Det engasjerte mennesket

For den som har hatt privilegiet å observere, eller holde, en katt som stirrer ut av vinduet vet at katten blir levende engasjert i det den ser. Om man holder katten så kjenner man at hele dyret formelig strutter av energi. Man kjenner det rykker i kroppen når katten oppdager noe som kanskje er interessant og flytter fokus. Katten er en ivrig jakter. Hele dens vesen, mentalitet og lek er innrettet på denne aktiviteten. Jeg har vanskelig for å tvile på at dette er lystbetont. Katten har sannsynligvis et mentalt univers som er levende opptatt av denne aktiviteten. Og det er jo heller ikke rart. Hele kroppen, øre med forover-fokus, øyne med forover-fokus, klør, kraftige kjevemuskler, skarpe tenner, smak for kjøtt og en fordøyelse spesiallaget for kjøtt. Det ville være rart om ikke dyrets mentale univers skulle være innrettet og finstilt på akkurat det samme.

For oss mennesker er det ikke alltid så enkelt. Vi har nok fortsatt mye av rovdyret i oss. Vi jakter av lyst, vi flørter av lyst, vi sosialiserer av lyst. Alle disse biologinære programmeringene er der og de former vår atferd hver eneste dag. Men vår unike evne til innovasjon har gjort at vi etter hvert har evnet å utvikle kulturer som krever aktiviteter som på ingen måte er slik direkte biologinære. Mennesket har ingen naturlig programmering for å lære seg bilmerker, eller fotball. Likevel finner vi mange som er levende interessert i slike ting. Denne evnen til å erverve en interesse representerer en universalitet i vårt mentale univers. Denne universaliteten gjør det mulig for oss å oppleve engasjement og lyst med aktiviteter som naturen på ingen måte har disponert oss for. Dette må være en egenskap som er utviklet hånd i hånd med utvikling av mental kapasitet, kreativitet og tilpasningsevne. Individer uten engasjement, for det de holder på med, presterer dårligere enn med engasjement. Dårligere prestasjoner gir svakere utsikter til sosial gevinst. Svakere sosial gevinst svekker det biologiske resultat. Dermed har vi etablert et filter for naturlig utvalg og seksuell seleksjon, som driver mot evnen til situasjonsavhengige engasjementer. Her er det altså ikke snakk om ferdigutviklede senter for grunnleggende tilbøyeligheter. Det er snarere slik at det er en miks av grunnleggende tilbøyeligheter som samspiller og skaper illusjonen av en ny lidenskap, skapt her og nå for gjeldende behov. Mennesket har altså en unik evne til å bli genuint engasjert i det som kalles for instrumentelle verdier. Dette åpner for muligheten for stor divergens mellom enkeltindivider. Noen ganger stusser vi. Det er lett å forstå at noen er interessert i mat, eller partner. Det er verre å skjønne at noen er levende interessert i lokomotiver, eller billearter. Vår manglende evne til å identifisere oss med andres særinteresser er i seg selv et signal om at her er vi inne på et spennende fenomen. Det er altså evnen til å kunne opparbeide særlige interesser avhengig av et samspill mellom miljø og individ. Det er nesten overflødig å si at dette er en viktig drivkraft for mangfold. Fra barnsben av vil individet gjennom lek, prøving og feiling søke seg frem til sosiale nisjer hvor det er mulig å hevde og oppnå sosial gevinst.

Prosessen mot å finne sin plass i dette er sannsynligvis kaotisk, men dog ikke helt tilfeldig. Tilfeldigheten består i koblingen mellom tilfeldige aktiviteter, inntrykk og hvilken resonans det til slutt gir i individets mentale landskap. Det kan være snakk om umiddelbar resonans, men det kan også være snakk om et langsomt stigende engasjement etter hvert som man legger ned innsats eller blir eksponert for inntrykk. Det som ikke er tilfeldig er sammenhengen med talent eller evner. Det er vel sjelden at en slik at man utvikler interesse der det ikke er en viss opplevelse av mestring på området, enten i form av kunnskap eller ferdigheter. Uansett vil det jo svært ofte medføre sosial gevinst. Men blir kjent med andre med samme interesse, eller man får en arena å vise frem sine ferdigheter på, eller man blir i stand til å skape noe for seg selv eller andre. Den sosiale responsen og den vekselvirkningen det skaper er sannsynligvis avgjørende for om en interesse blomstrer eller tørker inn.
Det kan neppe overdrives hva et slikt myldrende mangfold har å si for utvikling av kultur, samfunn og sivilisasjon. Alle behov som oppstår skaper tilsvarende nisjer for noen å fylle. Dette kan raskt bli en selvforsterkende prosess. For hver nyutvikling som skjer oppstår det nye behov, med nye utfordringer, som finner nye løsninger som igjen skaper nye behov. Slik drives utviklingen frem over. Og den hadde vært umulig uten engasjerte mennesker.