Det heroiske mennesket

Innledning

Hva er en ekte helt? Hva er definisjonen på heroisme? Kanskje kan en som tar omfattende risiko, eller ofrer, seg for andre, betegnes å være en helt.  Heroisme er også nært forbundet med beskyttelse, ikke bare mot andre, men også beskyttelse generelt. En assosiasjon her er den sterke som beskytter den svake. I dette ligger det jo at den svake ikke kan bli helt. Det er vel ikke helt sant, for svake kan jo også på et vis beskytte hverandre. Men det er klart at for det ressurssterke menneske ligger veien i langt sterkere grad åpen for å kunne oppnå status som helt. Da ligger det også en forventing i dette, og også kanskje, i noen kulturer, blir det en norm. Den ressurssterke som svikter de svake, som bruker sine muligheter egoistisk vil i mange kulturer kunne oppleve å bli nedvurdert, eller i alle fall synlig eller usynlig irritasjon. Det ligger en forventing i de fleste kulturer om at privilegerte mennesker ikke bare er til for seg selv, men også har en slags forpliktelse over for de mer upriviligerte. Men her vil jo forskjellige ideologier, religioner og etisk grunnsyn kunne spille en rolle og selvsagt også overstyre dette.

Genuin heroisme

Da jeg var liten gutt kom jeg plutselig over en and som lå helt rolig i reiret og ruget på eggene. Det som var spesielt med dette var at vi kunne gå så nær uten at den beveget på seg. Det var snakk om en meter. Jeg er over gjennomsnittet nysgjerrig og for meg var det helt fantastisk å kunne komme så nær en slik fugl, som man vanligvis bare ser på lang avstand. Det opplevdes selvsagt som rart og som et mysterium at denne blivende andemoren ikke oppførte seg som ender flest og stakk av. Den enkle forklaringen er jo at hun gikk langt i sin innsats for å passe på eggene sine. Det er den proksimate forklaringen, som selv en 10 åring enkelt forstår.  Selvsagt om vi presset anden så forlot den redet til slutt. Det er slike enkle eksperimenter som det er mulig å reflektere over i lys av både psykologi og evolusjon.  For man kan lett se for seg to motstridende tilbøyeligheter- kjempe om makten i den blivende andemors lille hjerne. Den ene er impulsen og viljen til å ville beskytte eggene, mens den andre er impulsen til å ville komme seg i sikkerhet fra farlige mennesker. Og det at den slapp oss så tett innpå viser en kraftig impuls i retning av å ville beskytte eggene sine. Kanskje opplever den en indre kamp hvor tilbøyelighetene er avstemt en plass rundt det optimale punktet for reproduksjonsmessig suksess.
Den mest naturlige og genuine helt har til alle tider vært nettopp moren. Og det er vel egentlig ikke så rart, når man tenker på det i et evolusjonsperspektiv. Og da er det spesielt slektskapsseleksjon jeg snakker om.  En mor vet med sikkerhet hvem som er hennes avkom. Derfor er viljen til omsorg på sine barns vegne svært stor. Dette handler da om emosjonell programmering, ikke nødvendigvis om kognitive mekanismer

Vanligvis forbinder vi heltene med store sterke menn. Det skal jeg komme tilbake til men jeg tenker at det er vesentlig her å poengtere at utbredelsen av ekte heroisme i menneskearten i høyeste grad er dominert av mødre som ofrer seg for sine barn. Særlig blir nok dette synlig i fattige land, hvor kvinner ofte står for hovedtyngden av arbeidsinnsatsen, og til og med går så langt som til surrogati og til prostitusjon, i den hensikt å skaffe de nødvendige midler for å heve sine barn ut av fattigdommen. Dette er den genuine heroisme. Og den er slett ikke alltid forbundet med anerkjennelse, ære og berømmelse, men som regel med det motsatte. Det gjør jo at grunnen til beundring er enda større. Men, selvsagt er det vesentlig at mødre ikke bare er passive beskyttere. Mødre kan også angripe. Det ser vi i dyreverden, men vi aner også dette hos oss mennesker. Da er det som oftest sosiale angrep det går ut på. Hun har gode evner til å nedkalle omgivelsenes vrede på mennesker hun oppfatter som en trussel.
Men genuint behov for å beskytte andre er jo egenskaper vi alle kan ha. Styrken på en slik impuls er selvsagt svært individuell. Kanskje er mors heroisme opprinnelsen til all heroisme. Via genetisk lekkasje blir behovet for å beskytte andre til en del av begge kjønn. Og for oss mennesker blir jo seleksjonspresset særlig stort på grunn av at sårbarhetsperioden for mor og barn er så lang og dyp. Og kvinnen er emosjonelt programmert til å falle for menn med ressurser og vilje til å beskytte. Dette dyrker frem slike egenskaper også hos menn. Men mannen ikke bare emosjonelt programmert til å ville beskytte sitt eget avkom, men også den utkårede. Dette slår selvsagt ut lenge før de får barn sammen. På denne måten signaliserer mannen evne, vilje og kapasitet til å beskytte. Og igjen, dette kan nok ha begynt i forhold til avkom, men så har vi tilbøyelighetens diffuse natur som gjør at tilbøyeligheten trigges også i andre relasjoner. Dette kan jo til og med gå over artsgrensene. Se også denne.

Kanskje er det i denne tilbøyeligheten at de såkalte prinse- prinsesse forestillingene har sin opprinnelse og sin gjennomslagskraft. Kvinnen idealiserer «prinsen» som nettopp er den ressurssterke helten som har disse selvoppofrende beskyttende egenskapene. Temaet den store sterke «prinsen» som redder og beskytter den vakre uskyldige «prinsessen», er sannsynligvis det dedisert største gjennomgangstema i alt fra myter, til eventyr, til litteratur, filmer, musikk osv.
Da jeg var ung var såkalte «legeromaner» veldig populære blant jenter og kvinner. Jeg vet ikke hvordan det er i dag. Men et studium av kjærlighetsromaner kunne vært interessant. I legeromanen idealiseres legen som det store partneridealet. Jeg tenker at det ikke er tilfeldig. Leger har status, og ved å bli lege signaliserer man store ressurser. Samtidig har leger en rolle som omsorgspersoner gjennom sitt yrke. Dette passer som hånd i hanske med helte-bildet. Det er prototypen på drømmemannen.

Den genuine heroisme henger sannsynligvis nært sammen med empati. Empati har jo utgangspunkt i behovet for å beskytte og ta vare på eget avkom, som jo fremstår både som hjelpeløst og verdifullt på samme tid. I tillegg har et genuint behov for å beskytte utgangspunkt i å ta vare på det sosiale miljøet rundt oss. For sosiale arter er jo det en viktig del av det å overleve. For her er individene gjensidig avhengig av hverandre.
Men vi skal selvsagt ikke glemme hverdagsheroismen. Det vil si at det er en viss prosent av oss mennesker som er flinkere til å se andre. Og da tenker jeg virkelig se, slik at de skjønner problemer og behov som andre kan ha, og utviser en omsorg i forhold til dette. Det er slike mennesker som fungerer som varmeelementer for det sosiale klima. Og, ikke uventet, er vel de fleste av disse kvinner. Men det finnes selvsagt også mange menn som er slik. Det modne samfunn har fokus på å nøre opp under slik hverdagsheroisme. For det har ikke bare betydning for den enkelte. Slik atferd smitter, og kan dermed forme kulturen. Men det er vel også slik at jo kaldere det sosiale klimaet er, jo større og mer upersonlig samfunnet er, desto lengre blir det mellom hvert menneske som ser andre og bryr seg.

Et annet aspekt ved den genuine heroismen handler om impulsen til å prioritere kvinner og barn og først og fremst beskytte dem. Vi kjenner jo alle scenene fra Titanic, hvor menn villig ble stående igjen på dekk, mens kvinner og barn fikk forrang til livbåtene. De færreste menn vil protestere på noe slikt, og de fleste menn vil villig gi fra seg billetten til livet, og selv gå i døden. Og de menn som forøker å snike seg til noe annet må belage seg på å leve resten av sitt liv i vanære. Det fenomenet vi ser her er en trend som går igjen universelt, ikke bare hos mennesker men også hos flere dyrearter. Og ofte sementeres dette i kulturen. Det forventes at menn går i fronten og tar støyten. Jeg har nok vært inne på dette før, men jeg tror dette har sammenheng med flere forhold:

1)      Naturlig empati, som jo har denne prioriteten innebygget. Barn har størst empatisk appell, deretter unge kvinner, deretter andre hjelpeløse, og til slutt velfungerende menn.  Dette er en prioritering som i høy grad er i tråd med reproduksjonsmessig suksess. På grunn av genetisk lekkasje og tilbøyelighetenes diffuse natur drives menn til å ta store risikoer på vegne av de mer reproduksjonsmessig verdifulle.

2)      Reproduksjonsmessig verdi. Menn har lavest reproduksjonsmessig verdi.  Det innebærer, sett fra et gruppeståsted at det reproduksjonsmessige tap i gruppen blir lavest, dersom mennene tar støyten. En gruppe som mister halvparten av sine menn, vil vokse raskere tilbake til normalstørrelse, enn en gruppe som mister halvparten av sine kvinner. Her er jeg svimlende nær et argument som har utgangspunkt i gruppeseleksjon. Men utgangspunktet ligger i den emosjonelle tilbøyeligheten til å beskytte eget avkom. Det er jo slektskapsseleksjon, som jo godt kan tenkes også å ha en effekt på konkurransen mellom grupper.  Det jeg forklarer her er hvordan slike tilbøyeligheter kan etablere en kulturell dynamikk. Og, ja om vi tenker på konkurranse mellom grupper, så vil grupper som har fått etablert slike mekanismer ha en fordel. Om dette er et resonnement som holder teoretisk og matematisk diskuteres vel enda heftig blant fagfolk.

3)      Kulturell forventning: I og med at naturlig empati er så pass sterk som den er, så utvikles det i enhver kultur forestillinger og normer om heroisme hvor menn er helter og kvinner og barn er sårbare. Dette sementeres i kulturene og videreføres da logisk til en forventing om at menn skal og bør ofre seg. Menn er da ikke bare tilskyndet av naturlig empati, men også av sosiale forventninger.  Slike forventinger blir da fort en del av det sosiale spill. Her er det også vesentlig å få frem at dette, til sammen, skaper en naturlig barriere mot å skade kvinner, og særlig mot å skade barn. Denne barrieren må enhver som deltar i folkemord og massakrer forsere.  Og barrieren er sannsynligvis svært høy. Det skal mye idealistisk eller religiøs propaganda til for å bryte den. Da kan man jo selvsagt også i enda større grad forstå hvorfor verdenssamfunn og andre utenforstående alltid reagerer med avsky på slike handlinger.

Fredsbevaring

Jeg tenker at bråk og konflikt skaper forskjellige typer emosjonell resonans hos de som blir vitne til dette. Noen tenderer til å ville fyre opp under konflikten, mens mange blir frustrert av det og ser etter muligheter for å stoppe eller dempe dette. Dette er motstridende tilbøyeligheter, og jeg tenker at emosjonell programmering ligger bak dem begge. De tilbøyeligheter som ligger bak det å ville piske opp konflikten, har jeg vært inne på her og her og her. I tillegg vil jo det å skape en situasjon hvor man selv ser muligheter for å skaffe seg en helterolle, kunne være en drivkraft.

Nå skal vi imidlertid reflektere litt over den freds-bevareren vi alle har i oss. En innfallsvinkel kan være morsrollen. Da handler konflikten som regel om rivalisering mellom søsken. Foreldre vil typisk gripe inn og avdempe konflikten. Og min personlige erfaring med dette er at barnas slåssing virker frustrerende, og responsen er ofte et svar på denne frustrasjonen. Den er altså en emosjonell drivkraft i oss. Men måten foreldre responderer på kan være forskjellig. Noen er nok mer konstruktive enn andre. Poenget er uansett at vi har identifisert en emosjonell programmering i oss til å ville bevare «husfreden». Hvorfor har vi en slik programmering? For det første er konflikter destruktivt og medfører umiddelbar risiko for de som er involvert, og alt som er rundt. De foreldrene som handterte dette best har sannsynligvis gitt sine barn en reproduksjonsmessig fordel. Dette kan dreie seg om:

1)      Reduksjon av umiddelbar risiko.
Da handler det om risiko for skader, ulykker, traumer og det materielle.

2)      Mindre voldelige oppvekstsvilkår.
Dette er jo veldig avgjørende for barns utvikling.

3)      Bedre samhold og samarbeid mellom søsken.
Det er en langtidseffekt som kan vare livet ut.

Samlet sett vil nok dette gi barn som vokser opp i mer harmoniske omgivelser store fordeler. Når jeg sier foreldre her, så tenker jeg nok at i førmenneskelig tid, i de tidlige menneskenes tid så kan denne rollen hovedsakelig være noe mødre har hatt, fordi sannsynligheten er stor for at far har vært mye mer fraværende. Dermed kan det ha oppstått gjennomsnitts kjønnsforskjeller på hvordan man handterer denne type utfordringer.

En annen vinkling er at alfa-hanner nok kan ha hatt en slik rolle. Jeg hørte en gang en historie om en grå luring som befant seg i skyggen av alfa-hannen. Han viste seg å være ekspert på å egge andre hanner til konflikt. Og da griper alfa-hannen inn, kanskje nettopp for å opprettholde ro og orden i flokken. Og i tumultene som oppstod så var luringen på hunnene i flokken, uten at alfa-hannen merket det. Slik sikret han seg sin reproduksjonsmessige suksess. Men det er ikke poenget i denne sammenhengen. For det denne historien også forteller er at alfahannen ofte kan ta en rolle som fredsbevarer. Kanskje kan en slik tilbøyelighet opprinnelig stamme fra fredsbevaring i familien, noe som jeg akkurat har antydet kan være en stor biologisk fordel. Men her kan vi også spe på med andre teorier om fordeler dette har gitt:

1)      Det gir alfahannen en utmerket anledning til å dominere.
Det viser hans makt, og det befester rangeringen og makt er sexy.

2)      Det gir alfahannen en utmerket anledning til å vise seg frem.

3)      Kanskje er mange i flokken hans egne barn, og da trer foreldrerollen inn.

Summen av dette er uansett at flokkens fredsbevarer får en naturlig status. Og det i seg selv er en driver for det seksuelle utvalg. Om vi overfører dette til det siviliserte samfunn, så ser vi at alle roller som knytter seg til fredsbevaring gir status. Det være seg politi, rettsvesen og forsvar. Vi ser at søkningen til slike roller er stor og konkurransen er hard.

 

Heroisme i det sosiale spill

Heroisme som strategisk image

Man kan anse det som en plausibel alfa-hann strategi direkte eller indirekte å angripe konkurrerende individer med begrunnelse i intensjon om å skulle beskytte kvinner og barn. På et vis slår alfa-hannen flere fluer i en smekk på denne måten. For det første kan jo ofte et slikt trusselbilde være reelt eller, det kan oppleves det som reelt. Kvinner føler seg beskyttet, med tilhørende tilbedelse og beundring av alfahannens heroisme.
Alfa-mennesker eller personer med makt blir jo de som tar oppgaven med å handtere trusler mot de mer sårbare i samfunnet. I dette ligger det også en helterolle. Slike helteroller er det selvsagt mange som higer etter, og selvsagt også bruker enhver anledning til å fremstå som «den som rydder opp», eller den som sørger for beskyttelse. I religiøse kulturer som den muslimske er det jo nettopp beskyttelse som er av hovedbegrunnelsen til å ville umyndiggjøre kvinnen, dekke henne til og sperre henne inne. Sannsynligvis er det mye retorikk i dette, da det nok egentlig dreier seg om en alfa-hann strategi som handler om å kontrollere kvinnens reproduksjon. På samme måte har man jo beskyttelse bygget inn i muslimsk teologi, som et påskudd for å kreve inn ekstraskatt blant ikke-troende. Det samme påskuddet om beskyttelse finner vi også hos fagforeninger og ikke minst hos mafiaen. Og selvsagt, i slike tilfeller er beskyttelsen ofte en klam omfavnelse. For selvsagt dreier det seg om penger, eller beskytterens egeninteresse. Og den som ikke betaler, og mister beskyttelsen risikerer ikke bare å miste den, men at hele dette maktapparatet angriper vedkommende.  Man skal ikke se bort fra at hele ideen om beskyttelse mot penger ligger bak sivilisasjonens første spede trekk i forhold til det å ville kreve inn skatt.

Senere har filosofene sett den samfunnsmessige fordelen som alfa-beskyttelsen «tilfeldigvis» har gitt, og dermed utformet den svært nyttige filosofien om samfunnets voldsmonopol.  Riktig utformet er jo dette den beste bidragsyter vi kan ha for å forebygge vold i samfunnet. I så måte har det jo kommet mye godt ut av dette. I en ordnet sivilisasjon er retten til å bruke vold forbehold politi og forsvar. Politi og militære er dermed sivilisasjonens mest synlige helter. Og mange søker nok til slike jobber, nettopp fordi det gir en slik heltestatus. Og gjett om det å fortelle at du er politimann er et utmerket sjekketriks. Herved er den biologiske sammenhengen på dette gitt.

Frustrasjon og drømmen om å bli en helt

Jeg hørte en gang om et slag i antikken. Jeg tror det var bystaten Sparta, som havnet i en eller annen krig. I dette slaget tapte Sparta, og faktisk ble alle Spartas soldater drept utenom en. Det var en som var blitt igjen i leiren fordi han var syk. Kanskje man normalt sett ville sett på dette som flaks, men det var faktisk det motsatte. For han ble mottatt som en feiging da han kom tilbake. Bortforklaringer nyttet ikke og han levde i langt tid i vanære og som sosialt ekskludert. Men en ny mulighet bød seg. Sparta kom igjen i krig, det kom et nytt slag. Det fortelles at denne soldaten kjempet med langt større risiko og innsats enn de andre. Og det endte selvsagt med at han ble drept. Men folk trakk på skuldrene. De skjønte jo motivet og oppfattet ikke det som særlig heroisk. Og kanskje var det også slik at denne mannens motiv for å stå på også handlet om at viljen til å leve ikke var særlig stor. For et liv i vanære og i den sosiale skygge kan bli meningsløst for noen og enhver.

Den lille mann kan drømme om muligheten til å stige dramatisk i sosial status ved å gjøre heltemodige gjerninger som blir sett og lagt merke til. For den usynlige kan oppleve livet som meningsløst, og nettopp fantasien om en mulighet for heroisme kan være en del av tankeflukten som må til for å klare å leve med noe slikt.

Slike frustrasjoner kan noen ganger slå ut i handling og atferd. For den sosiale gevinsten av dette kan for noen oppleves så stor at man er villig til å ofre alt for dette. Noen ganger kan det slå positivt ut, andre ganger kan det være katastrofalt.  Man kan ofre seg for frivillig veldedighet, bli en god nabohjelper, bli en natteravn osv. Dette er den positive siden av dette. Og kanskje (forhåpentligvis) er balansen på den positive siden. Men andre kan søke heroisme gjennom streng fanatisme, ofre seg for ideologier, og ikke minst ty til terrorhandlinger. Den som analyserer 22.juli vil nok fort kunne innse at Breivik også må ha hatt et heltemotiv. Han var opptatt av uniform, symboler og hilsener. Han forherliget riddere osv. Dette er heltedyrkelse. Det er nok svært sannsynlig at han oppfatter seg selv som en helt som skal redde verden. Og igjen, nettopp denne viljen til å ofre seg, til å gå i døden blir jo i denne sammenheng til et dødelig våpen, lett tilgjengelig for ekstreme politiske ideologier og religioner.
Et velkjent og bisarr utslag av dette er det man ofte ser i fengsel. Mennesker som er dømt er jo på mange måter fratatt sin ære, og kan være desperat etter å finne måter å kompensere det på. Det er kjent at rangering i fengsel ofte skjer i henhold til hva man er dømt for. Hvitsnipp og ran kommer på topp, så kommer drap, narkotika og nederst på rangstigen er sedelighet. Ofte er det slik at pedofile må isoleres fra andre på grunn av faren for angrep. For her finnes det en sosial aksept for å angripe. Det å angripe er samtidig med på å signalisere styrke og makt, og ikke minst moralsk indignasjon. Dette siste er nok vesentlig da det jo blir vesentlig for fanger å vise at de har moral. Slike angrep kan da medføre heltestatus, både i og utenfor fengsel.

Sannsynligvis kan også drømmen om heroisme være en viktig drivkraft for konspirasjonsteorier, og konspiratorisk tenkning. Ofte handler jo dagens konspirasjonsteorier om de mektige krefter opp mot det lille mennesket. Og det lille mennesket som «står opp og taler overmakten midt i mot», er jo per definisjon en helt. Derfor kan dette bli en mental sikkerhetsventil for sosialt frustrerte mennesker. De ser seg selv som David mot Goliat. «Jeg er den som gjennomskuer spillet, mens alle andre sover. Verden må reddes. Verden må våkne opp.»

Og selvsagt gjelder dette også religiøse fanatikere. De er ensomme og uredde og taler «Guds sak midt i en fordervet verden». «Vel, verden skal vel en gang våkne opp i sjokk og se hvem som hadde rett.» Drømmen om heroisme blir dermed en drivkraft for utvikling av det ekstreme, enten det gjelder religion, ideologier eller konspirasjonsteorier. Som regel lever dette kun som forestillinger som kan gå i pingpong innenfor avgrensede subkulturer. Da kan man jo se på det som harmløst. Men innenfor slike bevegelser kan det jo fort finnes noen som vil gå lengre, og som drar det ut til faktiske ekstreme handlinger. Da utgjør selvsagt fenomenet en reell trussel. Jeg tenker at sosial skade i form av isolasjon, fattigdom, store forskjeller, manglende inkludering, stigmatisering, marginalisering, ekskludering osv. er med på å skape sterke sosiale frustrasjoner, som i sin tur blir kilden til slike negative utslag. Summen av det hele er jo at dårlig menneskesyn og et kaldt sosialt klima, nører opp under slike tendenser. Det modne samfunn må derfor alltid ha fokus på et varmt sosialt klima, et godt menneskesyn og sosial inkludering.

 

Samfunn i fred og den irriterende lavstatusmannen

En refleksjon jeg til tider har gnaget på er at steinalder-livet nok må ha vært nok må ha vært en svært risikabel affære for den jevnlige mann. I tillegg til rivalisering innad, og farefull jakt, så har det nok vært jevnlige konfrontasjoner mot andre fiendtlige grupper. Vi har grunn til å tro at dette var svært voldelige samfunn, og vold går som kjent mest ut over menn. Summen av dette har nok vært en jevn avskalling av menn. Totalt sett kan dermed normaltilstanden ha vært at menn stort sett har vært i mindretall. Hvor stor forskjellen har vært vet vi ikke.  Men en refleksjon her kan være at mennesket er utviklet for en normaltilstand med hanner i mindretall, og at i fredstid blir dette en frustrasjon, både for de menn som kunne blitt helter i krig, men som må nøye seg med ydmykelse og fornedrelse i en tid der krigens arena skrumper til ingenting. Men også en samfunnsfrustrasjon som må finne seg i at disse som skulle «dødd for oss på slagmarken» fortsatt er blant oss, og krever sitt her i livet. Det gir et samfunn som flommer over av menn som ikke får det helt til, og som frustreres av en manglende arena å vise seg frem på. I førhistorisk tid har nok dette ført til at menn suksessivt har blitt utvist fra gruppen. Disse har nok mer eller mindre samlet seg i gjenger og røverbander og kanskje også ført til en raskere spredning av menneskearten. I våre samfunn finnes ikke slike muligheter og det skaper en naturlig bakgrunnsstøy av mislykkede menn, som flommer over alle steder, i alle forumer, og plager kvinner, ypper seg på barer, er kriminelle, er bøller på nett og i forumer, kjører i fylla, driver med konspirasjonsteorier, terroriserer, er fanatisk religiøse, voldtar, sloss, vandaliserer og trakasserer. Kanskje er dette en naturlig konsekvens av et fredelig velferdssamfunn. Kanskje dette er mennesker som i en annen setting ville vært helter som ofret seg og døde for samfunnet, og som samfunnet oppfører bautaer over, og minnes og ærer.

Jeg er klar over hvor provoserende en slik tanke høres ut. Og den er definitivt ikke ment som et innlegg mot det fredelige velferdssamfunnet. Men den kan vel heller ikke avvises.

Den klamme omfavnelse

Viljen til å beskytte er ikke alltid av det gode. Vi mennesker er emosjonelt programmert til å ville beskytte våre barn og vår familie. Og det er jo en svært nyttig og suksessrik egenskap. Alle mennesker går med andre ord rundt med beskyttertilbøyeligheter i seg. Og som vi før har vært inne på så er ikke det som utløser denne tilbøyeligheten hundre prosent treffsikkert i forhold til dette. Dette utløses i situasjoner der vi ser oss selv i rollen av type forelder eller overordnet og den eller de andre av type barn eller underordnet. Det er det jeg kaller for foreldreatferd eller formyndermentalitet. Her har jeg dekket mesteparten av dette temaet. Her vil jeg bare legge til at den klamme omfavnelse ofte virker selvforsterkende på den måten at den skaper et avhengighetsforhold og uselvstendighet. Med andre ord kan dette også beskrives som en prosess for dominans og undertrykkelse. For den som fratas forvaltingen av eget liv, fratas også ansvar, og ikke minst motivasjon. I en slik tilstand blir individet ofte passivt, likegyldig og også kanskje grunnleggende illojalt. Selv barn vil presse på i forhold til å ta egne beslutninger og styringen over eget liv. Dette ligger i menneskets natur. Det å frata individet denne muligheten er både nedverdigende og undertrykkende. Så skal jeg bare supplere med eksempler:

Eksempel 1:
I foreldreatferd har jeg allerede nevnt fagforeninger som trumfer gjennom rigide regler og godkjenningsprosesser. Argumentasjonen er den klamme omfavnelse. Dette er for å beskytte det enkelte individ på arbeidsplassen: «Vi tar beslutningen for deg, slik at ikke arbeidsgiveren kan presse deg». Det likeverdige alternativet er at arbeidstakeren kaller på fagforeningen dersom vedkommende føler seg presset. Og da kan en opsjon være at arbeidstakeren overlater prosessen til fagforeningen. Men det må være arbeidstakerens beslutning i samråd med fagforeningen. Da er det problemet dekket. Den andre varianten er at individet selv tar saken, gjerne med likeverdig støtte fra fagforeningen, om individet ber om det.

Eksempel 2:
Hijab, Niqab og Burka: Her tenker noen myndigheter slik at siden muslimske kvinner er undertrykt og blir pålagt av sin familie og moskeen å gå med dette, så møtes dette med et motforbud, slik at hun skal slippe å stå i den kampen. Dette er sjablongtenkning all den tid mange muslimske kvinner ønsker å gå med dette frivillig. Argumentet å skulle beskytte kvinnen ved å innføre sanksjonering for noe hun tvinges til hjemmefra er høyst suspekt. Det er dette jeg kaller for krysskrav. Sannsynligvis handler dette mer om vikarierende argumentasjon som egentlig bunner i motvilje mot muslimer generelt.

Eksempel 3:
Islamsk undertrykkelse av kvinner. Dette henger jo sammen med eksempel 2. Dette er den andre siden av krysskravet. Også her har jeg sett argumentet om at dette slett ikke dreier seg om undertrykkelse, men tvert imot om å beskytte kvinnen. Og hun må beskyttes, både mot seg selv og mot andre. Det kan jo se ut som at det underliggende premisset om at kvinner er ute av stand til å ta vare på seg selv fungerer så selvfølgelig at man er blind for det. Og her som i alle andre eksempler blir jo dette raskt en selvoppfyllende profeti. For mennesker som fratas ansvar for seg selv, vil nødvendigvis ende opp i et avhengighetsforhold til formynderen. Dermed bekreftes formynderens virkelighetsoppfatning.

Eksempel 4:
Abortkampen: Et av argumentene mot selvbestemt abort var at den enkelte kvinne måtte beskyttes mot omgivelser som presser henne, og ikke minst mot sine egne overilte avgjørelser. Også i dette finner vi et underliggende premiss om et syn på kvinnen som mindre kapabel enn menn til å ta vare på egne interesser. I dag vet vi jo at det premisset er fullstendig feil. Jeg er stolt av vår norske modell på dette området. Den er i god empatisk etisk ånd. Kvinnen selv er i sentrum og har siste ordet. Og hun får all den rådgivning hun har behov for og samfunnet støtter og hjelper henne uansett hva utfallet av hennes beslutning måtte være. Dette er en likeverdig løsning.

Eksempel 5:
Aktiv Dødshjelp: Akkurat samme argumentasjonen. Individet må beskyttes mot seg selv og mot press fra omgivelsene. Derfor fratas individet friheten til å velge dette selv. Det er selvsagt fullt mulig å finne frem til likeverdige løsninger på dette. Og det kan begynne med muligheten til å fraskrive seg denne friheten, når man måtte ønske. Noen kan ha moralske skrupler som gjør at de ikke ønsker «fristelsen». De skal respekteres. Og noen kan kanskje ikke stole på sine nærmeste og fraskriver seg muligheten for derved å slippe et eventuelt press. Poenget er at dette skjer frivillig. Og hvert enkelt myndig individ er til enhver tid i sentrum av prosessen, og har det avgjørende ordet på hva som skal skje med egen kropp. Det er verdighet. Her burde Norge se til land som Belgia, som modell for dette.

Eksempel 6:
Surrogati: Her er det fattige kvinner i utviklingsland som skal beskyttes mot seg selv og press fra omgivelsene. Noen argumenterer til og med for at det er mer akseptabelt at kvinner fra rike land utfører denne tjenesten. Mens fattige kvinner fra utviklingsland, som jo til de grader trenger pengene mest, skal fratas denne muligheten. Og igjen tenker jeg at det er mulig å etablere likeverdige løsninger, hvor enhver som vurderer en karriere som surrogatmor tilbys et juridisk sikkerhetsnett, forsikringer, anstendig betaling og et godt helsefaglig miljø til å ivareta henne. Poenget er at det er hun som tar beslutningen, ikke andre forståsegpåere og moralsk indignerte fra fjerne land.