Det late mennesket

Vi er jo opplært til å se på latskap som noe negativt. Men har du noen gang reflektert over hvorfor vi i det hele tatt er tilbøyelig til å være late? Kanskje har vi noen ulne ureflekterte forutsetninger om en slags selvskapt negativitet, en slags synd som vi bare tar oss til sånn ut av løse luften. Sånn er det jo selvsagt ikke. Latskapen er selvsagt programmert som en tilbøyelighet i oss, og det er selvsagt en grunn til det. Latskap kan kanskje defineres som motvilje til å gjøre arbeid. Det å gjøre arbeid krever energi. Vår hjerne og kropp er på ingen måte utviklet til å fungere i ubegrenset overflod av energi. Hele vårt maskineri, mentalt og fysisk, er selvsagt innrettet på å optimalisere energibruken. Vi er laget for å kjenne at det koster noe å gjøre et arbeid. Dette må selvsagt balansere mot nytten. Det er ren kost nytte. De individer som klarte å utnytte sine ressurser best, er de som ble våre forfedre. De som brukte opp all sin kraft på noe som ikke gav dem nytte, de fikk ingen suksess i forhold til å spre sine gener.
De som driver med slanking erfarer at kroppen bekjemper unødig energibruk med alle midler.  Forbrenningen synker dramatisk med lavere energiinntak, og kroppen begynner å forbrenne muskelmassen før alt fettet er borte. Alt dette og mye mer er kroppens strategier for optimal bruk av energi, og for alltid å kunne ha noe i beredskap. Dagens overvekts problematikk henger nøye sammen med at vi alle har steinalder-kropper som ikke er laget for ubegrenset overflod.

Denne latente innebyggede motviljen mot å arbeide er en svært nyttig egenskap.  Om man kombinerer den med menneskets skapende evner vil også denne tilbøyeligheten være en del av drivkreftene i forhold til det stadig å gjøre ting smartere. Det er ikke sikkert at den teknologiske utviklingen hadde kommet så langt om det ikke hadde vært for latskapen. Det finnes faktisk bedrifter som bevisst har snudd begrepet på den måten som jeg nå sier og faktisk nærmest satt som et kriterium at man må være lat for å få jobb der. Tanken er at det typisk «arbeidshest-mennesket» bare gjør jobben uten å stille det kritiske spørsmål: finnes det noen måte å redusere denne arbeidsbyrden på og likevel få det samme resultat (elle bedre)? Man må ha fokus på innovasjon for å kunne skape innovasjon. Og her er latskapen en vesentlig drivkraft.

Kort om mentalt arbeid. Det sitter kanskje dypt inne å erkjenne at også det å tenke er arbeid. Men forskning viser at hjernen er storforbruker av glykose. Hjernen alene står for omkring 20 % av kroppens energiforbruk, på tross av at den kun utgjør 2 % av den totale kroppsvekten. Hjernen er det definitivt mest kostbare organet i forhold til egen størrelse. Selvsagt har man da også tilbøyeligheter som sørger for å begrense tankevirksomhet. Om jeg ber deg å summere en rekke tilfeldige tall vil du normalt kjenne en viss uvilje mot å gjøre det. Sannsynligvis vil du etterspørre hva vi skal med denne summen (kost nytte). Denne tilbøyeligheten er innebygget for å hindre oss i å misbruke våre mentale ressurser på unyttige aktiviteter. Nettopp det faktum at knapp tilgang på energi også går ut over tankevirksomheten bør være en tankevekker, for det kunne kanskje nettopp være tankevirksomhet som er forutsetningen for å kunne løfte seg ut av elendigheten. Menneskets indre energiomsetning blir da også en del av en selvforsterkende mekanisme som kan gå begge veier i forhold til hvor energisprudlende vi mennesker kan være.

I det sosiale spill er latskapen et negativt ladet begrep. Begrepet er til og med oppgitt som en av de syv dødssynder. Det er altså ikke bare en egenskap man kan foraktes for men også straffes for i det hinsidige i følge gammelteologisk tenkning. Og det er neppe tvil om at den destruktive varianten av latskap er medvirkende til både fattigdom og elendighet og man risikerer å bli en byrde for andre. Smarte mennesker klarer å utnytte systemer slik at de snylter på andre. De kan få det til å se ut som de bidrar, men at det egentlig bare er spill for galleriet. Men selvsagt er omgivelsene klar over muligheten.  Et menneske som ikke bidrar med noe og til og med er til belastning for andre vil rammes hardt av mekanismene i det sosiale spill. Våre sosiale tilbøyeligheter har mange mekanismer som bidrar til dette. Vi søker å unngå å bli utnyttet, vi vil ikke være assosiert med det mislykkede, vi kan forakte, vi kan gå i foreldremodus og baktale for å fremheve oss selv.

 

Om Innsats og formelen for motivasjon

Kost/nytte-aspektet i forhold til motivering for innsats kan beskrives i følgende formel:

Hvor håp om gevinst og forventet innsats er to adskilte vektregnskap hvor alle effekter som omfattes som fordeler sorteres under gevinst og alle effekter som oppfatter om ulemper sorteres under innsats. Akkurat som i beslutningsteorien vil hvert element i vektregnskapet være et produkt av sannsynligheten for at effekten skal oppstå og verdien av effekten[1].

Håp om gevinst=sannsynlighet for gevinst * verdien av gevinsten

Forventet innsats=Sannsynlighet for innsats * verdien av innsatsen

Denne formelen vil altså virke slik at jo større forventet gevinst er i forhold til innsats, desto større er motivasjonen. I praksis blir det vanskelig å benytte en slik formel fordi det er vanskelig å kvantifisere de enkelte elementer. Poenget med denne er ikke praktisk bruk men refleksjon.

Man kan lese en del interessante ting ut av en slik formel.  Menneskets motivasjon til innsats er alltid forbundet med forventing om gevinst. Da forstår vi gevinst i utvidet betydning.  Det er altså ikke bare snakk om økonomiske eller materielle gevinster, men også helse gevinster og ikke minst sosiale gevinster kan ofte ha svært stor vekt. Såkalte selvoppofrende handlinger motiveres som oftest av en sosial gevinst i form av ære og anseelse.

Innsats er en investering og kan bestå av veldig mye. Det kan være

·         Økonomiske kostnad

·         Fysisk arbeid

·         Mentalt arbeid

·         Tid

·         Risiko

·         Sosiale kostnader (at det man gjør er sosialt uakseptabelt, eller at man blir avskåret fra å vedlikeholde sitt sosiale nettverk)

·         Osv.

Optimistisk orienterte mennesker har som regel sterkere handlekraft enn pessimister. Forklaringen ligger i denne formelen. For optimisten tenderer til å overdrive gevinsten og sannsynligheten for den, samtidig som innsatsregnskapet blir underdrevet. Pessimisten gjør gjerne ofte det motsatte og blir dermed ofte mer passiv. Begge innfallsvinkler har sine positive og negative effekter. Optimisten risikerer å gå på en smell, hvor ting ikke var så enkelt som han trodde. Prosjekter blir ikke ferdigstilt, mye innsats går til spille og man får et handlingsmønster som utvikler seg mot kaos.
På den annen side er pessimisten handlingslammet og oppnår ingenting. Moralen er selvsagt at den gylne middelvei, en edruelig og realistisk tilnærming til mulighetene.

Latskap og etikk

Men den viktigste refleksjonen av formelen over er erkjennelsen av at vi mennesker er forskjellig ressursmessig utstyrt. På samme måte som vi sjekker lommeboken for å se om vi har råd til ting så kalkulerer hjernen med alle ressursene og vurderer innsatsen opp mot mulig gevinst Og selvsagt er det slik at jo mindre energioverskudd man har, desto mer dominerende vil tilbøyelighet til latskap bli. For det er jo ikke slik at det er mennesker som sprudler av energi som sitter passive og orker ingenting. Det er jo en livsglede å få lov til å bruke seg selv, og den sosiale kostnaden ved å bli lat er formidabel. Derfor er det heller ingen som vil bli lat bare for å være lat. Når denne tilstanden kommer handler det sjelden om vrang vilje, men der er bakenforliggende årsaker som må identifiseres. Noen ganger kan man gjøre noe med det, andre ganger ikke.
Omgivelsenes oppgave er derfor ikke å henge seg opp i symptomet men etterspørre hva årsaken kan være. Noen ganger kan årsaken ligge på det sosiale plan. Personen kan være sunket ned i apati på grunn av manglende suksess i det sosiale spill. Det kan handle om manglende mestring, stadige ydmykelser, formynderi og fordømmelse. Slike ting forsterker seg selv og kan ende i depresjon med tilhørende passivitet og apati.
Det å fordømme et menneske for latskapen i seg selv er svært kortsynt, urettferdig og ureflektert.  Omgivelser som har mer fokus på analyse og menneskeverd har større mulighet til å dempe disse symptomene enn æreskulturen.
Mennesker som kommer ut av latskapen eller klarer å utnytte den konstruktivt får et langt bedre liv og bidrar mer til sine omgivelser. Dermed kan man komme inn i en selvforsterkende positiv spiral ut av elendigheten. Men det vil alltid være noen som ikke får det til. Da er menneskeverdet en god verdi å falle tilbake på.



[1] Alle verdier må oppgis med positivt fortegn for at denne formelen skal virke. Innsatsen er jo egentlig en investering i tap av tid, slit og eventuelt tap av ressurser. Og da er jo dette negative verdier.