Det konsumerende mennesket

Om det å ta plass i verden

 

Svangerskapet demonstrerer den determinisme som karakteriserer kvinnens seksualitet. Enhver kvinnes kropp og sinn blir overtatt av en ktonisk kraft hinsides hennes kontroll. I det velkomne svangerskap er dette et frydefullt offer. Men i det uønskede, det som er kommet i stand ved voldtekt eller ved et uhell, er det en gru. Disse ulykkelige kvinnene skuer rett inn i naturens mørke hjerte, for fostret er en godartet svulst, en vampyr som stjeler for å kunne leve. Det såkalte fødselens mirakel er naturen som får det som hun vil.

Dette sitatet fra Camille Paglia har jeg brukt flere ganger før. Her er det på sin plass å bruke det igjen. Da med hovedvekt på dette:

for fostret er en godartet svulst, en vampyr som stjeler for å kunne leve. Det såkalte fødselens mirakel er naturen som får det som hun vil.

Individet starter sin tilværelse, ofte som en ren bivirkning, som et resultat av en forførende natur. Og individet stjeler fra mammas ressurser for å kunne leve, utvikle seg og vokse frem.

Dette er det konsumerende mennesket. Det er mennesket som på ingen måte kan eksistere uten å konsumere. Og på sett og vis, så gir dette oss mennesker ofte et sosialt dilemma fra den dagen vi blir til. Jeg har møtt mennesker som har opplevd dårlig samvittighet for i det hele tatt å eksistere. For mennesket kan ofte være dyrt i drift. Vi drives til å ta for oss. Vi trenger mat klær, varme, tak over hodet, redskaper, oppmerksomhet og underholdning. Vi trenger kjærlighet, vi trenger partnere vi trenger sex. I det hele tatt, fra før vi er født befinner vi oss i en konkurranse med andre om ressurser. Noen ganger er konkurransen hard og nådeløs. Andre ganger er det overflod. Men det som til syvende og sist er sikkert er at ethvert individ, som får vokse frem, vil ta sin plass her i verden. Og vi tar plass, fysisk, mentalt, økonomisk og sosialt. Og den plassen vi tar er selvsagt ikke likt fordelt. Synlige mennesker, narsissister og bøller befinner seg i den ene enden av skalaen. De er kravstore og storforbrukere. Og, som nevnt mange ganger tidligere: Jo mer plass vi har, desto større er vår evne til å ta enda mere plass.  I andre enden av skalaen finner vi usynlige mennesker og elendige mennesker. Disse blir fortrengt opp i et hjørne, og sniker seg til en smule her og der, gjerne med dårlig samvittighet.  
En annen faktor opp i det hele er at dette behovet for ressurser bare for å eksistere også handler om maktrelasjoner mellom mennesker. I våre dager skal individet vokse opp og ta en utdannelse. Dette støttes av foreldre og staten. Men i neste omgang har individet behov for å bo, for mat, for energi, for transport mm., for i det hele tatt å klare å eksistere. Dette klarer ikke individet å etablere på egenhånd, og blir da avhengig av langsiktige lån for å få det hele til å gå rundt. Så etableres det selvsagt systemer som melker mennesker med utgangspunkt i slike behov. De individer som ikke har rike foreldre ender da opp med, gjennom et langt liv å bidra med store andeler av sin verdiskapning til, nettopp de som har rike foreldre. Dermed kan man si et det konsumerende mennesket er født med et handicap som skaper negativ omfordeling omtrent fra første dag.

Et politisk og moralsk spørsmål opp i det hele er i hvilken grad vi evner å tåle at andre individer tar sin plass her i verden. Og da handler det ikke bare om fysisk plass, heller ikke bare om materielle ressurser, men også sosialt, politisk, religiøst og kulturelt. I hvilken grad tåler vi at andre utrykker sin fremmede kultur? I hvilken grad tåler vi andres religiøse uttrykk? Hva med deres matvaner (som ofte kan oppfattes illeluktende av utenforstående)? Hva med deres meninger, oppfatninger, religiøse skikker? Hva med menneskers utseende? Tåler vi at stygge mennesker tar sin plass i det offentlige rom, eller i det hele tatt i vårt synsfelt? Hva med andres musikk og kulturuttrykk? Og kanskje er det slik at de fleste av oss tåler mye av dette, bare det ikke kommer for nær oss, og fortrenger vår plass her i verden. Og da er vi inne på spesielt det å ta sosial plass. Dominerende og synlige mennesker tar ofte stor sosial plass. Og dette forskyver selvsagt godene slik at man i andre enden får mennesker som blir usynlige og undertrykte. Bør det være slik? Eller burde det være slik at det modne samfunn også bevisst fokuserer på å utvikle mekanismer som gir god omfordeling, både sosialt og økonomisk?

Som vi aner så er det mange interessante filosofiske og moralske refleksjoner vi kan fordype oss i  kjølvannet av en refleksjon om at mennesket også er et konsumerende vesen, og ikke kan unngå å være noe annet.

Hva er forbruk?

Mennesket er heldigvis også et produktivt vesen. Det er jo absolutt nødvendig, ellers hadde det jo ikke vært mulig for oss å eksistere. For det som konsumeres, må også produseres. Forbruk handler dermed om å benytte seg av alt som mennesket kan skape ved sin verdiskapning, og i videre forstand naturressurser. Naturressurser er begrenset, og ikke alt er fornybart. Det betyr at forbruk i teorien kan sorteres i to typer, nemlig destruktivt og bærekraftig. Destruktivt forbruk er forbruk hvor det som forbrukes ødelegges eller forsvinner og aldri kan gjenskapes. Så har vi bærekraftig forbruk hvor det som forbrukes kan gjenvinnes. Nå kunne man jo gå inn på selve gjenvinningsbergepet. For det er klart at svært mye kan gjenvinnes bare innsatsen er stor nok.  Og da snakker også om tid. Men i fysikken har vi noe som heter loven om energibevaring.  Summen av alt som inngår i en prosess, materie og energi, forblir konstant. Ingenting blir borte. Det bare forandrer tilstand. Men så har vi loven om entropi, nemlig at alle prosesser skaper økende uorden. Forbruk er dermed egentlig å  «rote det til». Når vi mennesker utvinner metaller og mineraler, og forbruker det, så innebærer dette ikke at alt dette forsvinner, det blir bare spredt utover på en slik måte at det blir vanskeligere å gjenvinne det etter bruk. Så skillet mellom destruktivt og bærekraftig forbruk må gå der vi anser det som praktisk umulig å gjenvinne noe, for eksempel innen en generasjon.
Som art er vel vi mennesker i dag i ferd med å bli en trussel for verdens økologiske systemer. Vi er i ferd med å skape en verden fattigere på mangfold. Mennesket har alltid forbrukt ressursene i sitt nærområde. Nå er mennesket i ferd med å forbruke ressursene på kloden. Det er selvsagt en utvikling som ikke kan fortsette i lengden.

Hva er nødvendig forbruk?

På den ene siden av skalaen finner vi overdådig forbruk, mens i den andre enden av skalaen sulter mennesker i hjel.  Samtidig har antallet mennesker på kloden aldri vært så høyt som det er i skrivende stund.  Jo flere mennesker, jo større gjennomsnittsforbruk, desto større belastning blir det på kloden. Hvor går tålegrensen? Kanskje kan formelen for gjennomsnittsforbruk pr menneske slik:

Totalt gjennomsnittsforbruk= (totalt bærekraftig forbruk + totalt destruktivt forbruk)/antall mennesker

Vi ønsker jo å redusere det destruktive forbruket til null. Det betyr i praksis at vi må gi avkall på noe forbruk, mens noe av dette forbruket kan erstattes med utgangspunkt i bærekraftig verdiskapning.

Opp i dette er det to åpne spørsmål: Er det mulig å erstatte all destruktiv verdiskapning med bærekraftig verdiskapning? Og er det mulig å øke den totale verdiskapningen ved bruk av smartere teknologi?

Dette er sentrale spørsmål, som det sannsynligvis er mange meninger om. For det som er opplagt er at verdens befolkning er økende, og sannsynligvis vil være det i mange år fremover. Denne enkle matematikken tilsier da at dersom ikke verdiskapningen øker tilsvarende så vil gjennomsnittsforbruket pr mennesket måtte gå ned. Nå er det slik at en økning av antall mennesker på kloden, også i seg selv øker potensialet for verdiskapning. Men dersom teknologier og løsninger ikke blir tilsvarende smartere, og vi fortsatt forbruk basert på destruktiv verdiskapning, så vil det medføre at ressursene uttømmes og verdiskapning pr gjennomsnittsmenneske vil gå ned. Hvor går i så fall tålegrensen for at dette spinner ut av kontroll og ender opp med samfunn som går i oppløsning?

Det vi ser er at alle variabler i denne formelen er bevegelig. Men en ting kunne vi ha forsøkt å låse den på. Det går på spørsmålet om hvor minimumsgrensen for det meningsfylte liv ligger.

Forhold mellom forbruk og lykke

Den dagen store grupper mennesker mangler det mest nødvendige, mat, klær, tak over hodet osv. er det duket for bråk. Revolusjoner har kommet av slikt. Dersom steinaldermennesket opplevde denne type problem kunne man ane en løsning ved å søke etter nye og bedre områder. Men jeg tenker at steinaldermennesket, selv om det var et langt hardere liv, så var kanskje ikke frustrasjon nødvendigvis den samme, som for et moderne menneske. For steinaldermennesket hadde faktisk en annen frihetsgrad, og kunne ta ut frustrasjonen på innsats. Hver dag, nye muligheter, for jakt, fiske eller annen matsanking. Det er steinaldermenneskets naturlige verdiskapning. Og den kunne pågå hele tiden, selv om resultatet noen ganger var magert.

Innenfor det siviliserte samfunn kan enkeltindividet oppleve helt andre begrensinger. Det har potensiale for verdiskapning, men får ikke brukt den. Det har to hender, føtter, og et hode som kan brukes, men ingenting å bruke det på. Dermed blir frustrasjonen dobbel. For det første har vi denne usynlige lenkingen av hender og føtter. For det andre er det det å kjenne på og oppleve sulten og fattigdommen. Det er egentlig ikke rart at mennesker tar til gatene i slike situasjoner. Så får de i alle fall brukt seg selv.

Sett opp mot denne kontrasten så kan man si at individet er i behov av tilgang på ressurser som minst dekker to nederste nivåene i Maslows Behovspyramide. Det er de fysiske behovene og behovet for trygghet. Men er mennesket lykkelig i denne tilstanden? Svaret er at generelt sett, så kan man ikke regne med det. Begge disse behovene kan jo dekkes av mennesker i fengsel. Og er man i fengsel, så er man neppe lykkelig. Nivåene videre opp i pyramiden går alle på det sosiale. De knytter særlig an til menneskets behov for å være noe for andre, få til noe som andre anerkjenner, og få til noe å være stolt av. Og nettopp her ligger kimen til en drivkraft til et forbruk som går utover det nøkterne, beveger seg til storforbruk og videre derfra til prangende forbruk.  Kanskje begynner dette med en type atferd vi observerer med katter. De kommer gjerne hjem og viser stolt frem byttet. Det er i alle fall slik vi fort kan tolke det. Det steinaldermennesket som kunne vise til suksess i form av å skaffe mat og ressurser til familien oppnår selvsagt høy status. Det påvirker igjen reproduktiv suksess. I større grupper vil dominante mennesker kunne forsterke denne effekten ved å utnytte andre. Summen av dette er at høystatus mennesker forbindes med rikdom. Og så snart sammenhengen har sementert seg i kulturen, så fungerer den begge veier. Høy status gir tilgang på ressurser, men også den andre veien, om du kan vise til rikdom, eller noe som minner om det, så gir det høy status. Dermed er helvetet i gang. Vi får et driv til å fremvise stort forbruk, ikke fordi vi trenger det, men som en kompensasjon for opplevd manglende status. Dette signaliseres gjennom raushet og synlige signaler på rikdom. Den som kan oppvise slike signaler vil på den måten oppnå falsk respekt og falsk beundring. Jeg sier falsk fordi dette stort sett vil opphøre straks signalene blir borte. Dette er en type kompensasjon som oppstår på grunn av dårlig menneskesyn. Individet er usikker på sin egenverdi. En respons kan da være å kompensere dette med pomp og prakt. Derfor er det sannsynligvis en sammenheng mellom sosialt klima og slike signaler. Et sikkert tegn på dårlig sosialt klima er nettopp at man har en elite som preges av overdådighet, arroganse og prangende forbruk, og at dette står i grell kontrast til resten som ofte lever på eksistensminimum. 

Men om vi går tilbake til basisdrivkreftene som driver til overdådig forbruk, så ser vi at disse utmerket kan kompenseres med et varmere sosialt klima, hvor menneskene er trygge på sin egenverdi, uavhengig av økonomisk rikdom. Dersom mennesket naturlig innvilges sin verdifullhet av varme sosiale omgivelser, så kan denne effekten dempes, og livet kan oppleves som rikt og meningsfullt likevel, selv om man ikke har så mye å rutte med.

Jeg mener å ha sett forskning på folk som vinner store pengepremier. Den forhøyede lykken varer i ett til to år, så er man tilbake på normalen igjen. Man kan altså ikke oppnå langvarig lykke bare på en boost av penger. Jeg har også hørt at forskning antyder at kvinners lykkerus varer omtrent i 20 sekunder etter at hun har kjøpt noe. Det er som å spise sukkertøy. Det gir et kortvarig behag, etterfulgt av sur smak i kjeften. Sett i dette perspektivet blir kanskje forbruk å anse som et utrykk for generell misnøye og frustrasjon, som medisineres bort ved kortvarig symptomlindring. Slike fylles hus og garasje opp med dingser vi egentlig ikke har bruk for, og som ofte aldri blir brukt, og som heller ikke gir noen varig lykke. Så jeg tenker at kurven for lykke som funksjon av forbruk er en kurve som først stiger bratt, men som deretter flater ut og deretter nærmer seg asymptotisk en grense for livskvalitet som aldri kan overstiges.

En moden kultur må ha fokus på denne problemstillingen, og hele tiden det betingelsesløse menneskeverdet, og det varme sosiale klima. Drivkraften til å vise oss frem ved å signalisere rikdom, vil alltid være der. Men man kunne jo forsøke å etablere en mote på at dette egentlig er litt dumt og biologinært.

Jeg tenker også at en god kur til kompensasjon for dette er at vi alle deltar i verdiskapning.  Og da tenker jeg ikke bare på verdiskapning som beriker oss selv, men også på den som gleder andre. For det er gjennom å glede andre at mennesket kan oppleve seg selv som ekte verdifull.

Det søte liv i nedoverbakke (dekadanse)

Jeg tenker at livet kan sammenlignes med å gå tur. I motbakke går det trått og vi opplever mostand, men samtidig går det oppover. Altså er det i motgangen vi vokser. Og motsatt er det lett å gå nedoverbakke. Ingen motstand i livet og det går jevnlig nedover med oss. Det er nok en forskjell på oss mennesker at noen er mest orientert om å forbruke, mens andre er mer opptatt av å skape. Ureflekterte forbruksmennesker har neppe så mange tanker om balansen mellom egen verdiskapning og forbruk. Og med manglende erfaring på verdiskapning forringes også interessen for den reelle verden. Man er hverken interessert i vitenskap, teknologi, samfunn, politikk eller filosofi. Det som teller er hva man har på seg, vennene, ferier, filmer, party og underholdning. Og alt dreier seg om det sosiale spill. Da blir fort det som forbindes med verdiskapning til noe mindreverdig. Man skal helst ikke ha tatt i noe som gjør deg skitten på hendene, og man skal heller ikke ha venner som driver med slikt. I dette sosiale klimaet utvikler den arrogante narsissist et slags smørbilde av seg selv, som noe utsøkt som bare fortjener det aller beste.  Ofte blir slike mennesker temmelig uvitende om den reelle verden rundt dem. Tilsvarende utvikles et dårlig menneskesyn av typen at menneskeverdet er proporsjonalt med det forbruk og den rikdom man kan oppvise. I denne arrogansen ligger det selvsagt også en bakenforliggende ide om de andre, som er mindreverdige. Dette relaterer seg biologisk til det jeg kaller for parental seleksjon, som skaper en opplevelse av egen berettigelse som særlig utvalgt. Noen er kanskje reflektert nok til å se på «de andre» som et nødvendig onde, mens noen kanskje er så ureflektert at de helst skulle hatt dem bort og ut av verden, i alle fall ut av synsvidde, for de ser ikke sammenhengen mellom sitt eget forbruk og dem som skaper verdiene.

Nå er jo det jeg fremstiller her en karikatur. Men, likevel går det an å påpeke at dette er en trend. Og kanskje er det velstandssamfunnets skyggeside vi aner et glimt av her. For det er nettopp velstand, og som regel tilgang til flere goder enn man kan skape selv, som kan lede mennesker inn på denne ulykksalige veien. For mennesker i denne tilstanden kan fort få en følelse av misnøye, tomhet og meningsløshet. Og det er jo noe som igjen driver til å søke enda mer shopping, moter og unyttig forbruk.

Innenfor denne problematikken kan det kanskje spesielt i vårt samfunn være interessant å fokusere på informasjon og utdannelse. Altså kunnskapsutvikling. For det er vel slik at denne samme manglende realitetsorienteringen påvirker både yrkesvalg og fritidsinteresser. Det blir mer utrendy å velge yrker som står sentralt i verdiskapning. Det kan være alt fra yrkeskompetanse, til matproduksjon, til ingeniører, til forskning og vitenskap. Og i forhold til informasjon, så har vi jo i dag alle muligheter. I min oppvekst hadde vi bare NRK. Dermed fikk vi med oss den bredden som var i det tilbudet. Her inngikk alt fra underholdning, til vitenskap, til nyheter, til politikk, debatter og sport. I dag er det mange som velger bort alt som ikke er underholdning.  Det er et paradoks. For vi har i dag en jungel av tilbud om all slags informasjon. Men så får vi altså noen grupper, som knapt nok vet navnet på statsministeren i landet. Kanskje kunne vi definere det som en tilstand av ignoranse, forårsaket av en flom av unyttig underholdning. Dersom en slik trend går langt nok, blir det til slutt en trussel, både mot demokratiet, men også mot velstandssamfunnet. Et velstandssamfunn blir jo ikke til av seg selv. Det må skapes. Om balansen tipper over på forbruk er vi jo over på en utvikling som ikke kan vedvare uten å ende i krise.

Mennesket er utviklet for å bruke hele seg. Funksjoner som ikke tas i bruk vil forfalle. Det å leve et liv med lite utfordringer hvor forbruk er hovedingrediensen, er sannsynligvis skadelig, både fysisk, psykisk og sosialt. Det passer å definere en slik tilstand som dekadanse. Den kan selvsagt unngås. Det er fullt ut mulig for rike mennesker å vedlikeholde all sin vitalitet. Da handler det om arbeide og en bevisst strategi om å eksponere seg for utfordringer. Dekadanse har en tendens til å komme snikende der velstanden bugner over flere generasjoner. Dekadente mennesker kan også bli svært skadelige for samfunnet. Fordi makt kan være en av privilegiene de tilegner seg i kraft av sin velmaktsposisjon. Da har vi den livsfarlige kombinasjonen av makt, tap av moralske standarder og irrasjonalitet. Dermed har vi også koblingen til en av de største farer et vellykket samfunn står overfor, nemlig det moralske forfallet over generasjoner av herskende alfa-regimer.

Forslag til sjekkliste for dekadanse:

1)      Menneskeverd defineres av forbruk, sosiale posisjoner og berettigelse

2)      Forfengelighet

3)      Pompøsitet

4)      Manglende realitetsorientering

5)      Kravstor

6)      Narsissisme

7)      Psykopatiske trekk

8)      Misnøye

9)      Perspektivløs, overflatisk, ureflektert og ignorant

10)   Æresorientert, med høyt fokus på skamming

11)   Sosialt spill

Feminine- maskuline- dekadente trekk

Dette er neppe forsket på fordi dekadanse sannsynligvis regnes som et svært oppkonstruert begrep. Selvsagt er det det. Men kanskje er det mulig å se dette i sammenheng med spørsmålet om hva som former mennesket uten for mye utfordringer eller begrensinger. Høy velstand og sosial oppbakking på alle plan vil øke menneskets frihetsgrader dramatisk. Da snakker vi både om materielle og sosiale begrensinger. Min refleksjon er at vi da kommer nærmere det biologiske mennesket. For det som da vil forme vårt fokus er å optimalisere våre verdisystemer, slik de ser ut, urørt av normalmenneskets utfordringer. Det er sannsynligvis dette det såkalt «norske likestillingsparadokset» handler om.  Det er vel en god indikasjon på at der det ikke finnes andre begrensinger, så vil menneskets atferd bli mer biologinær. Selvsagt er dette nyansert. For det sosiale spill slutter jo ikke på toppen av velmaktens tinder. Tvert imot. Men likevel tenker jeg at det biologiske preg er lettere å få øye på i slike kretser. Om det stemmer så tenker jeg at vi har feminine og maskuline profiler på dekadanse. Rent ureflektert forbinder jeg dekadanse med det ekstrem-feminine. Men jeg tenker at den maskuline utgaven av dekadens mer er preget av biologinære maskuline glansbildeforestillinger. Her er min liste over forslag på hvordan dette kan slå ut på forskjellige områder:

Område

Menn

Kvinner

Dominans

Pompøsitet. Høye hodeplagg, forfengelighet, storhet, styrke, maktbegjær

Sosiale utrenskningsmekanismer:
Kutymer, kunst, manipulasjon, kyskhet, normer, språk, sosialt overfokus

Seksualitet

Promiskuitet

Kyskhet

Kjærlighet

Prinsen: styrke, ressurser, prangende forbruk, supersmart

Prinsessen:
Klær, moter, pynting, perspektivløshet, virkelighetsfjern og ignoranse (uskyld), romantikk

Interesser og fokus

Konkurranse, jakt, underholdning og kunst, monumenter, storslagen arkitektur.

Selskapsliv, underholdning, kunst og sosialt spill.


Kulturelle dekadente trekk

Når hele kulturer tar preg av dekadens, regnes det for å være en indikasjon på at forfallet er i gang. Mange har jo spekulert i at det var medvirkende til Romerrikets fall, og man har sett mønstre i sivilisasjoner i tilbakegang. Mitt syn på en kultur eller sivilisasjons helse koker ned til tre forhold:

1)      Rasjonalitet

2)      Innovasjonsevne

3)      Moral

Vi har kulturelt forfall når disse gjennomgående svekkes i kulturen. Tap av rasjonalitet medfører at den kollektive beslutningsevnen blir irrasjonell. Det kan føre til alvorlige feildisposisjoner, at innsatsen mangler mål og mening, irrasjonelle innretninger eller forordninger, ekstreme økonomiske forskjeller, tap av tillit til stat og elite og at teknologi og kunnskapsutvikling stopper opp, og i verste fall reverserer. En god indikasjon på kulturens dekadens er at yrker og aktiviteter som relaterer seg til teknologi, naturvitenskap, realfag, ingeniørfag mister sin status og blir usynlig.

Innovasjonsevne er betinget av rasjonalitet, men forutsetter også mangfold, muligheten til å prøve og feile, fri forskning, investering i grunnforskning som ikke har utsikter til umiddelbar avkastning, ytringsfrihet, fri meningsutveksling og høy toleranse for varianter, og brede grenser for normaliteten.

På moralens område handler det først og fremst om grunnsyn på menneskeverdet. Den dekadente tendens handler i stor grad om sortering på rikdom og sosial suksess, på ungdom og skjønnhet, på estetikk, smale normer og kutymer. Det etiske menneskeverdet handler, i motsetning til dette, om individets verdi uavhengig av dette. Med menneskeverdet i bunn, så gir det seg selv en demokratisk grunnholdning, evne til å tåle mangfold og annerledeshet, nysgjerrighet og åpenhet i forhold til andre kulturer og subkulturer, i motsetning til forakt og hat-ideologier.

Summen av dette gjør jo at kulturen blir mer sårbar i forhold til de eksterne og interne utfordringer som måtte komme. Og de kommer, for verden står ikke stille. Manglende realitetsorientering forvitrer ressursene. Manglende innovasjonsevne ødelegger muligheten til å reagere på nye utfordringer, mens svekket moral ødelegger samarbeidsevnene, både innad og utad.

Det store spørsmålet er at om vi erkjenner at det virkelig er slik, er dette da en uunngåelig følge av kulturell suksess? Er det en kulturell determinisme i dette? Jeg tror ikke det. Vi må se på dette som helse. Kulturell dekadens fungerer omtrent som overvekt gjør for individet. Overvekt er en latent effekt av ubegrenset tilgang på mat. Dersom individet ikke vet dette, eller skjønner det, ja så ender det med overvekt, uhelse og til slutt død. Men dersom man vet om det, og forstår prosessene, så kan man sette inn tiltak som forebygger. Akkurat det kan også gjelde kulturer. Men det avhenger selvsagt av hvor langt dekadansen er kommet i form av antivitenskapelighet. For den kulturen som taper tilliten til vitenskap og realitetsorientering, vil jo ikke oppdage eller forholde seg til problemet. Da blir det selvsagt heller ingen tiltak, og kulturen seiler sin egen sjø.

 

Økonomisk stabilitet basert på forbruksvekst

Menneskets overforbruk drives selvsagt ikke bare frem emosjonell programmering, utviklet i steinalderen. For nettopp de samme mekanismene kan også stimuleres og masseres av hypermoderne reklamepåvirkning. Og dette er ikke tilfeldig. For vårt kapitalistiske samfunn har nemlig den innebygde svakheten at det er avhengig av forbruksvekst for at systemet skal kunne fungere stabilt. Dette løses ved å massere menneskets latente emosjonelle programmering for forbruk. Og reklamen er også designet til å skape behov for nye produkter, som tidligere ikke fantes og som vi ikke «visste» at vi hadde behov for. Motebransjen er selvsagt en vesentlig del av dette spillet. For tingene vi kjøper skal helst fungere som ferskvare. Vi slutter ikke å bruke dem fordi de er utslitt, men fordi de ikke lengre har den riktige fargen, formen eller er trendy på andre måter. Merkevare blir også en del av dette trendhysteriet. Vi kjøper ikke klær fordi, de skal holde oss varme, eller være praktiske, men fordi de har et trendy merke, eller navn på seg, gjerne noe som forbindes med det litt mer eksklusive, dyre. Dessverre understøtter våre dagers samfunn slike reklameskapte merker, gjennom en lovgiing som tar mer hensyn til produsenten enn til forbrukeren. Slik fyrer samfunnet opp trender og moter, og vi får et forbruk som galopperer oss mot verdensveggen.

Hva er parasittuell atferd?

Empatisk parasittuell atferd

Som nevnt i innledningen så er mennesket avhengig av å forbruke for å kunne eksistere. Samtidig har mennesket en lang periode som barn og ung. I denne perioden er individet begrenset i sin evne til å bidra nevneverdig til verdiskapningen. Selvsagt er det slik at de barn som klarer å «melke» mest ressurser ut av foreldre og omgivelser, også for de som ender opp som reproduksjonsmessige vinnere. En viktig strategi for å få det til er empatisk appell. Dette er selvsagt ikke den eneste strategien. I tillegg handler det jo om å opparbeide et godt forhold til foreldre og omgivelser. Sunne og friske barn har i så måte et bedre utgangspunkt. De kan hjelpe til, være innsatsvillige og positive. Og de kan lykkes med det de gjør, vise fremgang, vekst og talent. Slikt varmer selvsagt en forelders hjerte, og barnet blir en øyenstein som «tilfeldig» oppnår mer goder enn sine søsken. De som ikke får det fullt så bra til kan fortsette å spille på empatisk appell. Og noen utvikler da dette talentet så langt at det blir en livsstrategi for å tilegne seg goder. Det er dette som jeg kaller for empatisk parasittuell atferd. Det er atferd som planmessig og rasjonelt har asymmetrisk «melking» som basisstrategi. Altså: «Jeg kan melke deg, men du får aldri noe av meg, for det er synd på meg, og jeg er så svak».  Spørsmålet er jo da om det er mulig å forsvare seg mot at mennesker utvikler en slik strategi. Jeg tenker at dette egentlig er et tap-tap for alle parter. Fordi jeg tror at mennesket har et grunnleggende behov for å skape og å bidra til fellesskapet.  Jeg tenker at et grunntrekk ved denne type parasittuell atferd, er innslag av narsissisme. Det vil si en slags blindhet for at man krever mer av sine omgivelser enn man selv bidrar med.  Jeg tror at grunnlaget for empatisk parasittuell atferd legges tidlig i barndommen. Det handler om at individet oppdager at det mestrer manipulasjon, og at manipulasjon blir en effektiv strategi for å oppnå noe. Og det er klart at jo større suksess den lille opplever, desto større er motivasjonen for å videreutvikle denne kompetansen. Kanskje er det slik at om ikke dette mønstret bevisst blir brutt tidlig så kan det fort bli for seint å gjøre noe med det senere i livet.

Dominant parasittuell atferd?
Dominant parasittuell atferd handler om å tilegne seg godene av andres verdiskapning ved å utnytte egen makt eller posisjon. Ethvert samfunn er fullt av slike eksempler. Stater kan drive med dette i kraft av sin overmakt. Typisk her er et overdimensjonert skatte- og avgiftstrykk, gjerne i kombinasjon med at makteliten direkte eller indirekte blir søkkrik som følge av dette. Bedrifter kan også gjøre dette. Enten kan det gjøres ved hjelp av slavearbeid, eller med dumping av lønningene ned mot et absolutt minimum (altså nummeret før de sulter så mye at de ikke kan arbeide).
Men selvsagt finnes det utallige eksempler på mer sofistikerte måte å gjøre dette på. For eksempel fagforeninger som krever kontingent av arbeideren i bytte mot den klamme omfavnelse. For eksempel religiøse organisasjoner som appellerer til gud og moral for å suge gaver og tiende. For eksempel mellomleddene i landbruksindustrien som skaper sine monopoler, skrur opp prisene, sluker mesteparten av fortjenesten og underbetaler bonden. På tilsvarende måter har vi distribusjonsledd innenfor filmindustrien, musikkindustrien, bokindustrien som driver med akkurat det samme. Det verste eksemplet er kanskje legemiddelindustrien.
Vi får jo også den økonomiske selvforsterkningseffekten av dette. Jo mer penger de tjener desto mer effektivt kan de posisjonere seg og monopolisere sin stilling. Og mye penger gir også politisk innflytelse i form av lobbing, kameraderi og noen ganger direkte korrupsjon.
Jeg kaller gjerne fenomenet for melking. Den typiske melker er en gjennomsnittsflink person med høy sosial intelligens, som ikke produserer noe selv, men spiller videre med de verdier andre produserer. Det er klart at dersom vi har mye av dette så er det et uvesen. For det betyr et stort sjikt av gjennomsnittsflinke mennesker som har et langt større forbruk enn den verdiskapningen de selv står for. Samfunnsmessig sett er jo dette et tap.

 

Jaktmennesket

Menneskets emosjonelle programmering for å ville skaffe seg alt mulig, bygger sannsynligvis på en mer grunnleggende og svært gammel tilbøyelighet som starter med sult og begjær.  Menneskets anatomi bærer preg av en lang fortid også som predator.  Jeg sier også, fordi mennesket jo er en art som har kombinert vegetarisk kost med animalsk kost. Også sjimpansen, vår nærmeste slektning, har denne egenskapen. Ulempen med dette er at mennesket ikke er spesialisert på noen av delene. Det er på ingen måte utrustet med fart, styrke, klør og tenner, som for eksempel kattedyrene. På den annen side sett gir dette en universalitet som gjør det mulig for mennesket å tilpasse seg til flere habitater. En hypotese går på at mennesket, på grunn av sin store hjerne fikk behov for tilgang på mer proteiner og mer energi.  Men mer hjerne, gir også større evner til mer intelligent jakt. På denne måten kan dette ha vært med i den spiralen som førte til den raske utviklingen av hjernestørrelsen. Her har vi i så fall en antydning til at arter som er predatorer har øket sannsynlighet for å utvikle store hjerner og høy intelligens.

De fleste predatorer har fremadrettede øyne. Dette er i motsetning til de fleste byttedyr som jo som regel har øynene mer siderettet. Dette er jo logisk fordi predatorer er spesialisert på å forfølge byttet, mens byttedyr jo først og fremst har øynene som antenner for å detektere fare.  Menneskets universalitet vises også i tarmsystemet vårt. Vi har en tykktarm, som er spesialutviklet for å fordøye kjøtt, og en tynntarm som fungerer best med vegetarisk kost. Og med en slik anatomisk utrustning er det selvsagt naivt å tro at mennesket ikke også har emosjonell programmering som disponerer oss for jakt.

Om vi nå hopper til katter. Enhver som har huskatt vil jo observere et dyr som på alle måter er skreddersydd for jakt. Både smakssans, klør, hurtighet, fordøyelse, øyne ,ører og også værhårene er spesialutviklet for å finne og fange smågnagere. Så skulle man naivt tro at når huskatten får all mat hjemme, så gidder den ikke å jakte? Er det det vi observerer? Nei, vi observerer kattunger, som er fiksert på jakt-lek fra den dagen de får opp øynene. Og denne leken holder de på med så lenge de har helse til det. Katter synes opplagt at det er morsomt og spennende å jakte. Ja, det er så morsomt at de holder liv i den stakkars musa lengst mulig for å ta det meste av lek ut av det. Dette er emosjonell programmering. Katter jakter ikke bare fordi de er sultne, men også fordi det er morsomt og gir spenning.

Det er ikke å benekte at mennesket også har den samme emosjonelle programmeringen. For svært mange av oss lever og ånder for nettopp å gå på jakt, eller og fiske. Dette gjør vi selv om vi har nok tilgang på mat. Vi drives av spenningen, og muligheten for gevinst. Jeg har selv aldri jaktet, men jeg gjetter på at de som nedlegger vilt, ikke bare har spenningen, men de opplever også stoltheten. Å vise frem bytte, som trofeer, eller på sosiale media er vel ikke uvanlig. I dette gjenspeiler mennesket sine gamle urinstinkter, som jo både handler om spenningen, og det å bringe byttet tilbake til flokken.

Menneskets jaktinstinkt er også koblet over på partnerjakt. Det er den samme spenningen som er involvert, og ikke minst den samme stoltheten ved å kunne vise frem utbyttet i form av en partner man er stolt av. Dette henger i sammen. Det er tilbøyelighetenes diffuse natur som gjør det mulig å utvikle tilbøyelighetene til å møte varierende utfordringer.

Og sannsynligvis går dette lengre. Vi kjenner igjen den samme spenning og stolthet i forhold til penger. Da er vi jo igjen tilbake til dette med prangende forbruk som en måte å vise det frem på.  Det driver oss også til aktiviteter som shopping, til dataspill, til turisme. Nåtidens mest brukte trofe må vel kunne sies å vøre bilder, lagt ut på sosiale media. Og noen av oss blir lidenskapelige samlere, da gjerne på ting som er vanskelige og skaffe, og som vi dermed kan «jakte» på.

Dette inngår selvsagt også i det sosiale spill. Jeg tviler ikke på at politi og rettsvesen også får jaktfølelse når de lykkes i å ta store og små «fisker». Og jeg tviler heller ikke på at det gir en god jaktfølelse å få mest mulig ut av NAV. Og selvsagt er dette en stor ingrediens i all sport. I forlengelsen av dette finner vi selvsagt også rivaliseringen.

Balansen mellom å yte og nyte

Se her.