Det grå mennesket

All sosial makt skapes av mennesker.  I denne refleksjonen skal vi fokusere litt på det å være en del av en slik maktstruktur. Da snakker jeg ikke om lederen selv, men om maktapparatet som skaper lederen. Vi er alle deler av slike strukturer. Vi inngår i et samfunn, vi har kanskje en jobb og vi er kanskje med i en eller annen sportsklubb, eller menighet eller lignende. Betegnelsen «Det grå menneske» handler om den store grå masse som mer eller mindre ukritisk støtter lojalt opp under makten. Så lenge makten er god er ikke dette noe problem. De fleste av oss har ikke problemer med å la oss styre av velmenende fornuftige mennesker med samme gode forsett som vi selv har. Men, historien har gang på gang vist at når dette ikke er tilfelle, når makten er ond eller urettferdig så støtter flertallet opp om makten likevel. Sett i denne sammenheng, tenker jeg vi kan se for oss tre typer roller i det sosiale spill:

1)      Lederne, de aktive eller pådriverne

2)      De grå mennesker

3)      Maktens fiender (eller ofre)

Enklest ser vi dette i den klassiske mobbesituasjonen. Man har en liten klikk som er aktive pådrivere i mobbingen. Så har man den «store skare» av tilskuere, som bare ser på, men ikke gjør noe. Så har vi mobbeofferet (fienden). De samme mekanismene gjør seg gjeldende, enten det er i militær sammenheng, eller det er snakk om et helt samfunn som begår folkemord.  Refleksjon er at uten den store grå masse, så hadde ikke slike tragedier vært mulig. Når det kommer til stykket viser det seg at flertallet av oss mennesker forblir grå og svikter når det gjelder. I den grad den grå masse reiser seg er det gjerne på maktens side, gjerne i form av en lynsjemobb, eller hysterisk massetilbedelse.  Hvorfor er det slik? Vi kan neppe komme i dybden på dette, men jeg tenker at dette er tilbøyeligheter vi alle har i oss.  Og fenomenet er sannsynligvis meget sammensatt og komplekst. Her er en liste over mentale fenomen som jeg tror kan inngå i en slik cocktail:

·         Tilbøyeligheten til underkastelse

·         Tilbøyeligheten til beundring

·         Tilbøyeligheten til å søke allianse med det sterkeste

·         Moralsk fartsblindhet

·         Heroisme

·         Frykten for autoriteten

·         Konformitetspress

·         Opportunisme

·         Den sosiale viljestyrke

·         «Nasjonalisme» eller tilbøyeligheten til å vise og bekrefte sin gruppelojalitet

·         Lydighetsideologi

·         Moralsk Indignasjon

·         Fornektelse av andres  menneskelighet (fiendebilde)

Listen kunne sikkert blitt gjort lengre. Poenget er at slike forhold, hver på sin måte og samlet skaper en drivkraft i forhold til å tilpasse seg det regime man tilfeldigvis måtte operere under. Det finnes flere utgaver av det grå mennesket.  Vi har de ivrige medløperne. De som går aktivt og intenst inn for støtte opp om regimet og som aldri stiller noen spørsmål ved det. Så har vi de som ikke nødvendigvis er en del av det aktive maktapparatet, men som er beundrere og tilbedere. Så har vi opportunistene, som tilpasser seg det som måtte være regimet. Passer på at de selv ikke kommer i saksen på noen måte og ellers bare spiller med. Så har vi de som ikke deler ideologien, men er likegyldig eller resignert, stort sett passive. Så har vi de som murrer i rekkene, men lar seg motvillig kontrollere. I det neste sjiktet er motviljen så pass stor at den blir synlig. De er ikke grå mennesker, og har en reell risiko for å komme på regimets rader og dermed definert som fiender.  Det neste sjiktet er todelt. Det er de utstøtte, definerte fiender, og all aktiv opposisjon.

I tidligere tider, før etiske begrensinger kom på forsøk med mennesker og dyr, ble det gjennomført et par vitenskapelige eksperimenter som peker i retning av at vi har snakker om et forholdsvis konstant og markant trekk ved menneskenaturen.  De er referert som:

·         Stanford Prison Experiment

·         Milgram eksperimentet

Det går frem at begge eksperimentene kom som en stor overraskelse på forskerne. I forhold til Milgram eksperimentet viste resultatet av mange forsøk seg nokså stabilt på over 60 %. Det ser altså ut til at minst 60 % av oss, under gitte betingelser er villig til å påføre en annen tilfeldig person et dødelig elektrisk støt. Det vil ikke si det samme som at 60 % av oss er onde på noen måte. Omtrent samtlige som deltok i forsøket fikk etter hvert alvorlige betenkeligheter. Vi kan da også lett tenke oss i ettertid hvordan det må føles å ha gått på limpinnen på denne måten. Helt siden jeg første gang som tenåring, med stor interesse så dette på TV, så har jeg lurt på hvordan jeg ville ha reagert. Skal jeg være ærlig så tror jeg fort jeg også kan ha gått på den limpinnen. Verre er det å tenke seg selv som amerikansk soldat i Company Charlie den skjebnesvangre dagen i My Lai. Ville jeg vært blant dem som bare fulgte ordre, eller ville jeg protestert? De tilbøyeligheter man har, de har man, og som helt uforberedt 20 åring aner jeg ikke hvor jeg ville havnet. Men min refleksjon her og nå handler om hvilke muligheter jeg som individ har for å påvirke en slik sannsynlighet. Kan jeg mentalt vaksinere meg mot å bli et grått menneske og svikte mine medmennesker når det gjelder? De situasjonene som er nevnt her er ekstreme. Sannsynligheten for å havne i en slik ekstrem situasjon er liten. Men det grå mennesket finnes også i vår hverdag. Jeg nevnte mobbesituasjonen. Det sosiale spill er en konstant prosess. I det sosiale spill opptrer de fleste av oss ubevisst som grå mennesker. Vi er passive, eller vi slutter opp om vår forakt for enkeltpersoner og grupper. Vi inngår i eksklusiviteten og skyver andre ubevisst ut. Vi går med lukkede øyne, på arbeidsplassen, i syforeninga, i sportsklubben. Det finnes alltid noen å se ned på. Det finnes alltid noen å holde utenfor. Når tar vi til motmæle mot andres baktaling eller latterliggjøring? Jeg tenker at det er vanskelig å vaksinere seg mot dette hundre prosent. Men jeg har reflektert mye over hva en slik vaksinering kan bestå av.  Det er ikke mulig å benekte at problemet er i vårt eget sinn. Om en vaksine skal kunne virke så må det være vårt sinn den skal påvirke. Her er mitt forslag:

1.       God kunnskap og selvstendig refleksjon over menneskenaturen.

2.       Kritisk tenkning

3.       Etisk refleksjon og selvstendig etisk tenkning

4.       Empati

5.       Mot til å protestere og si overmakten i mot

I tillegg til disse vil jeg spesielt nevne personlig mentalisering. Jeg må kjenne meg selv og mine svakheter. Hva skal til for å kunne motstå den sterke leder, det sosiale press, redselen for eksklusjon, ja til og med sanksjoner?  Det finnes nok av utflukter. En god leveregel er å la være å kjempe de kriger men ikke kan vinne. Hva er vitsen med å ofre seg selv om man ikke kan oppnå noe? Dette er et forståelig resonnement og jeg ville neppe stille meg i front med å klandre noen når situasjonen virkelig er slik. Men det handler jo også om hvilken rolle man ønsker å ha. De som trer støttende frem på den utsattes vegne, mot mobben, er og vil alltid være helter i mine øyne. Og slike helter har alltid vært der. De motsa Hitler, de motsa Stalin, Pol Pot, de motsa kommandøren i My Lai, med trussel om henrettelse hengende over hodet. I dag kan slike mennesker stå frem med hodet hevet.

Det grå mennesket har alltid vært der, og vil alltid være der. Vi har nok alle og enhver vært innom rollen fra tid til annen. Men jeg tenker at en refleksjon om fenomenet kan være på sin plass, og kanskje det kan bety et annet utfall neste gang.

Tillegg 1: Kynisme

Jeg har en enkel definisjon på kynisme. Dersom aktørens handlinger går kraftig ut over andre, uten at aktøren bryr seg, så er aktørens handling kynisk.

En annen måte å si det på, er at individer som rammes signifikant negativt, holdes utenfor beslutningsregnskapet.

I min tankeverden fungerer kynisme som en kategori av moralsk bedømmelse. En kynisk aktør regnes ikke som ond på den måten at vedkommende jakter på andres ulykke.  Det er kanskje mer presist å kalle dette for amoralsk. Da handler det om at man ikke regner de det går ut over som innenfor den moralske sirkel. De er enten usynlige eller man behandler dem som brikker eller ting. Det er det jeg kaller for ekte objektivisering.  Objektivisering er å usynliggjøre subjektet i individet. Dette kan skje på flere måter:

1)      Avindividualisering
Individer som sorterer under en gruppe gjøres til «dusinvare». Alle har de samme «negative» egenskapene.

2)      Avstand
Det kan handle både om fysisk avstand (man har ikke sett noen i gruppen), men også sosial avstand. Man ser med andre ord ikke individene, man beholder en gruppeidentitet på dem. Det var som en sa til meg, etter å ha snakket med noen fra området: «Rohingya folket er et jævla drittfolk». Det å snakke om et helt folk som «dritt» er å avindividualisere, med fare for å miste alle skrupler i forhold til hvordan man behandler dem. Jeg tenker at sosial punktering kan motvirke en slik effekt. Det å ha møtt en familie eller to fra denne gruppen, blitt kjent med dem og oppdaget at de er følende mennesker på godt og ondt, er en prosess som kan motvirke dette. Jeg tenker også at vi, som lever i ettertiden har enklere for å ta avstand fra Holocaust. For midt i prosessen, hadde ingen sett bilder, og svært få var nær der det skjedde. «Jøder» ble et begrep, demonisert og tillagt alle mulige negative egenskaper og analogier. De så ikke menneskene, de så ikke barna, de så ikke fortvilelsen. Vi har sette dette, vi har sett bildene, vi har sett ansiktene. Det er langt vanskeligere å avskrive subjektet når vi kommer så nært.

3)      Aggresjon
Aggresjon er egentlig en slags motsetning til kynisme. Aggresjon har nemlig nettopp subjektets lidelse som mål. Uten subjekt blir dette meningsløst. Men aggresjon kan drive frem svært sofistikerte rettferdiggjøringer. Det er historier som er så gode at de sprer seg, går i sosial arv eller sementerer seg i kulturen. Slik kan mennesker bli bergtatt av historien, uten at de kjenner på aggresjonen som en gang var utgangspunktet. Ideen om «fri vilje» er en slik historie. Og det kan bli avgjørende slik at også «gode mennesker» støtter grusom behandling av individer som kom skjevt ut her i livet.

4)      Nødvendighet eller plikt
Dette må ikke forveksles med valg tatt i avmakt. Vi mennesker eksponeres noen ganger for dilemmaer. Et dilemma karakteriseres ved at det mangler alternativer som er akseptable. Da handler de jo ikke om at man ikke bryr seg, for da hadde det jo ikke fremstått som dilemma. Plikt eller nødvendighet handler som regel om et rammeverk som har fått presedens over individets ve og vel.  Det er det jeg i gamle dager kalte for system-moralisme. Jeg har også brukt begrepet deduksjonisme. Steven Wienberg har formulert noe slikt som at gode mennesker gjør gode ting, mens onde mennesker gjør onde ting, men det krever religion for å få gode mennesker til å gjøre onde ting. Ta gjerne en titt på damen i denne debattvideoen. Det er en kvinne som er kristen, såkalt god, men hun forsvarer helvete ganske reservasjonsløst. Og hun blir presset på dette, med utfordringer av typen: hvordan kan du ha det godt i himmelen når du vet at dine nærmeste befinner seg i grusom lidelse? Dette er en såkalt god kvinne, som avfeier problemstillinger med utslitte floskler om at «de har valgt det selv». Dette er en type rettferdiggjøring som er ment å gi henne god samvittighet til å tilbe den guden som piner hennes nærmeste i all evighet. Jeg vet ikke om hun tar inn over seg at det kan være hennes egne barn det er snakk om. Hun sier hun elsker «Jesus høyere». Dette er kanskje kynisme på sitt verste. Mor som vender ryggen til sine barn og tilber denne alfa-hannen som dreper dem. Dette fenomenet kaller jeg for alfa-attraksjon.  Men en ting er å være bergtatt av denne fantasi-alfaen. Noe annet er å svikte sine egne på den verst tenkelige måte. For å klare dette arbeidsstykket må man nok gjennom en del moralske utvaskingsprosesser. Det vi snakker om her er triangulering. Altså et system som implementerer absolutt moral ved hjelp av en utenforliggende overmakt. Det de fleste ikke reflekterer over, er at et slikt system for implementasjon av såkalt «absolutt moral» i seg selv er verdinøytralt. Det vil si at systemet kan fungere uavhengig av hvilke verdier man «objektiviserer». Det kan være verdier vi oppfatter som gode, men også onde verdier. Illusjonen er at man forveksler moralen med systemet som implementerer moralen. På den måten dras man inn i et lydighets-regime, hvor jeg er verdinøytral og bare objektivt lystrer de verdier som systemet serverer. Omtrent på samme måten som Adolf Eichmann, som jo ble dømt for å ha organisert togtransportene til utryddelsesleirene. Dette er en fristende vei til kynisme, dersom man befinner seg under hammeren til en grusom overmakt. Det å sette seg opp mot en overveldende overmakt kan koste absolutt alt. Kanskje så mange som 80-90% av oss gjør ikke dette. I stedet er det fristende å la seg dulle inn i overmaktens retorikk, og i det bildet ligger det alltid ferdigtygde demoniseringer av de som blir systemets ofre. Det er fortellinger som hjelper til å dempe villdyrets skrupler i form av omsorg og det å ville beskytte. Det kan skape villige kynikere av oss, eller noen ganger vippe over i glødende forakt.

5)      Egoisme
Det å ivareta egeninteressen er en balansegang. På den ene siden skal man ikke la seg oppsluke av andre. Men på den andre siden skal man selv ikke oppsluke andre.  Når noen av oss blir mektige nok, og samtidig skruppelløs så blir vi samtidig kynisk. Det kan handle om latent narsissisme, psykopatiske trekk eller ideer om berettigelse «gudene favoriserer meg».  Alt dette er rettferdiggjøringer av det å ta seg til rette på bekostning av andre.

Sannsynligvis er kynisme en viktig mekanismene som leder til tap av moralsk gangsyn. Den er sannsynligvis en mer utbredt faktor en aggresjon. Kynisme skaper blide flekker på den moralske radaren. Lidelsen man er med på å generere blir usynlig. En forutsetning for kynisme er tap av det etiske grunnfjellet. Det etiske grunnfjellet er en prinsipiell tilslutning til alle individers ukrenkelige iboende menneskeverd. Det er viktig å være klar over at, som en del av overmakten, så skaper man sannsynligvis en selvoppfyllende profeti. Urett og lidelse medfører elendighet. Det i seg selv skaper forakt, som igjen utløser aggresjon. En annen slik ond sirkel er at dette også skaper motsatt aggresjon med tilhørende vold og utfall mot overmakten, og det skaper kriminalitet. Alt dette virker selvbekreftende og det forsterker overmaktens demoniske fantasiforestillinger.  Videre skaper dette holdninger som videreføres i generasjon til generasjon via sosial arv.

Tillegg 2: Fra det gode mennesket til Holocaust

Utallige ganger i utallige sammenhenger har jeg hørt dette spørsmålet bli stilt: Hvordan er det mulig at verdens mest omfattende folkemord skjedde i en av verdens mest siviliserte kulturer? Her har vi en kultur som har fostret alt fra store vitenskapelige nyvinninger, teknologi, musikk, kunst, og filosofi. Verdens mest kjente og kanskje betydningsfulle moralfilosofer kom herfra. Reformasjonen kom herfra. Tyskland var gjennomsyret av protestantisk kristen religion. Vi snakker altså om et høysivilisert sentrum i verden, med moralen på plass, både filosofisk og religiøst. I løpet av et tiår oppstod det statsmonstret vi i dag kaller for Nazi-Tyskland.

Så har vi i all ettertid forsøk å trekke lærdommer ut av dette. Det er i seg selv blitt et slags spill. Noen ganger har det har det vært en trend å tillegge motstandere trekk som vi mener handler om dette. Men grunnen til at det aldri har kommet opp entydige svar som alle kunne stille seg bak, er vel at dette er svært komplekst og sammensatt. Akkurat det punktet i menneskehetens historie er passert, hvor vi hadde et Tyskland, ydmyket etter tapet av første verdenskrig, høy arbeidsledighet, kollapsende pengesystem, med utbredt fattigdom og sult. Vi får aldri det punktet igjen, og vi vil derfor aldre se et Nazi-Tyskland igjen. Så vi kan si veldig mye om det konkrete her: Tysklands tap i Første verdenskrig, seiersmaktenes ydmykelse av Tyskland, både moralsk og økonomisk. For øvrig er jo dette eksempel på identitetspolitikk og kynisme. Det er jo kynisme fordi i dette spillet blir individene bare brikker. Hva er rasjonaliteten bak det å straffe et helt land? Oppdag hvordan autopiloten ureflektert navigerer i primitive alfa-termer om straff, og hvordan dette slår ut, like mye i akademia og elite som hos menigmann. Kanskje en ubevisst forestilling om et land «som en tenkende og følende enhet». Så kanskje denne enheten sier til seg selv: «Å nå fikk jeg smerte, så kanskje jeg aldri skal sette meg opp mot overmakten igjen». Kanskje når jeg setter det slik på spissen, så vekker det vår kognitive kapasitet. Den ubevisste intuitive tankemotoren har ikke satt språk på dette, og den har neppe tenkt slik som jeg foreslår.  Dette er fornuftens første famlende forslag til å se på hva vi har gjort, og søken etter å rasjonalisere det hele. Men saken er at den ubevisste tankemotoren, intuisjonen i all hovedsak er en språkløs tanke-motor som ikke gjør slike resonnementer. Den er et ekko fra en fjern fortid, fra steinalderen og før den tid, hvor individene tilkjempet seg rang ved å tukte hverandre.  Dette er villdyrets intuitive primærrespons på provokasjon. Men er det en adekvat respons? Har man gjort analysen hvor man kobler sanksjonens virkning på individet over i en parallell på sanksjonens virkning på en nasjon? Har man ingeniørtenkt på hvilke mekanismer som skaper effekten på individer, for så å sjekke ut om man finner parallelle mekanismer på aggregert nivå? Jeg tviler på det. For nå, i etterpåklokskapens navn, vet vi i alle fall at det sannsynligvis fungerte dypt kontraproduktivt, og er sannsynligvis en viktig medvirkende årsak til Andre Verdenskrig.  Det er en grunn til at jeg sier at den som ikke har oppdaget, eller fornekter villdyret i oss, han blir slave av det. Så det vi har her, er ikke bare elendighet og økonomisk undertrykkelse, men også moralsk ydmykelse.  Les dette langsomt: Slikt skaper ikke overgivelse men raseri. Dette er en slutning villdyret ikke vil fortelle deg, ja tvert imot raser imot. Men vi vet av erfaring at slik er det.

Dette skaper en tilstand av det jeg kaller for «kulturell latens». Det vil si at forholdene ligger til rette for at folkehavet skal reise seg i form av et aggressivt massemonster.

Andre forhold å peke på er sosialismen. Sosialismen tenderer mot svekket menneskeverd på grunn av høyt kollektivistisk fokus. Det er verdt å merke seg at sosialismens retorikk henter sitt emosjonelle utgangspunkt i nettopp menneskeverdet. Den er opptatt av rettferdighet. Det er meningsløst å snakke om rettferdighet dersom det ikke handler om skjeve forhold mellom nettopp individer. Men sosialistiske løsningsmodeller har høy vekt på det kollektive. Det gir fokus på aggregert nivå, avstand til individet økes og i det tomrommet sniker kynismen seg inn.

Hitler hadde utgangspunkt i sosialismen. Han startet sin karriere i det tyske arbeiderparti. Avstanden mot f.eks. den russiske varianten handlet mer om globalisme kontra nasjonalisme. Hitlers fokus var nasjonalisme. Derfor heter det «nasjonalsosialisme». Kanskje kan man si, med utgangspunkt i en velvillig omfating av sosialismens utgangspunkt, så blir både den sovjetiske kommunisme og den tyske nasjonalsosialisme som vulgariseringer å regne. Nazismen hadde forestillinger om «den tyske folkekroppen». Analogien peker på at individets rolle er som del av en større helhet, på samme måte som celler i en kropp. Dette er ideer som lå i tiden. Og igjen vil jeg påpeke våre dagers bevegelse med identitetspolitikk. Tankegangen er parallell.

Når vi først er inne på nasjonalisme, så vet vi at generasjonene før var mer eller mindre bergtatt av nasjonalromantikk. Dette var kanskje en bølge som blåste over Europa, på 1800-tallet. Vår egen Henrik Wergeland var nok en del av disse strømningene. Tyskland hadde tenkere som Schleiermacher og Herder. Her finner vi både tribalistiske romantiseringer, men også ideen om at kulturell blanding er uheldig for alle parter. Veien fra dette til lignende ideer om raseblanding, er forholdsvis kort.

Når vi først er inne på raser, så kommer vi ikke utenom begreper som eugenikk og sosialdarwinisme. Dette er jo ideer som på ingen måte var marginalisert på denne tiden. Dette hadde oppslutning i de fleste europeiske land, og USA. Begge har sitt utspring i det jeg vil kalle for vulgær darwinisme. Les gjerne min refleksjon om triangulering, og særlig imaginær triangulering. Erstatt Gud med naturen, hopp over den realiteten at naturen, hverken er en aktør og den er amoralsk, og gjør heller naturen til autoritet for moralsk standard. Vulgariseringen av darwinismen gjør det som vulgarisering alltid gjør: bereder grunnen for alfa-regimet. I ettertid har jo dette også skapt press på omdømmet til selve darwinismen, og det er en tragedie. For den trenger vi for å kunne utvikle nok kompetanse til å skape stabil sivilisasjon.

Når vi først var inne på, særlig Schleiermacher, så har jeg forstått det slik at han utviklet ideer om streng disiplin, som kanskje en vulgarisering av Kants pliktetikk. Streng disiplin, det å tåle, utvikle styrke utholdenhet er maskuline trekk som ligner alfa-arketypen, og som lett blir en del av det jeg kaller for alfa-identifikasjon. Dette tiltrekker særlig menn, og det utvikles lett i segregerte mannskulturer. I min oppvekst har jeg alltid hørt om tysk disiplin og at tyskere var renslige, i motsetning til f.eks.  engelskmenn som ble forbundet med det motsatte. Da er det nærliggende å tenke at dette kan ha å gjøre med en ideologi som vokste frem på 1800-tallet, og som i all ettertid har preget den tyske kulturen. Men det kan jo selvsagt også være motsatt, at dette har ligget lenge i kulturen, men at Schleiermachers filosofi fikk sitt gjennomslag, nettopp derfor. Uansett så antyder dette at vi for det første har et maskulint ideal i tysk kultur, som lett bikker over i det vulgære, og vi har fokus på orden og renhet. Begge disse faktorene manifesterer seg på sin måte i den nazistiske ideologi.

For å starte med det maskuline idealet: Her kommer vi ikke utenom Friedrich Nietzsche, som kanskje var den mest geniale filosofen verden så på 1800-tallet. Den mer nyanserte historien går ut på at det var en vulgarisert Nietzsche som ble utviklet for hva det er verdt i Nazistenes ideologi. Han hadde en søster som overtok arven, etter Nietzsches død i 1900, og som senere ble en ihuga tilhenger av nasjonalsosialismen. Uansett hvordan det var, så gikk uttrykk som «overmenneske», «vilje til makt» og «slavemoral» rett inn i nazistisk ideolog og der levde sitt eget liv.

Det er også verdt å nevne at også Nietzsche var preget av datidens skepsis til opplysningstidens rasjonelle idealer. Og det kan igjen ha hatt en katalyserende effekt i forhold til å slippe euforien løs, være mer enn å tenke, og utfolde hele sitt potensial, ubegrenset av fortidens slavemoralske normer.

 

En annen viktig faktor, verdt å nevne er den teknologiske utviklingen. Skriftlige media, i form av aviser og litteratur kan nå masseproduseres i stort omfang. Og vi har radio og forsterkere, som gjør det mulig å nå stadig større folkemengder på direkten. Husk at dette er det første århundret hvor dette virkelig tar av. Det betyr muligheten til å massere stadig større folkemasser med propaganda og retorikk. Akkurat dette momentet er noe vi burde merke oss. Vi hadde ikke erfaring med dette fra før, og for svak refleksjon over hvilken kraft det kraft som ligger i det. Uansett er det åpenbart at Hitler og Goebbels må ha oppdaget sprengkraften i dette. Poenget er å konstatere en samfunnets umodenhet i forhold til potensialet i bruk av moderne media. Det kom brått på og bergtok et helt folk før vi visste ordet av det. Jeg tror vi har en lignende situasjon i dag i forhold til sosiale media.

Tilbake til renhetsidealet. Vi har altså indikasjoner på at det var forhøyet fokus på dette i den tyske kulturen. Det hevdes at Hitler selv badet opp til fire ganger for dag. På bakgrunn av vår tids forskning kan det være interessant å dvele med. Da snakker vi psykologi og kobling til moral. Les gjerne dette om den psykologiske koblingen mellom vemmelse og moral. Les gjerne også mine refleksjoner om hvilke psykologiske drivkrefter som har hatt størst betydning for utvikling av sosiale moralsystemer, og hvordan balansen mellom disse virker styrende på vårt moralske grunnsyn. Her er vemmelse en viktig faktor. Sjekk gjerne disse videoene av Jonathan Haidt: Her og her. Og Jordan Peterson her. Der er en sammenheng mellom overfokus på renslighet, som jo kan bli sykelig dersom man f.eks. har blitt utsatt for overgrep, hva man putter i kroppen, som jo sykelig kan slå ut i anoreksi, og moral. Det sies at Hitler badet fire ganger om dagen.

For å oppsummere:

1)      Vi har en moralsk ydmykelse: det skaper raseri

2)      Vi har en økonomisk ydmykelse og lavkonjektur som gir fart på sosialismen

3)      Vi har en sosialisme hvor individ og menneskeverd falmer inn i tåken

4)      Vi har en tysk nasjonalisme, som i utgangspunktet er i kulturen og som forsterkes av det negative påtrykket utenfra

5)      Vi har en kollektiv identitets tankegang som fortsatt er gangbar i forhold til raser, og som støttes av kvasivitenskapelige disipliner som Eugenikk, og naturalistisk moralfilosofi med utgangspunkt i sosialdarwinisme («den sterkestes rett»)

6)      Vi har filosofisk støtte for dette gjennom vulgarisering av Nietzsches filosof, som sper på med begreper som «overmenneske» og «vilje til makt».

7)      Vi har et maskulint ideal, latent i kulturen med fokus på alfaidentifikasjon manifestert ved orden, disiplin, renhet med tilhørende moralsk orientering

8)      Vi har ny teknologi som muliggjør massering av massen i langt større skala enn noen sinne tidligere.

 

Nettopp det med å «massere massene» blir et nøkkelbegrep i dette. Jeg har nevnt alfa-identifikasjon. Tilsvarende har vi latens for alfa-attraksjon, altså søken etter den sterke lederen som utløse vårt raseri, ledes oss gjennom krisen, en sterk leder med sterke virkemidler, som ikke lar seg stoppe av sentimentalitet, som kan personifisere nasjonen, som kan rydde opp i egne rekker og renske bort all dritten.

Var det Hitler som skapte Nazismen, eller var det Nazismen som skapte Hitler. Gjengs oppfatning er det første. Men så hørte jeg Jordan Peterson, som opplagt har tenkt nøye gjennom dette komme opp med en tenkning som absolutt treffer min måte å tenke på. Se her og her.

Om jeg skulle formulere det så starter det først og fremst med min refleksjon om massesuggesjon. Massesuggesjon skaper en sosial effekt. Jeg er motvillig til å sammenligne dette med menneske, eller en biologisk aktør som jo egentlig er en «super organisme» av celler. Den integrerte sosiale prosess tilfører noe nytt. Jeg kaller det for folkekalkulatoren. Da er det ikke slik at jeg ureservert bøyer mine kne og lar meg fare hen i eufori over dette fenomenet. For det er åpenbart, som jeg skriver et vesen uten refleksjon, uten nåde uten grenser for brutalitet. Det er fristende for meg å kalle det som skapes for en sosial paleo-konstruksjon. Og i og med at vi har en rekke kunstige virkemidler inne i bildet, dvs. teknologi som gjør det mulig, så kan en adekvat tilnærming være å se dette som sosiale prosesser som er spunnet ut av kontroll. Og her kommer Petersons essens: Hitler masserer massen med sine utsagn: og utsagnene gir forskjellig respons. Dette er ikke nødvendigvis bevisst. Men det som gir best respons er samtidig en oppmuntring til å kjøre på med mer av det samme. Det som skjer er ikke noens plan, men en dynamikk hvor nettopp massesuggesjon spiller opp, lever sitt eget liv og tar sine egne veier. Hvem andre er det som dukker opp i en slik manifestasjon enn villdyrets dypeste skyggeside? Dette ligger latent i folkehavet. Gjennom massens dynamikk fremskaffes den ultimate rettferdiggjøring og legitimering av villdyrets mørkeste begjær. Det er ikke sex, men aggresjon. Det er en utadrettet vilje til å søke aggressiv utløsning. Hitler blir gnisten som antenner den sosiale brannen som lenge har ligget latent i folkehavet.

Så til dynamikken bak Holocaust. Alt som hittil er listet opp legger til rette for å plukke ut syndebukken. Hvem har skylden. Seierherrene fra 1. verdenskrig er utenfor vredens rekkevidde, så vi får en forskyvning av aggressiviteten.  Da er det mest nærliggende å legge skylden på Jødene. Og igjen er det viktig å forstå at antisemittismen er en godt over tusen år lang tradisjon. Igjen tilbake til identitetspolitikk. Det het seg at «jødene hadde drept Jesus». Igjen ser vi vanviddet i ideen med kollektiv skyld. At man aldri kan lære. Så jødene har altså sin historie formet i en vekselvirkning med dette spøkelset som bakgrunn. Antisemittismen har med andre ord bølget frem og tilbake. At katastrofen ble så stor som den ble, skyldes også andre staters motvilje mot å stå opp imot dette, og til å hjelpe til der det var mulig. Unntakene finnes, heldigvis. Så vi hadde en antisemittisme som hadde en god operasjon forståelse i hele den vestlige verden. I tillegg florerte nå konspirasjonsteoriene med utgangspunkt i det forfalskede Sions Vises Protokoller.

Men her er flere nyanser. Hitler ville skape en velferdsstat. Han ønsket at den jevne tysker skulle ha gode kår og gikk i gang med å ruste opp gode velferdsordninger. Det er bare det at dette ikke var økonomisk bærekraftig, gitt de økonomiske rammer den tyske staten opererte under. Det fortelles at Hitler gang på gang påpekte at økonomien var underlagt politikken. Han var på ingen måte for kapitalisme og det frie markedet. Men han var forsiktig med angrep på kapitalen, fordi han ikke ønsket å få den mot seg. Men uansett så kan kanskje dette ha påvirket Hitlers økonomiske gangsyn. Staten gikk på underskudd flere år på rad. Da handler utfallene mot jødene også om dette, nemlig å få tak i pengene deres. Sannsynligvis forsterket Hitler retorikken, for å skaffe legitimitet til å konfiskere Jødisk eiendom. Dette holdt økonomien gående en stakket stund. Og for å gå videre på dette. Det er ingen hemmelighet at den tyske stat beriket seg grådig på å invadere nabostatene. Den Andre Verdenskrig har også et økonomisk aspekt. Det handlet også om å holde statsfinansene gående.

Men, og nå kommer det merkelige. Da krigslykken snudde, og Hitler hadde all grunn til å skaffe all den arbeidskraft han kunne få tak i, så gjorde han heller det motsatte. Utryddelsen av Jøder ble intensivert til industrielt nivå. Ressurser som burde ha vært brukt rasjonelt i forhold til krisen, ble heller kastet bort i folkemordet. Hva skjedde? Min refleksjon er at dette igjen er en sosial prosess som har spunnet ut av kontroll. Her hadde man massert massene over mange år. Man hadde organisert seg og innrettet hele systemet for dette. Dette blir det normer av. Det blir prestisje. Mest av alt så tror jeg at det å agitere på denne måten gjør noe med oss. Du er selv den største lytter til din egen tale. Om nå dette tidligere bare hadde vært strategi, for å vinne makt og deretter kapital, så ender man uansett opp med å tro på dette selv. Enda en faktor skal nevnes: Det å utrydde mennesker er en høy sosial kostnad å ta. Det som skjer med oss i slike sammenhenger er at vi blir desperate etter å finne måter å rettferdiggjøre det på. Alt dette skaper en sosial brann, som hverken Hitler eller de andre i ledelsen, hadde noen mulighet til å stoppe. Den dagen da rasjonaliteten krevde noe annet, var det sosiale toget på full fart mot katastrofen. Det lar seg ikke stoppe. Det akselererer mot stupet.

Den som oppfatter min måte å tenke på vil se at den ikke innebærer stort fokus på ideer om genialitet, store ledere, konspirasjoner, skumle planer og onde menneskegrupper, osv. Jeg har større tro på at sosiale prosesser er dynamiske, de lever ofte sitt eget liv, de har kaotiske elementer i seg og de er komplekse. Skal man forstå historisk utvikling så må dette tas i betraktning. Men også enkeltmennesket kan forstås i denne konteksten. For vi risikerer å bli bergtatt av dette, og raser fremst i teten for å lede an i den rettingen dette tar. Utålmodige forsøk på å forme eller kontrollere sosiale prosesser frister ofte til radikale virkemidler, da særlig det som går på aktivisme, skamming, sosial utrenskning, sanksjonering osv. Problemet er bare at alle disse virkemidlene også omformer den kjernen som står for alt dette. Før de vet det så er de bergtatt av virkemidlene, blir sosialt korrumperte, totalitære og autoritære. Man utvikler hat-retorikk mot alle elementer som ikke passer inn i end grunnsyn. Veien herfra til brudd på menneskerettigheter er meget kort.

I vår tid er det mange forhold som bør få varsellampene til å gå på. For det første har teknologien gjort flere store omdreininger. I sosiale media handler alt om likes og stadige elektroniske klapp på skulderen. Kjenner du behov for å forme dine utspill etter hvor mange likes du forventer? Vel da er du fullt ut med i denne dynamikken, som ingen vet hvor vil ende. Har samfunnet etablert generelle sperrer mot hat-ideologi og for generelt menneskeverd? Svaret er absolutt nai, dette er i ferd med å forvitre. Har vi tendenser til å tenke grupper i stedet for individ? Jepp, mesteparten av retorikken i alle media handler om grupper. I tillegg åpner teknologien for sosiale ekkokammer. Det innebærer at arenaer hvor meninger brytes mot hverandre forvitrer. Men vår tid i vesten preger også av massevelstand. Velferdsstaten er realisert. Men gjett hva? Det kan se ut som at vi ikke er modne nok. Vi har ikke tatt velstandens forfall og dekadens med i ligningen. Hvor dette kan ende er det ingen som vet. Men jeg har mistanke om at det ikke blir særlig pent.