Anbefaler denne videoen

Og denne The Conspiracy Theory Handbook

Innledning

Som en oppvarming: Kos deg med denne konspirasjonsteorien fra 60-tallet.

I en periode var en venn av meg veldig opptatt av D-vitaminer (egentlig jeg også). Veldig ofte var vi inne på temaet i våre samtaler. Og vi utviklet etter hvert en forestilling om at D-vitaminer har en avgjørende betydning for vår helse. Da er det nærliggende at mangel på D-vitaminer i en befolkning etter hvert vil slå negativt ut på folkehelsen. Min venn er mer enn orientert på området. Han er også godt orientert om legemiddelbransjen. En gang kom han opp med sin egen private konspirasjonsteori i forhold til dette temaet. For det første solen er jo vår viktigste D-vitaminkilde. I løpet av en kort periode innførte regjeringen forbud mot solarium for unge under 18 år. For det andre går de ut med kraftige generelle advarsler mot soling, og de anbefaler på det sterkeste bruk av solkrem. Galskap mente min venn. Så forbyr myndighetene privat import av legemidler. D-vitaminer står på listen over legemidler. Ergo har myndighetene stoppet muligheten for privatpersoner til å importere D-vitaminer. De som er i salg i Norge har alt for lav dose. Siste element var et plutselig fokus på skadelige miljøgifter i laks. Det gjorde min venn sikker i sin sak på at dette. Dette var legemiddelbransjen som bevisst hadde brukt informasjonsbyrå i Norge til å lobbe myndigheter og media. Altså en bevisst konspirasjon for å svekke folkehelsen slik at legemiddelbransjen kunne tjene mer penger.
En slik teori inneholder mange ingredienser som kjennetegner konspirasjonsteorier: Man har en mektig organisasjon. Den jobber i det skjulte, med agendaer som ikke tåler dagens lys. Formålet er penger eller makt, eller kontroll. De har ekstrem gjennomslagskraft. Og de er kyniske og uten skrupler. Vi kan kun avsløre dem indirekte ved å identifisere virkningene av deres aktiviteter.

Jeg prøvde etter beste evne å slå hull på min vennes teori. For eksempel at lakse-skandalen var begrenset og kortvarig. For eksempel at råd om soling for å produsere D-vitamin, også kommer frem i media. Min venn er kortvarig lydhør for mine argumenter. Neste dag har han glemt dem og kommer med samme leksa på nytt.

Mennesket er et begrenset rasjonelt vesen. Men i forhold til individer og grupper av egen art, er der reelle risikoer. Det naive mennesket var ikke blant de som ble våre forfedre. Vi har alle en viss kritisk sans. Her er det vesentlig på å påpeke den sosiale utfordringen. Det å håndtere vår interaksjon med våre medmennesker på en optimal måte er en nesten umulig utfordring. Jeg kommer straks tilbake til det. Men selvsagt vil denne usikkerheten for noen slå ut i mistenksomhet. Hvilke mennesketyper som lettest blir rammet av høy mistenksomhet er vanskelig å si. Kanskje kan det ha å gjøre med at mennesker som har utviklet generell lav tillit til verden har lettere for å tro på slike teorier.

Men jeg har også interessert meg for hvordan konspirasjonsteorier blir til, altså hvilke fasiliteter i vår hjerne som evner å produsere slike teorier. Og mitt stalltips på det er overaskende nok at det er de samme funksjoner som er i stand til å skape vitenskapelige teorier.

Hva er en mistanke?

Egentlig er en mistanke det samme som en hypotese. En hypotese er et forslag til forklaring på noe. Begrepet mistanke er ofte innrettet mot personer. Det er ikke alltid slik. Vi kan også ha mistanker om f.eks. tekniske forhold, som f.eks. at årsaken til at datamaskinen ikke lader er strømforsyningen. Begrepet er ofte rettet mot noe problematisk, men ikke alltid det heller. Så overlappingen mot det mer akademiske begrepet «hypotese» er stor. Det som kjennetegner begge disse begrepene, er at de uttrykker en viss åpenhet eller usikkerhet om at vi kan ta feil. For hypoteser er det noe prinsipielt over det. Det forplikter oss på åpenhet. Dette er vesentlig fordi det ligger i menneskets natur å gå i bekreftelsesfellen. Bekreftelsesfellen forutsetter at vi har en mental opplevelse av å være sikker på vår hypotese. På samme måte kan vi utvikle en følelse av å være sikker på vår mistanke. Dette er et kjent problem fra politiarbeid. Eksempler på slike saker kan være saken mot Thomas Quick. Et annet eksempel er saken mot fetteren til Birgitte Tengs. Felles for disse er at de involverte utviklet en urokkelig tro på sine mistanker, at alle fakta ble tilpasset og fortolket inn i denne historien, at de foretok seg handlinger som påførte dem sosiale forpliktelser i forhold til dette. Når man kommer så langt, kan man ikke lengre hevde at det er mistanker man opererer med. Det er overtro. Det er rimelig å tenke at de involverte har utviklet sterke mentale sperrer mot å gi opp sin teori. Jeg tenker at vi ser noe av de samme mekanismene i forhold til konspirasjonsteorier. Man går over fra å sjonglere med hypoteser i håp om å forstå noe, til å sjonglere med fakta i den hensikt å bekrefte sin overtro.

Den sosiale utfordringen

Utfordringene som det sosiale spill og det sosiale samspill gir er kanskje hovedgrunnen til at menneskearten har et spor i sin fortid med eksplosiv hjernevekst. Jeg snakker gjerne om Det Sosiale Univers, som en betegnelse på hele den virtuelle verden som vår hjerne skaper, i den hensikt å navigere i dette terrenget.
Det kan se ut som at svært mye av den moderne hjernen er innrettet på å håndtere disse sosiale utfordringene, både i form av ubevisste funksjoner og ved bevisst bruk av våre kognitive evner. Og utfordringen har jo et slags tankekors i seg. Det er at individets mentale univers er umiddelbart tilgjengelig for eget indre blikk, mens selv noe så grunnleggende som selve eksistensen av andre slike mentale universer på ingen måte kan erkjennes med full sikkerhet. Det kan være verdt å reflektere over konkret hvilken informasjonsmessig utfordring hjernen står overfor i forhold til dette. Det sosiale univers er langt større og dypere enn individet kan observere. Det innebærer at individet bare observerer små brøkdeler av det som skjer, samtidig som alt dette skal fortolkes i lys av en, kanskje medfødt, oppfatning om de andre sinn som må ligge bak dette. All relevant informasjon om dette universet skal altså forflytte seg fra den sosiale virkelighet inn i individets sinn, og her representere dette på en måte som gjør det mulig for individet å håndtere dette på beste mulig måte.  Det sier seg selv at her er det et hav av mulige feilkilder. Muligheten for feiltolkning er sannsynligvis langt større enn for korrekte tolkninger.

Men på samme tid erkjenner vi at individets livskvalitet står og faller på evnen til å håndtere det sosiale samspillet og det sosiale spillet på en best mulig måte. Manglende sosial suksess kan resultere i isolasjon, nedverdigelse, fordømmelse eller sanksjoner. Mennesket er utviklet for det mangfoldige samfunn hvor totalen er langt større enn summen av individene. Alternativet, å leve som ensom, utstøtt og foraktet er kanskje en skjebne verre enn døden for de fleste. Selvsagt er det en biologisk realitet i dette. Manglende sosial suksess er som regel også ensbetydende med manglende biologisk suksess. Dermed har vi igjen etablert den biologiske drivkraften for utvikling av sosiale evner. Vi er etterkommere av de som klarte denne utfordringen best.

Jeg sier det nå i klartekst, noe jeg har vært inne på mange ganger før: Vår hjerne er utviklet med en rekke snarveier for håndtering av denne utfordringen. Dette er nødvendigvis hverken moralske eller idealistiske snarveier. Det er strategier som har vist seg å fungere biologisk. Det vil i klartekst si at det bildet som individet har av det sosiale univers, ikke nødvendigvis har så mye med virkeligheten å gjøre, som det har å gjøre med at det er det bildet som gir best mulig sosial suksess.

 Det er denne oppfatningen som ligger bak at jeg fryktløst går løs på de begreper og forestillinger som jeg ofte omtaler som sosiale konstruksjoner. Det handler om vår indre representasjon av det vi ofte ureflektert tror er sosiale realiteter. Mye av dette handler om moral og normer, karakteristikker, gjerne ideer som har fungert i årtusener. Eksempler kan være respekt, ansvar, rettferdighet, straff, fri vilje, ånd, fortjeneste, ære eller religiøse forestillinger som griper inn i dette.

Og nettopp den sosiale suksessen som slike forestillinger har hatt opp gjennom tidene medfører også at dette får en sterk sementering i den enkelte kulturutvikling. For ethvert kritisk blikk på dette truer jo de viktigste verktøyene i verktøykassen til de mest sosialt fremgangsrike individer, som jo normalt også besitter de mest innflytelsesrike posisjonene. Enver kritisk analyse av dette vil naturlig utløse en tsunami av forsvarsstrategier mot dette.

Hvordan møter mennesket den sosiale utfordringen?

Som nevnt tror jeg at mennesket er utstyrt med en rekke naturlige mekanismer som forenkler opplevelsen av egen fortolkning. Det ureflekterte mennesket har ofte en naturlig tro på at egen fortolkning er lik sannheten. Ofte vil det å sette spørsmålstegn ved slike forestillinger møtes med tilløp til aggresjon.
Overordnet tror jeg det fungerer slik at fortolkning foregår mer eller mindre på autopilot så lenge dette ubevisst oppfattes å fungere. Men, når utfordringen når et visst punkt rekvireres de kognitive resursene til tjeneste. Den kognitive kapasiteten er da henvist til mer eller mindre rasjonell analyse som kompensasjon for det automatikken ikke klarer. Her er noen eksempler på mekanismer som inngår i den verktøykassen automatikken disponerer: (Kanskje finnes det også andre mekanismer som ikke er nevnt her)

1)   Non verbal fortolkning
Det vil si tolkning av kroppsspråk, mimikk, stemmeleie, følelsesspråk, billedspråk osv. Mye av dette er kompetanse som individet tilegner seg i løpet av de første leveårene. Men hjernen er utviklet med kraftige verktøy for å håndtere f.eks. ansikter. Det handler både om gjenkjenning, assosiering, og tolkning av mimikk. Kanskje er noe av dette til og med artsspesifikt, slik at f.eks. vi mennesker er født med funksjoner som spesifikt hjelper til i forhold til menneskelige ansikter. Andre deler av kroppsspråket kan være mer universelt, som f.eks. det å kaste seg ned foran den mektige.

2)   Empati og speilnevroner
Dette er en medfødt kompetanse som kobler mimikk mot følelser. Speilnevroner er nevroner som er involvert i en funksjon som kommuniserer følelser. Person A har en følelse som naturlig slår ut i mimikk. Person B ser mimikken og dette utløser den samme følelsen hos person B. Nøkkelen til denne funksjonen er speilnevroner. Dette er sannsynligvis en av de kraftigste mekanismer vi i forbindelse med umiddelbar formidling av følelser mellom mennesker. Det jeg kaller for naturlig empati, bygger også på denne funksjonen, men ikke bare den. En vesentlig empatisk funksjon som naturlig faller oss inn, er tendensen til å tolke andre med utgangspunkt i eget mentalt univers. På seg selv skal man kjenne andre, som det heter.

3)   Hormoner og kjemi
Forsøk med hormonet oksytocin viser at det øker tilliten. Hormonet er uunnværlig i mor-barn relasjoner, hvor det skaper sterke bånd mellom mor og barn. Hormonet er involvert i melkeproduksjon og produseres derfor også ved amming. Det bånd som skapes mellom mor og barn er dermed basert på en viktig biologisk mekanisme. Barnet vil ha en sterk naturlig tillit og dermed også knytting til mor. Denne tilliten er ikke basert på rasjonell overveielse, den bare er til stede, gjensidig og naturlig. Og dette vil vare livet ut, unntatt dersom ekstraordinære hendelser skulle sette denne naturlige tilliten på alvorlig prøve. På samme måte kan fasene i et kjærlighetsforhold relateres til hormoner. Flørtefasen er preget av dopamin, kortisol og NGF (stresshormoner), og testosteron.  Forelskelsesfasen er også preget av stresshormonene, men nå går testosteronnivået ned hos menn, mens det øker litt hos kvinner. Når forelskelsen har lagt seg er det interessant at oksytocin igjen dukker opp på arenaen. Dette er sannsynligvis et typisk eksempel på at evolusjonen benytter seg av det som er. Og den hormonelle basisen for den ubetingede morskjærlighet, blir også den hormonelle basisen for bindingen i det faste trygge parforhold[1].
Oksytocin demper stresset fordi det gjør partnerne trygge på hverandre. De bruker ikke lengre så mye innsats på sosiale fortolkninger fordi de har tillit til at de er elsket.
I tillegg til hormoner er det også verdt å være klar over at det også kan foregå en kommunikasjon på duftnivå, også hos mennesker. De stoffene som utgjør denne kommunikasjon kalles for feromoner. Feromoner er virksom i forbindelse med seksualitet og menstruasjonssyklus. Kanskje finnes her flere funksjoner som vi ikke er klar over enda.

Når automatikken ikke strekker til, kaller hjernen på sine kognitive ressurser for hjelp. Det er på dette nivået at individet blir bevisst den sosiale utfordringen. Hovedutfordringen i forhold til bruk av kognitive ressurser er for det første at det opptar mental energi, det kan svekke den naturlige troen, og ikke minst at alt dette tar mer tid.
Alt det som individet foretar seg på autopilot skjer mye raskere og ofte mye mer velfungerende enn om individet må ta i bruk sin egen kreativitet for å finne frem til antatt optimal strategi. Tid er en avgjørende faktor i den løpende sosiale interaksjon. Den løpende sosiale prosessen består i en evig flyt av unike sosiale øyeblikks-situasjoner, hver med sin egen unike utfordring. Prosessen er enveiskjørt. Øyeblikket her og nå kommer aldri tilbake. For hver situasjon finnes bare ett forsøk, og individets endelige respons er ugjenkallelig. Når vi samtidig erkjenner at den sosiale prosess er kaotisk, og at det som skjer her og nå kan få uante konsekvenser i fremtiden, så innser vi raskt at hver eneste situasjon egentlig krever langt mer av individet enn det er mulig å levere på en trygg måte. Vi innser også at jo mer automatikken tar, og jo bedre den fungerer, desto bedre blir resultatet. Men uansett vil jo dette alltid ende opp med at individet, med sitt bevisste sinn etter hvert vil streve etter å forstå andre individer så langt det overhodet lar seg gjøre. Balansen mellom autopilot og rasjonell, eller kognitiv basert atferd, er sannsynligvis individuell. Og dette avhenger ikke bare av kognitive ressurser. Det avhenger også i høy grad av hvor godt autopiloten fungerer. Sagt på en annen måte. Dersom individet handler slik det faller seg naturlig og dette avstedkommer omfattende sosiale problemer, så tvinges individet til å ta i bruk sine kognitive ressurser i den hensikt å korrigere dette. Dersom denne strategien også svikter, det vil si at individet ikke evner å komme opp med løsninger på sin atferd som fungerer, så er faren stor for omfattende sosiale problemer. I utgangspunktet vil derfor individet etter hvert utvikle sterk motivasjon når det gjelder å finne rasjonelle løsninger på sosiale problemer, der autopiloten ikke strekker til. Men utfordringen er som sagt meget omfattende. Det er umulig å konvertere en signalstrøm over til kunnskap uten fortolkning. Og fortolkning er ikke mulig uten at man har kunnskap om det som skal fortolkes. Det er det som ligger i utsagnet at vi alltid forstår informasjon med utgangspunkt i egen forforståelse. I forhold til mennesker blir denne utfordringen ekstra synlig. For, som vi tidligere har vært inne på, så er det til og med umulig å erkjenne selve eksistensen av andre bevisstheter enn meg selv. Det empatiske sporet for fortolkning starter med det, man i matematikken, kaller for en ekstrapolasjon. Det vil si at vi tar utgangspunkt i at alle andre sinn er omtrent som meg selv. Dette er en induktiv slutning som det ikke er mulig å bekrefte. Og ofte er den sannsynligvis riv ruskende feil. Individet observerer den andre og søker å fortolke dette med utgangspunkt i måten det opplever seg selv på. Det heter at «på seg selv kjenner man andre». Men feilbarligheten i dette er ofte så stor at fortolkningen kan snus til at «på den andres mistolkning av meg, kan jeg kjenne den andre». En person som stadig mistenker meg for å stjele kan kanskje tolkes å være uvanlig fokusert på dette fordi vedkommende selv driver med det samme. Men uansett, dette er en naturlig strategi i forhold til å fortolke et annet menneske. En annen strategi kan handle om å utvikle en slags intellektuell forståelseshorisont. I denne kan det inngå en rekke karakteristikker og begreper samlet inn i komplekse forestillinger. Vi kjenner ikke alle individene vi må forholde oss til. Dette løser hjernen ved å kategorisere individene i grupper som man tillegger visse egenskaper. Eksempler kan være alt fra etniske sorteringer, kjønn, religion, handicap, eller det kan være onde eller gode mennesker, pålitelige eller upålitelige, vennlig eller fiendtlig, egoistisk, kynisk, velmenende, fordømmende, naiv, dum, stygg, utholdende, nøyaktig, klumsete, ustabil, kriminell, teatralsk osv. Vi har utallige karakteristikker å bedømme etter. En interessant refleksjon her er at nyansebildet i dette sannsynligvis korrelerer sterkt med refleksjonsdybden rundt forestillingen. Jo mer refleksjon, jo større nyanser og mer komplisert blir bildet. Ureflekterte forestillinger ender som regel opp i sort-hvitt fortolkninger.

Informasjonsflyten

Les her om subjektivistisk informasjonsteori generelt.  Jeg skiller mellom informasjon og datastrømmer. Med meg selv, eller andre mer eller mindre begrunnede teoretiske modeller, som referanse bakgrunn tolker vi datastrømmer som flyter til oss gjennom:

1)   direkte erfaring og samspill
Individets mentale tyngdepunkt i det sosiale universet er «Jeget». Omkring dette selvet vil det kretse en stadig økende sirkel av andre individer, mer eller mindre sentrale i individets liv. De nærmeste kjenner man gjennom egen erfaring og direkte samspill. I tidlige barneår vil sannsynligvis denne førstehåndskompetansen om andre mennesker danne en grunnleggende basis for individets grunnsyn på andre mennesker. Selvsagt er det slik at den sikreste kompetansen man kan ha om mennesker er å leve i nært samspill med dem. Men, en ting er å kjenne et menneskes atferdsmønster. Det er et helt annet spørsmål om dette er hele sannheten om det mennesket. Noen har sagt at om man virkelig skal kjenne et menneske så skal man enten gifte seg med dem eller man skal arve sammen med dem. Men, selv det tror ikke jeg er tilfelle. Det nakne mennesket i seg selv kjenner ingen.

2)   Andres bedømmelse
Veldig mye av den sosiale kompetansen vi utvikler handler om at vi snakker om hverandre. Det kalles ofte for slarving, sladring eller baktaling. Det er sjelden regnet som god folkeskikk, men dette er en konstant pågående prosess i våre liv. Noen ganger later vi som at vi ikke er så interessert, men ordet går og vi stopper det sjelden, for vi er svært nysgjerrige på alt dette. Det er ikke så rart, for kunnskapen om individene rundt oss kan være avgjørende for vår egen sosiale suksess. Her er det flere komplekse mekanismer ute og går.

a.    Alliansebygging
Det gir en egen nærhet å sitte sammen å snakke (gjerne negativt) om felles bekjente. Man deler hemmeligheter og bygger på denne måten allianser. Selvsagt kan følelsen av allianse være falsk. Når min samtalepartner kan få seg til å si så mye om vår, tilsynelatende, felles venn, hva sier vedkommende da om meg i mitt fravær?

b.   Oppmerksomhet
Man briljerer med sin kunnskap om alle hemmelighetene i bygda. Man har masse spennende og morsomme historier og fortelle. Det er underholdning. Vi gir all vår oppmerksomhet til hverandre.

c.     Sosial gevinst
Gjennom å rakke ned på andre hever man seg selv. Man uttrykker moralsk forargelse og oppnår med det å sette seg selv i et bedre moralsk lys.

d.   Sosial nærkompetanse
Man får verdifull kunnskap om nære personer. Nå er jo selvsagt dette ikke helt riktig. Mennesket er egentlig en dårlig informasjonsformidler. Motiver for både å lyve eller tilpasse historien er i aller høyeste grad til stede i en slik uformell setting. Det som kan være verdt å reflektere over her, er at selv om historier og karakteristikker både kan være usanne og urettferdige så kan slike sosiale sannheter begynne å leve sitt eget liv, påvirke den sosiale prosessen og dermed noen ganger virke som selvoppfyllende profetier.

e.    Synliggjøre egen moralsk standard
Gjennom å utrykke moralsk forargelse over andre, så signaliserer man at man selv står for en bedre moral.

Det er kanskje politisk ukorrekt å nevne det, men forekomsten av denne type sosiale prosesser er sannsynligvis mer hyppig i kvinnedominerte miljøer. Årsaken til dette tror jeg ligger i utfordringer fremelsket av seksuelle seleksjonsmekanismer.

3)   Stereotyping
Stereotyping handler om at man har et sett med forestillinger om mennesketyper, med tilhørende egenskaper. Kjenner man typen, så gir egenskapene seg selv uten at man trenger å erfare dem. Stereotyping er en måte å håndtere den ekstremt krevende oppgaven det er forholde seg til fremmede mennesker på en mest mulig optimal måte. Vår hjerne har, tross alt begrenset kapasitet, og sosial interaksjon er ekstremt krevende. Da er stereotyping en av de snarveier hjernen bruker for å håndtere dette på en mest mulig effektiv måte. Felles for all stereotyping er at den ofte er svært lite treffsikker, den er unyansert og som regel urettferdig. Mennesker er først og fremst individer. Utfordringen for det modne mennesket handler om å dempe tilbøyeligheten til å agere på stereotyper. Med det, mener jeg handlinger og standpunkter som unyansert baserer seg på stereotyping i stedet for reell kunnskap om det konkrete individ.
Jeg ser for meg følgende typer stereotyping:

a.    Naturlig stereotyping
Min opplevelse av meg selv som barn (og også i voksen alder) er at jeg i møte med fremmede mennesker ofte opplever «gjenkjennelse» på den måten at den fremmede minner meg om noen. Det skaper en slags knagg for videre sosial interaksjon. Kanskje er jeg ikke alene om en slik måte å tilnærme meg fremmede mennesker på. For jeg tenker at dette er en utmerket måte for hjernen til å utnytte sin allerede eksisterende kompetanse i møte med fremmede. Kanskje går det an å kalle det for naturlig stereotyping. Det er sannsynligvis en viss treffsikkerhet i dette. Kanskje har det noe med at visse typer utseende, eller måter å fremstå på, går igjen og kan sorteres i en slags personlig kompetanse på personlighetstyper. Men selvsagt er jo selvsagt også stor sannsynlighet for å bomme totalt. Kanskje minner den fremmede meg om noen jeg ikke liker. Da skal det ikke mye til før det som kunne blitt et fruktbart vennskap utvikler seg til det motsatte. Og motsatt kan det jo bli katastrofalt. Den fremmede minner meg om noen jeg kjenner og som jeg liker veldig godt. Jeg slipper den fremmede inn på meg, men vedkommende viser seg å være en upålitelig svindler.

b.   Biologisk stereotyping
Sannsynligvis en svært kontroversiell hypotese. Men jeg tenker at mennesket også har en del stereotyper i sin biologiske bagasje. Hva jeg i praksis mener er at det er følelser som naturlig utløses på bestemte menneskelige egenskaper eller roller. Følelsene kan være tillit, respekt, frykt, aggresjon, forakt, empati osv. Den mest synlige av disse er kanskje gjenkjennelse av det dominante mennesket. Kanskje er det helt vesentlig å ha dette som biologisk kunnskap fordi det så nært berører de sosiale rangeringsmekanismene. Det dominante mennesket identifiseres på egenskaper som størrelse, stemmeleie, maskulinitet, trygghet, selvsikkerhet osv. I forhold til stemmeleie har jeg observert en svært interessant atferd hos kvinner. Jeg aner ikke om det er forsket på, men jeg påstår altså at kvinner senker stemmeleiet når de opptrer dominant. Selvsagt gjelder det neppe alle, og utslagene varierer. Men jeg har blitt oppmerksom på fenomenet i flere kulturer. Om min observasjon er korrekt så innebærer det altså en tverrkulturell stereotyping, knyttet til dominans. Jeg har sikkert nevnt det før, men dette er sannsynligvis en av årsakene til at det er lettere for menn å nå opp som ledere enn for kvinner. De som rekrutterer lytter jo ofte til sin såkalte magefølelse. Hva er det? Jo, det kan, blant annet, være denne type biologiske stereotyping. Det er ikke dermed sagt at menn nødvendigvis er bedre ledere. Det eneste jeg sier er at vi har noe i vår natur som gjerne oppfatter det slik.
Andre biologiske stereotyper er inngruppemedlem. Det er de som tilhører vår gruppe. De blir gjerne tillagt mer moral, større menneskelighet og mer tillit. Så har vi «de fremmede», eller utgruppen. Dette er det forsket på. Utgruppen består av farlige, uberegnelige, umenneskelige og gjerne umoralske individer. Vi har all grunn til å frykte utgruppen. Ser vi på urmenneskets levevis, så er en slik biologisk programmering svært forståelig. I realiteten har hjernen ingen informasjon om de fremmede. Den sikreste strategien er frykt, hat og aggresjon.
Så har vi morsrollen, som jo også er svært synlig og lett å få øye på. En kvinne med barn utløser sannsynligvis oksytosin, som fyller oss med tillit og velvilje, og utløser en vilje til å hjelpe og beskytte. Morsrollen forbindes med ubetinget kjærlighet, mildhet og selvoppofrelse. Neste gang du beveger deg i Walking street i Pattaya, så tenk på følgende: Svært mange av disse utfordrende sexy damene, er hardt arbeidende småbarnsmødre som ofrer alt for sine barn. Og kanskje akkurat dette kan stå som eksempel på to motstridende biologiske stereotyper. Det er den løsslupne kvinnen (horen) og den selvoppofrende mor (madonnaen). Kanskje må vi slite med å kunne plassere begge stereotypene i en og samme person.
Den siste, svært synlige biologiske stereotypen er barnet, som jo vekker vår naturlige empati, og igjen vilje til å hjelpe og beskytte. Barnet oppfattes ofte å være hjelpeløst, troskyldig og uskyldig. Stereotypen ble blant annet brukt av Jesus, når han skulle beskrive egenskapene til de som slipper inn i himmelen.

c.     Kulturell stereotyping
Dette handler om at kulturen har utviklet et sett av begreper og karakteristikker som mennesker forsøkes sortert inn i. Eksempler kan være kulturell tilhørighet eller geografisk tilhørighet. Men her finnes også en rekke andre sorteringsvariabler, som vi ofte ikke tenker over. For eksempel troende eller ikke-troende mennesker. Jeg så akkurat en snutt på YouTube hvor mange konservativt kristne ikke kunne tenke seg å slippe en ateist innom sine dører. For dem er ateisme det samme som umoral. Et annet eksempel kan være en sort-hvit sortering mellom «ville» og «siviliserte» mennesker, eller mellom «dannede mennesker» og «det folkelige mennesket», eller mellom «høyresiden og venstresiden», og ikke minst mellom menn og kvinner. Andre kjente utsatte grupper kan være innvandrere, sosialister, rom-folk, unge sinte menn, pene mennesker, kriminelle, rike, psykopater, politikere, pedofile, nerder, skoleflinke osv. listen er uendelig. Kulturell stereotyping er en svært synlig viktig mekanisme til å skape fordommer, fremmedfrykt, diskriminering og sosial distanse. Og jo større sosial distanse, desto sterkere blir forestillinger om menneskelige monstre.
Under kulturelle stereotyper hører selvsagt også sorteringer som fremkommer som følge av vitenskapelig forskning, medisin og juridiske prosesser. Alt kunne kanskje sortere under akademiske stereotyper. Jeg har allerede nevnt begreper som psykopater og pedofile. Dette er begreper som det til dels har vært sterke uenigheter om hvordan de hører hjemme og skal plasseres i de akademiske strukturer og systemer. Ofte står forskjellige akademiske disipliner i motstrid med hverandre om dette. For her er det jo også viktig at jo grovere sorteringer man kan gjøre, desto enklere blir verden å forholde seg til. Drømmen må jo være faste kriterier for diagnose ==> stereotyp (diagnose) ==> standard behandlingsprosedyre. Eller Standard kriterier for lovanvendelse ==> dom (karakteristikk) ==> standard tiltak. Og i den grad for eksempel medisin og juss griper inn i hverandre, så kolliderer systemene, og dermed er krangelen i gang. Men, og det kan ikke sies for ofte: mennesket er individer og enhver sortering forblir utilstrekkelig, særlig på området personlighet og personlighetstrekk. På sett og vis minner dette litt om den diskusjonen man har om arter innenfor biologi.

4)   Analyse
Den analytiske veien til forståelse av andre er en tung vei, full av usikkerhet og risiko. Sosiale interaksjoner inneholder en mengde variabler som det er umulig å dekomponere. Alt påvirkes av alt, gjerne i et kaotisk mønster. I tillegg vet man altså ikke konkret hva som foregår i det enkelte sinn. Forskning kan antyde sammenhenger, eller manglende sammenhenger mellom diverse variabler, og ved hjelp av Spillteori kan man sette opp modeller for hvordan disse variablene samspiller med hverandre. Men dette er komplekse teorier, som ofte bare fungerer på idealiserte systemer, og som selvsagt ikke er tilgjengelige for menigmann der og da. For stadig blir vi stilt overfor sosiale utfordringer vi forsøker å forstå.
Hvorfor forlot Mia partyet så tidlig i går? Er det fordi hun var sjalu på Lotte som stadig klenget på Geir? For noen kan det være den enkle og eneste mulige forklaringen. Ergo, hun er sjalu, det er sannheten. Men den analytiske vil etterspørre om dette er en nødvendig konklusjon. Faktum er at det sannsynligvis ikke er grenser for alternative hypoteser å komme opp med. Under har jeg diktet opp noen.

Hun hadde vondt i magen på grunn av mensen
Hun fikk en telefon om at mora var ensom og trengte noen å snakke med
Hun hadde brukt opp nesten alle pengene og måtte komme seg hjem mens hun enda hadde nok til å betale taxien
Hun fikk SMS fra sin nye hemmelige kjæreste som ville møte henne nå
Hun ble luta lei, trøtt og ville bare hjem
Hun kom på at hun hadde glemt å sette på opptak av favoritt serien sin, og dro hjem for å se den der og da
Hun har vært utro, en annen jente vet om det, og bad henne forsvinne før hun fortalte det til alle sammen
Hun fikk et brått og plutselig angstanfall
Hun ville vise at hun ikke var interessert i Geir lengre og gav ham frie tøyler til å holde på
Hun kom plutselig på at hun hadde satt frysen til avriming og at hun måtte hjem og få varene i frysen før de tinet…

Poenget er at her er det så mange muligheter at man må anslå sannsynligheten for å komme til noen sikker konklusjon på dette er liten. Det å være ureflektert på dette og ensidig feste seg med bare en mulig forklaring er det jeg kaller for en overtolkning. Og dette er noe vi mennesker driver med hele tiden. Dette gjør vi for å vedlikeholde illusjonen om å ha den gode menneskekunnskapen, full oversikt. Og igjen, selvsagt er det slik at siden dette er så komplekst og usikkert, så vil aldri noen, utenom den som blir fortolket, noensinne se fasiten. Ergo skapes ikke den sosiale sannhet av rasjonell analyse. Den sosiale sannhet defineres. Og de som definerer slike sannheter er gjerne de som er mest dominante. Selvsagt brukes også overtolkningen bevisst, i det sosiale spill og som ren hersketeknikk.
Den analytiske vil se dette og vil dermed også se det store potensialet for feiltolkning. Det vil igjen medføre langt større tilbakeholdenhet i forhold til å agere i forhold til en slik overtolkning. For den analytiske fremstår individet som langt mer komplekst og sammensatt. Man opererer med hypoteser, men sjelden eller aldri med bekreftelser. Den sosiale svakheten med dette er åpenbar. Den analytiske fremstår som usikker og svak. For når man tar usikkerheten inn over seg, så svekkes handlekraften. På den andre siden så er denne strategien moralsk overlegen. Man støter ikke mennesker ut i det ytterste mørket som følge av overtolkninger og sort-hvitt karakteristikker.
Hittil har det handlet om de nære mennesker. Usikkerheten vokser vel mer eller mindre eksponentielt når vi kommer til de fjerne mennesker. Den analytiske gjennomskuer at andre menneskers formidling av kunnskap om dette varierer fra upresist til rene fantasier. Kanskje er det slik at så stor usikkerhet kan medføre større eller mindre fryktreaksjoner. Med rette frykter mennesker hverandre. Det handler om denne usikkerheten, men det handler også om at den største trusselen mot enkeltindividet nettopp er andre medlemmer av samme art. Mennesket er et farlig vesen, særlig mot sine egne. Men hvem skal vi frykte og hvem kan vi være trygge på? Kanskje det spørsmålet er helt feil. Dette handler sannsynligvis mye mer om sammenhenger mennesker opptrer i. Gitt den rette situasjonen har de fleste av oss potensiale til å bli farlige. Og ofte er det jo slik at det nettopp er fremmedfrykten som dominerer når fremmede grupper møtes. Den gjensidige mistenksomheten blir da rammen for samhandlingen og som regel virker den som en selvoppfyllende profeti.
Den analytiske tilnærming til dette er å forsøke å utvikle en mest mulig realistisk forståelse av slike prosesser, og heller frykte de negative strukturer som skaper risiko, heller enn mennesket selv. Det kan handle om f.eks. massesuggesjon, æres kulturer eller det kalde sosiale klima. Særlig bekymringsfullt er det når både ledelse og folke-massen forenes i felles irrasjonelle virkelighetsoppfatninger som dyrker fiendebilder av andre grupper.

 

 

Litt om konspirasjonsteorier

I min oppvekst opplevde jeg mye snakk om hvem som stod bak attentatet på John F. Kennedy. Både media og folkesnakk var opptatt av temaet. Og i dag har alt dette utviklet seg til omfattende konspirasjonsteorier. Nå hører ikke jeg til dem som ukritisk svelger den offentlige versjonen av dette. Selv Illustrert vitenskap slo en gang fast at der er mye usikkerhet rundt den historien. Og fasiten får vi sannsynligvis aldri vite. Men det er god grunn til å tro at den er langt mindre spektakulær enn alle de teoriene som i dag er utviklet. Grunnen, til at jeg tror det, er forestillingen om at slike teorier har en tendens til å begynne å leve sitt eget liv og vokse etter hvert som flere og flere blir engasjert i temaet.
En annen teori i min oppvekst var at Paul McCartney var død og erstattet i Beatles med en dobbeltgjenger. Det er jo en svært så morsom og fantasirik teori. Jeg husker på begynnelsen av 80-tallet da jeg hørte et halvt radioprogram om dette, så slo det meg at fremstillingen og tilnærmingen lignet veldig på de presentasjoner og fortolkninger jeg hadde sett av Johannes Åpenbaring og Daniels profetier. Dette hadde jeg som barn blitt presentert for, i form av lysbilder og lydbånd, i regi av Adventistsamfunnet. Man finner utallige symboler, mer eller mindre usannsynlige sammenhenger, skjulte budskap. Jeg husker frustrasjonen om ikke å komme til bunns i dette, om søken etter bekreftelser, eller avkreftelser. For selv da ante det meg at dette bar preg av selektivitet, tilpasninger og overtolkninger. Jeg klarte aldri å feste helt lit til det. Hvordan kan man vite at akkurat det symbolet, i den sammenhengen betyr akkurat det som påstås? Har man undersøkt andre muligheter? Er det bare jeg som er usikker? Hvorfor virker så mange så sikre på sine forestillinger? Er det jeg som er blind? Er det de andre? Eller er vi alle like blinde? Denne gåten, som fremdeles fremstår som uløst for meg, har vært en drivkraft for meg til å dukke ned i erkjennelsesteori, men også til å spekulere i om det kan være grunnleggende drivkrefter i vår menneskelige natur som gir slike manifestasjoner.
Kombinasjonen av mangel på informasjon, feilinformasjon, frykt og sosialt spill skaper grobunn for menneskers fantasier om hverandres onde hensikter, planer og strategier. Det kan være en komponent som ligger bak konspirasjonsteorier. Men selvsagt er det mange andre faktorer som kan spille inn her. De fleste punktene, jeg har under mitt punkt om andres bedømmelse, kan sannsynligvis også legges til her. I tillegg har den tanken slått meg at en kraftig konspirasjonsteori kan fungere utmerket som forklaring på min egen begredelige tilstand. For eksempel kan jeg påstå at:

Det er ikke fordi jeg er dum, naiv eller lat at jeg ikke lykkes her i livet. Det er fordi mektige krefter har slått seg sammen for å holde slike som meg nede. Men jeg gjennomskuer det, og det gjør meg til en mer betydningsfull person.

Den såkalte unge sinte mann er neppe en sosial vinner, men heller en som har behov for en virkelighetsoppfatning som nøytraliserer et mer begredelig faktum. Om vi så legger til at den store onde mektige elite også er umoralsk og umenneskelig, så gjør det opponenten som gjennomskuer det hele, og som tar opp kampen mot konspirasjonen, til en helt.

Jeg tenker at de kognitive mekanismene som er involvert i å skape konspirasjonsteorier på ingen måte er forskjellige fra de som skaper både religion og vitenskapelige teorier. Det er blant annet fornuft, fantasi og erkjennelse. Som jeg mange ganger har antydet er dette på ingen måte ufeilbarlige mekanismer. Produktene, som de skaper, lar seg utmerket forme i alle retninger, også i retninger som måtte passe mer pragmatiske formål enn det å tilfredsstille vår nysgjerrighet. Men selvsagt kan konspirasjonsteoriene skilles ut ved å identifisere noen kjennetegn. Men jeg tenker at dette ikke er så vesensforskjellig fra en del religiøse forestillinger. For eksempel den adventistiske myten om syndefallet i himmelen, hvor Satan og hans engler gjorde opprør mot Gud, ble kastet ut og driver nå sitt usynligs spill her på jorden, hvor mennesket er blitt midtpunkt i en nådeløs kamp mellom Gud og Satan. Parallellene er åpenbare. Det er de onde mektige kreftene, med en ond agenda, som virker usynlig i menneskenes liv, i smått og stort. Mennesket er ufrivillig sentrum og offer i denne kampen. Og det finnes en rekke konspirasjoner mellom disse mektige kreftene og onde mennesker, eller nyttige idioter, som ikke skjønner hvem de står i ledtog med. Eneste grunnen til at dette ikke kalles en konspirasjonsteori er at den ble utviklet i en religiøs kontekst før begrepet «konspirasjonsteori» ble oppfunnet.

Hva så med vitenskapen? Vel jeg tenker at de samme mekanismene er grunnleggende inne her også det er ikke her den store forskjellen ligger. Den store forskjellen ligger i at vitenskapen baserer seg på rasjonelle filosofiske refleksjoner som har tatt inn over seg erkjennelsen av feilbarligheten i menneskets egen erkjennelsesevne.  En slik erkjennelse driver det oppriktige undrende mennesket til å utvikle metoder som i størst mulig grad demper disse svakhetene.
Mekanismene bak konspirasjonsteorier og forskjellen opp mot vitenskapelige metoder har jeg etter beste evne forsøkt å beskrive her.

Hva skal til for å skape en vellykket konspirasjon?

Å ha en hemmelighet for seg selv, går som regel bra. Men selv da er det jo en viss sannsynlighet for at den blir oppdaget. Er vi to, som kjenner hemmeligheten, øker den sannsynligheten. Og den øker dramatisk om vi er tre, fire eller fem. En konspirasjon forutsetter at alle involverte holder tett og ingen røper noe. Men en konspirasjon forutsetter også aktiviteter. Aktiviteter skal koordineres og gjennomføres uten at noen utenforstående får nyss om hva som foregår. Under krigen var det slik at om man var involvert i hjemmefronten, så visste selvsagt ikke alle alt. Prinsippet var vel egentlig at den enkelte kun satt med den informasjon som var nødvendig for at han kunne gjennomføre sin oppgave. Slik opererer selvsagt også terrorister og organiserte kriminelle. Dette handler om akkurat dette at sannsynligheten for å bli oppdaget øker dramatisk, jo flere som vet.
I små skala foregår jo slike ting hele tiden. Men selv det er vanskelig og risikabelt. Terrorplaner blir oppdaget. Kriminelle nettverk blir avslørt. Dette skjer jo også hele tiden.

Storskala konspirasjonsteorier som omfatter mektige verdensomspennende sammensvergelser er svært usannsynlig. Dette ville ha lekket ut. Det er en naturlov. Tenk på alt som har ramlet ut av skapet når det gjelder f.eks. frimurere, de siste årene. Men da handler det om ritualer, trosforestillinger og ideologi. Forestillinger om verdenskonspirasjon er det fortsatt ingen belegg for.

En annen vesentlig faktor opp i det hele er det sosiale spill. Mektige mennesker er naturlige mål for hverandre. De bygger ikke bare allianser seg imellom, de rivaliserer også, i høyeste grad. Finner man noe å ta hverandre for, kan du vedde på at det blir brukt. Det å tro at veldig mange mektige mennesker er i stand til å opptre koordinert og lojalt er en illusjon. I slike sjikt er prosentandelen dominante mennesker svært høy. Dominante mennesker er ikke kompatible med seg selv. Potensialet for konflikt er derfor stort.

Alt dette gjør at sannsynligheten for verdensomspennende konspirasjoner av mektige mennesker er svært usannsynlig.

Min egen private konspirasjonsteori

En gang for mange år siden kom jeg inn i en forholdsvis ubehagelig situasjon på jobben. Jeg vil ikke kalle det for direkte utfrysning, men jeg opplevde altså en periode hvor jeg ikke lengre ble innkalt på møter, hvor viktig informasjon ble holdt tilbake, hvor det ble snakket bak min rygg. Jeg unner ikke noen å komme inn i en sånn situasjon. Det opplevdes som en kraftig mental belastning. Jeg var nok både deprimert og paranoid gjennom mye av denne prosessen. Men, jeg observerte meg selv og mine tanker. Jeg observerte meg selv utvikle min egen private konspirasjonsteori. Firmaet jeg jobbet for var i en omfattende omstillingsprosess på IT-siden. Slikt skaper selvsagt alltid støy. Forandringer gjør oss både usikker og mistenksomme. Her handler det om arbeidsoppgaver, lokalisering, eksterne leverandører, roller, organisering og ikke minst penger. Konkret opplevde jeg å bli kastet ut av prosjektet, jeg opplevde manipulasjon og deretter at det ble lagt lokk på hele prosessen. Her har vi igjen alle ingredienser som skal til å sette i gang en tankeprosess mot utvikling av konspirasjonsteorier. En lukket prosess vil alltid åpne for spekulasjoner og fantasien flyter fritt. For fantasien er der for å søke å fylle informasjonsvakuumet som oppstår. Her er det lett å postulere skjulte agendaer. For her er eksterne leverandører inne og dominerer. Da dreier det seg om penger. Og her er interne aktører som kan mistenkes for å ha agendaer i forhold til lokalisering og egne posisjoner. Vi har motiver nok å ta av. Så har vi det som oppfattes som manipulasjon, forbigåelser og utfrysning. Alt dette er subjektive fortolkninger av det som skjer. Og her observerte jeg meg selv, trekke dette videre. Alt som skjer blir fortolket, slik at det passer inn i det store bildet. Det er den prosessen jeg senere har kalt for kunnskapens gravitasjonslov. Når denne prosessen først er i gang, så blir det bare å fylle opp sekken med alt man kan fange opp av hendelser og informasjon. For alt fortolkes inn i det samme bildet. Jeg har nok glemt mesteparten av detaljene i dette. Men om jeg den gang hadde satt meg ned og skrevet og systematisert mine fantasier, så ville selv den prosessen ha forsterket mitt bilde og min tro på at jeg, og andre av mine kolleger var utsatt for en konspirasjon. Og jeg ville ha sittet med en skriftlig fremstilling som hadde hatt alle ingredienser som inngår i en konspirasjonsteori. Hovedpersonen som drev denne prosessen, var ivrig frimurer. Vips, her kan trådende trekkes mye lengre, og faktisk ut i den store verden. Her kunne all verdens konspirasjonsteorier, med frimurere og Illuminati, ramlet ut av skapet og befestet mitt verdensbilde.

Kanskje er det nettopp på denne måten at mange forsmådde mennesker starter sin karriere som konspirasjonsteoretikere. Jeg vet ikke hva som var den egentlige sannheten i vår lille sak. Men saken kan være så enkelt som at jeg ble funnet uskikket til å delta i den videre prosessen. Det kan ha dreid seg om kompetanse og kanskje også personlige egenskaper. I så fall kan man nok stille spørsmålstegn ved måten det ble gjort på. Uansett så er jo dette en type sannhet som vil virke svært ubehagelig på enhver som blir bedømt slik av andre. Kanskje så ubehagelig at jeg tyr til bortforklaringer i den hensikt å unngå å ta dette inn over meg. Og slike bortforklaringer kan fort bære over konspirasjonsteoretisk tenkning.

I den samme prosessen opptrådte jeg og flere andre outsidere som såkalte «varslere». Vi snoket opp informasjon, fant svakheter og rariteter og blåste dette til tider opp. Og selvsagt fikk vi jo reaksjoner på dette, noe som igjen naturlig fortolkes inn i den samme virkelighetsforståelsen. «De er ute etter oss». Paranoia er en vanlig ingrediens blant konspirasjonsteoretikere. Og nettopp varslerrollen, som jo ligner på rollen som David mot Goliat, inngår jo igjen i en taperstrategi for å fremstå som en helt, om ikke for hele verden, men så i alle fall for seg selv.

I dag opplever jeg fortsatt å ha tro på at det var noe korrupt som skjedde den gangen. Men det er den type tro som er en følelse. Og jeg har jo for lenge siden reflektert meg frem til at en slik tro på ingen måte er noen garanti for hva realitetene egentlig er. For objektivt sett har jeg ingen fakta på bordet som bekrefter noe som helst, hverken i den ene eller andre retningen. Så om jeg anvender mine kognitive ressurser på dette, så har jeg ingen tro på dette likevel. 

Sosiale prosesser som skaper konspirasjonsteorier

Vi må selvsagt være bevisst på at konspirasjoner foregår hele tiden. For hele tiden samarbeider mennesker i det sosiale spill. Da kan man jo definere en konspirasjon løst som ethvert samarbeide som har til hensikt å manipulere. Men med en så løs definisjon så fanger vi selvsagt opp alt av reklame, massemedia og mye politisk retorikk. Det er mange som er ute etter oss hverdagsmennesker, på den måten at de ønsker å lokke av oss penger, annen støtte eller våre stemmer i valg. Selvsagt sitter man sammen og planlegger kampanjer som skal nå ut til. Mulighet til påvirkning gir mulighet til å endre vår atferd. Mulighet til å endre atferd gi mulighet til å kontrollere. Men om vi skal kalle alt dette for konspirasjoner, er jo en akademisk øvelse. Men det er opplagt at måten slike prosesser foregår på, i større eller mindre grad kan gjøre hverdagsmennesket mistenksomt. Og hverdagsmennesket søker jo å forsvare seg med en viss form for sunn skepsis. Men noen ganger går skepsisen over i konspirasjonsteorier. Ut av dette kan man vel liste opp en del ingredienser som jeg tror er med på å utløse vår mistenksomhet:

1)   En lukket prosess, altså prosesser som skjermer sin informasjon for omverdenen.

2)   Prosessen påvirker forhold som har med makt og penger å gjøre.

3)   Innslag av manipulasjon, feilinformasjon, propaganda osv.

4)   Prosessen drives av mektige mennesker

5)   Prosessen er eksklusiv, det vil si at mange holdes utenfor, noen tas inn i varmen, mens andre kastes ut.

6)   Prosessen antas å ha ringvirkninger som påvirker menigmanns hverdag og hvor disse ringvirkningene skaper frykt, usikkerhet, både i forhold til potensielt tap av goder, eller tap av frihet, ydmykelse eller undertrykkelse. Det å bli stående utenfor en prosess som oppfattes å ha konsekvenser for en selv virker jo i seg selv degraderende og ydmykende. Det i seg selv skaper jo et behov for opposisjon

7)   Sosial Paleo konstruksjon
Les gjerne teksten bak linken for å få en oversikt over hva dette her. Kortversjonen er at dette er sosiale strukturer som ingen har konstruert. Det er strukturer som har «gått seg til». Vi mennesker er spesialister på å se sammenhenger og systemer i alt (se her og her). Så vi avdekker også slike komplekse strukturer. Når vi så ser dette i sammenheng, så er det nærliggende å trekke den slutningen at noen har tenkt alt dette ut og satt det i system. Og da er det gjerne de som tjener mest på dette, som mistenkes for å stå bak. Men virkeligheten er ofte langt mer kompleks. Det kan være tilpasning på tilpasning og justering over generasjoner. Så når vi ser «sluttproduktet» så ser det ut som at det står «mektige» krefter bak. Dette har en klar parallell med såkalt Intelligent Design. For selve biologien er jo paleo-konstruert. Men når vi mennesker ser sluttproduktet så fristes vi over evne til å trekke en ikke-nødvendig slutning, som vi tror er nødvendig, nemlig at det må stå et intelligent sinn bak.

Hvem er så den typiske konspirasjonsteoretikeren?

 Kanskje er det slik at konspirasjonsteoretikere er like forskjellige som alle andre, og at her kan inngå forskjellige personlighetsprofiler. For konspirasjonsteori er ikke bare et utslag av utenforskap og ydmykelse, men sannsynligvis også en god strategi for oppmerksomhet og kanskje sitt eget lille maktimperium. For profilerte konspirasjonsteoretikere får tilhengere, de skriver bøker, holder foredrag, lager filmer, og dukker opp i media. Følgelig kan motivet bak det å skape en konspirasjonsteori handle om ren fortjeneste. Dette henger da også sammen med heroisme, som jo kan ha utgangspunkt i at dette er den nisjen i livet hvor det er mulig å få til suksess. Og det leder igjen til taperen, som tar til seg eller oppkonstruerer teorien som en del av forsvarsmekanismen mot å innse realiteten ved sin egen sosiale status. Men, om vi nå holder utenfor sjarlataner som dikter opp slike ting, og som vet at det er tull, men som gjør det opportunistisk fordi de har noe å tjene på det, så står vi altså igjen med den store skare av mennesker som blir oppslukt av dette og som tror fullt og fast på dette. Jeg tenker at det er en nær sammenheng mellom disse og lekmannsreligiøse mennesker. Det de har til felles er tendens til fanatisme og forholdvis sterk tendensiøsitet. Det vil si at de er superkritiske til alt som ikke passer til teorien, men underkritisk til alt som passer med teorien. Det vil si de mangler en filosofisk refleksjon i forhold til erkjennelse og sunn skepsis. Jeg tenker at det som rettet meg ut av min private konspirasjonsteori, må ha vært en evne til å observere meg selv, en slags selvrefleksjon. Det innebærer at jeg hele tiden konfronterte meg selv med at det jo kunne finnes andre forklaringer til det jeg opplevde. Det igjen handler jo også om at jeg så og opplevde andre mennesker, fullstendig sugd inn i sin tro med et formidabelt forsvarsapparat mot alt og alle som måtte komme i veien for dette. Jeg var bevisst på at jeg ikke vil la meg synke ned i den samme fella. Jeg var alt for nysgjerrig til å la meg synke i et konspiratorisk hull, og forbli der resten av livet. Så jeg tenker at jeg likevel ikke hadde alle egenskaper som skal til for å bli en vaskeekte konspirasjonsteoretiker. Jeg har laget en liste over det jeg tror er egenskaper som går igjen hos den troende konspirasjonsteoretiker. Selvsagt er det grader og alt går ikke igjen hos alle. Men det kan være greit å se atter faresignaler hos seg selv, og bruke det som en korreksjon, for å unngå å ramle fullstendig i grøfta.

1)   Mye fantasi

2)   Sosial sårbarhet. Har opplevd sosiale prosesser som har virket ydmykende eller ekskluderende, eller en viss grad av sosial mislykkethet. Dette medfører igjen tap av tillit til verden, og spesielt til makteliten.

3)   Frykt eller paranoia

4)   Intelligent, smart, mye kunnskap

5)   Overfokusert
Har tunnelsyn, overtolker og er selektiv.

6)   Narsissisme
 Overdriver sin egen betydning i verden. Tror at «De mektige krefter er ute etter meg». Og alt det uheldige som skjer med meg, står det mektige krefter bak. De som oppdager denne varianten hos seg selv burde jo ta dette som en indikasjon på egne mentale problemer. For det er klart. Er det mye av dette, snakker vi sykdom.

7)   Fanatiske tendenser

8)   Søker oppmerksomhet

9)   Søker heroisme

10)                    Mangler selvrefleksjon, og er lite selvkritisk

 

Det er opplagt en klar sammenheng mellom konspirasjonsteori og religion. Ofte går disse hånd i hånd. Og begge preges av høy kreativitet, manglende filosofisk eller kritisk orientering, umodenhet og sterk tendensiøsitet. Det er de samme kreative erkjennelsesmekanismer som har skapt religion, som også er virksomme ved utvikling av konspirasjonsteorier. Og begge fyller det samme behov for å fylle huller i vår kunnskap med illusorisk viten. I tillegg blir jo samme evner også brukt til ren diktning og alle former for kunst. Det som jo er det paradoksale her er at dette også er det som skaper vitenskap. Forskjellen mellom vitenskapen og alt det andre er at man her har utviklet metoder som tvinger frem balansert sunn skepsis og holder kunnskapens gravitasjonslov i sjakk.

 

Slarv

Se punkt 2 i dette avsnittet.

Over tolkning

Se punkt 4 i dette avsnittet. Se også her.

Stereotyping og Stigmatisering

Se punkt 3 i dette avsnittet. Se også her.