Det fanatiske mennesket

Innledning

Jeg har mange ganger lurt på hva som kan ha foregått i hodet på Magda Goebbels i de dagene da hun besluttet, og til slutt gjennomførte drapet på alle sine seks barn, før både hun og Joseph Goebbels tok sine liv våren 1945. Kanskje kan man si at det mest ekstreme og håndfaste utslaget av fanatisme er når man går til det ekstreme skritt å ta livet av sine egne barn. Det sies at hun ikke orket tanken på at barna skulle vokse opp i en ikke-nazistisk stat. Og Magda er ikke alene. Denne skremmende dokumentaren om Jonestown, hvor 909 mennesker døde, svært mange av dem barn, under ledelse av pastor Jim Jones, forteller mye av den samme triste historien. En karismatisk manipulerende leder og hundrevis av blinde tilhengere, som fulgte han ordre og regelrett tok livet av sine egne barn før de selv begikk selvmord. Og dette har jo fått sin plass i selveste Bibelen, hvor Abraham var på god vei til å drepe sin sønn Isak, etter å ha «hørt stemmer» han tolket som befalinger fra Gud. Her er det til og med ideologisert, av kristne, muslimer og jøder over hele verden, som noe storslagent. Abraham er en helt i deres verden.

Jeg tenker at mye av dette handler om fanatisme. Og når vi da snakker om så ekstreme utslag som dette så innser vi at dette ikke er noe tilgjort. Det handler neppe om en fiks ide fra intet. Dette er ikke skuespill. Dette er mennesker med en så fasttømret virkelighetsoppfatning på et område at det ikke er grenser for hva de er villige til å gjøre i tråd med denne virkelighetsoppfatningen.

På mange måter kan dette sammenlignes med mauren, som frivillig klatrer opp på toppen av en blomst hvor sannsynligheten er størst for at den kan bli spist av en ku. Mauren er invadert av en parasitt, som evner å overta kontrollen over maurens atferd slik at den tjener parasittens reproduksjon.

Sannsynligvis er maurenes atferdsmønster i langt større grad basert på instruksjons-programmering i forhold til mennesket, som i langt sterkere grad er emosjonelt programmert. Da handler det jo om at maurens atferd rent instruksjonsmessig omprogrammeres. Et menneske er langt mer robust mot slik manipulering. Det er fordi menneskets atferd i langt sterkere grad skapes innovativt, men med utgangspunkt i emosjonell programmering. Men likevel ser vi paradoksalt nok slike utslag som dette, hvor man kunne fristes til å anta at menneskets naturlige rasjonalitet er satt på sidelinjen og kidnappet av fremmed manipulasjon. Hvordan er dette mulig?

Hva er fanatisme?

La oss først stoppe opp og reflektere litt over selve fanatismebegrepet. For dette er jo et negativt ladet begrep som få liker å bruke om seg selv. En norsklærer jeg hadde eksemplifiserte det slik:

«Han er fanatiker, jeg har bare sterke meninger».

Som alle andre negativt ladede begreper er jo dette også noe som man kan fristes til å bruke rent retorisk, som en karakteristikk på motstandere, eller mennesker med standpunkter eller oppfatninger vi oppfatter som ekstreme fordi de har et ståsted langt fra oss selv. Og da går det gjerne inflasjon i det. Og det er klart at dette fort blir relativt. Dersom jeg, som ikke-troende menneske, stiller opp på landsbygda i Pakistan med min posisjon, ville jeg sannsynligvis bli oppfattet som både fanatisk og uforstandig, og kanskje til og med bli anklaget for blasfemi. Så det er noe relativt med begrepet. Og en fin kur mot det er jo selvsagt konstruktiv dialog. Man trenger da både vilje og tid til å sette seg inn i og søke å forstå hverandres mentale universer. Dersom et menneske både har tid og mulighet, men likevel mangler vilje til en slik analytisk prosess, så er det kanskje en indikasjon på at vedkommende bærer karakteristikken «fanatiker» med rette. For jeg tenker at det skal mer enn bare «sterke meninger» til for å kunne fortjene karakteristikken. Og, det kan jo også være slik at man ikke blir fanatiker som person, men på tema. Dersom en kirurg er ekstrem young earth kreasjonist, ville du latt deg behandle av han eller henne? Her ville noen ha sagt nei, men jeg tror ikke det nødvendigvis er noen sammenheng her. Det behøver ikke å handle om en generelt sviktende dømmekraft som går ut over alt det mennesket foretar seg. Det finnes mange kirurger. Noen kan være ekstrem-islamister, mens andre han være harde kommunister, eller kreasjonister. Jeg ville ikke hatt store betenkeligheter med å la meg behandle av personer som har slike oppfatninger. For det er ikke nødvendigvis så stor sammenheng her. Det betyr at jeg tenker at dette også handler om hvilket tema vi snakker om. Likevel, for å kunne bli steinhard fanatiker på et område så er jo selvsagt også personlighet og kulturell bakgrunn viktige ingredienser. Her er mine forslag på ingredienser som kan inngå i en fanatisk anskuelse:

1)      En sterk mening om et tema, gjerne godt på sidelinjen av flertallet i sin kultur.
Det å være på sidelinjen, eller politisk ukorrekt, som det ofte kalles, er jo i seg selv en belastning som kan føre til sosiale prosesser som former individet, gjerne i retning av å bli steinhard og uforsonlig.

2)      Mangel på nysgjerrighet.

3)      Konspiratoriske tendenser, gjerne med paranoia, fantasimonstre og hat som ingredienser.

4)      Overfokus på sitt tema, gjerne også med tendens til overfortolkning.

Et viktig tegn på dette er tendensen til å relatere alle problemstillinger over i det bestemte overfokuserte temaet. Altså et endimensjonalt fortolkningsskjema.

5)      En virkelighetsoppfatning basert på selvbekreftelse i stedet for vitenskap.

6)      Mangler evne til kritisk tenkning. Ureflektert på erkjennelsesteori, mind-blind i forhold til egen tro.

7)      Forsvarer sin virkelighetsoppfatning med sterk retorikk, personangrep, trusler, eller strutsestrategi.

8)      Kan virke ubehagelig og truende, vil gjerne dominere sine meninger og holdninger på deg.

9)      Oppfatter uenighet som konflikt og gjerne også fiendskap.

10)   Har et latent potensiale til å handle ekstremt i tråd med sin virkelighetsoppfatning.
Dette blir jo en svært farlig kombinasjon dersom vedkommende er sosialetiker, deduksjonsetiker eller i det hele tatt har dårlig etisk reflasjon, med tilsvarende dårlig menneskesyn.

11)   Har store problemer med å forstå at andre kan være genuint uenig, og oppfatter gjerne det som «at alle jo ser dette», men at alle andre har agendaer som gjør at de fremstår med andre meninger enn det de «egentlig innerst inne vet».

Hva er sammenhengen mellom fanatisme og ekstremisme?

En ekstremitet er egentlig betegnelsen på ytterpunktene av en linje. Altså det ekstreme kan sies å være ytterpunktet i forhold til et sentrum. Men hva er sentrum? I denne sammenhengen kan det være fristende å si at det er der det store gjennomsnittet befinner seg. Vi snakker altså om det såkalte normale mennesket. Men dette blir jo relativt fordi kulturene er forskjellige og det såkalte normale vil variere fra kultur til kultur. Et forsøk på å løse dette på kan være å plassere sentrum godt innenfor det fellesmenneskelige. Det vil si, i forhold til virkelighetsoppfatning (deskriptivt) basert på vitenskap. Innenfor etikken (normativt) basert på det universelt etiske området. Men er nå det å ha oppfatninger som er godt på siden av det normale å regne som ekstremisme? Jeg tenker at det blir feil bruk av begrepet. Man kan nok kalle det for ekstremt, men ikke med «–isme» bak. Man blir ikke ekstremist før man kombinerer dette med fanatisme. For en ting er å ha atypiske oppfatninger og meninger. Noe annet er total mangel på forståelse for at andre kan se det annerledes. Det siste kan raskt forlede oss inn i etisk ekstremisme. Da gjelder ikke lengre grunnleggende moralske grenser for mine motstandere. En etisk ekstremist er en som fraviker etisk menneskeverd for alle grupper som ikke sorterer under min egen. Her er vi opplagt i en kombinasjon med fanatisme.
Men jeg tenker at det er fullt mulig å være fanatisk uten å være ekstremist. Man kan være fanatisk på det «normale», og ha nulltoleranse for alle avvik. Det er i alle fall ikke en deskriptiv ekstremisme. Men i den grad at dette berøver de «unormale» for sitt menneskeverd så er det vel å anse som normativ ekstremisme.

Hvilke egenskaper i menneskenaturen fører til fanatisme?

Det kan jo godt hende at fanatisme i gitte situasjoner er biologisk lønnsomt. Den som fremstår med sterk overbevisning kan ofte oppnå gode sosiale gevinster med dette. Og god sosial gevinst betyr popularitet, at man øker sin sosiale status, får mer oppmerksomhet, og dermed også tilegner seg mektige allianser. Dette er jo egenskaper som også påvirker seksuell attraktivitet, noe som igjen gir tilgang til bedre og flere partnere og dermed et biologisk fortrinn.

Men det er verdt å merke seg at et slikt resonnement ikke nødvendigvis handler så mye om fanatisme som det handler om det å fremstå med selvsikkerhet og personlig styrke. Men fanatisme er jo en nærliggende bivirkning av dette. Og det er vel kanskje min hovedteori, at fanatisme er en bivirkning av andre tilbøyeligheter. Og det kan være flere av dem. Her er min liste av kandidater:

1)      Det sosiale spill (prestisje og det å få rett, retthaveri)
Det er denne mekanismen jeg allerede har nevnt. Her kan jeg jo også spe på med hypotesen av at stort engasjement, mye argumentasjon og høy flagging av standpunkter kan skape en opplevelse av absolutt sikkerhet for det man forfekter.

2)      Negativ heroisme (jeg skal redde verden)
Underholdningsbransjen er full av filmer og litteratur om det heroiske enkeltmenneskets ensomme kamp mot massen, eliten og samfunnet, som er «på ville veier» og må reddes fra sine villfarelser. Enkelte setter dette ut i praksis, med seg selv i hovedrollen. 22 juli terroristen var en av dem.

3)      Oppmerksomhet (Fromhet, moralsk indignasjon, synlighet)
En variant av punkt 1. Fanatismen handler om å vise frem seg selv, sin styrke, fasthet og beslutsomhet.

4)      Forakt eller Aggresjon
Fanatisme kan ha utgangspunkt i at man er sint, frustrert eller nærer hat til grupper eller enkeltpersoner. Sterke emosjonelle føringer gir insitament til å skape sin egen virkelighetsoppfatning som passer inn i dette bildet.

5)      Meninger som indikatorer for gruppetilhørighet (identifikasjon)
Vanligvis vil man innenfor grupper ha et mangfold av varianter, som bare kan oppsummeres i noen grunntrekk som samler hele gruppen. Et slikt mangfold er et tegn på vitalitet og mental sunnhet i gruppen. Konformitetspresset varierer jo selvsagt fra gruppe til gruppe. Men jo kraftigere dette er, desto mer har dette å si for om en er inne i gruppen, eller sorteres ut som fiender av gruppen. Da er det er opplagt at dersom noen har et sterkt behov for å flagge sin identitet og tilhørighet til gruppen, så kan det også være at man ukritisk tar til seg og forsvare med hard hånd, alt det men oppfatter at gruppen står for. Vedkommende opererer da ikke med selvstendige meninger, har da ingen refleksjon. Dette handler om identifikasjon og forsvares med alt fra retorikk til fysiske maktmidler.

6)      Opportunisme
Det kan jo i enkelte tilfeller lønne seg, rent sosialt eller politisk, å hamre ensidig på en oppfatning eller et standpunkt, selv om man innerst inne skjønner at dette er mer nyansert enn som så. Er man da egentlig fanatiker. Kanskje ikke, man bare fremstår slik.

7)      frykt
Veldig mye av de samme som for aggresjon (pkt. 4). Disse hører jo ofte sammen. Men drivkraften kan altså være grunnleggende frykt. Og dette spinner gjerne på seg i form av konspirasjonsteorier som fremstår som en reell virkelighetsoppfatning. Noen ganger kan jo dette slå ut reell samfunnspanikk.

8)      Dominans
Det å fremstå med selvsikkerhet og sterk personlig styrke er en måte å signalisere dominans på. Her handler det også om å være sta og drive gjennom egne oppfatninger og standpunkter. Det handler om å vise makt og sosial gjennomslagskraft.

Om det å bli bergtatt av forstillinger

Mennesket har en ufattelig kapasitet til å oppkonstruere forestillinger, systemer og forståelsesmåter. Jeg har tidligere vært inne på lukkede forklaringsmodeller og språkbobler. Andre bruker begreper som paradigmer. Det er fullt mulig å konstruere opp mentale overbygninger som er altomfattende og svært sofistikerte. Fantasien er et viktig element her. Husk at fantasien ofte utgjør den mentale substansen som dekker over alt det vi ikke vet. Den er en del av det som trygger individet i sin virkelighetsoppfatning. Og det finnes utallige måter å oppkonstruere slike modeller på. Dersom man ikke er klar over dette med lukkede forklaringsmodeller, så kan man falle for fristelsen til å bli bergtatt av skjønnheten i det systemet man navigerer i. En annen måte å bli bergtatt på er at, i brytningen mellom alternative oppfatninger så blir man svært så kreative i sin argumentasjon. Husk at den beste tilhøreren til dine egne argumenter er deg selv. Det er fullt mulig å bergta seg selv med egen argumentasjon. En oppfatning eller et standpunkt kan godt starte med en impuls. Uten å tenke seg om kan individet ha flagget en oppfatning, og dermed lagt et kort på bordet, som starter en prosess, som vekselvirker sosialt. Det sosiale spillet som følger kan handle om rivalisering, eller prestisje. Man vil ikke tape ansikt og har på en måte et kort på bordet som markerer den posisjonen man har «forpliktet seg på».  Kanskje er den såkalte sokratiske metode, at man, ved å starte med å stille mer grunnleggende spørsmål, kan lede et menneske til selv å trekke den nødvendige konklusjon, en måte å unngå akkurat denne effekten på. For det er mye vanskeligere å oppgi en posisjon, når den først er proklamert. Dette er noe befester seg, både i eget sinn og i den sosiale prosessen. Men impulsen er sjelden tilfeldig. Dette er, det psykologene kaller for system1, intuisjon. Slike intuitive impulser er et produkt av et kraftig system, i det ubevisste. Som regel er det tendensiøst. For eksempel kan en indikasjon på fare for krig, underslås og bortforklares fordi tanken på krig er skremmende. Eller et lovforslag kan bifalles ukritisk fordi analysen viser at det tjener mine egeninteresser, ikke nødvendigvis selve lovforslaget, men gjerne den sosiale gevinsten ved å støtte det. Men disse slutningene skjer ubevisst, mens bevisstheten skjermes mot å oppdage at man er opportunistisk. Dermed blir man superkreativ i sin argumentasjon for å forsvare dette. Selvsagt kan man også være bevisst på at man inntar en strategisk posisjon i forhold til saken.  Faktisk tror jeg at denne siste varianten er en mekanisme som ofte rammer partipolitikere. Man kan ikke forvente at enhver partipolitiker skal være enig i alle punktene i et partiprogram. Men dersom vedkommende har som oppgave å fronte hele partiets program, så kan det være at vedkommende blir nødt til å argumentere mot egen overbevisning. Det skulle vært morsomt å forske på hvor mange politikere som endrer standpunkt gjennom en slik prosess.
Om man til slutt kombinerer alt dette med kunnskapens gravitasjonslov. Ja da har vi en farlig felle som hver og en av oss kan gå i dersom vi ikke er «vaksinert» mot problemet.

Et annet vesentlig aspekt med dette er at det å flagge et standpunkt eller en oppfatning, kan sammenlignes med en «sosial budrunde», hvor man legger noen kort på bordet, i den hensikt å forsvare dette. I det sosiale spill, er det ofte snakk om vinn eller forsvinn. Da snakker vi om prestisje. Summen av dette er altså den oppfatningen at våre selvstendige meninger sjelden blir til som følge av åpen analyse av pro-kontra. Det er motsatt. Omtrent i det øyeblikk du presenteres for utfordringen, så har din intuisjon allerede klar en ferdig respons. Som regel glipper vi på den selvkontrollen som skal til for å bremse oss selv. Vi blåser ut med meningen, vi legger kortene på bordet, og bordet fanger. Det som nå skjer er at vi blir kreative i forhold til å forsvare denne posisjonen. Og det er i denne konfrontasjonen at pro-kontra argumenter utvikles. Vi får støtte fra noen, og motbør fra andre. Dette er menneskets naturlige, geniale måte å utvikle kollektiv forståelse på. Dette er tenkning, utvidet til kollektive sosiale prosesser. Vi er mange som tenker sammen. Kanskje snakker vi her om en dyptliggende drivkraft, som har en stor del av æren for menneskelig fremgang i sin utvikling av kunnskap.

Men, det sosiale spill er et tveegget sverd. På den ene siden er selve drivkraften i dette en typisk «solider mind». Det er fokuset på prestisje, på å vinne eller tape spillet. Vi innser en rekke alvorlige svakheter med det. Det skaper retorikk, og vår tendens til å rigge hele spillet slik at det tjener vår sak. Det kan f.eks. handle om å hindre at motparten får en arena å utrykke seg på. Eller det kan være personangrep, i from av drittpakker, diskreditering, skammeliggjøring, stigmatisering, demonisering osv.

På den andre siden, er det nettopp dette som skaper engasjementet, og som driver vår kreativitet. Igjen ser vi at «villdyret i oss» både er den funksjonen som skaper motivasjon, samtidig som vi innser at dette medfører fare for prestisje, og ikke minst at uenigheten eskalerer til konflikt.

Vi merker oss at de sosiale sider av denne prosessen kan lede til at sosiale miljøer kan utvikle seg til ekko-kamre. Husk at vi her snakker om prosesser utvikler og trimmer våre forestillinger om verden. I det sosiale samspill, vekselvirker vi, gjennom dialog, holdninger og handlinger, med omgivelser, hvor det på forhånd har skjedd en sortering mot bestemte forestillinger. Vi tiltrekkes de miljøer der vi får høre det vi liker å høre. Her inngår vi i dialoger og vekselvirkninger. Dette skaper både språk, holdninger og tankestrukturer som hele tiden bekrefter våre forestillinger. Her er det fort gjort å utvikle kulturelle tunnelsyn. Og det kan komme så langt at man utvikler mekanismer for sosial utrenskning, basert en kjerne av ortodoksi. I våre dager kjenner vi uttrykk som «politisk korrekthet». Dette er bare et navn på mekanismer som generelt tenderer stil å utvikle seg i miljøer som driver mot fanatisme eller ekstremisme. I gamle dager hørte vi om kjetteri. Vi har også hørt uttrykk som «fiende av staten» osv. I min oppvekst snakket man om «en god adventist». Alt dette handler om etablering av kollektiv tankekontroll.

Det kan ikke poengteres sterkt nok hvilken betydning språket har i slike prosesser. For i enhver sosial gruppe hvor man utvikler sin egen kollektive narrativ, så vil dette sette sitt preg på språket. Og språket setter sitt preg på tanken. Og tanken setter igjen sitt preg på språket. Derfor vil enhver slik gruppekonstellasjon kunne identifiseres gjennom språket. Det igjen vil gjøre språket til en gruppe indikator. Språkbruken blir en sentral del av individets sosiale identitet. På den måten fanges tanken inn av språket, og språket fanges av tanken.

Jeg vet ikke i hvilken grad det er mulig å av-programmere dette. I den grad man har utviklet slike programmer, så handler det om tre ting: dialog, dialog, dialog. Og da snakker vi konstruktiv dialog med en utenforstående person.

Overfokus eller fikseringer

Se også her om overtolkning. Har du noen gang observert deg selv, at du er så opptatt av noe at du ser mønstre av det overalt? Dette er en mekanisme vi alle har. Vi kjenner alle tendensen til å se ansikter i skyene, eller i abstrakte mønstre. Dette handler om hvordan hjernen fungerer. Den leter etter mønstre som passer med det vi er opptatt av.

Jeg tenker at dette går lengre enn som så. I min oppvekst, som syvende dags adventist, begynte jeg å stusse over at adventistene var ekstremt opptatt av sabbaten. Mye av adventistenes fortolkning av endetiden dreier seg om sabbaten. Å holde søndagen i stedet for sabbaten er «å ta på dyrets merke». Og «dyret forandret lover og tider», det er sabbaten. Og i de siste tider skulle det bli bare en rest igjen av «de som holder guds bud», med andre ord de som holder sabbaten. Og myndighetene skulle forby sabbatshelligholdelse; tvinge alle til å holde søndagen hellig, og forfølge dem som ikke holdt seg til påbudet.

I tillegg til dette, når sabbaten nå var blitt så viktig, hvordan holder man den? Ja det ble et sentralt stridspunkt. For når starter den? Når slutter den? Hva kan vi gjøre og ikke gjøre på sabbaten? Hva må vi gjøre? Hva kan vi utelate? Alt dette var store spørsmål som ble diskutert inngående og som det var stor uenighet om.

I dag vil jeg karakterisere dette som en kulturell overfiksering. Bakgrunnen er at det bare er fantasien som setter grenser for hvordan man kan fortolke enhver handling, ethvert standpunkt, ethvert utsagn, ethvert fenomen. Dermed kan man anvende hvilket som helst fortolkningsskjema på alt som kommer i ens vei. Det er dette jeg kaller for kunnskapens gravitasjonslov. Andre kaller det for bekreftelsesfellen.

Så vi har altså en variant av bekreftelsesfellen hvor personer eller miljøer er overfokusert på et tema og ser alt annet i lys av dette.

Jeg har noen ganger blitt fristet til å legge igjen kommentarer i diskusjoner på nett, hvor det er noen som greier å vri enhver debatt om til å dreie seg om innvandringsspørsmål. Det er den samme mekanismen.

Det ekstremfeministiske kjønnsmaktperspektivet er et annet slikt eksempel. Og det er vel eksempel på hvor stort sosialt gjennomslag slike overfokuseringer kan få.

Poenget er at dette er fanatisme. For det ensretter våre tanker og vår forståelse av mangfoldet og nyansene i verden. Anvendt i det sosiale univers, er dette en katastrofe for dem som blir rammet av det. Derfor er det også farlig fanatisme.

Hvordan kan vi mentalt vaksinere oss mot fanatisme?

Om man til slutt skulle foreslå ingrediensene i en mental vaksinering mot fanatisme, så måtte jo første bud være å begynne tidlig. Og kanskje er det slik at det er forskjeller på personligheter her. Men en personlighet er jo formbar, særlig i ung alder. Derfor er det da man bør trenes opp i kritisk tenkning, erkjennelsesteori. Man bør kjenne til forskjellen på vitenskap og vår naturlige tendens til tunnelsyn. Og igjen så tenker jeg at det varme sosiale klima, skaper rom og trygghet for egen selvstendig tenkning og innovasjon. Mens det kalde sosiale klima åpner for konformitetspress, massehysteri, frykt og aggresjon.