Det kreative mennesket

Innledning

En av naturens vesentligste «oppfinnelser» er evnen til «å finne opp» sin egen atferd. Dette er et fenomen som har kanskje har oppstått ganske tidlig i livets historie. Etter hvert har vi fått mange løp i livets utviklingshistorie hvor det naturlige utvalg har grepet fatt i denne evnen og drevet den frem. Mest ekstrem er sannsynligvis menneskets kreativitet, som sannsynligvis er drevet frem av seksuell seleksjon.

Grunntanken i min måte å tenke kreativitet, intelligens og design på, er at dette hverken har med magi eller ånd å gjøre. Det som skaper kreativitet er fysiske prosesser som oppnår sine resultater som en motor som går rundt og rundt, genererer kaos, prøver og feiler inntil den endelig kommer opp med en løsning som fungerer.
Også menneskelig kreativitet fungerer på denne måten, altså ingen metafysisk sjel eller ånd, men kort og godt en fysiologisk prosess som en gang i fremtiden vil kunne kopieres fullt ut av en datamaskin.  Da vil kanskje også verdens første kunstige bevissthet være skapt, med de etiske implikasjoner det medfører.

Refleksjoner om fantasien

La meg først bare gjenta min oppfatning av fantasiens funksjon i det mentale landskap. Igjen tyr jeg til en analogi vi kjenner fra datamaskiner. I datamaskiner evner vi å sette opp store modeller, for vær eller trafikkmønstre osv. Felles for disse er at de evner å si noe om komplekse forløp, uten å teste ut selve forløpet i praksis. I dag opplever jeg pent vær her jeg sitter. Det er en fasit. Men hva skal til for at jeg kunne si noe sikkert om denne fasiten for fem dager siden? Det viser seg å være en komplisert affære.
Selv om her er store forskjeller tenker jeg at prinsippet om forutsigelse, er noe fantasien har til felles med våre store og komplekse datamodeller. Forutsigelse av virkningen av våre handlinger er en vesentlig del av fantasiens oppgave. Men fantasiens oppgaver går lengre enn som så. Mens dagens datamodeller bare blir matet med passive data som de regner på, så har fantasien en aktiv rolle i den prosessen det er å komme opp med alternative strategier i forhold til å løse de utfordringer individet eksponeres for.

Jeg har tidligere beskrevet den kreative prosess som noe som kan skje i utallige nivåer. Det som vi opplever som fantasi er kanskje bare toppen av et isfjell av underliggende kreative prosesser som foregår på ubevisst nivå. Totalen av dette er nok en svært kompleks og ressurskrevende funksjon. Alle individer har ikke like mye mentale ressurser, derfor er vår evne til fantasi ujevnt fordelt mellom individene. Som en digresjon kan det være vesentlig å påpeke at akkurat dette forholdet er vesentlig å ha med seg som en del av refleksjonen om den empatiske feilslutning. Vi klandrer ofte mennesker fordi de ikke gjorde slik eller slik. En mulig forklaring kan handle om at vedkommende individ rett og slett ikke hadde fantasi nok til å se det alternativet.

I mitt mentale univers er fantasien et slags øye som lar meg skue utover, i tid og rom. Fantasien er en slags integrator for all den komplekse informasjon som danner basis for mitt mentale landskap. Ved hjelp av fantasien er jeg i stand til å sette det hele i sammen i en slags mentalt visuelle strukturer som jeg kan orientere meg i. Det gjelder også min opplevelse av tid. Mitt mentale jeg befinner seg som et slags midtpunkt mellom en virtuell fortid og fremtid. Fortiden består av minner, eller hukommelse. Det er hukommelse som både kan svekkes og endres over tid. Det mentale bakover-skuende «jeg» ser en fortid som feider ut i en tåke langt der bak. Noen fjelltopper stiger opp og ruver over tåken. Det er minner som har gjort stort inntrykk, forbundet med sterke følelser eller viktig læring. Mye av dette er barndommen. Menneskets hukommelsesfunksjon er ikke fullt utviklet før mellom 3 og 5 års alder. Det som har skjedd før da forsvinner i en tåke av usammenhengende inntrykk. Det er den virtuelle fortiden. Den virtuelle fremtiden skapes av fantasien. Fantasiens stoff er minnene om fortiden. Men fantasien er mye mer enn et speil av fortiden. Det er fantasien som forsøker å forutsi fremtiden ved hjelp av fortidens minner. Men i motsetning til den ene fortiden, består den virtuelle fremtiden av et uendelig antall mulige scenarioer. Fantasien er i realiteten en simulator. Gitt de og de kriteriene, det eller det utgangspunktet, de eller de hendelsene, de eller de handlingene, gi meg et bilde av hvordan fremtiden ser ut da. Men det bildet du får er forvrengt. Den største løgneren i ditt mentale system er fantasien. For det første er det jo særdeles vanskelig å gjøre eksakte gode forutsigelser om fremtiden. Men jeg tror det går lengre enn som så. Min hypotese er at fantasien overdriver eller underdriver punktene i sine scenarioer slik at du får høy fokus på særlig de emosjonelle sider ved visjonen. Menneskets atferd er formet av følelser, og følelser er formet av gener. Fantasien er en del av den mekanismen som skal drive individet til å handle i tråd med sitt «biologiske oppdrag». Hvis fantasien ser risiko, så kan den overdrives til å ruve som et uoverkommelig skremmende fjell i din visjon. Det skremmer deg fra å gå videre på den tanken. Og motsatt, om den ser positive muligheter, så vil den vise deg et urealistisk bilde av uoppnåelige emosjonelle følelsesorgasmer som lokker der inne i fremtiden.
Det er vesentlig å forstå denne sammenhengen. I praksis betyr det at, særlig de emosjonelle bilder fantasien lokker med på de forskjellige handlingsalternativene, de kommer aldri til å bli realisert. Årsaken til at det er slik, tror jeg, er at dette er en metode for å sikre gjennomslaget av den genetiske programmeringen individet har. Sannsynligvis handler det om balanse. For høy realisme vil nøytralisere programmeringen, mens ekstreme overdrivelser vil sette rasjonaliteten ut av spill. Og kanskje er det slik at styrken på dette også har en individuell komponent. Det vil si at personer med sterke fantasiforestillinger er mer tilbøyelig til å bli impulsive, ta større risiko, og mer irrasjonelle, mens i motsatt ende finner du mer pedantiske mennesker, uten initiativ eller engasjement.
Det konstante avviket mellom fantasi og realitet vil skape en vedvarende følelse av misnøye. Dermed har systemet en mekanisme som driver mennesket til engasjement og til slutt handling.
Fantasien er på mange måter den instansen som gir individet en illusjon av mening med livet og noe å strekke seg etter.
Meningen med livet handler jo i høy grad om å finne frem til gode minner, og se for seg mulighetene for et godt og innholdsrikt liv i fremtiden. Hvordan kunne vi gjort det, dersom vi ikke hadde hatt fantasiens virtuelle øye å se dette med?

Fantasien som konstruktør av forestillinger

Vi kan også se på fantasien som et blankt ark hvor forestillinger konstrueres og modelleres. Den kreative prosess konstruerer forestillingene. Kanskje er fantasien en slags integrerende funksjon, hvor slike konstruksjoner får sitt språk, sin mening og spilles ut mot andre forestillinger. Sokrates så på seg selv som en fødselshjelper, eller katalysator for å skape refleksjoner hos andre. Kanskje har dette mye med at fantasien er som et isfjell som flyter i bevisstheten. Det betyr at mesteparten der er ubevisst. Kanskje er det slik at utallige konstruksjoner, forestillinger og modeller, som dannes og som kan bli gjenstand for en bevissthet, som kler det hele i språk og mening. Kanskje fungerer dialogen som katalysator for å forløse slike uferdige konstruksjoner, slik at de kommer opp i fantasien, snus og vendes, på, snakkes om og blir til en forestilling vi tar med oss og anvender videre i våre liv.

Sannsynligvis er dette en viktig drivkraft og opphav til sosiale konstruksjoner. Sosiale konstruksjoner er som regel paleo-designet. Det vil si de oppstår i den sosiale informasjonsprosess, uten at enkeltindivider har tenkt dem ut og konstruert dem opp. Men, i den grad, de kommer opp, blir med oss som begreper, så vil de finslipes intellektualiseres ved hjelp av enkeltmenneskers innsats. Da er denne type kognitive verktøy uunnværlig.

Jeg tenker også at fantasien generelt er opphav til utallige begreper som vi mennesker tenderer til å oppfatte som objektive realiteter. Det er en del av vårt behov for å realisere fantasi. I metafysikken tar jeg et oppgjør med veldig mye av slike tendenser. Begreper er som regel ikke objektive. De er intersubjektive forestillinger, ofte paleo-designet. Og de er der fordi de fungerer i våre liv. Men det er ingen garanti for at det har noe med realiteter å gjøre.

Dagdrømmen

Etter at jeg skrev dette har jeg fått fokus på en annen viktig tilleggsfunksjon med fantasien. Det er dagdrømmen og alle de fantasier vi opplever som følge av frustrasjoner. Prøv å la være å spise en hel dag. Jeg har prøvd og det jeg husker best er de matfantasiene som etter hvert ble svært så fremtredende ut over ettermiddagen. Jeg fantaserte om mat, om å fråtse i all den beste maten jeg kunne tenke meg. Det er velkjent. Vi fantaserer om sex, om popularitet, om beundring, om penger om hevn og vold, om romantikk. Hva er dette? Det jeg etter hvert har innsett er at fantasien i høy grad er en manifestasjon av underliggende emosjoner eller følelser. Mens følelsene er språkløse drivkrefter med evne til intern belønning og straff, så står fantasien som det neste steg. Strukturene i det limbiske system er skapt av gener. Følelsene oppleves i mitt mentale landskap som behagelig, eller ubehagelig eller som frustrasjoner, eller begjær. Fantasien tar det hele til et høyere mentalt nivå. Her skapes de bilder, virtuelle hendelser og det språk som gjør genenes oppdrag til en realitet i mitt mentale univers. Det er en realitet som jeg bevisst evner å forholde meg til. Sannsynligvis er det også slik at dette demper frustrasjonen. Individet opplever en virtuell tilfredsstillelse av sine behov. Dermed fungerer fantasien også som et surrogat for dekning av behov. Dermed har vi en mekanisme som til en viss grad greier å avdempe våre emosjonelle impulser. Men surrogatet blir ingen sovepute. For i fantasien ligger også en tilskyndelse til realisering av oppdraget, med tilhørende ideer om måter å leve dette ut på. Men det er grenser for hva som kan leves ut. Slike begrensinger kan handle både om avmakt, men ikke minst sosiale begrensinger og moralske normer. Dagdrømmen er handler ofte om det som sjelden eller aldri kan realiseres. Men fantasien kan som sagt skape mange alternative visjoner av fremtiden. Ved hjelp av kognitive ressurser vil fokus etter hvert settes på alternativer med muligheter for realisering. Dette kan og vil ofte resultere i en eller annen form for beslutning med tilhørende handling.

Det som har gått opp for meg i dette er hva vi kan lære av dagdrømmen og hvilken informasjon denne kan gi oss. Dagdrømmen er kanskje en av flere mulige manifestasjoner av frustrasjon. Styrken og omfanget av dagdrømmen forteller oss om styrken på frustrasjoner i individets liv. Innholdet i dagdrømmen forteller oss om individets utilfredsstilte behov. Kanskje ligger det også i dette en vesentlig kilde til innsikt i det enkelte individs mentale univers. Det kan være en kilde som kan benyttes av foreldre, lærere, psykologer og andre som måtte ha behov for å se mer av individet enn bare det ytre.

Det er viktig for individet å bli bevisst på at fantasien kan bedra oss og «lede oss ut i fristelse». Her er det vesentlig å kunne stikke fingeren i jorden, og utvikle evnen til å motstå fantasien. Dette gjelder særlig på områder som presser oss ut mot yttergrensene av vår moral, og kanskje også over streken. Mekanismen er skremmende og snikende. Husk at virkeligheten aldri kan levere det fantasien lover. Om vi lar oss lokke med på eventyr, så kan nok det gi oss mental boost, men vi vil alltid sitte igjen med misnøye om at dette ikke var perfekt. For vi har ikke opplevd det ultimate, det fantasien lovet. Kicket lokker oss, går sammen med misnøyen for å drive individet til gjentakelse. Det skaper avhengighet. Denne mekanismen har skapt seriemordere.
I en moderne sivilisasjon er det helt sentralt å forske på slike mekanismer, og, ikke minst at dette blir en kompetanse som hele befolkningen tar del i. Seriemordere, voldtekt eller overgrep starter aldri som det det ender opp med. Individets kompetanse på slike mekanismer, vil kunne forhindre at slike prosesser utløses og eskalerer.
Det er jo det ekstreme utslaget. I dagliglivet ser vi ofte dette som utslag at mennesker blir skuffet og fortvilet fordi de har forventet noe annet, noe mer enn det som ender opp med å bli realiteter. Da er det viktig å innse at vår fantasi alltid overdriver mulighetene, at misnøyen alltid vil være der, at vi ikke trenger å skamme oss over at det er mange motbakker og grå landskaper i våre liv. Vi kan gjerne la fantasien være den del av det som beriker våre liv, men det er viktig for vår modenhet at vi lærer oss å sette pris på hverdagen, med de utfordringer den måtte ha å by på.

 

Den virtuelle allviteren

I Det troende mennesket er jeg inne på individets behov for å forstå verden, og hvordan frustrasjon som følge av manglende informasjon kan avdempes ved hjelp av trosmekanismer, altså at man tror men vet, mens realiteten er at man ikke vet. Fantasien har sannsynligvis en stor rolle i forhold til å skape illusjonen av å vite. Den reelle informasjon vi har om omverdenen er som regel mangelfull og fragmentert. Se på informasjon som kontinenter, omgitt av øyer og hav. Og kontinentene har «huller» i form av innsjøer osv. Fantasien fyller gjerne både huller og hav. For den nære informasjon er dette svært nyttig. For det disse hullene fylles med er gjerne kvalifiserte gjettinger og logiske slutninger. Men jo fjernere informasjon er, desto mer oppløses den til øyer omgitt av hav av uvitenhet. Her fyller fantasien gjerne opp huller og hav, slik et alt blir til en konsistent virkelighetsoppfatning. Den vel etablerte psykologiske teorien om kognitiv dissonans kan tenkes å utgjøre en mekanisme som er en viktig drivkraft i dette. Når vi kommer langt nok ut er det fort gjort at våre forestillinger ender opp med det jeg kaller for «lukkede eksistensialmodeller», gjerne i form av religion.

Hvordan kreativiteten samarbeider med logikken for å utvide vår kunnskapshorisont

Det er fort gjort å ha den forstilling at vår kunnskapsutvidelse består av observasjon og deduksjon. Altså, vi observerer fenomener, legger disse fakta til grunn og trekker våre konklusjoner ut av det. Men faktum er at dette egentlig er en lite fruktbar metode for å utvikle en god forståelse av det vi ser. Den vitenskapelige metode, vi kjenner som den hypotetisk deduktive metode fungerer ikke slik. For å skape en hypotese er vi avhengig av kreativitet. Vi utleder ikke hypoteser. Vi mer eller mindre gjetter på dem. Det kan vi alle gjøre. Men skal dette bli vitenskapelig må hypotesen evalueres i ettertid. Det er i denne fasen vi får bruk for logikk, deduksjon, og matematikk. Selvsagt også videre observasjon og testing. Jeg tenker at dette ikke er en metode som ble oppfunnet med vitenskapen. Det er i høy grad slik vår hjerne arbeider.  Dette kan kanskje best beskrives ved det vi kan observere ved barns lek. Barns lek er ofte en syklisk bevegelse mellom barnets komfortsone og det ukjente. Barnet tester ut ting, eksperimenterer eller beveger seg på nye steder, for så å søke tilbake til tryggheten. Denne prosessen vil langsomt men sikkert utvide barnets komfortsone etter hvert som alle disse turene ut av komfortsonen utvider området som barnet opplever å kjenne og beherske. Dette er et godt eksempel på den kreative prosess i arbeid.

Om vi forenklet tenker oss vårt mentale landskap som på figuren under. Altså, vi har en indre sone som består av forestillinger vi opplever å ha tillit til. Utenfor der har vi en sone med forestillinger vi opplever å ha begrenset tillit til. Utenfor der har vi alt vi ikke vet. I vår hjerne foregår det en naturlig prosess som hele tiden søker å utvide disse sonene.

Denne utvidelsen skjer på samme måte som barns lek. Igjen, dette er den kreative prosess i arbeid. Hjernen gjør en kreativ bevegelse ut av kunnskapens komfortsone. Den gjetter. Deretter trer kognitive funksjoner inn for å evaluere denne gjetningen. De forsøk som evalueres med positivt resultat vil så bevege seg innenfor grensen av komfortsonen. Dermed utvides komfortsonen. Denne prosessen har jeg forsøkt å illustrere med figuren under.

For å illustrere dette kan vi forsøke å observere vår egen hjerne arbeide med et forsøk på å bevise at 1+1=3

·         Vi definerer først at X=1

·         Da må  = X

·         Vi trekker fra 1 på hver side av likhetstegnet

·      (

·         Vi faktoriserer venstresiden
(X-1)(X+1) = (X-1)

·         Så deler vi på (X-1) på hver side av likhetstegnet

·         (X+1) = 1

·         Vi legger til 1 på hver side av likhetstegnet

·         X+2=2

·         Men siden X=1 får vi da 3=2

·         En annen måte å skrive 2 på er 1+1

·         Ergo:

·         1+1=3

Intuitivt vet vi jo at dette beviset må være feil. Så inn i dette finner vi både gyldige og ugyldige påstander. La oss sette oss inn i den som forsøker å konstruere opp dette resonnementet.

La X=1. Dette er en definisjon. Vi tar det med inn i komfortsonen og regner dette som et premiss som resten av påstandene under må stemme med.

Bevegelsen fra dette til  er en kreativ bevegelse. Dette er ingen deduktiv slutning. Vi kan godt tenke oss at hjernen først prøvde utsagn av typen X=1+1. Det er en kreativ bevegelse. Det er et forsøk. Hjernen vil da angripe dette utsagnet med foregående premiss og en rekke ubevisste premisser. For eksempel: X kan ikke være 1 og 2 samtidig. Hvorfor? Fordi X ikke kan være mer enn et tall. En slik skjult premiss er at X kun kan være et unikt tall. Det er ikke sagt noen steder. Men vi er vant til at slik er det, og at det er slik vi skal forstå en variabel i matematikken. En annen slik skjult premiss er at = betyr at verdien på begge sider av likhetstegnet må være lik. Det er prentet inn i oss på barneskolen.  Lignende resonnement med +. Hva betyr det? Det betyr å bevege seg mot høyre på en tallinje. Hvor mange steg? jo man sterter på den posisjonen angitt ved det første tallet og tar så mange steg utover som tallet bak + angir. Da kan vi dedusere at dersom X kun kan ha en verdi så blir X=1+1=2, men premissen over sier at X=1. Dette er en selvmotsigelse.  Ergo bedømmes utsagnet som ugyldig. Utsagnet trekkes tilbake.

En matematiker ville selvsagt ikke prøve ut slike utsagn helt tilfeldig. Den som har satt opp dette har helt sikkert hatt en ide, eller en plan på hvordan han skal lure oss. Og planen er forholdsvis genial. Han påstår da som det neste trekk at .

Stilt overfor denne utfordringen er hjernen igjen beveget ut av komfortsonen. Dette er en kreativ bevegelse. Det er ingen nødvendig slutning. Utfordringen blir om vi kan akseptere at  ikke på noen måter motsier at X=1.

For de som kan litt matematikk så kan vi resonnere oss frem til at påstanden  kun kan gjelde for X=0 og X=1. Test selv. Sett 0 og 1 inn i ligningen og du ser at det stemmer. Og siden 1 er en av de gyldige verdiene så samsvarer det med premissen om at X=1. Påstanden bedømmes som gyldig og plasseres dermed innenfor komfortsonen.

Slik kan vi fortsette nedover. Men vi skal være obs, for nå baseres de videre resonnementer på generelle teknikker vi lærte på barneskolen. Blant annet faktoriserer vi. Det er en kraftig bevegelse ut av komfortsonen. Det er ingen intuitiv operasjon. Berger vi oss gjennom dette selv med den forutsetningen at X=1? Vi evaluerer ved å erstatte X med 1 og finner at ligningen fortsatt balanserer. Her er det ikke noen ugyldige påstander.

Å trekke fra 1 på begge sider av ligningen. Det er en ryggmargsrefleks i oss at det er fullt ut akseptabelt. Ligningen balanserer.

Å dele på det samme på begge sider av ligningen er også en lovlig regneoperasjon. Det har vi lært på barneskolen.  Ryggmargsrefleksen sier OK.

Men når vi da ser videre nedover beviset her så ser vi at noe må ha gått galt. Vi blir lurt når vi deler på (X-1) på begge sider. Riktig nok har vi lært på barneskolen at dette er en fullt ut lovlig matematisk operasjon. Men vi har også lært at man ikke kan dele på 0. Dersom X=1 må X-1=0. Den ugyldige påstanden i dette beviset er at (X-1)/(X-1)=1. Det er en påstand som gjelder for alle X, men ikke for X=1, for da får vi 0/0. Det er en ugyldig matematisk operasjon.

Poenget er ikke så mye matematikken i dette beviset som å vise hvordan hvert steg i et slikt resonnement er et forsøk, en gjetning som fremsettes, og som så blir evaluert. Det er nettopp den prosessen å komme opp med slike forsøk som er uttrykk for vår kreative evne. Og dette gjelder selvsagt ikke bare matematikk. Når jeg programmerer observerer jeg meg selv å drive på samme måte. Jeg har noe jeg vil oppnå. I hodet mitt forsøker jeg meg på forskjellige strategier. Så forsøker jeg etter beste evne å evaluere mine forslag. Vil jeg oppnå det jeg vil? Er det mulighet for at dette noen ganger kan gå feil? Blir det effektivt nok?

Og slik skaper vi også våre forestillinger. Vi observerer, leter etter sammenhenger, tar imot tips og forsøker å oppkonstruere måter å forstå dette på, som ikke er selvmotsigende, som er sammenhengende og forståelig. Ethvert slikt forslag til mentale måter å forstå dette på er en kreativ bevegelse ut av kunnskapens komfortsone. Og noen ganger kommer vi slukøret tilbake og må forkaste det hele, andre ganger er vi tvilende, vi havner i sannsynlighetssonen, men noen ganger er vi helt sikre.

Vi mennesker kan delvis observere og registrere den bevisste del av denne prosessen. Det er som en slags ping-pong mellom vår intuisjon og fornuften. Men hva er det som konstruerer opp forslagene som kommer ut av vår intuitive funksjon? Sannsynligvis er det den samme type kreative prosess, lag på lag. De nederste lagene er sannsynligvis meningsløse koblinger mellom biter av kunnskap. Noe av dette godkjennes av laget over, som fortsetter å koble dette med andre godkjente elementer osv. Sannsynligvis er ikke de koblingene som gjøres helt tilfeldige. Dersom de var det, ville antall kombinasjonsmuligheter, kanskje gjort systemet ineffektivt. Her er nok en rekke snarveier og mekanismer som reduserer antall mulige kombinasjoner. Og kanskje er det slik at jo mer ressurser hjernen har til rådighet, desto bredere kan den jobbe, og desto større er muligheten for høy kreativitet.  Mest sannsynlig er det kognitive funksjoner som står for evalueringen på de laveste nivåene. Også her er det individuelle forskjeller ute og går. Sterke kognitive funksjoner kan virke hemmende på kreativiteten. Samtidig vil svak kognitiv funksjon kunne gjøre et individ over-kreativt og lite produktivt. Også her handler det om balanse mellom funksjoner.
Sannsynligvis slår den emosjonelle siden inn i evalueringen lenge før ideen når bevisstheten. Det som kommer opp i vår bevissthet er sannsynligvis allerede farget av ønsker og behov.

Om vi sammenligner dette med nåtidens datamaskiner (de normale vi har tilgang på) så har datamaskinens sin beste styrke på evaluering. Datamaskinen kan dedusere og trekke uomtvistelige logiske konklusjoner. Her er den flinkere enn mennesket. Men på den utgående kreative bevegelsen er datamaskinen fortsatt svak. Det er her vi mennesker faktisk har vår store styrke. Det er en egenskap vi deler med mange dyrearter også.

Kreativiteten som en fundamental mekanisme i menneskets atferdsmønster

Noen sier at enkelte mennesker er kreative, mens andre ikke er det. Min påstand er at alle mennesker som har evne til atferd er kreative. For kreativitet handler først og fremst om evnen til å finne opp sin egen atferd. Det synet jeg her forfekter er vesentlig i forhold til menneskesyn generelt.  For det handler om forsøket på å besvare spørsmålet om hvordan menneskets atferd blir til, og hvordan den formes.
For en tid siden så jeg en youtube-video hvor en sjimpanse hadde kommet seg opp på en tre fire meter høy mur. Dette vare dyrehage, og de ansvarlige har nok i alle år levd i den troen at en så høy mur ville aldri en sjimpanse klare å komme over. Men der tok de altså feil. En dag går en sjimpanse og knekker en kraftig lang grein av et tre. Han setter denne opp langs muren og klatrer opp. Den rekker høyt nok til at han kan hoppe det siste steget.
Så er spørsmålet: hvilke stimuli hadde omgivelsene i denne dyrehagen gitt, som genererte denne atferden? Poenget er at dette er noe som ikke kan forutsies. Det er en mental motor som svirrer og går i ethvert individ. En sjimpanse er ingen passiv respons-stimuli maskin. I stedet kan den oppvise en utrolig oppfinnsomhet i måter å løse utfordringene på.

Noen ganger oppfatter vi mennesker kreativitet som noe som eksentriske mennesker og kunstnere besitter. Min oppfatning er heller den at vi alle er kreative, stort sett hele dagen. Til enhver tid, hvor mennesket ikke går på ren autopilot eller følger strenge fastlagte prosedyrer, så er mennesket kreativt. Vi står ikke nødvendigvis fast av et flatt dekk, eller et tog som ikke går. Mennesket utfordres konstant av små og store problemer og hvert eneste et av dem, lite eller stort kaller på vår kreative kapasitet. Og når vi tenker oss om, så ville vel de fleste av oss velge den frie improvisasjon fremfor den strenge prosedyre som gjennomgangstema i vårt liv. Kreativiteten er en vesentlig komponent i menneskets opplevelse av frihet.
Ofte så tenker vi at vår rasjonalitet og vår kreativitet står i motsetning til hverandre. Det impulsive mennesket sier ja, mens det kontrollerte mennesket sier nei. Men da kan vi også tenke på at kreativiteten også en gang har produsert de såkalte «fornuftige» alternativene. For selvsagt er det slik at av alle de muligheter som kreativiteten kommer opp med så er det som regel bare et alternativ som kan velges. Balansen mellom de to er kanskje gitt ved styrkeforhold, men også helt andre utenforliggende mekanismer kan være forklaringen på at mennesker er forskjellig. For eksempel handler dette om vilje eller evne til å bevege seg ut av Comfort sonen. Noen mennesker er mer bekymret enn andre, og dermed kontrollerer dette mer av atferdsmønstret.

Jeg tenker også at våre evner til logikk, resonnement osv. det vil si vår kognitive kapasitet, er systemer som fungerer delvis uavhengig og fra de mer kreative mekanismene. En del av kreativiteten vår har sannsynligvis opprinnelse dypt ned i det limbiske system, mens fornuften er lokalisert, særlig i frontallappen. Det jeg vil frem til her er at disse kan ha individuell kapasitet forholdsvis uavhengig av hverandre. Det kan altså være mulig å være svært kreativ, men ikke nødvendigvis særlig smart. Og det går an å være veldig smart, men ikke særlig kreativ. De mest heldige har mye av begge deler. For det det er jo opplagt at det er først når kreativiteten opptrer sammen med en velfungerende rasjonalitet at resultatet blir det beste.

Sosial kreativitet

Jeg har alltid påstått at det sosiale avspeiler det mentale. Hvis du vil forstå hvordan hjernen virker uten å se selve hjernen, så studer og analyser sosiale prosesser.  Kreativiteten er ikke noe unntak. Mennesket er et lekende vesen. Det vil si at vår evne og vilje til eksperiment og nytenkning er noe vi har med oss hele livet. Dette slår selvsagt også ut i det sosiale samspill. Og så er det jo slik at den som kommer opp med original nytenkning og får suksess med dette, kan oppnå en formidabel sosial suksess. Dermed er selvsagt hele det sosiale spill i gang, med kampen om oppmerksomhet som en vesentlig bidragsyter for å drive frem kreativitet. Men selvsagt møter kreativiteten som regel alltid motstand. Det kan handle om dominans eller undertrykkelse, rangering osv. men det kan selvsagt også handle om at noen kreative ideer egentlig ikke er så smarte, de passer ikke inn, eller de er en trussel mot noe bestående. Et samfunn vil alltid ha en balanse mellom konservative og progressive krefter. Det er en balanse som ikke er ulik balansen mellom hjernens kreative og logiske systemer. Samfunn som preges av frykt vil som regel ha et sosialt klima som bremser kreativiteten og dermed samfunnets innovasjonskapasitet.  På samme måte som kreativiteten i hjernen produserer et mangfold av ideer, så vil et innovativt samfunn ha et omfattende innslag av sosialt mangfold. Disse tingene henger sammen. Jo mer mangfoldig samfunnet er, desto større er innovasjonskapitalen.  Og innovasjonskapitalen er avgjørende for samfunnets tilpasningsevne.
Den sosiale prosessen som skaper innovasjonen kan konsentreres ned til en aktivitet som er vanlig i dag, nemlig den såkalte ide-myldingen eller brainstorming. Den har jeg beskrevet nærmere her.

De kreative og kulturen

Mennesker med livsoverskudd, gode mentale ressurser og høy kreativitet har gode muligheter for å bli kulturelle ledestjerner. Svært mange sosiale roller lar seg best løse ved hjelp av kreativitet. Det sosiale spill og det sosiale samspill er begge vesentlige arenaer som krever kreativitet. Prosentandelen av mennesker med slike potensialer er kanskje høyere enn vi tror. Det kan ofte være tilfeldigheter eller omgivelser som avgjør om individet får tatt ut sine kreative potensialer. Men ofte kan det være slik at nettopp de gode sosiale prosesser kan forsterke, og ofte mangedoble et individs kreative suksess. Da er vi igjen tilbake til oppfatningen om at det sosiale klima har avgjørende betydning for kulturens kreative kapital.

Så hvor hadde kulturutviklingen vært uten kreativitet? Vi forbinder ofte kreativitet med kunst og kunstnere. Og selvsagt er dette en formidabel arena for kreativitet. I de tidligere kulturer kan særlig religion ha vært en katalysator for utvikling av kulturens kunstneriske uttrykk.  Men det jeg vil frem til her er at kreativiteten har blomstret på samtlige områder som har brakt kulturen fremover. Det være seg teknologi, politikk, religion, filosofi, vitenskap, helse, produksjon osv. Uten de kreative innslag i alle slike vesentlige disipliner så hadde mennesket kanskje fortsatt vært en ape i Afrika, eller kanskje til og med utdødd.

Jeg tror jeg har mine ord i behold når jeg sier at det er det kreative mennesket som har skapt mennesket.