger av dette. Risikoen kan beskrives i flere kategorier:

·       At vi får grupper som utvikler ideer om at «lover og regler ikke gjelder for oss».

·       At vi får grupper som utvikler rå kynisme i sine anstrengelser for å oppnå sine mål.

·       At vi får grupper som bevisst manipulerer massene inn i en lydighetsideologi som gir dem kontroll over massene.

·       At vi får grupper som spiller på massens mistenksomhet mot eliter, og utnytter dette til selv å kuppe makten til evig tid (populisme).

Det er jo et paradoks her. Vi blir på vakt mot eliter. Vi ser etter mer eller mindre subtile indikasjoner, og skaper oss konspirasjonsteorier, basert på dette. Slike konspirasjonsteorier er ofte veldig urealistiske. De fleste av oss er skeptiske. Men impulsen om å se på eliter med grader av skepsis, kommer jo ikke av ingenting. For vi alle kjenner fenomener som forakt, arroganse, korrupsjon, kynisme, profittjag og desinformasjon. Dominans-baserte eliter har makt, og vi aner også at det å tilhøre elitene, gjør noe med menneskers moralske gangsyn. Det er reell grunn til å frykte elitenettverk med tilgang til makt. Paradokset er at de samme elitene kan utnytte nettopp den frykten til å kapre maktovertaket. Da handler det om å spre mistillit til eliter generelt. Så kan man selv fremstå som «den store redningsmann». Det skal selvsagt talent og kompetanse for å få dette til. Massen skal masseres, og gjennom dette også svekkes intellektuelt.  Dette er jo en teknikk vi allerede kjenner fra flere maktovertakelser. Både Hitler og Mussolini hadde slike strategier. Og i skrivende stund er Donald Trump og MAGA-bevegelsen i ferd med å gjenta oppskriften i selveste USA. Her er jo paradokset så til de grader synlig. Trump er en rikmannssønn, uten noen annen opplæring enn TV, som har en lang karriere av konkurser og svindel, blitt TV-kjendis. Likevel klarer han å knuse tilliten til seriøse miljøer i USA, og fremstille seg selv som redningsmann for grasrota, på tross av at han oser av menneskeforakt. Vi har vel neppe sett maken til en slik svindel hittil i verdens-historien. 

Dette er en tendens som er lite kompatibel med de utfordringer det gir å skal leve i en moden sivilisasjon. Derfor er det nødvendig å ta i bruk menneskets kognitive kapasitet til både å forstå og motvirke fenomenet.

Eksklusive mennesker er mennesker som deltar, eller anser seg selv som medlem i grupper som de oppfatter som eksklusiv. De har gjerne en eksklusiv etisk praksis. Denne eksklusive praksisen kan innebære alt fra hemmeligheter, intern allianse bygging og vedlikehold til en kynisk, eller konspiratorisk holdning til massene utenfor. All konspirasjonsteori inneholder elementer av forestillinger om eksklusive mennesker. Et eksempel kan være legemiddelindustrien. Man oppfatter at myndigheter for godkjennelse av legemidler er kontrollert av de samme som kontrollerer og profiterer på produksjon av legemidler. Samtidig kontrollerer dette kartellet all forskning på legemidler. Om man så tillegger dette kartellet eksklusivt etiske holdninger så har vi oppskrift på en kynisk industri hvis eneste insitament er å tjene penger på menneskers avhengighet av medisiner. Følgelig lønner det seg ikke å utvikle kurer som gjør pasientene friske. Det optimale er kronisk syke pasienter som er avhengig av å dempe symptomene med dyre medisiner resten av livet.

Nå skal vi ikke ta for gitt at noe slikt er tilfelle. Men i den grad noen skulle oppføre seg og tenke slik, så snakker vi om mennesker som anser seg selv og sin stand som eksklusive og samtidig anser de store massene som «kveg» eller produksjonsmidler. Dette er eksklusiv etikk i praksis.

Alle oppfatninger av andre grupper som mindreverdige kommer inn under samme begrep. Det kan handle om raser, kjønn, religion, rikdom osv. Ofte kan sosial distanse være medvirkende til at man utvikler slike holdninger. Vaksinen er en bedre etikk og en god porsjon selvstendig analyse og refleksjon.

Politiske uttrykk for eksklusivitet

Innenfor politikken finner vi en rekke eksklusive utslag. De mest kjente er jo Nazisme og Facisme. Men også Apartheid og monokulturalisme må regnes inn i denne kategorien. Felles for disse er urealistiske ideer om hvert sitt område med «rene kulturer». Denne ideen er urealistisk fordi slike rene kulturer egentlig aldri har eksistert. Hovedregelen er at alle menneskekulturer har eksistert i spenningsforhold mot andre kulturer. Kulturene har møtt hverandre. Ut av det har det selvsagt oppstått spenninger og konflikter, men også samarbeid, utveksling av ideer og teknologi, og blanding av kulturer. Ideen om den rene kultur er en like stor illusjon som ideen om det rene språk. Både kultur og språk er i konstant bevegelse. Men bevegelsene kan ofte være så pass langsom at den ikke merkes innenfor en enkelt generasjon. Dermed forblindes den ureflekterte til forestillinger om «den rene kultur», gjerne med referanse til en glorifisert fortid som aldri har vært. Opp imot dette blir andre etniske grupper og andre kulturer gjerne sett på som en forurensing. Etter min mening vil en monokultur over tid svekkes. Vi ser dette i landbruket som ofte lager økologiske monokulturer hvor de rendyrker bestemte sorter matplanter. Det ender alltid opp med kunstige sprøytemidler og andre tiltak for å hindre at det hele bryter sammen. Monokulturer mangler mangfold. Og en ideologisering av dette enfoldet ødelegger både for innovasjon og den enkeltes frihet. Man får en dyrking av A4-normaliteten og toleransen for avvik svinner hen. Slike kulturer mister etter hvert sin tilpasningsevne og blir etter hvert stresset i kampen for å holde seg innenfor normalen. Min oppfatning er at, i kampen mot de mer robuste blandingskulturene, vil slike monokulturer alltid tape på lang sikt.