Det grå mennesket

All sosial makt skapes av mennesker.  I denne refleksjonen skal vi fokusere litt på det å være en del av en slik maktstruktur. Da snakker jeg ikke om lederen selv, men om maktapparatet som skaper lederen. Vi er alle deler av slike strukturer. Vi inngår i et samfunn, vi har kanskje en jobb og vi er kanskje med i en eller annen sportsklubb, eller menighet eller lignende. Betegnelsen «Det grå menneske» handler om den store grå masse som mer eller mindre ukritisk støtter lojalt opp under makten. Så lenge makten er god er ikke dette noe problem. De fleste av oss har ikke problemer med å la oss styre av velmenende fornuftige mennesker med samme gode forsett som vi selv har. Men, historien har gang på gang vist at når dette ikke er tilfelle, når makten er ond eller urettferdig så støtter flertallet opp om makten likevel. Sett i denne sammenheng, tenker jeg vi kan se for oss tre typer roller i det sosiale spill:

1)      Lederne, de aktive eller pådriverne

2)      De grå mennesker

3)      Maktens fiender (eller ofre)

Enklest ser vi dette i den klassiske mobbesituasjonen. Man har en liten klikk som er aktive pådrivere i mobbingen. Så har man den «store skare» av tilskuere, som bare ser på, men ikke gjør noe. Så har vi mobbeofferet (fienden). De samme mekanismene gjør seg gjeldende, enten det er i militær sammenheng, eller det er snakk om et helt samfunn som begår folkemord.  Refleksjon er at uten den store grå masse, så hadde ikke slike tragedier vært mulig. Når det kommer til stykket viser det seg at flertallet av oss mennesker forblir grå og svikter når det gjelder. I den grad den grå masse reiser seg er det gjerne på maktens side, gjerne i form av en lynsjemobb, eller hysterisk massetilbedelse.  Hvorfor er det slik? Vi kan neppe komme i dybden på dette, men jeg tenker at dette er tilbøyeligheter vi alle har i oss.  Og fenomenet er sannsynligvis meget sammensatt og komplekst. Her er en liste over mentale fenomen som jeg tror kan inngå i en slik cocktail:

·         Tilbøyeligheten til underkastelse

·         Tilbøyeligheten til beundring

·         Tilbøyeligheten til å søke allianse med det sterkeste

·         Moralsk fartsblindhet

·         Heroisme

·         Frykten for autoriteten

·         Konformitetspress

·         Opportunisme

·         Den sosiale viljestyrke

·         «Nasjonalisme» eller tilbøyeligheten til å vise og bekrefte sin gruppelojalitet

·         Lydighetsideologi

·         Moralsk Indignasjon

·         Fornektelse av andres  menneskelighet (fiendebilde)

Listen kunne sikkert blitt gjort lengre. Poenget er at slike forhold, hver på sin måte og samlet skaper en drivkraft i forhold til å tilpasse seg det regime man tilfeldigvis måtte operere under. Det finnes flere utgaver av det grå mennesket.  Vi har de ivrige medløperne. De som går aktivt og intenst inn for støtte opp om regimet og som aldri stiller noen spørsmål ved det. Så har vi de som ikke nødvendigvis er en del av det aktive maktapparatet, men som er beundrere og tilbedere. Så har vi opportunistene, som tilpasser seg det som måtte være regimet. Passer på at de selv ikke kommer i saksen på noen måte og ellers bare spiller med. Så har vi de som ikke deler ideologien, men er likegyldig eller resignert, stort sett passive. Så har vi de som murrer i rekkene, men lar seg motvillig kontrollere. I det neste sjiktet er motviljen så pass stor at den blir synlig. De er ikke grå mennesker, og har en reell risiko for å komme på regimets rader og dermed definert som fiender.  Det neste sjiktet er todelt. Det er de utstøtte, definerte fiender, og all aktiv opposisjon.

I tidligere tider, før etiske begrensinger kom på forsøk med mennesker og dyr, ble det gjennomført et par vitenskapelige eksperimenter som peker i retning av at vi har snakker om et forholdsvis konstant og markant trekk ved menneskenaturen.  De er referert som:

·         Stanford Prison Experiment

·         Milgram eksperimentet

Det går frem at begge eksperimentene kom som en stor overraskelse på forskerne. I forhold til Milgram eksperimentet viste resultatet av mange forsøk seg nokså stabilt på over 60 %. Det ser altså ut til at minst 60 % av oss, under gitte betingelser er villig til å påføre en annen tilfeldig person et dødelig elektrisk støt. Det vil ikke si det samme som at 60 % av oss er onde på noen måte. Omtrent samtlige som deltok i forsøket fikk etter hvert alvorlige betenkeligheter. Vi kan da også lett tenke oss i ettertid hvordan det må føles å ha gått på limpinnen på denne måten. Helt siden jeg første gang som tenåring, med stor interesse så dette på TV, så har jeg lurt på hvordan jeg ville ha reagert. Skal jeg være ærlig så tror jeg fort jeg også kan ha gått på den limpinnen. Verre er det å tenke seg selv som amerikansk soldat i Company Charlie den skjebnesvangre dagen i My Lai. Ville jeg vært blant dem som bare fulgte ordre, eller ville jeg protestert? De tilbøyeligheter man har, de har man, og som helt uforberedt 20 åring aner jeg ikke hvor jeg ville havnet. Men min refleksjon her og nå handler om hvilke muligheter jeg som individ har for å påvirke en slik sannsynlighet. Kan jeg mentalt vaksinere meg mot å bli et grått menneske og svikte mine medmennesker når det gjelder? De situasjonene som er nevnt her er ekstreme. Sannsynligheten for å havne i en slik ekstrem situasjon er liten. Men det grå mennesket finnes også i vår hverdag. Jeg nevnte mobbesituasjonen. Det sosiale spill er en konstant prosess. I det sosiale spill opptrer de fleste av oss ubevisst som grå mennesker. Vi er passive, eller vi slutter opp om vår forakt for enkeltpersoner og grupper. Vi inngår i eksklusiviteten og skyver andre ubevisst ut. Vi går med lukkede øyne, på arbeidsplassen, i syforeninga, i sportsklubben. Det finnes alltid noen å se ned på. Det finnes alltid noen å holde utenfor. Når tar vi til motmæle mot andres baktaling eller latterliggjøring? Jeg tenker at det er vanskelig å vaksinere seg mot dette hundre prosent. Men jeg har reflektert mye over hva en slik vaksinering kan bestå av.  Det er ikke mulig å benekte at problemet er i vårt eget sinn. Om en vaksine skal kunne virke så må det være vårt sinn den skal påvirke. Her er mitt forslag:

1.       God kunnskap og selvstendig refleksjon over menneskenaturen.

2.       Kritisk tenkning

3.       Etisk refleksjon og selvstendig etisk tenkning

4.       Empati

5.       Mot til å protestere og si overmakten i mot

I tillegg til disse vil jeg spesielt nevne personlig mentalisering. Jeg må kjenne meg selv og mine svakheter. Hva skal til for å kunne motstå den sterke leder, det sosiale press, redselen for eksklusjon, ja til og med sanksjoner?  Det finnes nok av utflukter. En god leveregel er å la være å kjempe de kriger men ikke kan vinne. Hva er vitsen med å ofre seg selv om man ikke kan oppnå noe? Dette er et forståelig resonnement og jeg ville neppe stille meg i front med å klandre noen når situasjonen virkelig er slik. Men det handler jo også om hvilken rolle man ønsker å ha. De som trer støttende frem på den utsattes vegne, mot mobben, er og vil alltid være helter i mine øyne. Og slike helter har alltid vært der. De motsa Hitler, de motsa Stalin, Pol Pot, de motsa kommandøren i My Lai, med trussel om henrettelse hengende over hodet. I dag kan slike mennesker stå frem med hodet hevet.

Det grå mennesket har alltid vært der, og vil alltid være der. Vi har nok alle og enhver vært innom rollen fra tid til annen. Men jeg tenker at en refleksjon om fenomenet kan være på sin plass, og kanskje det kan bety et annet utfall neste gang.