Innledning

Før jeg sier noe annet om denne saken så skal jeg vedkjenne meg den slagsiden at jeg er mann. Og jeg sliter nok med å unngå den slagside i fremstillingen som dette gir. Jeg tenker at mannlig og kvinnelig seksualitet kan oppleves forskjellig. Jeg har ikke opplevd å være kvinne. Jeg opplever å være mann, jeg er et seksuelt individ. Og det vil nok denne fremstillingen bære preg av. Jeg inviterer derfor gjerne kvinne til å komme med korrigeringer på denne teksten.

Heaven and Hell (Black Sabbath)

Sing me a song, you're a singer
Do me a wrong, you're a bringer of evil
The devil is never a maker
The less that you give, you're a taker
So it's on and on and on, it's heaven and hell
Oh well

The lover of life's not a sinner
The ending is just a beginner
The closer you get to the meaning
The sooner you'll know that you're dreaming
So it's on and on and on, oh it's on and on and on
It goes on and on and on, Heaven and Hell
I can tell
Fool, fool

Oh uh
Yeah, yeah, yeah

Well if it seems to be real, it's illusion
For every moment of truth, there's confusion in life
Love can be seen as the answer, but nobody bleeds for the dancer
And it's on and on, on and on and on and on and on and on and on
They say that life's a carousel

Spinning fast, you've got to ride it well
The world is full of kings and queens
Who blind your eyes and steal your dreams
It's heaven and hell, oh well

And they'll tell you black is really white
The moon is just the sun at night
And when you walk in golden halls
You get to keep the gold that falls
It's heaven and hell, oh no

Fool, fool
You've got to bleed for the dancer
Fool, fool
Look for the answer
Fool, fool, fool

Black Sabbath,

Jeg aner ikke hva Black Sabbath kan ha hatt i tankene da de skrev denne utrolig bra sangen. Det var vel neppe sex, men når jeg leser teksten så passer den utrolig godt likevel på seksualitetens doble og uforutsigbare mørke og lyse sider. Tittelen er slående passende: sex kan være både himmel og helvete. Den kan synge de vakreste sanger, men også invitere ondskapen inn. Og har du intet å gi, så er du en tyv. Den beskriver søken etter mening, og jakten etter fantasien, skuffelsen over at det bare var en drøm. Den beskriver forvirring, kynisme det er ingen som bryr seg med danseren (stripperen).

Denne frustrasjonen passer utmerket godt som bakgrunn for det temaet vi skal dykke ned i, nemlig den menneskelige seksualiteten.

Seksualiteten er et samfunnstema som engasjerer, underholder, drar oppmerksomhet, frustrerer, skaper forlystelse, forargelse, fortvilelse og kriminalitet. Det er nok den tilbøyeligheten som oppleves som den mest problematiske av alt som påvirker det sosiale spill og sosiale samspill. Og det er kanskje ikke så rart, for her er vi ved kjernen av den biologiske drivkraften, nemlig selve reproduksjonen. Den ultimate forklaringen på seksualitet er åpenbar. Det er en drivkraft som driver individet til å søke å reprodusere seg. De som ikke hadde denne drivkraften ble naturligvis ikke våre forfedre og formødre.

Og drivkraften er kanskje den mest synlige og mektige som dominerer individets mentale landskap. Først tiltrekning, så forelskelse og parbinding, så erotikk og sex. Og moroa ender som regel med graviditet. Velkommen for de fleste, der de sosiale fasiliteter er på plass. Er de ikke det, kan graviditeten oppleves som dette:

Svangerskapet demonstrerer den determinisme som karakteriserer kvinnens seksualitet. Enhver kvinnes kropp og sinn blir overtatt av en ktonisk kraft hinsides hennes kontroll. I det velkomne svangerskap er dette et frydefullt offer. Men i det uønskede, det som er kommet i stand ved voldtekt eller ved et uhell, er det en gru. Disse ulykkelige kvinnene skuer rett inn i naturens mørke hjerte, for fostret er en godartet svulst, en vampyr som stjeler for å kunne leve. Det såkalte fødselens mirakel er naturen som får det som hun vil.

Camille Paglia

Når jeg leser disse ordene av Camille Paglia, så er den første tanke som slår meg at naturen egentlig er en svindler av verste sort. Den lokker med himmelen, med kjemisk mental massasje, kortvarig lykkerus, for deretter å overta showet. Det er i sannhet naturen som er sjefen, individet blir manipulert, og resultatet er et nytt individ, passende eller upassende, velkommen eller uønsket, men det kommer. Mennesket er genenes strategi for å skape kopier av seg selv. Det er det som er meningen med det hele. Naturen er hverken moralsk, empatisk eller rettferdig. Tvert imot så er den svikefull, manipulerende og nådeløs.

Når man tenker over det så er det egentlig ikke så rart at seksualiteten forblir et slikt tveegget sverd. For de fleste er den forhåpentligvis til glede og lykke på alle måter. Men, for de individer som ikke er fullt så privilegerte, enten det er menn eller kvinner, kan den utgjøre en dødelig trussel, risiko for skam, sanksjoner og utstøtelse.

Utviklingen av kjønn kom tidlig inn på den biologiske arenaen. Sannsynligvis må kjønnsbasert reproduksjon ha store fordeler for fenomenet er fullstendig dominerende som grunnleggende reproduksjonsmessig strategi. Kjønn har da også vært en betydelig faktor i å forme retningen på evolusjonen gjennom det som Darwin kalte for det seksuelle utvalg. Og her er det å poengtere at dette ikke bare handler om fysisk utrustning. Jo mer sosial en art er, desto mer får atferden å si for evnen til reproduksjon. Selvsagt er også menneskelig atferd formet av dette. Svært mye av det vi ser av den menneskelige natur og menneskets atferdsmønster har komponenter i seg som kan føres tilbake til reproduksjon og seksualitet. Mennesker vil forsøke å dominere hverandre, for dominante individer har de beste muligheter for reproduksjon. Mennesker vil gjerne vise seg frem og være stolte. For synlige mennesker har de beste muligheter for reproduksjon. Mennesket vil unngå skam og nedverdigelse. For slike tilstander kan være ødeleggende i forhold til reproduksjon. Slik kan vi holde på. Kanskje er det ikke så rart at psykoanalysens far, Sigmund Freud, nærmest lot seksualiteten få hovedrollen i sine teorier om den menneskelige personlighet.

I kulturene er seksualiteten ofte en kasteball og het potet i det sosiale spill. I vår vestlige kultur kan vi det siste århundre se en pendelbevegelse fra viktoriatidens strenge moral, uvitenhet og tabu, over til de glade 60-årene med frislipp og seksuell nyorientering, og tilbake til radikalfeminismens mer eller mindre vellykkede forsøk på å kneble seksualitetens uttrykk i likestillingens navn. Det hele vitner om et samfunn som er i villrede over hvordan man bør forholde seg til disse sterke mentale og sosiale kreftene. Og her er, som sagt både sterke religiøs- og politiske bevegelser i spill. Seksualiteten åpner for et vell av muligheter til å vise seg frem. Og da tenker jeg ikke først og fremst på å vise frem sin sexy kropp, men mest på muligheten til å kunne vise frem det moralske smykket. Det å kunne displaye den moralske indignasjon er den garanterte oppskrift på sosial gevinst. Og motsatt: sex er svært ofte den mest kraftfulle bomben i en drittpakke. Kan man feste disse sosiale «jødestjerner» på sine motstandere, er lykken gjort, og motsatt, en karriere ruinert. Slik drives den irrasjonelle falske seksualmoral frem av det kyniske sosiale spill. I det iskalde sosiale klima er det bokstavelig talt himmel og helvete.

Drømmen om den magiske dansen

En dag jeg så på film, og så et par som danset tett, så løsnet endelig min i min mangeårige underliggende spekulasjon om dansen. Jeg har spekulert over dette i tiår. Plutselig har jeg nok brikker til å få dette på plass. Selv er jeg ingen danser. Folk ler, og jeg danser «som en kråke». Kanskje har det nær sammenheng med at oppmerksomheten fra det motsatte kjønn er omtrent fraværende. Så jeg har jo lenge tatt meg den tanke, at mannen gjennom sin dans, signaliserer sin kapasitet, sin kvalitet på en svært effektiv måte. På den annen side, oppfatter ikke jeg dansen å være et alfa-signal. Supermann, den halvpsykopatiske, litt farlige machoen, danser ikke. For damene løper etter ham, og ikke motsatt. Han trenger ikke å signalisere. Men når han først drar sin utkårede med i dansen, så er det med en dominans som ikke er til å ta feil av. Dette er jo også en del av et svært nyansert bilde.

Nylig har jeg kommet opp med en interessant hypotese om forklaringen på dans og rytme i det hele og det store. Det handler om alliansesynkronisering.  Les gjerne gjennom dette avsnittet før du går videre. Så har kanskje utviklingen av rytme og dans startet med alliansesynkronisering, og deretter blitt forsterket av det seksuelle utvalg. Da er veien kort til pardans. Det som karakteriserer pardans er også synkroniserte bevegelser. Og her tror jeg at minst to ting er på gang. For det første så bidrar det sannsynligvis til emosjonell binding mellom partene. Men for det andre blir jo dette også en test. Det heter som sagt at «han fører», og jeg har enda ikke hørt krav om likestilling på dette. Uansett tenker jeg at nettopp det at «han fører» er en fundamental test av at mannens mentale kapasitet. Dette er villdyrets spill med villdyret. Det er før språket, det er før kognitiv forståelse. Derfor er kanskje fantasien om «den magiske dans» først og fremst en kvinnes drøm. En ting er å se prinsen, treffe ham. Men det er i den magiske dansen, når villdyret kjenner hans fysiske bevegelser, når signalstrømmen er et oppkomme fra urtiden, når aksepten vekkes av krypdyrhjernen, som bifaller, og åpner dopaminflyten i strie strømmer, at hun lar seg falle inn i romansens dypeste forførelse. Det er dette hun fantaserer om. Fantasien lokker med gull og grønne skoger. Kanskje er nettopp dette den ultimate kvinnefantasien. Da er det nærliggende at dette strekker seg videre, hvor idealet er at han fører henne med bestemte bevegelser, som signaliserer hans selvsikre alfa-status, inn mot det store klimaks hvor naturen forfører dem begge, dit de skal for å oppfylle biologiens blinde destinasjon: en ny kopi av genene.

Den magiske dansen går på autopilot. Dette er villdyrets dans med villdyret. Her er det ikke plass for språk, fornuft eller tenkning. Språk er for pingler. Språk og tenkning signaliserer usikkerhet. Dette er signalutveksling på et dypere plan. Det er dyret i oss. Det er meningen med livet. Det er alt. Den erotiske magi, er en dans hinsides språk. Det er i den fasen hvor tenkere, den nysgjerrige og usikre stenges ettertrykkelig på gangen. Hold kjeft! Opplev, vær her og nå, så viser villdyret hva det dreier seg om.

Dette er det paradis som villdyret lokker med. Det utrykkes i vår fantasi. Det representerer det ultimate. Måtte gudene forby at det får noe språk, eller intellektualiseres.

 

Kjærlighetens kjemi

I utgangspunktet er det vanskelig å ta inn over seg at det fineste vi opplever, nemlig kjærligheten, ikke skal være noe opphøyet, fint åndelig noe, men regelrett et resultat av fysiske prosesser, fysikk og kjemi. Ikke desto mindre er det dette bildet våre dagers forskning tegner for oss.  La oss nå ta for oss de forskjellige fasene i et parforhold og se hvilke mekanismer og kjemi i hjernen som er involvert i dette[1]:

1)   Flørten
Biologisk sett er mennesket programmert til å ville søke og lete etter en partner. Mens individet drives av de spennende følelsene, så har biologien en målretting mot at dette skal resultere i avkom og nye kopier av genene. Dette driver det unge individet inn i en flørte- modus.  Den har utspring i nysgjerrighet, spenning, lek og eksperimentering. I det hele tatt er dette en sosial utprøvingsprosess hvor individet både bygger opp erfaring og ikke minst lærer om sin egen markedsverdi på kjønnsmarkedet.
Flørten drives av de samme mekanismene som driver mennesket til spenning. Den kan sammenlignes med å spille kasino eller å ta stoff. Et lite område kalt NAcc  (Nucleus accumbens), helt foran i hjernen, utskiller signalstoffet dopamin. Det er hjernens gledesstoff.  Dette stoffet gir en så pass mektig opplevelse av tilfredstillelse at det nærmest skaper en avhengighet, eller en trang til å ville gjenta den utløsende handlingen om og om igjen. Andre stoffer som produseres er stresshormonene kortisol og NGF. Dette setter hjernen praktisk talt i en alarm tilstand. Og det er viktig, for flørting krever svært mye sosial dekoding, og det er en oppgave som krever høy kapasitet.
I tillegg produseres det mannlige kjønnshormonet testosteron. Dette er sannsynligvis det som stimulerer søken etter en mulig seksualpartner.

2)   Forelskelsen
Forelskelse er ikke noe vi velger. Det er en god grunn til at vi er skeptiske til arrangerte ekteskap eller annen utidig innblanding i den naturlige parbindingen. For vi kan ikke med fornuften diktere forelskelsen. Da jeg var liten hørte jeg et gammelt nordnorsk ordtak at «Kjærligheten kan like godt falle på en lort, som en lilje». Og slik er det, at det bevisste jeg, kun har vetorett i forhold til hvordan individet skal forholde seg til denne utfordringen, men ingen påvirkning på hvem som blir den utkårede. Det er klart at nå setter jeg det på spissen. For vi kan påvirke i hvilket miljø vi ferdes, og i hvilken grad vi investerer innsats i å undersøke en mulig relasjon. Og det kan godt være et det er kjønnsforskjeller også ute og går. En typisk gjennomsnittlig kvinne har sannsynligvis «hodet» litt mer med seg i den første undersøkende fasen, før hun slipper prosessen så pass langt at forelskelse blir en mulighet. Personlig har jeg opplevd forelskelse en del ganger, og nesten uten unntak har jeg først blitt klar over dette etter at jeg har drømt om den utkårede. Men det er ikke dermed sagt at det ikke kan være mer eller mindre bevisste sonderinger som går i forkant av dette. To viktige spørsmål: Er jeg noe for henne? Og er hun noe for meg? Det siste spørsmålet tar nok biologien seg i høy grad av. For mine preferanser samsvarer nøyaktig med strategier for reproduksjonsmessig suksess. Som mann er biologien interessert i om hun kan føde barn, og om hun kan bli en god mor. I mitt mentale landskap manifesterer dette seg i form av begjær, om jeg faller for formene hennes, om hun pen, om jeg blir fasinert av henne.
Det andre spørsmålet er langt mer krevende. Er jeg noe for henne? Her er jeg avhengig av å tolke hennes signaler og omgivelsene generelt. Dette krever svært mye av hjernen, mye mer enn den beviste kapasiteten kan bidra med. For, som sagt, på et eller annet tidspunkt tar krypdyrhjernen over showet og setter i gang prosesser mitt beviste jeg, opplever som å komme som lyn fra klar himmel. Jeg er forelsket.  Forelskelse er himmel og helvete. Det er en opplevelse av en lykksalig rus, men også av tvil og fortvilelse. Nivået av de samme stresshormonene kortisol og NFG er høyt. Men interessant nok, så vil forelskelsen medføre at testosteron nivået hos nyforelskede menn gå ned, mens det hos nyforelskede kvinner går opp. Sannsynligvis bidrar testosteronet til å skape binding mellom paret i den første delen av forholdet. De områder av hjernen som gjør beslutninger og vurdering av andres hensikter er rødglødende. Forsøk viser at synet av den utkårede utløser sterk aktivitet i et hjerneområde i pannelappen kalt OFC. Det er et område som treffer beslutninger om en bestemt handling lønner seg eller ikke. Synet av den elskede utløser også sterk aktivitet i belønningssystemets høyre halvdel i at område kalt VTA. Tilsvarende vil synet av et nært familiemedlem utløse aktivitet i det samme område på venstresiden. Hjernen skiller altså mellom romantisk og familiær kjærlighet.
Det heter at forelskelse gjør blind. Det kan kanskje relateres til høye nivåer av stress og generell affekt. Men kanskje dette også har en biologisk forklaring. Når biologien først har bestemt seg så settes deler av rasjonaliteten ut av spill. Vi blir ukritiske og bergtatt av fasinasjon for den andre. Forelskelsen fungerer dermed som en mental katalysator som sørger for at forholdet blir realisert.
Det sier seg selv at det å være forelsket har en høy mental kostnad. Og hjernen kan ikke produsere en slik tilstand til evig tid. Det vil sannsynligvis være svært skadelig fordi et vedvarende høyt stressnivå er en kjent faktor som virker skadelig på hjernen. Så drømmen om evig forelskelse er en illusjon. Det er noe mennesket på ingen måte har biologisk kapasitet til. Før eller senere i løpet av seks til 12 måneder vil tilstanden falme og eventuelt gå over i en mer stabil tilstand som fungerer i det faste forholdet. Det skal vi komme tilbake til.

3)   Seksualiteten
Seksualiteten kommer vi nærmere inn på senere i neste avsnitt. Men som de fleste kanskje vet så er begge kjønnshormonene, testosteron og østrogen involvert i det å gi seksuell lyst. Testosteron påvirker menns seksuelle lyst, mens tilsvarende så gir østrogen kvinnen seksuell lyst. Forskning har også vist at kvinner som har mange partnere også har høyere forekomst av testosteron i blodet.
I tillegg til dette er også oksytocin involvert. Dette produseres under orgasmen og er en del av den kjemien som skaper langvarig tilknytning mellom partnerne.

4)   Kjærligheten i det faste forholdet
Etter at forholdet har vart mellom 6 til 12 måneder går forelskelsen tilbake og ny kjemi overtar. Stresshormonene kortisol og NGC synker og stabiliserer seg på normale nivåer. Til gjengjeld øker oksytocin, som også finner sin vei til Amygdala. Her demper den stress og angst og bidrar til en opplevelse av trygghet og ro. Oksytocin gjør mange underverker i parforholdet. For eksempel har man testet menns reaksjoner på å se bilder av kvinner, der i blant bildet av sin egen partner. Dersom de på forhånd har fått sprayet en dose oksytocin i nesen vil de gjennomgående bedømme partneren som vakrere. Hjerneskanninger har vist at hormonet stimulerer til mer aktivitet i det tidligere nevnte belønningssentret NAcc. Dette bidrar til å produsere den gode følelsen ved romantisk kjærlighet, og dermed knytter hormonet partene sammen. Undersøkelser viser også at når vi ser bilder av partneren vår så dempes aktiviteten i flere hjerneområder. Blant annet tidligere nevnte Amygdala, som demper frykten, områder i tinninglappen, som når de er mindre aktive gir en følelse av trygghet. Ved synet av vår partner får vi også nedsatt aktivitet i den fremste delen av pannelappen, det er et område som vurderer hva andre synes om oss. Det kan tolkes i retning av at vi er trygge på at vi er elsket og det fjerner behovet for å bruke ressurser på å spekulere i den andres følelser.

5)   Bruddet
Vi kunne jo drømme om det, men det er ikke slik at hjernens tilstand, i det faste parforholdet, alltid varer livet ut. Ofte går oksytocin-nivået ned, vi blir emosjonelt avmattet og fristes til å se oss om etter andre muligheter. Jeg har hørt at den gjennomsnittlige lengden på parforhold omtrent samsvarer med lengden på småbarn-stadiet.  Dette er jo ren spekulasjon men vi må uansett erkjenne at mennesket ikke er en ren monogam art. I uregulert tilstand vil nok de færreste forhold vare livet ut og de fleste forhold ender før eller siden med brudd.  Men også bruddet har sin kjemi. Her dominerer stresshormonet kortisol igjen, og adrenalinnivået går høyt. De som blir forlatt i et forhold får symptomer som hjerne-messig samsvarer med depresjon. Det er nedsatt aktivitet i et hjernesenter som heter Insula, og i et som heter gyrus cinguli. Dermed kan det fysisk forklares hvorfor sorgen rammer oss i kjølvannet av et slikt brudd.

 

Utvikling av seksualitet

I årtider har debatten om kjønn og kjønnsidentitet ridd akademia og vår kultur generelt. Vi fikk en smaksprøve av dette i den siste episoden av hjernevask hvor vi fikk møte Viktor som var født med uklart kjønn.  På 60 tallet utviklet den amerikanske psykologen John Money en teori om utvikling av kjønnsidentitet. Den store «oppdagelsen» var at kjønn er noe som læres, eller sosialiseres i løpet av de første to årene av et barns liv. Teorien fikk stort gjennomslag. Verden over tok man til seg denne forskningen, som senere viste seg å være basert på ren svindel. Viktor var en av dem som ble født med uklart kjønn og ukritisk operert til jente. Han, som mange andre fikk etter hvert store problemer med kjønnsforvirring. Selv ante han ingenting om sin fortid før han var 16 år.  Og det var først etter at han ringte sin psykiater Trond Diseth og spurte ham rett ut «hvem er jeg?». Et moralsk spørsmål her er om en slik villfarelse på 60-tallet kunne vært oppdaget tidligere slik at færre barn hadde måttet oppleve denne type tragedie? Og i så fall, har politiske føringer stått i veien for dette? Jeg lar disse spørsmålene ligge her og nå. For nettopp den kunnskapen som dette gir, åpner for mulighet til innsikt i hvordan seksualiteten utvikler seg hos menneskeindividet.  Alt jeg har sett, alle varianter jeg har hørt om, gir grunn til å anta at utvikling av seksualitet i mennesket er en svært kompleks og omfattende prosess. Ofte ser jeg i media at man leter etter gener for ditt og datt. Da rister jeg litt på hodet. Selvsagt er DNA-kode tungt involvert i utvikling av seksualiteten. Men, her som så på mange andre områder så er denne utviklingen styrt hele komplekser av gener og deres vekselvirkning med omgivelsene. Jeg tenker meg at utvikling av kjønn og kjønnsidentitet kan struktureres i tre lag:

1)   Det biologiske kjønn
Her snakker vi i hovedsak om den ballast og utrustning som kommer med den genetiske startpakken. Her snakker vi om genotypen. Det lettest og mest synlige her er forekomst av Y-kromosom. Dersom Y-kromosomet er med som en del av utrustningen, så snakker vi om et biologisk hann-kjønn.

2)   Det fenotypiske kjønn
Her er vi inne på an langt mer kompleks materie som handler om hvilke gener som blir aktivert når, aktivert eller deaktivert av omkringliggende mekanismer. Dette er en prosess som starter tidlig i fosterutviklingen, og som kanskje varer helt til omtrent voksen alder. Her er mekanismer som påvirker kjønnsidentitet, seksuell orientering, tenningsmønster, styrke på seksuelle impulser og til og med grunnleggende påvirkning av utforming av seksuelle strategier. Her styres selvsagt også utviklingen av den fysiske kjønnsutrustningen. Et interessant trekk her er at alle foster starter i retning av fysisk hunnkjønn. Påvirkning av androgener vil da kontrollere eventuell utvikling av hankjønn dersom det er testosteron det er snakk om. Eksemplet over gir en klar hentydning til at kjønnsidentitet låses før fødselen. Men dette er kanskje individuelt, slik at det ikke nødvendigvis gjelder alle. Vi har også andre fenomener som peker i en annen retning. Vi kan også konstatere at fysisk kjønn og mentalt kjønn har en uavhengighet i forhold til hverandre som gjør det mulig å bli født utrustet som gutt, men oppleve seg som jente og motsatt. Summen av dette er at hva som skaper kjønnsidentitet, og når dette låses er noe vi i skrivende stund ikke har klart svar på. Men det er opplagt at dette er svært komplekse prosesser og vekselvirkninger ute og går her.
Seksuell orientering handler neppe om «ett» gen. Vi observerer alle varianter. Noen virker opplagt født med en homofil legning, mens andre utvikler den etter hvert. Vi har også bifile og mennesker som skifter seksuell legning en gang, eller alt etter som de har lyst. Alt dette forteller meg at dette er komplekse prosesser som kan utvikle seg forskjellig på mange stadier. For eksempel forteller forekomsten av bifile meg at begjær på de forskjellige kjønnene kanskje er hjerne-messig og kanskje genetisk uavhengig av hverandre. Kanskje finnes det et sett med bakenforliggende tenningsmønstre for hvert kjønn. Evne til å tenne på menn, handler kanskje om evne til å tenne på muskler, kraftig hakepari, dyp stemme, makt, dominans, ferdigheter, pomp og prakt osv. Evne til å tenne på kvinner handler kanskje om tilsvarende å kunne tenne på lys stemme, pene former, ungdommelighet, underdanighet osv. Dette er bare gjetninger. Men da kan det altså være slik at påvirkning av androgener styrer hvilke av disse grunnleggende settene som aktiveres, men at kanskje en mutasjon gjør at begge settene aktiveres av det samme signalmolekylet osv. Eller kanskje mengden testosteron i et gitt tidsvindu i utviklingen er avgjørende osv. Og igjen, seksuell orientering låses kanskje for de fleste før fødsel. Men den funksjonen som skal låse dette, kan kanskje svikte slik at dette blir åpent for noen, og dermed også påvirkbart av kultur. Kanskje finnes det også anti seksuelle kontroller. Altså, ikke bare er jeg tiltrukket av kvinner, men jeg opplever også en frastøtning mot menn. Og igjen, dette er funksjoner som kan svikte eller få lav styrke, slik at mennesker har forskjellig medfødt motvilje mot intimitet med sitt eget kjønn. Der det mangler kan kanskje muligheten finnes for å dyrke frem et tenningsmønster som inkluderer eget kjønn.
Jeg tenker også at kjønnsidentitet har en viss uavhengighet fra seksuell legning. En kvinne kan godt føle seg som kvinne, men likevel være lesbisk. Og det samme kan sikket være tilfelle med mange homofile menn. Det at slike fenomener finnes antyder at de genetiske funksjonene eller hjernefunksjonene er uavhengige av hverandre.
Men hvordan kan det da være at 70-90 prosent av oss mennesker utvikler såkalt normale mentale kjønnsorienteringer? Her snakker vi altså om to kategorier. Det ene er den normale kvinnen. Hun er fysisk kvinne. Hun mangler y-kromosom. Hun føler seg som en kvinne. Hun avskyr tanken på sex med sitt eget kjønn, og hun tiltrekkes av menn. Den andre store kategorien er menn. Han er biologisk mann, med y-kromosom. Han er fysisk mann. Han føler seg som mann, tiltrekkes av kvinner og avskyr tanken på sex med eget kjønn. Dersom alle de nevnte variablene er uavhengige av hverandre, hvordan kan det da være at vi får disse store kategoriene? Sannsynligvis snakker vi om genetiske brytere som styrer tusenvis av aktivering og de-aktivering av gener. Men en del subgrupper er kanskje styrt av type hvis-da-ellers-logikk, som i gitte situasjoner kan havne ned på den «gale siden» og utløse sjeldne kombinasjoner. Vi vet at for eksempel påvirkning av kjønnshormoner i gitte tidsvinduer i fosterutviklingen, påvirker dette. Kanskje kan mutasjoner gjøre at deler av systemet ikke reagerer på signalene. En annen variant er at disse hormonene kom frem for sent, eller for lite eller at noe blokkerte tilgjengeligheten akkurat i dette kritiske området. I 70-90 % av tilfellene treffer dette og skaper et harmonisk kjønn. Men mekanismene er komplekse og det finnes utallige muligheter og varianter som skaper feil, eller mer sjeldne kombinasjoner.
Poenget er her å fokusere på at veien fra genom til individ er en lang, kompleks og kronglete vei, med utallige muligheter for at små variasjoner skaper sine egne utviklingsforløp akkurat for det individer. Kunnskapen er der i dag at vi vet at det er slik. Og det åpner for utallige muligheter. De mulighetene har jeg spekulert over her. Og her tar jeg selvsagt veldig mye feil.  Men jeg tenker at det nå ikke er mange årene til at vi har kartlagt detaljene i hjerne, hjernesentre og nerveforbindelser og ikke minst genetiske strukturer, DNA kode og genetiske brytere, i så pass stor detalj at vi kan begynne å fortelle historiene om dette. Og jeg tenker at vi den dagen det er kommet så langt, er moden nok til å møte dette med den respekt og ærbødighet det fortjener. En ting føler jeg meg sikker på. Uansett så vil vi bli overrasket over hvor sinnrikt og komplekst dette systemet er, og hvor utallige mulighetene for variasjon er. Kanskje vi også vil se og oppfatte seksualitetens mange ansikter på en mer fordomsfri og rasjonell måte.

3)   Det kulturelle kjønn
I dag vet vi nok til å skjønne at overgangen mellom biologi og kultur er flytende. Den genetiske utrustingen holder ikke bare oppskriften på et menneske. Den vet ikke hvilke utfordringer akkurat dette individet vil møte i sitt liv. Derfor finnes det ikke bare en genetisk strategi for hver funksjon. Det finnes mange. Det innebærer at kultur og de utfordringer akkurat dette møter i sin kultur, i sin tid er med på å forme den seksualiteten som til slutt kommer til uttrykk. Og det går, som sagt så langt som til å påvirke genetiske brytere og dermed også aktivering og de- aktivering av gen-komplekser. Måten vi innretter samfunnet på, kan altså påvirke hvilke seksuelle individ vi blir. Og individets sosiale status i samfunnet, og måten det fungerer i samfunnet på, skape irreversible utviklingsforløp, i ønskede eller uønskede retninger. Derfor er det vesentlig at kulturen forsker på dette, bygger opp rasjonell kunnskap og forholder seg til dette på en rasjonell måte. Seksualiteten er himmel og helvete. Men forholdet mellom disse kan til en viss grad påvirkes av samfunnet. Seksualiteten er til en viss grad også fleksibel i forhold til kulturelle variasjoner. Kanskje kommer dette mest til uttrykk i forhold til seksuelt tenningsmønster, som vi skal komme tilbake til.
Med det kulturelle kjønn følger selvsagt ikke bare biologisk utrustning, men innebærer også en evne til kulturell tilpasning til de kjønnsroller og de seksuelle normer som preger enhver kultur. Hos de fleste ligger sannsynligvis kjønnsidentiteten der fra fødselen av som en språkløs disposisjon. Men, i kulturen vil kjønnene utrykkes i form av kjønnsrollemønstre. Både kjønnsrollemønstre og seksuelle normer kan ha sterke innslag av biologiske tilbøyeligheter som på mer indirekte måter sementerer seg i det generelle kulturuttrykket.  Det er selvsagt høyt innslag av sosialt spill i dette. Og det sosiale spillet forsterker som regel naturens nådeløse lov om en urettferdig fordeling av muligheter til reproduksjon i forhold til variabler som rangering og seksuell attraktivitet. Sannsynligheten for at seksualiteten sementerer seg med den høyeste moralske profilen er stor. Mennesket er intuitivt programmert til å avsky brudd på seksuelle normer med stor moralsk indignasjon. Dette kan forklares med at nettopp seksualiteten, på en så direkte måte ligger aller nærmest den biologiske reproduksjon. Det er altså ikke noe rasjonelt i dette. Tvert imot er slike forhold noen av de mest markante bevisene på at evolusjonære mekanismer kan gjennomsyre, selv det mest siviliserte samfunn fullstendig. Religiøse moralske mørkemenn, som prediker avhold, fordømmer prostitusjon og sex utenfor ekteskapet, er en av de beste levende bevis på at menneskets atferdsmønster er et resultat av evolusjon.

Kjønnsforskjeller på seksualitet

Jeg skal begynne denne refleksjonen med en litt interessant kuriositet. I skrivende stund oppgis gjennomsnitts antall seksualpartnere i Norge til å være 6 for menn og 5 for kvinner. Dette gjelder personer mellom 18 og 49 år. Dette er et typisk mønster som man ser i denne type forskning. Menn har flere seksualpartnere enn kvinner. Ofte er forskjellene større enn det som er oppgitt her. Jeg har mange ganger spekulert på hvordan det kan være mulig å få matematikken i dette til å gå opp. For tenk deg, at du har en gruppe, på en øde øy. Hundre kvinner og hundre menn. Alle er heteroseksuelle og i reproduktiv alder. Så gjør vi en undersøkelse blant menn og finner at de i gjennomsnitt har hatt seks partnere. Er det ikke da rimelig å anta at gjennomsnittet for kvinner og menn burde vært nøyaktig likt? For å forenkle problemstillingen så kan vi jo tenke oss en slags funksjon at hver gang en mann og en kvinne har sex sammen for første gang, så mottar kvinnen en blå knapp, mens mannen mottar en rød. Da kan vi jo sette opp den påstanden at gjennomsnitts antall partnere blant menn er antall røde knapper dividert på antall menn. På samme måte, så blir da gjennomsnitts antall partnere for kvinner likt antall blå knapper dividert på antall kvinner. Men om vi nå tenker oss litt om, så ser vi at denne tildelingen av røde og blå knapper alltid er symmetrisk fordelt på kjønnene. For hver gang det genereres en blå knapp, så genereres det også en rød knapp. Det vil si at i et slikt system så vil alltid antall røde knapper være likt med antall blå knapper. Følgelig er den intuitive konklusjon nå bevist. Og konklusjonen av dette er et den eneste måten vi kan få til gjennomsnittsforskjeller på kjønnene i et slikt system er at det ikke er en 50/50 prosents fordeling i antall individer mellom kjønnene.

Gitt eksemplet over, om nå dette holder seg kun til heterofile partnere, og det regner jeg med er tilfelle, så må jo det enten skyldes at det er flere kvinner enn menn i alderen 18-49 år, eller at det er en systematisk feilrapportering ute og går.  

Jeg gikk så inn på nettet og fant følgende graf på regjeringen.no:

 

Denne grafen forteller oss det motsatte, nemlig at det i angitte alders-utsnitt er systematisk flere menn enn kvinner.

Følgelig er det nærliggende å trekke den konklusjon at dette er en systematisk feil som er enda sterkere enn tidligere antatt. Det vi ser her er en systematisk underrapportering blant kvinner, mot en systematisk overrapportering blant menn. Dette stemmer jo godt med en undersøkelse jeg en gang så, men som jeg dessverre ikke kan finne tilbake til. Det var en undersøkelse hvor man sammenlignet kvinners svarprosent, med svarprosenten til en referansegruppe kvinner som samtidig ble målt med løgndetektor. Og her var det tydelig forskjell. Kvinner i referansegruppa oppgav å ha hatt flere partnere enn den andre gruppa. Følgelig kan vi trekke den nærliggende konklusjon at tendensen til å lyve om dette, så definitivt er til stede.

Dette stemmer nøyaktig med den forutsigelse vi kan trekke, med utgangspunkt i seksuell seleksjon, nærmere bestemt farskapsusikkerhet.

Og, motsatt kan vi nok forvente at menn lyver den andre veien, gjerne for å fremstå med alfa-hann status, eller kanskje aller helst for å unngå å signalisere taperstatus.

Nå kan man jo komme med den alternative hypotesen at dette kun handler om kultur. Det blir jo svært vanskelig å skille disse. Men jeg har nå en hypotese om hvordan biologi kan smitte over til kultur. Dessuten vil jo en god indikator på dette være å sjekke om det finnes lignende utslag i alle kulturer. Og da tenker jeg utslag som handler om at kvinnens promiskuitet blir ansett som mer moralsk problematisk enn menns promiskuitet.  I skrivende stund kan jeg ikke å huske å ha sett noen slik studie, men en nærliggende indikator kan jo være å observere hvordan synet på prostituerte er rundt omkring i verden. Her synes det gjennomgående å være et negativt syn på dette. Gjennomgående har det nok dessverre også vært slik at prostituerte har blitt gjenstand for hardere fordømmelse. Og tradisjonelt sett har jo sanksjoner vært rettet mot de prostituerte og i mindre grad mot deres kunder. Dette er en indikasjon. Men den rareste indikasjonen så jeg her om dagen, da jeg kom over homolovgivningen i Iran. Homofili er selvsagt forbudt, og kan til og med straffes med døden. Men den rare kuriositeten her var det faktum at forbrytelsens grovhet var forskjellig alt etter hvem som var den penetrerende part opp mot hvem som ble penetrert. Dersom en ugift muslim er den penetrerende part, kan han slippe unna dødsstraff.  Dette unntaket finnes ikke for den såkalte passive part, som jo tilsvarer «kvinnerollen» i samleiet. Nå kan jeg godt tenke meg at det kan finnes mangt slags «logiske» og «rasjonelle» forklaringer på dette, med utgangspunkt i det muslimske virkelighetsunivers. Men er det ikke forunderlig at det stemmer nøyaktig med en biologisk programmering som tilskynder større forargelse for den som innehar kvinnens rolle opp i det hele? Og glem ikke at meningsdannelsens rekkefølge som regel er motsatt vei enn det vi tror. Først holdning, deretter begrunnelse. Og jeg tviler ikke på at det kreative mennesket er i stand til å komme opp med sinnrik retorikk i den hensikt å vise frem en slags rasjonalitet opp i det hele. Men det er den biologiske programmeringen som skinner gjennom til slutt, og nådeløst avslører det eminente presteskap som biologisk programmert, uten rasjonalitet og som levende beviser på en aktiv velfungerende evolusjonsprosess som de selv benekter.

OK, det ble en lang innledning og digresjon. Poenget her er å fokusere på at, kjønnsforskjeller ikke bare handler om fysiske organer, men også om mentale disposisjoner formet av det seksuelle utvalg. Med utgangspunkt i dette kan vi forutsi at menns seksualitet er fokusert i retning av begjær, mens kvinners seksualitet er fokusert i retning av kjærlighet og relasjon.

Det er større biologisk (og sosial) risiko for en kvinne og inngå en seksuell forbindelse, enn for en mann. For mens mannens potensielle bidrag kan komme så langt ned som til å levere sæd, så blir kvinnens bidrag noe langt høyere. Det betyr nok at hennes kritiske evner ikke svekkes så mye av seksuell opphisselse som menns.

Kvinnens seksualitet er, i langt større grad knyttet opp mot relasjonen og kjærligheten til partneren. For det er kjærligheten og tilknytningen som er det biologiske (utenom-kognitive) signal på at dette er en som har gode muligheter til å bidra. Kvinner faller for høyt rangerte menn. Dette er menn som gjennom sin dominans og høye rang signaliserer gode muligheter til både å støtte og beskytte henne og avkommet.

Forholdet mellom rang og seksualisering

Jeg har ikke sett forsking dirkete på dette. Det som imidlertid er kjent er at kvinner, i sine partnervalg, tenderer til å orientere seg oppover i hierarkiet, mens menn lettere orienterer seg nedover. Her er flere variabler som spiller med i dette. I min oppvekst måtte vi gutter pent akseptere at vi ble til luft for jentene i klassen, som heller ble kjærester med gutter eldre enn oss. På overflaten konstaterer vi at alder var en del av dette. Det er jo i en slik fase det mest synlige. Men det handler neppe om alder i seg selv. Eldre gutter hadde kanskje bil, mer penger, er kanskje høyere, modnere og mer maskuline. Dette er jo variabler som, i alle fall i en tidlig fase, kan korrelere med alder. Som ung gutt vil jo en lettvint slutning handle om alder. Bare vi blir eldre så vil dette komme av seg selv. Men selvsagt er dette en litt for enkel slutning. Hadde vi ant i hvilken grad dette handler om penger, status og popularitet så hadde vi kanskje skult med kritisk blikk på det andre kjønnet. For på et vis går jo glansen ut av våre tenåringsromantiske forestillinger. Dette handler om projeksjon. Måten vi elsker jenter på baseres på en opplevelse av «å elske deg fordi du er deg». Bare ideen om at man setter noen «på prøve» for å se om de «er verdig», vil i dette bildet knuse all romantikk. Vi har denne romantiske prins/prinsesse drømmen i oss. På sett og vis knuses den under trykket av analysen. Det store idealet som kjærlighetsforholdet har blitt her i vesten, er og forblir en utopisk fantasi. Hypotesen er at dette har sitt utspring i en arketyp basert på omsorg. Den dypeste formen for omsorg adresserer subjektet i oss. Subjektet skal ha det bra. Du skal ha det bra, ikke på grunn av kropp, status eller penger, men fordi du er du. Dette er grunnmuren i empatisk etikk. Vi elsker ikke på grunn av, men på tross av. Men dette er jo en illusjon. Vi holder oss med denne utopien i empatisk etikk, ikke fordi den kan oppnås, men fordi den er retningsgivende. Slik blir det også med kjærlighetsidealet. Det er en utopi, og med modenhet kommer realitetsorienteringen.  Det er jo ikke uvanlig med anklager av typen, «du elsker ikke meg, bare pengene mine», eller «det handler ikke om meg, bare om sex». Og når Paul McCartney synger «Will you still need me, will you still feed me, When I'm sixty four?», så berøres akkurat den samme problematikken. Prinsen og prinsessen blir en fjern drøm, og vi gjennomskuer etter hvert spillet. Det er en slags forretningsmessig rasjonalitet i dette. Og det er egentlig et hardt og nådeløst spill.
Min videre hypotese er at vi sannsynligvis får biologisk drahjelp til denne realitetsorienteringen. Med dette mener jeg at systemet har «vett» nok til å slå av tiltrekningen der den er urealistisk. Hypotesen er svakt fundert i egen erfaring. På overflaten hadde jeg begeistret takket ja til å ha en partner som tjente mer enn meg. Og jeg regner meg som så pass kjønnsrolle-frigjort at det bare hadde vært flott om hun hadde en høyere posisjon, en meg. Det i seg selv, ville bare ha vært positivt. Men ville mine emosjonelle impulser vært tilpasset dette? Det er her jeg oppdager at kvinner med dominante trekk i dominante stillinger tenderer til å avseksualisertes i mitt mentale landskap. Og jeg har vanskelig for å forestille meg at noen form for romantiske følelser kunne ha blomstret her. De er liksom ikke «uskyldige prinsesser» lengre, men oppfattes heller som farlige. Dette har selvsagt ikke med realiteter å gjøre, men med impulser. Er man langt nede i hierarkiet vil alfaer alltid oppfattes risikable, uavhengig av kjønn. Dette kan godt være en «biologisk sannhet», på den måten at det faktisk har representert et visst seleksjonspress over millioner av generasjoner. Da er det ren statistikk, og kan registreres for den som lytter oppmerksomt til eget impulsapparat.
Dette er selvsagt spekulasjoner og kulturspesifikt. Men kvinner i skinnklær har denne effekten på meg. Særlig nå skinnbuksen kommer på, er avseksualiseringen komplett.
Det som jo er interessant å spekulere i, er hvordan slike signaler fungerer på menn av forskjellig rang. For det kan være, at mekanismene er så dype at det kognitive kommer helt i bakgrunnen, ja kanskje til og med så langt som til epi-genetikk. Kanskje disse dypere mekanismene i hjernen oppfattet min begredelige tilstand på rang, lenge før jeg kognitivt erkjenner og setter ord på det. For det er klart, er man høyere i rang, så er handlingsrommet et helt annet.
Veien fra romantikk til transaksjon er brutal. For når glansen forsvinner, gjenstår transaksjonen. Vi snakker om et forretningsbasert bokholderi. Vi snakker om finregning på transaksjoner, som helst skal gå i pluss for egen del, og minimum i balanse. Og dette kan jo kun skje der man selv oppfatter å ha midler som matcher potensielle partnere. Derfor er hypotesen at denne tendensen blir mer fremtredende jo høyere man kommer opp i rang.

Tendensen for menn, impulsivt til å orientere seg nedover handler om den urgamle ubalansen i kjønnenes investering i avkom. Kropp, ungdom og sunnhet er viktigere enn status. For kvinner blir status viktigere enn kropp. Da handler selvsagt status om veldig mye, men hovedsakelig ressurstilgang og handlekraft.  Dette er den biologiske transaksjonen, som vårt impulsapparat støtter den dag i dag. Derav glansforestillinger av type prins og prinsesse. Derav får vi også det jeg kaller for den biologiske kjønnskuten, som beskrevet her. Brutaliteten i dette har alltid vært der. Mekanismene har et amoralsk utgangspunkt. Det etiske spørsmålet rundt dette, er i hvilken grad vi anser det som moralsk riktig med innsats for å avdempe det. Med utgangspunkt i empatisk etikk er det noe man bør gjøre. Man bør anerkjenne problemet, for begge kjønn, og man bør arbeide med tiltak som kan avdempe.
For alfa-kvinner som nærmer seg toppen av hierarkiet kan man jo bare gjette seg til hvilke frustrasjoner det har å by på. For da er det jo ikke snakk om «å orientere seg oppover i hierarkiet». Kanskje snakker vi om et slags biologisk vakuum, hvor systemet ender med å gå på tomgang.
Sannsynligvis er dette langt mer komplekst enn jeg kan drømme om, og at mine spekulasjoner blir gjort til skamme. Men man kan jo ikke bare snakke med totalt utilgjengelige mennesker. Men jeg mistenker at her er det mye skall ute og går. Vi har det fenomenet jeg kaller for massemennesket, som beskrives her. Når vi nærmer oss toppen så hardner det sosiale klimaet til. Skuldrene forblir høye. Rustningen tas på, og skallene blir spisse. Og dette gjelder jo begge kjønn. Det er kanskje en logikk i at skinnklær dukker opp. Det er en overlevelsesstrategi. Kvinner har biologisk sett mindre av de egenskaper som utgjør maskulin dominans på autopilot. De er lavere, og har lysere stemme. Det er nok til å utløse reflekser av narsissistiske trekk hos mannlige kolleger. Hypotesen er videre at prevalensen av slike trekk øker, kanskje dramatisk etter hvert som vi beveger oss oppover i hierarkiet. Kvinner kommer i sterkere behov av å møte dette på det eneste språket maktmennesker forstår, nemlig motmakt. Og dette kan reklameres på mange måter, som beskrevet i teksten om massemennesket. En slik manifestasjon kan være skinnklær. Men uansett hva det er, så mister kvinnen noe av sin biologiske appell gjennom en slik prosess. Det vil i praksis si: det harde skallet bygges med maskuline trekk. Derav tapes inntrykket av uskyldighet og empatisk appell. For menn lengre ned i hierarkiet minner hun nå mer om en streng mamma og hennes kvinnelighet fordamper. Spørsmålet er da hvor langt dette, går, om hun selv koder om eget impulsmønster og begynner å gå etter yngre flotte menn, som en form for kjæledegger.
Man kunne tenke seg at rollen i seg selv, slår ut maskulint og disse damene kan bli fristet av tanken på kjæledegger som erstatning for den manne-typen hun ikke trenger. Men jeg tviler på at dette er generelt gjeldende. Vi kan også ha fenomener som at hun går inn og ut av rollen slik at hun har en rolle i partnerforholdet og en annen rolle utad. Det er sikkert mange varianter av dette, men jeg tenker vi stopper der.

 

Det seksuelle belønningssystemet

Min generelle tilnærming til enhver tilbøyelighet eller såkalt drift som finnes i mennesket har en atferdsdualistisk struktur. Det vil si at vi har et belønningssystem som lokker og belønner visse tilstander, hendelser eller atferd. Det er det som samlet sett gir retning til menneskets atferdsmønster og som forteller individet hva det «skal ville». Så har vi det kognitive systemet som engasjeres i å finne strategier som bidrar til at individet får det til. I den grad vi har forprogrammerte systemer som forteller oss «hva vi skal gjøre» (instruksjoner) så er dette mer i grove trekk. Det er noe hjernen kan øve opp, og forbedre. Men hovedregelen er at det er det kognitive systemet som «finner opp « hva vi skal gjøre, mens det emosjonelle systemet ligger bak og dikterer hva som skal forsøkes oppnådd. I forhold til seksualitet så er dette svært så synlig. Seksualdriften ruver i det mentale landskapet. Og den driver individet til alt fra sonderinger til kreative stunt i den hensikt å søke tilfredsstillelse. Og som vi skal se er det et ekstremt mangfoldig og forholdsvis fleksibelt system vi har å gjøre med. Og biologiens stemme i dette er høyrøstet. De mentale belønninger, det lokker med, er for mange uimotståelige. Men baksiden av speilet er de mentale sanksjoner som følger i kjølvannet av å mislykkes som seksuelt individ. Med så sterke biologiske virkemidler involvert, sier det seg selv at livskvaliteten er på en grunnleggende måte avhengig av dette. Det er selvsagt individuelt, men det gjelder nok de fleste av oss. Og igjen, så byr dette på forlokkende utsikter av himmelen, mens et skremmende helvete truer i bakgrunne.

Bare orgasme?

Men, er det bare orgasme vi snakker om? Den observante vil raskt innse at seksualiteten er langt mer sammensatt enn som så. Der ligger stimulans i sondering, jakten, flørtingen, samspillet, forelskelsen. Det å samspille med en potensiell partner er en fantastisk arena for å vise seg frem, føle seg attraktiv, by på seg selv, får bekreftelse på seg selv. Og motsatt er det en fantastisk arena å bli betatt av den andre, til å beundre og gi uttrykk for sin fasinasjon. Alt dette er ingredienser som spiller opp til det fysiske samspillet, leken, nærheten, kosen og intimiteten. Selv om orgasme eller utløsning er et ekstra klimaks på det hele, så markerer den også et slags punktum på en noe som, i hele sin utstrekning, kan oppleves som veldig positivt og godt.  For de fleste menn er imidlertid utløsningen et nødvendig punktum. Og dersom den ikke kommer så oppleves det som et tap, og det som skulle bli de gode minnene føles med ett blast og meningsløst. Biologien straffer mannen hardt dersom det nødvendige punktumet mangler. Og dette er veldig forståelig sett i lys av evolusjonen. De menn som gikk fra «bordet» uten å ha gjort «sin biologiske plikt», de ble ikke våre forfedre.
Men, jeg mistenker at kvinner har det annerledes. Jeg skjønner jo at kvinner også strever mot orgasmen, men jeg tror (og her kan jeg ta feil) at følelsen av misnøye ikke nødvendigvis er så sterk for henne dersom den uteblir. Det er vel uomtvistelig at gjennomsnittet for oppnådd orgasme i forhold til antall samleier er langt høyere for menn enn for kvinner. Interessant er selvsagt også den nok så vanlige forekomsten av simulert orgasme blant kvinner. Og det bringer oss direkte over til et interessant tema i biologien. Hvorfor har kvinner orgasme i det hele tatt? En kvinne kan jo utmerket godt bli gravid uten orgasme. Dermed kan vi ikke forsvare den reproduktive lønnsomheten i dette på samme måte som for mannen.  For ordens skyld må det nevnes at fenomenet ikke bare forekommer hos mennesker. Det finnes også, blant annet hos menneskeapene. Men hva er den reproduktive fordelen? Her er en del hypoteser på dette:

1)   Når kvinner får orgasme, så utskilles det mer sekret og dette øker sannsynligheten for graviditet.

2)   Når kvinnen får orgasme så øker sannsynligheten for at hun ligger lengre horisontalt, etter samleiet og det gir bedre muligheter for sædcellene som da kan svømmer horisontalt, i stedet for oppover mot tyngdekraften.

3)   Muligheten til å få orgasme driver kvinnen til øket seksuell aktivitet, noe som igjen øker muligheten til å bli gravid.

4)   De fysiologiske mekanismene som skaper orgasme er et resultat av genetisk lekkasje. På samme måte som menn har brystvorter, så er kvinner utstyrt med fysiologi som kan skape denne funksjonen.

5)   Orgasmen utløser hormoner som oxytocin som igjen er med på å forsterke parbindingen noe som igjen skaper et insitament til en atferd som øker sannsynligheten for at mannen blir sammen med henne, og da ender opp med å gi sitt bidrag i oppfostringen.

Motforestillingen mot den type resonnementer, som fremkommer i de tre første punktene, kommer fra forskning som har undersøkt sammenhengen mellom kvinners fruktbarhet og evnen til å oppnå orgasme. Her er det ikke påvist noen sammenheng, hvilket har fått den store majoritet til å avvise disse hypotesene.
Jeg er ikke så sikker på at dette nødvendigvis er en nødvendig konklusjon. Her er mitt resonnement: Kvinner kan uansett bare gjennomføre et begrenset antall svangerskap i løpet av et liv. Nåtidens vestlige kvinner ligger vel for tiden på gjennomsnitt under to barn pr kvinne. Så om vi tenker oss at muligheten for graviditet øker med f.eks. 10 % (tatt ut av luften) ved orgasme, så kan en kvinne ha et så pass aktivt sexliv at hun utmerket kan kompensere for dette.  En annen feilkilde er prevensjon, som jo i store deler av kvinnens liv blokkerer fruktbarheten. Dette må da ses i lys av at nåtidens vestlige kvinner i langt høyere grad har styring på når de blir gravide. Og da er det ikke denne 10 % som teller, det handler bare om hvor aktiv hun er i den perioden hun ønsker å bli gravid.

Mitt resonnement baserer seg da på den forutsetningen at det ikke er direkte fruktbarhet som er målt, men forekomst av graviditet.

Men om nå min refleksjon på dette virkelig viser seg å holde stikk, så oppdager vi plutselig at kvinnens evne til orgasme tjener en helt annen og overraskende funksjon. Dette innebærer nemlig en mulighet til å påvirke hvem av flere mulige fedre som egentlig blir far til barnet. For en sammenheng er uten tvil til stede. Jo høyere på rangstigen en mann er, jo flottere hingst han er, desto større er sannsynligheten for at hun oppnår orgasme. Samhold da også dette med at kvinner er mer tiltrukket mot supermann rundt eggløsning enn ellers. Samhold med at vi har mange flere formødre enn forfedre. Samhold med at et sted mellom 5 og 20 % av alle barn vokser opp med en far som de tror er deres, men som egentlig ikke er det. Og motsatt: det er vel å anta at orgasme sjelden eller aldri forekommer under voldtekt. Følgelig kan kvinnen her ha senke sannsynligheten for å bli gravid med en hun ikke ønsker som far til sitt barn. Sett i dette lys kan den kvinnelige orgasme fungere som et av mange virkemidler for seksuell seleksjon. De kvinner som har denne egenskapen forbedrer altså sin evne til å kontrollere farskap, og dermed også gen-kvalitet på sitt avkom.

Så tilbake til hoved-temaet som handler om det noe umodne synet at seksuell tilfredstillelse bare handler om orgasme. Om det hadde vært slik, kunne jo det hele vært løst med masturbasjon. Slik er det jo ikke. Og det holder heller ikke med «nok tilgang til sex», for det har avgjørende betydning hvem man har sex med. Mennesket er ikke noen entydig monogam art. Ut fra gjennomsnitts størrelsesforskjell mellom hann og hunn, plasserer mennesket seg et sted midt mellom monogame og polygame arter. Ut fra det er det rimelig å anta at menneskets seksuelle fantasier sjelden bare omhandler en eventuell partner. Der ligger også et potensielt insitament til å ville spre sine muligheter på flere partnere. Om man skal holde den såkalt «moralske» variablene unna, så tenker jeg at de fleste kan fristes av tanken på å prøve noe nytt, særlig ønskes attraktive mennesker i overkant av det sjiktet som er innenfor individets rekkevidde. For gjennomsnittskvinnen er muligheten større, på den måten at hun lettere kommer til menn som er rangert over hennes eget sjikt. Det kan være sjefer, eller andre profilerte menn, eller menn i høystatus posisjoner.  Som tidligere nevnt, så er altså hennes sannsynlighet for orgasme større i en slik kobling. Dessuten medfører det selvsagt også store mulighet for spenning, smiger, gaver og, ikke minst allianser. Det siste er et element vi ikke skal trekke på skuldrene av. Og igjen er vi tilbake til mors fordeler med nettopp slike allianser. Jo større hennes sosiale nettverk er, desto mer drypper det på hennes avkom. Dermed blir også denne faktoren en del av ligningen som øker hennes reproduksjonsmessige suksess.
For den lille mann er slike muligheter som regel en saga blott. Det er dette som skaper den mere snikende seksuell strategi som manifesterer i form av fenomener som voldtekt, prostitusjon, pornografi, utallige parafilier og seksuelle overgrep. Og da er jeg nøye med å understreke at det er den seksuelle drivkraften jeg snakker om. For bak alle de nevnte fenomener kan det selvsagt også ligge komponenter fra andre drivkrefter. Dette er komplekst, det kan variere fra person til person, og fra situasjon til situasjon. Og diskusjonen går selvsagt høylytt om dette over hodet har noe med seksualitet å gjøre, eventuelt hvor stort innslaget av seksualkomponenten i dette er. Jeg er blant dem som tenker at seksualiteten er den dominerende drivkraften i dette. Men det gir likevel ikke grunn til å benekte at dette også kan skje i kombinasjon med andre motivasjoner, og selvsagt i noen tilfeller hvor andre motivasjoner er de mest dominerende. Jeg kommer senere tilbake til disse temaene, da også med moralske refleksjoner i forhold til dette. Men det som er poenget her er å fokusere på at vi skal komme bort fra dikotomiske variabler som orgasme eller ikke, eller tilgang på ses eller ikke. Den seksuelle motivasjon er langt mer sammensatt enn dette. Det er i høy grad ikke bare snakk om kvantitet, men også kvalitet på den tilfredstillelse som søkes. For å gi et konkret eksempel, så kan man ha den teorien om at menn som voldtar, gjør det av mangel på tilgang til kvinner. Her kan man fristes til en dikotomisk tilnærming at dersom vedkommende ikke mangler tilgang på sex fra endre kvinner, så kan det ikke være seksuell motivasjon som driver ham. Jeg tenker at det ikke er noen nødvendig konklusjon. Og da er vi nettopp på dette at den eller de han har tilgang på ikke tilfredsstiller det han egentlig fantaserer om. Det er altså fullt mulig å ha lyst på andre enn den kvinnen man selv har tilgang på. Med andre ord, kan motivasjonen bak en voldtekt være av seksuell karakter, selv om vedkommende har andre muligheter.

 

 

Det seksuelle tenningsmønsteret

Begrepet «seksuelt tenningsmønster» handler om de forhold i omgivelsene som kan utløse seksuell tiltrekning eller seksuell opphisselse hos et individ.

Det sies at seksualiteten sitter i hjernen. Jeg vil da hevde at den sitter både i hjerne og kropp. I hjernens limbiske system så finner man at både Hypothalamus og Amygdala er involvert i seksualitet. Det at Amygdala er så pass involvert i denne funksjonen er i skrivende stund en nok så ny og overraskende konklusjon.  Vi kjenner jo Amygdala som sentral i forbindelse med aggresjon og frykt. Men svært sjelden hører vi at denne hjernestrukturen også er involvert i seksualiteten.  Men vi kjenner den nære forbindelsen mellom Amygdala og Hypothalamus. Hypothalamus oppfattes å være den som «trykker på knappene» for å skape de fysiske responser på mange typer emosjonelle utbrudd. Og det er da også den som er kjent for å sette i gang de fysiske prosesser som setter kroppen i seksuell modus. Og, om vi tenker oss om så har vi jo klare likheter mellom aggresjon, frykt og seksualitet. Alle tre fysiske reaksjoner innebærer jo at adrenalin pumpes ut, hjerterytme og pustefrekvens øker osv. I tillegg til dette har vi jo de spesifikt seksuelle fysiske reaksjoner, da spesielt ereksjon, hos begge kjønn og også de mer kjønnsspesifikke reaksjoner. Også her tenker jeg at den såkalte Langes loop spiller en sentral rolle.  De fysiske reaksjoner i kroppen meldes tilbake og sanses via nervesystemet. Og det er sannsynligvis i høy grad vekselvirkningen mellom de fysiske stimulansene som dette gir og hjernens reaksjoner på dem som drar i gang opplevelsen av seksuell opphisselse. Som vi har vært inne på tidligere så er det forholdsvis synlige kjønnsforskjeller her. Og forklaringen kan ligge i disse feedback-systemene, som jo kanskje er nok så forskjellig hos menn og kvinner. En annen refleksjon mann kan gjøre er å innse hvor nært dette er sammenvevd med aggresjon og frykt. Det vil si at her står frykt i en særstilling. Det finnes ingen mekanisme som så til de grader effektivt kan slå av seksualiteten som frykt. Og, igjen dette er nok Amygdala i aksjon. Evolusjonært er dette svært logisk. For det å slippe løs seksualiteten i feil sosial kontekst kan faktisk være direkte livstruende. Det gjelder både mennesker og dyr. Og den nære koblingen som sannsynligvis Amygdala står for, sier at her er man ikke så avhengig av kognitive ressurser for å styre dette. Et individ som er truet er regelrett bedøvet for seksuelle impulser. Dette går direkte på overlevelse og dermed også på reproduksjon. Men i forhold til aggresjon er historien en helt annen … dessverre. Og her ser koblingen ut til å være kjønnsspesifikk. Det er langt større sannsynlighet for at menn har en kobling mellom aggresjon og seksualitet enn for kvinner. Sannsynligvis er dette to sider av samme sak. Dominans skremmer bort konkurrenter og dominans er sexy.  Vi snakker her om en funksjon, formet av det seksuelle utvalg, og som passer som hånd i hanske i forhold til hva som er optimal reproduksjonsmessig strategi på forskjellige nivåer i det sosiale hierarki.

Mitt syn på følelser generelt er at dette er nokså rigide størrelser sammenlignet med kognitive funksjoner. Og det er en refleksjon som jeg i stor grad står ved. Dette gjelder i stor grad også seksualiteten. Men selvsagt finnes det likevel en viss fleksibilitet her. Vi har sett dette i forbindelse med mat og appetitt. Og vi skal nå også se dette i forbindelse med seksualitet. Begge disse to områdene handler om begjær. Og nettopp begjær handler jo om å ha lyst på noe der ute. Vel «der ute» er jo noe som til de grader kan variere. Og da må jo denne lysten til en viss grad tilpasse seg dette. Dette går direkte på menneskets ekstreme evne til å kunne tilpasse seg forskjellige miljøer.
Teorien bak denne emosjonelle fleksibiliteten kan man jo se fra forskjellige synsvinkler. Freuds gamle teorier skal man ikke kimse av. Han hadde et begrep som het forskyvning. Forskyvning handler om menneskets psykologiske evne til å innstille ambisjoner etter evner. Og prioriteringen følger et klart evolusjonært mønster. De mest attraktive seksualpartnere er de som fremstår som de beste alternativene man kan få avkom sammen med. Det gjelder både genetikk og ressurser. Slik er lysten styrt til å søke det best mulige alternativet for reproduksjon. Kan jeg ikke få den beste, så er ambisjonen den nest beste, om ikke det heller er mulig så senkes ambisjonen osv.

Om vi nå tar nyere kunnskap om genetikk i bruk så aner vi at denne strategien går dypere enn bare til psykologiske mekanismer. For det viser seg jo at miljøpåvirkninger, inklusive sosiale påvirkninger, mentale erfaringer og belastninger kan påvirke hvilken DNA-kode som kommer til uttrykk hos det enkelte individ. Det åpner for den mulighet at tenningsmønstret tilpasses individets sosiale status, og påvirker dermed også individets strategi. Igjen er det vesentlig å påpeke at det er følelser jeg nå snakker om. Det er emosjonell programmering, i dette tilfellet nærmere bestemt lyst og begjær. Måten dette slår inn på individets atferdsmønster er best beskrevet gjennom atferdsdualismen og hovedmodellen for produksjon av atferd.

Men selvsagt har ikke dette bare med individets sosiale status å gjøre. For individet fødes også inn i en kultur. Og måten mennesket fremstår på er i høy grad formet av den kulturen det kommer av. Individets tenningsmønster må ha høy fleksibilitet slik at dette tilpasser seg det kulturelle uttrykket. Det går på klær, farger, pynting og sosiale omgangsformer. Og sannsynligvis går det lengre enn dette. For, seksuell seleksjon kan, over utallige generasjoner, forme selve mennesket. For eksempel: Afrikanske jenters store rumper, kan godt være et resultat av seksuell seleksjon. For en gutt som vokser opp med jenter rundt seg, som ser slik ut, der vil hans begjær etter jenter og damer forme hans begjær. Først et generelt begjær, som får ham til å fokusere spesielt på denne jenta. Deretter vil egenskaper som denne jenta har sementere seg i hans tenningsmønster, slik at han ser etter lignende egenskaper hos andre jenter. Slik kan vi få en avdempet utvikling av det som ligner på ekte ornamenter i dyreverdenen. Men, i tillegg til at denne mekanismen kan skape slike generelle etniske rariteter, så vil det også være snakk om en egen individuell utforming av smak. Seksualiteten ligger latent på lur hos det unge individet. Og det skal bare en gnist av et eller annet for å utløse en sterk seksuell opphisselse. Jeg husker, da jeg var liten, at jeg opplevde en kraftig seksuell reaksjon da nabokona satte seg ned på huk, slik at ryggen ble blottet. Det vi vet i dag er at hippocampus lagrer minner med sterkere intensitet, jo sterkere den medfølgende emosjonelle reaksjonen er. Dermed gjør individet sterke assosiasjoner mellom erfaringer og opplevelse av seksuell lyst. Disse assosiasjonene vil ligge der og bli en del av det individet forbinder med seksuell lyst. Dermed kan det oppstå en selvforsterkning hvor individet dyrker frem sine seksuelle preferanser.
Det kan også være verdt å reflektere over at naturen egentlig har et dilemma her. På den ene siden dyrkes den seksuelle drivkraften frem som råsterk og dominerende. Den sier at «du skal benytte enhver mulighet som kommer i din vei». På den annen side, hos sosiale arter, så blir dette et spill hvor det kun er i gitte kontekster at det er strategisk smart å slippe de seksuelle kreftene løs. Dette gjelder ikke bare mennesket. Det er gjort eksperimenter med sjimpanser hvor en liten sjimpanse baby gutt er tatt fra både mor og hele flokken, og vokst opp praktisk talt alene.  Det er jo et totalt uetisk forsøk som aldri ville blitt godkjent i dag. Men det forskeren gjorde var altså å slippe denne karen ut i voksen alder. Et av spørsmålene var hvordan det går med seksualiteten. Å jo den var absolutt intakt. Gutten var stadig frempå og prøvde seg. Men, og det er et stort men her. For stakkaren havnet stadig i trøbbel For han evnet ikke å analysere i hvilken kontekst det er anstendig å prøve seg på damene.  Dette gjelder jo i fullt monn også for oss mennesker. Det betyr altså at vi på den ene siden har en råsterk emosjonell impuls som sier: Kan du så skal du. På den annen side så har du en impuls som sier: Hold deg langt unna. Det bringer oss rett på formelen for selvkontroll. For her er det ikke bare snakk om å tolke den sosiale konteksten, men også å kontrollere seg selv når det er nødvendig. De som ikke klarer dette kunststykket risikerer evig sosial utstøtelse, eller i verste fall å bli drept. Formelen for selvkontroll handler om forholdet mellom styrken på impulsen, på den ene siden, og evnen til å selvkontroll på den andre siden. Her tenker jeg at styrken på impulsen kan være så ekstrem at selvkontrollen må få drahjelp. Og den drahjelpen består av en strategi for å dempe styrken på den seksuelle impulsen. Se på formelen. Jo svakere impulsen er, desto mindre selvkontroll må stables på beine for å kunne stå imot. Og strategien handler om å lade ut den seksuelle impulsen. Her kommer et vell av strategier inn, som homofili, masturbasjon, og utallige andre ufruktbare seksuelle uttrykk. Hva disse utrykkene ender opp med å bli, kan formes av tilfeldige hendelser som individet eksponeres for.
Det som kan være interessant å reflektere over er at vi her har et utviklingsforløp med forholdsvis sterke kaotiske trekk. Det vil si at det treet av seksuelle preferanser som vokser frem her får en høy grad av variasjon fra individ til individ. Medfødte disposisjoner gir grunnstammen i treet. Det kan for eksempel være hvilket kjønn den orienteres mot, og grunnleggende seksuelle signaler som knyttes til kvaliteter som ungdommelighet og modenhet. Men, som vi har vært inne på tidligere så har vi en hovedstrøm pluss alle variasjoner rundt dette. Både grener og stamme kan vokse i helt uforutsigbare retninger. Alt avhengig av tidlige opplevelser av sterk opphisselse og hva individet den gang tilfeldigvis forbinder dette med. Sannsynligvis er det slik at de grenene som utvikles i stor grad formes av seksuelle erfaringer. Dette er på samme måte som at vår appetitt formes av gastronomiske erfaringer.

Men jeg tenker også at det er sterke irreversible mekanismer i dette. Individet utvikler en stamme av basis seksualitet som senere ikke kan forandres. Her kommer forhold som epigenetikk og transkripsjonsfaktorer inn og aktiverer og deaktiverer genetisk funksjonalitet, alt ettersom. Men de mange grenene i dette treet kan beholde en fleksibilitet, kanskje for resten av livet. Så lenge vi ikke kan reversere hjernens utvikling, eller manipulere genetiske brytere, så er spillerommet for påvirkning av det seksuelle tenningsmønstret begrenset til disse grenene.

Det mangfoldet dette skaper er himmel og helvete. For, på den ene side så kan mangfoldet dempe konkurransen. Noen liker mora, andre liker dattera. Smak og behag er forskjellig. Det innebærer at konkurransen på hver arena dempes noe. Den biologiske fordelen med dette kan man jo spekulere om. Men jeg tenker at dempet konkurranse skaper mindre fiendskap og flere allianser. Og dette er nødvendige kvaliteten for å skape den nødvendige ro om den virkelig store oppgaven, som er å fostre opp barn. Opsjonen ramler kanskje inn som en nødvendig konsekvens av den seksuelle seleksjon på hjernekapasitet. Men det er ren spekulasjon.

På den andre siden (helvetet):Vi har altså her etablert en mekanisme som sprer seksualiteten ut i en vifte av forskjellige preferanser. Og en så fleksibel mekanisme inneholder selvsagt også muligheten til å utvikle preferanser som ikke er i nærheten av å medføre reproduksjon. Dette er ingen motsetning mot naturlig seleksjon. Det er en nødvendig bivirkning av at de seksuelle mekanismene er optimalisert på fleksibilitet og dermed tilpasning til rådende forhold.  Og med et så sårbart og tabuinfisert område som seksualiteten, så kan jo dette, raskt komme i konflikt med både normer og justis. Da er ikke livet godt å leve for den som måtte ha slike preferanser. Men det spillerom vi har for å endre på dette ved hjelp av behandling eller holdninger handler sannsynligvis om yttergreinene på et massivt tre. Sannsynligvis er dette umulig å forandre ved hjelp av moralsk fordømmelse, eller rene samtaler. Da er vi igjen inne på at det seksuelle tenningsmønstret skapes gjennom seksuelle erfaringer. Og intet behandlingsapparat kan tilby seksuelle opplevelser uten å komme i kraftig konflikt med samfunnets tabu og moralkodekser.
Den gode nyheten med ette er at tenningsmønstret sjelden er ensidig ensrettet mot en bestemt kategori. De fleste har forhåpentligvis «flere strenger» å spille på. Da kan en bevisstgjøring på kanalisering av de mer akseptable tilbøyeligheter være en mulighet.

Trykkoker

Det bringer oss igjen videre på en problemstilling vi har vært inne på før, og som er høyaktuell i forbindelse med seksualitet. Det er spørsmålet trykkoker eller fremdyrking. Dette er en problemstilling jeg har vært inne på i refleksjonen om det kontrollerte mennesket. Og nettopp seksualiteten er et område hvor det godt kan tenkes at begge disse mekanismene virker side om side. Menn har forholdsvis stor sannsynlighet for å oppleve et tiltagende mentalt trykk for utløsning av seksualitet. Det er selvsagt tiltagende i perioder hvor tilgangen på sex er vanskelig. Dette kan selvsagt delvis avhjelpes ved hjelp av masturbasjon. Jeg tviler egentlig på at den samme effekten gjør seg særlig gjeldende hos kvinner. Men her kan jeg selvsagt ta grundig feil.

I forhold til fremdyrking så er jo det spesielt interessant i forhold til det seksuelle tenningsmønsteret. Jeg tenker at man må ha utgangspunkt i en basis evne til å tenne på noe. Fremdyrking skjer ved at man gir dette «næring» i form av fantasier, masturbasjon eller seksuell utlevelse. Disse aktivitetene forsterker fokuset, og dersom det leder til tilfredsstillelse vil det i sin tur skape en økt fristelse eller fokus på å gjenta «suksessen». I reproduksjonsmessig sammenheng er mekanismen enkel å forstå. Det må som regel flere parringer til for å sikre graviditet. Og mange gjentagende parringer, medfører ikke bare graviditet, det medfører også sterkere parbinding.  Og sterkere parbinding øker sannsynligheten for at avkommet kan nyte godt av to foreldres ressurser i stedet for bare en.

Summen av dette, i forhold til tenningsmønster, er altså at tenningsmønstret dynamisk kan påvirkes og endrer form som følge av mekanismer som fremdyrking. Da er jeg egentlig igjen tilbake til konklusjonen om at det seksuelle begjæret har en tendens til å formes gjennom bruk, noe som igjen er drevet av seksuelt begjær. Men som jeg har vært inne på før, så tenker jeg at det er helt klare individuelle rammer for denne mekanismen. Gjennom århundrer har man forsøkt alle mulige metoder for å «kurere» homofili. Det har som regel vist seg totalt mislykket.

Jeg tenker også at disse rammene for fleksibiliteten i seksuelt tenningsmønster, blir smalere med alder. Jo eldre et individ er, desto mindre er evnen til å endre det seksuelle tenningsmønstret.

Seksualitetens mange ansikter

Med utgangspunkt i refleksjoner om seksuelt tenningsmønster og individets utvikling generelt så er det å forutsi at utslagene av seksualiteten oppviser et uoversiktlig mangfold. Og egentlig er det forunderlig å se hvor langt unna den opprinnelige stammen av erotikk og seksualitet det hele kan bevege seg.  For ikke så lenge siden så jeg en mann på TV som ble seksuelt opphisset av veteranbilene sine. Han hadde flere av dem stående i hagen, og brukte timer på timer med å «intim»-vaske dem. Det er opplagt vanskelig å skape noen gode teorier om slike parafilier. Når jeg ser på listen over parafilier så tenker jeg at dette må innebære at det er et forholdsvis sterkt kaotisk innslag i prosessen med å utvikle seksuelt tenningsmønster. Men kanskje er det slik at dette ikke er noe som gjelder for de fleste. Det skal noe til å komme dit hen at tilfeldigheter til de grader får så stor betydning. En tanke jeg har tatt mer er at dette kan ha noe å gjøre med i hvilken grad individet eksponeres for sterke utilfredsstilte seksuelle impulser. Det kan handle om både styrke og varighet. En slik hypotese kunne kanskje belyses ved å studere forekomst av masturbasjon blant mennesker med slike tenningsmønstre. Kanskje kom de sent i gang, eller aldri. Dermed er vi igjen inne på trykkoker-teorien hvor trykket er så kraftig at det bare skal en liten gnist til for å utløse det. Det som kan være verdt å merke seg er at det faktum at Amygdala er så pass mye involvert i dette, så ser vi på listen at mye av dette kan tilbakeføres til frykt, aggresjon, sjalusi osv. Og da kan det være snakk om mekanismer som krysser grensene for de emosjonelle barrierer, tenner gnisten og skaper en seksuell fantasi som får utløp gjennom sin egne særegne kanal. Og når dette først har skjedd, så kan det drives frem ved hjelp av fremdyrking. Det vil si at individet får en kraftig tilskyndelse til å ville gjenta og gjenta.
Et vesentlig poeng her er det faktumet at alle disse parafiliene og også homofili bommer på det som kan kalles for seksualitetens reproduktive mål. Det fører ikke til avkom. Dette har ofte vært spesifisert som et problem, både for evolusjonsteorien og som et moralsk problem. Jeg skal kort adressere begge. For det første, evolusjonsteorien: hvordan kan slik atferd forekomme når den ikke medfører reproduksjon? Burde ikke det naturlige utvalg ha utryddet dette for lenge siden? La meg først henvise til refleksjonen om Darwin i etikk og politikk. Her adresserer jeg seiglivede myter som at «naturen alltid finner en løsning» og at «naturens løsninger alltid er det optimale». Alt dette er myter. Det følger mange «nisser» med på det biologiske lasset. Det vi snakker om her er først og fremst hvordan atferd blir til, og, ikke minst på seksualitetens område, hvordan impulsene er formbare. Og jeg har nevnt den mulige årsaken til det. Mennesket er genenes måte å kopiere seg selv på. I forhold til seksualitet så må tenningsmønstret ha en fleksibilitet for å kunne tilpasse seg. Denne tilpasningen handler både om kulturuttrykket og ikke minst rangering. Selv om vi skulle programmert dette i en datamaskin, så er jeg overbevist om at det ville dukke opp utallige særtilfeller hvor systemet ikke strekker til.  Og i de tilfeller hvor systemet presses mot en ytterkant, det kan handle om ressurser, rangering, men det kan også handle om sykdom, så vil systemet produsere «støy». Men enhver «forbedring» av systemet vil skape risiko for dårligere resultater i normalmodus. Vi snakker med andre ord om kompromisser og bivirkninger. Og det er tross alt ikke et flertall, eller det normale mennesket som rammes av dette. Dette er systemmessige fluktuasjoner som oppstår i ytterkanten av systemets normalfunksjon. Alle modifikasjoner som naturen hittil har kommet opp med, har resultert i svakere reproduksjonsmessig suksess for normalpopulasjon. Derfor elimineres slike modifikasjoner bort igjen. Man kan si at de individer som rammes av dette, bærer kostnaden for en optimalisering av systemets normalfunksjon.
Den moralske siden av dette skal jeg komme tilbake til. Men her vil jeg bare nevne at resonnementet over, at seksualiteten ikke medfører reproduksjon, også i god gammel pietistisk ånd er brukt som moralsk ankepunkt mot avvikende individer. Dette er jo normdannelse basert på feilaktige er-til-bør slutninger. Det er selvsagt ingen nødvendighet i dette. Det er deduksjonisme og med utgangspunkt i empatisk etisk teori kan slike forestillinger forkastes som irrasjonell eller absurde. Og tilsvarende med utgangspunkt i religiøse forestillinger om «mennesker skapt i Guds Bilde» så oppfattes jo slike avvik fra normalen som støtende opprør mot den «opprinnelige hensikt». Og dette er jo mat for fromme mennesker og moralister. Det er selvsagt intet annet enn sosial rasjonalitet i slike holdninger.

Homofili

Det mest synlige fenomenet av såkalt avvikende seksualitet er homofili. Pr. i dag, i vår del av verden regnes homofili innenfor det man kan kalle for normal seksualitet. Og selvsagt er det ikke bare seksualitet det er snakk om, det handler også om forelskelse, kjærlighet og parforhold. Det har selvsagt ikke alltid vært slik. Kampen om homofili og måten homofile har vært behandlet på er en skamplett på vår fortid. Og selv om samfunnet i dag tar fullstendig avstand fra gamle synder så preger nok den gamle kampen samfunnsprosessene rundt homofili den dag i dag.

I gamle dager i Norge hadde vi den såkalte paragraf 213. Den inneholdt et generelt forbud mot homofil praksis blant menn. Men også et tillegg om at påtale kun skulle gjøres dersom offentlige hensyn gjorde det nødvendig. Det vil si dersom praksisen hadde vekket den «offentlige forargelse».

Interessant at forbudet ikke gjaldt for kvinner. Det er påstått at dette hadde å gjøre med at datidens stortingsrepresentanter overhodet ikke kunne forestille seg et slikt fenomen. Med andre ord svært uopplyste forestillinger om kvinnelig seksualitet, sett med våre dagers øyne. Dette var jo i begynnelsen av forrige århundre (1902). Men de forestillinger, som dette bygde på, hadde å gjøre med to ting: For det første var jo homofili noe som ble sett på som umoralsk, og dermed også et fenomen som måtte dempes i den hensikt at ikke samfunnet skulle utarte i en umoralsk retning. Teorien gikk da ut på at unge gutter som ble eksponert for homoseksualitet ble forført inn i det, og som følge av det utviklet de seg i en homoseksuell retning. Ifølge dette skal det altså være fullt ut mulig å ta en hvilken som helst ung gutt, forføre ham inn i homoseksualitet og dermed «konvertere» hans seksuelle legning. Den praksis som etter hvert utviklet seg gikk da også i retning av at det som ble straffet var menn over 21 år som hadde sex med menn under 21 år. Altså, i praksis en hevet seksuell lavalder for homofile. Loven ble sparsommelig anvendt, bortsett fra en omfattende sedelighetssak i Bergen på 1930 tallet. I 1972 avskaffet Norge loven, mot stemmene fra Kristelig Folkeparti.

Homofili var også et sentralt tema i hjernevask-debatten i 2010. Her er det opplagt sterke meninger ute og går, og som regel handler dette om ideologi. Det foregår en dragkamp som varierer med posisjon, ideologi og personlige opplevelser. Om vi tar utgangspunkt i mine refleksjoner hittil, om utvikling av seksuell identitet, seksuell orientering og tenningsmønster så tror jeg det er lett å ane at dette er så pass komplekst og at det er så pass mange variabler og vekselvirkninger i dette at svaret på ingen måte er gitt. Her snakker vi nok om en temmelig kompleks hvis-da-ellers logikk i mange nivåer avhengig av vekselvirkninger, både på fosterstadium og i tidlige barneår. Dette er med andre ord ikke en arena for retorikere og høyt-ropende moralister. En verdig måte å forholde seg til dette på, er gjennom vitenskap, analyse og ikke minst menneskeverd og respekt for enkeltindividet. Dette er subjektivismen. Når individet rapporterer om sin opplevelse av dette, sin identitet og sine følelser, så er det å ta dette til seg og forholde seg til det, et uttrykk for grunnleggende menneskeverd og respekt. Homofil praksis er ikke skadelig, og det gir mening og livskvalitet til de som har denne orienteringen. Og nettopp denne lave skadeindeksen gjør at samfunnet på ingen måte har noen legitim grunn til å gripe inn i forhold til dette. Følgelig bør alt av systemer, lover og innretninger legge til rette for at mennesker med denne orienteringen, med den største selvfølgelighet er fullverdige deltakere på alle plan i samfunnet.

Debatten om man er født sånn eller blitt sånn er interessant. Men da ikke med den agenda at dette er noe vi skal gripe inn i, forme eller begrense. Men alle slike forskjeller mellom oss er en kilde til innsikt, mer vitenskap og kanskje større forståelse av seksualitet generelt. I hjernevask-programmet kom det frem holdninger av typen at dette er kunnskap vi helst ikke skal søke etter. Dette kom fra en forsker. Her er jeg totalt uenig. Forskning på homofili er en del av de verktøy vi kan ha for å belyse seksualitet generelt. På alle de områder vi har vært innom kan dette være med å bidra til mer kunnskap. For eksempel utvikling av seksualitet, kjønnsidentitet, seksuell orientering og tenningsmønster. Jo mer vi vet om dette, jo mer vi forstår, desto bedre kan vi forholde oss til det, og kanskje kan det være med til å belyse andre varianter som på langt nær er så uproblematisk som homoseksualitet.

Men, når det er sagt, så er jo den forskningen, som har vært på homoseksualitet, foreløpig nok så sparsommelig i form av hva vi pr. i dag kan si vi vet om dette.

For en tid tilbake gikk overskriftene varme med den sensasjonelle oppdagelsen av det såkalte «homo-genet». Og igjen, dette var jo utsalg av journalisters kunnskapsløshet på området. Det var ikke noe «gen» som var funnet. Det var genetiske markører og det er noe helt annet. Det var en undersøkelse som viste genetiske markører var oftere forekommende blant de homofile i en familie, enn blant de heterofile. Men oppdagelsen viste seg umulig å gjenta når man undersøkte flere familier. Man fant flere slike markører og de varierte med familiene. Med andre ord, dette kokte ned til ingenting. Og her igjen vil jeg bemerke at den folkelige forestillingen om atferds-gener er problematisk. En slik «oppdagelse» ble jo selvsagt hilst velkommen i noen kretser, mens den ble avvist av andre. Mye på bakgrunn av ideologi. Forestillingen om at homofili er noe tillært passer utmerket for kristne og muslimer som gjerne vil tilskrive det homofile individ, ansvar for sin egen tilstand, og dermed også skyldig i synd. Dermed har man i gang hele industrien med fordømmelse, behandling og utdrivelse av onde ånder. Det er en posisjon. En annen posisjon er homofile og andre som tenker at dette handler om medfødte disposisjoner. Disse ville jo selvsagt hilse en slik oppdagelse velkommen. For dette er jo en enkel måte å møte den religiøse og ideologiske intoleransen på. For hvordan kan det være rettferdig å anklage noen for noe de ikke har valgt selv. Men du har også en tredje posisjon som ligner litt mer på den ekstrem-feministiske, nemlig at dette er en irrelevant problemstilling. Problemet er kulturen som aksepterer eller ikke aksepterer. «Jeg er homofil fordi jeg vil være det, fordi jeg har valgt å være det, og dette har kulturen med å akseptere». Og på sett og vis kan jeg si meg enig i den politiske og moralske komponenten i dette. Men da med henvisning til empatisk etikk og et politisk grunnsyn som kobler normene opp mot skadeindeks. Men, som tidligere nevnt, betyr ikke dette at dette er noe vi ikke skal forske på og søke å forstå. Jeg oppfattet det slik at noen av de som deltok i hjernevask-programmet var eksponenter for dette synet. En av dem var Agnes Bolsø, som jo hevdet at kjønn, i høy grad, også er en sosial konstruksjon og at vi, i vår kultur, nærmest er frenetisk opptatt av å sortere individene i en slik dikotomi.  Dette er da også en oppfatning jeg kan dele, sett på bakgrunn av all den kompleksitet og variasjon som finnes. Og det vi som samfunn kan lære av det er selvsagt at kjønnsbegrepet er noe vi skal være svært forsiktig med i lovverk, og i måten samfunns-systemene innrettes på. Det kan ikke være slik i et modent samfunn at stereotype kjønnsforestillinger skal kunne komme i veien for individets utfoldelse og rettigheter i samfunnet. Et individ er et individ, og kjønn er en kompleks materie. Men det som er interessant er at Bolsø i etterkant av dette programmet gikk ut med sin egen personlige historie. Den går omtrent som følger: Hun var engasjert i feministiske anti-porno kampanjer på 70 og 80 tallet.  Og, som det reflekterte mennesket hun tydeligvis er, så ville hun selvsagt ha god kunnskap om det fenomenet og den industrien hun kjempet mot. En del av dette var å studere porno-blader. Der så hun kvinner, seksuelt eksponert på alle tenkelige og utenkelige måter. Det som er interessant er at dette gjorde noe med henne. Hun ble tiltrukket av det, og slik jeg forstår det så medførte det at hun oppdaget en lesbisk side ved seg selv. Dette er en interessant historie for den som er nysgjerrig. For dette forteller at her har vi en vanlig heterofil kvinne som, i voksen alder blir eksponert for påvirkning fra vanlig manns-porno. Og hva skjer? Det kaller frem en lesbisk side av henne selv. Dette tvinger oss til å tenke at det er mulig for noen heterofile voksne kvinner og utvikle en seksuell orientering mot eget kjønn. Men, OK, dette er kun et anekdotisk eksempel, og vi kan neppe trekke noen generell slutning om homofili på bakgrunn av dette. Men det forteller oss noe jeg har vært inne på før, at dette er et komplekst system med utallige muligheter for variasjon.
Andre historier er jeg vokst opp med: Min mor hadde en gutt som bestevenn. Kjell virket stort sett som andre gutter, men her var noen særegenheter. Han var alltid velstelt, pen og ren. Og når de gikk sammen ute i skogen hendte det flere ganger at han bad om å få prøve kjolen til min mor. Han hadde en naturlig interesse for jenteklær og jente leker. Dette var i en liten bygd på 30 tallet, og barna var både uskyldige og totalt uvitende om verden rundt. Først mange år etter at de ble voksne ble min mor klar over at Kjell var homofil. Og hun var aldri i tvil om at dette var noe med personligheten hans, noe han var født med.

I adventistmenigheten der nordpå var det en person som, til de grader slet med homofile impulser. Han ble aldri gift, og var jo selvsagt utsatt for alle mulige forsøk på å få ham på «bedre tanker». Det var ikke tvil om at han led svært mye i sitt forsøk på å beherske sin «syndige» legning.
Alle slike historier har fortalt meg at homofili slett ikke alltid er så selvvalgt som mange vil ha det til. Det er en grunn til at jeg tenker at dette må være svært komplisert. For, om vi ser oss rundt, så innser vi at vi har utallige varianter av dette. Og svært ofte snakker vi om den stammen av seksuell orientering som det er irreversibelt å gjøre noe med.

I gamle dager verserte det flere teorier om hva det er som skaper homofili. Vi har teorien om den fraværende farsfiguren. Altså at mannsrollen ble så utydelig i oppveksten at det åpnet for homofile varianter. En annen teori handlet om den nevrotiske moren. Altså en mor som var så håpløs og nevrotisk at hun endte med å blokkere sønnens sans for kvinner. I dag er man vel enige om at det ikke er hold i noen av disse teoriene.

Så litt tilbake til teorien som Norges gamle homo-lov var bygget opp rundt, nemlig at unge gutter utviklet homofili fordi de ble eksponert for homofile seksuelle handlinger av voksne menn.  De fleste tenker vel at dette heller ikke har noe for seg. Men det er en teori jeg ikke kan lukke døren helt for, særlig sett i lys av Bolsøs historie og teorien om fremdyrking av seksualitet. Men om det er noe i den, så er det sannsynligvis ikke en generell mekanisme. Det vil si at neppe alle unge gutter, som utsettes for dette vil utvikle seg i en slik retning. Men det kan være at sannsynligheten øker dersom man har utgangspunkt i svake disposisjoner som kan dyrkes frem. Da snakker jeg om disposisjon for seksuell tiltrekning til mann, og at disposisjonen for frastøting i forhold til menn ikke er sterk nok.
På den annen side kan en slik sammenheng kanskje også forklares med at det er unge gutter som er mentalt åpen for dette som lettest lar seg lokke med på «eventyr» med eldre gutter og menn.

Det kan se ut som at man har funnet en del gjennomsnittsforskjeller i hjernen mellom homofile og heterofile menn.  Et eksempel kan være den britiske nevro-forskeren Simon Le Vay ble kjent for å ha målt en signifikant gjennomsnittsforskjell på et hjerne-området tilknyttet Hypothalamus, kalt INAH3. Hos heterofile menn er denne strukturen omtrent dobbelt så stor som hos homofile menn.  Men forskjellen er ikke konsekvent, og kan ikke dermed regnes som en entydig determinerende mekanisme for seksuell orientering. Men at her er en sammenheng kan ikke benektes. Hos kvinner er denne omtrent på samme størrelse som hos homofile menn. Det er imidlertid viktig å bemerke er at dette ikke er noe genetisk funn. Vi vet pr. i dag ikke hva slags mekanismer som ligger bak og styrer dette. Det kan ha sammenheng med bruk (fremdyrking), det kan ha sammenheng med epigenitikk eller transkripsjosnfaktorer, men vi vet ikke. Vi kan enkelt konkludere med at INAH3 er «hjernesentret for seksuell orientering».  Det eneste som er observert er en sammenheng. Jeg tenker at det kan være nærliggende å anta at INAH3 også kan være involvert i seksuell tiltrekning mot kvinner.  Det er dessverre ikke gjort tilsvarende studier på lesbiske (så vidt jeg vet). Det skulle vært interessant.

En annen variant av dette er størrelsesforskjeller mellom høyre og venstre hjernehalvdel. Heterofile menn har som regel større høyre hjernehalvdel enn venstre. Hos heterofile kvinner er de to hjernehalvdelene like store. Dette er selvsagt gjennomsnittsforskjeller. Det interessante er at denne trenden snur for homofile menn og for lesbiske kvinner.

Ellers er det interessant å observere at homoseksualitet er funnet hos en rekke dyrearter, alt fra elefanter til primater til bananfluer. Og, som vi tidligere har vært inne på så setter det evolusjons-teoretikerne på prøve. Her har jeg tidligere vært inne på at det kan være snakk om at den forholdsvis høye risikoen for homoseksualitet trumfes av andre fordeler det seksuelle system som helhet gir. En annen variant av dette er at reproduksjon ikke bare handler om å lage flest mulig kopier av seg selv. Det handler også om oppfostring, med alle de utfordringer det gir. Og har kan kanskje teorien om slektskapsseleksjon trekkes inn i ligningen. Homofile kan jo teoretisk utgjøre gode støtteressurser for sine slektninger, spesielt siden de selv ikke får barn, og dermed har mye å bidra med. Men dette er også en teori som ikke får særlig støtte i empirisk forskning som er referert her. Men kanskje skal man ikke legge avgjørende vekt på denne undersøkelsen fordi den sjekker om nålevende menn avgir mye ressurser til sine slektninger, men helst mer ressurser på seg selv. Dette er en smal undersøkelse som omhandler homofile menn i vår kultur, som jo kan være nok så langt fra steinalderkulturen. Slik jeg har forstått det velger homofile menn i mindre grad tekniske yrker og i større grad omsorgsyrker. Det gjør dem til naturlige omsorgspersoner i en steinalderkultur. Og da er det jo mest sannsynlig at slektninger får nyte godt av det.

Men min favoritthypotese her er at homofili er en bivirkning av et ellers så sinnrikt men vellykket seksuelt reproduksjonssystem. Det skaper kanskje 4-5 prosent homofili, mens 95 prosent ender opp med mer vellykket reproduksjon som følge av dette. Det kan raskt gi en matematikk som er vel verdt den kostnaden. En parameter her kan være kvinners fruktbarhet. Det viser seg at i familier med hyppigere innslag av homofile menn, så får hver kvinne, i gjennomsnitt, flere barn. Sammenhengen kan kanskje være høyere promiskuitet. Men at kostnaden blir at hyppigheten av homofili, som bivirkning av dette, øker. Men sett med reproduksjonens øyne, så trumfer gevinsten denne kostnaden.

En annen hypotese jeg kommer på her og nå er at det kan være snakk om en hjernemessig variant av såkalt paleo-design. Da kan det handle om at denne mekanismen er så kompleks og spesialisert at enhver forandring vil skade effektiviteten og bli eliminert av det naturlige utvalg. Vi snakker da ikke om «gener som gir homofili», men at årsakene ligger på veien fra genom til individ. Kanskje noen genetiske varianter øker sannsynligheten for homofili, men at uansett handler det om variasjoner i en utvikling, heller enn genetisk koding. Da kan de handle om alt fra tilfeldigheter, miljø i fosterlivet, epigenetikk osv.

Kanskje ender vi opp med et stort spektrum av variabler, som gjør at homofili, både kan være noe som noen er født med, men også noe som noen i varierende grad, avhengig av vekselvirkning med miljøet, kan utvikle.
Det skal ikke forundre meg om vi, til slutt finner ut at hver av disse: begjær for mann, begjær for kvinner, avsky for kroppskontakt med menn, avsky for kroppskontakt med kvinner, finnes som selvstendige strukturer i hjernen. Personlig, som heterofil, merker jeg med meg selv at jeg ikke bare mangler evne til å begjære menn, men også kjenner motvilje til kroppskontakt. Det kan godt være at tilsvarende for motvilje mot kvinnelig kroppskontakt mangler (også hos kvinner). Til og med kan det være slik at kvinner også kan ha en innebygget motvilje mot kroppskontakt med menn, men at forelskelse, eller kjærlighet setter den ut av spill. Poenget er uansett at dette kan være hjernesentre som utvikler seg uavhengig av hverandre, og at utviklingen både kan handle om indre stimuli som hormoner, og vekselvirkning med miljøet, både før og etter fødsel. Til sammen kan jo et slikt system, skape et helt spektrum av variasjoner, som til slutt ender opp med å manifestere seg i våre liv. I tillegg kommer nok det at det seksuelle tenningsmønsteret er forholdsvis fleksibelt, og at stimuli og vekselvirkning med miljøet har stor innflytelse på det hele.
Til slutt er det verdt å merke seg at svært mange av våre emosjonelle responser opptrer usynlig i våre mentale landskap. På den måten blir individet ukjent og ureflektert over sine egne responser. Det har en illusjon om fri vilje, og responderer på sin atferd kun i lyset av det sosiale univers. Da er jo naturens spill satt for store påkjenninger, dersom man har variasjoner som ikke harmonerer med flertallet.

Transseksualitet

Mens homoseksualitet er orientert om seksuell orientering, så handler sannsynligvis transseksualitet mest om kjønnsidentitet. Men, som tidligere nevnt så er kjønnsidentitet uavhengig av seksuell orientering. Dette tyder jo på at det er forskjellig mekanismer det er snakk om. Jeg tenker uansett at det må finnes en bakenforliggende sammenheng her. Dette begrunner jeg med at 70-80 % av befolkningen er heterofile med en kjønnsidentitet som sammenfaller med biologisk og fysisk kjønn. Men, som jeg tidligere har vært inne på så er nok de mekanismene som er involvert temmelig komplekse med mange muligheter for variasjon.

Eksistensen av dette fenomenet er en del av det som forteller meg at de mentale seksuelle mekanismene er svært komplekse, og at bivirkningen av dette er mange uvanlige og sære varianter. Og igjen, evolusjonen har kommet opp med et komplekst system som sannsynligvis er forholdsvis effektivt, men hvor selve kompleksiteten også har en kostnad i form av bivirkninger og ulike varianter uten reproduksjonsevne.

For det individet som dette rammer kan man jo forstå at dette oppleves som mer eller mindre en personlig katastrofe. Mitt inntrykk er at transseksualitet i stor grad handler om behovet for å være og å utrykke seg som det kjønn man føler at man er. Med andre ord så vil manifestasjonen av dette variere med kulturen. Det er med andre ord først og fremst snakk om fokus på kjønnsroller. Dersom denne hypotesen holder, så kunne man jo tenke seg at forekomsten av dette problemet ville synke i en kultur der man visket kjønnsrollene helt ut. Slike kulturer finnes ikke … heldigvis får man vel si.

Forekomsten av transseksualitet og, ikke minst, de store problemer dette kan representere er for meg en klar indikasjon på at kjønnsidentitet er en svært viktig del av individets grunnleggende identitet. Det å bo i en kropp som ikke er det man dypest og innerst sett, vil være må jo være den ultimate katastrofale sekundære identitetsfrustrasjon. Da er det heller ikke vanskelig å forstå at individet er villig til å ta høye kostnader for å komme ut av sin frustrasjon. Og de er det spesielt de sosiale kostandene jeg tenker på. For et samfunn som rendyrker det normale mennesket vil selvsagt slike fenomen representere, både en trussel, men ikke minst også muligheter til å rope og bli synlig i sin fordømmelse og stigmatisering. Igjen gir det moralens voktere, mulighet til å smykke seg selv med normalitetens gode moral, komme høyt på barrikaden, med slibrig retorikk.

Heldigvis går vårt samfunn fremover i en mer moden retning i forhold til dette. Det å agere som et annet kjønn enn det man er, må jo kunne sies i seg selv å ha temmelig lav skadeindeks. Dermed har man ingen rasjonell begrunnelse for å nekte å akseptere at dette kommer til uttrykk i samfunnet. Tvert imot vil man konstatere at de som har dette har potensiale for store mentale problemer, dersom de ikke får hjelp, eller blir stigmatisert. Med andre ord kan man si at dette er et helseproblem, som må tas på alvor, forskes på og behandling utvikles. Det er den ene samfunnsmessige siden av saken.

Den andre samfunnsmessige siden handler om det juridiske og lovverket. Og her er vi tilbake til problemet med at kjønnsbegrepet opptrer alt for sentralt i lovverket. Det er vanskelig å tenke seg den tanken at ikke alle mennesker logisk lar seg sortere entydig innenfor en slik dikotomi. Det er da også en grunn til å se på muligheten til å abstrahere hele begrepet bort fra lovverket. I det minste kunne man opprettet en tredje kjønnskategori av typen «Nyansert».

En tredje samfunnsmessig side ved dette er selvsagt også å jobbe med holdninger. Det må være et mål for samfunnet å utbre respekt og toleranse i forhold til dette. Et modent samfunn skal aldri uansett gruppe fyre opp under stigmatiseringer eller hat-forestillinger av noe slag. Og inn under dette hører selvsagt også transseksualitet. Enhver form for trakassering eller diskriminering må anses som uakseptabelt.

Nok om det, tilbake til behandling. Den gode nyheten er at det i dag er mulig å bytte kjønn, helt eller delvis, alt etter hva man ønsker. Et individ kan gå på hormonbehandling som jo kan gjøre underverker på de forskjellige kjønnsspesifikke egenskaper, utenom genitalier.  Skal man gjøre noe med genitaliene må det operasjon til. Dette er selvsagt en behandling som ikke er uproblematisk, og særlig den operative delen av den, er irreversibel. Og selvsagt har det hendt at mennesker har angret på det. Vi har all den problematikken inne i bildet. Noen vil kanskje stille spørsmål ved at samfunnet i det hele tatt skal bruke ressurser på dette. Vel, dersom man kan se på dette som en diagnose så utløser dette automatisk en plikt for samfunnet til å ta deleierskap til problemet. For selv om skadeindeksen på andre er omtrent null, så innebærer den ubehandlede tilstanden stor risiko for psykiske problemer for den som har den. Følgelig er dette et problem samfunnet må forholde seg til og være villig til å bruke ressurser på.

Hebefili/Pedofili

Et av seksualitetens mange ansikter er det som for de fleste er kjent som pedofili. Innenfor noen fag skiller man mellom pedofili og hebefili. Pedofili er evnen til seksuell tiltrekning mot barn som ikke har kommet i puberteten, mens hebefili handler om seksuell tiltrekning til unge tenåringer. I motsetning til de to foregående fenomenene homofili og transseksualitet, så snakker vi her om en svært høy skadeindeks. Følgelig snakker vi her om den desidert mest problematiske manifestasjon av seksualitet som samfunnet må forholde seg til. Det skal vi komme tilbake til. Men først skal vi forsøke å trekke trådene tilbake til biologien. Her er det viktig å trekke et skille mellom pedofili og overgrep. Fagfolk vil hevde at det slett ikke er alle pedofile som begår overgrep. Og, på den andre siden så begås det også seksuelle overgrep mot barn av personer som ikke regnes som pedofile. Og den siste varianten er et springende punkt. For, i god radikalfeministisk ånd kan man jo hevde at ingen seksuelle overgrep mot barn har noe med seksualitet å gjøre. Her er jeg uenig. Dette skal jeg komme tilbake til senere. Men for nå tar jeg altså utgangspunkt i pedofili, som jo har seksualitet i selve definisjonen og dermed ikke kan benektes å ha med seksualitet å gjøre. Og da blir jo det neste spørsmål hvordan seksualiteten kan komme slik på avveie.

Her har jeg noen hypoteser. Den første handler om at dette er et utslag av taper-hann strategien. Man kan altså tenke seg at en måte å unngå konkurranse på er å fokusere på de jentene som gjennomsnittet av gutter ikke ser, rett og slett fordi de er for unge. I det normale mannlige tenningsmønster er det nærliggende å trigge på sikre signaler på fruktbarhet, som velutviklede bryster eller en velformet rumpe. Modne jenter har dette. De yngste har det ikke. De oppfattes derfor ikke som seksuelle objekter ene og alene fordi de ikke sender ut seksuelle signaler. Den som er svakere stilt sosialt sett, og som fra barnsben av er vant til å tape, vil kanskje utvikle en konfigurering som avdemper majoritetens seksuelle preferanser og legger større fokus på andre egenskaper, som ansikt, hår, stemme, ungdommelighet osv. Forskning viser at dette også er faktorer som teller med og gir seksuell attraksjon. Dette gjør det mulig å utvikle en interesse for unge jenter. Er dette en lønnsom reproduserende strategi? Poenget er at det kan være det. For noen av disse kan være kommet så pass langt i utviklingen at de kan bli gravide. Følgelig øker sannsynligheten for biologisk suksess for konkurransesvake menn som har en slik strategi.

Den andre hypotesen, som på mange måter faller sammen med den første, har utgangspunkt i barns seksualitet. Barn er seksuelle vesener og en del av denne seksualiteten handler også om seksuell interesse for sine jevnaldrende. Sannsynligvis inngår en slik atferd i en leke-strategi som forbereder individet på de seksuelle utfordringer som skal komme senere i livet. Da har vi etablert at det er faser i livet hvor det er helt naturlig å ha seksuell interesse for barn. Hva er det så som stimulerer at dette fokuset dreier seg bort fra barnekroppen til den modne voksenkroppen? Jeg aner ikke om dette er forsket på, men det ville vært naturlig for det rasjonelle samfunn å investere i en slik kunnskap. For kanskje kan man finne sammenhenger her som kan påvirkes og dermed redusere sannsynligheten for at noen utvikler pedofile tendenser. Men, uansett så går altså hypotesen ut på at det kan være omstendigheter som får denne utviklingen til å stoppe opp. Det vil altså si at individet utvikler seg til et fysisk modent menneske, men at den mentale seksuelle utviklingen opp i dette ikke helt har fulgt med.
En tredje variant av dette er at unggutter sjelden kan konkurrere med voksne menn, og at jenter har større sannsynlighet til å falle for de litt mer eldre gutter. Jeg tenker at dette er en naturlig tendens, selv om vi i våre dager ser et visst kulturomslag på akkurat dette området. Altså, unggutten må altså ofte se langt etter jevnaldrende og eldre jenter.  Da er vi tilbake til den første hypotesen, i en ny variant. Forskjellen er at vi nå snakker om en ungguttstrategi, og ikke nødvendigvis om en sosialt hemmet person. Unggutten kan altså starte sin karriere med å se etter yngre jenter. Dette gir flere fordeler. For det første gir det mulighet for både sosial og seksuell erfaring, for det andre kan det medføre graviditet. Begge deler medfører at sannsynligheten for reproduksjonsmessig suksess øker. Derfor kan dette tenkes å være en seksuell strategi. Det er en strategi som kanskje de fleste vokser i fra, men hvor det alltids blir noen værende igjen på dette stadiet.

En fjerde hypotese (som ikke er min) er forskning som antyder at pedofili handler om medfødte feilkoblinger i hjernen. Det finner du best beskrevet her.

Det meste av forskning jeg har hørt om på pedofili legger vekt på at man ikke klarer å finne sammenheng mellom pedofili og andre egenskaper. Likevel er manglende sosial kompetanse noe som svært ofte nevnes i denne forbindelse. Og kanskje er dette likevel en gjennomgående sammenheng. Kanskje er det slik at manglende sosial suksess, eller belastende sosiale omgivelser, altså alt som kan hemme den sosiale utviklingen, kan være faktorer som kan medvirke til en utvikling i pedofil retning. Det er kanskje ikke det eneste som skal til, og det er kanskje ikke den eneste mekanismen som kan sende individet på en slik vei. Vi har tidligere vært inne på at det seksuelle tenningsmønstret er en forholdsvis fleksibel, og delvis også kaotisk mekanisme. Kanskje er det også slik at når enkeltvariabler i dette spillet pushes ut mot ekstreme verdier, så blir også innslaget av kaos i systemet større, og utfallet blir mer avhengig av tilfeldigheter. En slik enkeltvariabel kan være en vedvarende frustrasjon i forhold til sosial fungering.

Nå passer de hypotesene jeg har nevnt bare med pedofile menn med fokus på jenter.  I forhold til pedofile menn som tenner på gutter passer de ikke så godt. Og det er kanskje også en svakhet med slik forskning at den blander disse kategoriene. Interesse for gutter kan nok delvis dreie seg om homofili. Her kunne man ta fatt i hypotesen som tar utgangspunkt i barneseksualitet. Barneseksualitet er ofte udefinert i forhold til kjønn. Dersom en homofil gutt stopper opp i den mentale seksuelle utviklingen så kan det være en årsak. Kanskje kan vi også kombinere det med at yngre gutter er mer seksuelt nyfikne, mer manipulerbare og også lettere tilgjengelige for eldre gutter. Følgelig kan en homofil gutts første seksuelle erfaring, dreie seg om en jevnaldrende gutt, eller en yngre gutt. Dermed har vi en stimulans som kan dyrke frem et seksuelt tenningsmønster med slike preferanser.
Vi kan jo også generelt tenke oss den hypotesen at unge gutter ofte eksperimenterer med dette sammen. Det vil si at mange gutter får sine første seksuelle erfaringer sammen med andre gutter. Man masturberer sammen, og for noen gutter kan dette oppleves som den ultimate seksuelle erfaringen, de senere søker å gjenta. Og da knyttes opplevelsen ubønnhørlig til fellesopplevelsen sammen med andre gutter. Her er vi igjen inne på at det seksuelle tenningsmønsteret formes av seksuelle erfaringer. Så får vi altså her en viss prosent av guttene som er involvert i dette, hvor dette forblir en avgjørende hendelse i deres seksuelle utvikling. Det er kun en hypotese.

Men så har vi den varianten at det hele ikke dreier seg om seksuell tenning på kjønn, men på barn, fordi de er barn. Jeg tenker at en slik parafili er vesensforskjellig fra de to første. I de to første kan det godt være tenkelig med en seksuell preferanse, som retter seg mot både voksne og barn. Den kategorien vi nå snakker om, som tenner på barn, fordi de er barn vil utgjøre en gruppe pedofile som har et aseksuelt forhold til voksne. Og her kan man godt tenke seg at dette krysser kjønnsbarrierene, slik at interessen retter seg mot både jenter og gutter.  Denne type pedofili er vanskelig å forklare med utgangspunkt i hypotesene over. Og igjen fristes jeg til å tilregne dette som en del av den enorme buketten av manifestasjoner av det seksuelle tenningsmønstret. Dog noe mer enklere å forstå enn for eksempel seksuell dragning mot biler, mørke eller frosker. Det er tross alt fortsatt menneskekropp det er snakk om. Og det er jo også slik at det alltids finnes barn i omgivelsene til den som vokser opp. De vil altså være en del av hverdagen til de fleste. Og da er også sannsynligheten større for at barn blir en del av den stimulansen som setter agendaen for det seksuelle tenningsmønstret i en kaotisk utvikling. Den samme tanken går det an å tenke seg i forhold til kvinnelige pedofile. Her aner jeg ikke om det finnes noen forskning. Og kanskje er det også slik at man blander kvinnelige overgripere med kvinnelige pedofile. For, når det gjelder kvinner som begår overgrep, så kan det kanskje være nærliggende å helle mer til den feministiske hypotesen om at dette slett ikke dreier seg om sex, det dreier seg om makt, kanskje ikke bare det, men også tilknytningsproblematikk, eller kjærlighet på avveie osv.

Her er det også vesentlig å konstatere det faktum at pedofili ikke bare dreier seg om sex, men også om forelskelse og kjærlighet. Denne inngangsporten, altså at personen blir forelsket i barn, er nærliggende å sette i sammenheng med sosial mistilpasning.  Og her må vi nok inn på forelskelsens psykologi for å finne svar. Jeg tenker at når vi blir forelsket så kan der også ligge en ubevisst underliggende vurdering av egen seksuell markedsverdi opp i det hele. Og er den veldig svak, er det ikke lengre realistisk en gang å nå opp til nederste hylle av voksne personer. Da kan en opplevelse av god sosial fungering i forhold til barn, være en utløsende faktor som også åpner for muligheten til å bli forelsket i barn.

OK, så langt spekulasjoner over hvorfor fenomenet eksisterer. Jeg går da over på den problematikken som handler om å forholde seg til dette, som samfunn og som enkeltindivid. Jeg har planer om å si noe om overgrep senere i denne refleksjonen, men om vi skal tenke samfunn, så er det umulig ikke å komme inn på den problematikken også her. For det er jo slik at enhver handling som er et utslag av denne forstyrrelsen innebærer fare for overgrep. Det vil si at samfunnet må kreve at ingen som har denne forstyrrelsen på noe måte skal kunne få leve den ut. Det inngår i samfunnsoppdraget at samfunnet har en plikt til å beskytte enkeltmennesket mot enhver form for overgrep, og det dekker selvsagt også dette. Men i dette ligger det også en plikt til, nemlig å forholde seg rasjonelt til dette. For spørsmål om hvordan man skal innrette samfunnet slik at færrest mulig barn blir utsatt for overgrep er alt for viktig til å bli handtert irrasjonelt. Problemet i vårt samfunn i dag er at det er nettopp det som er tilfelle. Det er tabu, både å være offer, overgriper og pedofil.  Det gjelder delvis også å være behandler.

Slike tabuer lover aldri godt for rasjonaliteten. Alt dette skal vi som sagt komme inn på senere. Men dette danner da bakteppet for den videre fokus på den pedofile selv. For vi snakker altså her om et individ med en seksualitet som på ingen måte kan leves ut, og som har utviklet en tilstand som er sterkt stigmatisert og hvor samfunnsklimaet preges av hysteri og tabu. Selvsagt er dette en langt verre personlig katastrofe enn det å være født i feil kropp, eller som homofil.  Det er egentlig ikke rart at seksuell legning er omfattet av menneskerettighetene, da først og fremst med tanke på homofile, og det innbefatter selvsagt ikke pedofili, som jo ikke regnes som en legning men en forstyrrelse. Men det som er verdt å merke seg av den store fellesmenneskelige moralske samtalen også tar inn over seg og forholder seg til at det å være homofil uten frihet til å kunne leve det ut, er et brudd på menneskerettighetene. Hvorfor, jo selvsagt på grunn av den belastningen eller byrden det er å måtte leve på en slik måte. Selvsagt er det enda verre å ha en pedofil forstyrrelse. Og den personlige belastningen er enda større. Hvem eier dette problemet? Er det individet, som overlates til seg selv med dette, eller er dette et fellesanliggende, både for samfunn og enkeltindividet? Det sier seg selv at både faren for overgrep og den belastning det er å leve med en slik tilstand gjør dette til et problem også samfunnet må forholde seg rasjonelt til, og ha forpliktelser i forhold til. Og dette henger selvsagt sammen. Jo bedre et individ med pedofil forstyrrelse, er i stand til å leve et fullverdig liv, uten å la tilbøyeligheten komme til uttrykk, desto færre overgrep vil det bli. Så den rasjonelle utfordringen blir da i hvilken grad det er mulig at slike individer kan leve fullverdige liv uten at tilbøyeligheten kommer til uttrykk. Er dette en oppgave som samfunnet handterer på en god måte i dag? Vi må jo innse at dagens måte å handtere dette på er omtrent på samme måte som man handterte spedalske i gammeltestamentlig tid. Mesteparten av kunnskap er rettet inn mot å avdekke overgrep, og mesteparten av innsatsen handler om juridisk straffeforfølgelse av overgripere. Begge områder er sannsynligvis preget av både hysteri, mangel på kunnskap, stigmatiseringer og tabuforestillinger. Dette er ikke rasjonelt, og sannsynligvis medfører det at problemet er større en det kunne ha vært, med rasjonelle virkemidler. Det vi først og fremst trenger er mye forskning. Det sier jeg vel vitende om at sterke tabuer, er til stort hinder for utvikling av nøytral kunnskap på området. Tabu forvrenger både den informasjon som kommer fra pedofile, og måten forskere fortolker dette på. Jeg tenker nok at bruk av tabu er en strategi med det formål å dempe forekomsten av overgrep. Og det kan nok gjøre sin virkning, ved at flere klarer å beherske sin tilbøyelighet slik at den ikke kommer til uttrykk. Dette er noe som er tenkelig, men som jeg ikke har sett finnes noe belegg for i forskningen. Og kostanden ved denne strategien er altså at den gode nøytrale kunnskapen om dette blir skadelidende, pluss at det opprettholder en umenneskelig stigmatisering av enkeltindivider. Og spørsmålet er om ikke nettopp denne manglende kunnskapen gjør at den faktiske kostnaden, målt i forekomst av overgrep ender opp med å bli større enn hva den kunne ha vært med en mer rasjonell strategi.

Om samfunnet skulle over på en mer rasjonell strategi, så måtte første steg være i retning av å avdempe tabuet. Det åpner for en mer edruelig forskning på området. Hvilke områder kunne men fokusert på?

1)   Hvordan finne frem til individuelle utviklingsforløp som leder til utvikling av pedofili?
God kjennskap til dette innebærer muligheten til å detektere og diagnostisere dette i tidlig utviklingsfase, og eventuelt komme med intervensjoner før irreversible mekanismer har fått slått inn. Det innebærer også å finne frem til miljømessige variabler som kan påvirke forekomsten av slike utviklingsforløp. Typisk forestiller jeg meg at det kalde sosiale klima er en del av den miljømessige påvirkning som kan sende individer i en slik retning.

2)   Hvordan kan man nå ut med informasjon og kunnskap slik at den pedofile selv oppdager sin tilstand og søker hjelp før dette blir et problem for omverden? Tabuet er opplagt en del av dette problemet. Det går nok lang tid, og kanskje aldri at den pedofile setter begrepet på seg selv og tar de nødvendige konsekvensene av det. Og om han gjør det, hva risikerer han da ved å søke hjelp? Sannsynligvis er det stor sosial og juridisk risiko ved dette. Hva skjer hvis vedkommende etter noen år får barn, og barnevernet ser at han har vært i hjelpeapparatet for pedofile tilbøyeligheter? Alt dette blir da til barrierer som hindrer den pedofile fra å oppsøke hjelp, noe som igjen ubehandlet i siste instans kan lede til overgrep.

3)   Er det mulig for et individ å leve et fullverdig liv med en vel parkert og vel kontrollert pedofil tilbøyelighet? Og med et fullverdig liv så mener jeg da et liv uten mer lidelse og misnøye enn et vanlig gjennomsnittsliv i denne kulturen. For det er opplagt at et menneske som har det greit, ikke verre enn andre, er stort sett fornøyd, og får del i alle goder på lik linje med alle andre, på ingen måte er interessert i å gjøre barn noe vondt, og heller ikke den ekstreme sosiale og juridiske risiko det er å utsette noen for overgrep. Dette er den beste vaksinen en pedofil kan få. Men er den mulig? I følge mine resonnementer over, så tenker jeg det.  For jeg tenker at de fleste pedofile også har andre seksuelle strenger å spille på. Og da snakker jeg om preferanser som retter seg mot voksne. Disse kan dyrkes frem og gjøres til den samme meningsfulle glede som for alle andre. I tillegg tenker jeg også at god selvkontroll er noe som kanskje kan oppøves på samme måte som en muskel kan trenes sterkere.

Men selvsagt er det en utopi å tenke at dette er noe man kan få helt bort. Det vil alltid være overgrep og pedofili i samfunnet. Og samfunnet har en plikt til å beskytte mot farlige individer. Og følgelig blir da virkemidlene i forhold til slike personer at samfunnet på en eller annen måte må ha god kontroll på dem, og sørge for at de aldri får mulighet til å forgripe seg på noen.

Andre parafilier

Som tidligere nevnt i forbindelse med det seksuelle tenningsmønstret så kan seksualiteten manifestere seg med en vifte av forskjellige utslag. Det jeg midlertid tenker er at det er når andre, spesielt sosial variabler presses ut fra normalsporet og over inn i ekstremitetene at de seksuelle mekanismene svarer med mer kaos. Altså, tenker jeg at risikoen for å utvikle unormale parafiler øker betraktelig i forhold til dysfunksjonelle sosiale miljøer, særlig i samspill med dysfunksjonelle personligheter. Slike variabler kan være:

1)   Problem med sosial kommunikasjon

2)   Dårlig utseende eller svakelig fysikk

3)   Manglende kjærlighet

4)   Manglende nærkontakt

5)   Manglende tilhørighet

6)   Økonomisk fattigdom

7)   Sosial isolasjon, eller sosialt dysfunksjonell familie

8)   Mobbing

9)   Kaldt sosialt klima

10)                    Vold og overgrep

11)                    Manglende oppmerksomhet, enten fra familie, fra voksne, i barneflokken eller fra det motsatte kjønn

De belastninger som slike forhold kan medføre vil sannsynligvis forme individet på mange måter, og da er ikke seksualiteten noe unntak. Og som sagt, så ser jeg på mennesket som komplekst, og utviklingsløpet som kaotisk. Og, for de som kjenner litt til kaosteori så vet vi at kaoset utløses i det energigjennomstrømningen når en kritisk terskel. Det har vist seg at slike kaosbetraktninger i høyeste grad også kan anvendes på biologien. Sannsynligvis vil slike ekstreme belastninger medføre overbelastning av de mentale mekanismer som er i utvikling. Dette øker forekomsten av kaos. Vi får butterflyeffekter som setter individets seksualitet i de utroligste retninger.  Man har definert de leste av slike unormale seksuelle retninger som såkalte parafilier. En liste av slike parafiler finner du her.

Himmel og helvete

Da skal jeg ta for meg en del utvalgte tema i forhold til seksualitet, og da særlig relatere dette opp mot samfunn, individ og etikk, sosialt spill, sosialt samspill og kultur. Der det er naturlig trekker jeg selvsagt også biologien inn, som en underliggende faktor i forhold til det å forstå bakgrunnen for fenomenene. Her er det særlig måten som det seksuelle utvalg har preget våre tilbøyeligheter på, som er aktuell. Jeg har kalt dette avsnittet for himmel og helvete, dette som en henvisning til innledningen. For vi må innse at det knytter seg sterke følelser og opplevelser til dette, både negativt og positivt. Og det er vel intet annet fenomen ved den menneskelige natur, som til de grader er gjenstand for fokus og oppmerksomhet, både i samfunn, kultur, i det sosiale spill, og for enkeltindividet. Det modne mennesket søker å forholde seg empatisk rasjonelt til dette. Det betyr i høy grad å søke å kvitte seg med skakkjørte tabuer, malplasserte normer, og ikke minst frigjøre seg fra det sosiale spill.

Sex, moral og tabu

Seksualitet er som regel omgitt av tabuer. En interessant refleksjon er at sex på mange måter står i en kulturell og samfunnsmessig særstilling. Om vi for eksempel har kurs i matlaging, så innebærer det selvsagt at vi praktiserer på kjøkkenet. Vi lager mat og vi smaker på maten. Slik bygger vi kompetansen gjennom teori og praktiske øvinger. Og dette er jo en gjenganger, enten vi snakker om fjellklatring, språk eller bilkjøring. All erfaring viser er at det er gjennom praksis og øving at vi blir mestre i det vi gjør. Det finnes ingen tilsvarende kurs i sex. En annen stor forskjell. Kokkene må gjerne lage mat for andre, og de må gjerne lage mat for penger. Vi kan utvikle kompetanse på å kjøre bil, og selge våre tjenester som taxi-sjåfører. Vi kan lære språk og selge våre tjenester som oversettere og så videre. Men kjøp og salg av sex er tabu. Og vi kan fortsette: Mennesket har behov for mat, for hus, for språk, for underholdning osv. Alt dette stiller samfunnet opp og hjelper de som sliter. På gamlehjemmet får man mat, stell og vask, musikk, underholdning og aktivisering … alt utenom seksuelle behov. Dersom den gamle ikke kan få til noe selv, så er det et problem for ham eller henne, og noe vi helst ikke vil vite om. La oss konkret sammenligne sex og mat. Begge deler tilhører på hver sin måte menneskets fysiske behov. Finnes det flere paralleller her? Har for moro skyld satt opp denne tabellen:

Sex	Mat
Fysisk behov for reproduksjon	Fysisk behov for livsopprettholdelse
Begjær etter andre mennesker	Begjær etter mat
Å ha sex	Å spise mat
Å ha sex for å få barn	Å spise for å leve
Å ha sex for kos	Å leve for å spise
Pornografi: Å se på fremstillinger av andre som har sex	Å se på kokebøker, kokke-programmer og film av andre som spiser
Prostitusjon: Å kjøpe og selge sex	Å kjøpe og selge mat
Sex med en man elsker	Å gi og få mat gratis
Voldtekt	Å rane mat fra en annen
Homofili	Å spise noe som andre ikke regner for å være mat
Nekrofili	Spise råtten mat
Pedofili	Voksen som spiser barnemat
Kjønnssykdommer	Matforgiftning
Seksualnormer	Matnormer: Ikke spise svin, hest, drikke morsmelk osv.
Masturbasjon	Tygge tyggegummi, suge på tutt
Sterilisering	Slankeoperasjon
Prevensjon	Slanking
Seksualitetsforstyrrelser	Spiseforstyrrelser
Abort	Klyster
Seksualundervisning	Skolekjøkken
Utroskap	Spise mat andre har laget
Gruppesex	Matorgie
Menn har fem minutter sex, mens kvinner vil bruke lang tid og ha mye mer kos.	Menn kaster seg over maten, mens kvinner lager romantikk og kos rundt måltidet.

 

Refleksjonen ut av dette er spørsmålet om hvorfor det følger så mye mer moralske komplikasjoner ut av sex enn ut av mat. For nesten samtlige av områdene nevnt under sex forbindes med til dels sterke moralske tabuer og strenge normer, mens dette er nesten fraværende i forhold til mat. Det kan vel tenkes ut mange forklaringer på dette. Men for det modne mennesket så åpner det spørsmålet om det virkelig må være sånn. Jeg lar det spørsmålet henge der som en påminnelse om at vi faktisk også har en rasjonell kapasitet. Seksualiteten kan nok være et følsomt område å anvende den på, men jeg er ikke i tvil om at nettopp her er det mye gevinst å hente for den som jager etter livskvalitet for alle.

Jeg er overbevist om det finnes forhold i den menneskelige naturen som gjør at det moralske innslaget i forhold til sex får så sterkt fotfeste i de forskjellige kulturer. Det er vel ingen områder i samfunnet hvor norm og ideal kobles så nært alfa-menneskets natur, som nettopp seksualiteten. Det kommer av at dette er det området som kommer nærmest reproduksjon. Her er villdyret i oss rigget til en nådeløs kamp om kontrollen over dette. Her er det flere forhold ute og går.  Her vil jeg nevne følgende:

1)   Alfa-kontroll

2)   Farskapsusikkerhet

3)   Den biologiske kjønnsknuten

4)   Sosialt spill og sosial utrenskning

Det moralske utslaget av Alfa-regimer

Jeg tenker at sannsynligheten er stor for at det var alfa-hanner som var de første som utformet normene for sine grupper. Og det er nok også stor sannsynlighet for at noen av de første normene handlet om sex. Og da er nok også sannsynligheten høy for at slike normer ivaretok alfa-hannens egeninteresser først og fremst.

Ut av dette kan det jo ha kommet regler av den type som David Koresh etablerte i sin menighet, som jo i realiteten handlet om at det bare ham selv som hadde tilgang til alle kvinnene i menigheten. Vi ser noe av samme tendensene hos pastoren Helge Fossmo, i de kjente skandalene rundt pinsemenigheten i Knuteby.

Et annet eksempel, som jeg nesten ikke tør nevne er profeten Muhammed, som jo innførte strenge regler for kontakten mellom menn og kvinner, satte grensen for antall koner til fire, men selv hadde 11 koner. Vi ser jo noe av dette selv i dag i en del muslimske land hvor rike menn holder harem, mens kvinnene er behørig innpakket i det offentlige rom for at ikke Ali Hattemaker skal bli fristet.

Det er en variant. Så vil jo selvsagt alfa-mennesket sette størst mulig begrensinger på det frie kjønnsmarkedet. Jo større restriksjoner, desto mer godsaker blir det på eliten. Og jo strengere reglene er, desto større er muligheten for å kunne «ta noen for noe» dersom det var personer man ønsket av veien. Da har jeg jo allerede nevnt de mest ekstreme utslagene hvor kvinnen regelrett blir pakket inn. Men her har vi mange varianter. Vi har jo forskjellige varianter av kjønnssegregering på mange plan, på skolen, i fritiden, i arbeidslivet osv. Men vi har jo også en rekke andre utslag. F.eks. regler mot diverse former for nærkontakt mellom kjønnene i det offentlige rom. Vi har hatt religiøse regler mot dans, musikk utesteder osv. Det er kort sagt alle arenaer hvor det frie kjønnsmarkedet utspiller seg. Kanskje kan dette til og med være en av hypotesene på hvorfor vi har så sterke tabuer mot sex i det offentlige rom.  Alfa-hann strategien handler jo ikke bare om tilgangen til mange villige damer, men også det å hindre at andre får det samme. Om vi kombinerer dette med at det sannsynligvis var alfa-hanner som hadde den første definisjonsmakten, så kommer det jo naturlig. ut av denne ligningen, regler og holdninger som setter restriksjoner på det kjønnsmarkedet hvor Jørgen Hattemaker har tilgang. Og dette slår sannsynligvis sterkest ut der vi snakker om mer ekstreme markeder med show, stripping og prostitusjon.  
Poenget er at slike regler og restriksjoner godt kunne vært utformet slik at eliten hadde mest å tjene. I en naturlig steinaldergruppe vil alfa-hannene ha de største reproduksjonsmessige fordelene.

Rettferdiggjøringen av dette ender ofte opp i en slags moralsk naturråderett. Altså regler som konserverer de tilbøyelighetene som allerede finnes under henvisning til guder eller naturen selv. Gud tar liv og gir liv. Det innebærer at mennesket ikke skal «tukle» med naturens orden på dette området.  Dette kan da være den biologinære koblingen til motvilje mot prevensjon, abort, kunstig befruktning, surrogati osv. For det sitter så inngrodd i kulturen at dette er «gudenes domene». Vi skal la tilfeldighetene råde fordi vi ser «guds finger i dette».

Det moralske utslaget av farskapsusikkerhet

Se her for en nærmere beskrivelse av dette. Farskapsusikkerheten manifesterer seg som en tendens til å forakte kvinner som stemples som «løsaktige». Dette gir motiv for menn og familier til å kontrollere kvinner, og for kvinner til å signalisere høy seksualmoral. Den første varianten har vi allerede vært inne på som en drivkraft for alfaer, som setter tonen på gruppens moralstandarder til egen fordel. Den andre varianten er altså kvinners motiv til å fremstå med høy moralsk standard, særlig seksualmoral. Dette fungerer mest effektivt ved å uttrykke moralsk indignasjon, dydssignalisering, overreaksjoner på seksuelle tilnærmelser, hause opp til sosial utrenskning osv.

Det moralske utslaget av den biologiske kjønnsknuten

Den biologiske kjønnsknuten er best beskrevet her og her og her.

Dette handler om kvinnens biologiske oppgave som forvalter og portvokter for sine egne reproduktive ressurser. Det emosjonelle systemet er tilsvarende rigget for dette. Kvinnens mest sentrale kjønnsdrift er aggresjon. Den feminine manifestasjon av aggresjon er via sosial vold. Hennes viktigste verktøy er aggresjon, kombinert med naturlig empatisk appell og kompetanse på sosialt spill. Manifestasjonene av dette er det samme som nevnt i over: moralsk indignasjon, dydssignalisering, overreaksjoner på seksuelle tilnærmelser, hause opp til sosial utrenskning. Dette er kompatibelt med alfa-regimets rolle som kvinnens beskytter. Disse vil vekselvirke og selvforsterke. Over generasjoner utvikler dette seg til så strenge seksualnormer, at de overtar selve definisjonen på hva moral handler om. På den måten kan andre og viktige moralspørsmål komme fullstendig i skyggen av dette.

Sosialt spill og sosial utrenskning

Mesteparten av punktene over manifesterer seg i form av sosialt spill. Det kan handle om beskyldinger, overdrivelser, fabrikasjoner, manipulasjon, sosial definering, demonisering og ender som regel opp i sosial vold og sosial utrenskning. Her tar jeg dette med spesifikt på grunn av at jeg har den hypotesen at sosial utrenskning kan være en drivkraft i seg selv, som igjen baserer seg på aggresjon.

Dyremetaforene

Mennesket er et dyr med klær på. Spørsmålet om hvilket dyr eller hvilke klær kan jo variere alt ettersom. Vi menn kan fort pådra oss stempel som griser. Jeg har tidligere snakket om villdyret i oss. Det forbindes ofte med ulven. Ulven representerer både jakt, begjær, flokken og også feigheten. Når mannens seksuelle begjær blir for tydelig eller for upassende, så passer ikke lengre dette bildet. Da blir vi griser. Når vi tenker over det, så er slike metaforer neppe så tilfeldige. Griser forbindes med det skitne. Her har vi også forbindelsen til vemmelsen, som jo også kobles til moralen. Det å pådra seg stempel som mannegris er dårlig nytt for den som rammes. Her passer metaforen om sosiale klær godt inn.

Ofte handler dette om flere forhold. Menn slutter ikke å begjære, når de passerer 25. Og vi slutter heller ikke å begjære unge kvinner. I mange kulturer er dette upassende, ofte litt avhengig av hvem vi er. Men uansett handler mannens utfordring om å usynliggjøre dette for omgivelsene. Kanskje i noen smale tilfeller, som handler om status, utseende eller rikdom kan det eksistere smale vindu for sosial aksept. Menns utfordring handler ofte om å oppfatte hva som er innenfor og hva som er utenfor. Toleransetrappen er generelt beskrevet her. Spesifikt om utfordringer rundt seksuell trakassering finner du her. Noen ganger kan hastigheten på normendringer skje dramatisk fort. MeToo er et eksempel på en slik dramatisk normendring i samfunnet.

Da er det slik at det å få et rykte som mannegris ikke er noen god ting. I dag kan man miste jobben, og i verste fall bli straffet. Litt interessant er det at risikoen på kjønnsmarkedet ikke bare gjelder kvinner. En mann tar faktisk også en risiko ved å gjøre utspill. Da handler det ofte om selvbedømmelse. Man kan altså feilbedømme sin egen sosiale status så til de grader at man fornærmer den kvinnen som tilnærmingen gikk ut over, ikke på grunn av tilnærmingen, men rett og slett på grunn av den nedverdigelse det er for henne at han tror hun er nede på hans nivå.

Min hypotese er at dette ofte skjer menn, som uten å vite det er utgått på dato. Kanskje var det det som skjedde med Trond Giske. Da skal det neppe mange slike runder til før man har rykte på seg for å være en gris.

For oss menn lengre nede på rangstigen er utfordringen annerledes. Noen av oss har hørt om forskningen som sier at det er sunt å stirre på puppene, og vi stiller ikke spørsmål ved den. Men hvordan kan man stjålent stirre på puppene uten å bli oppdaget? Noen ganger har jeg tatt meg den tanken at særlig typer som meg, med Asperger-trekk, på ingen måte har den evne som skal til for å skjule. Vel, #MeToo har vel gitt meg lærepengen. Jeg stirrer konsekvent ned i bakken og overlater resten til fantasien. Inni meg regjerer grisen. Ingen problem så lange «ingen stirrer» på meg.

Men OK, det var en metafor. Jeg har ikke klart å finne lignende dyremetaforer på promiskuøse kvinner. Her er det andre metaforer som har tatt fyr. De kalles for alt fra «lett på tråden» til «sklie» til «horer». Og kjønnsorganene deres har dyrenavn: mus, høne, pussy og rotte har jeg hørt. Og når noen ombestemmer seg blir de kalt for «luremus».

Dyremetaforene har nok det til felles at de degraderer oss fra vår såkalte menneskelige status. Det er et uttrykk for forakt. Dermed blir de en del av det språket som befester tabuer og strenge moralnormer på området.

Seksualnormene selvforsterker

Når tabuer mot sex først er etablert, så er det store sosiale gevinster å hente på å ta moralsk avstand fra dette. Se også her og her. Dermed har vi skapt en selvforsterkende prosess hvor de som er prominente og synlige henter ut sin sosiale kapital ved å signalisere sin moralske og sosiale distanse til dette. Alfa-kvinner tjener selvsagt på å fremstå med høy seksualmoral, for det viser trofasthet og avstand til promiskuitet, jfr. farskapsusikkerheten. Og menn tjener på det samme fordi det signaliserer trofasthet og alfa-hann status.  Så må vi jo også nevne en annen variant som kan ha hatt påvirkning på dette. Det er det jeg kaller for prins/pinssesseforholdet. Det er det forholdet hvor begge har mye å gi og hvor den gjensidige hengivelse er størst. Det er det store kjærlighetsidealet. Moralen måles opp mot dette. «The less that you give, you're a taker», som sitert fra sangen over. Det gir et dårligere moralsk perspektiv for de mennesker som er mindre privilegerte og som dermed ikke har så mye å gi. Og da er det heller ikke så rart at moralsk indignasjon, moralsk utsmykning og moralsk hersketeknikk til de grader har utgangspunkt denne utopiske romantiske visjonen, som hoved-referanse. For hvem vil ikke i størst mulig grad assosieres med det suksessrike vellykkede og vakre mennesket?

Utopier med utgangspunkt i seksualitet

Med utgangspunkt i dette har jeg identifisert følgende ideologiske utopier som har utgangspunkt i biologi og som ligger der og påvirker dette spillet:

1)   Renhets-utopien
Dette er den religiøse utopien som først og fremst adresserer kvinnens renhet, jamfør farskapsusikkerheten, men også utroskap generelt. Dette har sementert seg i religiøse dogmer om ekteskapet som den eneste lovlige moralske ramme rundt parforholdet. I vår kultur er det det monogame ekteskapet som er idealet, mens andre kulturer også kan ha reguleringer rundt polygame ekteskap. Inn under dette kommer også forordninger om arrangerte ekteskap, omskjæring av jentebarn og innpakking av kvinnen.
Renhets-utopien går først og fremst ut over kvinnen, som i verste fall fullstendig fratas muligheten til å uttrykke sin seksualitet. I tillegg går jo dette også ut over seksuelle minoriteter, som jo på ingen måte kommer inn under denne strenge standarden. Selvsagt går dette også ut over seksuell kompetanse. Det er jo bare de smarteste og lureste som omgår dette i skjul og som bygger opp så pass kompetanse at de kan bli gode elskere. De mer utilstrekkelige får ikke denne kompetansen, og blir dermed mindre fornøyd med sin seksualitet. Og selvsagt medfører dette også at all annen form for seksuelle utrykk blir tabu og i verste fall forbys, slik at det utilstrekkelige mennesket blir stående helt utenfor den seksuelle sfære.

2)   Kjærlighets-utopien
Denne er godt kjent i vår kultur og refererer seg tilbake til prins og prinsesse- forestillinger. Dette er det optimale forholdet, som er idealisert og som bare et fåtall mennesker har ressurser nok til å oppnå. Når dette settes som moralsk standard vil alle andre utslag av seksualiteten som ikke er fullt så fin, defineres som umoralsk. Dette er en velegnet metode for sosial sortering av det utilstrekkelige mennesket.

3)   Rettferdighets-utopien
Rettferdighets utopien har ikke utgangspunkt i seksualitet, men i rivalisering og maktkamp. Da er det spesielt kjønnskamp det er snakk om. Kanskje kan man si at denne utopien er en motreaksjon mot den mannsdominans som følger av renhetsutopien. I utgangspunktet har jo dette startet som en rettferdig kvinnekamp, feminismen. Men den utopiske idealiseringen av det refererer seg til radikalfeminismen. Her tolkes seksualiteten som et instrumentelt uttrykk for kjønnsdominans. Det er det såkalte kjønnsmaktsperspektivet, som jo er en ideologisk doktrine for fortolkning av alle seksuelle uttrykk som ikke oppfattes å være likeverdige. Og hva er likeverdig? En mann som ligger over kvinnen, er det uttrykk for at han er den dominerende part i akten? Er det å penetrere et tegn på dominans? Jeg har sett feminister gripe til slike metaforer, særlig i debatten om pornografi.
Men rettferdighets-utopien handler ideelt sett om mikrodemokrati. Vi har en demokratisk jevnbyrdighet i forholdet. Plikter, rettigheter og medbestemmelse er jevnt fordelt mellom partene. Da er det selvsagt slik at ingen av partene har krav på sex fra den andre. Mannen dominerer ikke kvinnen og bruker aldri sin fysiske makt. I vårt samfunn befinner vi oss nå i en periode med kampanje etter kampanje hvor mannen «oppdras» inn i denne rollen.
Og dette bør jo være den standard vi alle bør streve etter i forholdene våre, men det er ikke dermed sagt at også dette er et tveegget sverd.
Det første og mest synlige problemet er at alle alternative seksuelle uttrykksformer blir sett på som «kvinnefiendtlige». De blir tolket i tråd med kjønnsmaktperspektivet. Da snakker vi både om pornografi, erotisk underholdning og prostitusjon. Her er en interessant dynamikk som ofte kan gjøre seg gjeldende i det demokratiske forholdet. Det er at menn som ikke viser dominans ofte naturlig blir sett på som kjedelige, eller i verste fall med forakt. Men her er kanskje noen nyanser. Et alfa-menneske som er snill viser godhet, mens et lav-status-menneske som er snill viser svakhet. Høyt rangerte menn som har en naturlig dominant aura over seg, vil som regel bli oppfattes som prinser, dersom de er snille og demokratisk innstilt i forholdet. For lavstatus menn som er like snille og som kanskje påberoper seg dette, vil bare bli oppfattet som patetiske, som ikke får til noe annet. Dersom det kommer forakt inn i et forhold vil dette raskt snu om til at kvinnen blir den dominerende part og mannen blir en tøffelhelt. En av effektene av det kan jo bli sex «når det passer henne» og det kan jo bli ganske så sjelden med en så kjedelig mann. Da er vi igjen over på menn som lusker rundt i forsøk på å finne alternativer. Alternativer kan være pornografi, utroskap eller prostitusjon. Vi skal være klar over at tilgang til slike alternativer kan forskyve maktbalansen i forholdet i mannens retning. Menn kan bruke fysisk makt, kvinner kan bruke seksuell makt. Ingen av strategiene hører hjemme i et velfungerende demokratisk forhold. Like fullt kan dette være en del det som egentlig motiverer noen kvinner til å aksjonere mot alternative seksuelle uttrykksformer.
Den veloppdratte likestilte mann står i fare for å tape attraksjonspoeng opp mot den mer æres-orienterte mann fra innvandrerkulturer. For selv om vi kan ha et velutviklet demokratisk ideal i vår kultur, så vil kvinnens biologiske programmering fortsatt ligge der og dra henne mot prinsen og alfahannen. Dette skaper en slags biologisk motsigelse mot utopien, som det kanskje ikke er så lurt å snakke så høyt om.
Motstanden mot alternative seksuelle uttrykksformer vil selvsagt ramme de menn, som ikke rekker opp til nederste hylle, hardest.  Disse er da også både sosialt forhindret og biologisk programmert til ikke å snakke høyt om sin begredelige tilstand, og vil dermed aldri kunne skape en motstemme til de politiske og moralske utfall mot pornografi og prostitusjon.
Hva er det utopiske samfunn som radikalfeminismen ønsker seg? Det er et samfunn hvor all uønsket seksualitet er radert bort. Det vil si at Jørgen Hattemaker og alle menn som ikke tenner kvinner skal oppføre seg som om de er aseksuelle. Seksualitet kan kun uttrykkes på kvinnens godkjennelse og premisser, og da er det helst fra alfa-hanner som er uten psykopatiske trekk og fulle av omsorg, i alle fall for den utkårede.

4)   Fritt-frem-utopien
Dette er den maskuline utgaven av rettferdighets-utopien. I denne utopien er alle kvinner lett tilgjengelige for enhver mann. Kvinner er ukompliserte, villige og stiller opp når mannen vil. Og det er gratis.

5)   Alfa-utopien
Alfa-utopien er noe som ofte utvikler seg i mannskulturer. Idealet er alfahannenes: «Jeg løper ikke etter jentene, jentene løper etter meg, og jeg har så mange partnere som jeg måtte ønske meg». De menn som faller gjennom i forhold til dette, de taper status, betegnes som svake eller dumme og støtes ut av det gode fellesskap. Moralkodeksen er utelukkende definert på macho-egenskaper, som ære, styrke, status og rikdom.
Kvinners forhold til alfa-utopien er ambivalent. På den ene siden kan noen være svært tiltrukket av alfa-hannen, noen ligger gjerne med ham og noen er sikkert stolt av å ha ligget med en høystatus-person. På den andre siden snakkes det nok ikke særlig høyt om akkurat det skupet, fordi hun nettopp ikke ønsker å fremstå som promiskuøs.
Vi har også det forholdet at alfa-mennesket ofte anser seg som «berettiget», kan bli kravstor, dominerende og kynisk. Sett innenfor et æres-paradigme, er dette beundringsverdige egenskaper, så lenge de ikke rammer «meg selv». Det er ikke usannsynlig at mange kvinner føler seg tråkket på og sviktet av det de trodde var «prinser», men som viste seg å være kyniske rundbrennere. Det er ikke usannsynlig at slike erfaringer også kan være en drivkraft til radikalfeminisme.

 

Totalen av alt dette, øker sannsynligheten dramatisk for at sex og de sosiale normene rundt dette utvikles til å bli det sentrale moralske paradigme. Ja disse er blitt så nært knyttet sammen at for mange så er moral nesten utelukkende et spørsmål om sex. Og for å si det med klartekst: Dette er det automatiske menneskets biologiske fotavtrykk. Og det er en dyp moralsk selvmotsigelse i dette. For mens moral i høy grad handler om evnen til å legge bånd på seg selv og egne tilbøyeligheter, så har vi altså her en moralsk retning hvor innslaget av empatisk rasjonalitet er på nullpunktet. De tidligere nevnte strenge religiøse moralske forkjempere, er gjerne også de som i kraftigst ordelag også fordømmer evolusjon. Gjennom sin atferd opptrer de som «nyttige idioter» for nettopp å bevise evolusjonen, nettopp med den irrasjonelt ureflekterte måten de opptrer på. For hvordan kunne seksualiteten bli idealisert på en slik måte, og blitt så overfokusert om det nettopp ikke var evolusjonære drivkrefter som formet det hele? Det passer jo helt perfekt med hva man kunne forvente i en menneskeart preget av naturlig og seksuelt utvalg.

Denne refleksjonen antyder at vi her er inne på et område hvor det er svært vanskelig å gi rasjonaliteten en plass. Mennesket sliter seriøst med å kvitte seg med de gamle tabuer. Jeg begynte denne refleksjonen med å peke på at vi tross alt har hatt, opptil flere såkalte seksuelle revolusjoner. Men, man kan ikke si at dette har lykkes i noen særlig stor grad. Status i skrivende stund er at radikalfeminister har gått i ledtog med de gamle religiøse mørkemenn fra fordums tid. Til sammen er dette i dag en kraftig politisk kraft som, med hver sine irrasjonelle ideologiske utopier, blokkerer forskning og rasjonell håndtering av seksualitetens mangfoldige ansikter.

Når alt dette er sagt så må jeg skynde meg å si at det selvsagt er en nær sammenheng mellom seksualitet og moral. Men da snakker jeg om en empatisk basert moral. Jeg begynte også denne refleksjonen med å referere til himmel og helvete. Med et antyder jeg at seksualitet er nært knyttet opp mot menneskets livskvalitet, på godt og ondt. Og det er nettopp her moralen kommer inn. For ingen av de ideologiene som er dominerende på dette området, har menneskets livskvalitet som mål i seg selv. Det gir selvsagt oppgav til mange etiske singulariteter.

Det modne samfunnet har en utstrakt vilje til å kaste av seg tabuene, de gamle irrasjonelle ideologier og heller begynne å handtere dette med utgangspunkt i empatisk rasjonalitet. Det forutsetter en vilje til å møte de gamle ideologier med en ny rasjonell moral, som ikke bare tjener eliter og glansbilder, men som virkelig også er til for det utilstrekkelige mennesket.
En empatisk etisk vinkling på seksualiteten handler altså om hvordan seksualiteten påvirker livskvaliteten. Og for å ta utgangspunktet først. Seksualiteten er en del av vår kropp og vårt sinn. Dette eies og forvaltes av individet selv. Ingen andre enn individet selv eier sin seksualitet. Og individets råderett over dette avgrenses kun av hvilken skade eller risiko for skade dette måtte medføre for andre. Her er det et dypt skille mellom empatisk etikk og f.eks. diverse utgaver av kristen etikk som hevder at man har såkalte ekteskapelige plikter. Nei, selv i et forhold, et ekteskap eller hva det måtte være, så er det ingen som kan kreve noe som helst. Selvsagt står det partene fritt til å gå ut av forholdet dersom de ikke finner det tilfredsstillende på seksuelt plan. Og det er jo noe begge parter bør ha med i regnskapet. Hva er et forhold verdt, opp mot f.eks. frustrasjon på grunn av manglende sexlyst? Men det jeg snakker om er at enhver henvisning til noen form for rettigheter eller plikter i forholdet, enten det er gudgitt eller menneske-gitt, må avvises som retorikk, eller i verste fall maktmisbruk eller overgrep. Dette er moralen. Det autonome individ har en ukrenkelig selvråderett over egen seksualitet. Det er en del av friheten, det er en del av det å forvalte sin egen kropp. I det ligger det også i kortene at motivet for å ha sex ikke nødvendigvis behøver å være sex. Det kan også handle om å glede partneren, eller oppnå andre fordeler. Full selvråderett er full selvråderett. Da kan heller ingen klandre deg for hvilket motiv som måtte drive deg i din forvaltning av dette.

Når seksualitetens manifestasjoner skal måles moralsk så er det opp mot dette perspektivet. Og det empatisk etiske perspektivet på dette området, er ikke forskjellig, eller står i noen form for særstilling i forhold til perspektiver på all annen menneskelig aktivitet. Det som gjør at dette har sementert seg med en moralsk særstilling og over-fokus i mange kulturer handler ene og alene om biologinærhet. Og den er kun forståelig sett i lys av menneskets evolusjon.  Dette går direkte på reproduksjon. Det er prosesser og mekanismer som mennesket er biologisk programmert til å vokte over, som en dyrebar skatt. Måten dette slår ut og sementerer seg på i mange kulturer er et direkte speilbilde av hvem mennesket er og hvor det kommer fra.

Det modne mennesket og det modne samfunn må da være bevisst på å jobbe med seg selv i den hensikt å underkaste sosialetiske normer og tabuer en kritisk analyse i forhold hva som er den egentlige gode moral opp i det hele. Her kreves det analyse og rasjonalitet, og ikke at man blindt kaster seg på og flagger biologinære impulser og sosialt arvede sosialetiske normer.

Vi skal selvsagt ikke underslå kraften i det sosiale spill opp i det hele. Det å stille kritiske spørsmål i forhold til tabuer og sosialt vedtatte normer kan ha en alvorlig sosial kostnad. Motkrefter i form av drittpakker, seksuelle beskyldninger, sedelighetsforfølgelse og moralsk forargelse har gode kår i vår tid. Det skal kraftige sosiale muskler til for å motstå dette. Den gode nyheten er at vi i dag har full aksept for homofili, for prevensjon, for selvbestemt abort, for transseksualitet, for seksualundervisning i skolen osv.  Dette hadde ikke vært mulig uten at noen har stukket hodet frem og vært kritisk til gamle fastgrodde normer. Dette viser en kultur i bevegelse, men som på ingen måte er kommet i mål i forhold til dette. Om vi skal måle sivilisasjonsgraden på vårt samfunn, så vil det fortsatt være mange punkter på dette området som trekker kraftig ned. Mye av lakmustesten på nettopp god sivilisasjonsgrad handler om måten samfunnet handterer det seksuelle mangfold på. For det er her at koblingen mot det biologinære kan gjøre de mest grelle utslagene. Og slike grelle utslag handler ene og alene om mangel på rasjonalitet, i kulturen generelt og ikke minst hos eliten og de ledende krefter i samfunnet.

Om vi går tilbake til det unormale, altså parafiliene, så vil det modne samfunn forholde seg til dette hovedsakelig gjennom en velutviklet skadeindeks.  Hvor skadelig er dette? Om indeksen er lav så blander ikke samfunnet seg inn i det. For eksempel så ville ikke det modne samfunn forbudt dyresex, så lenge det kan antas at både dyr og menneske har glede av dette. Men i de tilfeller hvor dyr lider, så forbys det. Skadeindeksen må selvsagt også ha dyrs lidelse med i ligningen. Men, selvsagt vil det neppe her være aktuelt med en liste av spesifikke forbud, for alt vil rammes av en generell lov som setter grenser for hvilke lidelser dyr kan utsettes for. Husk at empatisk etikk er universalistisk. Her står mennesket på ingen måte i noen særstilling. Den har alle innretninger med evne til livskvalitet innenfor den etiske sirkel av individer som det er verdt å ta hensyn til.

Et par temaer til bør nevnes før vi forlater moralen her. Hvorfor er jeg så pass kritisk til det biologinære? Det kan være på sin plass å ta den diskusjonen her. Vi mennesker motiveres av hjernens straffe og belønningssystemer. Vi kan aldri komme bort fra at vi er biologiske vesener med en biologisk fortid. Og i så måte oppleves det sannsynligvis best når vi evner å leve i harmoni med våre følelser. Dermed er nærheten til biologi etablert, og den vil slå ut i menneskets autonomi. Men vi mennesker lever ikke alene, vi lever sammen og samspiller med hverandre. Vi lever i en sivilisasjon. Og her kan vi ikke unngå kryssende interesser. Villdyret i oss skaper impulser til å ville ta all den plassen det kan få, ta for seg av alle de godene det kan få tak på. Ukorrigert er det automatiske mennesket egoistisk og til tider rått hensynsløst. Som jeg har nevnt før: Slik er det fordi det er slik naturen er. Vi mennesker drives av våre straffe og belønningssystemer. Men naturen har kun «oppfunnet» dette som en ren manipulasjon for det biologiske «formål», nemlig gener som skaper flest mulig kopier av seg selv. I denne prosessen har naturen hverken moral, eller noe som helst hensyn til individet som sådan.  Dette er inkompatibelt med moden sivilisasjon. Mennesker skal leve sammen, samspille, finne partnere og fostre opp barn. Våre gener og dermed også følelser og impulser er preget av alle de konfliktene som alt dette innebærer.  Det siviliserte samfunn har fjernet seg langt fra steinalderens naturtilstand. Utfordringene ser helt annerledes ut i dag. I tillegg snakker vi om en grunnleggende interessekonflikt, mellom naturens ensidige formål om reproduksjon, og menneskets søken etter å tilfredsstille sine belønnings systemer, og å unngå det ubehaget straffesystemene gir. Det er to forskjellige formål, og det gir selvsagt «interesseavvik». Det empatisk etiske samfunn sikter på livskvaliteten, som mål i seg selv, ikke reproduksjon. Reproduksjon er en nødvendig strategi, men ikke et mål i seg selv. Totalt sett, gir dette avvikende utfordringer og dermed også avvikende strategier. Så selvsagt kan våre «interesser» komme på kollisjonskurs med selveste naturen. Og det gjør de hele tiden. Konkret, i forhold til seksualitet så handler det om at vi i dag har prevensjon, vi har velordnet tilgjengelighet til selvbestemt abort, vi har farskapstester, vi kan beskytte oss mot kjønnssykdommer. Kort og godt så kan vi lure mer ut av naturens belønningssystemer enn steinaldermennesket noensinne kunne drømme om.  Den biologinærhet som her blir overflødig er for eksempel farskapsusikkerheten.  Kvinner kan, på lik linje med menn leve ut sin seksualitet, være promiskuøs, om det er ønsket, uten at dette er noe problem. Den biologinære har en impuls om å dirtyfisere og forakte henne. Men det er altså en impuls som ikke har noen relevans for det modne mennesket, som forstår hvor dette kommer fra og hvorfor det mister sin relevans i vår tid. I det modne samfunn er det seksuell likestilling, ikke bare i teorien, men kunnskapen om dette er så gjennomsyret og allmenngyldig at de fleste evner å bruke rasjonaliteten til å undertrykke slike impulser.

En annen slik impuls om uansvarlighet i forhold til det å glede seg over seksualiteten i seg selv kan også strykes fra lista. For i dag har vi tilgjengelig prevensjon, og i verste fall, som en nødbrems har vi tilgang til angrepille og selvbestemt abort. Her sier altså empatisk etikk: Det er fritt fram med livsutfoldelse. Ikke la biologinære mørkemenn innbille deg noe annet.

Prevensjon gjør det også mulig å ha mange partnere, uten å risikere kjønnssykdommer og ukontrollert med barn utenfor forhold.

Det er slett ikke sikkert at det er alle som tåler dette, her kommer både personlighet og kulturell bakgrunn inn i bildet. Og det er nok grenser for hvor langt biologien kan strekkes her. Men poenget her at det ikke først og fremst er moral i seg selv vi snakker om her, men vi kan ha en varsomhet i forhold til bivirkninger vi ikke har regnet med. Det er jo samme type spørsmål vi har i forhold til mat, alkohol, pengebruk osv.

Men vi skal selvsagt også være oppmerksomme på at naturen er bærer av kunnskap ervervet gjennom millioner av år med utvikling. Dette er noe vi skal ha respekt for. Det er derfor det er viktig å analysere og søke å forstå hva slags funksjon våre biologinære impulser kan ha. Et godt eksempel på det er incest. Vi vet i dag om hvor skadelig innavl er. I dag vet vi dette kognitivt, men naturen har «visst» om dette i millioner av år og utstyrt oss med emosjonelle impulser for å avsky det. Tidligere tiders forbud mot incest kan nok ha vært basert på denne avskyen, som har sementert seg i kulturen og blitt til norm eller tabu. I dag kan vitenskapen fortelle oss hvorfor, dermed er vi nå i stand til å gi en rasjonell begrunnelse for et forbud.

Men, så til det neste tema, nemlig de som mislykkes på kjønnsmarkedet, hva med dem? Hva er verdien på det å leve et liv hvor de seksuelle behovene er ivaretatt på en god måte? Vel, er det ikke slik at mennesker som har mistet sin seksualitet på grunn av legetabber har krav på erstatning? Selvsagt får de det. Vi ser det jo også i menneskerettene i forhold til homofile, hvor det anses som grunnleggende viktig for individet å få utløp for sin seksualitet.

Vel, da kan man vel si at samfunnet har erkjent verdien av dette. Men igjen, de som mislykkes på kjønnsmarkedet mister ikke bare muligheten til seksuell tilfredstillelse, men vel så mye muligheten til intimitet, nærhet, kroppskontakt og så videre. Hva har det å si for den fysiske og mentale helse? Sannsynligvis ganske mye. Hvem eier problemet? Også her må vi sjekke litt i menneskets gamle emosjonsarkiv. Og her finner vi forakten for den mislykkede mann. Vi finner behovet for sosial distanse og for ikke å bli assosiert med ham på noen måte. Dette er biologinærhet som skaper negative holdninger, forakt, og noen ganger frykt. Gir vi etter for dette understøtter vi også et generelt dårlig menneskesyn. Selvsagt, skal ingen ha rett på seksuell tilgang til andre. Det ligger implisitt i at ethvert individ har full selvråderett over sin egen seksualitet. Og rettigheter gir smak av plikter. Men slike seksuelle plikter skal vi ikke ha noe av i det empatisk etiske samfunn. Så vi kan ikke forlange at noen skal stille opp. Men er dette et personlig problem? Er det et samfunnsproblem? Er det et sosialt problem? Eller er det et helseproblem? Pr. i dag har samfunnet intet å tilby i forhold til denne problematikken. Det kan nok ha å gjøre med manglende vilje til å forholde seg til problemet. For den gruppen vi snakker om her er hovedsakelig gruppen mislykkede menn. Altså menn med lav status. Det er samtidig den gruppen med lavest empatisk appell, det er samfunnets hakkekyllinger og til tider også demoniserte og stigmatiserte. Alt dette vi snakker om her har opprinnelse i biologinære impulser. Og selvsagt snakker vi ikke her om en ressurssterk gruppe som organiserer seg og «går på barrikadene for sin sak». For av de samme biologinære impulsene er det svært få som overhodet er villige til å definere seg inn i denne gruppen, både for seg selv, og i alle fall ikke for all verden, med risiko for offentlig latterliggjøring og trakassering. Om noen skulle lete etter medvirkende årsaker til den såkalte sinte hvite mann, så burde man kanskje også kikke i denne retningen.
Dette problemet har ingen ideell løsning. Det er et problem som alltid vil være der så lenge mennesket er menneske. Men, som alle andre problemer så kan det dempes, både i omfang og for den enkelte. Det modne samfunn forholder seg til, og anerkjenner problemet og tar et samfunnsmessig eierskap til det. Et par viktige grunnforutsetninger må til for å dempe omfanget. Det er først og fremst omfordeling, både økonomisk og sosialt. Det andre handler om en helt annen fokus på menneskeverdet. I vårt samfunn i dag, gjennomsyres grunnholdningen av at du er hva du presterer, du er hva du eier. Den som ikke presterer, den som ikke eier, reduseres til nullverdi. Dette skaper mange vinnere, men det skaper også tapere. Slike holdninger bidrar til å kjøle ned det sosiale klima. Så burde jo likestillingsprosessen komme på et bedre spor. Bort fra et ensidig overfokus på kjønn, over på fokus på menneskeverd, og den grunnleggende filosofien at ingen grupper er mindreverdige.

Siste tema handler om samfunnets forhold til tabuer. Det modne samfunn erkjenner at det er en motsetning mellom tabu og rasjonalitet. Jo mer vi lar våre standpunkter og handlinger preges av tabuer, desto større er sannsynligheten for at våre handlinger eller standpunkter blir irrasjonelle. Fra dette utgangspunktet følger det da også at det er skadelig å la tabuer influere samfunnsprosessen. Og jeg tenker at dette også kan tas ned på det individuelle plan.  Det modne menneske motsetter seg innflytelsen fra tabuer. Det er ikke dermed sagt at ikke tabuer kan lære oss noe. Men det gjør de først når de underkastes kritisk analyse, slik at vi kan utvikle en rasjonell kunnskap om fenomenet. Så kan vi la den kunnskapen påvirke oss. Det er ikke det samme som å la tabuet i seg selv ta styringen.  I forhold til seksualitet så vet vi at dette er et område som fortsatt, i vårt samfunn er sterkt preget av tabuer. Her har samfunnet en oppgave i forhold til å jobbe bevisst for å erstatte tabuer med rasjonell kunnskap, og ikke minst å søke å unngå at samfunnsprosessene skades av tabuers irrasjonelle innflytelse.

Med dette har vi selvsagt ikke gjort oss ferdig med temaet moral og sex. Temaet vil selvsagt forfølge oss gjennom alle de følgende undertema, der det er naturlig.

Den seksuelle fantasien

Fantasien er det mentale univers store «whiteboard». Her skribler vi alt fra kunst, til uoppnåelige dagdrømmer, til konkrete planer som vi ender opp med å sette ut i livet. Fantasien er et absolutt unnværlig verktøy for den kognitive funksjon. Hva vi mennesker fantaserer om er ikke tilfeldig. Det er i høy grad det emosjonelle systemet som setter relevansen og dermed også agendaen for vår såkalte frie fantasi. Av naturlige grunner har vårt emosjonelle system reproduksjon og dermed også sex høyt på agendaen. Dette er jo noe som varierer med alderen. Det eksploderer i puberteten og holder seg jevnt høyt til man er rundt 30-40 hvor dette langsomt synker. Innholdet i seksuelle fantasier varierer selvsagt med person, kjønn, kjønnsidentitet osv. Sannsynligvis har innholdet sammenheng med det seksuelle tenningsmønsteret. Men kanskje er det også slik at vi snakker om en gjensidig vekselvirkning her. Altså at våre fantasier kan ha en påvirkning tilbake på tenningsmønsteret, og at dette gjelder særlig dersom fantasien ledsages av masturbasjon.  Det er jo et spørsmål om i hvilken grad man kan styre den seksuelle fantasien. For om den hypotesen jeg her spekulerer i er riktig, så innebærer det også en mulighet til å påvirke det seksuelle tenningsmønstret. Noe som igjen kunne ha vært benyttet i behandlingsøyemed. På den annen side sett så er det vel slik at våre evner til å kontrollere fantasien er begrenset. Kanskje varierer dette også fra person til person. Og kanskje er det også slik at forsøk på å kvele fantasier også kan ha en kostnad, på den måten at fantasien i seg selv kan bli svekket. Det kan i sin tur gå ut over kreativitet, innovasjon og evne til problemløsning. En råsterk kognitiv kontroll over fantasien er sannsynligvis derfor ikke bare av det gode.

Vi skal imidlertid være klar over at fantasien er en vesentlig del av de mekanismene som til syvende og sist ender opp med å skape handling. Selvsagt kan vi ha totalt urealistiske fantasier, som vi bare koser oss med og som vi har full kontroll på vil forbli i vårt sinn. Men, kommer fantasien nær nok til forhold som kan realiseres, så kan den bergta oss og vi ender opp med forsøk på å leve ut noe vi egentlig ikke aksepterer. Det disse mekanismene ved fantasien som det er vesentlig å være oppmerksom på.  I prinsippet må man kunne si at våre fantasier er private og vi kan kose oss med hva det måtte være så lenge det ikke slår ut i negative handlinger som krenker andre. Men, som sagt så tenker jeg at det også her ligger en fallgruve som til syvende og sist kan ende i større eller mindre katastrofer.
Jeg aner ikke om det har vært noen forskning på dette. Men jeg tenker at det å etablere en kognitiv radar som gjør realitets og risikoanalyser av det fantasien driver på med, er ikke så dumt. Ofte tenker vi at vi har full kontroll, men en dag har man drukket for mye på julebordet, og klarer ikke å stoppe en impuls om å klå på den fristende samboeren til kollegaen. Plutselig er den sosiale katastrofen et faktum. Er det noe som kunne vært unngått dersom man heller bevisst kanaliserte fantasien over mot mennesker man vet at man aldri kommer i nærheten av? Her kan det kanskje utvikles mentale teknikker som ikke har for store kostnader og som likevel kan øke marginene mot å ufrivillig havne i slike ulykksalige situasjoner.

Men bortsett fra denne risikoen, som jeg tenker det er viktig å være bevisst på, så må jo fantasien anses som et viktig fristed hvor seksuelle impulser kan finne sitt utløp. Og om vi er trygge på vår egen selvkontroll så oppfatter ikke jeg det som noe moralsk problem at vi i vårt hemmelige indre kan kjæle for en seksuell fascinasjon av naboens kone. Problemet blir dersom vi sliter med en moralsk aksept av slike fantasier.
På nettet fant jeg dette brevet fra en ung kvinne til lommelegen. Hun sliter med sexfantasier om kvinner. Nå tenker jeg at det hverken er noe umoralsk eller skammelig i dette. Men dette viser altså klart at fantasien og seksualiteten ofte lever sitt eget liv og konfronterer oss med innhold vi ikke ønsker å identifiseres oss med. Jeg tenker også at et rasjonelt empatisk etisk basert grunnsyn vil kunne være et langt bedre verktøy til å kunne sortere ut det egentlig moralske fra det umoralske. Det er stor forskjell på å slite med en underliggende latent homofil legning, og på fantasier om å begå voldtekt eller overgrep. Sistnevnte impulser burde lyse rødt på radaren og dermed også akseptere at man trenger hjelp. Men det forutsetter et rasjonelt samfunn som er modent nok til å handtere dette og som har de kunnskaper som skal til for å yte reell meningsfull hjelp.

Så til et veldig interessant sitat som stod i det angitte brevet til lommelegen:

Det er for øvrig en side av saken at jeg, da fantasiene om menn kom tilbake, i større grad enn før fantaserer om menn jeg kjenner og er tiltrukket av, og dikter inn historielinjer og samtaler før og etter det seksuelle innholdet. Fantasiene mine om kvinner er mer rent pornografiske.

Dette er et sitat jeg finner svært interessant og som leder oss inn på et spennende tema. Det er jo ikke ukjent for oss at kvinners fantasier om menn ofte handler om styrke, status kombinert med omsorg og romantikk, mens menn mer har et begjær etter kvinnens kropp. Dette er en kjønnsforskjell som er en nøyaktig forutsigelse av en seksualitet formet av det seksuelle utvalg. Det som er interessant her er at vi ser denne forskjellen i fantasiene til en og samme person. Det gir jo igjen næring til den hypotesen jeg sette frem i innledningen at dette ikke bare handler om en mekanisme som kan konfigureres i to forskjellige retninger, men at begjær etter det maskuline og det feminine er to separate funksjoner. Hos normalmannen er maskulint begjør deaktivert eller undertrykket, mens det motsatte er tilfelle hos normalkvinnen. Men det vil ikke si det samme som at ikke begge funksjonene kan være aktive, slik som vi ser her. Og funksjonene speiler ikke hverandre. De har forskjellig innhold. Kvinner blir mer kroppslig begjær, mens menn blir mer sosialt begjært. Selvsagt er det nyanser ute og går her. For eksempel er det jo også begjør etter mannlig kropp, men det er bare en komponent i det hele, og ikke så ensidig som begjæret etter kvinnekroppen.

Objektivisering

Men dette bringer oss over til et tema som ofte har fokus innenfor feministiske miljøer, nemlig objektivisering av kvinner. For her er vi ved kjernen i forhold til hvilke mekanismer som egentlig ligger bak dette. Det vi snakker om her er å ta inn over seg og forholde seg til måten begjæret etter det feminine er utformet på. Dette er ikke noe som kan velges eller avkodes på noen måte. Det ligger der som mental realitet som både kan forstås, forklares og som det ikke har noen mening i å bortforklare. Forsøk på å forklare dette i termer av kultur, patriarkat, eller kjønnsmakt har ingen rot i realitetene. Men selvsagt kan måten dette manifesterer seg i kulturen på være forskjellig. Hva er det moralske i dette? Poenget er at alle mennesker, uansett kjønn både er objekter og subjekter. Og jeg tenker at måten vi fremstår som objekter på faktisk er viktig for de fleste av oss. Hvorfor skulle ellers mange bruke timevis på badet for å pynte seg? Det er viktig for oss å fremstå som attraktive. Og det å være attraktiv har nøye sammenheng med det fysiske. Og det fysiske er jo det som kan objektiviseres. Det er selvsagt heller ikke noe umoralsk i å la seg fascinere av det vakre, eller attraktive mennesket. Tvert imot ville de fleste mennesker blitt dypt ulykkelige om de ble fortalt at det skårer lavt på den skalaen. Men vi kan ikke stoppe der. For som sagt, er mennesker også subjekter. I forbindelse med menneskeverd sonderer jeg mellom etisk verdi og nytteverdi. Etisk verdi refererer seg til subjektet, mens nytteverdi ofte refererer seg til objektet. Objektivisering er, innenfor min filosofiske tankegang ensbetydende med å ignorere subjektet. Det betyr i praksis å tape egenverdien, eller det jeg kaller for etisk verdi. Det er jeg også inne på i forbindelse med det produktive mennesket. Her er det mennesket som fysisk arbeidskraft som er i fokus. Det er jo også en form for objektivisering, dersom dette er den eneste måten individet blir betraktet på. Men, som jeg påpeker så er det ikke noen motsetning mellom det å ha etisk verdi og det å ha nytteverdi. Moralen i dette består i evnen til å tillegge begge deler vekt, og aldri å frata mennesket sin etiske verdi. Følgelig er det fullt ut mulig å begjære en kvinnes kropp, uten dermed å degradere henne som menneske. Dette refererer seg i bunn og grunn utelukkende til grunnleggende etisk ståsted. Her er empatisk etikk kompromissløs, mens deler av ekstrem feministisk teori til gjengjeld er full av etiske singulariteter.
Det var et stykke på siden av den seksuelle fantasien. Men den hører hjemme her fordi dette handler om moralsk sett å kunne gi næring til fantasier om kvinnekroppen uten å måtte ha dårlig samvittighet eller føle at man går på kompromiss med moralen opp i det hele.

 

Masturbasjon

På Youtube så jeg en gang Dr. Robert Sapolski fortelle om en konkret observasjon. Det var en ung sjimpanse hann som satt for seg selv. Så kom en hunn i blomstrende brunst forbi, og bak henne en av de ledende alfa-hannene klar til å forsyne seg. Denne apeungutten hadde jo selvsagt ikke en ringeste mulighet til å få del i den moroa. Men etter at de hadde passert, tar han resolutt tak i junior og tilfredsstiller seg selv. Ja selvsagt kan også dyr ha seksuelle fantasier, og selvsagt kan de onanere eller bruke andre teknikker for å oppnå seksuell tilfredsstillelse.

Masturbasjon eller onani, handler om tilfredsstillelse av egne kjønnsorganer i den hensikt å oppnå seksuell nytelse eller tilfredsstille seg selv seksuelt.

Fremdeles, den dag i dag er dette forbundet med skam. Jeg kan huske studenten som for mange år siden lo og fortalte at læreren hadde sagt at 90 % av alle gutter sier at de onanerer, mens resten lyver.

-         Så vet vi i alle fall hva han gjør, humret studenten.

Skammen som forbindes med onani kan direkte relateres til et atferdsmønster formet av det seksuelle utvalg. Alfa-hanner og vellykkede menn onanerer ikke fordi de alltid har nok tilgang på damer. Den trofaste mann onanerer ikke fordi han er monogam og aldri fantaserer om andre enn partneren. Det er bare ukontrollerte taper-menn og gutter som driver med dette. Dermed blir det også biologisk lønnsomt å vise frem avsky mot onani. Det etablerer et signal og en avstandtagen som plasserer en godt utenfor taper-hann segmentet.

For kvinner er det viktig ikke å stå frem som promiskuøs. Dette henspeller direkte på farskapsusikkerheten. Kvinner som onanerer røper en egen seksualitet, og det skal man ikke røpe om man vil fremstå som uskyldig og trofast. Vi kjenner jo godt til kvinnelig omskjæring og at kvinner pakkes inn i uformelige drakter som skal skjule alle hennes seksuelle signaler. Alt handler om kontroll over den kvinnelige seksualiteten, og kan direkte relateres til atferd formet av det seksuelle utvalg, farskapsusikkerheten og alfa-hanners ekstreme strategi for å beholde alle kvinner for seg selv.

Dermed kan man si at det sannsynligvis ligger en latent mulighet for at normer som tabufiserer onani skal slå gjennom og sementeres i kulturen.

Og dette har selvsagt også bølget frem og tilbake i vår kultur. I gamle dager ble masturbasjon eller onani, eller selvbesmittelse som det ble kalt den gang, sett på både som moralsk forkastelig og faktisk også skadelig. Jeg så en gang et sitat fra Ellen G. White sa at

Selvbesmittelse har drept tusener på tusener.

Dette var faktisk datidens gjeldende oppfatninger. Myten om onaniens skadevirkninger har sin opprinnelse i boken "Onania", som utkom i London rundt 1712. Her utbroderes hvilke åndelige, fysiske og psykiske skadevirkninger man kan pådra seg ved å masturbere. Denne boken, som var en stor salgssuksess ble fulgt opp av den sveitsiske legen Simon-Auguste Tissot i 1760, som advarte mot onaniens skadevirkninger, og gav medisinsk autoritet til forestillingen. Utover 1800-tallet utviklet man forestillinger om at onani kunne føre til psykiske sykdommer og til galskap.

Også fra religiøst hold ble onanien sett på som synd. Først og fremst har vi den bibelske fortellingen om Onan. For det andre har vi den utbredte pietismen som bruker de samme argumenter mot onani, som mot homofili. Det medfører ikke reproduksjon og er dermed misbruk av Guds hensikt med seksualfunksjonen. Samme argument kan for øvrig også benyttes mot prevensjon. Rent filosofisk interessant er det at denne type argumentasjon henger nøye sammen med en natur-basert moral. Hvor alle de forhold jeg har nevnt, også kan betegnes som mindreverdige fordi de ikke vil dyrkes frem av det naturlige utvalg. Begge etiske grunnsyn har det til felles at de baseres på en streng etisk deduksjonisme. Opp mot denne deduksjonismen, representerer empatisk etikk en tenkemåte som setter mennesket selv i førersetet for sin etikk. Dette innebærer ansvarlighet på en helt annen måte. For etikken blir ikke lengre noe mål i seg selv. Dine standpunkter kreves rasjonelt begrunnet utenfor og forbi etikken. Det er det som nøytraliserer retorikk og uvettig dumskap, og tar rasjonaliteten tilbake i førersetet.

Pr i dag finnes det ingen vitenskapelig forskning som har bevist at onani i seg selv har skadelige effekter. Både psykologer og sexologer er enstemmig i at onani er både naturlig og ufarlig, og sannsynligvis også sunt. Det skal likevel nevnes at mange menn opplever problemer med nedsatt følsomhet som følge av onaniteknikker som stimulerer penis i en langt kraftigere grad enn ved et samleie.

Det er også antydet at onani kan dempe sannsynligheten for prostatakreft.

Det er selvsagt ikke slik at onani er uproblematisk i alle sammenhenger, men jeg tenker at vi skal være glad vi har denne funksjonen. For det er ikke slik at tilgangen til sex er jevnt fordelt i tid og mellom individer. I perioder kan sexlysten være asymmetrisk fortelt innenfor parforholdet. Da kan det reguleres og frustrasjon dempes ved hjelp av onani. Og, som en henvisning tilbake til problemet med at tilgang til sex ikke er noen selvfølge for alle. Det vil alltid finnes en gruppe mennesker som ikke når opp til nederste hylle på kjønnsmarkedet. Da blir jo muligheten til å onanere et alternativ form mange. Og sannsynligvis lever mange godt med det. Det er selvsagt på ingen måte fullgod sex. Og selvsagt ser man fra tid til annen moralske pekefingre mot f.eks. pornografi, som jo er vår tids viktigste kilde til den seksuelle fantasien for enslige onanister, med den begrunnelse at det på ingen måte kan erstatte den ekte «fullkomne» seksualiteten. Men det fullkomne hører det privilegerte mennesket til.   Det modne mennesket er ikke nødvendigvis så privilegert. På tross av denne moralske nedlatenheten er det mulig å reise seg med hevet hode og være stolt av sin rasjonalitet opp i det hele. Man tar det man har, og så gjør man det beste ut av det.

 

Kjønnsmarkedet

Med blandede følelser husker jeg tilbake til da jeg gikk på skolen, og vi skulle spille lagsport. Metoden for å dele lag er velkjent. Man plukker ut to personer for hvert sitt lag, og de velger hver sin gang. På denne måten oppnår man noenlunde jevn fordeling mellom lagene. De beste blir valgt først, slik fortsetter det helt til de dårligste blir stående igjen, temmelig ufrivillig negativt eksponert. Jeg mener å ha hørt at denne metoden for lenge siden er avleggs. Jeg må jo innrømme at jeg ofte var blant de siste som ble valgt ut. Og det gjorde selvsagt ikke noe særlig godt. En interessant refleksjon, jeg har i forhold til dette, er at dette kanskje kunne være et utmerket verktøy i forhold til å kunne forutse fremtidig suksess på kjønnsmarkedet. Kanskje kunne det ha en passe bra treffsikkerhet.

Kjønnsmarkedet handler om individenes spill og samspill i en setting hvor parbindinger er en potensiell mulighet. Og da snakker vi om alle typer parbindinger, både de tilfeldige og de som ender opp med å utvikle seg til langvarige forhold. En gang i tiden, leste jeg i Illustrert Vitenskap om en matematiker som utviklet modeller i et forsøk på å finne ut hvor mange gjennomsnittsforsøk man måtte ha med testing av partnere før man kunne regne med full klaff. Og da må man jo regne full klaff som noe som ender i et varig harmonisk forhold, hvor partnerne samarbeider bra, har varig kjærlighet for hverandre og et godt harmonisk samliv. Det er jo den ideelle settingen i forhold til å fostre opp barn. Denne matematikkprofessoren kom naturligvis frem til at jo flere forsøk, desto større muligheter, men at dette selvsagt også må balanseres mot det praktiske, og kapasitet. Det hele endte opp med at det optimale antall forsøk var 12. Det betyr selvsagt ikke at alle må gjøre tolv forsøk og at den tolvte alltid er den rette. Noen finner jo sin rette på første forsøk, mens andre strever lengre og mange kommer selvsagt aldri helt i mål med dette. Denne type refleksjon burde jo også ligge i bunnen når man ser på statistikken for samlivsbrudd. Det er opplagt at det er en viss sammenheng her. Jo større bredde og muligheter individet har på kjønnsmarkedet, desto større er muligheten til å komme inn i et godt og varig forhold. Og om noen hadde forsket på dette, så tror jeg man ville funnet en nær sammenheng med parametere som attraktivitet og bredde på kjønnsmarkedet i unge år på den ene siden, og varighet og kvalitet på forholdet på den andre siden.

Hva med såkalte arrangerte ekteskap opp i det hele? Burde man da kunne forutsi at her er hele biologien og kjemien i dette satt ut av spill og at slike forhold derfor burde være mer problematiske? Jeg tenker at det er en kortslutning. Arrangerte ekteskap handler vel så mye om kjønnsmarkedet. Det er jo som regel foreldrene som velger partnere for sine barn. Vi har altså da flyttet markedet til en helt annen arena. Men de biologiske realitetene i dette eksisterer jo enda. Jentas foreldre vil ha liten interesse av å velge en gutt som ikke ser ut til å kunne ta vare på henne. Og guttens foreldre vil jo være interessert i en ung, attraktiv og urørt kone for sin sønn. Ved å blokkere den naturlige parbindingen oppnår kulturen å kunne introdusere et større innslag av kontroll og rasjonalitet ved det hele. Men fortsatt er vel kjønnsmarkedet like skarpt. For her gjelder selvsagt det samme spillet, med sosial rang, kulturell segmentering, økonomisk status osv.  Det er bare at dette spillet nå skjer mellom foreldrene i stedet for dem det gjelder.  Hvordan dette til syvende og sist slår ut på kvalitet og varighet på forholdet er vanskelig å si. For kulturene er så pass forskjellige. Det vi nok kan forutsi er at innslaget av forelskelse i slike forhold nok er betydelig lavere. Dermed mister paret den boosten det kan gi. På den annen side vil dette også gi en kultur hvor forelskelsen ikke er idealisert. Dermed får man heller ikke den urealistiske forventingen til «evig romanse» som man finner i vesten, og som selvsagt er kilde til mye skuffelse og frustrasjon. Kanskje disse forholdene balanserer mot hverandre.

Men, så tilbake til det naturlige kjønnsmarkedet. Det som er vesentlig å ta inn over seg her, er at vi mennesker ikke bare har emosjonell programmering som drar oss mot å være i forhold, men i høy grad også tilsvarende emosjonell programmering for å teste ut og komme inn i forhold. Og det er ikke slik at behovet for å jakte, være på utkikk, søke, teste ut, samspille, flørte osv., blir slått av for godt den dagen vi etablerer et forhold. Sannsynligvis har forelskelsen en kraftig dempende virkning på disse impulsene. Et ekte forelsket menneske driver ikke med flørting i forhold til andre enn den utkårede. Men forelskelsen er forbigående, og de gamle behov vil før eller senere dukke opp.  Dette er impulser som vil ligge der latent, og som kan komme til uttrykk styrt av en kompleks ligning bestående av forhold som

·       kvaliteten på forholdet

·       selvkontroll

·       sosial setting

·       kulturell aksept

·       Moral osv.

Det vi skal ta med i dette bildet er at mennesker kan finne det svært så meningsfylt å drive med disse aktivitetene i seg selv, uten at det nødvendigvis leder til sidesprang. Og om parforholdet ikke er sterkt preget av sjalusi, så kan jo dette være noe man avtaler å skape rom for, nettopp med det formål å opprettholde en følelse av mening og livskvalitet. I noen tilfeller kan jo dette være med på å øke kvaliteten og varigheten på forholdet. Men selvsagt så er det ingen forbedring av livskvalitet som ikke kommer med en prislapp. Og prislappen her er selvsagt risiko for sjalusi, utroskap til slutt samlivsbrudd.

Behovet for å bevege seg i kjønnsmarkedet handler også om en annen viktig ting, nemlig selvbekreftelse. Vi mennesker har et nesten uimotståelig behov for å finne ut hvor attraktive vi er. Og når vi får bekreftelse på attraktivitet, så fyller det oss med lykke. Selvsagt kan dette bli overdrevent og plagsomt for de veldig attraktive. Uansett, uten slike bekreftelser risikerer vi å bli frustrerte og deprimerte. Dette fenomenet går direkte på vårt behov for å være seksuelt attraktive. Og det er et behov som igjen kan direkte tilbakeføres til reproduksjon og det naturlige utvalg. Jo mer seksuelt attraktiv et menneske er, desto større er mulighetene på kjønnsmarkedet, og desto større er muligheten for vellykket reproduksjon. Og vi mennesker har behov for denne type feedback. De som ikke får denne feedbacken lever i et informasjonsmessig vakuum, hvor de ikke aner hvilken strategi som  passer best i «mitt» tilfelle. Man kan risikere å legge lista for høyt eller for lavt, eller hvor innsatsen skal settes inn.  Det må jo regnes som uomtvistelig at individets egen innsats i høy grad kan påvirke dette. Det individ som sliter på kjønnsmarkedet blir frustrert. Og frustrasjon er en motivasjonsfaktor for å søke å påvirke dette i en mer positiv retning. Også her aner vi kjønnsforskjeller. Kvinner tenderer mer i retning av pynting, mens menn tenderer mer til å lete etter måter å vise frem status, ressurser og omsorgsevne. Selvsagt har vi store overlappinger, og selvsagt kan dette variere fra kultur til kultur. Men hovedtendensen går igjen. Den er gjennomgående i alle kulturer og den stemmer nøyaktig med forutsigelsene av teorien om det seksuelle utvalg.

Så, ved hjelp av seksuell attraksjon, så åpnes og lukkes mulighetene på det naturlige kjønnsmarkedet. Noen får mye oppmerksomhet, andre får litt, mens noen går usynlige og frustrerte rundt omkring.
En av kjønnsmarkedets viktigste strategier er å bevege seg i posisjon for flørting. De som ikke klarer å oppnå den posisjonen vil være avskåret fra å ha en arena å vise seg frem på. Og har man ikke en arena å vise seg frem på, så blir man usynlig på kjønnsmarkedet, og dermed også taper. Flørting handler i høy grad om å søke bekreftelse på egen attraktivitet. For om man får positiv tilbakemelding, så signaliserer det interesse. Og interesse signaliserer at man er attraktiv. Når man opplever seg som attraktiv, så blir man mer lykkelig og positiv. Er man mer lykkelig og positiv, så blir man også mer attraktiv. Så selv i dette følsomme sosiale spillet, så virker selvfosterkningens nådeløse lov. Jo mer synlig man er i omgivelsene, desto mer interesse kan man skape omkring seg selv, desto mer synlig blir man. Flørtingen er en del av dette. Derfor har individet innebygde tilbøyeligheter til å ville drive med dette. Og mange stopper her. Det kan være gode grunner til det. Man kan være i et forhold, eller det kan stå sosiale normer i veien for å gå videre. Men poenget her er at individet gjennom slike aktiviteter bygger sitt selvbilde. Kanskje er det slik at de som har det dårligste selvbildet har størst behov i denne retning. Individer med høyt solid selvbilde vil ofte ikke trenge slike påfyll. Men, i vårt harde sosiale klima, er tenker jeg at slike privilegerte mennesker, tilhører mindretallet. Men flørting innebærer alltid en risiko, særlig for menn som overvurderer sein egen attraktivitet. Her kan man havne i alvorlig trøbbel. Det handler ikke bare om avvisning men om at det også kan komme sosiale sanksjoner i retur.

Parbinding er et potensielt resultat av flørten.  Vi har tidligere vært inne på romantikk og forelskelse. Men det som kan være verdt å reflektere over her er forekomsten av gaver, og hva det kan fortelle oss. For gaver er en naturlig del av det romantiske. Og dette er noe som ikke bare er utbredt i alle kulturer, men som også finnes hos mange andre arter. Vi finner eksempler, både fra innsekt, fugle- og dyreverden. Og mønstret stemmer nøyaktig som forutsagt av det seksuelle utvalg. Det er den parten som investerer minst i reproduksjonen som må bevise sin fortreffelighet. Og her er det å gi gaver en av mange mulige strategier som kan utvikles. Det å gi gaver er et tegn på at man er ressurssterk, at man har livsoverskudd. Og dette er egenskaper som foretrekkes fordi de signaliserer god gen-kvalitet og omsorgsevne. Begge deler er vesentlige faktorer for vellykket reproduksjon. Derfor vil kvinner ha en sterkere tilbøyelighet til å la seg forføre av gaver i starten på et parforhold. Og da er det selvsagt også slik at jo dyrere gave den utvalgte kan stille med, desto mer befester han forholdet. For det forteller om livsoverskudd, om offervilje og, ikke minst hvor mye han setter pris på henne. Dette siste momentet er jo interessant. For det handler også om hennes status. Mannens offervilje i forhold til å ville strekke seg langt for å gi henne dyre gaver, forteller også noe om hennes attraktivitet. Og slike gaver skal gjerne være synlige. Det kan være flotte diamanter og ringer. Det signaliserer to ting. For det første er det et utmerket signal som hun kan «flashe» over sine medsøstre og dermed heve sin egen sosiale status. Men det flagger også at han mener alvor, og hvor ressurssterk han er. Det skremmer konkurrentene unna fra begge sider. En dame som «flasher» en ekstravagant gave forteller også sine medsøstre at de ikke har sjanse til å konkurrere med henne. Og det forteller også hans konkurrenter at han er råsterk og overlegen. «Så hold deg unna fatet.»  I sum så har vi altså her en biologisk mekanisme som forsterket parforholdet og etablerer det som en sosial realitet omgivelsene har å forholde seg til.  Jeg har sett anekdotiske indikasjoner på dette, men det skal ikke forundre meg om forskningen også en dag bekrefter at der finnes koblinger mellom den ekstasen det er å motta en gave og seksuell opphisselse. Da snakker jeg hovedsakelig om kvinner. Og selvsagt er neppe en slik kobling universell. Men den forekommer og den virker. Altså, sett fra en manns synspunkt, kan altså en ekstravagant gave være del av en strategi for å få en kvinne til sengs.

Fra flørting til seksuell trakassering

I kjønnsmarkedet finner vi ofte et mønster hvor menn gir seksuell oppmerksomhet og kvinner får seksuell oppmerksomhet. En sjelden gang skjer det motsatte, så dette er jo ikke absolutt, men trenden er nok åpenbar. Jeg er blant dem som tenker at mønstret i seg selv, har utgangspunkt i biologisk programmering. Den mest nærliggende mannlige drivkraften er kroppslig begjær. En annen drivkraft har utgangspunkt i farskapsusikkerheten, som gir en biologisk drivkraft til å dyrke frem kvinnens «ærbarhet». Kvinner kan ikke ta initiativet, uten å kompromittere denne ærbarheten. Dette vil naturlig drive frem kulturelle normer hvor det er «naturlig» at menn tar initiativet. Men dette spillet er langt mer komplisert enn som så. For også menns ærbarhet står på spill. Det handler minst om to ting. Det ene er risikoen for avvisning, noe som gir en sosial kostnad i form av tapt status, og mental kostnad i form av lavere selvtillit. Det andre er konteksten. Det kan eksistere strenge normer for hva som er passende kontekst for et slikt utspill. Dette gjelder ikke bare i menneskesamfunn. Ta en liten sjimpansegutt bort fra flokken, og la ham miste all den sosialiseringen som erverves under oppveksten i en flokk. Sett han så tilbake i flokken, og observer hva som skjer. Du får akkurat samme problemer. Den uheldige prøver seg i upassende situasjoner, noe som selvsagt skaper negative responser i flokken. Her er det vesentlig å forstå at en del av konteksten er mannen i seg selv, hvem han er og hvilken status han har. Altså kan status avgjøre om dette bedømmes som passende eller upassende. Treffsikkerheten på hvordan man blir oppfattet, er en del av utvalgskriteriene, for det sier alt om vedkommendes sosiale kompetanse.  Vi har også den selvforsterkningen at menns status øker mulighetene på kjønnsmarkedet, men menns status påvirkes også av kvinners oppmerksomhet og respons. Et obskurt seksuelt signal som gir positiv respons, handler ikke bare om mulighet til noe mer, men er også en stimulans, som styrker selvtilliten og selvfølelsen. Utveksling av slike signaler handler med andre ord også om mannens behov for bekreftelse på sin mandighet.

Men det er enda mer komplisert enn som så. Menn som «prøver seg» signaliserer også mot og selvsikkerhet. Menn som ikke prøver seg, vipper raskt inn i kategorien «usynlig». Jeg har sett forskning på at menn tenderer til å overvurdere seg selv. Dette er kanskje en biologisk programmering, som setter opp en barriere mot usynlighet.
Arenaen for «verdig» opptreden, for menn er ofte svært smal. Man kan se den for seg som en omvendt trekant. Menn opplever selvsagt usynlighet som krenkende. Det er del av det jeg kaller for den primære kjønnsfrustrasjon. Men det «å prøve seg», og dermed både risikere å bryte kulturens normsett, i tillegg til å bli avvist eller satt på plass, er jo også svært krenkende. Kunsten er å finne balansegangen. Jo høyere opp på attraksjonsskalaen en mann befinner seg, desto større er denne arenaen. Han trenger kanskje ikke gjøre så mange sprell for å få stor oppmerksomhet, og i den grad han gjør «sprell» så er sannsynligheten for god respons høy. Jo lengre ned på rangstigen, desto smalere blir denne arenaen, inntil den når et nullpunkt. De menn som befinner seg under dette nullpunktet har da to alternativer: Enten er de usynlige, eller så er de mannegriser. Det finnes ingen mellomting. Jeg vil tippe det store flertallet avfinner seg med usynligheten. Mange av dem vil altså leve i en konstant primær kjønnsfrustrasjon.

For kvinner blir paradokset et annet. Dette er nok også svært komplekst. Det er nok slik at oppmerksomhet fra menn varierer med styrken på seksuell attraktivitet. Men her er noen paradokser. En svært attraktiv kvinne, med mye ressurser, oppfattes av mange menn for å tilhøre en elitedivisjon, de bare kan fantasere om. Med andre ord er all interesse for dem skrudd av. De hun får oppmerksomhet av, er lavklasse-menn som enten overvurderer seg selv, eller høystatus menn som allerede er opptatt, men som kun er ute etter et eventyr. Dette er en variant av frustrasjon, som særlig kan ramme ressurssterke høyt rangerte kvinner som har latt karriere gått foran barn, men som nå begynner å få det travelt.
Men jeg tenker at dette generelt kan utvides til frustrasjon over at mesteparten av seksuell oppmerksomhet kommer fra personer som ikke er interessante. Kvinners frustrasjon har sin grunnleggende årsak i biologien. Det er at drømmeprinsen både skal være matcho, helt og myk omsorgsperson. Steinalderkvinnen hadde behov for begge deler, men moder natur har dessverre gjort en dårlig jobb med å få til å kombinere dette på en god måte i en og samme person. Er mannen myk og snill, øker det sannsynligheten for at han da blir usynlig, får lav status og dermed oppfattes som kjedelig og uinteressant. Myke og snille menn har også høyere risiko for å tape i det sosiale spillet, med den konsekvens at de ofte har mindre ressurser og mindre fremtredende posisjoner. I den motsatte enden vil ofte menn, med høyere alfa-trekk, samtidig ha flere psykopatiske trekk. De er slemmere, mer kravstore, når lengere, får bedre posisjoner og skaffer seg mer rikdom. Snill og omsorgsfull er de som regel bare i forelskelsens første fase.  Kvinnens umulige valg er ofte mellom den kjedelige arbeidshesten og den spennende psykopaten. Potensialet for kvinner til å enten bli dypt såret eller frustrert og misfornøyd, er dermed ganske stort. Da er vi igjen tilbake til at seksuell oppmerksomhet, enten kommer fra menn som kun er interessert i eventyr, eller fra menn som kunne tenke seg mer, men som ikke har nok å tilby.

La meg nå innføre enda et kompliserende element i det hele: alder. For supermann er ikke alltid supermann. Supermann vil etter hvert falme og fort ende opp med å bli en såkalt «mannegris». Måten dette skjer på er temmelig nærliggende. Når man er «supermann» er man vant til god respons fra kvinner. Slike menn får en innlæring på at toleransen fra kvinner er høy og responsen upåklagelig. I løpet av en karriere kan en slik supermann «nedlegge» flere titalls kvinner, være stolt av det og sin mandighet. Det som videre skjer, er at supermann får en god karriere. Jo eldre han blir, desto høyere posisjon. Og nettopp posisjon, gjør det mulig å strekke strikken enda lengre. Men på et eller annet tidspunkt, når supermann ikke lengre er supermann, men ikke har innsikt nok til å forstå det selv, så fortsetter han sin tilvante atferd, til stor frustrasjon for alle de kvinner som blir utsatt for dette.

Enda en kompliserende faktor må nevnes. Jeg har allerede nevnt kvinners ærbarhet. Det er sannsynligvis nær sammenheng mellom ærbarhet og selvfølelse.  Alle mennesker, uansett kjønn, har en biologisk drivkraft til å ville forsvare sin ærbarhet. Dette manifesterer seg biologisk i form av stolthet og skam. Kvinner som blir utsatt for uønsket eller upassende seksuell oppmerksomhet vil derfor ofte få en emosjonell respons i retning av opplevelse av skam og nedverdigelse. En typisk mot-respons kan være å reagere med sinne, og hun kan befeste sin sosiale status ved å ty til moralsk indignasjon. Med det signaliserer hun for seg selv og all verden: «jeg er ikke lett på tråden, jeg er kostbar, og ikke tilgjengelig for enhver manns forlystelse» Og, er hun sosialt sterk nok, har hun evnen til å «nedkalle gudenes vrede over synderen». Det vil i praksis si å benytte seg av sosiale allianser til å utløse sanksjoner over synderen. Og dette skaper igjen en ny arena for de alfa-menneskene som måtte være i posisjon til å gjøre dette, nemlig heroisme. De får enda en mulighet til å styrke sin heltestatus. Hun har sterk empatisk appell. Det utløser da omgivelsenes omsorgs og beskyttelsesbehov. Alt dette oppsummerer seg i høylytt moralsk indignasjon. Men det følger en sosial binding med dette. På den måten blir dette en mektig arena for utvikling av kulturelle normer.

Men hvordan kan vi unngå at dette kommer så langt at det forhindrer pardannelse? Responsen på det, ligner på min refleksjon om høflighet. Da handler det om å skape forutsigbare arenaer hvor dette spillet kan få et ritualmessig preg, forutsigbart og innenfor normene. Fra vår egen kultur kjenner vi jo fra gammelt av, den typiske tilstelningen hvor man «byr jenta opp til dans», gjerne ved å gå frem å bukke for henne, og hvor hun er fri til å akseptere eller å avslå. Kanskje er det ikke tilfeldig akkurat dette med å bukke. For det er jo symbol på underkastelse. Det vil si en måte å tilnærme seg henne på, som signaliserer hennes status og verdighet. Og vi finner utallige varianter av slike arenaer, da spesielt egnet for ungdom. Men selvsagt har andre varianter av dette. En variant er å nøytralisere hele prosessen og la andre overta utfordringen. Da kan det handle om former for tvangsekteskap, eller den noe mildere varianten med arrangerte ekteskap. Men da snakker vi om langvarige partnerforhold. Mennesket har også en biologisk drivkraft til kortvarige forhold. Det har hatt stor betydning i vår biologiske fortid, for vi vet i dag at vi har vi har flere formødre enn forfedre. Det betyr at menn utsettes for et hardere seksuelt seleksjonspress. Dette er svært sensitivt. Ofte innebærer det sterke normbrudd. Men inn i dette har vi altså all utroskap, tilfeldige forbindelse, uklare farskap osv. En vesentlig faktor i dette er at et sterkt maktsentrum med en høystatus alfa-hann i midten, kan omkalfatre spillereglene fullstendig. Her er noen eksempler.

·       Symposier (Antikkens rike elite arrangerte jevnlige drikkepartyer «for menn», men selvsagt dukket også kvinner opp …)

·       Kongedømmene i Europa (Her er vel det beste eksemplet på hvordan normsettet endrer seg fullstendig idet man kommer inn i de innerste sirkler, av maktens sentrum og møter super-alfa hannen)

·       Sex i middelalderen (Forteller også om det fromme menneskets sanne ansikt)

Det er vel neppe studert, men burde ha vært det: Prostitusjonsmarkedet, i sine mange varianter er også en form for kontrollert, ritualisert kjønnsmarked. Det handler om alt fra gateprostitusjon, til bordeller, til strippebarer osv. Alle har sine varianter av rammer, kutymer og ritualer som forenkler koblingen for tilfeldig sex. Jeg tenker at forskning vil vise at slike arenaer ikke er uten, hverken rammer eller normer. Men vi snakker selvsagt om lokale subkulturelle normer og rammer, som er utviklet for å stabilisere og trygge samspillet. Disse normene er selvsagt åpenbart i konflikt med storkulturens normer.  Og da er det jo igjen vesentlig å trekke frem tendensen til moralsk indignasjon, som henter næring fra slike subkulturer, i den hensikt å berike egen moralsk kapital. Slik blir da også dette drivkrefter som beveger seg fra forargelse til indignasjon til juridiske lover og virkemidler, som angriper og sanksjonerer slike subkulturer.

Så, sist men ikke minst har jo teknologien åpnet stadig nye muligheter på området. Her har vi typiske dating- og koblingstjenester. Disse blir vel stadig mer dominerende i våre dager. Her kan nok sies mye. Men det er åpenbart at dette åpner for store forbedringsmuligheter, i forhold til alle de store utfordringer som eksisterer rundt dette. Selvsagt finner vi alle varianter, men vi finner også nettsteder som går vitenskapelig til verks i å finne hvilke individer som passer for hverandre. Og det kan kanskje gjøre prosessen enklere, både for kvinner og menn, og kanskje dempe noen av de verste utslagene av villdyryrets herjinger med oss mennesker.

Men, alle disse rammer og arenaer satt til side, så er jo mennesket, menneske, og stadig vil disse mekanismene medføre ubehag og frustrasjon for de involverte. Dette er veldig sensitivt. Overgangen fra flørting, humor og utspill, til trakassering er selvsagt flytende. Det er flytende fordi det avhenger av hvem som er involvert, kontekst, responser og de kulturelle normer som «nå for tiden» rammer inn alt dette.  Jeg googlet «Jagland pupper» og fikk frem bildet over, som sikkert mange husker. Jeg har aldri hørt at Torbjørn Jagland er blitt klandret for dette. Og det er jo egentlig ikke så rart. Jeg mener å huske klippet på TV og så tydelig at Synøve Svabø «hjalp» Jaglands nølende hender på plass. Hendene hans kom dit på «invitasjon».  Det er ikke dermed sagt at dette skjedde uten reaksjoner. De fleste var vel lattermilde, men noen tok ut sin moralske indignasjon på dette også, inkludert presteskapet, så spillet gikk jo sin gang.

En gang ble jeg fortalt en historie fra barne- eller ungdomsskolen. Dette er mange år siden, for vedkommende som fortalte var på min alder. Da er det jo slik at noen jenter utvikles raskere enn andre. Og en jente i klassen var visst tidlig ute. Så guttene fant opp noe de kalte for «dissetesten». Da ble hun holdt fast mens en av guttene, testet brystenes «disseevne». Og det var visst en jevnlig rutine i en periode. Dette ble jo fortalt med humor og latter. Men i mitt stille sinn tenker jeg at det må ha vært sårt for den stakkars jenta. Man kan tenke seg at den barne- eller ungdomskulturen som dette skjedde i hadde harde normer på at «slikt må tåles», og det er jo normer som i senere har gjennomgått store endringer Jeg tenker at dette åpenbart er over streken, og at selv de som var med på det den gangen burde ha innsett det. Hvorfor er det over streken? Her kommer verdibasert etikk inn og overstyrer normer. Det er ikke utenkelig at den jenta pådro seg skader for livet som følge av denne behandlingen. Skade er uavhengig av normer. Men, målt opp mot dagens normer, så kunne fort dette ha blitt straffbart dersom noen av de som deltok var over 14 år. Så her har vi altså den ene ytterligheten, hvor det som skjer er mer eller mindre å karakterisere som et overgrep. På den andre siden av skalaen finner vi alt fra uheldige ord som faller, en uklar berøring, dårlige vitser, glaning, fysisk nærgåenhet osv.  Jeg kan godt tenke meg at attraktive damer som stadig blir utsatt for dette, blir lei og får lyst å «statuere et eksempel». Men jeg kan jo også forstå at en eksplosjonsartet respons kan oppleves som urettferdig og krenkende for den såkalte overtrederen, som kanskje selv opplevde seg som både forsiktig og svært høflig.

Jeg tenker at barn og unge trenger å utvikle kompetanse på de mekanismer som preger oss mennesker, i dette spillet. I det inngår det både forståelse for menneskenaturen, og et verdighetssyn på mennesket. Men dette står da i motsetning til dagens trend som er rent normbasert og basert på nulltoleranse. I skrivende stund har vi en skadelig hype gående i kjølvannet av MeToo. Det er et overfokus på det jeg kaller for normbasert etikk, noe som på sikt kan bli skadelig for den status menneskeverd har i kulturen.

Uttrykket «Seksuell Trakassering» er i skrivende stund kapret av aktivister. Her er et eksempel på hvordan det kan ta fullstendig av. Det som også er verdt å merke seg er hvordan hun går fra å lure på om det er seksuell trakassering, til å definere det som seksuell trakassering til å nedkalle gudene vrede over synderen. Interessant strategi, som om hun ikke hadde filmet det selv og lastet det opp på Youtube, kanskje kunne fått alvorlige konsekvenser for denne mannen. Mer om historien bak dette, finner du her.

Konsekvensen av dette kan bli at fremtidens sjekking flyttes over på internett. Det vil si at veloppdratte menn aldri prøver seg, utenom på datingsider. Det er en helomvending i forhold til biologisk programmering både hos menn og kvinner. Kvinner kan ikke lengre forvente at menn tar initiativet. Det kan jo bli vanskelig, også for kvinner å venne seg til.

Prostitusjon

I denne fremstillingen skal jeg, etter beste evne, forsøke å holde meg unna de etiske og samfunnsmessige sidene av dette, da temaet blir for stort, og går ut over alle grenser i forhold til hovedtemaet, som er det erotiske mennesket.
I forlengelsen av det naturlige kjønnsmarkedet finner vi det kommersielle kjønnsmarkedet. Det er det vi kaller for prostitusjon. Der inngår sex som en tjeneste i bytte for penger eller andre varer eller tjenester. Vi snakker da om sex som handelsvare. Og sex har sannsynligvis vært en handelsvare helt siden tidenes morgen. Ja selv hos dyr skjer dette. Men det er ikke dermed sagt at dette er uproblematisk. Tvert imot er dette noe som er vanskelig for de fleste kulturer. Om vi skal vurdere sex som handelsvare rent etisk så kan man jo enkelt fastslå at handel mellom mennesker slett ikke er umoralsk. Heller ikke sex mellom mennesker. Da kan man jo bare sette disse to faktorene sammen og betegne prostitusjon som moralsk sett uproblematisk.

Likevel viser praksis at det er problematisk. Den ultimate forklaringen ligger selvsagt i biologien. Her representerer seksualiteten den mekanismen som ligger nærmest reproduksjonen. Derfor er begge kjønn utstyrt med sterke biologiske programmeringer for dette. Her er noen mekanismer som spiller inn og gjør det hele problematisk for oss:

1)   Farskapsusikkerheten
Kvinner som fremstår som promiskuøse taper sin markedsverdi som kandidater i et varig

forhold. Den biologiske seleksjonsmekanismen her er at mannen risikerer å investere i andres avkom. For å motvirke dette er han utstyrt med en tilbøyelighet til å dempe fristelsen til å komme i seriøst forhold med en kvinne med rykte på seg for å være «løs på tråden». Dette varierer selvsagt fra person til person. De menn som sliter på kjønnsmarkedet, vil sannsynligvis være nokså immune mot en slik tilbøyelighet. Derimot vil nok tilbøyeligheten øke i signifikans med økning i rang eller status. Og selvsagt er det mennesker med høy status som har størst sannsynlighet for å påvirke kulturutviklingen.
Sjalusi er selvsagt også en vesentlig side ved slik tilbøyelighet. Sjalusi vekker frykt og sinne, og til syvende og sist kanskje også avsky.
Farskapsusikkerheten har mange og tydelige utslag i forskjellige kulturer. Vi kan nevne sterke virkemidler som arrangert ekteskap, kvinnelig omskjæring, heldekkende klesdrakt, umyndiggjøring av kvinner, og sterk intoleranse overfor kvinnelig utroskap (som i noen kulturer straffes med døden). Alt dette henspeller tilbake på forestillingen om kvinnens «ærbarhet», eller kvinnens «renhet». Alt dette er språklige metaforer skapt av emosjonell programmering, som er formet av farskapsusikkerheten. Det er handlinger, forordninger og normer skapt av en strategi som skal sikre mannen mot å tape den biologiske kampen ved å kaste bort innsatsen på andres barn. Dette har selvsagt ikke individene i kulturen noe kognitivt forhold til. Og de normer som opprettholdes, og lover som skapes, gjøres ikke på bakgrunn av rasjonelle kognitive analyser. Man bare føler det er sånn det skal være. Og med tiden sementeres jo dette inn i kulturen og følger gjengse prosesser for normdannelse. Sensitiviteten i det hele og normdannelsen gjør at dette skaper både tabuer og skam i forhold til alle som er berørt av normbrudd på dette området. Dette knyttes da nært opp til ære, med tilhørende skam for alle som direkte, eller indirekte kommer i befatning med slike normbrudd. Følgelig vil æreskulturer være mest intolerante over for slike normbrudd.
I forhold til prostitusjon, så vil som sagt dette vekke de samme tilbøyelighetene, i tillegg vil dette virke sterkt provoserende i forhold til de nevnte etablerte normer.

2)   Den prostituerte er en trussel mot parforholdet
Her kommer refleksjonen om mors sårbarhetsperiode inn i bildet. Dette dyrker frem en emosjonell programmering hos kvinner for bevaring og vedlikehold av forholdet. I et miljø hvor det florerer med fristende kvinner som oppfattes som «løse på tråden», skaper dette sjalusi og forakt hos de kvinner som opplever det som en trussel mot eget forhold. Dette handler også om at kvinner gjerne vil pynte seg med sin manns fortreffelighet.  En mann som er kunde av en prostituert signaliserer det motsatte, og plasserer seg selv som en taperhann (se neste punkt). Dette blir da også en trussel mot hennes sosiale status. I tillegg kommer jo all den problematikken som utroskap signaliserer (at hun ikke lengre er god nok osv.) Alt dette gjør at etablerte kvinner kan utvikle en emosjonell motvilje mot prostituerte.

3)   Forakten for taperhannen
En som ikke oppnår suksess ved å løpe etter jentene, og som til og med må betale for godene, har med det signalisert ikke bare at han ikke er en alfa-hann, men at han er en taperhann. Dette gjør at menn som blir sosialt eksponert i forhold til å ha vært kunder av prostituerte, naturlig vil skamme seg. Som en suspekt tilleggshypotese kan det kanskje finnes tilbøyeligheter ikke bare til ikke å ønske taperen noe godt, også eksistere en særlig motvilje mot at kraumen skal «få seg noe». For i den gruppen han eksisterer er han «satt til side som kanonføde» og da er det svært uheldig om han skulle være far, når han forlot denne verden.

4)   Den moralske avstand
Prostitusjon er tilfeldig sex uten de tradisjonelle forpliktelser som følger med. Det sier seg selv at dette er utenom forhold, eller ekteskap. Vi snakker med andre ord om utroskap. Her går den emosjonelle programmeringen ut på det å fremstå som trofast, og dette knyttes da kulturelt opp mot moral. Følgelig snakker vi om sterke tilbøyeligheter til å vise sin avstand ved fromhet og moralsk indignasjon. Og de som er mest ivrig og høylytt i denne moralske fordømmelsen er som regel de som har mest å vinne på det rent sosialt. Vi snakker altså om samfunnets høye sosiale spillere. Dette knytters da gjerne opp med sterke ideologier og religiøse strømninger med sterkt behov for å signalisere gruppens høye moralske standard. Det gjør at intoleransen overfor prostitusjon ikke dempes etter hvert som man stiger i gradene, den har heller en tendens til å øke.

Litt om kjønnsdelingen i prostitusjonsmarkedet

I prostitusjonsmarkedet finner man selvsagt alle varianter. Men hovedtrenden stemmer nøyaktig med det som er forutsagt av teorien om det seksuelle utvalg. Det er hovedsakelig menn som står for etterspørselen og kvinner som står for tilbudet. Dette refererer seg direkte til den kjønnsbaserte asymmetrien i forhold til investering i avkom, og den reproduksjonsmessige markedsverdi som dette medfører. Dette er et mønster som går igjen i alle kulturer i forbindelse med prostitusjon. Og det er jo selvsagt ikke bare her du ser det. Du ser det i ethvert kjønnsmarked.  I enhver dating-tjeneste vil der som regel være langt flere menn tilgjengelig enn kvinner. Og antall tilbud og oppmerksomhet går som regel klart i favør av damene. Det er kvinner som blir etterspurt, og det er menn som etterspør. Selv om dette også varierer med kultur, så er trenden den samme. Kulturuttrykket kan være forskjellig. Og de biologiske emosjonelle programmeringene kan jo manifestere seg og sementere seg på forskjellig måte i kulturene. Og når man ser dette fra utsiden, er det jo først og fremst kultur man møter. Men det er en kortslutning å tenke at dette utelukkende handler om kultur. Dette er en universal trend som skyldes dypere universell menneskelig emosjonell programmering. Det overordnede mønstret går igjen i alle kulturer. I det videre vil jeg ha hovedfokus på mainstream prostitusjon. Da snakker vi altså om det markedet som handler om menn som kjøper seksuelle tjenester av kvinner. Jeg er selvsagt også klar over at det i mange kulturer finnes store innslag av andre varianter. Da spesielt menn som etterspør menn. Men jeg har ikke tatt meg tid til å gå inn på det her.

Hvorfor eksisterer prostitusjon?

Nå kan det være grunn til å spørre, når vi ser all den negativiteten og hvor provoserende dette virker på kulturene, all den skammen og tabuene som er involvert i dette, hvorfor forekommer prostitusjon i det hele tatt? For det er ikke tvil om at de som går inn i dette markedet opplever skam, for de vet hvor provoserende og avskyelig dette vil virke på de «normale» omgivelsene.
Den enkle forklaringen på dette er at det har å gjøre med at den enkelte anser gevinsten som så pass stor at det trumfer risikoen for sosial nedverdigelse. For det er først og fremst risiko vi snakker om. For ofte vil prostitusjon kunne foregå delvis i det skjulte, delvis lettere tilbaketrukket fra det offentlige rom. De prostituerte står i det dilemma at de trenger å markedsføre sine tjenester samtidig som de trenger diskresjon. Det er en kombinasjon som ikke alltid er enkel å få til. Derfor vil selvsagt prostitusjonen også ha en viss synlighet.

Hva er så de forlokkende gevinster ved det hele? For kunden kan det dreie seg om:

1)   Generell mangel på tilgang til sex med damer
Dette er jo det man ofte forbinder med sex-kunder. Men dette er ikke nødvendigvis flertallet. Men uansett handler dette om mennesker som gjennom dette får mulighet til å ta del i noe eksistensielt svært viktig av det å være fullt og helt menneske. Det handler om muligheten til å bruke seg selv som menneske, få kjenne spenningen i kontakten med et annet menneske, få en liten arena og flørte på, får kjenne på den erotiske spenningen og den intime nærkontakten. Det er på ingen måte fullgodt. Men det beste skal ikke bli det godes fiende.  Mennesket har en indre drivkraft til å ville søke bekrefte seg selv som fullt og helt menneske. Den ensomme kunde av prostitusjon kjøper seg midlertidig fri fra den frustrasjon det er å ikke strekke til. Og gevinsten av det hele kan faktisk bety forskjellen på om livet oppleves som meningsfylt eller meningsløst. Og den sosiale kostnaden er lavere for det elendige mennesket. Dette er allerede nevnt som en del av taperhannstrategien (spesielt pkt.2).
Nå er ikke jeg blant dem som hevder at mangel på tilgang på et prostitusjonsmarked kan slå ut i form av en forverret voldtekts-statistikk. Men det vi aner her er av voldtekt og kjøp av sex faktisk i noen tilfeller kan være to ulike strategier i forsøket på å løse det samme grunnleggende problem. Men det skal nok noe til at disse to er konkurrerende strategier i hodet på samme mann. Men likevel er det ikke en utenkelig kombinasjon. Og selv om volumet ikke er så stort at det slår ut på noen statistikk, så kan det tenkes at enkeltvoldtekter kunne vært unngått dersom kjøp av seksuelle tjenester hadde vært en mulighet.

2)   Misnøye med egen partner
Mange som opptrer som sex-kunder er i faste forhold. Men her kan det ofte være opp og ned med sexlysten og disse er som regel ikke synkronisert mellom partene. Så en av variantene her kan handle om opplevelsen av ikke å få «nok hjemme». En annen variant er at man er lei av partneren, eller ønsker variasjon, eller ønsker å teste ut andre. En tredje variant er at man ønsker å prøve seksualpartnere som ellers er utenfor den sosiale rekkevidde. Eksempel: man rekker så vidt over nederste hylle, men drømmer om de flotte uoppnåelige damene langt der oppe på den sosiale rangstigen.
En fjerde variant handler om å søke å leve ut seksuelle fantasier, man ikke får til med partneren. Felles for alle disse er at dette best lar seg realisere ved å kjøpe tjenesten, i stedet for et vanlig forhold på si. Det kan være flere grunner til dette. Det kan være en bevisst strategi for å unngå de ubehageligheter som ofte kan følge i kjølvannet av slike forhold. Men det kan også være at muligheter til et forhold på si, ikke er til stede.
Gevinsten for kjøperen handler i dette tilfelle om å bøte på en frustrasjon og misnøye som vedkommende opplever i livet. Denne varianten er neppe av så dyptpløyende eksistensiell karakter som den første varianten, men det kan bety veldig mye for livskvaliteten likevel. Det å ha med seg i sin livsbagasje at man har hatt noen partnere i livet, og at noen av dem har vært riktig flotte og egentlig reservert for klasser langt over eget nivå, kan gjøre tilværelsen lettere å bære. Den skammen som følger med kan handteres, enten ved å holde det skjult, eller ved at man reflekterer over det og får et mer rasjonelt moralsk perspektiv over det hele.

3)   Underholdning
For noen, og kanskje spesielt for unge, så kan det å sniffe på dette markedet handle om ren nysgjerrighet eller underholdning. Men det forutsetter, enten irrasjonalitet, eller at kulturen har en viss toleranse for at sexkjøp er akseptabelt. I skrivende stund er toleransen for sexkjøp på kraftig tilbakegang i vårt samfunn. For tiden er handlingen kriminalisert og bøtelegges med forholdvis høye bøter. Samtidig pågår det kampanjer for å bevisstgjøre unge mennesker på disse normene. Og jeg tenker at det er først og fremst dette underholdnings-segmentet som påvirkes av dette. Det er ingen grunn til å trekke seg selv ned i en sosial søle bare på grunn av ren underholdning. Da finner man heller på noe annet morsomt å gjøre. Men i forhold til de to første segmentene tenker jeg at slike kampanjer og kriminalisering har mindre effekt. Særlig når det kommer til forhold som på en direkte eller indirekte oppleves å gripe inn i selve opplevelsen av meningen med det å leve livet. Da er mennesker villige til å strekke seg langt, enten det er over eller under den sosiale radaren.
En variant av dette er bevisst søken etter seksuell erfaring. Altså går den unge mannen til prostituerte for å lære seg faget, slik at han står sterkere den dagen det er aktuelt med en kjæreste. Og igjen, så er jo dette mest aktuelt for unggutter som sliter på kjønnsmarkedet, men som er bevisst på hvor viktig denne erfaringen er når man først får napp.

For sexselgeren kan nok motivet for de fleste sorteres i en av de fire kategoriene under. Men, overgangen mellom kategoriene er gildene. Og fordelingen mellom gruppene er nok svært ujevn

1.    Tvang
Tvang handler altså om mennesker som tvinges til prostitusjon. Til denne kategorien regner jeg mennesker som er manipulert, eller lurt eller truet inn i dette, helt bevisst for at andre, såkalte bakmenn, skal tjene penger på dette. Dette er et kriminelt marked, som regel drevet av kriminelle organisasjoner. Og for de mennesker som blir offer for dette dreier det seg om en personlig tragedie som det kanskje for utenforstående er vanskelig å fatte rekkevidden av. Selvsagt er all slik virksomhet kriminalisert og bekjempes aktivt av samfunnet. Det er viktig at slik bekjempelse ikke bare handler om de som blir offer for dette, men også for å hindre kriminelle organisasjoner i å oppnå profitt. For det er jo slik at jo mer penger kriminelle organisasjoner er i stand til å skaffe seg, desto mektigere blir de, og desto større trussel vil de representere i forhold til samfunnet.
Størrelsen på dette markedet i forhold til frivillig prostitusjon er vanskelig å vite noe sikkert om. Sannsynligvis varierer dette fra land til land, og fra kultur til kultur, alt etter hvordan politikken er, og hvilken innsats som legges inn i bekjempelsen av det i de forskjellige land.
Men som sagt er overgangen mellom kategoriene glidende. Også mellom tvang og nødvendighet er det en glidende overgang. For mange er bevisst satt i en situasjon hvor de har stor gjeld til bakmenn. De kan da selv oppleve prostitusjonen som et nødvendig virkemiddel for å komme ut av dette. Men i realiteten er de manipulert inn i en tvangssituasjon.

2.    Nødvendighet
Skillet mellom frivillighet og nødvendighet er glidende og jeg tviler på at det er mulig å komme frem til en omforent enighet om dette. Men i alle fall så regner jeg at dette skillet går mellom punkt 1 og 2 i disse kategoriene. Og måten jeg vil spesifisere det på handler om at den frivillige prostituerte er prostituert som følge av egen rasjonell beslutning. Og det må være en beslutning som ikke er signifikant infisert av manipulasjon, trusler, vold eller andre tvangsmidler. Motivasjonen her har selvsagt ingenting med sex å gjøre. Men selvsagt letter det på beslutningen om hun liker sex. Nødvendighet handler stort sett om fattigdom eller utilstrekkelighet. Da kan prostitusjon være et virkemiddel til å skaffe penger og goder som hun eller ikke har mulighet til å få tilgang på. Og det kan jo ofte være et motiv som er sterkt nok til å trumfe motforestillinger av typen sosial risiko, uvilje mot å ha sex med tilfeldige fremmede, risiko for vold eller kjønnssykdommer osv. Prostitusjon gir mulighet til god avkastning, og det kan være nok til å ta steget. Sannsynligvis hører flesteparten av prostituerte inn under denne kategorien. Men spennvidden er nok stor, alt fra rusavhengige som jo er i en situasjon som like godt kunne sorteres under tvang, til ressurssterke kvinner som bruker dette som et virkemiddel til å skaffe seg et bedre bosted, et firma, utdannelse til barna eller spe på med penger i egen presset studiesituasjon.
En faktor som kanskje høres overraskende ut i forbindelse med nødvendighet er faktisk ære. Hva snakker jeg om da? Da snakker jeg om at det å være fattig svært ofte oppleves nedverdigende og ydmykende. I en velferdsstat, eller uansett der mennesker kommer i et avhengighetsforhold til andre, så oppleves det som en ydmykelse å be om hjelp. I velferdsstaten er noen ganger de som skal forvalte dette og kanalisere felleskapets midler til trengende, der nettopp fordi det gir dem en mulighet til å herse med andre. De tar ofte en foreldrerolle, stiller urimelige krav, eller sender bekymringsmeldinger til barnevernet. Opp mot dette og den risiko det gir for plaging, fornedrelse og kanskje også intervensjoner, så kan valget om å forsøke å stå på egne økonomiske bein være langt å foretrekke, selv om det innebærer prostitusjon.
Og, for ordens skyld: nødvendighet er det som preger motivasjonen for svært mange yrker. De fleste vanlige mennesker, om de jobber i kassa på supermarkedet, eller driver med renhold, eller kjører buss, ville sannsynligvis sluttet på dagen om lottogevinsten hadde vært høy nok.

3.    Bekvemmelighet
I praksis åpner prostitusjon muligheten for lettjente penger. Og pengene kommer fort. Vi snakker om bekvemmelighet, når pengene nok kunne vært skaffet på annen måte, men at det tar lengre tid eller er for hard jobb.  Det er nok et fåtall som befinner seg i denne gruppen. Og i de fleste tilfeller hvor det skjer, skjer det veldig privat, gjerne unge jenter som sporadisk selger sex til noen i omgangskretsen. Men selvsagt finner man også damer som synes dette er en bedre jobb enn alternativer, som kan handle om renhold eller annet tungt eller kjedelig arbeid.

4.    Aktivt valg
Aktivt valg er den teoretiske muligheten at noen bestemmer seg for å bli prostituert på samme måte som andre bestemmer seg for å bli ingeniør. Jeg oppgir dette som en teoretisk mulighet fordi jeg har vanskelig for å se for meg at det kan være så mange i denne gruppen. Og dette gjelder selvsagt ikke bare en type yrke som prostitusjon. Det gjelder nok i høy grad alle yrker som ikke har status, for eksempel renholder, gatefeier, oppvasker, bærplukker osv. Teoretisk kunne man jo tenke seg samfunn som verdsatte prostituerte for den jobben de gjør, utviklet fagutdannelse og ordede forhold. Ville vi da ha fått personer som hadde valgt et slikt yrke? Sannsynligvis, men det hadde nok da dreid seg om selvstendig tenkende idealistiske reflekterte personer, som evner å hver seg over den biologinære programmeringen til å forakte og nedvurdere prostituerte.

Som en oppsummering kan man vel si at prostitusjon forekommer i ethvert samfunn og i enhver kultur. I hvilken grad dette forekommer tror jeg i størst grad handler om forekomsten av fattigdom, kombinert med samfunnets politikk og kvinners status i samfunnet. Men det er verdt å merke seg at ingen samfunn noensinne har greid å utrydde prostitusjon. Realiteten i dette er at dette er noe et samfunn må greie å lære seg å leve med, og ha en rasjonell politikk i forhold til.

Alternative forklaringer på prostitusjon

Min analyse i forhold til prostitusjon er at kunden er motivert av forskjellige varianter av seksuelle mekanismer, selger er motivert av penger, og samfunnet er motivert av irrasjonell biologinær moral. Mange vil nok være uenig i mye av dette. Den feministiske posisjonen vil nok hevde at kunden er motivert av makt, og at samfunnets moralske reaksjon handler om likestilling. Jeg skal ikke ta alt det her, men bare reflektere litt over om det kan være noe i at makt er kundens hovedmotivasjon. Jeg må innrømme at dette er vanskelig for meg å forstå. For det første, er det å kjøpe noe av noen, et uttrykk for at kjøper har makt, og at selger er undertrykket? Jeg tenker at det ikke er noen universal virkelighetsforståelse. Transaksjoner av kjøp og salg kan ganske sikkert inneholde usymmetriske makt relasjoner. Men selvsagt kan det gå begge veier. Selger kan utøve sin makt over kjøper, gjennom monopol, eller sosialt spill som tvinger kjøperen til å betale for et produkt vedkommende ikke ønsker. Og motsatt kan kjøper ha selger i sin hule hånd fordi han er den eneste kjøper, eller på grunn av andre maktmidler som gjør at han kan dumpe prisen og tvinges til å selge. Dette er situasjoner som er vesensforskjellig fra handel på likeverdige betingelser. Samtidig er jo en frivillig inngått salgstransaksjon den beste mekanismen vi har for å balansere ut kjøpers og selgers behov. Handel på likeverdige betingelser skjer ved at begge parter tar sine selvstendige frie beslutninger, hvor utfallet av beslutningen er at de vil gå for handelen. Min virkelighetsoppfatning er at den feministiske kommer dårlig ut ved analyse. For sannsynligvis handler det ikke om dette. Det jeg tror dette bunner i er retorikk. Kanskje er teorien som følger: Det er ikke den enkelte kunde det er snakk om, men at dette handler om at noen er motivert av at dette markedet skal eksistere fordi det handler om at kvinner er til salgs som en handelsvare. Dermed er vi jo inne på retoriske begreper som menneskehandel, kjøp og salg av mennesker, noe som igjen assosieres med slaveri. Ved hjelp av denne retorikken kan man jo assosiere det hele med slaveri, og det gir menn en følelse av å være kvinner overlegen.
Jeg tenker at en slik konstruksjon er skapt av retorikk. Analyserer man transaksjonen så er det ingen mennesker som inngår som vare i dette. Det er en tjeneste som selges. Ingenting fysisk, hverken kropp eller menneske bytter eier. Det vi må ha i bakhodet og som veier tungt i dette bildet er at kunder som innlater seg på kjøp av sex helst ikke gjør dette åpenlyst, av overnevnte grunner.  Samfunnsmessig er dette forbudet med ydmykelse og skam. Dette er maktens motsetninger, og det befinner seg på den negative siden av vektskålen. Hvordan er det mulig å stille seg selv i et slikt lys dersom ikke andre mer positive effekter av dette vipper vekten i positiv retning? Hva er det i så fall? En mannlig felles mannlig felleskaps-følelse av makt? Et fellesskap han som regel bare befinner seg i utkanten av, og kanskje ikke inkludert i det hele tatt? En grunnforutsetning her er jo at det finnes et slags usynlig konspiratorisk fellesskap mellom menn generelt. Det kan jeg si med en gang, med utgangspunkt i det å være mann at det er totalt feil. Lojalitet og fellesskap mellom menn generelt er et ikkeeksisterende fenomen. Menn faller hverandre i ryggen så det holder. De har alltid gjort det. De har en emosjonell programmering innstilt på rivalisering.  Menn inngår i allianser med hverandre, i klikker og grupper mot hverandre. Og de som ikke er interessant eller har noe å bidra med, overlates til å seile sin egen sjø. Og nettopp innenfor prostitusjon er nok denne siste gruppen overrepresentert. Selvsagt ser vi igjen alle disse mekanismene også hos kvinner. Men her manifesterer det seg ofte annerledes. Dessuten har kvinner en noe sterkere emosjonell programmering for samhold. Og det gir kanskje større sannsynlighet for en ren generalisering og ideer om en indre lojalitet mellom kvinner generelt. Dette vil jo selvsagt også ha blitt forsterket av en generell kvinneundertrykkelse. Det vil jo nødvendigvis skape en gruppebevissthet basert på kjønn. Og en slik gruppebevissthet vil gå i sosial arv og vedvare selv om mye av kvinneundertrykkelsen skulle opphøre. Og da er det kanskje slik at man tenderer til å projisere dette over på menn, uten at det dermed blir noe mer hold i dette av den grunn. I sin tid, og kanskje enda, så var det nok, særlig blant overklasse menn, en retorikk ment for å holde kvinner unna maktens tinder. Det er på samme måte som det finnes en adelig retorikk for å holde Jørgen hattemaker utenfor. Alt dette er maktspill. Og det retter seg mot enhver sortering som kan misbrukes til å stenge potensielle rivaler unna innflytelse. Men dette har lite med en spesiell kjønnskonspirasjon å gjøre. Dette ser vi jo på av at de sterkeste frontene, i slike konstellasjoner, ikke går langs kjønnssorteringen, men ofte langs klasse, kultur, etnisitet osv.  Min vurdering er at hypotesen om en generell mannskonspirasjon er uten hold i virkeligheten. Den er skapt av retorikere, med den hensikt å forføre retorisk.

Pornografi

Pornografi handler om skildring av erotikk. Det kan være i form av skrift, tale, skulpturer, malerier, bilder og film. Pornografi har vært en del av menneskets erotiske livsutfoldelse siden antikken, og sannsynligvis også lenge før det. Seksualiteten er naturlig nok en viktig del av mange menneskers liv. Og da er pornografien en naturlig del av seksualitetens mange ansikter. Pornografi har med menneskets behov for å uttrykke seksualitet og for å bruke dette uttrykket til egen opphisselse eller som seksuell substitutt. Det som gir pornografien næring er for eksempel at offentlig sex er tabu i de fleste kulturer, og også utviklingen av bluferdighet som følge av at mennesket begynte å bruke klær. Dette åpner for underkulturer som har glede av å bryte tabuet ved å vise seksualitet til hverandre likevel. Og selvsagt vil slike trender raskt bli fordømt som en følge av moralsk pynting. De som vil fremstå som alfa-hanner fordømmer det for å vise at de ikke har behov for ekstra seksuelle substitutter. De som er mellom rangerte hanner og kvinner vil fordømme dette for å fremstå som trofaste. Pornografi blir da, i likhet med prostitusjon assosiert med «mannegriser» eller biologisk sett menn som sliter på kjønnsmarkedet. Dette biologinære sosiale mønstret sementerer seg dermed lett i kulturene, og er en nøyaktig forutsigelse av teorien av seksuell seleksjon.

Selvsagt er bredden i bruken av pornografi mye mer omfattende enn at det begrenser seg til «grisete menn som sliter på kjønnsmarkedet». Dette ser vi dersom vi analyserer den teknologiske utviklingen i forhold til pornografi. Gamle dagers pornografi bestod av malerier, skulpturer, og erotiske fortellinger. Men det gikk ikke lenge etter fotoapparatet var oppfunnet til man begynte å ta erotiske bilder. Med filmen tar jo dette av, særlig etter den seksuelle revolusjonen på sekstitallet. Sannsynligvis var da også pornografien en signifikant medvirkende drivkraft til videorevolusjonen på 80 tallet, og til datamaskiner og internetts utbredelse på 90-tallet.  På 80 tallet jobbet jeg i video-forretning. Over bordet solgte vi vanlige filmer, men under bordet gikk det hett med pornofilmer. Det er ikke tvil om at mange kjøpte video for pornoens skyld.

I forhold til Internett, så fikk det faktisk dårlig rykte på seg de første årene, nettopp på grunn av pornografi. Sannsynligvis var pornoindustrien den første som tok internett aktivt i bruk, kommersielt.  Og selvsagt var det vel slik i begynnelsen at dette markedet dominerte. Da den bedriften jeg jobbet i på den tiden (1995-96) skulle etablere seg på nett, var motstanden faktisk temmelig stor. Og et av argumentene som gikk igjen var at dette var et sted som florerte av porno.

Bruk av pornografi handler om å oppnå seksuell opphisselse, men kanskje aller mest i form av solo sex, det vil si masturbasjon.  Og nettopp koblingen til masturbasjon gjør at pornografiens rykte trekkes enda mer i søla. For på overflaten er det jo ingen «anstendige» som driver med dette. Igjen handler jo dette om å fremstille seg selv som en som har nok tilgang sex, og i «tørketider», har god selvkontroll. Begge deler er gode reklameplakater for den som ønsker å markedsføre seg selv i det sosiale spill.
Under overflaten er nok dette langt mer utbredt. Dette kan vi ane når vi ser at pornoindustrien er gigantisk. Den estimerte omsetningen er på rundt 13.000.000.000 dollar, og overgår i skrivende stund den samlede omsetningen til verdens største IT-selskaper: Microsoft, Google, Amazon, Ebay, Yahoo, Apple, Netflix og Earthlink.

I forhold til etisk vurdering av dette, må den generelle betraktningen bli at den offentlige reaksjonen på dette som regel preges av de biologinære intuisjoner jeg allerede har angitt. Deretter konstrueres det opp kritikk som kreativt utformes i forhold til å forsvare dette synet. Og det gir seg selvsagt forskjellige utslag i de forskjellige samfunn.  Særlig muslimske land preges av forbud mot pornografi. Dette er jo lett å se i sammenheng med det generelle kvinnesynet i disse landene. Kvinnene må tildekkes og kontrolleres.   For ikke lenge siden kom konservative muslimske akademikere med en rapport som på det sterkeste fraråder at kvinner får lov til å kjøre bil. De advarer om at konsekvensene kan bli at kvinnene lokkes til å ha sex, fremme pornografi, eksplosiv prostitusjon og flere homoseksuelle. Og det satte det på spissen at «innen 10 år vil det ikke være en jomfru igjen i kongedømmet». Alt dette kan jo summeres opp i disse akademikernes biologinære dans etter egne moralske tilbøyeligheter. De er ufrivillig nyttige reklameplakater for evolusjonsteorien generelt og for teorien om det seksuelle utvalg spesielt. For, igjen, dette er en atferd som nøyaktig kan forutsies som en mulig effekt av det seksuelle utvalg. Ikke mye rasjonalitet å spore fra den akademiske sektoren.  En etisk vurdering av pornografien vil selvsagt også måtte forholde seg til problematiske sider av dette. En empatisk etisk analyse vil selvsagt måtte forholde seg til alle som er involvert i dette. Men, for ordens skyld, la oss ta med alle i dette regnskapet:

1)   Ikke involvert
Et stort flertall vil nok gjerne tilhøre denne gruppen. Hvor stort dette flertallet er, kan nok være et spørsmål. Man vil vel også kunne anta at man finner flere kvinner enn menn i denne gruppen. Men i vårt samfunn er det nok merkbar bevegelse i dette i retning av at stadig flere kvinner blir brukere av pornografi. De som ikke har befatning med pornografi kan vel deles i to grupper:

a.    De som ikke har noen dragning mot dette, og som dermed heller ikke er fristet av det.
I denne gruppen kan man finne alle kategorier av holdninger til dette. Men det som er felles er at dette ikke er noe som frister dem. Med bakgrunn i tabuforestillinger vil det være å anta at man finner et flertall i denne gruppen med holdninger mot pornografi. Det er veldig lett å innta opportunistiske holdninger mot noe som ikke angår en selv. Eksistensen av pornografi i samfunnet kan neppe påvirke disse på annen måte enn positivt, da det åpner for muligheten til å fremstå med moralsk indignasjon mot dette, noe som gir et moralsk smykke som det ikke koster noe å pynte seg med. På den annen side er det jo også mulig for noen som selv ikke er involvert i dette å fremstå som tolerante, forståelsesfulle og på den måten vise frem en grunnleggende respekt for medmennesker, som opplagt har det annerledes enn de selv. Det å ikke være involvert, og likevel ha en mening, gir med andre ord gode sosiale gevinster.
På den negative siden vil selvsagt eksistensen av pornografi i et samfunn provosere noen, helt genuint. Men med henvisning til refleksjon om personlig frihet, så mener jeg at dette ikke er signifikant nok i forhold til deres livskvalitet til at samfunnet bør ta hensyn til det.

b.   De som er fristet av det, men av ideologiske, religiøse eller sosiale grunner avstår fra å befatte seg med det og som har god nok selvkontroll til å avstå fra fristelsen.
For disse vil eksistensen av pornografi i samfunnet vil utgjøre en konstant trussel, på den måten at de risikerer å falle for fristelsen. Og i og med at de har holdninger mot dette så blir jo dette et reelt problem. Jeg kan godt tenke meg at man i denne gruppen finner ekstra motivasjon, både for å ville forby dette, eller i alle fall fjerne det langt unna det offentlige rom. Det modne samfunns handtering av pornografi må også ta disse med i regnskapet.  Men det hensynet må nok basere seg på den realiteten at dette er noe som vil eksistere i samfunnet uansett hvor strengt forbud man måtte ha. Da er det to måter å angripe det på. Den ene er å legge til rette for enkeltmennesket å kunne beskytte seg mot dette. Dette betyr å kunne bevege seg i det offentlige rom uten å bli eksponert for det.  Og det kan også bety gode muligheter for pornofiltre på nett, og at omsetningen av dette må være diskret. Den andre måten å avhjelpe dette på er å forsøke å dempe den moralske aversjon mot pornografi. Og det er selvsagt stikk i strid med hva et forbud ville gjøre. Et samfunn med ansvarlig liberale holdninger til pornografi, vil naturlig redusere omfanget av problemet.

2)   Brukere av pornografi
Det store flertall av de som har befatning med pornografi, er de som bruker pornografi. Og bruk av pornografi kan som nevnt våde handle om solo-sex og om virkemiddel for å oppnå mer opphisselse når man har sex sammen med andre. Også her man sortere mellom to kategorier

a.    De som har motforestillinger, men ikke klarer å kontrollere fristelsen.
Det er jo egentlig den samme gruppa som gruppe b i kategorien over, men her med den varianten at de ikke klarer å kontrollere sine lyster. Dette vil jo nødvendigvis skape frustrasjon. For man er noe man ikke ønsker å være. Det er det jeg kaller for den sekundære identitetsfrustrasjonen. Det er selvsagt ikke unaturlig at disse opplever dette som en avhengighet. Det kan jo være på sin plass å kommentere begrepet sex-avhengighet her, selv om dette favner videre en bare til pornoavhengighet. Jeg reagerte umiddelbart første gang jeg hørte om begrepet.  Jeg fikk umiddelbart assosiasjoner til mat-avhengighet, eller kanskje enda mer treffende vann-avhengighet. Seksualitet hører til de fysiske behovene vi mennesker har. Og selvsagt er det fleste av oss avhengige. Og for å dra assosiasjonen til mat-avhengighet. Om vi skulle definere det, så måtte det jo gjelde de av oss som tenderer til å spise mer enn vi trenger, legger på oss og dermed også har en spiseavhengighet som er skadelig for oss. Men kan sex være skadelig på samme måte? Det er her jeg kom opp med vann-avhengighet som kanskje en bedre sammenligning. For vi kan jo drikke svært mye vann uten at det er skadelig (her går jo noen grenser). På samme måte kan man vel ha svært mye sex uten at det er skadelig. Tvert imot heter det for tiden at sex er svært sunt. Nå kan man jo i ekte pietistisk ånd si at vi trenger både mat og vann for å overleve. Men vi trenger ikke sex. Om vi kun avgrenser oss til ren overlevelse, så er jo det er sant nok. Men fravær av sex medfører risiko, både fysisk, mentalt og sosialt. Vi mennesker er biologisk innrettet med sterk fokus på sex. Mislykkes vi her, ødelegges ikke bare livskvaliteten, men til syvende og sist vil nok dette også kunne ødelegge helsen. Så vi har behov for sex, og vi opplever behov for sex. Og her kan pornografien komme inn som en del av de virkemidler man har til rådighet for å avhjelpe dette. Det er kanskje ikke det mest ideelle, eller det beste. Men det er nå der og det avhjelper veldig mange. Så er det altså de av oss som er i den ulykksalige situasjonen at de ikke kan akseptere dette moralsk, men de evner ikke å stoppe seg selv fra å bruke det. Det ligger i sakens natur at det oppleves som en avhengighet man helst skulle bli kvitt. Med utgangspunkt i dette har det oppstått en hel industri av psykologiske tjenester som hevder å kunne avhjelpe dette. Og jeg tenker at jo sterkere tabuet er, desto større er behovet for slik behandling. Kan det være en kommersiell motivasjon for å ville opprettholde og forsterke slike tabu? Og om vi tar den religiøse industrien med, så mangler det vel ikke på tilbud der heller, både forbønn, håndspåleggelse og seminarer. Jo kaldere det sosiale klima er, jo sterkere er fordømmelsen. Og desto flere kan man få i sin hule hånd, få makt over og tjene penger på.
Og selvsagt vil det her, rent strategisk lønne seg å angripe pornografien, på rent moralsk grunnlag. Men er det pornografien i seg selv, eller er det det sosiale klimaet som feiler her? Igjen er vi tilbake til at om omgivelsene avdemper sin moralske indignasjon, om vi utvikler et varmere og mer aksepterende sosialt klima, så vil både omfang og styrke på denne siden av problemet kunne dempes betraktelig. Et samfunn som på bakgrunn av faren for pornoavhengighet går inn for forbud, vil med andre ord bare forsterke problemet slik at disse brukerne, i tillegg til å fordømme seg selv moralsk, nå også blir kriminalisert, og sannsynligvis ødelagt for livet.

b.   Så har vi den gruppen som kan bruke pornografi uten å plages nevneverdig av motforestillinger.  Dette er jo en gruppe som evner å bruke pornografi på en slik måte at det legger seg til livskvaliteten og er med på å gi mening i livet. Utgangspunktet kan jo være forskjellig, alt fra par som bruker dette som en slags ekstra smaksforsterker i sexlivet, til enkelt individer som godt kan være i forhold men som krydrer sexlivet med litt alene-sex, til de som har større seksuelle behov enn partneren, og som dermed bruker pornografi som en kompensasjon, og helt til de som er ensomme, men som evner å kose seg med sex likevel, og som aktivt benytter seg av pornografi til å få det til. En typisk litt snill innvending mot pornografien er ofte at den jo bare er en dårlig avskygning av det som er det ekte gode erotiske som kan foregå mellom to mennesker. En slik innvendig er i beste fall en empatisk feilslutning. Man kunne jo argumentere hel parallelt at dersom du ikke som oss, privilegerte mennesker, kan nyte maten på en flått usøkt restaurant, og virkelig kan nyte håndlaget mat basert på de beste råvarene og laget av de beste kokkene, så må du heller la vær å spise. Opp mot dette blir Fjordland, en slags mat-pornografi. Hvordan kan dette ses på som annet enn umodent og nedlatende, et misbruk av egen privilegerte status til å hovere over andre? Har man aldri hørt om valg, hvor det beste alternativet ikke eksisterer som en opsjon? Har man aldri hørt om valg mellom pest og kolera? Damen i denne artikkelen måtte ta et slikt valg. Hun valgte å ta bort begge brystene fordi alternativet var stor sannsynlighet for dødelig kreft. Hun sier at

I en perfekt verden skulle jeg gjerne beholdt organene mine, men jeg ønsker ikke å få brystkreft og muligens dø av det. Det å skulle leve med en konstant frykt for å få en sykdom som har rammet fire av mine familiemedlemmer, virket ikke for meg som et godt liv. Min frykt for døden og min frykt for frykten, veide tyngre enn frykten for inngrepet.

Motgang gjør oss til modne mennesker. Og det modne mennesket makter å ta utgangspunkt i det som er og gjøre det beste ut av det. Det ville vel vært litt malplassert om brystfagre velutstyrte privilegerte damer kommer til denne kvinnen, og fraråder hennes sitt valg for «kos med partneren er jo så mye bedre med bryster…». Sånn er det for mange ensomme mennesker. Pornografi er det de har. Så tar de det de har, gjør det beste ut av det, og lever et noenlunde greit liv likevel.
Det vi snakker om her er altså den positive siden av pornografi. Den er en berikelse, ikke bare en luksus berikelse men også en nød-berikelse, alt etter hvor privilegert man er i livet. Og, som tidligere nevnt. Det er svært mange mennesker som beriker sitt liv med dette. På mange måter er pornografien å sammenligne med kunst. Mange vil selvsagt ha seg frabedt en slik sammenligning. Men slik som jeg har definert kunst, så er absolutt pornografien en manifestasjon av kunst. Og da også en kunstform som vi på ingen måte har noen rett til å nedvurdere. Om vi skulle måle dette på oppslutning, så ville kanskje pornografien ligge som en god nummer to etter musikken.
En annen innvending mot pornografien er at den kan true et parforhold, eller spise av sexlivet generelt. Og det er jo selvsagt en viss risiko i dette. Men her vil jeg bare vise tilbake til min etiske grunnholdning. Individet er suverent i forhold til forvaltningen av egen kropp. Det innebærer selvsagt også seksualiteten. Det finnes altså ingen absolutte plikter eller rettigheter i dette. Derfor må dette bli noe som enhver får ta stilling til innenfor sitt forhold. Og det gjelder både hva man skal tåle at partneren holder på med, og hvilken risiko man selv ønsker å ta i forhold til dette. Nøkkelordet her er åpenhet og kommunikasjon. Partnerne må søke å forstå hverandre, og innrette seg så best de kan i forhold til dette. Og selvsagt vil det hjelpe kraftig på dersom begge har utgangspunkt i empatisk etikk.
Så til en argumentasjon som går i retning av at pornografi er skadelig. Her har jeg jo allerede nevnt at den kan utgjøre en risiko i forhold til parforholdet. Andre mentale virkninger er det mye usikkerhet om. Både forskningsresultater og meninger om dette spriker. Et problem her er at det er vanskelig å dekomponere pornografi fra alle andre forhold som kan påvirke et menneskes psykiske helse. For, igjen, dersom man i utgangspunktet har en restriktiv holdning til dette, og samtidig opplever selv å ikke kan kontrollere dette. Så er jo dette en mental belastning. Men skal vi da skylde på pornografien, eller det samfunnet som vedlikeholder tabuene? Min strategi opp mot dette er at det alltid er bedre å vaksinere seg enn å springe fra sykdommen. Med det mener jeg at den potensielle skaden som ligger i dette, nesten kan elimineres ved enkelt å sørge for at den enkelte har et modent forhold til det. En annen variant av skadelighet handler om at det kan føre til følelsesmessig avstumpethet. Dette kan jo hende, men det kan jo også være at forskningen bommer her. Den enkelte kan jo tillegge pornografien virkninger på samme måte som man tillegger placeboeffekten til udokumenterte naturpreparater, eller til snåsamannen for den saks skyld. Det er jo enkelt. Man har stor fokus på pornografien som man sliter med å kutte ut. Man føler skyld, og man opplever følelsesmessig avstumpethet. Da er det ofte nærliggende for det enkle mennesket å tro at det er en sammenheng mellom dette. Det vil ikke si et jeg ikke er åpen for at det kan være en sammenheng. Men kanskje handler denne sammenhengen om en generell virkning av for mye sex. Man kan vel si generelt at vi mennesker tenderer i retning av å oppleve tomhet i kjølvannet av at vi bare beveger oss «nedoverbakke» og bare nyter og nyter. Det er en mening i å ta noen tunge løft, bevege seg ut av komfortsonen og eksponere seg for utfordringer. Uansett er det jo så pas stor usikkerhet om det at enkelte fagpersoner går ut og benekter at pornografi er skadelig i det hele tatt. Når det er sagt så finnes det jo pornografi som nok må betegnes som tvilsom i forhold til påvirkning. Det er såkalt voldsbasert pornografi. Personlig har jeg aldri sett slik pornografi, så jeg aner egentlig ikke hva den går ut på. Men jeg merker meg at vi menn, spesielt har en nær kobling i Amygdala mellom sex og aggresjon. Noen av oss merker jo ikke noe til dette i det hele tatt, mens andre nok er mer sårbare for dette. Og selvsagt er det slik at pornografien kan forme våre preferanser. Og da ligger der jo en latent mulighet for å dyrke frem dette. Jeg merket meg også at Ted Bundy, USA’s mest kjente masseborder, la stor vekt på at det var voldspornoen som hadde formet ham slik han ble.  Men igjen er det vanskelig å vite hva som kom først av høna og egget. Ble han tiltrukket av voldspornoen fordi han var seksuelt voldelig, eller ble han voldelig som følge av eksponering for denne pornografien?  Eller har vi en variant midt i mellom, hvor det ene drar det andre med seg. Uansett så tenker jeg at dette feltet er noe man må investere i mer kunnskap om. Personlig er jeg skeptisk til voldsporno og er heller ikke fremmed for tanken på at dette må handteres av samfunnet, på samme måte som man handterer barnepornografi. For begge disse variantene involverer overgrep og skaper sannsynligvis også risiko for både vold og overgrep. 
En innvending mot bruk av pornografi handler spesielt om unge mennesker. Og den innvendingen som kommer her handler om at pornografi erstatter seksualopplysning og forråer synet på seksualitet. Den første tanken jeg har i forhold til dette er at dersom ungdom går på nett for å lære om sex, så må jo det kunne tilskrives mangel på seriøs undervisning på området. Jeg tenker at jo bedre undervisning unge mennesker får på området, desto mer immune vil de være overfor fordreide pornografiske idealer. Jeg tenker også at det kanskje er noe undervurderende å tillegge pornografien så stor vekt. De fleste unge er reflekterte, kan tenke selv og finne frem til kunnskap om dette. De vet at pornografien er kommersialisert og skjønner hva markedsmekanismene kan gjøre i forhold til å forme det produktet. Mitt inntrykk er at pornografi på internett har svært varierende uttrykk. Nå for tiden blir det jo mer og mer populært med pornografi som er laget mer på kvinners premisser. Alt dette er i forandring, og bort fra tradisjonell manne-pornografi med upersonlige glattbarberte, silikonstruttende barbiejenter og atletiske akrobater i hovedrollen. Men uansett så handler jo dette om at samfunnet gjør en seriøs innsats med å vaksinere de unge mot å bli for påvirket av slike opplagte kommersielle utslag.

3)   Pornoindustrien (de som produserer)
Pornoindustrien har et dårlig rykte på seg, og noe av dette er nok velfortjent selv om her finnes nyanser.  Den er som sagt en av de største industrier vi har på kloden. Og, som et slags perspektiv, så er jo ingen av de store industriene plettfrie. Det være seg legemiddelindustrien, matproduksjon, filmindustrien, våpenindustrien, oljeindustrien osv.  Det grådige mennesket er grådig, uansett hvilken industri vi snakker om. Pornoindustrien befinner seg ofte i skyggeland mellom det lovlige og det ulovlige. I mange land er det ulovlig å produsere pornografi. På sett og vis er det jo lett å trekke moralske paralleller til prostitusjon. Man har sex som jobb. Man har sex for penger. Uansett er det moralske ryktet så dårlig at enhver som ikke vil ha sine «fingre tilskitnet», holder seg langt unna. Slikt skaper selvsagt en filtrering, og en naturlig forherdelse av industrien. Og som en selvoppfyllende profeti vil jo da dette bli brukt for hva det er verdt som enda et moralsk argument mot å bruke pornografi. Dette er en naturlig flerstegs selvforsterkende prosess. Og det er klart at her finner man utallige menneskeskjebner. Det handler om dop, om selvmord, om kriminalitet, om tvang, om svindel, om psykiske lidelse osv. Mye av dette ligner på hva man eller finner i filmindustrien, og ikke minst innenfor musikkindustrien. Det hele koker ned til det reelle moralske problemet det er å bruke produkter som vi vet at det kan ligge mye tragedier og elendighet bak. Det er da også grunnen til at jeg nevnte opp alle disse mange industriene. Vi mennesker er forbrukere. I en global verden er det svært vanskelig for enkeltmennesket å navigere utenom alt dette. Min generelle tilnærming til dette er at vi mennesker har ansvar som enkeltmennesker og som samfunnsborgere. Og jeg tenker at vi som enkeltmennesker skal og bør tillate oss å være mennesker. Vi må tillate oss å leve. Og da tar vi plass. Men vi har også et ansvar som samfunnsborgere. Og har kan vi bruke vår demokratiske innflytelse. Selvsagt er det enkelt for politikere og samfunnsledere bare å peke på deg og meg, og legge skylden på enkeltmennesket, der det egentlig handler om irrasjonell dårlig politikk. Så går vi der med dårlig samvittighet. Men bør vi ha det? Dersom verden hadde vært styrt på en god og rasjonell måte, hadde alle slike industrier nødvendigvis hatt så mange skyggesider og svin på skogen? Behøver det å være slik at pornoindustrien eksisterer i elendighetens og kriminalitetens halvskygge? Er dette en naturlov, eller er det slik at vi mennesker har evne til å forholde oss til dette rasjonelt?  Det er dette vi burde kunne påvirke med stemmeseddelen. Og det er forskjell på politiske partier, selv om det beste politiske alternativet på dette området ikke finnes. For da måtte det finnes politiske partier som har på sitt program å svekke forekomsten av irrasjonelle tabuer, og å sørge for at rasjonaliteten får råde også på de områder av politikken som handler om seksualiteten. I forhold til pornoindustrien så må det være et mål at den normaliseres og reguleres. Det modne samfunn anerkjenner den nytte pornoindustrien har, fordi den skaper glede og mening til så mange mennesker. Den enorme omsetningen på denne industrien hadde aldri vært så omfattende dersom det ikke var snakk om at dette treffer grunnleggende menneskelige behov. Det innebærer systematiske holdningskampanjer som har som mål at de som jobber med dette skal føle seg stolt, og vite at det de driver med blir satt stor pris på. For mest sannsynlig er det den sosiale kostnaden som skaper de største personlige problemene på dette området. Men her kan en rasjonell kultur med utgangspunkt i et varmt sosialt klima være med på å dempe dette. Så må det selvsagt også være reguleringer i form av regelverk mot bruk av tvang, i forhold til innslag av vold, i forhold til alder, faglig kompetanse og personlig egnethet i forhold til å ha en slik jobb.
Og selvsagt vil det modne mennesket forstå at på tross av slike tiltak så vil der nok alltid behefte negative sider ved pornoindustrien. Men dog, på samme måte som alkohol, både er til glede og skade, så kan samfunnet ha en politikk som søker rasjonelt mot å optimalisere gleden og redusere skaden. Men fullkomment godt blir det selvsagt aldri.

4)   Samfunn og politiske miljøer
Hva gjør pornografi med samfunnet som helhet? Mange politikere drømmer sikkert om det pornofrie samfunn. For den dirtyfiseringen som hefter ved pornografien skitner til det samfunnsmessige utstillingsvinduet. Dette handler jo ikke bare om pornografi. Det handler også om tigging, prostitusjon, synlig rus, uteliggere osv. For alt dette skaper jo et totalbilde av en elendighet og kanskje også forfall. Dermed peker det direkte tilbake på politikere som risikerer å bli kritisert for å gjøre en dårlig jobb. Pornografi blir en del av dette bildet, særlig for politikere som er ivrige på å gå rett på symptomene, fikse utstillingsvinduet, men ignorere underliggende og grunnleggende problemer Opp mot en slik setting vil det modne mennesket ha det motsatte syn, nemlig at forekomsten av pornografi i et samfunn er et uttrykk for moden liberalisme og anerkjennelse av grunnleggende etisk menneskeverd. Mens et samfunn med forbud og sanksjoner mot pornografi, på tilsvarende måte ses på som uttrykk for irrasjonalitet og dårlig menneskesyn .
Da loven mot homofili ble innført i 1902, kom der med en klausul om at anvendelse av loven kun skulle begrenses til tilfeller der dette vakte den såkalte offentlige forargelse. For det modne mennesket er det mobbemennesket vi her snakker om. Og selvsagt er hetsen mot pornografi infiltrert av både plagere, aggressive mennesker og noen «helter» som skal «redde verden». Alt dette er opportune biologinære strategier. Det er strategier som det modne samfunn vil måtte etablere motstrategier mot, og dempe forekomsten av.  Iveren etter å moralisere over pornografien manifesterer seg selvsagt i mye kreativ retorikk. Noe kommer fra religiøst hold, og noe kommer fra politiske ideologier som ekstrem-feminismen.  Jeg skal kort kommentere noe av denne retorikken.

a.    Nedverdigelse
Her kan man se argumentasjon, både om at aktørene er nedverdiget og mer generelt om at kvinner er nedverdiget. Begge disse er lett å assosiere med det jeg kaller for sosial nedverdigelse. Knefall for sosial nedverdigelse er en manifestasjon av generelt dårlig menneskesyn. Men det er lett å finne den biologinære forklaringen på dette. Aktørene fremstår som promiskuøse og utro, noe som er negativt for begge kjønn, men spesielt for kvinner. Da relaterer dette seg til farskapsusikkerheten.

b.   Kroppen som objekt
Begjær etter menneskekropp er problem moralsk problemstilling som ofte trekkes inn i forbindelse med sex. Da spesielt i forhold til prostitusjon og pornografi. Og det er jo i stor grad kvinnekroppen som begjæres. Dette er en direkte forutsigelse av teorien om det seksuelle utvalg. Men rent etisk er dette et mer generelt problem, som jeg har vært inne på i forbindelse med Det nakne mennesket , i det produktive mennesket og, mer generelt i refleksjonen om  empatisk etikk. Og refleksjonen går i retningen av at vi her berører et dypt grunnleggende moralsk problem, som har sitt opphav i vår natur og hvordan vi er skrudd sammen. Det ideelle er jo å elske alle mennesker, ikke for hva det eier, eller hva det gjør eller, for rollen det har, men fordi «du er du». Dette er det ingen av oss som klarer. Og, sant og si så er det vel langt lettere å begjære en kropp. Men spørsmålet her er vel om at det å begjære noens kropp, uten å elske den personen, er det samme som å objektifisere den personen. Da må man jo spørre hva det kan bety, å gjøre noen til et objekt. Jeg tror jeg har vært inne på det her. Poenget er at vi jo alle er både objekter og subjekter.  Og når vi bruker hverandre er det jo objektet som brukes. Men å gjøre noen til objekt må jo handle om at vi, i slik prosess av utnyttelse, stryker subjektet ut av regnskapet. Vi får det jeg kaller for et kynisk forhold til individet. Vi bruker mennesket, uavhengig og uten hensyn til at det er et levende, følende tenkende individ det er snakk om. Vi bruker mennesket uten å ta hensyn til hva det individets ønsker og vilje måtte være. Da kan vi jo straks slå fast at det ikke er noen nødvendighet i at begjær etter kropp må innebære objektivisering. For det avhenger jo av om vi tillegger vedkommende etisk verdi eller ikke. En som ser på en pornofilm, og begjærer kropper i den filmen, signaliserer ikke automatisk at vedkommende degraderer aktørenes etiske verdi. Menneskets etiske verdi er fullstendig uavhengig av om rollen er konge eller pornostjerne. Og menneskets fysiske attraksjon er igjen uavhengig av dette. Dermed må man kunne slå fast at det er et billig retorisk knep å tillegge de som benytter pornografi et dårlig menneskesyn. Noen kan selvsagt ha et dårlig menneskesyn, mens andre har det ikke. Det er ingen nødvendig kobling her. Det faktum at det er kvinnekroppen som er mest utsatt for andres begjær, har ingenting å gjøre med et etisk syn på kvinnen som menneske. Dette er kun et resultat av det seksuelle utvalg. Begjæret er ikke noe noen kan velge å slå av og på ettersom det måtte passe religiøse normer eller politiske ideologier. Dette er naturen som det er, og det har ingen andre moralske implikasjoner enn det generelle, som gjelder for alt samspill. Oppsummeringen her er at pornografi, kanskje synliggjør et grunnleggende etisk problem, men at bruk av pornografi i seg selv er uavhengig av dette.

c.     Kvinnefiendtlig
Ideen om at pornografien er kvinnefiendtlig har hovedsakelig sin opprinnelse i feminismen. Og her er nok noen mer nyansert i sitt syn enn andre. Hvor hva er det som gjør at pornografien er kvinnefiendtlig? Om jeg skal måle dette opp mot empatisk etikk, så kan jeg komme på to områder. For det første har vi pornografi som promoterer vold mot kvinner, tvang og voldtekt. Hvis noen nyter å se at kvinner har det vondt, så handler det opplagt om kvinnefiendtlighet. Det andre området er at hovedtyngden av den pornografien som produseres er laget på menns premisser. Det vil si at den i stor grad er laget for å pirre menns fantasier. Denne siste varianten er kanskje ikke direkte å regne som kvinnefiendtlig, men at den naturlig retter seg mot et marked av menn som etterspør. Da er det markedsmekanismer vi snakker om. Hvorfor det tradisjonelt er menn som etterspør, handler igjen om hvordan seksualiteten er utformet av det seksuelle utvalg. Og den har formet dette forskjellig hos menn og kvinner. Kvinner har større det seksuell markedsverdi enn menn, og er derfor det etterspurte kjønnet, mens menn er de som etterspør. Samtidig handler dette om farskapsusikkerheten som gjør at kvinner er mer tilbakeholden med å etterspørre noe som kan få dem til å fremstå som promiskuøse. Men, som tidligere nevnt er dette noe som er i ferd med å forandres i vår kultur. Og selvsagt vil jo de som ønsker en slik endring velkommen, på den måten vise at dette ikke har bakgrunn i noen ideologisk kvinnefiendtlighet, men heller en forståelse av hvilke biologiske programmeringer som gjør at landskapet ser ut som det gjør. Det rasjonelle og etisk bevisste mennesket vil da dermed ønske en slik pornografi som er mer på kvinners premisser velkommen.
Men mistanken min er at ingen av disse grunnene er hovedårsaken til at man anser pornografien som kvinnefiendtlig. For en slik intuisjon kan i seg selv handle om emosjonell programmering. Da er vi igjen inne på farskapsusikkerheten, som jo gir en intuisjon om at promiskuøse kvinner er «billige». Kombinerer man dette med et dårlig menneskesyn, så kan konklusjon være at dette nedverdiger spesielt de kvinnelige aktørene. Om man så henger på et generelt kvinnebegrep opp i denne smørja, så blir jo da «nedverdigelsen» av disse aktørene, også til en nedverdigelse av selve kvinnebegrepet, og dermed også generelt kvinnefiendtlig. Dette er en retorisk analyse som ikke holder mål innenfor empatisk etikk.  Dette er for øvrig en svært farlig etisk tankegang fordi den kan ende opp i sosial utrenskning. Da handler det om at de kvinner som ikke holder standarden blir offer for fordømmelse, belæring og i verste fall, umyndiggjøring. Dermed vil jo en slik ideologi fort i seg selv bli kvinnefiendtlig.
En siste variant av dette kan gå ut på at pornografi skaper kvinnefiendtlige holdninger. Noe av resonnementet bygger på resonnementet om kvinnebegrepet. Men det kan selvsagt også handle om at måten kvinner blir behandlet på i pornografien avspeiler en grunnleggende kvinnefiendtlig holdning. Igjen tror jeg at det handler om måten man ser og forstår pornografi på. Er man ureflektert og biologinær. Så kan nok dette stemme. Men spørsmålet er da om hvorfor den filosofiske grunnmuren hos det enkelte individ er så svak at holdninger blir sårbare overfor slike tilfeldige påvirkninger? Hva er mest konstruktivt, å møte dette med et korstog av advarsler mot pornografi, eller med en større vekt på gode etiske verdier i grunnopplæringen på skolen? Hva er best, vaksinering eller å flykte fra sykdommen? I vår tid må vi ta inn over oss at barn og ungdom er langt mer vel bevandret i internettpornografien enn vi kan drømme om. Og selvsagt vil et korstog mot pornografi bare forsterke denne trenden. Kan det ikke være bedre med god filosofisk skolering, og at man faktisk tar seg tid til å se pornografi sammen med unge mennesker? Så kan man reflektere litt over hvilke holdninger som kan trekkes ut av dette, analysere og forstå fenomenet. Og fenomenet lar seg ikke forstå, med mindre man forteller om den biologiske virkeligheten som den er. Og virkeligheten er jo langt mer spennende enn konspirasjonsteorier.

d.   Den evinnelige gaulingen fra religiøse mørkemenn
Religiøse mørkemenn, enten de har bakgrunn i Kristendom eller Islam har det fellestrekket at de fremstår med til dels sterk motvilje mot alt som har med seksualitet å gjøre, utenom det som skjer innenfor det heterofile ekteskapet. De har også til felles en tendens til å anse kvinnen som underordnet mannen.  De har vanskelig for å akseptere selvbestemt abort og prevensjon. De tenderer til å ville beskytte kvinnen, ved å dekke henne til, ved å unngå alt i samfunnet som kan vekke seksuell lyst, ved å omskjære henne slik at hun mister sin seksualitet. Summen av dette kan oppsummeres i en urgammel tendens til at kvinnen holdes som buskap for alfahannene i samfunnet. Da gjelder det å ha full kontroll på henne, og å holde henne unna den lille mannen, taperhannen. Alt dette er en nøyaktig forutsigelse av teorien om seksuell seleksjon.  Men det er ikke dermed sagt at alle «mørkemenn» er typiske alfa-hanner. Alle mørkemenn kommer jo fra sin kultur. Og det er kulturen som blir bærer av slike normer av biologinære impulser som sementerte seg inn i kulturen i fordums tid. Dermed er mørkemanns-atferden også et produkt av kulturen. Men selvsagt er det ikke hvem som helst som evner å få oppmerksomhet om slike holdninger. Det er jo selvsagt de menn som sosialt har en posisjon og noe å tjene på dette.
Pornografi er altså en del av det som blir angrepet. Og når vi ser dette i det perspektivet som jeg nå har skissert, så ser vi at mye av indignasjonen mot pornografien ikke har bakgrunn i kvinnefrigjøring, men tvert imot det motsatte. Det er derfor intet mindre enn paradoksalt når krefter fra denne mørkemannskulturen finner sammen med ekstreme feminister i kampen mot pornografi.

I det modne samfunn er det refleksjon og rasjonalitet nok til å frigjøre seg fra de biologisk basert tabuene som plasserer pornografien på en sosial skittentøys-liste. Her kan pornografien bli brukt strategisk for nettopp å motvirke all form for kjønnsdiskriminering og som et virkemiddel til å dempe seksuell frustrasjon hos de som ikke lykkes på kjønnsmarkedet. Følgelig får pornografien en annen status fordi den har en funksjon som samfunnet anerkjenner, setter pris på og etterspør. Og det i seg selv skaper et sosialt klima som tvinger frem synligheten av menneskets etiske verdi, som står der i regelrett trass mot naturens urgamle tendenser, som nå og da viser sitt ansikt i vårt mentale landskap i form av emosjonell programmering.

Voldtekt

Selve begrepet voldtekt har gjennomgått en betydelig inflasjon i løpet av de siste tiårene. I gamle dager assosierte vi voldtekt med en som lå bak buskene, angriper og voldtar sitt offer. Det er det man i dag kaller for angrepsvoldtekt. Tradisjonelt er dette blitt sett på som en av de mest simple, skitne forbrytelser man kan gjøre mot et annet menneske. Den som begår en slik voldtekt vil automatisk stemple seg selv som en taper-hann, med tilhørende forakt. For dette er en strategi vi forbinder med taper-hanner. Dermed blir karakteristikken voldtekt et svært negativt ladet begrep, som jo det kan være fristende også å bruke til å skitne til andre grupper av mennesker. For det finnes selvsagt andre varianter hvor graden av frivillighet i forhold til å ha sex er svekket. Og da går det jo an å definere voldtekt på en måte som fanger opp dette. Man kan for eksempel si at voldtekt er all seksuell omgang mellom mennesker der det inngår elementer av tvang. Da fanger vi opp den mest vanlige voldtekten som skjer i samfunnet, nemlig bekjentskaps-voldtekt. Offer og gjerningsperson kjenner hverandre. Da oppstår det situasjoner, gjerne i forbindelse med fest og rus, at flørting eller noe som minner om det, spinner ut av kontroll og ender opp med et samleie hvor kvinnen ikke opplever det som skjer som frivillig. Og her kan vi selvsagt ha alle varianter, fra passivitet, til noe motstand, til klare beskjeder om at han må stoppe, eller at dette vil jeg ikke. Og da kan dette juridisk bli bedømt som alt fra overlagt voldtekt til uaktsom voldtekt. Problemområdet er svært problematisk juridisk sett fordi dette har mest med hva som skjer inne i hodene på de involverte. Her teller kun troverdighet, og i mindre grad fysiske bevis.
En annen variant er å ha seksuell omgang med et menneske som er i en såkalt hjelpeløs tilstand. Det kan være rus, bevisstløshet, eller søvn. Her blir jo det med frivillighet irrelevant. Et bevisstløst menneske kan jo hverken samtykke eller protestere. Den beste karakteristikken på det må jo være sextyveri. Om vi skulle fange også dette fenomenet inn i voldtekts-begrepet så kunne det ho hete at voldtekt er enhver form for seksuell omgang uten samtykke mellom alle involverte parter. Men her kan vi jo råke ut i problemer alt etter hvor streng en slik definisjon skal tolkes å være. For hva er et samtykke? Må det være et verbalt samtykke, eller snakker vi om samtykke gjennom handling?  Dersom en kvinne er veldig aktiv, tar føringen så er jo dette et utvetydig ikke-verbalt signal om samtykke. Samtidig er det vel neppe noe som er så usexy som enn mann som spør en kvinne direkte «vil du ha sex med meg?». De fleste kvinner vil jo opp i det hete seksuelle spill, ha seg frabedt en slik usexy handling. Men ikke-verbalt samtykke er jo svært problematisk. Et smil, en klem, en ekstra oppkneppet knapp i blusen. Menn er eksperter på å overtolke slike signaler. Og tenk deg den skittentøyvasken det gir i en rettssak. For da er vi rett opp i spørsmålet «om hun har oppført seg som et anstendig menneske», og hele prosessen ender opp med å dreie seg om henne, hennes såkalte moralske status, hennes troverdighet osv. Hun blir sosialt fornedret og avkledt opp i det hele. Og her tar biologien selv den strengeste dommer med full tyngde. For dette går rett på vår innebygde emosjonelle programmering som dirtyfiserer og fornedrer promiskuøse kvinner. I praksis viser det seg at både politietterforskning og rettsvesen er lite egnet til å handtere slike saker på en god og rasjonell måte, til beste for alle parter. Skal vi tro forskningen på området så oppgir den at vi har med store mørketall å gjøre. Selv om antall anmeldelser har gått opp de siste årene, så er det fortsatt et flertall av kvinnelige ofre som aldri anmelder. Det at prosessen er så pass belastende er nok en viktig del av årsakssammenhengen her. Men her kan også ligge andre kanskje ikke fullt så opplagte årsaker. Som for eksempel at hun føler seg medansvarlig opp i dette. Det er den samme emosjonelle programmeringen, som gjør at hun forakter seg selv, og legger skylden på seg selv. Men her kan det også dreie seg om lojalitet. Kanskje hun kjente gjerningspersonen veldig godt. Kanskje det var hennes mann, eller en nær venn. Det å sende en nærstående person gjennom en etterforskning, et rettsapparat og senere også kanskje en langvarig straff, kan oppleves ikke bare som et alvorlig lojalitetsbrudd, det handler også om at det menneskets verdiskaping i all sin utstrekning også uteblir, kanskje for resten av livet. Og gjerningspersonens motvilje mot å innrømme handler vel så mye om det sosiale stempel han pådrar seg som om uvilje til å ta ansvar.
Denne vide definisjonen av ansvar slår selvsagt også ut på voldtekts-statistikken.  For det første blir politietterforskningen vanskelig fordi det er jo ikke strid om de tekniske fakta i saken. Begge parter bekrefter jo samleie. Men hvordan skal man kunne bevise hva som har skjedd i hodet på de involverte partene? Dermed blir oppklaringsprosent lav, og antall henleggelser høyt. Akkurat samme problem dukker opp i rettsapparatet. Det blir et spørsmål om troverdighet.  Men hvordan kan man sikre en forsvarlig bevisførsel i en slik sak, slik at den tiltaltes rettssikkerhet ivaretas. Husk prinsippet om at man kun kan dømmes dersom det ikke er rom for rimelig tvil i saken. Følgelig blir andelen av slike saker som ender med domfellelse svært lav.

Faktum er jo at dette også medfører at Norge og Sverige har fått et rykte svært dårlig internasjonalt rykte på seg for å være voldtekts-land.  Norge har gjentatte ganger fått refs fra FNs kvinnekomite. Statistikken er høy. Alt for mage saker blir henlagt. Og antall domfellelser er for lavt. Det har igjen først til intense kampanjer for å luke bort «ukultur», både i politi og rettsvesen. Men kanskje er det ikke der problemet ligger?
Nå er det visse krefter innenfor kvinnebevegelsen som gjerne vil utvide definisjonen enda mer, nemlig til også å dekke prostitusjon, eller sexkjøp. Altså sexkjøp er å betegne som voldtekt. Hvordan skulle man kunne definere voldtekts-begrepet slik at det også favner sexkjøp? Om vi betegner ethvert sexkjøp som en ufrivillig deltakelse fra sex-selgers side, så er jo dette enkelt. For da fanges det jo opp av den definisjonen som sier at voldtekt er all seksuell omgang mellom mennesker der det inngår elementer av tvang. Og dette stemmer jo for alle de som er tvunget til prostitusjon. Men vi vet jo at dette på ingen måte gjelder alle prostituerte. Her er det mye frivillighet ute og går. Så hvordan skulle vi kunne endre denne definisjonen slik at dette også blir fanget opp.  Det vi kan regne med er at mesteparten av de frivillige tilfeller av prostitusjon så er ikke sex-selger motivert av sex, men som regel av penger. Vi snakker altså om en instrumentell handling der sex blir brukt for å oppnå noe annet. Hovedsakelig er det jo da penger det dreier seg om. Så da kan man jo si at voldtekt er alle tilfeller av seksuell omgang mellom mennesker hvor den av partene som ikke er motivert av sex er å regne som offer for voldtekt.
Men jeg tenker at de fleste ser urimeligheten i dette. Faktisk har vi oppgitt en altruistisk motivasjon for å ha sex på 4 og 5 plass i en stor undersøkelse der folk har oppgitt sine motivasjoner for å ha sex. Og vi finner jo alle mulige nyanser av dette. Arrangerte ekteskap, eller at noen gifter seg til rikdom, eller andre strategiske hensikter. Her er det mange varianter, hvor det blir helt urimelig å stemple noen for voldtekt. Vi har jo også den varianten at jo mindre attraktiv et menneske er, desto større er muligheten for å havne i denne fella. Aner vi her mobbemennesket på ferde igjen. «Jeg liker deg ikke fordi du er stygg, og nå har jeg enda en grunn til å tråkke på deg».  Og selvsagt, målt opp mot empatisk etikk, så er vel motivasjon for å ha sex, enten det handler om sex i seg selv eller en mer instrumentell årsak, noe som det besluttende individet må respekteres for. Dette blir en del av individets råderett over egen kropp, og en del av det at ingen har noe med hvordan et individ bruker sin seksualitet, så lenge det ikke er til skade eller ulempe for andre.

Siste skudd på stammen av slike forslag er «bikinivoldtekt», som er det å stirre på en kvinne i bikini.

Det jeg har beskrevet her er altså en inflasjon av et begrep som har gått for langt, og som skaper økende komplikasjoner, og som til slutt ender opp i selv å bli umoralsk. Jeg kan godt skjønne retorikerens fristelse til å bruke et så sterkt negativt ladet begrep til å stemple alt som han ikke liker. Men det har en kostnad, også for dem som virkelig har fått kjenne den ekte tradisjonelle brutale voldtekten på kroppen. Kanskje dette begrepet skulle vært reservert for nettopp slike menneskelige katastrofer.

Men det er dermed ikke sagt at jeg på noen måte tar lett på mye av det andre som er nevnt her. Det å tvinge, eller lure til seg seksuell omgang, med andre er uansett en svært alvorlig handling. Skadeindeksen på dette er så høy at samfunnet har en forpliktelse til å ta eierskap til problemet og gjøre sitt til for å dempe forekomsten av dette så langt det lar seg gjøre. Og kanskje kan voldtekts-stemplet være et av slike virkemiddel i de mest alvorlige tilfellene. Det jeg vil frem til her er at bruk av et slikt virkemiddel, bare har begrenset effekt, og kanskje også bivirkninger som ikke er bra. Poenget er at man tar i bruk ekte forskning og rasjonalitet i den hensikt å finne frem til de beste og mest effektive virkemidler mot slike fenomener.

Et problem her er at forskning og virkelighetsforståelse på området er blitt infisert av politikk og ideologi. Dette er nærmere diskutert her. En viktig del av rasjonaliteten her er å tilstrebe at virkelighetsoppfatningen rundt dette formes av vitenskapelig forskning og ikke av ideologi, politisk gevinst eller økonomisk vinning. For å kunne finne frem til de mest effektive virkemidlene må man søke etter realitetene, og ta utgangspunkt i det. Til manges oppgitte hoderysting innebærer dette fokus på gjerningsperson. Noen setter dette opp mot omsorg for offer. Forskning og virkemidler må innrettes mot begge deler. Men det er nå en gang slik at det er gjerningspersonen som er årsaken. Klarer vi å skape sosiale betingelser som skaper færre gjerningspersoner, vil dette spare svært mye lidelse.

Til slutt vil jeg bare peke på at vi har jevne debatter i media om voldtekt og offerets ansvarlighet. Dette har jeg sett nærmere på her.

 

Overgrep

Vi avslutter denne refleksjonen om det erotiske mennesket enda dypere ned i det seksuelle helvete. I seksualitetens bunnslam finner vi overgrepene. For ordens skyld. Voldtekt er også overgrep. Men i denne sammenheng snakker vi om seksuelle overgrep mot barn. I det hele tatt er selve begrepet overgrep dekkende for mye mer enn dette.  Jeg skal være forsiktig med en bastant definisjon, men det handler jo om at mennesker med muligheter og makt, benytter denne makten kynisk og uten respekt for den eller de som blir berørt av dette. Det kan handle om alt dra å rydde mennesker av veien, til å utnytte mennesker, enten via manipulasjon, eller ved trusler eller ved tvang. Kanskje kunne man si at all maktutøvelse hvor de berørte individer er berøvet sin etiske verdi, er overgrep.

 

Årsak

Nå kan det være kontroversielt å hevde at en refleksjon om seksuelle overgrep mot barn i det hele tatt hører inn under begrepet seksualitet. For man kan spørre om overgrep mot barn virkelig er drevet av seksualitet? En god indikasjon på at det handler om seksualitet er at det i all hovedsak er menn som begår slike overgrep[2]. Om dette hadde noe med makt å gjøre, så skulle man jo tro at kjønnsforskjellen blant overgripere var langt mindre markant. For her handler det jo om at både kvinner og menn er fysisk sterkere enn barn, og både kvinner og menn har jo en maktkamp med barn. Så hvorfor er det stort sett bare menn som finner på å benytte dette som virkemiddel? Det hevdes til og med at kvinner jo er overrepresentert i forhold til vold mot barn. Det sier jo litt om at voksnes maktkamp med barn ikke domineres av menn.
Når det er sagt så tenker jeg at mangfoldet i menneskets atferd er så omfattende at det ikke går an å avvise noen varianter. Så selvsagt finner vi seksuelle overgrep mot barn som ikke er motivert av seksualitet. Men likevel tenker jeg, på samme måte som ved voldtekt, at seksualiteten er en motivasjonsfaktor i den store majoriteten av tilfeller. Selvsagt kan dette være sammensatt. Her kan finnes medvirkende motivasjoner av ymse slag, og noen ganger er kanskje seksualiteten bare en bi-faktor.

Jeg tenker også at årsaken til at man kommer til andre konklusjoner, kan handle om underrapportering fra overgripere som ikke vil bli forbundet med pedofili, og en underfortolkning av forskere som ikke fatter bæret av at det går an å bli seksuelt opphisset av barn.
Selvsagt kan det også handle om at kjønnsmaktsperspektivet, som jo er en politisk ideologi, overskygger viljen til å søke etter realitetene.
Nå har jeg definert pedofili langt bredere enn de fleste vil gå med på. Faktisk tenker jeg at begrepet er så belastet at man av den grunn ønsker å avgrense det på andre og mer strenge måter. Men dersom man har et godt menneskesyn og ikke aksepterer generell demonisering av pedofile, så burde ikke dette være noe problem. Barn sender ubevisst ut seksuelle signaler, og det er neppe uvanlig at voksne oppfatter og reagerer på dette som seksuelle signaler. Men de aller fleste har langt bedre alternativer og god selvkontroll. Så dette er ikke noe problem. Men slike glimt er da like fullt pedofile impulser i det mentale landskap.
Dersom noen ikke er seksuelt tiltrukket av barn og likevel begår overgrep, hva kan da være motivet? Her kan man jo bare gjette, i alt fra spenning, til sosialt selvmord, til hat til raseri, til plaging og sadisme. Noen ganger kan det være myter eller religion. Det sies at man noen steder i Afrika tror at man kan bli kvitt HIV, med å ligge med en jomfru. Og jomfruer er jo som regel svært unge jenter. Det er altså mulig å tenke seg utallige muligheter. Men jeg tenker at om man laget en klokkekurve over dette, så vil makspunktet ligge på et eller annet utslag av seksualitet. Og da kaller jeg det for pedofili.

 

Skade

De som blir utsatt for seksuelle overgrep i barndommen gjennomlever et helvete, og de kan bli traumatisert for livet, med de alvorlige konsekvensene det medfører. Hvor skadelig og traumatisk dette er, kan nok variere i forhold til hvor sårbart individet er. Men det avhenger også mye av hvordan omgivelsene reagerer på dette. I verste fall kan det skape dysfunksjonell respons i omgivelsene som forsterker risikoen for at det hele ender opp i langvarige psykiske- og sosiale skader.
En ting som er interessant er at det hittil ikke er oppdaget noen typer mentale skader som entydig kan relateres til seksuelle overgrep. Det betyr nødvendigvis ikke at dette ikke eksisterer. Men det betyr at per nå, så kan alle de skader og symptomer man ser i kjølvannet av seksuelle overgrep sorteres i samme sekkepost som skader man generelt ser som følge av sterke traumatiske psykiske belastninger. Innenfor fagmiljøene er dette naturligvis omdiskutert.

Følgende skadeliste oppgis i dokumentet «Seksuelle overgrep mot barn. En veileder for hjelpeapparatet (2003)»:

Sterk skyld- og skamfølelse, negativt selvbilde, isolasjon, seksuelle problemer, problemer med opplevelse av egen kjønnsrolle, smertetilstander, psykosomatiske tilstander, angst og depresjon, hallusinasjoner, søvnvansker, selvdestruktiv atferd, suicidalitet, sviktende tillit til andre mennesker, tendens til å bli offer på nytt, utvikling av overgriperatferd og en aggressiv, konfliktskapende væremåte.

Mye av dette er jo typiske symptomer man generelt kan forvente dersom man er utsatt for sterke mentale belastninger og mangler mental motstandskraft til å handtere dette. Og selvsagt er svakheten i denne forskningen at det jo nærmest er umulig å dekomponere virkningen av akkurat denne type belastning fra andre belastninger barnet har vært utsatt for. For som regel handler dette om generelt belastende kontekster. Det kan være alt fra dysfunksjonelle familier, omsorgssvikt, til opphold i barnevernsinstitusjon. Og konteksten handler jo selvsagt også om kulturens grunnsyn i forhold til dette. Dersom kulturen er preget av panikk, hysteri og sterke tabuforestillinger, så vil selvsagt barnet oppfatte dette svært tidlig. Det vil igjen forsterke skam og skyldfølelse. En demonisering av en nærstående gjerningsperson som barnet i utgangspunktet kan ha hatt tillit til og opplevd seg avhengig av, virker ytterligere traumatiserende.
Lærdommen jeg trekker av en slik bekymring, er at her er det viktig å holde religiøse- og politisk- ideologiske miljøer unna fatet. Vi kjenner jo godt til at det, i USA og Europa er bygget opp en hel industri som tjener penger på dette, ved å overdrive både skade og omfang. Altså bukken og havresekken. På slike områder har vi ikke råd til irrasjonalitet. Dette er en industri som kan formørke media og forgifte statsforvaltning og helsevesen, og dermed også produsere ufattelige menneskelige tragedier på løpende bånd, ikke ulikt hekseprosessene på 1600 tallet.
Den grunnleggende antagelsen her er altså at samfunnets måte å handtere dette på står i stor fare for å gjøre skaden verre enn den behøver å bli. Følgelig må vi inn med en vitenskap som bruker den innsats og de virkemidler som er nødvendig for å hindre at fagområdet infiseres av ideologi, profitt og tabuer.
Det modne samfunn har absolutt mål å få ned både omfang og skadeomfang av seksuelle overgrep mot barn. Det vi vet er at dette skjer, og at det har potensiale for skade og sårbarhet. Men denne type forskning har som sagt alvorlige utfordringer. Derfor må man gå ekstremt varsomt frem.

Omfang

Det er stor diskusjon om omfanget av seksuelle overgrep i samfunnet. I skrivende stund varierer anslagene fra 5 % for jenter, 1 % for gutter til 30 % for jenter og 16 % for gutter.  De store sprikene i anslag har sannsynligvis sammenheng med flere ting. Problemets natur gjør at det jo er vanskelig å avdekke overgrep og dermed også telle dem. Og i motsatt ende har vi altså en industri, som godt hjulpet av tendenser til massepanikk har interesse av å snakke opp omfanget av problemet. Selvsagt har vi da også store sprik i selve definisjonen av overgrep. Det påvirker i sin tur hvordan spørsmål stilles under spørreundersøkelser. Så vil sannsynligvis panikkbølger i samfunnet påvirke svarprosenten. Den siste store spørreundersøkelsen i Norge på dette området (som jeg har hørt om), skjedde jo tidlig på 90 tallet, i en tid da vi hadde Bjugn-saken og panikken var på sitt verste. En tilsvarende undersøkelse i dag kunne sannsynligvis fort gitt andre resultater.

Om å avdekke seksuelle overgrep

Det sier seg selv at når man har å gjøre med et så pass tabubelagt område som dette å gjøre, så kommer hverken offer eller overgripere springende til hjelpeapparatet for å fortelle om dette eller å be om hjelp. Drømmen er jo å skape et samfunn som forhindrer at slike ulykksalige hendelser skjer. Dernest så ønsker vi jo å kunne finne de barna som jo står midt opp i det og gjennomlever dette akkurat nå, slik at vi kan få dem ut av dette. Når samfunnet har feilet også her, er det jo vel så viktig å finne frem til de tilfellene der det har skjedd, både for å kunne hjelpe offeret, men også for å kunne få kontroll på overgriper.  Overgrep skjer ikke på åpen gate. Vi kan altså sjelden eller aldri regne med å avdekke slike fenomener ved å ta dem «på fersken». Følgelig er man overlatt til å avdekke problemet dels ved å se etter indirekte symptomer på dette, eller ved at de som er eller var involvert forteller om det. Og her begynner problemene. For det viser seg nærmest umulig å finne frem til entydige spesifikke symptomer på overgrep. Å finne frem til en årsak der man kun har tilgang til symptomer er et generelt erkjennelsesmessig problem. Vi har jo den velkjente tankefeilen hvor vi ukritisk slutter fra virkning til årsak. Og når vi først er henvist til denne måten å erkjenne på, så er det vesentlig at vi tar til den vitenskapelig hypotetisk deduktive metode, og ikke går i den uvitenskapelige retningen av å forfølge et tunnelsyn. I det modne samfunn vil enhver som måtte befatte seg med slike prosesser måtte dokumentere at slike filosofiske og vitenskapelige grunnkunnskaper er på plass. For å gjenta meg selv: her er det ikke plass for fanatikere, ideologer og konspirasjonsteoretikere.

Det har med jevne mellomrom blitt laget lister over faresignaler som kan indikere overgrep. I en artikkel publisert i Svenska Dagbladet 28. september 2004 oppsummeres dette på følgende måte:

«Men finns det inte andra psykologiska tecken eller symtom på övergrepp? Detta trodde en del forskare på 80-talet och det publicerades långa listor med symptom. Dessa blev till slut så långa (en forskare ställde samman en lista på 900 symtom) att de förlorade effektivitet. Samtidigt visade empiriska studier att övergrepp inte leder till någon enskild och tydlig symtombild. Det finns alltid alternativa förklaringar till sådant som depression, ångest och relationsproblem. Bearbetning av framkallade minnen och konfrontation med påstådda förövare löser inte problemen utan tycks tvärtom förvärra dem. Många har blivit djupt olyckliga av den verksamhet med att skapa minnen av övergrepp som bedrivits, och det är troligt att många oskyldiga har fått avtjäna långa fängelsestraff, ty rättssystemet har inte haft kraft och kompetens att ifrågasätta teserna om bortträngning. Terapeuters och psykologers legitimation och erfarenhet har tagits som en garanti för att deras bedömningar är vetenskapligt grundade och pålitliga.»

Dette er en artikkel som egentlig omhandler Freuds teori om fortrengte minner , og bruken av denne i forhold til å avdekke overgrep i barndommen. Det skal vi komme tilbake til.

Det som er interessant her er konstateringen av at listen over indikasjoner på overgrep kan bli uendelig lang, og samtlige indikasjoner kan også gis alternative forklaringer. Den enormt lange listen som jo endte opp på rundt 900 indikasjoner bærer jo preg av hysteriet på 80 og 90 tallet. På mange måter kan man tenke seg at noen oppfattet overgrep som alle mentale problemers mor. Altså at mennesker med tunnelsyn på området ser og tolker nesten all atferd i lys av egne forestillinger om overgrep. Og dette er jo et fortolkningsproblem som baller på seg. Jo flere falske overgrepsbarn man observerer, desto mer kan man føye til på listen, og desto mer eskalerer omfanget av problemet. Dette blir jo da også en naturlig selvbekreftelse og vi får med fagfolk og myndighetspersoner som har en ukritisk blind tro på «spøkelser» som ikke finnes. Jeg har altså en mistanke om at listen med «symptom» på seksuelle overgrep er i behov av å «bli vasket». Men dette er ikke en enkel oppgave. For psykiske symptomer kan være resultat av en rekke forhold, og utallige vekselvirkninger. Hvordan skal man kunne dekomponere dette og relatere hva til hva? Dette er en del av utfordringene psykologisk forskning har generelt. Her kan man kun avdekke sannsynlige sammenhenger med nitid kartlegging og registrering av store mengder data over tid og i mange forskjellige kulturer.

Sannsynligvis kan symptombildet rundt overgrep sammenlignes med kreft. Ta et hvilket som helst symptom og google det. Det skal som oftest ikke mange klikk til før kreft kommer opp. Alt fra smerter, her eller der, endring i vekt, utvekster, flekker, kløe, blodprøver og mye mer kan i teorien ha noe med kreft å gjøre.
Og på samme måte som kreft er en samlebetegnelse på forskjellige sykdommer, så er overgrep blitt til en samlebetegnelse som omfatter et stort spektrum av hendelser som barn kan bli utsatt for. 

 

Det er ikke dermed sagt at dette er en benektelse på skadeligheten ved seksuelle overgrep. Det skal ikke så mye fantasi til for å forstå at dette er sterke mentale, sosiale og psykiske belastinger på de som utsettes for det.
Men, sannsynligvis er ikke overgrep vesensforskjellig fra andre traumatiske belastinger, på den måten at det gir helt spesifikke symptomer. Traumatiske belastinger kan gi alt fra posttraumatisk stress-syndrom til depresjon, nevroser eller andre forstyrrelser. Dersom man skulle forske på sannsynlige symptomer, så måtte man gå langt mer nyansert til verks, i forhold til hva offeret spesifikt er utsatt for.
Pr. i dag så virker det som sekkebetegnelsen «overgrep» er det første man kobler opp mot dersom barn sliter med et eller annet psykisk problem. Det hører jo også med i dette bilde at normalismens grenser stadig snevres inn. Det vil si det skal ikke store variasjonene til før noe blir betegnet som avvik. Vi må ikke glemme at det er flere industrier som ønsker denne utviklingen av rene profitt og karriereformål. Vi har legemiddelindustrien og overgrepsindustrien. I tillegg til en tendens til å medisinere barn i stadig større omfang, har man jo et helt apparat som leter etter avvik, og skaffer seg selv oppdrag ved å finne disse og melker staten for penger i den hensikt å bruke mange dyre timer på å «finne ut av det».

Denne problematikken, eller akademiske blindgaten må vi ha med i tankene i forhold til dagens forsøk på screening av barn. Dette skjer i et samspill mellom barnehage, skole, helseapparat og barnevern, ofte med aktører inne i bildet som står svakt faglig.

En gang for lenge siden da hiv-epidemien var på sitt verste, husker jeg at jeg spurte en lege om hvorfor man ikke massetestet oss alle sammen. På den måten kunne man jo stoppet epidemien. Det svaret jeg fikk gav grunn til ettertanke og refleksjon. Datidens hiv-test hadde en treffsikkerhet på rundt 90 %. Det betyr at 10 prosent av befolkningen, enten ville fått falske indikasjoner på at de er hiv-smittet eller de får en falsk trygghet på et de ikke er hiv-smittet selv om de faktisk er det. Begge scenarioene er skremmende alvorlige. Og jeg skjønte hvorfor slik screening ville vært svært uklokt.

Treffsikkerhet i forhold til å avdekke overgrep på bakgrunn av psykiske symptomer eller atferd, er sannsynligvis langt under 50 %. Jeg aner ikke om det gjøres forskning og evaluering av dette. Andre områder med langt sikrere diagnostikk er for eksempel mammografi. Selv her er man usikker på om det overhodet har noen effekt. Når vi så sammenligner dette med symptomer på overgrep er opplagt treffsikkerheten langt verre. Jeg ville blitt overasket om den var over 10 %. Og vi må jo igjen påpeke at de som skal observere og evaluere dette som ofte er faglig svak på området, særlig opp mot den vitenskapelige metode.

Belastning av en mistanke om overgrep er av det ekstreme slaget. Det gjelder både for familien, selvsagt for de som er mistenkt, men ikke minst også for barnet selv. Barn under «utredning» kan bli utsatt for manipulering, uverdig observasjon og rapportering, manipulerende forhør. De kan i verste fall bli omplassert og overtatt av institusjoner eller enkeltpersoner som ofte kan være mer fokusert på profitt enn på å hjelpe barn.

Dette blir jo da den ene siden av vekten. Den andre siden handler om den tragedien det må være å gå gjennom en oppvekst med seksuelle overgrep, uten at det blir oppdaget, uten mulighet til å snakke om det. Dermed er dette et fundamentalt uløselig etisk dilemma. Så selvsagt kan det ikke være slik at barnehage, helsevesen og barnevernet skal gå med bind for øynene. Selvsagt skal man være oppmerksom på barn, særlig de som åpenbart har det vanskelig. Men det å observere barn handler også om høy profesjonalitet. Barn er seksuelle vesener. De leker og undersøker seg selv og andre. Barn er aggressive, de kan være innesluttede og de kan mobbe. Og, ikke minst har barn ofte svært livlig fantasi. De som observerer, kommer ikke utenom å fortolke det de ser. Og fortolkningen preges av det virkelighetsparadigme de selv lever i. Er det observasjonen eller fortolkningen de leverer videre til evaluering? Hva med silingen av hvilke observasjoner som skal leveres videre? Fem observasjoner av et barn som har «tatt seg på tissen» kan høres mye ut. Men i løpet av et år, snakker vi om mindre enn en gang annenhver måned. Man kan se mange slags bilder på en stjernehimmel, men det er subjektet selv som setter strekene mellom stjernene. Barns lek er full av mangfold og kreative påfunn. Det skal ikke mye tunnelsyn til for å plukke ut akkurat den rette «støyen», slå den opp og gjøre et digert nummer av det.  Poenget er at, ja man må ha øynene åpne og ta tak der det rasjonelt sett er påkrevet. På samme måte som vårt immunsystem eller Amygdala ikke kan trigge alarmer i hytt og pine, så kan vi heller ikke ha et forvaltningsapparat som ikke er rasjonelt, seriøs og oppriktig i forhold til dette. Som jeg allerede har antydet, så blir dette en balansegang. Og jo dårligere kunnskapen er på dette området, desto mer upresis blir tiltakene. For, om vi tenker utilitaristisk på dette, så må mengden unødvendige «hekse-prosesser» og uskyldig dømte mennesker (les familier) veies opp mot mengden av reelle overgrepstilfeller som passerer ubemerket gjennom systemet. Lav kunnskap, og lav treffsikkerhet kombinert med sosial overfølsomhet skaper sannsynligvis langt flere tragedier enn det forhindrer.

Så er det jo det å snakke med barn og voksne rundt barnet. Det er jo et fagfelt i seg selv, vi jo kjenner som en upålitelig vitenskap. Barn har fantasier. De bærer preg av den tid de lever i. I gamle dager var det trolldom og hekser. I dag kan det handle det om stygge slemme menn, kannibalisme og rare ritualer. Her er det opplagt en kollisjon mellom behandlingsapparat og justis. Psykologi handler i høy grad, ikke bare om å gå inn i pasientens mentale landskap, men også om å skape det. For det er mulig både å omskape det mentale landskapet og også skape minner og fantasier om en virkelighet som aldri har eksistert. Dette holder ikke, eller bør ikke holde, i juristenes verden. En dommer forklarte en gang på verdibørsen at selv om man fremlegger mange separate bevis som alle peker i en retning, så er ikke dette nødvendigvis nok til domfellelse. For dersom hvert enkelt element kan gis andre plausible forklaringer, så kan man ikke uten videre legge sammen og trekke en sikker slutning. I overgrepssaker må jo dette bli særlig relevant da vi som sagt har en liste med rundt 900 indikasjoner på overgrep, og hvor samtlige indikasjoner også kan ha andre alternative forklaringer.

En vesentlig erkjennelsesteoretisk refleksjon man kan ha er at det som regel er enklere å bevise at noe har skjedd enn å bevise at noe ikke har skjedd. Det kan sammenlignes med at det er enklere å tenke seg hvordan man kunne bevise at Gud finnes, men hvordan kan man bevise at Gud ikke finnes? Hvordan kan man bevise ikke-eksistensen av noe? Det vi avdekker her er en slags bevismessig asymmetri. Med utgangspunkt i dette antyder jeg at det nærmest er umulig å bevise at et barn ikke har vært utsatt for et overgrep. For, i teorien kan jo barnet både være symptomfritt og heller ikke huske noe som helst. Men det er jo ikke nok til å bevise at ingenting har skjedd. Dette er en vesentlig refleksjon å ha med seg i forhold til det å avslutte en slik sak. For man kan aldri avslutte slik sak med et entydig bevis på at ingenting har skjedd. Det er vitenskapelig og filosofisk umulig. Så hva er da kriteriene for når man skal anse at nok er nok? Det er opplagt at slike kriterier må listes opp i forskrifts form. Når faste undersøkelsespunkter i en slik prosess er forskriftsmessig gjennomført, uten funn, så skal saken ubønnhørlig avsluttes. Dette handler også om effektivitet. I saker der ingenting har skjedd kan man unødvendig bruke store ressurser fordi det jo ikke er bevist at ingenting har skjedd. Dermed kan barn med akutte behov bli stående i kø unødvendig lenge på grunn av feildisponering av ressurser.

Den viktigste kilden til å avdekke overgrep handler likevel om å lytte til det barn sier. Men det er ikke alltid enkelt fordi barn ofte vegrer seg mot å fortelle. Jeg vet ikke om det spesifikt er forsket på fortellingsvegring. Men det er definitivt noe men burde forske på. Om et barn utsettes for overgrep fra en av foreldrene, vil barnet stå i et dilemma, skapt av naturen selv. Foreldre er barnets viktigste allierte her i verden. Redselen for tap av foreldre er dermed noe som ligger dypt biologisk i oss. Dette skriver seg tilbake til slektskapsseleksjon. Dette er en biologisk programmering som har gyldighet den dag i dag. All forskning viser at sannsynligheten for å bli utsatt for vold, overgrep eller omsorgssvikt mangedobles i forhold til steforeldre. Den biologiske frykten er derfor en høyst reell problemstilling. Den andre siden av dilemmaet er jo den traumatiske situasjonen som barnet befinner seg i. Det handler også om biologi. Vi er født med naturlig eierskap til egen kropp. Det kan oppleves som en stor belastning å bli invadert og fratatt dette. Dilemmaet er høyst reelt. Det er en risiko å snakke om det. Risikoen er at barnet da slipper tak i kontrollen. Barnets vil naturlig vegre seg mot den risikoen. I tillegg til dette kommer selvsagt i hvilken grad samfunnet forholder seg til problematikken. Snakker vi om rasjonell tilnærming eller tabu. Barn plukker veldig fort opp tabu. Tabu har ingen rasjonalitet i seg. Det kan fort innebære at «dersom faren min er slik, så stemples også jeg og resten av familien min». Et barns naturlig vegring i forhold til tabu er ikke irrasjonelt. For det handler til syvende og sist om hvordan man kommer til å bli sett på i fremtiden. Dersom vi snakker om et samfunn hvor tabuet dominerer så kan det godt være at det å leve med overgrep er det minste av to onder.
Med utgangspunkt i slektskapsseleksjon kan man muligens forutsi at barns fortellingsvegring vil avta, jo mindre signifikant overgriper er som omsorgsperson.
Derfor er det slik at man kan forvente at barn lettere forteller om ting de er utsatt for av mer utenforstående perifere personer.

Men alt dette er selvsagt bare mine spekulasjoner.

Nøkkelen her er uansett fordomsfri forskning og høy faglig kompetanse i alle instanser som er involvert i dette. Svikter det her, er vi tilbake til stadiet med heksepanikk og hekseprosesser.

Så til slutt noen kommentarer i forhold til problemer når først prosessen er i gang.  Seksuelt overgrep er ingen diagnose. Når man blir behandlet for skader som kommer av seksuelle overgrep så er det skadene som behandles. Det er på samme måte som at en bilulykke ikke kan være en diagnose. Man behandles for de skader som observeres.

 

Samfunnets ansvar

Samfunnets ansvar er enkelt. Det er å innrette seg slik at det blir færrest mulig overgrep i utgangspunktet, å oppdage flest mulig av de overgrep som skjer og sørge for at skadevirkningene av overgrep dempes mest mulig, for alle involverte parter.
Om vi tar utgangspunkt i de laveste anslagene i forhold til omfang så har altså 6 % av befolkningen vært utsatt for alvorlige seksuelle overgrep som barn.  Med utgangspunkt i en befolkning på 5 millioner blir dette 300000 ofre. Om vi gjetter på en overgriper pr. 2 barn, så snakker vi altså om 150000 overgripere, de fleste gående fritt rundt. Den totale fangekapasiteten i Norge er i skrivende stund om lag 3000 plasser. Dette regnestykket antyder altså at det er en utopi å gjøre samfunnet risikofritt ved å bure alle potensielle overgripere inne for resten av livet. Følgelig er det rasjonelt å fokusere på hva det er som gjør mennesker til overgripere og hvilke virkemidler man har for å kunne behandle bort et slikt atferdsmønster. Jeg tenker at det aller viktigste er å forhindre at mennesker utvikler slike tendenser. Her mangler vi svært mye forskning. Særlig på grunn av en ideologisk kamp mot ekstremfeministiske miljøer som i skrivende stund har alt for stort gjennomslag for sin uvitenskapelige tilnærming til problematikken. Så har er vi altså overlatt til å gjette. Og mitt forslag til oppskrift er:

1)   Et varmere sosialt klima

2)   Nedbygging av tabuer knyttet til dette

3)   Kunnskap, helt fra barnsben av om faresignaler i forhold til å risikere å utvikle slike problemer.

4)   Barns kunnskap om selvråderett til egen kropp, og hva som anses som brudd mot dette.

5)   Barns kunnskap om overgrep. Når et barn utsettes for noe, skal det vite hva det er og ha et språk for det.

6)   Et varmt og godt hjelpeapparat, med tilgang til fordomsfrie virkemidler som gir stimuli i riktig retning.

7)   Når ulykken er ute, behandle alle parter med verdighet og utvikle gode behandlingstilbud, både for offer og overgriper. For dette er en tragedie for alle parter.

Alt dette kommer selvsagt i tillegg til den realistiske kunnskapen vi har i dag i forhold til å fange opp og hjelpe barn som er utsatt for dette.  Dette blir jo lettere så snart tabuer og hysteri er bygget ned.

 

Tillegg: Fra overgrepsfokus til kulturell patologi

Problematikken rundt dette å avdekke overgrep, samt det ekstrema offentlige fokuset på dette gjør det nærliggende å tenke at vi, i vår tid, i den vestlige kulturen, sannsynligvis har utviklet kulturelle sykdomstilstander på området. Les gjerne refleksjonen om samfunnspanikk. Sannsynligheten for slike bølger har jo ikke blitt mindre med årene. Jeg har lenge tenkt på at det hele kan være rigget på en måte som forsterker problemene i stedet for å redusere dem.

Les gjerne generelt om sosial patologi her. Les gjerne også om sosiale paleo-konstruksjoner og om sosiale radikaliseringsprosesser, som bakgrunn for dette. I forhold til overgrep så er dette svært komplekst. Men her er det viktig å søke å liste opp aktørene og hva som er de selvforsterkende elementene i dette:

1)   Psykologene
Fokus på overgrep starter med psykologien, og det kom tidlig med Freud, som jo tidvis var overfiksert på dette. Problemet med psykologien og vitenskapelig erkjennelse er best beskrevet her. Psykologien har også et viktig nedslagsfelt i Det Sosiale Univers, hvor også problemene med realitetsorientering er åpenbar. Summen av dette gjør psykologien sårbar for toksisk influens av fanatisk eller religiøs karakter.
Så har vi fenomenet med alarmisme, som nok psykologien også har hatt sin del av. Da handler det om at det å alarmere og blåse ting opp og ut av proporsjoner. Ved å blåse opp alvorlighetsgraden, sensitivitet og skadevirkninger kan psykologien som fag gjøre seg selv mer signifikant. Om vi nå kombinerer dette med profittmotiv, så har vi altså flere irrasjonelle drivere for å blåse ekstra på bålet i forhold til denne type problematikk. Dette gir både karrieremuligheter, og som sagt, profitt-muligheter.
En tredje variant er at psykologer kan være sårbare for å bli bergtatt av egne behandlingsteknikker. Spesielt det at å utvikle narrativ som fungerer helbredende på klienter, og at både behandler og pasient blir bergtatt av narrativet.

2)   Barnevernet
I vårt samfunn fungerer barnevernet på et område som involverer, helse, psykologi, forhør, etterforskning, juss og administrasjon. Fra utsiden ser det ut som at alt dette er sammen-sauset og dårlig faglig fundert. Utdannelsen virker å være mer ideologisk influert enn faglig. Dette kombineres da med vide fullmakter, både til innhenting av informasjon fra alt av helse-journaler og ellers, og til å gjennomføre inngripende tiltak. På området «overgrep» blir jo også familiene forsvarsløse på grunn av det høye stigmatiseringsnivået. Ingen går til media med historier hvor de selv er mistenkt for overgrep mot egne barn. Statistikken forteller at over 3000 slike saker passerer barnehusene hvert eneste år. Vi vet også at det totale antall domfellelser pr. år, for overgrep er ca. 300. Vi snakker med andre ord om at mindre enn 10 10 % slike saker har noen relevans. Over 90 % handler altså om en ekstrem belasting på flere tusen familier, uten at det er noe i dette. Barnevernet har dårlig rykte, og dermed også lite tillit. Totalbelastningen av dette er sannsynligvis svært stor. Men jeg har ikke hørt om forskning på dette, og om det kan finnes mer effektive metoder å gjøre dette på. Det svake kompetansenivået kombinert med vide fullmakter gjør at man kan stille spørsmål om denne type prosesser skjer på mest mulig skånsom måte.
En spekulasjon kan være at barnevernet sannsynligvis tiltrekker seg mennesker med egne agendaer opp i det hele. Da tenker jeg spesielt på kvinner som selv har negative erfaringer med overgrep i bagasjen. En annen spekulasjon kan være at barnevernet presses av media (som vi kommer tilbake til) og politikere og politiske instanser, til å skape resultater (i form av flere avdekkede overgrep), og av nulltoleranse for å glippe på barn som trenger hjelp. Uansett så tenker jeg at en kombinasjon av svak faglighet (på alle disse områdene), alarmisme, sosialt press, vide fullmakter, og mange erfaringer med elendighet kan skape sub-kulturelle mekanismer av typen sosial radikalisering. Det virker også som om at den svake utdannelsesmodellen er blottet for akademisk dannelse. Her mangler den vitenskapelige metode, og man er ikke oppdatert på bekreftelsesfellen, slik som man er i politiet. Barnevernet driver med andre ord ufaglig etterforskning utenom politiet, og fungerer på mange også som en på-siden-rettsinstans fordi man har vide fullmakter til inngrep som kan fungere sanksjonerende og fordi den kontrollerende rettsinstansen er redusert til automatikk og formalitet, og man diagnostiserer i hytt og pine på siden av det etablerte helsevesenet. Summen av dette er risikoen for frikobling fra realiteter (manglende realitetsorientering), noe som igjen blir et fristed for overtro, fanatisme og ideologi.

3)   Rettssystemet
Koblingen med rettssystemet er kanskje en av de mest uheldige faktorene i måten dette er innrettet på i våre samfunn. Overgrep er mer et helse-problem og mindre et juridisk problem. Det starter med overgriperen som først og fremst har et mentalt problem (helse). I dag er straffenivået svært høyt og sannsynligvis på tur ytterligere opp. Dette er alfa-menneskets løsningsmodell (sanksjonisme), men på dette området virker det sannsynligvis mot sin hensikt. Det høye straffenivået er et resultat av en vekselvirkningseffekt mellom media, psykologi, og politisk system. Alt dette virker selvforsterkende i en spiral, basert på massesuggesjonsmekanismer, best beskrevet her. Straffbarhet og straffenivå virker bekreftende og stimulerende på psykologisk akademia og psykologiske miljøer generelt, som gjennom dette oppmuntres til å forsterke sin strategi for derved å forsterke egen viktighet. Media profitterer på bølgen, fordi historier om monstre og demoner (emosjonell kommunikasjon) og deres ofre skaper omsetning og profitt. Mediaoppmerksomhet reiser folkeopinionen, dermed vekkes det egentlige monstret som her lukter blod. Og folket roper på mere blod, mer underholdning, mer moralsk indignasjon, som igjen skaper press på det demokratiske systemet, hvor politikere blir «folkets talerør», og dermed drives spiralen oppover til nye høyder. Parallellen til dette ser vi f.eks. i Pakistan, hvor innføring av dødsstraff for blasfemi (på 80-tallet) førte til en eksplosjon av anmeldelser. Siste sak ut var denne, hvor det endte opp med frikjennelse i høyesterett. Men legg merke til den rasende folkeopinionen som raser fordi de ikke fikk se etterlengtet blod (Asia Bibis henrettelse). Dette er fenomener som skapes av høye straffenivåer.
Den neste store ulykken med denne sanksjonistiske innrettingen er at både overgriper og offer vegrer seg for å søke hjelp i systemet. Om vi ser dette fra offerets synsvinkel ser vi at terskelen for å si ifra blir høyere jo nærmere og mer sentral overgriper er i offerets liv. I barnekulturer er det sannsynligvis langt høyere kompetansenivå på kollektive kulturelle holdninger enn vi er klar over. Se her. Barn oppfatter ikke nødvendigvis kunnskapen, eksplisitt, men holdningene bak oppfattes og blir en del av det bildet som fremkaller barnets skamfølelse. I subjektivistisk tenkning er skamfølelse et signal om biologisk oppfattelse av egen sårbarhet. Når barnet føler skam, så er det en grunn til det. En viktig del av denne grunnen er at barnet implisitt kjenner på kulturelle holdninger som er en trussel, ikke bare mot barnets familie, men mot barnet selv. Det er ikke mer enn en generasjon siden vi hadde problematikk rundt tyskerbarn i fullt monn. Dette er noe vår kultur har forstått uretten i, og bedt om unnskyldning for. Men kulturen som begikk disse overgrepene mot tyskerbarn, er jo ikke særlig forandret. Og våre gener og biologiske innretning er akkurat det den samme. Det er noe som ligger som en latent trussel fra førmenneskelig tid. Individet vet dette implisitt uten å ha eksklusiv kunnskap om det. Poenget er barn på ingen måte er fritatt for negativ sosial arv på gruppeplan. I praksis betyr det at det å få sitt navn inn i rullene, selv om det er som offer, kan møte deg i døra den dagen du selv får barn. Barn vet ikke dette spesifikt, men biologien vet om denne sosiale latensen. Skammen er også et mål på denne type latent risiko.
En annen grunn til vegring er når barnet skjønner at dette sannsynligvis betyr sammenbrudd i egen familie. Det betyr å bli prisgitt voksenverdens irrasjonelle vilkårlighet. Steforeldre har hundre ganger så stor sannsynlighet som biologiske foreldre til å begå alle slags vold og overgrep mot barnet. Barnet vet ikke dette eksplisitt, men biologien vet det. Foreldre og nær familie er barnets viktigste naturlige alliansepartnere. Et høyt straffenivå kombinert med samfunnets demoniseringer, skaper derfor en unødvendig høy barriere for offeret til å si ifra.
Det samme gjelder selvsagt også overgriper, som kanskje har kjent på ubehagelige tilbøyeligheter i årevis, uten å ane hvor eller hvordan man kan hente hjelp. Og, stikk i strid med hva monstermytene sier, så handler også dette i aller høyeste grad om skam, men selvsagt også om trusselen om et ødelagt liv. Dermed forvitres muligheten til å komme inn med forebyggende arbeid som kunne forhindret utvikling av overgrepsatferd, og dermed også forskånet mange barn for dette. Her svikter myndighetene sitt ansvar grovt.
Med en gang vi snur det moralske paradigmet fra å se på dette som demonisk umoral, til å se på det som et helse-problem, så raser disse stigmaene og de skadevirkningene som følger med dette. Men det krever kognitiv innsats, og vilje til å forstå.
Et siste poeng er at sedelighetssaker generelt skaper et press på rettssikkerheten, og dermed også på rettsvesenet. Dette er saker hvor oppklaring og bevis-forhold er svært vanskelig. Ofte ender det med ord mot ord og vilkårlige troverdighetsbetraktninger. Den dynamikken jeg allerede har beskrevet skaper et utilbørlig press i retning av å fire på vesentlige rettssikkerhetsprinsipper i den hensikt å øke prosenten for domfellelser. Noe av dette har jeg vært innom i forbindelse med voldtekt her. Jeg tenker at rettsapparatet i det hele og store er inkompatibelt til handtering av denne type problematikk. Dette utgjør en alvorlig risiko for samfunnsskade, både for rettssystemet, og for området det adresserer.

4)   Media
Kommersialisering av media skaper et driv til å «skrive det som selger». Det som selger har nødvendigvis ikke noe å gjøre, hverken med sannhet eller god moral. Det viktige er at det treffer emosjonelt. Vi vet fra retorikken at den emosjonelle komponenten i budskapet representerer opp mot langt over 50% av det som fanger vår interesse. Selvsagt har media grenser og forhåpentligvis også en viss grad av faglig integritet. Men det forhindrer neppe at det kan åpnes smutthull for utnyttelse av den emosjonelle effekten. Temaet «seksuelle overgrep mot barn» er et slikt smutthull, hvor media kan strekke det veldig langt på grunn av allmenn aksept i hele samfunnet. Det som startet med psykologien tas da ut til folket, og dynamikken som er beskrevet i forrige punkt antennes, og skaper denne sosiale brannen. Her fungerer media etter samme mekanismer som beskrevet her om hvordan nazismen oppstod. Det er en vekselvirkning hvor media kaster ut åte, og monitorerer responsen, for så å forsterke innsatsen der responsen er størst. Dette drar villdyret opp av folkedypet. Og villdyret lukter blod, og krever blod. Her er det viktig også å ta inn det teknologiske perspektivet. Uten teknologi for effektiv spredning av informasjon, hadde ikke dette vært mulig. Og det er igjen et eksempel på at vår kultur har utviklet teknologi og sluppet den løs, uten å ha den nødvendige modenhet i bunnen. Nå er vi godt inn i tidsalderen for sosiale media, og den kulturelle ubalansen dette skaper synes bare å akselerere.

5)   Demokratiet
Demokratiet er et gode, men ingen har noensinne påstått at dette er et fullkomment styringssystem. En vesentlig svakhet er jo muligheten for flertallstyranni. Dette er jo noe de fleste moderne demokratier har bygget inn sikkerhetsbarrierer mot. Men selvsagt fungerer ikke alltid slike barrierer helt vanntett. Selv Nazismen oppstod i et demokrati, og Holocaust i samme generasjon. Det er verdt et studium i seg selv å studere hvordan, politi, domstoler, akademia og politiske miljøer til de grader er sårbare for å bli infisert av slike samfunnsstrømninger. Jeg har nevnt tyskerbarn, tyskertøser, men vi kan bare gå videre og studere hvordan våre egne offentlige institusjoner så alt for lett lot seg infisere. Nylig gikk lederen av Det Mosiaiske Trossamfunn Ervin Kohn ut på verdibørsen med oppmoding til domstolene, som enda ikke har bedt om unnskyldning for sin håndtering av prosessen med deportering av jøder i okkupasjonstiden. Og her støtter jeg ham fullt ut. For dette er ikke bare en symbolhandling. I en slik unnskyldning ligger det også en erkjennelse av hvor skjøre våre institusjoner egentlig er, nettopp for tilfeldige strømminger og kulturpåkjenninger. Demokratiet er egentlig er i et dilemma. For på den ene siden ønsker vi et system av folket, for folket. Det betyr at systemet må, og bør, ha sensitivitet for folkeopinionen. Det er jo det som er demokrati. Samtidig må vi ha bygget inn resistens mot tilfeldige strømninger, som fort kan lede i retning av flertallsdiktatur og til slutt et statsmonster.  Det krever innrettinger som balanserer mot hverandre, og som for alltid vil forbli et kompromiss. Det som har skjedd i etterkrigstiden er en eksplosjon i massemedia og kommunikasjon. Og dette har skapt en ubalanse hvor det demokratiske systemet blir kraftig utfordret på helt nye måter. (Les gjerne her om demokrati i Det Modne Samfunn, hvor jeg forsøker å skissere en modell som forsterker demokratiets robusthet.)
Det anslås at ca. 1-2% av befolkningen har lidelser i retning av pedofili. Det blir en forholdsvis marginal gruppe. Men disse har ingen organisering, ingen pressgrupper (som f.eks. homofile har hatt), ingen talspersoner og de vises ikke i mediebildet. Kanskje er svak sosial fungering en hemning som har en overhyppig forekomst i denne gruppen. Det gjør at denne gruppen er forsvarsløs. Det setter vårt demokratis humane prosjekt på en spesiell og hard prøve, som på ingen måte kan gis karakteren «bestått». For meg er dette et signal om at vårt demokratiske system trenger å tilpasses nye utfordringer, som ikke var der da dette ble konstruert for noen århundrer siden. Dette er altså ikke en tordentale mot demokrati, men er erkjennelse av at det demokratiske maskineri ikke kan være skrevet i stein, men er i behov av revisjoner som følge av at utfordringer endrer seg over tid. Det store spørsmålet er om systemets handlingsrom allerede kan være så pass begrenset, nettopp på grunn av slike patologiske tendenser, at vi allerede har passert «the point of no return».

Fikseringen på overgrep, og skammingen av alt rundt dette, har sannsynligvis hatt en generell skadevirkning på kulturen som helhet. Skamming skaper et generelt press på menneskeverdet. Idealisering av skam som virkemiddel forutsetter at man svikter samfunnets etiske grunnfjell. Dermed er vi på full fart inn i et dekadent samfunn hvor man må ha ressurser og prestere for å kunne smykke seg med menneskeverd. Og dette blir jo i seg selv selvforsterkende på den måten at skammen nå brer seg som en epidemi som følge av tapt etisk menneskeverd. Men dette går jo konkret enda lengere. En del av den polariseringen vi ser i dag, særlig med fokus på offerkultur må kanskje også tilskrive psykologien som en del av det store årsaks-bildet. Begreper som overgrep, overgriper og offer har jo tatt steget ut i folkekulturen og kobles her opp mot identitetspolitikk. Overfokus på skader av overgrep har eskalert videre inn i samfunnet med oppfatninger om at enhver psykisk belasting er skadelig og et behov for å plassere skylden for «våre skader» på majoritetsgruppen, særlig med fokus på hvite menn. I tillegg kommer begreper som «mikroaggresjon»  og «safe spaces» som åpenbart har bakgrunn i psykologien. Det går så langt at enkelte er begynt å snakke om en terapeutisk kultur, hvor alle belastninger og lidelse blir sett på som sykelige tilstander som er i behov av medisinering og terapi, i tillegg til syndebukker hvor skylden kan plasseres. Alt dette blir da drivkrefter i en kultur hvor alt dette summeres opp i en sosial malstrøm, som det kanskje ikke er mulig å komme ut av.

 

Tillegg 2: Seksualitetsmoralisme (Sedelighetsforfølgelse)

Dette er egentlig en forlengelse av teksten om sex, moral og tabu.

Noen år, etter at jeg hadde skrevet denne teksten føler jeg behov for å navngi denne type moralisme og si litt generelt om det. Seksualmoralisme eller sedelighetsforfølgelse, kan altså defineres som skadelige sosiale prosesser som har utgangspunkt i seksuelle normer (gjeldende seksualmoral). Min generasjon har vært gjennom pendelsvingningen fra en seksuell frigjørings-revolusjon på 1960-tallet til at pendelen har gått i motsatt retning og nådde en foreløpig topp med metoo-bevegelsen i 2017. Den har jo kommet fra viktoriatiden, og er vel i dag på mange måter tilbake dit, selv om manifestasjonene er annerledes i dag enn den gang.

For å oppsummere, så har seksualiteten alltid vært et kraftig verktøy i det sosiale spill. Her blir strenge seksualitetsnormer dominerende i sosiale utrenskningsprosesser. Seksualitet er den aller kraftigste og vanligste ingrediensen i såkalte «drittpakker». Er det noe som virkelig har destruktiv sosial sprengkraft i seg, så er det nettopp brudd på seksuelle normer eller seksualitet på avveie. Da er det heller ikke rart at dette ofte blir en av de viktigste ingredienser i det sosiale spill. Kompromitterende informasjon om brudd på seksualnormer der sannsynligvis den mest verdifulle sosiale valuta noen kan erverve seg. Samtidig er det gode sosiale gevinster på å hausse dette opp. Dermed har vi en latens for at nettopp slike trekk kan ta fyr og utvikle seg i kulturen. Ofte skaper dette stort press på menneskeverdet. Det er fordi seksualnormbrudd er så biologinært at det gir respons i selveste Insula (hjernesenter), hvor det skaper vemmelse og dermed den sosiale versjonen av dette, som er menneskeforakt. Denne menneskeforakten står i fare for å knuse ideen om et ubetinget menneskeverd for alle. Og det igjen truer grunnleggende verdier for samfunnet og skaper fare for at de sosiale prosessene blir dysfunksjonelle. Den viktigste grunnen til det er at den generelle tilliten i samfunnet undergraves dersom menneskeverdet kommer under press.

Dermed er det viktig for Det Modne Samfunn å være klar over disse mekanismene og at, dersom de kommer ut av kontroll, så kan det erodere forutsetningene for i det hele tatt å ha et modent samfunn.

Det krever at Det Modne Samfunn må utvikle og ha på plass mekanismer som motvirker dette. Men først er det viktig å slå fast at et samfunn ikke kan eksistere uten normer og regler som regulerer seksualitet. Vi må ha lover som beskytter mot voldtekt, overgrep og trakassering. Men hvordan skal slike lover innrettes? Nå har jeg nevnt en rekke utopier i den refererte teksten. Dette er utopier fordi det ikke kan rendyrkes uten at det i seg selv skaper lidelse og ulykke. I tillegg så har jeg nevnt det jeg kaller for den biologiske kjønnsknuten. Her er det viktig å ta inn over seg at naturen, som har utviklet dette i oss, er amoralsk og en blind prosess. Vi mennesker er ikke «utviklet med tanke på moral og det gode liv». Vi er reproduksjonssystemer og alle våre utrustinger er optimalisert på akkurat det. Det er ingen moral i dette, og her har selveste naturen spilt oss inn i et uløselig etisk dilemma, rammet inn  av vår egen biologi. Kanskje kunne man kommet unna det ved å modifisere vår egen natur. Men vi oppdager at dette er en så sentral del av det å være menneske at det neppe hadde blitt så mye igjen av oss etter en slik modifikasjon. Så vi er det vi er. Det modne samfunns utopiske mål er den gode livskvalitet. Og da ser vi for oss et liv uten lidelse for alle. Men dette er som sagt en utopi, hvor selve ideen om å bli kvitt lidelsen er et paradoks fordi lidelsen i seg selv er en forutsetning for å gi livet mening.

Når jeg snakker om latens for at seksualmoralisme skal kunne blomstre opp i enhver kultur, så handler det om følgende:

1)   Seksualiteten er det nærmeste vi kommer reproduksjonsprosessen
Kontroll av seksualiteten er kontroll av reproduksjon. Derfor har vi utviklet en rekke biologiske mekanismer som sitter langt dypere i oss, enn rasjonaliteten. I tillegg er disse i innbyrdes konflikt med hverandre.

2)   Hos mennesket har spillet om reproduksjon forflyttet tyngdepunkt inn i de sosiale prosesser.
Det som hos tidligere arter avgjøres av ressurser og fysisk vold, er hos mennesket mer orientert mot sosial vold. Biologisk sett har dette å gjøre med at blant andre primater står kampen ofte mellom hannene og at hunnene i større grad er passive i forhold til dette. Da er hannens viktigste våpen fysisk vold. Hos mennesket er tyngdepunktet endret til at kvinnene er den aktivt utvelgende part. Da er kvinnens viktigste våpen, sosial vold.

3)   Dette skaper dermed en biologisk latens som alltid vil være der så lenge menneske er menneske.

4)   Oppblomstring vil skje via mekanismer som

a.    Alliansesignalisering

b.   Selvforsterkende utvikling av normer. Se her og her og her.

c.     Offentlige uttrykk for moralsk indignasjon
Massemedia og sosiale media forsterker denne problematikken dramatisk

d.   Massesuggesjonsmekanismer

e.    Behovet for å kontrollere hverdagsmenneskets seksualitet er alltid utløsende årsak til at dette tar av og blir skadelig. Dette er gnisten som setter fyr på det hele.

Eksempel på utrenskningsprosesser og konflikter i dagens verden hvor dette inngår:

1)   Homofili og varianter av transseksualitet
LGBT-rettigheter er under press, i mange land i Afrika, i Øst-Europa, i muslimske stater, på Filipinene, og i en rekke konservative bevegelser i vesten.

2)   Radikalisering av innsats for handtering av utfordringer som følger av prostitusjon (demonisering av kunder, og marginalisering av prostituerte)

3)   Radikalisering av innsats for handtering av utfordringer som følger av pornografi

4)   Radikaliseringen av kampen mot voldtekt (bekjentskapsvoldtekt, og samtykke osv.)

5)   Radikaliseringen av kampen mot seksuell trakassering (nulltoleranse for humor, uvelkommen flørting, uvelkommen fysisk berøring, uvelkomne invitasjoner, uvelkommen oppmerksomhet osv.

6)   Forakten for hvite eldre menn, og mannlig seksualitet

7)   Demonisering av mentale seksualitetsforstyrrelser, særlig pedofili

8)   Radikalisering av kampen mot seksuelle overgrep

Det modne samfunnet forholder seg til seksualitetens utfordringer med utgangspunkt i realitetsorientering og viljen til den gode moral. Den gode moral setter i utgangspunktet ikke seksualiteten i noen særstilling. Den er et av mange tema som inngår i det anstrengelsen dreier seg om, nemlig oppnåelse livskvalitet for alle; oppnåelse av et meningsfylt liv for alle.

Realitetsorienteringen handler om erkjennelsen av at seksualiteten i oss mennesker er utformet slik at den aldri vil bli kompatibel med målet over. Her er det duket for lidelse i form av motgang, tilbakeslag, fortvilelse og ubehag. I tillegg utgjør den menneskelig seksualitet et mangfold, som strekker seg ikke bare ut og forbi reproduksjon, men også kommer til uttrykk i skadelige former. I det modne samfunn vil det meste av dette flyttes over fra den juridiske sektor til å handle om helse. Selvsagt vil det eksistere individer som utgjør en så stor risiko at inngripen er nødvendig. Det er også en del av lidelsen at dette er nødvendig.

Men, enhver tanke om eliminering all smerte og lidelse som følger i kjølvannet er utopisk. Det modne samfunnet strekker seg mot utopien, som en plante strekker seg mot solen. Den kan nok vokse noen centimeter eller meter, men solen når den aldri. Grensen for det modne samfunn er det jeg kaller for «den utopiske sonen», det er når innsatsen kommer så langt at videre innsats fungerer kontraproduktivt, opp mot samfunnsoppdraget. Det er det jeg kaller utopisk minimum. Den lidelse som følger med menneskets seksualitet kan ikke elimineres fullt ut, men den kan dempes ned mot et minimum. Og restlidelsen er en byrde som i størst mulig grad fordeles rettferdig.

Men da er det viktig med den modne refleksjonen at motgang og lidelse ikke bare er av det onde, men at livsmeningen faktisk også forutsetter lidelse. Det som ikke dreper oss gjør oss sterkere, som Nietzsche formulerte det. Det modne mennesket erkjenner dette og mobiliserer viljen til å bære sin del av byrden, og takker for det, nettopp på grunn av meningen det gir. Og det er dette samfunnet må understøtte.

Offeret her er:

1)   Viljen til å leve med moderate grader av kjønnsfrustrasjon (se her og her). Det dekker en god del av det som følger.

2)   Viljen til innsats for å utvikle kompetanse på seksualitet og sette seg inn i rasjonell kunnskap som finnes på området.

3)   Viljen til å tåle de ubehag, man selv utsettes for. Det vil ikke si at man ikke skal sette grenser. Selvsagt skal man det. Men det er forskjell på et mål om å være absolutt komfortabel i enhver setting og erkjennelsen av og viljen til å leve med det som er ukomfortabelt, uten å være signifikant skadelig.

4)   Viljen til å tåle å bli avvist, gang på gang og erkjenne lav seksuell markedsverdi, uten la det utløse kainsk raseri.

5)   Viljen til å tåle at fantasi er fantasi, men kan aldri bli virkelighet.

6)   Viljen til å tåle uønsket oppmerksomhet innenfor moderate grenser.

7)   Viljen til å tåle at mennesker er klossete, tåle humor som ikke treffer, uttalelser som er flaue, mangfold i forståelse av anstendighet osv.

8)   Viljen til å tåle at menneskers mangfoldige seksualuttrykk hintes rundt oss, kulturelt mangfold, ideologisk mangfold osv.

9)   Viljen til å tåle at det eksisterer et seksuelt mangfold, at grensene settes ut fra en objektiv skadeindeks, ikke ut fra hvor komfortabel jeg er.

10)                    Viljen til å motstå fristelsen til å omsette andres seksuelle ufullkommenheter til sosial valuta og spille det for egen sosiale gevinst.

11)                    Viljen til å motstå aggressive fristelser som skapes av seksualitetens mange uttrykk.

 

I anstrengelsen for å forhindre at seksualitetsmoralisme skal ta overhånd er det vesentlig at det modne samfunn:

1)   Erkjenner at alle mennesker er seksuelle vesener, og at seksualiteten for mange er en viktig del av det å oppleve livet som meningsfylt og være fornøyd.

2)   Innrette samfunnet slik at god seksualitet kan få sin plass i livet til flest mulig. Dette er også forebyggende. For fornøyde mennesker begår ikke overgrep.

3)   Investerer i fordomsfri forskning på området.

4)   Orienterer måten å innrette samfunnet på opp mot en objektiv skadeindeks.

5)   Investerer i god allmennutdannelse på området.

6)   Adresserer utslag av seksualmoralisme, møter det med argumenter og appeller om menneskeverd og toleranse.

7)   Utvikler innretningen av samfunn slik at man får lavest mulig forekomst av seksuelle overgrep, voldtekt, utrygghet og trakassering.

8)   Utvikler kompetanse og fremgangsmåter som gir best mulig behandling av skader som følger av seksuelt misbruk. Det innebærer også innsats for å gjenoppbygge menneskeverd. Dette gjelder alle involverte parter.

Jeg tenker at det er nær sammenheng mellom fremvekst av seksualmoralisme og forvitring av genuin moral. Da er det særlig menneskeverdet som presses. Og det skal ikke så mye til. Husk at menneskeverdet er ikke genuint dersom det ikke er betingelsesløst. Enhver verdsetting som kommer på betingelse, innebærer muligheten for tap av betingelser og dermed dypt fall ned i det verdiløse mørket. Mennesker skal ikke måtte streve og forestille seg for å fortjene å bli behandlet med verdighet. Mister vi dette, så er vi raskt over i rivaliseringsmodus. Da er det penger, klær, posisjon, hus, bil, båt og elite som teller. Slikt driver opp forbruket og forvitrer livsperspektivet. Temaet skam er høyere på dagsorden i vår tid, enn noensinne tidligere. Det er neppe tilfeldig. Dette henger sammen. Uten grunnleggende menneskeverd skammer vi oss dypt og inderlig for våre sårbarheter, for alt vi ikke er, for vår middelmådighet og alle dumhetene vi har vært med på. Husk at den ekstreme nulltoleransen som gjelder for alle som er i rampelyset, også innebærer en slags glansbildegjøring av de «på toppen». Jo større rabalder det blir for hver som tas i feiltrinn, desto mer må jo de som være igjen være lyteløs, uten noen skrammer eller sårbarheter. Så skal altså vi vanlige speile oss i kontrast mot vår tids guder. Det er ikke rart vi skammer oss. Men er det slik? Eller har glansbildene baksider vi ikke ser? Hva koster det ikke i selvopptatthet, forfengelighet, forestillinger, baksnakk og tråkke over lik for å komme dit?
I Det Modne Samfunn, lærer vi oss å se mennesket bak sårbarhet og feilsteg. Vi lærer oss å sette pris på det utilstrekkelige og ufullkomne mennesket.

 

KjønnsIdentitet

Se her

Moral og tabu

Se her