Begrepet «elendighet» er selvsagt en sosial konstruksjon. Det forsøker å beskrive en tilstand som kombinerer tilstander av typen:

·         Lastefullhet (Kriminalitet, rus, manglende selvkontroll)

·         Utilstrekkelighet

·         Hjelpeløshet (er i konstant behov for omgivelsenes hjelp og støtte)

·         Lidelse (negativ livskvalitet)

·         Sårbarhet (Er lite robust for påkjenninger og utsatt for fordømmelse og plaging)

·         negativt livsoverskudd

·         Håpløshet (har mistet håpet og troen på livet)

·         Frastøtende (Man opplever vedkommende som ekkel og skitten)

Denne refleksjonen dreier seg i all hovedsak om vårt syn på den elendige og om måten samfunnet innrettes på kan påvirke hyppigheten av elendighet i samfunnet.

Opp gjennom tidene har man både i religiøs og filosofisk sammenheng utviklet forestillinger om det selvskapende mennesket som fortjener sin egen tilstand fordi det har skapt seg slik eller på en eller annen indirekte måte er årsak til den. I disse ideene ligger ofte forestillinger om menneskets frie vilje eller andre religiøse forestillinger om at vår nåværende tilstand er resultat av tidligere levd liv. Alle slike forestillinger strekker seg inn i en eller annen metafysisk forestilling om en slags åndelighet.

Selv om opprinnelsen til slike forestillinger kan bunne i mange forhold, så er det ikke tvil om at den retoriske virkningen av dem i form av en sosial hjemmel til å forakte den elendige og til sosial ansvarsfraskrivelse kan komme til uttrykk.

Innenfor humanistisk tenkning er denne type forestillinger skjøvet helt i bakgrunnen. Men fortsatt strever vi med spørsmålet om i hvilken grad den elendige kan eller bør ansvarliggjøres for sin egen elendighet. Her finnes sikkert mange nyanser men hovedskillelinjen går nok mellom dem som vektlegger fri vilje og at man ved ansvarliggjøring kan motivere den elendige til å løfte seg ut av sin elendighet, og de som er mer opptatt av hvordan de sosiale omgivelsene former mennesket og skaper de roller som finnes, her i blant den elendige. Selvsagt må vi også trekke inn personlige egenskaper som jo til syvende og sist er et produkt av arv og miljø.

I men refleksjon om ansvar inntar jeg en posisjon som kan kalles subjektivt ansvar. I og med at jeg avviser fri vilje så følger det at jeg ikke anser mennesket for å være ansvarlig i objektiv forstand, heller ikke for sin egen tilstand. Likevel omfavner jeg ideen om at mennesket kan påvirke verden gjennom sine beslutninger og sine handlinger. Dermed er jo også jeg med på at menneskers valg også inngår i den miksen av hendelser og forhold som til slutt har ledet til nåværende tilstand. Men gir det noen blanko fullmakt til å bebreide et menneske for sin tilstand her og nå? Det er her jeg tenker at jeg skiller lag med mange filosofer og religiøse tenkere. Fordi ansvar og fortjeneste ikke er objektive størrelser som vi må forholde oss til som vitenskapelige ufravikelige lover, så tillater det oss å være pragmatiske i forhold til hvordan vi forholder oss til dette. Den etiske komponenten i dette handler da ikke lengere om i hvilken grad den elendige fortjener sin elendighet eller ikke, men heller om hvordan vi kan lette vedkommendes situasjon, her og nå og kanskje i fremtiden, med de handlinger vi gjør og de holdninger vi inntar. Opp i dette blir det å la være å hjelpe fordi vedkommende fortjener sin tilstand, å karakterisere som en kynisk/egoistisk etisk posisjon.

Men om vi nå ser bort fra dette og forholder oss til elendigheten, så kan man selvsagt starte med å analysere hva man kan gjøre eller om man kan gjøre noe for å avhjelpe. Her tror jeg at ideer og tilnærmelser spriker i alle retninger. Og diskusjonene er store og tunge. Og fasitsvar finnes neppe fordi hvert enkelt tilfelle er unikt. Her er det tre spørsmål som jeg synes er interessant:

1)      Skal vi bebreide eller sympatisere?
Det er jo selvsagt mange forhold som vi i dag lett innser at individet ikke kan ha hatt noen påvirkning på, f.eks. sykdom, krig, naturkatastrofer, diskriminering osv. Men andre forhold synes vi det er opplagt at skyldes vedkommendes dumme valg eller atferd, det kan være rus, uansvarlig økonomi, kriminalitet, spillegalskap osv. Men som vi har vært inne på: vil bebreidelse for dette hjelpe vedkommende og bringe han eller henne ut av elendigheten? Det er her jeg tenker vi må trå varsomt. For bebreidelse er en type foreldreatferd som er nedverdigende og som ødelegger vedkommendes selvfølelse. Og ødelagt selvfølelse er svært dårlig utgangspunkt når det kreves et krafttak for å arbeide seg ut av sin situasjon. Men det er ikke dermed sagt at man ikke sammen med vedkommende kan forsøke å analysere livet for å identifisere de forhold som gjorde at det ble som det ble. Dette handler om at både individet og omgivelsene bygger en kognitiv innsikt på problemet. Det blir som en slags havarikommisjon hvor individet inngår som en likeverdig deltaker i prosessen. For individet er en slik kognitiv innsikt langt mer verdifull enn en bebreidelse. Og ikke minst kan både individet selv og omgivelsene lære av dette og kanskje forebygge lignende utviklingsforløp i fremtiden. Det å adressere eller påkalle individets kognitive evner på denne måten signaliserer likeverd og toleranse. Det er god næring for selvfølelsen. Forutsetningen er da selvsagt at individet faktisk disponerer kognitive ressurser. Om ikke det er tilfelle, er i alle fall ikke bebreidelse på sin plass og omgivelsene har det totale ansvar for situasjonen som har utviklet seg.

2)      Skal vi hjelpe?
Det umiddelbare svaret er ja, men i praksis vil mange reservere seg. Resonnementet går da i retning av at man risikerer å skape enda mer hjelpeløshet ved å hjelpe. Det er typisk det dilemmaet vi alle står overfor når vi ser en tigger på gaten. Hjelper vi så skaper vi et marked og i neste omgang er det ikke bare en men fem tiggere der. Og det går lengre enn som så. For ikke lenge siden kom en gutt i 10-12 årsalderen bort og ba om penger. Dette var i Thailand. Jeg var i utgangspunktet ikke i det gavmilde hjørnet, helt til han viste meg den andre hånden, eller det som en gang hadde vært en hånd. For den var borte. Jeg gav ham alle småpengene jeg hadde. Men så etterpå ble jeg sittende og tenke. For vi har jo hørt historier om at man hugger av lemmer på barn for nettopp å gjøre dem til en bedre inntektskilde for familien. På den måten kan jeg ha vært med å bidra til en industri som næres til å lemleste barn for å tjene penger. Innenfor empatisk etisk tenkning så er dette et reelt etisk problem som det ikke finnes noen fasit løsning på. Jeg klassifiserer det gjerne som et såkalt «omstridt etisk problem». Det betyr at jeg vil ha meg frabedt at andre skal kunne diktere måten jeg forholder meg til problemet på.
Når jeg analyserer dette så dukker det opp et spørsmål om jeg kanskje påtar meg et ansvar som jeg ikke har. En nærmere analyse med utgangspunkt i mitt syn på ansvar går rett og slett ut på å spørre: hva kan jeg påvirke i alt dette? Dette gir meg faktisk et todelt ansvar. Jeg har et ansvar som privatperson, og et annet som samfunnsborger. Som privatperson er jeg ikke ansvarlig for de mekanismer som har ledet til at jeg nå står overfor forkrøplet barn som tigger. For det er ikke noe jeg kan ha signifikant påvirkning på.  Det jeg kan påvirke i denne situasjonen er å hjelpe her og nå eller å la det være. Da er det for meg opplagt at det beste er å gi penger til dette barnet. Barnet og familien trenger penger og mitt bidrag er med på å avhjelpe situasjonen. Som samfunnsborger har jeg imidlertid et annet ansvar. Det ansvaret har jeg gjennom stemmeseddelen og ellers gjennom min evne til å påvirke samfunnsutviklingen. For det er opplagt at om det ikke fantes fattigdom og skjev fordeling av godene i verden, så hadde heller ikke dette konkrete problemet eksistert. Som privatperson kan jeg på ingen måte påta meg dette ansvaret, og jeg har da heller ikke dårlig samvittighet i forhold til å gi av min overflod til fattige mennesker som jeg måtte møte på min vei.
Men så har vi selvsagt spørsmålet om dette kan generaliseres til hele dette problemkomplekset som ligger i det at man skaper hjelpeløshet ved å gi hjelp. Retorikken går jo gjerne i retning av at man ikke skal «sy puter under armene». Men jeg tenker at det er nettopp retorikk som både kan være uttrykk for ansvarsfraskrivelse eller i det hele tatt generell motvilje eller forakt.
Mitt utgangspunkt er motsatt. Er man i en posisjon der man har mulighet til å hjelpe, så er man privilegert. Men her er det vesentlig å forstå et en viktig del av hjelpen er å reflektere over sitt eget privilegium og utvikle den nødvendige ydmykhet i forhold til dette. For dersom arroganse, nedverdigelse og foreldreatferd blir de sosiale komponentene som man tvinges til å ta på kjøpet for å oppnå nødvendig fysisk hjelp, så er det opplagt at det vedlikeholder og forsterker et avhengighetsforhold på sikt. Formen på hjelp betyr enormt mye. Den som hjelper må jo vurdere om det er mulig å ha et langsiktig perspektiv på dette slik at individets situasjon kan bedres over tid. Om det i det inngår å oppmuntre eller stille krav eller andre virkemidler, så blir jo det å regne som en del av hjelpen. Men, som sagt så tror jeg at nøkkelen til suksess er å gjøre dette på en måte som styrker individets selvrespekt. Når man er i et så ujevnt sosialt forhold så er faktisk dette svært vanskelig og det stiller store krav til hjelper og klare å gjennomføre dette på den nødvendige respektfulle måte.  Noen ganger får man ikke dette til, og da er vi over på det siste spørsmålet.

3)      Er det et ufravikelig mål å løfte vedkommende ut av sin elendighet?
Min onkel var uforbederlig alkoholiker. I år etter år strevet famille og søsken med ham for å få ham til å slutte. Så kom det perioder hvor vi trodde han greide det, så sprakk han og alle var skuffet og fortvilt. Slik gikk årene inntil han døde. I ettertid så har jeg tenkt at omgivelsenes anstrengelser for å få ham på bedre tanker, både var uverdige og kanskje også forsterket problemet. Slike erfaringer har fått meg til å reflektere over om det regelrett er moralsk forsvarlig å forholde seg som om det er mulig for alle mennesker å forbedre seg å komme bort fra sine laster. Kanskje sitter erkjennelsen av at det faktisk finnes tilfeller hvor dette ikke er mulig, langt inne. Igjen så henger dette sammen med en grunnforestilling om menneskets iboende evne til å skape seg selv og sin egen tilstand. Det driver til streng ansvarliggjøring, med nedverdigelse og fiasko som resultat. Den idealistiske tilnærming til dette er gjerne også abolisjonistisk. Man aksepterer ikke andre løsninger enn den som gir det ideelle resultat. Man kan argumentere med at det avhjelpe elendigheten uten å «helbrede den» også er et signal om at man aksepterer den som fullverdig livsform. Ja foreldrementaliteten går lengre enn som så. Man er motstandere av sprøyterom til narkomane, og av å gi kondomer til prostituerte. Slik blir ideen om det beste til det godes fiende. Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. Men her må vi være realistiske. Den motsatte posisjon er realistisk søken etter den best mulige løsningen. Det er i tråd med den modne empatisk etiske tenkningen.  I noen tilfeller kan det være godt håp om å hjelpe noen helt ut av sin elendighet. I andre tilfeller er slike håp urealistisk. Og det er da ideen om et best mulig verdig liv, i sin elendighet, kan bli et alternativ. Alle er verdige mennesker, det er bare sosialt vi kan nedverdiges. Da blir det opp til oss om det er noe vi virkelig vil være med på. Noen av oss ønsker ikke det. Men for den empatisk etiske tenker handler det om å møte mennesker der de er, på likeverdige vilkår og gjøre det beste ut av det, hva nå enn situasjonen måtte være. Et realistisk modent menneske må øve seg opp i å tåle egen og andres elendighet. Og da snakker jeg ikke om den passive ansvarsfraskrivelse, men om søken etter å gjøre det beste ut av det, på tross av at resultatet ikke blir ideelt.

Elendighet i samfunnet

Dersom vi ser oss litt omkring i verden vil vi fort oppdage at hyppigheten på det vi oppfatter som elendighet varierer veldig. Det forteller oss at måten vi innretter vårt samfunn på har høy grad av påvirkning i forhold til forekomst av elendighet. Det empatisk etiske samfunnet har livskvalitet som sitt ytterste oppdrag. Det gir dermed et ansvar i forhold til å innrette samfunnet slik at omfanget av elendighet blir på et lavest mulig nivå. Dette vil være en kontinuerlig evigvarende prosess.  Dette bygger på den erkjennelsen av at det å komme over i et samfunn hvor elendighet ikke finnes, sannsynligvis er en utopi. Samtidig er det viktig at selv om man har denne erkjennelsen så må den aldri bli en sovepute av typen «det bare er slik». Det at vi har et samfunn innebærer også et kollektivt ansvar for alltid å søke å gjøre hyppigheten av elendighet så lav som mulig. Den empatisk etiske tenkning innebærer også at alle individer er likeverdige og at empatien er strengt prinsipiell. På den annen side har vi alltid idealister som ikke kan godta en politikk som sikter på noe annet enn null. Det fører ofte til dårlige strategier og uvilje til å avhjelpe mennesker i den situasjonen de er. Man sender oppdragelsessignaler, samtidig som man befester det hele med retorisk etikk. Men man skal da også være klar over at slik signalering samtidig nedverdiger de mennesker som sliter.

Før vi går videre så skal vi dvele litt med påstanden om at elendighet ikke kan avskaffes fullstendig. Dette er en påstand som neppe gjelder for all fremtid. Hvem vet hvilket Utopia mennesket er i stand til å skape i fremtiden. Realismen handler om det vi kan observere her og nå.  Her tenker jeg det er noen forhold som er vanskelig og kanskje umulig å få gjort noe med:

1)      Mangfold
Vi trenger mangfold for å opprettholde styrke og tilpasningsevne.  Mangfold er også en nødvendig forutsetning for frihet. Men kostnaden blir da risikoen for at individer faller så langt utenfor normalismen at de havner i elendighet.

2)      Frihet
Frihet henger nøye sammen med mangfold. Men samfunnets forhold til den enkeltes frihet er jo noe de fleste av oss anser som helt fundamentalt, dersom vi skal ha et godt samfunn å leve i. Innenfor empatisk regnes friheten som helt grunnleggende for livskvalitet. Her er det utenkelig å gå på kompromiss med dette. Men reell frihet har også den pris at mennesker også har muligheten til å gjøre ugunstige valg for seg selv. Og i ethvert samfunn vil det alltid skje i noen grad. Dette er en kostnad eller pris samfunnet betaler for å kunne opprettholde et optimalt frihetsnivå i samfunnet. Egentlig er det feil, i utgangspunktet, å si at det er samfunnet som bærer denne kostanden. Samfunnet bærer også en kostnad fordi det elendige individs produksjon av samfunnsnytte kan være redusert. Men selvsagt ligger hoved kostnaden på de individer som havner i elendighet fordi samfunnet ikke har blokkert deres valgmuligheter. Har kan selvsagt samfunnet fraskrive seg ansvar fordi «dette er jo deres egne valg». Men nå har altså jeg innført et samfunnsperspektiv. For samfunnet kunne ha innført sterke restriksjoner slik at slike valg ikke var mulige. Men kostnaden som jo da blir tapt frihet for alle de andre, blir uakseptabel. Dermed betaler den elendige prisen for våre goder. Sett i dette perspektivet så blir denne type ansvarsfraskrivelse en ren floskel.  I det empatisk etiske samfunnet peker ansvarets pil fremover. Og da er spørsmålet om vi, som samfunn, kan gjøre noe for å avhjelpe elendigheten. Om vi vil, så får vi det til. Det er bare de som ikke vil, som problematiserer dette.

3)      Fattigdom
Når jeg snakker om fattigdom handler det ikke bare om økonomiske ressurser. Det handler om menneskets totale ressurssituasjon. Det er helt opplagt at måten vi organiserer vårt samfunn på har stor innvirkning på forskjellen mellom fattig og rik. Men, hittil kjenner jeg ingen samfunn som, på noen god måte har greid å avskaffe fattigdommen. Det mest storslåtte prosjektet mennesket noensinne har prøvd på, i denne forbindelse, må vel være kommunismen. I den ideelle kommunistiske stat tenktes fattigdommen utryddet i og med at det ikke lengre skulle finnes noen forskjell mellom fattig og rik. Slik gikk det ikke. I stedet fikk vi en liten elite som levde i sus og dus, mens resten levde i det vi ville kalt for den ytterste fattigdom. Verdiskapingen i kommunistiske samfunn synker dramatisk, sannsynligvis på grunn av at friheten forsvinner. Og mennesker som ikke lengre har styring på sitt eget liv blir apatiske. Den motsatte ytterlighet, kapitalismen, har kraftige mekanismer i seg for å stimulere til verdiskaping. Men her ligger ingen naturlige mekanismer for omfordeling. Vi får derfor en selvforsterkende økende forskjell mellom fattig og rik. Min teori er at om denne utviklingen får gå for lang så vil verdiskapingen trues også i et slikt system.
I vårt norske samfunn har vi et system som forsøker å blande dette. Vi har et komplekst kapitalistisk system og en stor stat som bedriver omfordeling og driver en velferdspolitikk med sikte på å fange opp de som faller utenfor. Pr. skrivende stund er det vel ingen som er fornøyd med resultatene. Fattigdommen er for tiden økende.
Velferdspolitikken er et tveegget sverd. Vi har vært inne på forestillingen om at man ved å hjelpe andre skaper enda større hjelpeløshet. På samme måte er man redd for at velferdssystemet skal bli en krykke for late mennesker og lene seg på. Og det er neppe tvil om at gode velferdsordninger alltid vil bli forsøkt utnyttet på urettmessig måte. Dette skaper i sin tur forsvarsmekanismer i velferdssystemet som det må store ressurser til for å overkomme. Dermed kommer vi i den paradoksale situasjonen at de ressurssvake menneskene ikke får det de har krav på, mens de mer ressurssterke henter ut mer gevinster en de rettmessig skulle ha hatt. Men jeg tenker at denne type problematikk ikke skal fungere som en unnskyldning for å avvikle hele systemet. Ved hjelp av gode måter å organisere dette på, tenker jeg det skal være mulig å dempe slike problemer. Men man vil neppe bli kvitt dem.
Så er det viktig å få frem at fattigdom ikke bare handler om det som er i vårt samfunn. Fattigdom er mye mer utbredt i resten av verden. Og det er her jeg tenker at vi som samfunn har ansvar i forhold til u-hjelp, tollbarrierer, internasjonale omfordelingsmekanismer, handelsavtaler osv. Jeg er også tilhenger av at nære forbindelser mellom landene også skapes ev en viss folkeutveksling landene i mellom. På den måten kan kulturenes beste sider utveksles (og forhåpentligvis de dårlige elimineres).
Om vi skal relatere fattigdom til elendighet så er det den relative fattigdommen som betyr mest. For det å mangle mer enn de fleste vil som regel ekskludere det elendige menneske fra de fleste aktiviteter og sosiale lag som normalmennesket tar for gitt. Dette skaper i sin tur større forskjeller på den samtidskompetansen som vi ser blir viktigere og viktigere i alle sosiale sammenhenger. Det elendige mennesket henger ikke lengre med på hva som er in, sosiale kutymer, moter og opplevelser. Dette, pluss en generell forakt for fattigdom og det unormale øker den sosiale distansen og dermed også isolasjonen. Dermed havner det elendige mennesket fort inn i en selvforsterkende spiral med tiltagende eksklusjon som resultat.
En slik forståelse som jeg har skissert her innebærer at kampen mot fattigdom ikke bare skal handle om å avskaffe fattigdom i sin helhet (abolisjonisme), men også dempe skadevirkningene av det å være fattig. Man må altså ha aktive tiltak for å bekjempe forakten og dempe æreskulturen og ikke minst vise frem eksempler på at det er fullt mulig å være fattig og likevel leve et fullverdig liv. Fattige mennesker blir ikke ofre før vi med vår forakt og arroganse gjør dem til det.

4)      Helse
Helseproblemer medfører lidelse, fattigdom og unormalitet. Hørte akkurat på verdibørsen at det ikke er unormalt at funksjonshemmede ofte opplever at andre retter sin aggresjon mot dem. Lidelsen tapper mennesket for krefter. Dette gir da også stor sannsynlighet for at man ikke klarer å bidra til samfunnets verdiskaping og blir en netto mottaker i stedet. Den vesentligste reformen her er at individet har rett på likeverdige helsetjenester. Men selv om dette er på plass, så vil nok forskjellsbehandling forekomme. Privilegerte mennesker får gjerne bedre tjenester enn de som ikke er fullt så privilegert. Det skaper jo også en viss forsterkning av helseforskjeller mellom mennesker. I tillegg er det selvsagt slik at helsevesenet ikke har behandling for aktuelle lidelser. Og da blir jo resultater mennesker med kroniske lidelser som de må leve med livet ut. Dette kan ødelegge både økonomi og sosialt nettverk. Da er veien inn i en eller annen form for elendighet kort. Også her må samfunnet innse at helseproblemer ikke er noe som kan avskaffes og som vi må lære oss å leve med. Det innebærer ofte at samfunnet ikke kan opptre fragmentert i forhold til lidelse og behandling. Man må se på og forsøke å avhjelpe hele mennesket og dets livssituasjon. Vi er vel ikke i nærheten av å komme dit enda.

Kan vi lære å leve med elendigheten blant oss?

Noen ganger blir elendigheten veldig synlig. Vi støter på tiggere fra Romania, Prostituerte fra Nigeria, narkomane og alkoholikere. Jeg tenker at våre dagers politikere ofte skjemmes av dette og helst vil forsøke å skjule det slik at vi slipper å se på det. Men om vi får gjemt bort elendigheten i sidegater og tuneller, så er den ikke blitt borte av den grunn. Når vi, mer privilegerte mennesker, klager og syter over det som måtte fare forbi våre øyne, når vi haster av sted i julehandelen, så tenker jeg at vi mangler noen grunnleggende refleksjoner over hva som er viktig her i livet.
Her er det opplagt at media spiller en vesentlig rolle. I et empatisk etisk samfunn må media ha en fri og uavhengig rolle. Men en av sideeffektene av dette er at en profittdrevet media-industri ofte tjener mest på å fyre opp under misnøye, hause opp motvilje og stigmatisering av utsatte grupper. På mange måter virker dagens media som massehysteriets forlengede arm. Samlet gir dette sosiale alibi for utløsning av aggresjon mot utsatte enkeltpersoner og grupper. Og de utsatte er som regel svake grupper som er ute av stand til å forsvare seg. Om ikke samfunnet har politisk og moralsk ledelse og en grunnlov til å motstå slike tendenser, er faren stor for at det leder til systematisk undertrykkelse, stigmatisering av slike svake og utsatte grupper. Vesentlige virkemidler for å demme opp mot slike tendenser kan være:

·         Dempe forekomsten av æreskultur

·         Styrke den kollektive bevissthet om hvor viktig mangfold er

·         Vise frem positive sider ved utsatte grupper, slik at negative fantasier blir punktert

·         Styrke den etiske samfunnsbevisstheten i journalistopplæringen. Blant annet evnen til å se forskjellen på mennesket og problemet. Ingen mennesker er problemet, men mennesker har ulike grader av problemer)

·         Samme type opplæring av politikere. Kanskje med repetisjon hver gang de går i opposisjon. Det er mange problemer som ikke lar seg avskaffe i samfunnet. Retoriske floskler om avskaffelse ved enkle midler eller sosiale utrenskninger er og forblir uetiske fordi det ofte stigmatiserer hele grupper i samfunnet. Kanskje kunne man utviklet en samfunnsplakat med intensjon om å promotere det gode menneskesynet, som man kunne oppfordre partiene å forplikte seg til, og som man kunne konfrontere når retorikken går over streken.

·         Mye større vekt på kritisk tenkning, filosofi og etikk i skolen.