Det Forståelsesfulle Mennesket

 

Jeg kjørte søppel for en dame, og var vel ikke helt i humør. Den ene søppelsekken lekket litt i baksetet. Så jeg var vel litt småirritert på meg selv, at jeg ikke hadde lagt noe plastikk i bak-setet for å beskytte mot dette. På fyllinga er det strenge regler. Jeg visste ikke egentlig hva sekkene inneholdt, men gikk ut fra at det var restavfall.  Så jeg tømte sekkene, som var full av knyttede plastposer. Det gikk bra med to av sekkene, men en dame fra personalet stoppet meg på den tredje. Hun åpnet en av plastposene, og oppdaget at den også inneholdt matavfall. - Beklager, sier hun, - Dette har du ikke lov til å kaste her. Du må bare ta det med deg igjen. Så jeg måtte pent sette sekken tilbake i bilen og kjøre. Så, ja jeg må innrømme jeg ble irritert. Var fristet til å snerre til den dama. Det som holder meg tilbake, er at jeg vet at hun bare gjør jobben sin. Jeg vet også at det ikke er hun som lager reglene. Og det er all grunn til å anta at det er en god grunn for at denne regelen er der. Men jeg vet også at det neppe er alle som kunne motstått fristelsen til å snerre til den dama, kanskje kalle henne for en «drittkjerring», og skjelle henne ut. Så er jo spørsmålet om at dette handler om at noen ikke forstår eller tenker like langt som meg. Det er et spørsmål jeg faktisk genuint lurer på. Jeg kan telle på to fingre de gangene jeg har skjelt ut mennesker (som voksen). Andre har langt lavere terskel, og noen ganger får jeg en intuisjon om at de ikke skjønner. Som for eksempel den gangen det hopet seg opp foran kassen på Rema 1000. Det var tre kasser der, men kun en bemannet. Så det hopet seg litt opp, som det hender at det gjør. Ikke spesielt lang kø, men nok til at det tar noen minutter. Så er det en mann, et par plasser bak meg som gir seg til å skjelle ut kassadamen. Jeg så det gikk stert inn på henne, som om dagen hennes ble ødelagt. Og det slo meg umiddelbart at dersom alle tre kassene skulle vært bemannet til enhver tid, slik denne karen forlangte, så ville han nok i stedet stått der og klagd på høye priser. Og kanskje burde jeg snu meg, og spurt om han ikke kunne enkel matematikk. At han ikke skjønner at dette ville kostet penger, som vi som kunder måtte ha dekket i form av høyere priser. Skjønner han heller ikke at det ikke er kassadamen som styrer bemanningen i butikken? I det hele tatt, kan man få en intuisjon av at mennesker som gjør slike ting er mindre begavet. Det er en hypotese jeg tviler sterkt på, så snart jeg setter ord på den. Hva er det som egentlig er i spill her? Det har fått meg til å reflektere litt om dette med å være og opptre forståelsesfullt.
For den som verdsetter det sosiale samspill er en av de viktigste moralske dyder viljen til å forstå andre mennesker. Dette står i kontrast til det sosiale spill, hvor det å forstå andre ikke alltid er et smart sjakktrekk. Da snakker jeg selvsagt om viljen til å gi uttrykk for forståelse, ikke nødvendigvis om hva man egentlig forstår.

I tillegg til vilje til å forstå må man også ha evne til å forstå. Da snakker jeg først og fremst om kognitiv kapasitet, men også om livserfaring.
Selv om vår hjerne mer eller mindre er skreddersydd for nettopp å forstå hverandre, så er oppgaven formidabel. Vi har simpelthen ikke hjernekapasitet til å forstå alle mennesker vi møter på vår vei. Derfor avgrenses dette til de til enhver tid ca. hundre viktigste individuelle relasjoner vi har. Utfordringen forbundet med dette har jeg beskrevet nærmere her og her og her. Det er en informasjonsbehandlingsprosess som er full av usikkerhet, både i forhold til fortolkning, men også i mangel på informasjon. Kanskje kan man anse våre forestillinger om hverandre som interne konstruksjoner av gjettverk ispedd med fortolket informasjon her og der. Det som er viktig å forstå, er at hjernen primært ikke er noen «sannhetsmaskin». Vi snakker om et organ optimalisert på strategier som gjør oss i stand til å navigere sosialt, på en slik måte at det optimaliserer vår reproduktive suksess. Vi har oppdaget at vår hjerne full av feilbarlige snarveier på området. Samtidig lurer hjernen oss til å tro at vi forstår mer enn vi gjør. På dette området er vi alle Dunning-Krugere, fra tid til annen. Den moralske siden av dette handler om det å forstå eller ta inn over seg egne begrensinger i forhold til dette. Det vil i alle fall kunnet heve oss litt over vår Dunning-Kruger tilstand. Det åpner for større åpenhet, nysgjerrighet og ydmykhet. Husk at det ikke er noen direkte proporsjonalitet mellom faktiske kompetanse og  vår følelse av å vite å forstå.

Dunning-Kruger betyr altså at vi skjønner så lite av noe, at vi ikke forstår hvor lite vi egentlig skjønner. Derfor tror vi at vi skjønner alt. Dette handler ikke om naturens arbeidsuhell. Det er på ingen måte tilfeldig. For de hjerner som fungerer slik, er de som gikk seirende ut av det store kappløpet om reproduksjon. For å forstå dette, må vi forstå at der er en sammenheng mellom suksess i det sosiale spill og reproduksjon. Jo flinkere man er i det sosiale spill, desto mer biologisk suksess (i gjennomsnitt).

Dersom den hypotesen jeg forsøker å dra her, medfører riktighet, så blir følgen at det å være forståelsesfull, har noe usexy ved seg (situasjonsbetinget). For streben etter å forstå, innebærer åpenhet og nysgjerrighet. Men åpenhet og nysgjerrighet forutsetter erkjennelse av manglende forståelse. Dette signaliserer usikkerhet. I det sosiale spill, har man ofte andre ord for det. Man kaller det gjerne for å være «dum», eller «treg». Det sosiale spill forutsetter som regel flyt. Ting skjer umiddelbart. Det betyr at vi går på autopilot. Mangel på flyt, er et signal om at man strever i spillet. Det avslører sårbarhet. Det sosiale spill er brutalt og nådeløst. Sårbarhet hos en, representerer øket mulighetsrom for andre, som umiddelbart vil utnytte dette, til egen fordel og dermed skyve «den sårbare» ut og ned. Det er lite plass til bevisst analyse i det sosiale spill.

Denne refleksjonen gir meg en hypotese om at vi også kan ha biologisk innebygget motvilje mot det å søke å forstå andre. Men det stopper ikke her. For mye av vår forståelse av andre handler om navigering i det sosiale univers. Og, som jeg før har nevnt: Det er langt enklere å tilpasse «sannheten» i det sosiale univers, enn i det fysiske. Det er fordi det sosiale univers stort sett består av forestillinger som er i oss, om mennesker og sosiale prosesser, som er utenfor rekkevidde for direkte erkjennelse og verifisering. Det er her den sosiale definisjonsmakten regjerer. Dersom vi beveger oss på alfa-nivå, så tenker jeg at signalisering av «umiddelbar» gjennomskuelse av andre, er et viktig alfa-signal. Dette har selvsagt intet med realiteter å gjøre. Men så lenge mange nok tror på det, og samspiller med alfaen, så gir dette sosial definisjonsmakt. Mennesker ryddes inn i sosiale roller, slik som det passer alfa-regimet. Her vil jo nettopp analyse og forsøk på forståelse, fungere som en trussel mot dette spillet.

Så opererer jeg med hypotesen om alfa-identifikasjon. Det vil si at vi alle har tilbøyeligheter til å ville signalisere alfa-egenskaper. Igjen er dette forhold som gir biologisk motvilje mot reell analyse og forståelse av andre mennesker.

Men det stopper ikke her. En viktig del av det sosiale spillet dreier seg om moral. Dette har jeg beskrevet her og her. Moral handler ikke bare om moral. Moral handler også om sosialt spill, hersketeknikk, dydssignalering, og gruppeidentitet. Når vi mennesker baktaler hverandre, handler det ofte om moral. Når vi uttrykker vår indignasjon, signaliserer vi egen moralske standard. Og vi signaliserer bekreftelse av vår gruppeidentitet, ved å oppvise nulltoleranse for brudd på gruppens normsett. Alt dette krever eksemplifisert innhold som kan kontrasteres mot. Dette innholdet kommer i form av forskjellige narrativ, som beskriver umennesket, den demoraliserte demonen. Da kan de handle om mennesker i gruppen, som vi forakter og markerer distanse fra, eller da særlig om fiendegrupper som blir kollektivt umenneskeliggjort. Dersom ønsket effekt skal kunne opprettholdes må denne type narrativ gjøres hellige og uangripelige. Enhver form for vilje til forståelse av demoniserte grupper blir dermed møtt med voldsom motstand.

Men det stopper ikke her. Den kanskje viktigste faktoren i dette bildet er et velkjent fenomen for oss alle, og den heter aggresjon. De siste årene har jeg blitt stadig mer klar over hvor stor rolle aggresjonen spiller i de sosiale prosessene. Les gjerne refleksjonene her og her. Min store «oppdagelse» her er at aggresjon, også er et begjær, som søker sin tilfredsstillelse. Søken etter denne type tilfredsstillelse retter seg direkte mot andres lidelse. Den er med andre ord den mest direkte umoralske drivkraften vi har. Da er vi inne på det jeg kaller for «vinduet for fordømmelse». Her tenker jeg at fordømmelsens kraft i stor grad hentes fra forestillingen om det absolutt meningsløse uforståelige. Demonenes ondskap er komplett meningsløs og uforståelig. Med en gang vi begynner å forstå noe av dette, så avdempes det umenneskelige, og vinduet for fordømmelse skrumper inn. Dette er en direkte trussel mot utløsning av de voldsfantsier vi har utviklet med aggresjon som drivkraft.

Alt dette summerer seg opp i forskjellige manifestasjoner av uvilje til å forstå andre mennesker. Heldigvis har vi mot-tilbøyelighet. Dette har sammenheng med inn-gruppe-mekanismer som jo, som regel har store innslag av sosialt samspill. Sosialt samspill forutsetter at vi forstår hverandre. Skal vi kunne fungere godt sammen er det avgjørende at vi har høy forståelse av hverandres atferdsmønster. Særlig stor betydning har dette i forholdet mellom foreldre og barn. Dermed ser vi også en klar sammenheng med slektskapsseleksjon.

Viljen til å forstå andre styres av hvor viktig vår hjerne oppfatter den personen å være. Denne biologiske bedømmelsen styrs av to ting:

1)      Slektskap og sosialt samspill
Nær slekt og små grupper domineres av det sosiale samspill. Dette fungerer bedre, jo bedre vi forstår hverandre. Her blir omsorg, og det som følger av det, styrende. Mødre (og fedre) søker å forstå sine barn, i størst mulig grad. Det å forstå sine barn, driver til en annen tilnærming, enn i det sosiale spill. For her handler det også om å forstå det ufullkomne, det problematiske. Det gjør for eksempel at man har større tilbøyelighet for å møte sinte barn, med åpenhet og undring, som alternativ til vår primærrespons på aggresjon, nemlig mot-aggresjon.

2)      Sosial Rangering
På en av sine mange videoer, uttalte superkreasjonisten Kent Hovind noe slikt som at: «Gud har skapt verden, han eier dette stedet. Derfor burde vi søke å finne ut hvem han er og hva han vil». Det er en åpenbar logikk i dette. Viktige personer har makt og innflytelse. Jo bedre vi forstår dem, desto bedre muligheter har vi til å innrette oss slik at vi får mest mulig fordeler av det, og minst mulig ulemper. Så når et alfa-menneske uttaler seg, så er vi naturlig ivrige lyttere, som legger stor vekt på å utvikle kompetanse på det mennesket. Det er en av grunnene til at vi mennesker har en naturlig alfa-attraksjon.

Dette betyr at vi investerer forståelse i personer som er nær oss, som vi har omsorg med, og som vi ellers oppfatter som viktige i våre liv. Men det innebærer også at vi samspiller med en stor mengde mennesker som vi ikke kjenner, som vi bedømmer som uviktige. Disse får da rollen som statister i våre liv. De fleste av oss får jo da selv slike statist-roller i de fleste andres liv. Det som får det hele til å fungere er stereotyper, generell kulturell kompetanse og høflighet. Og det rekker overaskende langt. Det er en av egenskapene ved menneskearten som gjør det mulig å skape sivilisasjoner.

Men av og til oppstår det situasjoner hvor interaksjonen med andre krever mer enn høflighet og kutyme for å fungere. Eksempler kan være, som i eksemplet over, gnisninger i køen, uhell i trafikken, nye bekjentskaper, en ny forretningsforbindelse, nye kollegaer og ikke minst kjønnsmarkedet. I alle slike situasjoner ligger potensialet i alt fra konflikt og fiendskap, til et nært og fruktbart vennskap. Da kan det være helt avgjørende hvordan vi bedømmer andre, og at vi vet at vi kan bli lurt, både av egen bedømmelse og den andre.

Kanskje kan man si at det finnes to måter å forstå andre mennesker på:

1)      Vi forstår mennesker fordi de ligner på oss selv
Da er vi direkte tilbake på erkjennelsesprosessen. Hjernen skaper informasjon ved å forholde signalstrømmen til forhånds-definert kunnskap.  I dette tilfellet er denne forhåndsdefinerte kunnskapen oss selv. Vi kan forstå et menneske som blir redd, fordi vi selv har vært redd. Vi kan forstå et menneske som har vondt, fordi vi selv har hatt vondt osv. Og vi tenderer til å tenke at andre mennesker, tenker, forstår og opplever ting på samme måte som oss. Og slik er det ofte i mindre grupper. I tillegg til gjenkjennbare følelser og reaksjonsmønstre, har vi også en subkulturell fellesbase, i form av språk, normer, tradisjoner og et vell av referanser til en rik kulturell forhistorie. Mye av dette skjer ubevisst og intuitivt. Samspillet flyter, og vi er trygge. Om livsverden kun dreide seg om dette, så ville vi blitt naive i tillegg, i det vi har en implisitt opplevelse av at hele verden er slik. Det er sjelden at mennesker som er svært nær hverandre, faller hverandre i ryggen. Men når det skjer, så blir sannsynligvis smerten deretter. For da handler det jo ikke om at vi ikke forstår, men at tror at vi forstår så alt for godt hvordan den andre har tenkt. Men det er neppe alltid tilfellet. Spenninger kan også oppstå i nære relasjoner, hvor noen av oss er helt blind for det som skjer.
Denne tendensen til å fortolke andre med utgangspunkt i selv, kan også være en felle å gå i. For mye og for mange over-tolkninger i en bestemt retning kan blottlegge informasjon om fortolkeren selv. Da tenker jeg særlig på negative tilbøyeligheter som vedkommende sannsynligvis legger stor vekt på å skjule. Jeg tenker at det er åpenbart at dersom en person er svært mistenksom, og redd for at andre skal stjele, og gjerne overtolker andre for å ha denne hensikten. Da er det nærliggende at personen selv sliter med fristelsen.
Så er det viktig for meg å påpeke

2)      Vi forstår som følge av erfaring og bekjentskap
Dette krever at vi investerer i det andre individet. Dette gjøres best gjennom å samhandle med individet, men ikke minst gjennom konstruktiv dialog. Vi er alltid fristet til å forstå intuitivt. Men, våre ubevisste tankemåter er både feilbarlig, upålitelig, forutinntatt og partisk. Vår hjerne er ingen «sannhetsmaskin», heller ikke psykolog. Vår naturlige tenkemåte er mer av religiøs art, hvor vi starter med konklusjonen og bruker resten av innsatsen på å bekrefte og rettferdiggjøre denne.
Det å gjøre dette analytisk, undrende og mer vitenskapelig, faller oss ikke bare unaturlig, det krever også innsats. Det krever også at man søker kompetanse om dette og er bevisst på denne type mekanismer. Men jeg tenker at gevinsten kan være meget stor. Har du tenkt på at et individ som i all sin tid, kun har blitt eksponert for sin egen kultur, vil slite med å forstå hva kultur er? Samme med religion, ja til og med dialekter. Ved å se det andre, oppdager vi kontraster. Kontrastene avtegner strukturer, som vi så kan sette språk på, og derved utvide vår mentale horisont. Det å virkelig forsøke å forstå andre individer, gjør oss mer menneskevennlige, og det vil igjen endre vårt syn på oss selv, andre, og til slutt på livet selv.