Det komplekse mennesket

Innledning

Hvem er mennesket? Jeg tenker at så lenge mennesket har hatt evnen til å reflektere så har det søkt etter svar på områder som kan sorteres inn under dette spørsmålet. Med henvisning til min lille refleksjon om det å finne seg selv, så kan man kanskje kalle dette for menneskets kollektive primære identitetsfrustrasjon. Mens den individuelle primære identitetsfrustrasjon skapes av usikkerheten i forhold til hvem jeg er, så blir vil det tilsvarende kollektive spørsmålet ha et omdreiningspunkt om hvem mennesket er.  Og på samme måte som mine svar på det individuelle spørsmålet vil få avgjørende betydning hvordan jeg møter mine livsutfordringer, så vil menneskets kollektive svar få en formidabel innflytelse på hvordan mennesket utformer sitt samfunn.  Menneskets tidligste svar har vært religion. Et vesentlig fellestrekk med religion er at den søker å plassere mennesket inn i en større sammenheng. Og gjennom denne sammenhengen tilfredsstilles våre forestillinger om hvem mennesket er. Vi aner også her overgangen til det som kan kalles for den kollektive sekundære identitetsfrustrasjon. Hvem burde mennesket være? I de fleste religioner vil det som oppfattes som idealet, avvike fra det som oppfattes som realitetene. Mennesket er syndig. Det trenger hjelp, rettledning og veiledning. Vi får samfunn og kulturer som utvikler religiøse og rettslige verktøy for å forme mennesket i en mer ideell retning. Ingen kulturer har nådd idealet og frustrasjonen gir seg da utslag i forestillinger om forskjellige løsninger som skal komme i det hinsidige, etter døden.
Og selvsagt må det ha vært slik at de forskjellige kulturer utviklet forskjellige oppfatninger og idealer. Og selvsagt har dette kollidert når kulturer har blitt konfrontert med hverandre. Og det er egentlig ikke så rart fordi mennesket tidlig må ha innsett at måten vi forstår oss selv på har avgjørende betydning i forhold til hvordan vi innretter oss i samfunnet. Selvsagt har ikke dette vært så bevisst og satt på spissen, som jeg har gjort det her, men selvsagt vil all konflikt og religioner også ha slike komponenter i seg. Mens den individuelle identitetsfrustrasjon gir mentale smerter og en nådeløs drivkraft til å arbeide seg ut av det, så gir den kollektive identitetsfrustrasjonen seg utslag i konflikter og krig.

Status i dag er at religionene fått konkurranse fra vitenskap, filosofi og politiske ideologier, som marxismen, nazismen og mer moderate sosialistiske og kapitalistiske ideologier. Sentralt i alle disse ideologiene er oppfatninger i forhold til hvem mennesket er, hvem mennesket burde være, og strategier i forhold til å oppnå idealet. Kampen om menneskenaturen er på ingen måte avgjort, det er langt på vei en ideologisk kamp. Det fikk vi merke da vår hjemlige «hjernevask-debatt» rullet som verst i 2010-2011. Og selvsagt er det retorisk kraftfullt å blande ideer om hvem mennesket er inn i en smørje av ideer om hvem mennesket burde være. Og igjen, her står det mye på spill for de som søker makt i samfunnet. For vårt syn på mennesket avgjør hvordan samfunnet utformes.

Et par momenter fra nyere tid bør nevnes. Da begynner vi med den engelske filosofen Thomas Hobbes som i sin tid utviklet det berømte tankeeksperimentet om naturtilstanden.  Kanskje er det det mest fruktbare tankeeksperimentet som noensinne er gjort innenfor politisk filosofi. For det adresserer direkte spørsmålet om menneskets natur. Hobbes tenkte seg en tilstand enhver form for samfunn, eller stat ikke eksisterte. Hvordan ville mennesket ha oppført seg og fungert i en slik tilstand?  Hobbes hadde et svar på det spørsmålet og det ledet til refleksjonen om samfunnskontrakten hvor hvert enkelt individ gir avkall på sin rett til bruk av fysisk makt, og overlater dette til staten. Vi vet i dag at dette er en svært fruktbar refleksjon som radikalt har redusert voldsnivået i samfunnet. John Locke grep fatt i naturtilstanden hadde et litt mer positivt syn på mennesket. I menneskesyn og forholdet individ/stat går det en rød tråd fra John Locke til Rousseau til Karl Marx til dagens moderne sosialisme og feminisme. Her ender grunnsynet opp med ideer som fokuserer på individets formbarhet. Det sosialistiske ideal går svært langt i å postulere at menneskets natur utelukkende er et produkt av kultur.

 

Et svar vi ikke likte

Da Charles Darwin publiserte sitt berømte verk «Artenes Opprinnelse» i 1859 var han nøye på å unngå å trekke inn mennesket i sin teori. Hele det omfattende verket inneholder kun noen vage referanse om at dette også kan kaste lys over menneskets opprinnelse. Mange tror at Darwin må ha skjønt hvor eksplosivt et slikt skifte i synet på mennesket ville være.  Langt senere utgav han imidlertid boken «The Descent of Man» hvor han trakk inn menneskets avstamning for fullt.  Men allerede før det utviklet det seg en stadig økende forståelse for hvilke implikasjoner dette gir, og det åpnet seg tidlig en front mellom etablerte kristne miljøer og miljøer som trodde på evolusjonsteorien. Status på dette i dag er at vitenskapen anser evolusjonen som et faktum. De fleste kristne miljøer aksepterer den også, gjerne med noen modifikasjoner som gjør at de kan forene dette med sin tro. Så har vi de kristne fundamentalistiske kristne som aldri vil godta teorien og som kjører høylytte kampanjer mot den. Kreasjonismen står særlig sterkt i USA. I løpet av de siste årene har de også fått følge av islamske kreasjonister.  Selv om evolusjonsteorien strider mot de religiøse dogmene så koker dette ofte ned til spørsmål om vårt grunnleggende syn på mennesket.
Som en kompliserende faktor opp i det hele dukker marxismen og deretter sosialismen opp. Marxismen har i et grunnleggende ateistisk utgangspunkt. I så måte var Darwins evolusjonsteori en kjærkommen brikke i dette. Men den klassiske darwinisme har stor vekt på konkurranse, Og populistiske versjoner av den legger en ensidig urealistisk vekt på dette. Og for å trekke denne tråden helt ut, så var jo dette en viktig brikke i Nazismens grunnleggende filosofi. Også innenfor ytterliggående deler av kapitalistisk filosofi, finner igjen konkurransen som et ensidig ideal, da gjerne med referanse til «vitenskapen». Men innenfor de tidligere anarkistiske og sosialistiske bevegelser gikk diskusjonene om dette ganske høyt. Og her ble levert en del viktige innspill som imøtegikk de mest populistiske forestillingene om konkurransen som den endelige mal eller norm for alt menneskelig samspill. Den sterke vekt på konkurranseelementet passer svært dårlig med den marxistiske ideologi hvor man legger større vekt på det kollektive, samarbeidet og ikke minst revolusjonen. Sistnevnte fenomen har slått like inn i komplekse vitenskapelige diskusjoner. Da tenker jeg på diskusjonen om gradualisme opp mot punktualisme. Den den klassiske darwinismen utviklet seg etter hvert til en neo-darwinisme hvor oppdagelsen mekanismer som involverte gener, DNA, RNA og mutasjoner, ble tatt med. Dette var molekylærbiologienes domene.  Her passet den klassiske gradualistiske ideen perfekt inn.  Men, fra siden kom paleontologer som Stephen Jay Gould inn og hevdet at dette ikke passet med det de så i de fossile lagene. Gould var en kjent marxist. Og noe av hans drivkraft kan nok ha vært ideologisk drevet. Debatten er i dag mer uavklart enn den var da den raste for 30-40 år siden. Etter hvert som kunnskapen på molekylært nivå øker, åpner den faktiske kunnskapen for mulige plutselige endringer, selvsagt innen for visse betingelser.  Men akkurat det er ikke temaet her. Poenget med ette er å vise hvor mye dette spørsmålet har betydd, ideologisk sett i de generasjoner som har gått etter at Darwins teori etter hvert begynner å synke inn som en del av menneskets kollektive kunnskap om seg selv. Selvsagt kan det ha blitt opplevd som mye tryggere i de dager da mennesket bare kunne peke på religiøse dogmer, og gjennom det besvare de mest grunnleggende spørsmål om seg selv. Å bli kastet ut av det på denne måten, er en del av menneskehetens prosess mot det å bli moden.  Som tenåringen som oppdager at foreldrene, både er sårbare, feilbarlige og avmektige og som må bruke tid til å bygge om sitt mentale landskap for å evne å forholde seg til realitetene, slik er det også med menneskeheten. Vi kan ikke lengre rope på Gud og andre overnaturlige krefter for fasitsvar på alt. Vi er overlatt til oss selv i våre bestrebelser på å finne ut av hvem vi er, hvem vi vil være, vår plass og vår moral opp i det hele. Og om teologiske teorier både har vært vanskelige, i utilgjengelige språkdrakter og vanskelig og forstå, så kan de ikke måle seg med den virkeligheten som vitenskapen etter hvert avdekker. Realitetene er mer kompleks, mer uforutsigelig, mer meningsløs, mer fantastisk enn hva vi i vår villeste fantasi kunne forestille oss.

Det svar vi ikke likte er i dag, kanskje menneskets viktigste livsutfordring.  For hvordan skal mennesket kunne løse sine store utfordringer dersom vi ikke vet hvem vi er, og vår plass i det hele? De av oss som fortsatt ikke holder hendene mentalt foran våre øyne, ser verdensveggen komme mot oss i et forrykende tempo.  Om vi skal greie å ta noen nød-svinger for å unngå det store smellet så må vi gjøre det sammen nå. Men uten erkjennelsen om hvem vi er, så vil vi aldri klare det kunststykket å stå sammen når det nå gjelder.

 

Alle perspektivene

Når menneskets atferdsmønster skal analyseres er man avhengig av å en bred analyse med utgangspunkt i en lang rekke perspektiver for å kunne den nødvendige nyanserte forståelse. Uten en slik analyse, med utgangspunkt i mange perspektiver, risikerer man å få en enøyd, ja kanskje blåøyd sort-hvit forståelse av hva vi har med å gjøre. Det kan igjen lede til at måten samfunnet innretter seg på for å håndtere problemet kan bli alt for dårlig, ja til og med virke mot sin hensikt. Det jeg vil ha frem her er at menneskeindividet og dets atferd er at resultat av en lang rekke komplekse prosesser, som samspiller og som har sine røtter tilbake helt til livets begynnelse. Da må man være villig til å gå inn i dette for å kunne se og forstå atferden med utgangspunkt i en rekke perspektiver. Det vil igjen påvirke våre holdninger og ikke minst legge grunnlaget for en rasjonell måte å forholde seg til problemet på. Min liste over slike perspektiver er neppe fulldekkende. Den er bare eksempel på hvilke type perspektiver jeg ser for meg:

1.       Evolusjon
Mennesket er skapt og formet av evolusjon. Det gjelder selvsagt også vår atferd.

2.       Historie og kulturutvikling
Individet er i stor grad formet av den kultur det lever i.

3.       Psykologi og utvikling av menneskeindividet

4.       Hormoner og feronomer

5.       Nevropsykologi

6.       Gjerningsøyeblikket

 

Ånd, determinisme, biologi og kaos

Den såkalte reduksjonismen har vært en ekstrem suksess og gitt fantastiske resultater innenfor vitenskap og teknologi. Men på flere områder har denne tilnærmingen begrensinger. Dette gjelder også de områdene vi diskuterer her. Evolusjon, historie og kulturutvikling, psykologi og utvikling av det enkelte individ inneholder alle store innslag av kaotiske elementer. Innenfor biologi viser det seg at anvendelse av kaosteori har gitt god suksess. For dette gjelder selvsagt ikke bare atferd. Det gjelder i høyeste grad selve menneskekroppen og dens funksjon. For å teste ut kaosteorien satte Dr. Robert Sapolski en forsker til å gå gjennom alle studier som omhandler virkning av testosteron. Dette omhandlet alle nivåer: makrostudier på store grupper, virkning på individers atferd, på psykologi, fysiologi, og helt ned på den enkelte celle. Oppgaven var å teste ut om vi har en varians som akkumuleres jo høyere nivå man kommer opp på. Innenfor tradisjonell reduksjonistisk teori så vil alle avvik fra normalen ses på som støy. Dersom man bryter systemet opp i sine enkelte komponenter, og måler disse i stedet og deretter akkumulerer opp, så skal man i teorien redusere støyen. Dette kan man gjøre over flere nivåer, og jo mer detaljert man går til verks, desto mer nøyaktig resultat får man på aggregert nivå. Men slik virker ikke kaotiske systemer. Og menneskekroppen er i bunn og grunn et slikt kaotisk system. Etter å ha gått gjennom rundt 3000 studier fant forskeren at variansen var omtrent den samme på alle nivåer. Det er like mye usikkerhet om man måler testosteronets virkning på enkeltceller som om man måler på en hel befolkning.  Denne type innslag av kaos går igjen i på alle nivåer i biologien. Det inkluderer selvsagt også kulturer og samfunnsprosesser. En slik forståelse av sosiale prosesser får selvsagt også politiske implikasjoner. For det betyr at en rekke negative fenomener som jevnlig forekommer i samfunnet, alltid vil være der. Nivået er nødvendigvis ikke konstant, det vil sannsynligvis kunne variere alt etter hvordan samfunnet innrettes og av kulturen generelt. Men, for å være konkret, så vil nok ethvert samfunn alltid inneholde innslag av vold, rus, konflikt, prostitusjon, fattigdom, kriminalitet osv. Forestillinger om samfunn som er helt fritt for slik problematikk er utopi. Og det er stor forskjell på en politisk strategi med mål om å utrydde elendigheten kontra en politisk strategi med mål om å dempe elendigheten, men samtidig leve med det som er igjen på en verdig måte. Satt i perspektiv så er sannsynligvis denne «støyen» en del av kostanden for å kunne opprettholde det mangfold som skal til for å gjøre samfunnet innovativt og tilpasningsdyktig. Dette må ikke misforstås som en er til bør slutning. Ethvert barn som vokser opp under fattigdomsgrensen er et barn for mye. Og sånn kan vi resonnere for alle slike områder. Det som er poenget her er at samfunnet også må innrettes på å håndtere slikt på en verdig måte når det likevel forekommer på tross av alle anstrengelser for å dempe problemet mest mulig. Varians for å skape mangfold er en sentral del av evolusjonen og utgjør det naturlige utvalgs arbeidsområde. På genetisk nivå kan slik varians oppstå ved at noen gener dupliseres. Og mens det ene duplikatet som kanskje har en viktig funksjon, vil renoveres og holdes konstant av det naturlige utvalg, så vil det genet som er frikoblet kunne mutere fritt uten å bli selektert bort av det naturlige utvalg. På et eller annet tidspunkt kan et slikt gen slumpe til å dekke en ny funksjon, eller om det f.eks. er en transkripsjonsfaktor så kan det påvirke hele gen-komplekser og slumpe til å påvirke det slik at det gir individet en fordel. Og vips så har vi en ny funksjon på gang, klar til å finslipes av det naturlige utvalg.

Og for å forfølge denne tanken enda litt lengre og mer kontroversielt. Det er forholdsvis lett å konstatere at menn utsettes for et hardere seleksjonspress enn kvinner. Menn er da også mer genetisk sårbare fordi de bare har en utgave av Y-kromosomet. Dermed er muligheten for å kompensere for feil blokkert. Det innebærer en større sårbarhet for mutasjoner og dermed også en høyere varians. Dette slår gjennom på den måten at menn er overrepresentert både i den øvre og den nedre delen av normalskalaen. Igjen, dette skaper et større mangfold for naturlig og seksuell seleksjon å arbeide med. Gevinsten er større tilpasningsdyktighet. Mannen er altså i høyere grad naturens forsøkskanin enn kvinner. Det kan han være fordi han har lavere reproduksjonsmessig verdi. Men de som havner på den nederste delen av normalskalaen vil selvsagt bære kostnaden for hele dette gildet.

Om min refleksjon på dette området er riktig så kan dette forandre vårt etiske grunnsyn på mennesker som havner på skråplanet og i elendighet. I utgangspunktet vil en empatisk etisk tenker ikke trenge en slik forståelse for å kunne anse også det elendige mennesket som verdig og verdifullt. Men de fleste har jo ikke en slik prinsipiell tilnærming til problemet. Da kan en slik forståelse være med til å øke forståelsen for at slike fenomener faktisk forekommer i samfunnet, og ikke være så opptatt av å tildele skyld og fraskrive samfunnet ansvar for dette.

 

Forestillingen om atferdsgener

Den klassiske forestilling om gener er at det er DNA-sekvenser som koder for proteiner. Dette er kroppens byggesteiner. Det er også hjernens byggesteiner. Ut av dette har man fått en ide om at gener også styrer atferd. Det har igjen ledet til en forestilling om et gen pr. atferdsmønster. F.eks. et homo-gen, voldtekts-gen, Shopping-gen, gambler-gen, risiko-gen, volds-gen, alkohol-gen, politisk orienterings gen osv. Jeg tenker at slike forestillinger som regel bunner i svært forenklede forestillinger om hvordan atferd blir til. Har jeg et gen for shopping, så shopper jeg, hvis ikke så shopper jeg ikke. De fleste vil selvsagt anse en slik ide som absurd. Hvordan kan et enkelt gen, eller noen få gener produsere så avansert atferd som shopping? For å bedrive shopping må man alltid tilpasse seg lokale forhold. Hvor er butikkene? hvor mye penger har jeg? hva trenger jeg? hva her jeg lyst på? Slike mentale funksjoner trenger store innslag av kognitiv prosessering. Og da snakker vi om strukturer hvor gener er noe veldig bakenforliggende. Det er ikke dermed sagt at ikke gener virker inn på atferd. Det gjør de så absolutt, men bildet er langt mer nyansert enn som så. Noen typer atferd, som f.eks. det å smile har store innslag av genetiske komponenter i seg. Det vet vi fordi fostre smiler, og blinde mennesker, som aldri har sett, også kan smile. Og smile handler jo om koordinering av muskelbevegelser, de riktige musklene med riktig styrke. Og vi kan identifisere en rekke slike fenomener, også hos oss mennesker. Vi har nevnt ansiktsuttrykk. Andre eksempel kan være patting, tygging, blinking osv. Det som går igjen i naturen er ofte at slik atferd er grovt forhåndsprogrammert, men at individet forbedrer dette ved øving og læring. Den nyfødtes sugeeffektivitet, dvs. antall milliliter melk pr minutt, øker dramatisk de første dagene. Slik kommer vi altså til verden med en rekke forprogrammerte funksjoner, som hjelper oss i gang i denne verden. Og innsalget av slike, fordelt på arter, er sannsynligvis omvendt proporsjonal med læreevne og kognitiv kapasitet. Men, denne type atferd kan ikke sammenlignes med atferd som er innovativ, krever planlegging og tilpasning til lokale forhold. Og det er her jeg reagerer på at man fortsatt snakker om gener for atferd. Mitt fokus er at vi tilhører en gren i evolusjonen som har utviklet store innslag av innovativ atferd. Da snakker jeg altså om avanserte mekanismer som setter individet i stand til å finne opp sin egen atferd. Det er dette systemet jeg forsøker å beskrive litt lengre ned i denne refleksjonen. Det aller meste av atferd som vi mennesker bedriver har intet 1:1 forhold opp mot gener. Det er ikke dermed sagt at ikke gener påvirker atferd. Hele det apparat som gjør det mulig å produsere innovativ atferd er jo bygget og konstruert med utgangspunkt i DNA-kode og gener. Og i dette maskineriet har genene på ingen måte abdisert fra sin maktposisjon. De dirigerer systemet gjennom kjemiske signaler for belønning og straff. Det er det jeg kaller for emosjoner eller følelser. Vi har altså utviklet en funksjonell arbeidsdeling hvor hjernen blir fortalt hva den skal ville, gjennom følelser og behov. Men så har vi altså et kognitivt system som har som oppgave å utarbeide strategien og sette i verk handlinger.

Her kan man selvsagt lete etter gener som påvirker alt dette. Men det blir gener som påvirker de mer generelle funksjoner. Da snakker vi om gener som påvirker intelligens, hukommelse, selvkontroll, og ikke minst gener som påvirker emosjoner; styrke og retning på emosjonene og forholdet mellom dem. Og alt dette er påvirket av og vekselvirker med de omgivelser som individet befinner seg i.

 

Obs! krypdyrhjernen manipulerer deg

Mennesket har beholdt krypdyrhjernen og ofte taler den til deg, språkløst med sine hormoner og kjemiske signaler. Og du blir påvirket. I gamle dager trodde man at hele det limbiske system hadde med luktesansen å gjøre. De hadde studert den hos rotter og tok det for gitt at dette også gjaldt mennesker. I dag vet vi bedre, men årsaken til misforståelsen er ikke så vanskelig å skjønne. For luktesansen er svært nært knyttet opp mot denne delen av hjernen. Sannsynligvis henger det sammen med at luktesansen var en særdeles viktig sans for de tidligste pattedyrene. Ethvert menneske blir ubevisst påvirket av feromoner.  Og det er interessant, for i disse ligger det mye viktig informasjon. For eksempel så har vi alle en type gener som skaper et protein med en unik signatur for hvert enkelt individ. Dette proteinet setter seg utenpå hver eneste celle i hele kroppen. Og selvsagt har man reseptorer for disse også. Det er altså proteiner som speiler disse signaturproteinene på en slik måte at de passer sammen som en nøkkel passer i en lås. Slik kan immunforsvaret gjenkjenne cellen og vite at den ikke er fremmed. Dermed angriper ikke immunforsvaret kroppens egne organer. Nå er det slik at slektningers signaturer ligner på min signatur. Jo mer vi er i slekt, jo mer «passer» signaturene deres inn i låsen min. Man har også funnet ut at disse proteinene setter seg ikke bare på utsiden av alle kroppens celler. De flyter også rundt omkring, og de finner da også veien inn i feromonene. Dermed har krypdyrhjernen tilgang til informasjon som sier hvor nært i slekt vi er.

Dette er vesentlig for slektskapsseleksjon, og vil derfor kunne påvirke hvor samarbeidsvillig individet skal være i møtet med den andre. Men det er også vesentlig for partnerstrategi. Her er det to motstridende hensyn. For det første handler det om å unngå innavl. Det vil skape en strategi mot å få barn med nære slektninger. Men på, den andre siden, nettopp på grunn av slektskapsseleksjon så vil et par som er nært i slekt samarbeide bedre. Og dette skaper et seleksjonspress den ande veien. Man har gjort en rekke simuleringer og matematikk for å komme frem til hva som er den optimale strategien. Og den har konkludert med at det mest lønnsomme er å få barn med tremenninger. Og gjett om man gjenfinner det mønstret i naturen?
Hos oss mennesker overstyres nok mye av dette av kognitive funksjoner. Men forsøk antyder kvinner tenderer til å ha en topp på kurven for attraksjon på tremenninger. Uansett bør vi være bevisst på at feromoner påvirker våre impulser. Derfor skal vi ikke se bort fra at vår velvilje, uvilje mot andre vi møter også kan være påvirket av en stum, men likevel så manipulerende krypdyrhjerne. Om vi tar med i ligningen, de selvforsterkende mekanismene for bedømmelse av andre, så aner vi her en mekanisme som kan ende opp med å ta sine egne veier, om vi ikke selv er bevisst på dette og tar kognitiv kontroll på situasjonen.

 

 

 

En filosofisk modell av mekanismene som skaper menneskets atferd

Først og fremst: Den som klarer å forstå måten jeg tenker på i denne fremstillingen har knekt den viktigste koden i forhold til å forstå min filosofi. Fremstillingen er overordnet og setter sammen alle de refleksjoner som befinner seg bak lenkene. Dette er refleksjoner utviklet over mange år.

Mitt bidrag til ideen om den frie vilje er påstanden om at mennesket er i stand til å skape sin egen atferd. Det løser ikke problemet på den måten mange skulle ønske seg. For mennesket er resultat av, og lever i en fysisk verden som i høy grad er preget av determinisme. Men når det kommer til menneskets mentale prosesser så er den så kompleks og har så enormt kraftige fasiliteter for å kunne skape atferd at forutsigelse stort sett blir en teoretisk mulighet. Mennesket skaper sin frihet gjennom evnen til å skape sin egen atferd. Her er det ingen enkle formler å lene seg til. Det hele fremstår som både ekstremt kaotisk og ekstremt organisert på samme tid.

Veldig mange av mine refleksjoner sikter seg inn på den oppsummeringen jeg gjør her. Her presenterer jeg en fullstendig filosofisk modell av det mentale landskap. Og jeg kommer etter hvert til å referere mine mer grunnleggende refleksjoner som modellen bygger på. Det er viktig å slå fast hva denne modellen ikke er. Først og fremst, med referanse til Peder. For hver gang jeg nevner denne modellen så rister han på hodet og begynner å snakke om nevrobiologi.  Vår hjerne består av minst hundre milliarder nerveceller, knyttet sammen i enorme nettverk. Og når Peder skal snakke om dette så refererer han som regel til dette. Min modell er ikke et nevrologisk kart over hjernen. Betyr det at den er ugyldig eller meningsløs? For meg er den ikke det. Noen har sagt det slik at dersom man studer ett nevron, så driver man med nevro-vitenskap. Studerer man to, så driver man med psykologi. La oss trekke en parallell til dataverden. Alt som skjer i min datamaskin er utveksling av elektriske impulser. Dette skjer i slike enorme hastigheter at en utenforstående er sjanseløs til å forstå og analysere hva som skjer. Hvordan har mennesket klart å få dette til? Ved hjelp av reduksjonistiske tilnærminger. Det betyr at vi lager oss tankemodeller av moduler i programmene. Og hver av disse modulene brytes igjen ned i underliggende moduler, som igjen kan brytes ned osv. For hvert nivå kan vi konstruere, studere og forstå detaljene og virkemåten. Slik kan det hele være strukturert i utallige nivåer. Følgelig vil jeg kunne trekke ut et bestemt nivå og påstå at dette egentlig er tull fordi disse modulene ikke finnes. Og sant og si så finnes de ikke. De er bare et mentalt verktøy som hjelper meg til å konstruere og forstå virkemåten på akkurat dette avgrensede området. Selv det du ser på skjermen eksisterer egentlig ikke. Det er virtuelle representasjoner av langt mer komplekse mekanismer som skjer under pansret. Sånn er det også med min filosofiske modell. Den beskriver og navngir moduler som ikke eksisterer i virkeligheten, men som likevel kan hjelpe oss til å oppnå innsikt i min oppfatning av hva som egentlig foregår på dette nivået. Freuds modell av menneskesinnet er et lignende verktøy, tilpasset hans måte å beskrive mentale prosesser på. Slike moduliseringer utelukker ikke nødvendigvis hverandre. Dette er uansett menneskekonstruerte forsøk på å beskrive en forestilling om hvordan ting fungerer. Så, ja, når jeg snakker om følelser, så vet jeg at det, til syvende og sist er snakk om nevroner, signaler og kjemi. Men på samme måte som vi aldri ville beskrevet Windows ved hjelp av maskinkode, på samme måte er det uhensiktsmessig alltid å forholde seg til nevron-nivå i beskrivelse av virkemåten til mentale prosesser.

Min modell er heller ikke et kart over hjernefunksjoner. Men, når det er sagt så vil den delvis avspeile noen fysiske avgrensinger i hjernen. Det jeg refererer til som følelser er hovedsakelig lokalisert til det limbiske system, mens det jeg refererer til som fornuft, hovedsakelig er lokalisert i den fremre del av hjernebarken. I forhold til beslutninger og moral så er man inne på at hjerneaktiviteten for dette er høy i den bakre del av pannelappen.  Det jeg refererer til som virkelighetsoppfatning refererer seg til hukommelse, og den er slik jeg forstår det lokalisert nok så spredt ut over hele hjernen. I forhold til fantasi, så er jeg usikker, men jeg forestiller meg at de hjernedelene som behandler sanseinntrykk, særlig synssentret som ligger bak i hjernen, er involvert i dette.

Min modell er heller ikke en psykologisk modell av et sinn. Selv om den delvis sammenfaller med termer og begrepsapparat fra psykologien, så handler dette ikke om psykologi. Dette er en filosofisk modell, laget i den hensikt å forsøke å forstå bakgrunn for menneskets komplekse atferdsmønster på et nivå hvor det er tilpasset filosofiske, politiske og religiøse refleksjoner.

 

 

 

 

Basis for denne modellen begynner med det jeg kaller for atferdsdualismen. Det handler om den at jeg har et krystall klart fokus på skillet mellom viten og vilje. Dette gjennomsyrer hele min måte å tenke på. Jeg har plassert det emosjonelle systemet øverst. Det indikerer hvem som er «sjefen» i systemet. Summen av dette er det man filosofisk kaller for viljen. «Hva er det jeg vil?» Det er den enheten som virker retningsgivende på hele systemet. Når jeg snakker om genetisk innflytelse på atferd, så handler det om innflytelse gjennom hjernens belønningssystemer. Det er genene som bestemmer hjernestrukturene, inkludert det limbiske system. Men størrelsesforhold og ikke minst sammenkobling av disse er sannsynligvis i høy grad influert av omgivelser og kjønn.

Men det er ingen enkel biologisk determinisme i dette. Grovt sett kunne alle de andre modulene vært sortert under spørsmålet «Hvordan får jeg det til?» Mens emosjonene angir oppdraget på den ene siden er det hjernens atferds-ingeniører, som på bakgrunn av dette oppdraget konstruerer atferden. Og det er nettopp i disse mekanismene at atferden, som er en respons på emosjonene, utformes og blir til. Poenget her er at dette er et særdeles sinnrikt kreativt, innovativt system.  Mennesket er på ingen måte programmert til hvordan det skal løse «det genetiske oppdrag» som det føler gjennom emosjonene. Jeg kaller det gjerne også for tilbøyeligheter. Oppdraget er ullent, språkløst, truer og doserer belønninger og straff. Her er det viktig å kjenne forskjell på oppdaget på den ene siden og den den innovative konstruksjon av atferd på den andre siden. Et oppdrag er et mål, et insitament, et lokkemiddel, eller en trussel. Det sier intet om hvordan utfordringen skal løses. Løsningen konstrueres opp av de resterende modulene. Her kan det være greit også å skille mellom prosedurale og innovative prosesser. Det jeg har beskrevet her er de innovative prosessene. Det er ikke dermed sagt at ikke mennesket også kan ha prosedural atferd. Men det er type atferd som er mer fremtredende i foster og småbarn-stadiet, og i mer bakenforliggende funksjoner, som f.eks. at pupillene blir større i svakere lys.

Resten av systemet er altså viet problemet «hvordan får jeg det til?». Og her begynner jeg gjerne bakerst, med sluttproduktet. Største delen av hjernen er viet den oppgaven å skape individets handlinger eller atferd.  Men her har jeg også tatt med planer og standpunkter. Alt dette er systemets sluttprodukter. Ytre sett ender det opp i handlinger og et atferdsmønster som kan observeres. Måten individet oppfører seg på har avgjørende betydning for suksess eller fiasko. Jo bedre dette systemet fungerer, desto bedre vil individet lykkes med sin oppførsel. Dette skaper et naturlig seleksjonstrykk som vil tendere til å forme atferdsmønstret.

Forut for handlingen ligger beslutningen.  Det er det jeg i figuren har kalt for det evaluerende system. Ikke alle handlinger er rasjonelle. Noen handlinger blir til uten stor involvering av beslutningsmekanismen.  Jeg kaller det for irrasjonelle handlinger. Det er illustrert med pilene som går utenom beslutningsmekanismen, enten direkte styrt av det emosjonelle systemet, eller refleksstyrte, automatiske handlinger som kanskje mer har opphav i kognitive funksjoner. Beslutningsprosessen er i kontinuerlig aktivitet og er, ifølge min hypotese opphav til bevisstheten. For evaluering henter beslutningsprosessen sine kriterier fra henholdsvis virkelighetsoppfatningen og det emosjonelle systemet. I beslutningsregnskapet manifesterer dette seg som henholdsvis sannsynlige konsekvenser på den ene siden og verdier på den andre siden. Men dette systemet har også kontrollfunksjoner. Dette er ingen harmonisk prosess. Og det vil eksistere en kamp mellom det emosjonelle systemet, som gjerne vil agere ut på ren impuls og automatikk (jamfør Freuds ID), og det kognitive systemet (Jamfør Freuds Ego) som forutser og advarer om negative konsekvenser, gjerne på lengre sikt.  Bremsemekanismene som skal kontrollere og balansere dette er svært avhengig av styrken på det kognitive systemet (Jamfør Freuds superego). Beslutningsprosessens produkt er svaret på spørsmålet «Hva gjør jeg?». Men for å kunne utøve denne funksjon er det avhengig av mulige alternativer å velge mellom. Disse alternativene skapes i det jeg kaller for det kreative systemet, da i all hovedsak i et samspill mellom fantasi og fornuft, men også med input både fra det emosjonelle systemet og fra virkelighetsoppfatningen. Det kreative systemet består av et mylder av kreative prosesser, på mange forskjellige nivå. Det er dette som er selve «motoren» i den innovative skaperkraft. Uten denne motoren, som fungerer etter samme grunnleggende prinsipp som det naturlige utvalg, vil ikke mennesker og dyr være i stand til å skape sin egen atferd.

Den som setter seg inn i dette systemet vil, forhåpentligvis innse at dette er et system som gjør det mulig å svare på enhver utfordring med en vifte av mulige handlinger. Handlingene kan være alt fra impulsive til dypt rasjonelle og planmessig strategiske, til ikke å reagere i det hele tatt. Forskjellen på det rent impulsive og den overveide handling er først og fremst hastighet. Det tar lengre tid å gjøre en rasjonell evaluering av en handling enn å la den passere utenom. Der finnes (kanskje fra gammelt av) direkte koblinger mellom sentre i det limbiske system (følelser) og de utøvende deler av hjernen. Tid er ofte kritisk, derfor er denne gamle koblingen opprettholdt. I tillegg til tid krever selvsagt også rasjonell evaluering mer mental kapasitet. Og selvsagt har vi systemer som hindrer unødig bruk av mental kapasitet.

På tross av den frihetsgraden som dette systemet gir så vil individets atferd ugjenkallelig være preget av genenes bakenforliggende oppdrag. På den måten er individet et fritt vesen, det opplever seg selv som et fritt vesen, men det er likevel styrt av en bakenforliggende kraft, programmert med et formål: reproduksjon. Den programmeringen naturen har lagt inn i dette som manifesteres seg som følelser i vårt mentale landskap er altså formet av det naturlige utvalg og reproduksjon. Det er ikke dermed sagt at mennesket er utstyrt med noen bevisst viten om hva den «egentlige hensikten er». Dette er en kode som mennesket har bruk langt tid å knekke. Og vi hadde ikke kunne gjort det uten nysgjerrighet, vitenskapelig innsats og selvsagt store mengder kognitive ressurser.  

Er det arv eller miljø?

Den unyanserte debatten om arv eller miljø må vel for lengst være regnet som avleggs. Jo mer man forstår av evolusjonsteorien, hva som former artene, naturlig seleksjon, seksuell seleksjon, de krefter som former individ og kultur, jo mer innser man at alt dette er et komplekst samspill hvor det er viktigere å forstå dynamikken i samspillet enn hele tiden å måtte nøste tilbake til hvor store andeler som kan knyttes til arv og hva som kan knyttes til miljø. Dette gjelder særlig på området atferd. Man kan godt forstå ønsket om å kunne skille disse komponentene fra hverandre. For det er i utgangspunktet enklere å påvirke miljø, enn å påvirke arv. Det som er avhengig av miljø, er det mulig for politikere og andre å gjøre noe med. Dermed kan man innta det tradisjonelle synet at jo bedre man kjenner forskjellen på arv og miljø, desto større er frihetsgraden i form av mulighet til å forme samfunn og kultur. Men selv det er en antagelse som slett ikke er noen ferdigprogrammert fasit. I skrivende stund går det en vitenskapelig revolusjon over verden. Vet hjelp av mekanismer utviklet i bakteriers immunforsvar er man i dag i stand til å søke opp, endre, slette eller sette inn gen-sekvenser. Dette kan altså i dag gjøres med omtrent hundre prosent presisjon. Dette innebærer at mennesket nå har adgang til presis programmering av DNA kode. Og jo mer vi forstår av denne koden, desto flere muligheter finnes for manipulasjon. Pr. i dag aner vi ikke rekkevidden av dette. Men det innebærer altså at også arv i dag er innenfor rekkevidde av bevisst manipulasjon.

Samtidig vet vi i dag at omgivelser og miljø har svært stor innvirkning på hvordan et individ utvikler seg. Vi kjenner til at individet, helt fra tidlig fosterstadium velger ut de gen-sekvenser og den DNA kode som best ser ut til å kunne møte de utordringer individet blir utsatt for. Det betyr på ingen måte at den såkalte Blank Slate teorien får noen større gyldighet. For individet er i like stor grad et biologisk produkt som før. Dette handler kun om den kolossale fleksibiliteten og tilpasningsevnen som er innebygget i de biologiske mekanismene. Et godt bilde på det er å sammenligne med en plante.  For eksempel en gummiplante. Man kan klippe og frisere så mye man vil på den, men den kommer aldri til å bli en furu. Eller man kan passe på at den får nok jord lys og vann slik at den får gode kår til å vokse og trives på egne premisser. Ved hjelp av omgivelser kan man vansire, hemme, undertrykke og ødelegge. Da er miljøpåvirkningen nærmest hundre prosent.  Jo mer skadelig og fiendtlig miljø individet vokser opp i, desto større er den prosentvise negative miljøpåvirkningen. Innvirkningen av arv får da mindre betydning. Har individet det riktige sett med gener, og vokser opp i et fiendtlig, omsorgssviktene miljø, ja så utløses de «dårlige» genene og vi produserer vi en psykopat. Og psykopater kan sette i gang en kjede av negative sosiale prosesser, som igjen manifesterer seg for neste generasjon som sosial arv. Dermed kan konsekvenser og samfunnskostnader for et slikt mistak komme totalt ut av proporsjoner.

Politisk ansvarlighet

Politikere med enkle ideologiske, gjerne dikotomiske ideer om mennesket utgjør en stor risiko for samfunnet og særlig for enkeltindivider og grupper individer. Det samme gjelder politiske retninger med enøyde perspektiver på mennesket, gjerne også islett av hat-ideologi. Dersom slike mennesker får makt har vi den kombinasjonen som det modne mennesket frykter mest av alt: nemlig kombinasjon av irrasjonalitet og makt.

Enhver politiker med ideer om å utvikle det gode samfunn for alle burde kreve av seg selv at hun setter seg inn i menneskets natur og den ufattelige kompleksitet som preger mennesket. Her er det ikke plass for retorikk og enkle slagord. Her er det ingeniørtenkning, analyse og forståelse som teller. For jo mer man forstår, desto større er muligheten for å kunne utvikle rasjonelle strategier for å ta samfunnet i den best mulige retning. Jeg har diktet opp begrepet empatisk rasjonalitet som en navnemerking på den type holdning som prinsipielt alltid kombinerer rasjonalitet med livskvalitet. Det er ikke lengre noen unnskyldning for politikere ikke å forholde seg til menneskets kompleksitet og det ufattelige mangfold det gir, og også forstå at kostanden for dette alltid vil være et sjikt av støy av type elendighet i ethvert samfunn. Da må man evne til å ha flere tanker i hodet på samme tid. På den ene siden skal man innrette samfunnet slik at dette sjiktet blir minimalisert. På den annen side må man innrette seg slik at man tar vare på de som havner utenfor, slik at de bevarer sitt ukrenkelige menneskeverd og at samfunnet står sammen om å avhjelpe de verste problemene, uten at det går på bekostning av menneskeverdet. For de vil alltid være der, de elendige. Så lenge mennesket er menneske, så vil de være der. Drømmen om å avskaffe elendighet er en utopi. Det er en god utopi, men i mellomtiden så skal samfunnet måles på måten det forholder seg til denne type fenomener.