Det kritiske mennesket

Først litt om tro og tvil

Selve begrepet tro har nær sammenheng med evnen til å tvile. Tradisjonelle datasystemer, elektronikk og levende celler er i all hovedsak maskiner, hvor mekanismene påvirkes av signalstrømmer fra omverdenen. Signalstrømmer forstås i denne sammenhengen som fysiske prosesser som involverer fenomener som utbrer seg slik at de ender opp med å påvirke sine omgivelser. Dermed kan de også ende opp med å påvirke styringssystemene i f.eks. en levende celle. Det er ingenting i disse styringsmekanismene som har noe med tro eller tvil og gjøre. Men på en måte kan man si at alle slike systemer har ubetinget tro som normaltilstand. Når jeg vrir på en bryter for å slå på lyset, så vil mekanikken koble lyspæren sammen med elektrisiteten og jeg får lys. Man kan kanskje si at dette er et ubetinget troende system. Det er jo en tvilsom betegnelse, men la oss ha det som utgangspunkt. For alt maskineri, og så vårt biologiske maskinere har dette utgangspunktet. Dette utgangspunktet er det jeg kaller for proseduralt. Det er deterministisk. Det kan være avanserte systemer, men dog fungerer de rent mekanisk som klokkeverk.
En gang i evolusjonens historie, kanskje ganske tidlig så utviklet altså levende celler evne til hukommelse. Hukommelse betyr at aspekter ved omverdenen nå er symbolsk representert i systemet. Den dagen dette skjedde er det mening i å snakke om oppfinnelsen av informasjon. Organismen har tatt det første steget på veien mot å bli et informasjonssystem.

Intern representasjon gir systemet store fordeler. For det betyr en revolusjon i forhold til å kunne tilpasse seg det lokale miljøet akkurat der og da. Jo bedre effekt den interne informasjon har på overlevelse og reproduksjon, desto sterkere seleksjonstrykk. Bruk av informasjon skaper altså et seleksjonstrykk mot stadig forbedring av systemet. Om vi, med utgangspunkt i dette perspektivet skulle gi en definisjon på tro så kan den bli slik:

Tro er anvendelse av intern representasjon til påvirkning av atferd

Det kan være nærliggende å tenke slik at jo bedre informasjonen er til å representere realitetene, desto større vil atferdens suksessrate blir. Sannsynligvis er det mye i dette. Men dette er ingen nødvendighet. Det kan også være slik at den informasjonen som påvirker individet til å ha den mest effektive atferden (biologisk sett) blir den biologiske vinner. Og da er det ikke nødvendigvis slik at det er optimalisering på sannhet som gjelder, kun optimalisering av atferd. Dette er en helt vesentlig refleksjon å ha med seg, at evolusjonær eller sosial suksess ikke nødvendigvis beviser «sannheten». Dette gjelder i stor grad oss mennesker. Det er fordi at menneskets største biologiske utfordring er det sosiale samspillet med andre mennesker. Her er memer, eller kulturens kollektive virkelighetsoppfatning viktigere enn realiteter.

Det vi uansett innser er at innholdet i representasjonen blir viktigere og viktigere ettersom utviklingen går sin gang. Jeg vet det ikke, men jeg spekulerer på om det allerede tidlig i utviklingen har kommet på plass mekanismer som dobbeltsjekker informasjon og korrigerer den. Om så er tilfellet, så er dette de første mekanismene som introduserer «tvil» i systemet. Definisjon på tvile:


Tvil er evne til tilbakeholdenhet med å bruke informasjon som ikke er verifisert, eller kvalitetsjekket

Det vi skal merke oss, er at tvil er langt mer komplekst og krever mye mer av systemet enn tro.
Tro er systemets normaltilstand. Tro har eksistert så lenge indre representasjon av omverdenen har eksistert. Tvil er en langt mer kompleks operasjon. Tvil har en kostnad, både i form av ressurser, kapasitet og nødvendig kompleksitet. Tvilens funksjon er å

1)      Hemme systemets bruk av informasjon som har tegn på å være korrumpert.

2)      Oppdage, og starte prosesser for validering eller korrigering av informasjon.

Rent filosofisk så innser vi at begrepet «tro» neppe har eksistert, dersom mennesket ikke hadde hatt evnen til å tvile. Vi innser at evne til tvil er en kostbar funksjon. Det at vi har denne evnen må bety at den er viktig. På tross av kostnadene ved den, har menneskets evne til å tvile oppstått likevel.

Vi innser også at vi har pekt på en sentral forskjell mellom vitenskap/filosofi på den ene siden og religion på den andre. Mens man innenfor religionen peker på troen som en stor adels-markør, så er det tvilen som er adelsmerket for vitenskap og filosofi.

Vi innser også at vi kan ha utviklet motvilje mot å tvile. Det kan komme av følgende:

1)      Vi har sløst med ressurser.
Det å lagre informasjon i hjernen er ressurskrevende. Det betyr også at diskreditering av informasjon, i seg selv er en kostnad. Vi har en viss evne til å glemme. Men det er ikke noe som er styrt på kommando, eller lokasjon. Dersom vi går rundt med en masse informasjon om enhjørninger, og de viser seg ikke å eksistere, så kan vi ikke bare frigjøre minnet og gjenbruke det. Det innebærer sannsynligvis motstand mot å diskreditere store informasjonsmengder.

2)      Tvil krever det såkalte system 2. Mens troen er intuitiv og er der umiddelbart og uanstrengt, så krever tvilen vår kognitive kapasitet. Det krever energi og ressurser. Vi opplever naturlig motvilje mot å investere i dette.

3)      Tvil har stor sosial risiko. Siden tvil er en system 2 prosess så er den langsom og analytisk. Ingen av delene er sosialt sexy. For mye tvil og man risikerer sosiale kostnader.

4)      Tvil kan lamme beslutningsprosessen.
Usikkerhet kan føre til beslutningsvegring. Ofte er det slik at det er bedre å ta en feil beslutning enn å ikke ta en beslutning. Beslutningsprosessen forsinker også og blir myer mer komplisert jo mer tvil vi trekker inn ligningen.

Summen av dette er at mennesket er naturlig og intuitivt «troende». Tvil krever mental og sosial mobilisering. Dette er da hovedårsaken til at vi mennesker så lett blir ukritisk, især i forhold til oss selv. Dermed er det slik at kritisk tenkning aldri kommer av seg selv. Det må øves opp og bevisstheten om dette må hele tiden vedlikeholdes. Det betyr også at, når vi blir eldre, så vil evnen til tvil avta i takt med kognitiv kapasitet. Likevel, om man taper evnen til å tvile, så går det an for eldre mennesker å vite om denne effekten, og forstå sin egen tilstand. Så kan man jo innrette seg i forhold til denne kunnskapen i seg selv. Jeg føler at jeg tror hundrer prosent på et eller annet. Men jeg vet at det bare er en følelse. Derfor uttrykker jeg bevisst en reservasjon, som går på tvers av min intuisjon. Da blir jeg et mer medgjørlig menneske, og jeg beholder kanskje mine evner til refleksjon lengre.

 

Innledning til kritisk tenkning

Denne refleksjonen handler altså om kritisk tenkning. Kanskje er jeg den minst kvalifiserte personen til å snakke om akkurat det. Jeg driver jo med mine refleksjoner. Jeg tar meg langt større friheter til fritenkning og spekulasjon enn den hvilken som helst akademiker kunne ha gjort. Noen ganger kunne man nok dagdrømme om å gjøre skikkelig gjennomarbeidet veldannet akademisk håndverk.  Men det blir nok med drømmen. Jeg lar ikke mitt handikap stoppe meg av den grunn. For selvsagt har jeg også (ukritiske?) tanker omkring det å tenke kritisk. For, selv om jeg er selvkritisk, så opplever jeg vel ofte at de fleste andre egentlig ikke er så mye bedre enn meg.

Min variant av kritisk tenkning handler først og fremst om å opprettholde og vedlikeholde sin egen nysgjerrighet og åpenhet, og å unngå å falle ned i et spor hvor man ikke lengre ser de store linjene, om å motstå fristelsen til å fremstå som selvsikker med masse retorikk. For meg er uansett det grunnleggende at vår virkelighetsoppfatning også er preget av tilfeldigheter, og at vi egentlig ikke vet så mye noen av oss. Akkurat det er det som gir min fantasi vinger og friheten til å spekulere.

Historisk sett må man vel si at innslagene av kritisk tenkning har kommet til samtidig med menneskets intellektuelle oppvåkning i løpet av de siste 5000 årene. For å kunne utøve kritisk tenkning er det nødvendig først å utvikle en rekke tankeverktøy til formålet. Men for i det hele tatt å utvikle tankeverktøy må mennesket få utfordringer som ansporer til slik aktivitet. Den viktigste forutsetningen er selvsagt språket som for lengst var fullt utviklet allerede for 5000 år siden. Og språket er preget av de utfordringer mennesket omgir seg med til enhver tid. Dermed blir språket både en katalysator og en begrensing for tenkning. Det er katalyserende på den måten at det åpner for abstrakte tankestrukturer, begreper og indre mental dialog. Men det er også begrensende fordi begrepene i seg selv ofte virker konserverende, begynner å leve sitt eget liv og utgjør etter hvert en opplevd realitet.  Dette er en barriere mennesket alltid må leve med. Og, etter min mening kanskje den kritiske tenkers første bud å ha fokus på, nemlig aldri å la seg bergta av begrepene, men i stedet fange begrepene selv ved å definere, spesifisere og reflektere over dem.

Jeg tenker at man kan se på utvikling av kritisk tenkning i lys av hvilke utfordringer mennesket til enhver tid har møtt i sitt liv. Kanskje kan man snakke om personlige livsutfordringer, kulturelle livsutfordringer og etter hvert kollektive livsutfordringer. Historisk vil jeg påpeke flere slike utfordringer som hver på sin måte har bidratt i denne retningen. Da starter jeg først og fremst med teknologi. Over titusener, kanskje hundretusener av år har teknologien langsomt vokst frem. Teknologien har vært drevet frem av menneskets primære utfordringer, som å skaffe mat, bosetting, bekleding, pynting og mobilitet. Det å utvikle teknologi på alle disse områdene krever både god mental kapasitet, språk, kultur og ikke minst kollektivt livsoverskudd. Utvikling av språket går hånd i hånd med teknologi. Språket gjenspeiler alltid gjeldende kultur og dens teknologi. Konservative krefter som søker å konservere språket vil alltid medføre en risiko for å konservere hele kulturen.  Parallelt med den teknologiske utviklingen utvikles også religionen seg. Religion er svar på flere kulturelle utfordringer. Den viktigste handler sannsynligvis utfordringene som det sosiale samspill gir. Religionen utgjør et mentalt fristed for intellektuell utfoldelse. Som jeg før har nevnt oppfatter jeg religion for å være en viktig katalysator for i det hele tatt å kunne utvikle sivilisasjon. På samme måte blir religionen en nødvendig lekegrind for utvikling av kritisk tenkning. Ut av dette kommer disipliner som matematikk, geometri og etter hvert generell filosofi.

En annen vesentlig drivkraft eller utfordring er utvikling av handel. Da tenker jeg spesielt på handel som foregår mellom kulturer. De kulturer som begynte å handle med hverandre fikk en eksplosiv kulturell utvikling. Handel driver individet langt bort fra sitt habitat og innebærer møte med fremmede kulturer. Dette skaper flere utfordringer. Som en kontrast kan vi tenke på at steinaldermennesket sjelden forflyttet seg mer enn en radius på 10-20 kilometer i løpet av sitt liv. Dette gir et kulturelt nærsyn. Hva innebærer det? Dersom man aldri ser noe annet enn sin egen kultur, sine egne skikker, sin egen religion så vil disse fenomenene være mer eller mindre usynlig for kulturen. Det enkelte individ kan godt ha en tro, en religion, men begrepet religion er fullstendig fraværende. Individet er blindt for fenomener som ikke utfordres. Det er først i møte med andre kulturer, hvor sedvaner, skikker, klesdrakt og religion er forskjellig, det er først da individet kan få øye på fenomenene i seg selv. Akkurat som fisken ikke har noe forhold til vannet den lever i, på samme måte er det enfoldige steinaldermennesket fullstendig bergtatt i den kultur og religion det lever i. Dette er en side ved manglende mangfold som mange ikke tenker over. For det er gjennom den utfordring som mangfoldet skaper, at mennesket evner å utvikle sin selvrefleksjon. Det monokulturelle mennesket risikerer å utvikle en forblindet selvgodhet som, kombinert med makt blir både irrasjonell og farlig.

Den siste faktoren jeg vil nevne som drivkraft for utvikling av kritisk tenkning er utvikling av sivilisasjon. Med utvikling av sivilisasjon kommer politikk og institusjoner som forsvar, politi og domstoler. Dette skaper arenaer hvor fenomener som retorikk og sosialt spill blir rene overlevelseskriterier. En gren ut av dette er jo selvsagt filosofien, som forsøker å samle alle de løse retoriske trådene inn i en mer grunnleggende prinsipiell verden. Vi får disipliner som logikk, etikk, metafysikk og semantikk. En annen gren ut av dette er selvsagt vitenskapen, som jo på mange måter er det mest synlige og fruktbare resultatet av årtusener med filosofi og forsøk på å få orden på våre tanker.

Den suksess menneskeheten har hatt, skyldes i høy grad en evne til å ta ned retorikken, det sosiale spillet og religionen til edruelige nivå for klar og rasjonell tenkning. Gjennom dette har menneskeheten oppnådd en formidabel suksess i form av teknologi, kunnskap og gode velferdssamfunn.

Men man kan på ingen måte si at fasen med retorikk, sosialt spill og religion er tilbakelagt. Dette er fenomener som lever med mennesket. De er en ufravikelig del av menneskekulturen, som på mange måter er berikende og som vinner, kanskje de fleste politiske slag.

Det ligger i vår menneskelige natur å forsøke å forsøke å bekrefte forestillinger vi tror på. Når vi blir eksponert for en ny forestilling, enten en observasjon, eller en påstand, vil vi naturlig respondere i forhold til hva vi tror fra før. Vi har et innebygget forsvar mot å erkjenne egen feilbarlighet. Noen ganger slår dette ut i angst for å ta feil. Passer det med hva vi tror fra før, leter vi etter begrunnelser for å tro på påstanden. I motsatt fall leter vi etter begrunnelser for å avvise den.

Jeg tror på ingen måte at mennesket noensinne vil legge disse fenomenene bak seg. Dette er en del av det å være menneske, og det er noe mennesket vil ha med seg så lenge det eksisterer på denne kloden.

Ideen med kritisk tenkning handler for meg om å finne frem til måter å begrense våre naturlige tanke-tilbøyeligheter. På den måten kan vi begrense vår  irrasjonalitet. Her er bruk av fornuft og systematiske metoder, en nøkkelfaktor.  Vi kan aldri hindre enkeltindivider i å bli bergtatt av irrasjonelle ideer. Men det er viktig å få frem teknikker som kan vaksinere mot de verste utslagene av dette.

For det modne samfunn er det avgjørende å etablere mekanismer som forhindrer at samfunnet blir bergtatt av tilfeldige irrasjonelle strømninger. Men kanskje er det en erkjennelse av at en viss understrømning av det irrasjonelle i enhver kultur også er av det gode. For det skaper mangfold og den nødvendige støy som av og til må til for å kunne bryte ut av vedtatte normer og fastlåste tankemønstre. Derfor er det på ingen måte interessant for et modent samfunn å forsøke å utrydde all irrasjonalitet. Men, når det kommer til de politiske prosesser, de store beslutningene så er det helt vesentlig å sørge for at de ikke er infisert av irrasjonalitet. Dette følger direkte av samfunnsoppdraget. Tenk over det. Tenk på kombinasjonen stor makt og irrasjonalitet. Altså, vi stilles overfor en overmakt som er totalt overlegen og som vi aldri kan overstyre på noen måte. Ønsket du at denne makten skulle agere rasjonelt eller irrasjonelt? Jeg tenker svaret gir seg selv. Av den grunn er det viktig å utvikle teknikker som vaksinerer de store samfunnsprosessene mot de verste utslagene av irrasjonell innflytelse.

Den store utfordringen

Verden er svært kompleks. På alle områder er kunnskapsmengden uoverkommelig og ofte også utilgjengelig. Dette driver til komplekse analyser og resonnementer som krever mange kompliserte steg, og det krever evnen til å bevege seg over mange detaljeringsnivåer, hvert nivå med sin egen dynamikk og sitt eget begrepsapparat. Det krever evnen til å tenke i komplekse strukturer og prosesser i stedet for de enkle banale slutninger. Dette er analytikerens verden. Ofte må man kompromisse med hypoteser, antagelser og proksimate forklaringer. Dette driver til en ubehagelig usikkerhet, på det meste. Og det kjennes ikke godt, men det er noe det modne mennesket trener seg opp til å leve med.

Men mennesket har en biologisk fortid. I biologisk forstand er usikkerhet et tegn på svakhet og sårbarhet. Det forbindes med skam og sosial fornedrelse. De som var usikre spredte sine gener dårligere enn de selvsikre. Usikkerhet er derfor et biologisk avvik.

I det sosiale spill vil dette da medføre at analytikeren som regel taper mot den mer selvsikre retorikeren. Og da er det selvsagt ikke argumentasjonen i seg selv (logos) som er det gjennomslags drivende element, det er måten man fremstår på(patos) eller hvem man er (etos). Alfa-mennesket vinner sjelden på argumentet i seg selv, men på måten han eller hun fremstår på og måten de fremlegger sitt budskap på. Det er lettere å vinne en politisk kamp med slagord og seierssikker fremferd enn med komplekse analytiske fremstillinger.

Dette er kritisk tenknings største utfordring i dagens demokratiske media-dominerte samfunn. I sterkt media-dominert samfunn ser vi også den bivirkningen at massesuggesjon griper om seg. Da er det igjen biologien i den menneskelige natur som overtar. Man får et samfunn som i stadig høyere grad fokuserer på vinnere, dominante og alfa-mennesker. Dette er ikke analytikere. Det blir mindre attraktivt å være ingeniør, vitenskapsmann eller økonom. Det blir mer populært å være skuespiller, kokk, eller advokat osv. Analyse og kritisk tenkning får som regel svært liten plass i dette bildet. Analyse og nyansering er kjedelig. Som regel tar det brodden av enhver sensasjon, og de fleste politiske posisjoner svekkes ved nyansering. Dette blir kjedelig, det blir vanskelig og det krever innsats. Og den innsatsen bruker vi heller på den mer nærliggende underholdningen, på fotball, realityserier, dataspill, film og underholdningsprogrammer på TV.

Dette er da den største utfordringen vi har i forhold til kritisk tenkning. For kritisk tenkning krever først og fremst innsats. Og da må vi være motivert. Men motivasjonen går motsatt vei. For kritisk tenkning vil uunngåelig svekke den retoriske verden vi forsøker å leve i. Enhver mening, enhver posisjon vi måtte finne på å markere oss med vil svekkes med kunnskap og nyansering. Dette liker vi ikke.  

Men det modne mennesket reflekterer slik:

Det er kunnskap og kritisk tenkning som har brakt mennesket dens suksess. De godene vi høster i dag er betinget av at mennesket evnet å ta ned retorikken, dempe religionen, riste på hodet og forsøke å finne mer solide søyler som kan bære vår rasjonalitet. Uten dette hadde vi fortsatt vært primitive samfunn med enkel teknologi og en hverdag hvor hovedfokus er preget av viljen til å overleve til neste dag. Men, som tidligere nevnt, det er utfordringene som skaper det kritiske mennesket. Og på sett og vis oppleves jo utfordringer som ubehagelige. En del av vår suksess har dermed gått til å eliminere utfordringene rundt oss. Når dette skjer over generasjoner vil motivasjonen for rasjonalitet etter hvert falme. Vi har det jo så godt, alt går jo på skinner, hvorfor skal vi bry oss? Men det er en falsk trygghet. Dersom mennesket hengir seg til irrasjonaliteten vil det undergrave sin egen styrke og etter hvert falle tilbake til naturens harde lover. Og vår beredskap mot nye utfordringer vil svekkes tilsvarende.
Det er en dårlig ballast å ha hodet fullt av fotballkamper den dagen vi ser en asteroide komme i vår retning.

Det modne mennesket sverger til rasjonaliteten som menneskets adelsmerke. Det er den som har brakt oss dit vi er i dag, på godt og ondt. Og det er kun den som kan bringe oss videre gjennom de globale utfordringer vi ser komme i vår retning. Det er kun det samfunnet som gjennomsyres av rasjonalitet som kan bli bærekraftig og møte de enorme utfordringer som ligger foran oss.

 

Om det å skape seg en mental arena for tenkning

Det er en forskjell på å være i problemet og det å ha perspektiv på det. Å være i problemet er å være mentalt ett med det. Det naturlige for oss mennesker er å være ett med problemet. Dette er det intuitive eller system1 som noen psykologer kaller det for. Dersom du står overfor et farlig rovdyr vil du som regel reagere forholdsvis instinktivt. Dette er en utfordring våre forfedre har stått i utallige ganger, helt siden lenge før det ble mennesker av oss. Forfedrenes erfaringer er kodet i oss i form av språkløse emosjonelle responser. Vi mennesker er godt rustet til slike situasjoner. Sannsynligheten er høy for at vi reagerer korrekt, med f.eks. å gjemme oss, flykte eller angripe. Vi drives av det jeg kaller for biologisk programmering. Da er det ofte følelser som frykt eller aggresjon det går på.
Problemet oppstår når vi møter utfordringer som krever mer av oss enn bare rene forprogrammerte reflekser.

Ta for eksempel en uoverensstemmelse med partneren. Da vekkes som regel villdyret i oss og vi er biologisk programmert til å reagere med aggresjon når vi står overfor fiender eller rivaler. Dessverre er det ikke slik at disse gamle strategiene er særlig kompatible med det å skulle handtere en uoverensstemmelse med partneren. Så vi blir ett med situasjonen. Fokuset er å vinne. Vi ser ikke forholdet som kan bli skadet av dette. Vi ser ikke risikoen for en situasjon som eskalerer ut av kontroll. Vi ser ikke barna som står og ser på. Vi ser ikke risikoen for skade, både på person og materiell. Vi ser ikke at vi har behov for å fungere dagen etterpå. Vi er ett med prosessen, vi driver med strømmen og mangler fullstendig perspektiv. Derfor kaller jeg dette for null-perspektivet.

Våre aggressive og rivaliserende reaksjonsmønstre er svært gammel. De har opplagt dårlig kompatibilitet med sosiale utfordringer. Noen har derfor den teorien at sosiale utfordringer er en driver til å utvikle kognitiv kapasitet. Det kan være flere slike drivere. Men det viser seg at jo mer sosial en art er, desto bedre kognitive ferdigheter. Her står mennesket i en særstilling.

Men kognitiv kapasitet er energikrevende. Derfor krever det overvinnelse å ta den i bruk og trene den opp.
Evnen til å kunne tenke kritisk avhenger av at dette fungerer.

En vesentlig forutsetning for å kunne ta i bruk vår tenkeevne er å skape seg et intellektuelt rom for dette. Det rommet må ha:

1)      En plassering i det mentale univers
Dette handler om å se fenomenet i perspektiv og sette det i sammenheng eller relasjoner med alt annet. Vi søker jo alle etter en integrert virkelighetsoppfatning, altså en måte å tenke om verden som er sånn noenlunde koherent. Da gjelder det å plassere fenomenet inn i denne strukturen. Fenomenet kan jo være et univers i seg selv, med mange detaljeringsnivåer. Da er det viktig med evnen til å kunne bevege seg over mange detaljeringsnivåer.

2)      Utstrekning (volum)
Handler om å distansere seg selv fra fenomenet, på en slik måte at intuisjon, fordommer og emosjonell programmering får lavest mulig innflytelse. En skog kan observeres detaljert ved å være i skogen, men også i perspektiv fra fly. Hvert nytt perspektiv gir ny informasjon. Fenomenet må avgrenses og mulige sammenhenger må identifiseres. Dette er spesielt viktig i forhold til sosiale fenomener. Det å være i det sosiale spill er forskjellig fra å skape seg en distanse slik at man kan se dette i perspektiv. Man skal også være klar over at det å bevege seg fra det sosiale spill til et nøytralt perspektiv er kontra intuitivt. For, naturlig tar vi med oss fortolkningsskjema fra det sosiale spill, og søker bekreftelse, gjerne motivert av ønsket om suksess i det sosiale spill. Evnen til å ta seg ut av dette terrenget og frigjøre seg fra fordommer er en treningssak. Det er snakk om å møte seg selv med beinhard analyse, forstå de krefter som river i en selv, søke å vende perspektiver over til motparters synsvinkel, eller å se dette i en større sammenheng.

3)      Et begrepsapparat
Det er ikke mulig å tenke kognitivt om dette uten at man utvikler et adekvat begrepsapparat som i beste mulig grad beskriver det man ønsker å tenke om. Men her er det også vesentlig å være oppmerksom på at «bordet fanger». Begrepsapparatet kan frigjøre tanken, men de kan også fange den, slik at vi blir bergtatt. Vi må være oppmerksom på at problemstillinger kan beskrives på mange forskjellige måter, og ingen av dem er fasit. Men hver av dem kan gi opplysning på egne premisser.
Begrepsapparatet er ikke sannheten. Det er et instrument for tanken og for å utveksle tanker.

4)      Dialogpartnere
Tenkning fungerer best når man er flere. Din viktigste dialogpartner er den som er mest uenig med deg. Noe av det mest verdifulle for kritisk tenkning er tilgang til konstruktiv dialog med et menneske som er svært uenig med deg. Det er jo svært sjelden det skjer. Personlig har jeg aldri opplevd det. Men heldigvis går det an for de fleste av oss å få tak i konstruktive dialogpartnere. Og de er jo heldigvis sjelden enig med deg i alt. Men i dagens internett-verden kan mye av dette kompenseres vha. f.eks. Youtube, hvor du likevel kan finne monologer av de som tenker totalt forskjellig fra deg. Mitt råd er: Eksponer deg for dette, selv om du kjenner på motviljen. Det er i disse motbakkene at tanken beveger seg oppover. Min erfaring med dette er at det fungerer som en kraftig katalysator for min tenkning.

Men hva om jeg ikke vil? Vi må alle prioritere hva vi bruker innsats på. Det betyr også at jeg kan se temaet, ha en lettvint formening om det, men innse at dette har jeg ikke råd til å gå inn i. Da er det viktig at man justerer standpunkter og oppfatninger deretter. Dette er kontraintuitivt. For faktisk er det ofte slik at jo mindre vi vet og har tenkt over et tema, desto sterkere oppfatninger og standpunkter kan vi ha. Rasjonelt sett innser vi at dette er feil. Bli ikke en Dunning-Kruger og la deg bergta av din tendens til å tro at du kan så mye mer om dette enn gjennomsnottet, når du beviselig ikke har satt deg inn i temaet. I slike tilfeller vil det modne menneske bakke tilbake med påtatt nøytralitet. Dette vet jeg ikke godt nok om til å ha meninger om det. Og dette gir man uttrykk for på tross av opplevelsen av å ha sterke meninger om det likevel.

 

Usikker eller selvsikker

Jeg har i mange år tilsluttet meg slagordet at jo mer man vet, jo mer skjønner man at man ikke vet. Kanskje feil å kalle det for et slagord, for jeg opplever dette som et faktum. Jeg erfarer at hver gang jeg bruker innsats på å sette meg inn i noe, så blir det mer komplisert. Jeg opplever selvsagt å forstå mer. Men den økende forståelsen åpner veldig ofte for nye spørsmål, kanskje vanskeligere og mer utilgjengelig enn de spørsmål jeg begynte med. Dette var en erfaring jeg opplevde tidlig i livet. Særlig da jeg ble stilt overfor utfordringer i forhold til vitenskap og religion og spenningsforholdet rundt dette. Gjennom mange samtaler og diskusjoner med andre ble jeg utfordret til å forsøke å tenke generelt om det å tilegne seg kunnskap. Den gangen ante jeg ikke at dette var en filosofisk disiplin som het erkjennelsesteori, så jeg utviklet etter hvert en egen teori, en informasjonsforvrengingsteori (Ip-teorien). Denne ble da utgangspunktet for en erkjennelsesteori jeg utviklet senere.  Drivkraften bak dette er den utfordringen jeg møtte i de fleste harde diskusjoner. Det er det jeg oppfattet som skråsikkerhet basert på manglende kunnskap. Jeg ønsket å åpne for en større nysgjerrighet ved å påpeke at det ligger i erkjennelsens natur at alt vi vår rundt og tror innebærer usikkerhet.  Det gikk jo selvsagt dårlig.

Jeg står fortsatt ved min erkjennelsesteori. Det innebærer en prinsipiell holdning til at alt er usikkert, jeg vet ingenting og forholder meg til sannsynligheter.

Jeg tenker at en av de viktigste forutsetninger for kritisk tenkning er å trene seg opp til å tåle å kjenne på egen usikkerhet. For den som vet alt, trenger ikke å vite mer. Den som vet alt er ikke nysgjerrig og heller ikke søkende.  Er man ikke nysgjerrig og søkende da er man ukritisk til egen virkelighetsoppfatning. Det er jo forholdsvis lett å være kritisk til alle andres virkelighetsoppfatning, og det skal vi være. Men den den store kunsten i forhold til kritisk tenkning er evnen til å tvile på seg selv.

Vi er jo egentlig alle sammen gode kritiske tenkere når det kommer til å vurdere meningsmotstanderes argumentasjon. Det er sjelden vi evner å underkaste våre egne standpunkter den samme nådeløse kreative kritikk. Sannsynligvis er dette innebygget i vår natur. Selv om jeg fremmer et ideal her, i forhold til det å klare å opprettholde det samme kritiske engasjement, enten det er for eller mot egne standpunkter, så tenker jeg nok at de fleste av oss må innrømme at her kommer vi egentlig til kort. Hvordan kan man bevisst kompensere for dette? Mitt enkle forslag er konstruktiv dialog med meningsmotstandere. Det ideelle er å lære seg og forstå motstanderens tenkemåte, makte å gjengi hans eller hennes argumenter, gjerne med egne ord og med engasjement. Det er gjennom denne type prosess at vi evner å lutre våre egne standpunkter, som i noen tilfeller kanskje viser seg ikke å holde mål likevel. I et gammelt kinesisk ordtak heter det at den kloke mann skifter mening ofte.

Forhold til autoritet

«Jeg er psykolog» svarte sakkyndige i en rettsak da hun ble utfordret av motpartens advokat. Det er vel unødvendig å si at den sakkyndige ganske raskt ble plukket av den saken. Blind tro på autoriteter undergraver evnen til selvstendig kritisk tenkning. Det kan være at følelse av mangel på svar får mange mennesker til å søke seg inn i religion eller andre systemer som tilbyr absolutt autoritet. Og det skal man jo ha respekt for. Og for å unngå enhver form for empatisk feilslutning så må vi jo ta inn over oss at mange ikke er privilegert. De har hverken har ressurser eller livsoverskudd til å drive med kritisk vurdering av alt det rare som flyter forbi vår vei. Så religionen kan være en slags mental kortison mot usikkerhet. Men, den har sin pris. Vi må ikke glemme at autoritet også er en maktmekanisme, og at det å komme ut av slike klør også kan oppleves svært frigjørende. For meg personlig opplevdes det utrolig frigjørende, endelig å kunne legge religionens lenker bak meg. Og igjen, dette er en sentral forutsetning for selvstendig kritisk tenkning. Vi må bort fra autoritetenes fasitsvar. Og vi må stille autoritetene selv i et kritisk lys.
Da bør vi selvsagt også kunne motstå autoritetenes viktigste retoriske knep: «Du vet ingen ting, mens autoriteten kan alt. Lytt på autoriteten! Du kan da heller ikke være egoist og følge din egen vilje. Nei du må underkaste deg fellesskapet og den høyere vilje».

Dette er maktretorikk. Enhver kritisk tenker bør reise bust hver gang han/hun hører noe slikt. Alle alarmlamper bør lyse rødt. For dette handler ikke om deg som individ eller «dårlig menneske», det handler om andres makt over deg.

 

Om tvilen som grunnleggende tilnærmingsmetode

Vitenskapens viktigste mentale verktøy for fremgang er faktisk ikke tro men tvil. Jeg tenker slik at om nåværende utvikling får fortsette i hundre år til, så vil man sannsynligvis dra på smilebåndet når man leser historien og ser de forestillingene vi hadde. Mennesket har gjennom de siste tusen år hatt en nærmest eksponentiell vekst i det kollektive kunnskapsforråd. Jeg tenker da også at hver generasjon lett kan forblindes av en følelse av å «rule» på kunnskapstoppen over alle tidligere generasjoner. Bibelens spådom om at «kunnskapen skal bli stor i de siste dager», har på sett og vis vært sann for hver eneste generasjon. I dag er den mer sann en noen gang, og om hundre år er den kanskje enda sannere. Ganske sikkert er mange av de forestillingene, som preger oss i dag, utrolig blinde og naive. Mitt poeng med denne refleksjonen er selvsagt igjen å påpeke vår feilbarlighet til de forestillingene vi går rundt og tror på.

På 1600 tallet utviklet René Descartes det verktøyet som kalles for «metodisk tvil». Det handler om å tvile på alt som det er mulig å tvile på. På mange måter var dette starten på moderne vitenskapsfilosofi, som jo går på hele tiden å trekke forestillinger og hypoteser i tvil. Den korrekte vitenskapelige fremgangsmåten er ikke å søke å bekrefte hypoteser, men å forsøke å motbevise dem. Dette er essensen i det som kalles for den hypotetisk deduktive metode. I dag er det vanskelig å benekte at nettopp en slik metode har hatt en formidabel suksess. Men vi skal være oppmerksom på at denne metoden krever overvinnelse. For det er ikke slik vi mennesker naturlig forholder oss til våre forestillinger. Vi tenderer til å forsvare dem og søke bekreftelser på dem. Dette har sammenheng med faktorer som det sosiale spill, vårt behov for trygghet, våre mentale ressurser, og vår vilje til å prioritere innsats på å gjøre en kritisk evaluering av et tema. Men vi mennesker er jo heldige slik at vi lettere kan kritisere oppfatninger og standpunkter vi selv ikke står for. Dette er jo slett ingen negativ egenskap. Den beste måten å evaluere egne forestillinger på er å gå i dyp konstruktiv dialog med noen som har et motsatt syn på saken, og som er engasjert. For de fleste oppleves kanskje dette frustrerende eller ubehagelig. Og mange flykter kanskje bort fra det. Men jeg tenker at det er en vesentlig livsvisdom å lære seg at det er forskjell på uenighet og konflikt. Uenighet er slett ikke negativt. Det er en spore til ny lærdom, bedre analyser og ny innovasjon.

 

Om å dyrke nysgjerrigheten

Jeg tenker at nysgjerrighet er et tegn på vitalitet. Og jeg tror det går an å trene opp nysgjerrigheten. Personlig sliter jeg med alt for lite nysgjerrighet på det praktiske og på lokalkunnskap. Prisen for det er at jeg vet mye mindre enn alle andre rundt meg. Men på de områder hvor jeg er nysgjerrig, viser det seg som regel at mitt kunnskapsområde er overlegent. Det det forteller meg er at nysgjerrighet er den beste læremester.
Opp mot kritisk tenkning, tenker jeg at det er vesentlig å motstå fristelsen til alltid å oppsøke de steder der du får høre det du liker, det som passer med mine oppfatninger. Da jeg var ung var jeg aktiv kreasjonist. Kanskje jeg fortsatt hadde vært det i dag, dersom ikke jeg hadde tenkt den tanken at om jeg virkelig mener at evolusjonsteorien er feil, så må jeg jo kunne mer om denne teorien enn de evolusjonister jeg skal diskutere med. Det var min motivasjon for å sette meg inn i det motsatte av min egen overbevisning. Det endte jo opp med at jeg totalt endret oppfatning. Og det åpnet jo ufattelige perspektiver. Men i dag prioriterer jeg også tid på å sette meg inn i kreasjonistiske ideer. Det handler igjen om at dersom jeg mener kreasjonismen er feil, så må jeg kunne mer om den enn kreasjonistene selv.

 

Oppriktig eller politisk korrekt?

Skal man ha karriere som politiker må man kunne argumentere mot eget privat standpunkt. Sosial gjennomslagskraft handler ofte mer om å flagge de standpunkter som gir best sosial gevinst. Dette kalles opportunisme, og det har nok vært en ufravikelig del av det sosiale spill i alle år. Selvsagt går dette ut over rasjonaliteten for gruppen som helhet. Som kritisk tenker kan man ikke koste på seg å dilte etter flertallet. Og det er ofte sosialt kostbart ikke å være politisk korrekt. Motsetningen er å være oppriktig og nysgjerrig. Det er det som driver verden fremover.

 

Vitenskapen som fasit, men hvilken fasit?

De fleste debattanter har nok erfart at motdebattanten sjelden aksepterer henvisning til forskning som fasit på hvordan ting er. Ofte fristes vi til å være tendensiøse i vår bruk av vitenskapens resultater. Vi velger ut det som passer med våre oppfatninger, mens vi gjerne undergraver eller overser resultater som går i en annen retning. Min holdning der er at vitenskapen, langt fra er perfekt, men alle andre alternativer er enda dårligere. Hva er alternativene til vitenskapen? Rykter, politisk vedtatte sannheter, religion, magefølelse, profeter og spåmenn, eller ren spekulasjon som jeg selv ofte driver med. Jeg pleier å si det slik at kunnskap som er basert på vitenskap har et kvalitetsstempel. Det er ikke noen garanti, men slik kunnskap har en høyere troverdighet enn andre forestillinger. Årsaken er de strenge kravene til måten kunnskapen har blitt til på.

Kritisk tenkning i praksis

Den beste oversikten over anvendelse av kritisk tenkning i praksis finner du her.

Så kan det jo også være nyttig å ha satt seg inn i forskjellige typer tankefeil. Noe, dels overlappende, er jo også jeg inne på her. Det kan jo også være greit å ha med seg noen refleksjoner om saklighet/usaklighet.

I tillegg prøver jeg meg på følgende råd:

·         Forstå dine motstanderes standpunkter bedre enn de selv gjør

·         Søk informasjon nærmest mulig fra kilden
Og helst fra flere kilder

·         Unngå å bli bergtatt av retorikken

·         Gjennomfør h-analyse om du kan

·         Vær modig nok til å innrømme det, når du innser at du har tatt feil

·         Anvend logikk, sunn fornuft, oppriktighet

 

Tillegg: Realitetsorientering

Realitetsorientering handler om forsøket på å bringe vår forståelse nærmest mulig virkeligheten. Nå kan selvsagt jeg som subjektivist arresteres for å ha et «uklart forhold til virkeligheten». Da er det viktig å peke på subjektivistens måte å se det objektive på. Det objektive er det som nærmer seg det felles menneskelige. Det er med andre ord forestillinger som omtrent alle mennesker kan enes om, fordi vi anvender oss av observasjoner som alle har tilgang til, og tankeverktøy som er nøytrale i forhold til kultur, religion og subjektiv erfaring ellers. Eksempler kan være matematikk, logikk, kilderevisjon, nøytrale filosofiske tankemodeller, osv. Det er også vesentlig å påpeke eksperimentets betydning for dette. Når vi gjorde våre fysikkforsøk på skolen, så gjentok vi eksperimenter, mange av dem tenkt ut og gjennomført for hundrevis av år siden. Alle mennesker kan gjenta de samme eksperimentene. Alle mennesker kan erkjenne resultatet av dem. Dette er den empiriske delen av den felles menneskelige referanserammen. Man kan alltids være uenig i fortolkning, både utforming av modellene dette skal tilpasses i, eller på et dypere metafysisk/filosofisk plan om hvilken forbindelse dette har til den egentlige virkeligheten i seg selv. Men det er ikke poenget. Poenget er viljen til å la empirien tale. Dette er den eneste stabile fellesmenneskelige referanserammen vi har. Det å forkaste denne empiriske grunnpilaren, slik som man f.eks. gjør i Islam, er på mange måter, å melde seg ut av dette felles menneskelige sivilisasjons-prosjektet, for fremskritt og det gode liv for alle mennesker. For da finnes det ikke lengre noe felles utgangspunkt, uten det som krever irrasjonelle kvantesprang inn i overtro. Men du skal da være klar over at dette er et knefall for villdyret, mer spesifikt den delen av villdyret som ønsker seg den fulle og hele definisjonsmakt, der det fysiske univers er fullstendig frakoblet, og man står igjen med et helkonstruert sosialt univers, slik det passer alfa-regimet. Det er kostnaden. Dermed får denne holdningen også etiske konsekvenser. Enhver ideologi, som sorterer mennesker, har ingredienser av hat-ideologi og forakt, har en motvilje mot realitetsorientering, fordi den virker begrensende på maktutøvelsen.

Den som tilslutter seg en universalistisk etikk, med et demokratisk grunnsyn, som også betingelsesløst omfavner alle mennesker, vil mangle motivasjon til å ville definere sannheten. For det er lett å konkludere med at da ligger det en stor risiko for at mennesker sorteres ut av den moralske sirkel.

Tvert imot er det motsatte som gjelder. Det er inkludering. For den som tenker at alle skal med, så gir det seg selv at denne fellesmenneskelige referanserammen helt avgjørende. Inkludering innebærer da også at konstruktiv dialog blir en vesentlig del av dette. Dersom vi utgår fra det felles menneskelige i våre resonnementer og utvikling av virkelighetsoppfatning vil man kunne unngå unødvendige konflikter. Her har vi altså noe, som vi mellom oss kan kalle for «objektivt», noe som «er større enn oss selv» og som vi lar styre vår virkelighetsforståelse.

Verktøy for realitetsorientering er allerede nevnt. Men la oss systematisere dette på en litt annen måte. Om vi tar i bruk ip-teorien kan vi knesette følgende viktige prinsipper:

1)      Nærmest mulig kilden
Jo større informasjonsmessig avstand, desto større sannsynlighet for forvrengning. Mennesket selv inngår ofte i en slik kjede. Da er det enda verre.  Finn frem til mest mulig førstehånds informasjon.

2)      Identifisere feilkilder

a.       Tekniske feil
Instrumentfeil, målefeil osv.

b.       Menneskelige feil
Refleksjon over forskjell på fortolkning og observasjon. Kjennskap til vitnepsykologi, hukommelsens svakheter og ikke minst svakheten i det naturlige språk.

c.       Retorikk

d.       Bias/Tunnelsyn

3)      Verifisering
Finne uavhengige måter å bekrefte/avkrefte informasjon
Dette er det jeg i ip-teorien kaller for parallell informasjon. Dersom flere uavhengige kilder peker i samme retning, øker det sannsynligheten for at vi kan stole på informasjon. Dette påvirker også selve verifiseringsprosessen, ved at man aktivt går ut og søker informasjon, bredt, samtidig som man har en analyse av kildenes uavhengighet.

4)      Motforestillinger og mot-hypoteser
For å unngå tunnelsyn, er det viktig å komme opp med alternative hypoteser. Det er også viktig å søke å motbevise vår hoved-hypotese. I slike prosesser tenker som regel flere hoder bedre enn ett, særlig dersom vi finner noen som er uenige med oss. De er verdifulle i slike prosesser. Mennesker som genuint tenker annerledes enn oss selv, er som regel langt mer kreative i forhold til å komme opp med innvendinger og alternative fortolkninger.

En vesentlig refleksjon er at realitetsorientering og kritisk tenkning generelt, henger nøye sammen med modenhet. Det betyr i klartekst at evnen til å tåle den frustrasjon som oppstår, når man konfronteres med motforestillinger, kan trenes opp. Det kan starte med refleksjoner over dette, med studier av konkrete eksempler, og ved reelle øvelser, hvor man tar for seg egne oppfatninger og lar seg eksponere med motforestillinger, og jobber med å utvide egen toleranse for dette.