Det modne mennesket

Innledning

Denne refleksjonen handler i bunn og grunn om min livsfilosofi. Og den har så nær sammenheng med min oppfatning av det å være moden, at jeg slår dette sammen.
Å definere modenhet er sannsynligvis kontroversielt. For modenhet kan fort bli en modell av et idealmenneske, et glansbilde som perfeksjonister kan strebe etter. For meg er ikke modenhet nødvendigvis noe glansbilde. Et modent menneske trenger slett ikke å være vellykket eller ha suksess på alle plan. Et modent menneske kan godt befinne seg i elendighet og ufullkommenhet. For meg er ikke modenhet med nødvendighet forbundet den store suksessen i livet, men heller av hvordan man forholder seg til de utfordringer livet har å by på, og selvsagt også hvordan man forholder til fjern og nær av dem vi er på vår livsreise sammen med.

Vi forbinder gjerne modenhet med individuell utvikling. Et lite barn er umodent. Det mangler erfaring, kompetanse, evne til analyse, det er ukritisk, og i høy grad en slave under egne følelser, emosjonell programmering eller biologinært, som jeg kan finne på å kalle det.

Men jeg har også med i min tenkning at det er ikke alt vi risikerer å tape av barnets kvaliteter, som er av det gode. For med i dragsuget kan fort også lekelysten forsvinne. Og med i det dragsuget forsvinner nysgjerrigheten, åpenheten, eksperimentviljen og kreativiteten. Dette er kvaliteter som kan bli tatt av dage av det sosiale spill, religion eller ideologier. Det å bli moden er virkelig ikke å bli en kopi av et eller annet ideal som noen autoriteter en gang har funnet opp. Det å bli moden er heller ikke å bli sugd opp i en kultur, bli en kopi av kulturens tradisjoner og normer, og med strenghet videreføre dette. Tvert i mot så handler modenhet ofte om evnen til opprør, til nytenkning og innovasjon, til å stille spørsmål, kort sagt selvstendighet og uavhengighet. Den som lever livet i rasjonell trass og på tross, utøver etter min mening modenhet. I trass og på tross handler om selvstendighet og vilje til ikke å la seg definere og bli oppslukt av omgivelsene. Egentlig er det jo det selve livet dreier seg om. Det biologiske livet er jo på mange måter en motsetning mot den fysiske verden. Det har et skall mot verden. Det bryter den andre termodynamiske lov, og er i konstant kamp for å beholde sin posisjon. Det er en kamp individet alltid taper til slutt. Men mange slag kan vinnes innen krigen tapes.

Menneskets mulighetsrom avgrenses av det enkelte individs ressurser. Jeg brukte en gang et bilde om at livet er som et kortspill. Fra det øyeblikk individet starter på sin ferd i livet, vil det måtte forholde seg til gode og dårlige kort. Mange av dem med skremmende selvforsterkninger i seg. Jeg sa også at evnen til å spille kortene, ja det er også et kort. Det ligger en slags determinisme i dette. Men det er ikke å forveksle med skjebne. For jeg tenker at grader av modenhet er mulig på alle nivåer i dette. Og jo mer modenhet individet evner å mobilisere på sitt stadium, desto større er muligheten til å spille kortene på en bedre måte og dermed få mer ut av livet. Men modenhet forutsetter kognitive ressurser, kreativitet og en viss porsjon selvkontroll.  Er disse ressursene skadet eller ødelagt vil det begrense vår evne til å utvikle modenhet. Men er dette sånn noenlunde på plass så finnes muligheten der. Da er det viktig at denne evnen kun begrenses av egne ressurser, og ikke av det sosiale spill. Mange av oss har en sosial innbæring om at vi mangler ressurser til å utøve egen selvstendighet. Det ligger jo en maktmekanisme i dette å ta fra den undertrykte troen på seg selv og egen selvstendighet. Det betyr at mange av oss besitter langt mer ressurser enn vi selv tror. Første steg til modenhet handler om troen på, og viljen til å mobilisere egne ressurser og ta seg selv i bruk. Kanskje trenger vi litt opprør og sinne for å sette i gang prosessen. Arvid Hansen skrev en gang dette geniale diktet:

At poteten væks
På nesset har dæm ein liten åker
det e han Ragnvald sin
Men det sei æ dåkker,
at poteten væks

Med arbeid e ikkje han Ragnvald ødsel
ingen trur det e av jord og gjødsel
at poteten væks

Nei steinåt e den, og vill om våran
Men æ kan se gjennom kaldværsbåran
at poteten væks
Æ kan ikkje ainna forklaring finne
det e i TROLLSKAP, DET E I SINNE
at poteten væks

Alle mennesker vil før eller senere måtte konkurrere om sin plass her i verden. Og her er forutsetningene dramatisk forskjellige, og selvsagt også totalt urettferdig. Men kanskje er noe av nøkkelen her evnen til å bruke den frustrasjon og det sinne det skaper og kanalisere dette inn i konstruktive strategier i stedet for destruktiv passivitet og selvmedlidenhet. Verden kommer aldri til å bli rettferdig. Plukk opp de kortene du har, bit tennene sammen, bruk hue og spill dem. Ikke heng deg opp i å sammenligne deg selv med alle andre. Tenk deg at du konkurrerer med deg selv. Tanken er å unngå å miste momentum selv om man opplever å ha noen dårlige kort her i livet. Noe kan kompenseres, og noe må aksepteres. Men det verste er å bli dvelende ved det og aldri komme seg videre. Mitt hoved-mantra for livsfilosofi er enkelt:

Vi tar det vi har, så gjør vi det beste ut av det

I dette uttrykket ligger det mye. «Det vi har» er utrykk for ren realistisk virkelighetsoppfatning. Det er uttrykk for en vilje til å ta meta-perspektiv på seg selv og omgivelsene. Hvordan er tingene egentlig? Ingen utflukt, ingen strutsestrategi, men en vilje erkjennelse av realitetene, usminket som det er. I dette ligger det også en vilje til å akseptere realitetene som de er, og ta dette som utgangspunkt for våre handlinger.

«Så gjør vi det beste ut av det» uttrykker rasjonalitet. Det utrykker viljen til å ha en vilje, og viljen til å bruke den. Det uttrykker også viljen til å se fremover og at fremtiden er nedslagsfeltet for mine handlinger. Mine handlingers fokus er på fremtiden. For den kan jeg gjøre noe med. Fortiden kan aldri endres, vi kan kun lære av den, og da med fokus på hvordan vi kan bruke dette for å forbedre fremtiden. Den rasjonaliteten vi snakker om her er av typen empatisk etisk rasjonalitet. Rasjonalitetens retning avhenger av hvilket verdisett vi legger inn i det etiske regnskap. Den grunnleggende basis her er at man innvilger ubetinget egenverdi både på seg selv og andre.

 

Å gjøre det beste ut av det handler også om ikke å la seg overvelde av alle de andre, som ser på deg, og som kanskje kommer lett til det og får det til på måter som du bare kan drømme om. Lær å leve med misnøyen på den måten at du ikke lar den overvelde deg. Kanskje vil du aldri noensinne få like god råd som de rundt deg, kanskje heler ikke den karrieren, det sosiale nettverket, det rike livet. Men det skal ikke hindre deg i å leve ditt liv fullt ut, med de kort du har, og med de muligheter du har.

 

 

Åpne opp!

 

«Everyone sits in the prison of his own ideas. A human being is a part of the whole called by us «Universe,» a part limited in time and space. He experiences himself, his thoughts and feelings as something separated from the rest- a kind of optical delusion of his consciousness. This delusion is a kind of prison for us, restricting us to our personal desires and to affection for a few persons nearest to us. Our task must be to free ourselves from this prison by widening our circle of compassion to embrace all living creatures and the whole of nature in its beauty.»  

Albert Einstein

Som menneske tar du din plass her i verden enten du vil eller ikke. Noen av oss liker ikke tanken og vi gjør oss så små som mulig. Andre utnytter dette, og legger ut manipulerende feller slik at vi ender opp ikke bare med å unngå å komme i veien for andre, men også med å bli grå mennesker under andres kontroll. Det jeg prøver å si er at vi mennesker fra dag en utsettes for et sosial press til innordning og underordning.

Det var en tanke som slo meg her om dagen. Jeg satt på restaurant og snakket med søsteren min om min kollega, som jeg delte kontor med form mange år siden. Han hadde diagnosen schizofreni. Han var overbevist om at CIA eller andre, sendte ubehagelig og forstyrrende tanker rett inn i hodet hans. Og tanken er vel ikke helt bak mål, reflekterte jeg, all den tid vi vet at både USA og Sovjet drev med eksperimenter for tankekontroll på 1940-50 tallet. Her testet man ut både medikamenter, hjernevask og forskjellige teknologier. Tenk å få frem en person som man bare kunne programmere til å gjennomføre et attentat. I konspirasjonsteoriene lever sannsynligvis disse ideene fortsatt. Men virkeligheten er vel nærmere at dette fikk man ikke til. Det vil si amerikanere og russere fikk det ikke til. Men kanskje blir man overrasket når jeg hevder at andre faktisk har fått det til. Og det med gamle virkemidler, som har vært kjent og tilgjengelig siden tidenes morgen. Jeg tenker på selvmordsbombere og terrorister, som er bergtatt av troen på sin religion, lokket av jomfruer i paradis, skremt av et vanvittig helvete. Muslimene greide det på en måte, ingen andre før dem hadde mestret. Og med det har de skapt et våpen som truer vår sivilisasjon den dag i dag.

Jeg er blant dem som har et forholdvis avbalansert syn på religion. Religion er ikke noe som kan avskaffes, og det er noe som er uløselig knyttet til det å være menneske. Jeg har tilligg med reflektert over at kanskje religion er nødvendig i faser av sivilisasjonens utvikling, som en katalysator for å komme over vanskelige terskler i utviklingen. Men religionen kommer ikke uten kostnader. Så lenge religionen begrenser seg til de gode menneskelige verdier, til håpet, og til den tryggheten den kan skape, så er dette en fin ting. Men religion har en tendens til å bevege seg over i det umenneskelige, til å grafse og gripe i menneskelivet, ødelegge livsutfoldelsen, undertrykke, skape frykt, konflikt og til å gjøre mennesket til en blindpassasjer i eget liv.

Veldig mange av oss mennesker er programmert til å tro at religionen bringer oss moralen. Og uten religion forsvinner moralen. Og da blir man redd alt som kan true forestillingen om Guds eksistens. Dette er feil. Poenget er ikke om Gud eksisterer eller ikke. Poenget er at Gud moralsk sett, er irrelevant. Dette er ikke et moralsk standpunkt det er en erkjennelse. Denne erkjennelsen kan man lett komme til ved å analysere hva et valg egentlig er. Et valg forutsetter verdier. Følgelig er det ikke mulig å velge verdier uten at man på forhånd har mer grunnleggende verdier å velge med.

Som menneske kommer du ikke unna deg selv. Og det er heller ikke meningen. For det er det som er å være levende. Det er en trass mot naturen. Fold ut dine vinger. Ta i bruk viljen til å bruke deg selv og dine verdier, og vit at de er dine.

Man kan jo kanskje påpeke den metaforen at «Gud har laget oss, og derfor også er den som er best egnet til å formidle brukermanualen». Men en slik metafor viser at man har misset på poenget. Om vi viderefører denne metaforen til en lege. Så er det jo klart at en lege vet mer om kroppen enn jeg gjør, og at intuisjonen derfor blir å følge legens råd. Min vi innser at det er en forskjell om legen heter Mads Gilbert eller om han heter Josef Mengele. Og da er det ikke nødvendigvis kunnskap vi snakker om, men moral. For igjen handler dette om den gamle forvirringen som går på å blande verdier med kunnskap. Hva vil legen? Følger jeg hans råd dersom jeg vet at hans intensjon er å drepe meg eller mitt barn? Så kan man innvende at slik er jo ikke Gud. Gud er jo god. Vel, et slik argument gir kun mening fordi det appellerer til mitt verdisystem. Det forutsetter verdier, som allerede er der fra før. Det er med dette verdisystemet jeg evaluerer det utsagnet. Jeg har med andre ord, bevisst eller ubevisst gjort en selvstendig evaluering. Og denne må komme før Gud. For det kan vel ikke å være meningen at jeg blindt og uten evaluering skal underkaste meg hva som enn måtte komme, bare det kalles Gud? Det må vel sies å være oppskriften på den rene amoral. En slik blind underkastelse er en illusjon. Vår hjerne gjør ikke noe slikt dersom den ikke på forhånd tror at det kommer noe fordelaktig ut av dette. Med andre ord kommer vi ikke utenom å ha utgangspunkt i oss selv og egne verdier.

Dette er subjektivismens mest grunnleggende moralske erkjennelse. Det er at du aldri kommer unna ditt eget sett med grunnverdier som utgangspunkt. Det modne mennesket er seg bevisst denne erkjennelsen. Det er det første steget på veien mot moralsk selvstendighet. Og en slik selvstendighet gjør ikke bare Gud, moralsk irrelevant, den gjør faktisk enhver ytre moralsk autoritet irrelevant.

Jeg tenker at denne, kanskje mest fundamentale rasjonelle erkjennelse et menneske kan komme til, er at gigantsteg på individets vei til selvstendighet, til viljen til å ta i bruk egne mentale ressurser, og dermed også til modenhet.

Og om du tenker deg om, selv med Gud som skaper av mennesket. Hvorfor i all verden skulle en allmektig og vis Gud skape mennesker med slike ressurser dersom det ikke var meningen vi skulle bruke dem?

Du har verdiene i deg selv. Det verste du kan gjøre er å la andre overbevise om at dine egne verdier er dine fiender, at de må undertrykkes, kastes over bord, at din vilje må underlegges en eller annen guddommelighet, som selvsagt kommer fra andre mennesker som på en merkverdig måte står nærmere gudene enn deg. Åpne øynene! Dette er manipulasjon.

Reis deg opp, pek nese til den gamle manipuleringsstrategien, flir av den, vaksiner deg, ta din plass, rett ut dine vinger, bruk deg selv og bli et menneske.

Det å åpne opp det er å innse at du befinner deg på en vei mellom de to stolpene vi kaller for fødsel og død. Hva som er foran og bak disse stolpene vet vi ikke så mye om. Faktisk er det frigjørende å erkjenne at min egen evne til erkjennelse er begrenset. Det frigjør deg fra fanatisme, og det vaksinerer deg fra kunnskapens gravitasjonslov. Dette setter deg i stand til å dyrke nysgjerrigheten, men også til å dyrke fantasien og tegne og male bilder som går utover og overskrider våre forestillinger om det som er. Dette er å beholde våre vitale ressurser intakt gjennom hele livet. Det er dette som er åpenhet. Det er å innse at min virkelighetsoppfatning er feilbarlig, at tro bare er en følelse. Det er stadig å utvikle, modifisere og bygge på min virkelighetsoppfatning.

Og det er ikke bare morsomt, givende og utviklende. Det er også grunnleggende for rasjonalitet. For vi skal jo gå på denne livets vei, skal vi ikke? Og de skrittene vi tar bør jo være av oss selv, ikke hva vi er manipulert til. Og jo mer vi forstår av verden, desto større er sannsynligheten for at skrittene bringer oss dit vi ønsker. Derfor er empatisk etisk rasjonalitet den eneste ideologien det modne mennesket kjenner.

Grip friheten

Et ordtak sier at man kan leie hesten ned til vannet men man kan ikke tvinge den til å drikke. Fysisk sett er individet ofte prisgitt overmakten. Men likevel er det individet selv som kontrollerer handlingene innenfor det mulighetsrommet som finnes. Men tanken er fri… eller er den det? Den mest effektive måten å binde et individ på er ikke via fysisk makt, men med tankens stengsler. Noe av dette kan ha utgangspunkt i forhistorisk manipulasjon, som sprer seg i kulturen, og via kulturen ned gjennom generasjonene. Da tenker jeg selvsagt på religion. Religion kan jo ofte sammenlignes med et virus som tar fra individet dets frihet. Er man fanget av religion er det kanskje ikke så enkelt å gripe friheten og komme ut av dens stengsler. Det beste er kanskje å vaksinere seg slik at man selv evner å stoppe før man blir bergtatt av religionen. Og den beste vaksinasjonen er filosofi, rasjonalitet, kritisk tenkning, vitenskap og en god etikk i bunnen. Det er mange veier inn i religionen. Den intellektuelle veien handler gjerne om at man fanges inn i det jeg kaller for en lukket eksistensialmodell. Det er et tankesystem med svar på alt. Ser man et slikt system er det en rød lampe det er god grunn til å vie oppmerksomheten på. Gå gjerne gjennom erkjennelsesteori, logikk, vitenskapelig erkjennelse og sammenlign alt dette med åpenbaringserkjennelse eller enda verre definisjonserkjennelse.

Verden er full av lukkede eksistensialmodeller som gjensidig utelukker hverandre. La deg ikke fange i en slik grøft. På samme måte kan et slikt system inneholde deduktive etiske tilnærminger, eller systemmoralisme som jeg også har kalt det. Da er det en fordel å ha reflektert over slike ting på forhånd, slik at man gjenkjenner dette og avviser det før man blir bergtatt.

Mental vaksinasjon via filosofi, etikk og refleksjon øker også friheten direkte ved at vi blir motstandsdyktig overfor alskens fremmede eller nye inntrykk. For å ta sammenligningen med sykdom helt ut. Har du et sterkt immunforsvar slipper du å flykte og å gjemme deg bort. Slik er det også med mental vaksinering. Er du godt mentalt vaksinert, kan du uten frykt eksponere deg for litteratur, filmer, ideer, teorier, refleksjoner, eventyr, kunst, humor, musikk eller hva det måtte være av kulturelle utrykk. Dette sier jeg som en slags kontrast til den snevre umodenhets-religionen jeg er født og oppvokst med. Her finner man til og med overdreven redsel for så uskyldige eventyr som Harry Potter. Man flyktet unna kulturelle utrykk, både film og musikk, i redsel for «uheldig påvirkning». Det rasjonelle modne individ har vaksinert seg og kan ta seg full frihet i forhold til dette, og dermed også nyte full livskvalitet og livsutfoldelse.

Det er en rekke teorier og forestillinger der ute som innebærer risiko for at mennesker gjør kortslutninger eller mer eller mindre bevisste fra er til bør slutninger. Dette kan lede til skjebnetro eller at man låses inn i mentale blindveier, og dermed taper friheten. For eksempel:

·         Determinisme

·         Kants variant av rasjonalitet

·         Evolusjonsteorien

Det finnes sikkert også mange andre eksempler. Det får vi ta etter hvert som de dukker opp.

En annen frihetsdreper er det sosiale spill. I hvor stor grad lar jeg mitt liv formes av min oppfatning av hva andre kunne finne på å tenke om meg. Alle styres vi i større eller mindre grad av det sosiale spill. Det er umulig å unngå all den tid vi lever våre liv i det sosiale og er hundre prosent avhengig av våre sosiale omgivelser. Det er det jeg kaller å utvikle proaktivt ansvar. Men en del av dette er alltid å ha referanse i et meta-perspektiv utenfor det sosiale spill, slik at vi ikke blir bergtatt av det. Det modne mennesket motsetter seg å bli bergtatt av fenomener som hat-massesuggesjon, negativ konkurranse, sosialetiske normer, sosial kontaminasjon, stigmatisering,  gruppetenkning, fantasimonstre eller umenneskeliggjøring.

Man kan som sagt aldri unngå det sosiale spill, men man kan unngå å la seg oppsluke det eller bli en drittsekk i dette spillet. Det mest grunnleggende her igjen er jo det etiske menneskeverdet, at dette aldri tapes av syne.

Det å la seg drive med av det sosiale spill innebærer tap av selvstendighet. Vi fødes som originaler, og de som fanges av dette dør som kopier. Man blir opptatt av mote, detaljer, uvesentligheter, kutymer, ritualer og de korrekte standpunkter. Man lever og dør i et stress av å forsvare et glansbilde, en rusting av seg selv, en falskhet, en svindel. For hva?

Frigjøringen fra dette er å by på seg selv. Hvem er jeg? Hva står jeg for egentlig? Tør jeg blotte mine sårbarheter? Tør jeg vise meg som et ekte medmenneske? Glem ikke at de venner som forsvinner når suksessen uteblir, når ulykken eller skammen rammer, de er ikke ekte venner, de har aldri vært det. Det er kun de som blir igjen, når der ikke er noen fordeler igjen å høste av vennskapet, det er kun de som er ekte venner.

 

Bli et medmenneske

Det motsatte av medmenneske må jo være «mot-menneske». Om jeg skulle stille disse to opp mot hverandre så er kanskje det enklest å si at et medmenneske har en konstruktiv grunntone i sitt liv, mens mot-mennesket har en destruktiv grunntone. Men så er det jo viktig å legge til. At vi har begge deler i oss. Dette er på ingen måte et skarpt skille. De aller fleste av oss er medmennesker, i alle fall når det kommer til, våre nærmeste og våre venner. Det er når vi kommer utenfor denne sosiale komfortsonen at våre destruktive krefter fort blir mer synlig.

I enhver kultur vil konstruktive og destruktive motsetninger brytes mot hverandre:

På den konstruktive siden har du en læringskultur, hvor typiske grunnspørsmål er: «hva skjedde?», «hvordan fungerer det?», «hva styrer prosessen?», «hvordan kan den påvirkes». Læringskulturens grunnleggende drivkraft er nysgjerrighet. Læringskulturen søker kompetanse og forståelse. Grunntonen er at det er gjennom kunnskap, kompetanse og forståelse at vi kan skape det beste samfunnet og best mulig liv for de som er i samfunnet. Dette er samarbeidskultur. Den er basert på kompetanse. Læringskulturens etiske grunntone er individets ubetingede verdighet. Ingen er fullkomne. Alle gjør feil. Det å tråkke feil kan skape ulykke. Da er det viktigst å handtere skaden så best man kan, men ikke minst å lære av dette. Jo bedre bilde vi har av hva som faktisk skjedde, desto større potensiale for læring, slik at vi kan innrette oss bedre neste gang. Dette er den konstruktive grunntonen som skaper medmennesker.

På den andre siden har du sanksjonskulturen. Typiske spørsmål her er «Hvorfor skjedde dette?» «Hvem kan vi skylde på?». «Hvor mye straff må den skyldige lide før vi er fornøyd?». Sanksjonskulturens grunnleggende drivkraft er aggresjon. Sanksjonskulturen søker aggressiv tilfredsstillelse. Grunntonen handler om dominans, ære, skam og ydmykelse. Dette er æreskultur. Og den er basert på tyrannisk makt. Sanksjonskulturens etiske grunntone er: jo større sanksjon, desto større ære. Enhver krenkelse søkes gjenopprettet via sanksjon. Dersom sanksjonen ikke er stor nok fungerer det som en ny krenkelse. Sanksjonens størrelse symboliserer makt, eller tilgang til maktbruk. Høy sanksjon signaliserer at den fornærmede har høy verdi og motsatt. Dette er den destruktive grunntonen som skaper mot-mennesker.

Det er i høy grad modenhet som styrer hvilken grunntone som blir den fremtredende. Modenhet handler i høy grad om forståelse og ikke minst perspektiv. Du og jeg er på en livsreise sammen. Det er ingen dans på roser. Vi får uoverkommelige motbakker og vi faller gang på gang. Oppdag at naturen ikke noen moralsk aktør. Tvert imot. Hele vår eksistens er en motsigelse mot naturens grunntone som er kaos. Ingen av oss kan ha noen forventinger om at naturen serverer oss bare roser på vår vei. Tvert imot serveres vi ofte den ene kilevinken etter den andre. Det er ikke rart vi blir forbannet. Vi har all grunn til å bli det. Spørsmålet er hvordan vi forholder oss til det. Oppdag at aggresjonens mest nærliggende mål er lidelse og destruksjon. Oppdag at vi ikke vinner noe med å la dette villdyret spille seg fritt ut. Oppdag at det finnes alternativer. Et mer konstruktivt utløp er å peke nese mot naturen selv, ved ikke å la seg diktere av denne impulsen som naturen har utstyrt oss med, men heller kanalisere ut all dens energi til konstruktive formål, til beste både for oss selv og alle våre medpassasjerer på denne livsreisen.

Mange spør seg hva som er meningen med det hele. Det finnes intet gudgitt svar på dette spørsmålet. Det eneste vi vet er at livet en gang tar slutt, og at det ser ut som at all mening tar slutt. Vi har ingen aning om hva som er bak denne horisonten, eller om der er noe i det hele tatt. Alt vi vet er det vi har her og nå. Vi kan påvirke er livet her og nå. Oppdag din evne til å skape mening etter som livet ruller i vei.

Australske Bonnie Ware har mange års erfaring med å pleie pasienter i siste fase av livet.  Hun har med andre ord snakket med veldig mange mennesker som bare venter på å dø. Med utgangspunkt i dette skrev hun boken «The Top Five Regrets of the Dying - A Life Transformed by the Dearly Departing», som også handler om den livs-innsikt hun selv oppnådde med utgangspunkt i dette perspektivet. Når vi ser på de fem viktigste sakene mennesker angrer på i en slik fase, så innser vi hva som betyr mest i dette livet. Og det gir perspektiv, for det materielle kommer helt i skyggen.

Her er listen:

1.       Jeg skulle ønske jeg hadde hatt mot til å leve et liv tro mot meg selv, ikke det livet andre forventet av meg.

2.       Jeg skulle ønske jeg ikke hadde jobbet så hardt.

3.       Jeg skulle ønske jeg hadde hatt mot til å uttrykke følelsene mine.

4.       Jeg skulle ønske jeg hadde holdt kontakten med vennene mine.

5.       Jeg skulle ønske jeg hadde latt meg selv være lykkeligere.

Jeg tenker at det å bli moden på mange måter kan oppsummeres i det å komme opp med dette perspektivet lenge før det er for seint å gjøre noe med det. Det er jo så synd dersom man har rast gjennom livet, opptatt av karriere, konkurranse, det sosiale spill, at man har jaget etter et glansbilde, kun for å komme dit at når man får vite at man bare har uker igjen å leve, så oppdager man til sin forferdelse hvor meningsløst alt dette har vært. Det å søke modenhet er ikke å glemme dette perspektivet.

Og jeg håper at du med dette også innser hva essensen av alt dette er. I bunnen av alt dette ligger menneskeverdet, livskvaliteten, og i søken etter muligheten til å være menneske fullt og helt. Da er det ikke slik at dette er noe vi kan klare alene. Vi trenger hverandre. Jeg trenger deg og du trenger meg. Det er ikke en nødvendighet vi burde plages av og gremmes over. Det at vi trenger hverandre er en fantastisk ting. De aller fleste av oss vil bli glade av å bli spurt om en liten håndsrekning på gaten. Vi er glade for å hjelpe. Ja det kan faktisk redde dagen vår.

Hva er det som skjer når vi oppdager at vi kan hjelpe noen og vi gjør det? Jo det er jo det som er paradokset i det hele. Det er kun i vår utilstrekkelighet at vi kommer i behov av hjelp fra andre. Paradokset er at dette samspillet ikke er mulig uten at vi er utilstrekkelige. Men det å vise frem sin utilstrekkelighet er også å vise frem sårbarhet. Og egentlig er det en sosial risikofylt ting å gjøre. I det kalde sosiale klima, kan en slik sårbarhet bli utnyttet kynisk. Jo kaldere sosialt klima vi har, desto hardere skall omgir vi oss med. Og jo hardere skall vi omgir oss med, desto mindre menneskelighet viser vi frem for hverandre. I det iskalde sosiale klima er vi ikke mennesker lengre, vi er kategorier, vi er sorteringer, vi er objekter, vi er avindividualisert. Det harde sosiale spill, hvor vi jager glansbilder og sosiale gevinster, vi jager moter, farger, klær, merkevarer, vi definerer hverandre ut og inn av kretsen alt etter i hvilken grad man behersker kutymene, eller stammespråket. Uforvarende dras vi med i et spill hvor menneskesynet forvitres, og meningen med livet tapes på veien.

Vil vi dette? Vil vi rase gjennom livet på denne måten, for så å komme til en bråstopp hvor vi ikke fatter hva som skjedde før vi må gå av bussen for godt?

For å kunne komme ut av dette må man ta den sosiale belastningen det er å melde seg ut av mye av dette. Dette er spillet for umodne mennesker. I det varme sosiale klima er ikke lengre dette spillet dominerende. Det gir plass for utilstrekkelighet, sårbarhet, mangfold og det uhøytidelige. Til dette behøves et etisk fundament, ikke for den fullkomne men for det utilstrekkelige mennesket. Det er dette empatisk etikk er laget for. Empatisk etikk står for et kompromissløst menneskeverd, med individet i sentrum og livskvalitet for den enkelte som mål. Fullkommenhet er ikke en del av dette. Tvert imot snakker vi her om en realistisk etikk for vanlige utilstrekkelige mennesker, som snubler seg fremover på sin livsreise. Empatisk etikk handler om varme og medmenneskelighet, på tross av svakhet og elendighet. Vi lever våre liv etter beste evne, med fokus på livskvalitet både for oss selv og andre. Og selvsagt også fokus på ikke å hindre andre i å gjøre det samme.

Og det som er det gode evangelium er jo nettopp at et samfunn hvor det modne i oss får dominere er langt mer robust, langt mer effektivt og tilpasningsdyktig enn det stive harde samfunn basert på illusjoner og glansbilder. Derfor ønsker vi et samfunn som gjennomsyres av modenhet og rasjonalitet. Det er klart at vi kan ha noen idealer opp i dette, uten at det i seg selv får bli til klisjeer og glansbilder. Som modne medmennesker lærer vi oss å tåle at andre mennesker tar sin plass i våre omgivelser. Vi utviser respekt og vi tilstreber det å se vår medmennesker. Det å se, handler om våre anstrengelser for å se forbi kategorier og sorteringer og la seg fascinere av individet bakenfor.

Glimt av modenhet og umodenhet

Da skal jeg bruke resten av denne refleksjonen til å peke på områder og eksempler, både på hva jeg synes fyller modenhetsidealet og hva jeg synes er umodent.

Formynderrollen

Det å være ekte medmenneske handler om å la være å falle for fristelsen til å ta en formynderrolle over andre. Som foreldre skal vi riktig nok hjelpe våre barn ut i livet, men det å ta en formynderrolle over voksne mennesker som ikke er mentalt skadet er det samme som å nedverdige andre. Og modne mennesker ydmyker og nedverdiger ikke andre. Empatisk etikk har individets frihet til å forvalte eget liv som et sentralt punkt. Det modne mennesket lar enhver styre sitt liv. Så i de berøringspunkter vi har med hverandre så praktiserer vi alt fra mikrodemokrati, til lokaldemokrati til demokrati på samfunnsnivå. Noen ganger har noen av oss større kunnskap enn andre. Men det er ikke blanko fullmakt til å ta kontroll over andres liv. Vi deler kunnskap med hverandre, vi gir råd, ja til og med anbefalinger. Men det enkelte individ er ikke forpliktet av dette. Det modne mennesket som mottar et råd, tar det med i sitt beslutningsregnskap. Men den beslutningen som følger ut av det, er ikke nødvendigvis i tråd med anbefalingen.

Selvforståelse

Det modne mennesket forstår seg selv og andre med utgangspunkt i vitenskapelig tilnærming, men behandler seg selv og andre som etisk verdifulle subjekter, uten irrasjonelle sammenblandinger av disse to.

Modenhet og sosial rangering

Modenhet er også evnen til å fremstå som den samme uavhengig av rangering eller maktforhold. Altså personer som behandler mennesker dårligere jo lengre ned på rangstigen de er, er ikke modne. Det modne mennesket lar seg heller ikke friste av den sosiale ventilasjonseffekten. Jeg hørte en gang et intervju med en jødisk kvinne som hadde overlevd Nazistenes herjinger i Nazi-tyskland. Hun ble jo merket med gul stjerne og deportert, hun som alle andre. Når hun stod der på togstasjonen, i dyp fortvilelse, kom det en kvinne opp til henne og spyttet henne i ansiktet. Det umodne mennesket benytter seg gjerne av anledningen til å markere seg på andres bekostning, og går alltid så langt som de, til enhver tid gjeldende, normene tillater.

Hva med villdyret i oss?

Jeg bruker ofte den metaforen at vi har et villdyr i oss. Jeg morer meg med at jeg noen ganger har blitt konfrontert med «det manglende mellomledd» Vi har mennesker og vi har aper. Så hvor her mellomleddet? Kanskje kunne man vært fristet til å be vedkommende se seg selv i speilet. Det kan jo bli tatt som en fornærmelse, men det går dypere enn som så. Hjernen er tredelt. I bunnen har vi lillehjernen, og hjernestammen. Det refereres ofte som krypdyrhjernen. Det er ikke uten grunn, for her er slående likheter. Så har vi det limbiske system, som ligger oppå krypdyrhjernen. Denne refereres som «apehjernen». Også her er likhetene slående, ikke bare med aper, men med pattedyr generelt. Opp på der igjen har vi hjernebarken. Det er også noe som andre pattedyr har, men i mindre grad. Hos oss er den spesielt stor, og den refereres da gjerne som «menneskehjernen». Det er viktig å merke seg at alle disse delene står i nær integrasjon med hverandre. De kontrollerer, styrer og påvirker hverandre. Tanker vi tenker, kan påvirke det som skjer, både i ape-hjernen, i krypdyrhjernen, ja til og med videre ut i kroppen. Og den motsatte veien er like åpen. Dette er et helintegrert system, inkludert kroppen.

Villdyret i oss er alt det som ikke er «menneskehjernen». Poenget er at det meste av våre følelser og mentale drivkrefter ikke kommer fra menneskehjernen, men lengre ned. Derfor vet vi at vi deler det meste av vårt følelsesregister med, i alle fall pattedyrene. Og da snakker vi om alt fra kjærlighet, til forelskelse, til omsorg og over til aggresjon, begjær, sjalusi og frykt. Villdyret i oss er et mangslungent vesen, i all hovedsak uten moral, slik vi forstår den. Mennesket er av naturen, det har en natur og det er natur. I vårt mentale univers, representerer villdyret koblingen mot naturen. På samme måten som naturen selv er amoralsk, så er villdyret i oss amoralsk.

Den store hjernebarken er menneskets velsignelse og forbannelse.  Vi slites mellom våre sosiale tilbøyeligheter - som omhandler det vi trenger for å fungere sosialt – og våre egoistiske tilbøyeligheter, som dreier seg om frykt, aggresjon og begjær. Disse står i ofte motsetning til hverandre, og hjernebarken, særlig pannelappen har den «utakknemlige» oppgaven å megle mellom disse, og finne en farbar vei ut av utfordringene.

Det er veldig veldig lenge siden mennesket oppdaget denne splinten i eget sinn, og hvordan vi alle slites mellom kreftene i oss. I religionene har det fått navn som «synd», «haram», eller «karma». Vi finner det også igjen i forestillinger om kampen mellom det gode og det onde. Hvor det gode, absolutt står for det sosialt velfungerende, det sosiale samspill, morskjærligheten og selvoppofrelsen, mens det onde assosieres med aggresjon, frykt og begjær.  I filosofien finner vi det igjen innenfor de mange etiske tankesystemer, som hele tiden refererer til søken etter å overvinne vår egoisme, og bli gode mennesker, og gjøre de gode handlingene. I litteraturen kan Isaac Asimovs figur «The Mule» fortolkes som å handle om det samme. Det er vel formulert av Deep Purple i denne sangen. I psykologien finner vi det særlig igjen i Freuds oppdeling mellom ID (lysten og begjæret) Ego (megleren) og superego (samvittigheten og selvkontrollen). Så finner vi det også hos Carl Gustav Jung, med begrepsparet persona/skyggen.

På hver sin måte handler dette om kognitivt utviklede forestillinger som, hver på sin måte, søker løsning på denne fundamentale utfordring i individets liv. Og løsningen er en ide, en forestilling, som, etter all sannsynlighet gir vår kognitive funksjon de handtak som trengs for å kunne dra og skyve i det ubevisste landskapet, slik at det gir en lindrende effekt.
Det modne mennesket har en vilje til å undersøke dette, og være åpen for det nyeste innen forskningen på området. For her er det mye vi fortsatt ikke vet. Men visdommen, så langt, kan vel oppsummeres slik kampen handler om enten at villdyret vinner, at selvkontrollen vinner, eller kompromiss. Man kan tenke seg et kontinuum som er avgrenset av to ytterligheter:

1)      Villdyret vinner
Dette handler om det jeg kaller for biologinærhet. Man er impulsiv, egoistisk, kynisk med asosiale tilbøyeligheter. Det fører i ulykke både for en selv og omverden.

2)      Villdyret taper
Det er sjelden villdyret taper fullstendig. Men det vil gjøre oss alt fra deprimert, til følelse av meningsløshet, manglende beslutningsevne, nevrotisk og overkontrollerende. Og igjen, dette leder både individ og omgivelser i ulykken.

Paradokset er at det er villdyret i oss som forsyner livet med mening, farger innholdet med verdi, gir oss vår vilje og vår mentale energi. Dør villdyret, så dør mennesket i oss. Vi kan ikke kvitte oss med det, uten å kvitte oss med oss selv. Villdyret er vår uløselige forbindelse og identifikasjon med resten av naturen rundt oss. Uten villdyret er vi frakoblet verden.

Vår tids forskning og kunnskap gir oss et bilde av den hjernen som skapte alle disse forestillingene. Og vi kan se den fysiske manifestasjon i selve anatomien, som jo er formet nettopp av de utfordringer som organismene på denne planeten har møtt. Men integrasjonen er så høy, at den ikke tillater at det ene skilles fra det andre. I gamle dager forsøkte man lobotomi. Man skapte apatiske ulykkelige mennesker. Den enkle kirurgi eksisterer ikke. Det modne mennesket innser at, ja vi skal ikke la villdyret få overtaket, men vi skal heller ikke drepe det. Løsningen er å temme det, og lære seg å leve med det. Det er den mentale domestifisering. Å temme villdyret, handler om å forstå det, forholde seg til det, og kanskje også, i fremtiden, omforme det til høyere kompatibilitet med sivilisasjonens utfordringer.

Det modne mennesket forholder seg til villdyret i oss. Det kjenner til hvem det er, hvor det kommer fra, dets lyse og mørke sider. Å temme villdyret handler ikke bare om å holde begjæret, frykten og aggresjonen i sjakk, men også å forstå alfaen i oss selv, vår hang til å ville dominere alt og alle, plage, markere seg og gjøre livet miserabelt for hverandre. Det lille og fattige mennesket kan nok saktens slite med sin elendighet, men elite-mennesket er ikke et hakk bedre, det er bare andre mer sofistikerte tilbøyeligheter som kommer til uttrykk.

Nøkkelen ligger i å forstå, hva dette er, hvorfor det er der, sette ord på det, identifisere det, adressere det, og bruke rasjonalitet og god etikk til å komme i mål med de beste kompromissene. Mye av mitt prosjekt med å analysere menneskenaturen, handler om akkurat dette. Og det er ikke en meningsløs aktivitet. Det har et formål. Og formålet er det gode liv for alle individer, så langt mulig. Prosjektet er det modne samfunn, en velfungerende global sivilisasjon, en menneskehet som sprenger seg ut av sine biologiske rammer og tar til stjernene.

Å tåle å tape

Vi mennesker er biologisk programmert til å ville vinne og til å unngå å tape. Men statistisk sett vet vi at vinnere alltid er i stort mindretall. På de aller fleste områder må vi mennesker, altså regne med å være middelmådige eller tapere. Det er ren statistikk. Forutsetningen for å kunne lære seg å leve med dette, er å frikoble menneskeverdet fra konkurransen. Det krever vilje til å investere kognitiv energi i å avdempe denne biologiske programmeringen. Vi må avdempe vår vinnerdyrkelse og vi må bestrebe oss på å behandle mennesker vi oppfatter som tapere, med verdighet, oppmerksomhet og respekt, og å være med på å spre disse holdningene så godt vi kan. Det å innta denne holdningen vil selvsagt også påvirke eget forhold til det å tape. Det handler om å utvikle et selvbilde som består uavhengig av dette. På den måten blir vi mindre sårbare, mer robust, mer moden.

Å tåle å vinne

Det å være modent menneske handler også om refleksjon over egen suksess og det å vinne. Dette er jo nært beslektet med det å tåle å tape. Da handler det om et menneskeverd og selvbilde som er frikoblet fra suksess. Det er selvsagt ikke fullt ut mulig. Selvsagt blir vi påvirket av suksess og stolte av oss selv. Det er ikke noe negativt i det, bortsett fa at vi skal vite at dette også kan gi sosiale bivirkninger. Jeg kaller det for alfa-effekten. Det skaper altså en latent risiko for å omskape oss til alfa-mennesker. Det modne mennesket har reflektert over dette og prøver aktivt å avdempe denne effekten.

Den modne feminisme

Skal feministbegrepet knyttes til fanatisk irrasjonell kjønnskamp, som jo er grunnleggende maskulint i sitt uttrykk, eller skal det knyttes til de gode feministiske verdier, som binder mennesker sammen, skaper fred og dyrker frem mennesket? For det modne mennesket er svaret gitt, for modenhet handler om viljen til å leve livet og til å unne andre å gjøre det samme.

Den modne humanisme

Den modne humanisme handler om viljen til å anta et felles menneskelig utgangspunkt, både i forhold til erkjennelse av virkeligheten og til grunnleggende moralsyn. Kontrasten er at det finnes alternativer som er grunnleggende inhumane. Den inhumane virkelighetsoppfatning preges av ideologier, politiske- eller religiøse forestillinger, som igjen er utviklet innenfor snevre subkulturelle miljøer, gjerne influert av særinteresser og hat-ideologier. Den humane tilnærmingen handler om å utvide perspektivet og søke etter det felles menneskelige. Dette handler ikke bare om erkjennelsen i seg selv, men også om viljen til å tre inn i hele menneskeheten, alle mennesker inkludert. Det er ikke utviklet noen annen tilnærming til felles menneskelig erkjennelse enn vitenskapen.

På moralens side handler den modne humanisme om viljen til å inkludere alle mennesker i den moralske sirkel. Dette som et minimum. Empatisk etikk favner langt videre. Også dette har et felles menneskelig perspektiv. Et moralsyn som trakasserer andre grupper og holder seg med hat-ideologier kan med nødvendighet ikke basere seg på et moralsk grunnsyn som favner alle mennesker med et ubetinget etisk menneskeverd. Det å skyve grupper ut av den moralske sirkel vil med nødvendighet medføre at menneskeheten fragmenteres, og er dermed både inhuman og konfliktdrivende.

Moden humanisme handler også om perspektiv handler også om perspektiv på menneskeheten og dens fremtid. Det handler om viljen til å ta ansvar også for våre etterkommere. Det handler både om å etterlate «gården i bedre stand enn den var da vi overtok», men ikke minst om sosial arv. De fleste konflikter som er mellom grupper og folk i dag, er konflikter nåtidens generasjoner har arvet fra foregående generasjoner. Dette er store minuser i menneskehetens store verdiregnskap. Derfor er evne og vilje til å bryte slik negativ sosial arv et viktig anliggende for ethvert modent menneske.

Når jeg sier at man må ha vilje til å tre inn i menneskeheten, så handler det i stor grad om å motstå villdyrets fristelser i oss.  Vi er biologisks programmert til å ville dominere, til å opptre som alfa-mennesker, til å forakte, ydmyke og krenke andre. Det er svært få av oss som ikke opplever små eller store innslag av livets skyggesider. Ofte fristes vi til å legge «skylden» på de andre. Vi kjenner på frustrasjonene som raser gjennom kroppen. Humanisme er viljen til å handtere denne frustrasjonen og dette sinnet på en mer konstruktiv måte, enn å definere ut grupper vi elsker å hate. Jeg hørte nettopp noen sitere den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij. Han skal ha sagt noe slikt som at et samfunn kan måles på måten det behandler sine kriminelle. Det er noe av det samme jeg har vært inne på her og her. Det er viktig å reflektere over at gulvet i måten du og jeg kan tenke oss å behandle andre mennesker på, setter det etiske grunnfjellet for hver og en av oss. Det er noe å reflektere over.

Det modne sannsynlige verdensbilde

Det modne mennesket sorterer ikke forestillingene i tro eller viten, eller rett eller galt. En del av modenheten handler om å trene seg opp til usikkerhet og til det å mangle svar. Informasjonssystemet i vårt mentale univers er feilbarlig. Derfor beheftes alt med sannsynligheter og noen ganger total mangel på svar. Det modne mennesket lever godt med denne usikkerheten. Man blir ydmyk, unngår forsvarsreaksjoner, man blir åpen og nysgjerrig. Det er mat for fantasien. Verden åpner seg og livet blir verdt å leve.

 

Karriere

Dersom noen stiger i gradene og endrer atferd som følge av det er det et tegn på umodenhet. Det kan dreie seg om å bli mer arrogant eller kanskje rett og slett drittsekk. I noen tilfeller kutter man ut venner og orienterer seg mot høyere lag. Det kan nok være sosialt lønnsomt, men modent er det ikke. Ofte kan det å stige i gradene og ha suksess utløse en alfa-effekt. Alfa-menneskets leder-stil er ikke kompatibel med vår tids sivilisasjon og moderne ledelse. Det modne mennesket har reflektert over dette og søker å kontrollere alfa-tendensene i seg selv. En moden leder bør:

1)      Skjønne at det er en rolle, men ikke en foreldrerolle.
Å være leder er en rolle som alle andre roller. Ikke tenk på hierarki og rangering. Du er ikke mer berettiget. De prosesser, vi mennesker holder på med, er komplekse. Det betyr kompleksitet på mange nivåer. Hvert nivå har sin egen logikk og egne strukturer. En rolle er å konsentrere seg om et slikt nivå. Å være leder betyr at din rolle integrerer mange underliggende nivåer. Hvert nivå krever sin kompetanse. Det ene nivået har ikke større verdighet eller rang enn det andre. Dette krever noe både av leder og medarbeider. Det som kjennetegner lederens område er at det integrerer og koordinerer medarbeiderens område. Det som er vesentlig er å kjenne rollefordelingen, utveksle informasjon og at hver av partene kjenner til hvem som har beslutningsmyndighet i den enkelte sak. Lederen skal ikke interferere på medarbeiderens område, så lenge medarbeideren holder seg til overordnede mål og prinsipper. Medarbeideren skal respektere overordnede beslutninger. Det forutsetter at medarbeideren er involvert, som premissleverandør, i prosessen som leder til beslutningen.

2)      Takle at medarbeidere kan mer enn deg
Detaljstyring og problemer med å overlate kontroll, medfører at lederen sliter seg ut, og ledelsen blir dårlig. Kontrollorienterte personer er dårlig egnet som ledere. En god leder må tåle at medarbeidere begår feil. Da er det lederens oppgave å ha et læreperspektiv på hendelsen (hva kan vi lære av dette? hvordan kan vi bli bedre neste gang?) og, ikke minst støtte medarbeideren. Det er både en personlig og sosial belastning å begå feil. Det å bruke slike hendelser mot hverandre er ødeleggende for det sosiale klima. Den beste måten å lede på er resultatstyring. Det betyr at medarbeideren ikke får instrukser som sier hvordan han skal løse oppgaven. I stedet blir leder og medarbeider enige om ansvarsområde, rollefordeling og mål. Dette er i tråd med det modne syn på rasjonalitet.

3)      Takle å ta feil.
Vi er biologisk programmert til å oppleve det som et nederlag å ta feil. Men samtidig er det slik at den som ikke prøver og feiler, han lærer heller ikke noe. Det er den kreative prosess som skaper innovasjon og utvikling. Derfor vil alle mennesker som «stikker hodet ut» og prøver å gjøre noe, før eller senere begå tabber. En leder som tabber seg ut vil intuitivt føle at autoriteten er truet. Men det modne mennesket vet at autoritet ikke er avgjørende, men forståelse og samhold. Dersom jeg ikke bruker dine tabber mot deg, så bruker heller ikke du mine tabber mot meg. Vi lærer av dem, så går vi videre. Det er kjennetegnet på et varmt og raust sosialt klima.

4)      Kunne delegere ansvar
Vi har allerede vært inne på det. Den modne leder er bevisst på ansvarsdeligering, på å være strukturert og krystallklar på avgrensing av ansvarsområder, og hvem som har ansvar for hva. Et ansvarsområde betyr at «Dette området forvalter jeg. Jeg har overordnede mål og direktiver å forholde meg til, men jeg er suveren i måten jeg løser oppgaven på. Min leder kan opptre som støtte og rådgiver, men innenfor mitt område er det jeg som styrer og har det avgjørende ordet.»

5)      Opprettholde tillit som samsvarer med ansvar.
På området organisering, er tillit en dikotom variabel. Enten har man tillit eller man har det ikke. I det uformelle sosiale samspill fungerer ikke tillit på denne måten. Men kan stole litt, mye eller hundre prosent på hverandre. Slik fungerer vår biologiske programmering. Innen formell organisering må denne intuitive tilbøyeligheten overstyres. Innen du tildeler ansvarsområde må du ha vurdert tilliten. Når delegering skjer, må tilliten bli prinsipiell. Det vil si at lederen noen ganger må opptre som at tilliten er hundre prosent, selv om intrusjonen sier bare 80 %. Dersom lederen begynner å agere på en svakket stillits-følelse vil det øke risikoen for at man ubevisst inndrar innflytelse. Altså, man skaper et misforhold mellom ansvar og innflytelse. Da er man på ville veier. Dersom man har en slik utvikling må forholdet evalueres. Enten må medarbeideren få fornyet tillit, eller han må få noe annet å gjøre. Alle mellomløsninger vil medføre uklarhet, usikkerhet. Ledelsen blir utydelig. Da er man, som leder på ville veier.

6)      Tilrettelegge slik at innflytelse samsvarer med ansvar.
Man kan ikke ansvarliggjøres for det man ikke har innflytelse på. Det er intuitivt urimelig. Det beste eksemplet på dette er å pålegge f.eks. en kommune fordyrende løsninger uten at det følger penger med. Da kan sentrale politikere vedta en reform, skryte av det, svikte i bevilgningene og legge skylden på lokalpolitikerne når det ikke blir gjennomført.

Uenighet

Det modne mennesket ser forskjell på uenighet og konflikt. Uenighet er nødvendig. Det representerer en mulighet til å lære. Men det modne mennesket kobler ikke enighet/uenighet til vennskap/fiendskap. Da er det vesentlig å lære seg teknikker som gjør at uenighet ikke eskalerer til konflikt. Umodne mennesker kan oppfatte dette som svakhet. Men det er det motsatte som er tilfelle. Det modne mennesket trener seg på å tåle motforestillinger mot egne oppfatninger eller standpunkter. Det skal mental styrke til å sette seg inn i og forstå synspunkter som er utfordrende opp mot eget ståsted.

 

Kritikk

Det modne mennesket bestreber seg på å bekjempe den biologiske programmeringen til å gå i forsvarsposisjon når det kommer kritikk. Kritikk kan føles berettiget eller uberettiget. Jeg tenker at mesteparten av det man får høre av kritikk om seg selv oppleves uberettiget. Det er ikke dermed sagt at det er uberettiget. Det at kritikk oppleves uberettiget er ofte også en intuitiv forsvarsreaksjon. Vår intuisjon er definitivt ikke designet for å gi oss en uhildet objektiv versjon av realitetene. Det modne mennesket har reflektert over dette og vil derfor bestrebe seg på å overkomme den automatiske reaksjonen og forsøke å undersøke den kritikken som kommer. Dette gjøres gjennom undersøkende dialog. Her er det vesentlig å være tilbakeholdende med å hevde at den andre «tar feil». Den andres opplevelse må tas på alvor og undersøkes. Så det er da første steg i prosessen med å handtere kritikk konstruktivt, nemlig å komme nærmest mulig realiteter.
Neste steg består jo i å undersøke muligheten for å gjøre noe med dette. Og da må vi jo sette oss et mål. Dette er rasjonalitet satt i system. Jeg må se realiteten i hvitøyet, og målet er jo gitt. Det er jo en grunn til at kritikken er kommet. Den grunnen er ikke positiv. Da er målet å fjerne eller dempe problemet så godt det la seg gjøre.
Så når vi har et mål, så handler det om å finne frem til realistiske strategier for å komme dit. Her må alle parter være kreative, gi og ta litt. Finnes forbedringen innenfor mitt handlingsrom? Det er viktig å ta inn over seg at det ikke er alt som kan forandres på, og at noen ganger så er kostnaden ved forandringen uakseptabelt høy. Her er det viktig at alle parter ser egne og hverandres kost-nytte. Så om resultatet skulle bli ingenting, altså f.eks. at jeg ikke evner å forandre meg, så kan det likevel være positivt fordi man har kommet til en større forståelse med hverandre om problemet.
Det modne mennesket evner også å innse at ikke alt kan forandres, at det er noen negativer her i verden man må lære seg å leve med. En del av prosessen med å handtere dette er nettopp å ha kommet til en slik gjensidig forståelse. For da vet man at noen negative sider ved mennesker ikke er av vond vilje, men bare et utslag av utilstrekkelighet.
Selvsagt er det modne mennesket oppmerksom på at kritikk ofte er en del av det sosiale spill og slett ikke har til hensikt å forandre på noe. Da er det desto viktigere, om man får en arena å handtere dette på, at fremgangsmåten over benyttes. For dersom dette handler om fenomener som plaging, dominans eller å vise seg frem, så vil den videre analytiske dialog avsløre om det er substans i dette. Dersom dialogen kveles uten at man kommer til bunns i analysen er det et tydelig signal på at her er det andre mekanismer i spill.
Det er jo en veldig trist oppdagelse. For det forteller jo litt om hva man er verdt i denne sosiale sammenhengen. Men selv det er en opplysning som kan være nyttig å ta med seg i en rasjonell vurdering av videre strategier. For et avgjørende spørsmål blir da: kost-nytte i forhold til å forbli i denne sosiale sammenhengen.

Den umodne perfeksjonist

Perfeksjonister ser ofte ikke forskjell og maksimalt og optimalt. For å se denne forskjellen gir jeg deg følgende definisjon på hva optimal betyr:

Optimalt er det alternativet som, med lavest mulig kostnad beveger oss over grensen for nokpunktet.

Begrepet nokpunktet har jeg hentet fra Per Fugellis bok som heter «nokpunktet». Se her. Nokpunktet handler altså ikke om å finne det maksimale, men hvor grensen går for å komme til det punkt som er rimelig tilfredsstillende.

Verdiskaping krever innsats. Rasjonalitet handler om å styre innsatsen på en slik måte at avkastningen blir optimal. Avkastning av innsats utvikler seg ofte på følgende måte:

Det vil si man får mye igjen for den første investeringen. Men vi ser at økningen i avkastning avtar jo større investeringen blir. Det er ikke alltid det er slik. Men det er omtrent alltid tilfellet når vi strever etter det fullkomne. Vi kan slite oss ut, over-forbruke våre krefter, men vi når aldri det makspunktet vi fantaserer om.
Det å søke nokpunktet handler om å ta den refleksjonen som må til, og sondere grensen for den ufullkommenhet vi kan akseptere å leve med. For vi vet at det å nå glansbildefantasien er et spill av innsats. Vi kommer aldri dit. Det er umodent, ja regelrett irrasjonelt å prøve.

Et vesentlig poeng her er at nivået på nokpunktet er forskjellig fra person til person. For vi har forskjellige resurser, talenter og prioriteringer. Nokpunktet gir altså den romslighet vi trenger for å kunne bidra til gode liv, både for oss selv og våre medmennesker. Denne refleksjonen er også god medisin mot det jeg kaller for «Den empatiske feilslutning».

Er du magiker eller ingeniør?

I mine tekster bruker jeg ofte uttrykket «ingeniørtenkning».  La meg forklare det litt nærmere. Det er fullt mulig å bruke Harry Potters tryllestav til å forklare hvorfor biler har fremdrift, kometers vandring over himmelen, naturkatastrofer eller at lyspæren lyser. Det er det jeg ofte kaller for lukkede forklaringsmodeller. Svakheten med slike forklaringer er at de ofte bare gir illusjon av en forklaring, uten å forklare noe i det hele tatt. Hvor ville vitenskapen ha vært i dag, dersom vi hadde slått oss til ro med forklaringen om lyn er et resultat av Tors hammer? Dette er det jeg kaller for magi-forklaringer. De eksemplene jeg har nevnt er veldig enkle å se. Men i praksis er det ikke alltid så lett. Her vil jeg nevne tre magi-forklaringer som ikke er fullt så lett å avsløre:

1)      Det Naturlige Utvalg.
Darwins Naturlige utvalg er en vitenskapelig forklaringsmodell. Den forklarer hvordan evolusjonen virker. Den forklarer ikke bare at evolusjon skjer, men den går i dybden på hvordan det skjer. Dette er belagt med observasjon, resonnement, matematiske modeller, eksperimenter, tester. Og den er verifisert utallige ganger. Dette er ingeniørtenkning i verdensklasse. Likevel, i Gudenes Sang blir Munken konfrontert med at han alt for lettvint forklarer det meste av menneskets natur med Naturlig Utvalg. Og det er en relevant innvending. Det er fordi forklaringskraften i denne modellen er så kraftig at det er en fristelse å bruke naturlig utvalg, omtrent som når Harry Potter svinger tryllestaven sin. Hvorfor har Giraffen så lang hals? En magiker vil kunne si at det er på grunn av «survival of the fittest». Det er en umoden forklaring, for den sier ingen ting. En litt mer sofistikert magiker vil kanskje forsøke seg på dette: Evolusjonen så at giraffene ikke nådde opp til de høyeste bladene derfor gjorde den halsen lengre.
Denne kan kanskje høres mer sofistikert ut, men her er en syretest: Kan jeg modifisere denne forklaringen med Harry Potter? Absolutt: Harry Potter så at giraffene ikke nådde opp til de høyeste bladene, derfor svingte han med tryllestaven og gjorde giraffhalsen lengere.
Vi merker oss også at denne forklaringen er en formålsforklaring. Naturvitenskapen sluttet med formålsforklaringer for flere hundre år siden. Det er en veldig god grunn til det. Det er at man ikke har grunn for å tro at naturen har noen form for hensikt. Her er det bare årsak og virkning som gjelder. En moden forklaring er en årsaksforklaring. Årsaksforklaringer krever ingeniørtenkning.
Variasjon i gener på grunn av mutasjoner gir giraff-individene forskjellig lengde på halsene. De med lengst hals har noen fordeler frem for de andre. De får tak i mer mat, kanskje er de mer tiltrekkende og kanskje er det lettere for dem å dominere andre. Og kanskje medfører alt dette til sammen til at de individene som har lengst hals, i gjennomsnitt får flere avkom. Det vil med matematisk sikkerhet medføre en sortering over mange generasjoner. Andelen langhalsede giraffer i populasjonen vil øke over tid. Og siden denne reproduksjonsmessige fordelen er relativ i forhold til andre individer, så medfører det et «våpenkappløp» som vil balansere der investeringen i lengere hals er mer kostbar enn den reproduksjonsmessige gevinsten som oppnås. Da stopper utviklingen opp.
Dette er eksempel på ingeniørtenkning. Den er et forsøk på å forklare prosessen i form av årsaker, virkninger logiske resonnementer og ren matematikk. Den forklarer hvordan systemet virker. Prøv å finne plass til Harry Potter i dette bildet. Han blir overflødig.

2)      Markedsøkonomi
Her er et eksempel som ligner på denne type argumentasjon. Mange på høyresiden i politikken virker å ha lært seg at markedsøkonomi og konkurranse er den trolldommen som skal løse alt. Ofte har man vanskelig for å se at samarbeid er en vel så kraftig mekanisme til å løse samfunnets utfordringer. Markedsøkonomi er en kraftig mekanisme som kan gjøre mye. Men dersom man gjør dette til en ideologi, så innebærer det at man gir slipp på bakkekontakten og dermed også ingeniørtenkningen. Skal man bruke markedsøkonomi som et virkemiddel må man forstå mekanismene og man må ingeniør-tenke på hvordan dette fungerer på angitte anvendelsesområde. Innenfor et ideologisk paradigme hopper man over ingeniørtenkningen fordi man tror markedet er et slags universalt tryllemiddel som løser alt. Dette er intellektuell umoden tenkning. Les gjerne min refleksjon over kapitalismen. Her finner vi en rekke eksempler på hvordan markedsmekanismer kan forstås, som rene årsaks baserte prosesser og mekanismer. Oppdag at det ikke er noe hokuspokus med dette, at det har sine svakheter og at enhver form for anvendelse forutsetter at man konstruerer og forstår hvordan mekanismene fungerer i den aktuelle settingen. Først da kan man si om dette er noe særlig smart eller ikke.
På globalt plan og med menneskehetens globale utfordringer har nåtidens kapitalisme spilt falitt. En kapitalistisk naturtilstand mellom nasjonalstatene vil uvegerlig føre til sterkere og sterkere konkurranse inntil «siste tre er hugget» og vi for all fremtid har ødelagt vårt eget livsgrunnlag. Dette kan vi vite gjennom ingeniørtenkning. Det er også gode grunner til å anta at kapitalistisk markedsøkonomi må vokse for ikke å kollapse. Veksten hittil har kommet av befolkningsvekst og akselererende uttak av verdens naturressurser. Dette er variabler som ikke er uendelige. I seg selv har hverken markedsmekanismer eller kapitalisme noen bremser i seg til å stoppe denne utviklingen. Den som tror at markedsmekanismer, som ved et trylleslag skal handtere også denne utviklingen, han er en umoden magi-tenker.

3)      Kjønnsmaktsperspektivet
Best beskrevet her. Kjønnsmaktsperspektivet er en ekstrem- feministisk sjablongmessig fortolkingsmodell av menns atferdsmønster. Selvsagt er virkeligheten langt mer nyansert enn dette. Og jeg kan egentlig ikke fatte at man ikke har protestert mer og tatt større avstand fra dette som jo opplagt er en avindividualisering av individet og dermed også en krenkelse av menneskeverdet. Vi har sett en rekke skadelige effekter av kjønnsmaktsperspektivet. Jeg tenker at kunnskapen om dette i dag er så pass stor at eneste grunnen til å kramp-holde på dette er manglende vilje til å forstå, fordi det går på bekostning av aggresjon og ideologi.

Den som søker rasjonelle løsninger på våre utfordringer innser at det er nødvendig med dybdetenkning. I vår tid har vi en tendens til å skumme overflaten. Og vi leter gjerne etter måter å skumme på som kan gi oss motivasjon i form av underholdning. Vår kunnskap baseres på film, spill og reality-TV. Det å bevege seg ned i dypet krever kognitivt arbeid. Det er en investering mange er uvillig til å gjøre. Men jeg kan love at gevinsten ikke uteblir.

Det modne mennesket er bevisst på at det som finnes «under panseret» ofte er langt mer komplekst og vanskeligere å forstå en det vi forestiller oss. Ofte er det komplekse strukturer, mange og sammensatte årsaksmønstre, kaotiske utviklingsforløp og mye vi ikke vet. Det gjør også at våre forsøk på å forklare og forstå, både kan bli utilstrekkelige, vanskelig å forstå og sannsynligvis også alltid sårbar for retorikeres angrep. For opp mot dette opererer ofte retorikeren med enkle og kraftige forklaringer, ofte med en «magi-faktor» som forklarer alt i hele verden. Det er det jeg kaller for kortstokk-syndromet, andre har kalt det for monokausalisme. Det modne mennesket er bevisst på hverken å falle for denne type forenklinger, eller å ty til dem selv.

Belønningen er en rikere forståelse av verden, og ikke minst en større ydmykhet. Jeg tenker at enhver burde ta den investeringen det er å gå i dybden på i alle fall et område. Det handler ikke bare om innsikten i akkurat dette området. Det handler også om respekten som oppnås av erkjennelsen av hvor dypt det er generelt, og at det å utbasunere sterke meninger der man kun kjenner til overflaten, ikke er en moden ting å gjøre.

 

Vennskap

Det å ha gode relasjoner til andre mennesker er viktigere enn penger. Derfor er sosial kapital et hovedområde å fokusere på nå individets tilgjengelighet av ressurser skal analyseres. Venner og gode relasjoner figurerer på plussiden i regnskapet, mens uvennskap og fiendskap er minus-poster. Dette er selvsagt svært ujevnt fordelt mellom individene. Derfor tar jeg til orde, i Det modne samfunn, for såkalt sosial omfordeling.

Både det å være fattig- og det å være rik- på sosiale relasjoner krever modenhet. Dette er litt å sammenligne med penger. Har man lite penger, er det en rasjonell tilnærming å være fokusert på inntekt og utgifter slik at man holder kontroll og forhåpentligvis får livet til å gå rundt. Er man rik, kommer dette fokuset i bakgrunnen.

Men her er en vesentlig forskjell. For penger er ikke mennesker. Man kan godt forbruke penger uten å ofre det en tanke. Men dersom man gjør samme med mennesker vil dette automatisk ha en etisk side å forholde seg til. For relasjoner handler om hvordan man behandler hverandre. Er man populær er man rik på venner og gode relasjoner. Modenheten kommer da inn i forhold til hvordan man behandler andre mennesker. Man har tilbud om langt flere relasjoner enn man kan absorbere. Det betyr i klartekst at en populær person har råd til å forbruke relasjoner. Da snakker vi alfa-menneske. Man kan tillate seg å være egoistisk, kravstor, psykopatisk, ekkel, parasituell osv. fordi man har råd til å forbruke venner. Det modne menneske er reflektert nok til å anse sosiale relasjoner som et privilegium. Da handler det om å utvikle en moralsk styrke til å stå i mot fristelsen til å behandle andre på en uverdig måte. Er man mektig populær, så består utfordringen i å finne verdige metoder å skjerme seg på. Man kan ikke bli venner med alle. Men man bør likevel tilstrebe å behandle alle med verdighet. Det er nok ikke alltid så enkelt, når alle skal ha tak i deg. Jeg tenker at det handler om å dyrke frem et begrenset antall kvalitetsrelasjoner, et mer perifert nettverk, men samtidig gjøre seg utilgjengelig for å skjerme seg mot påtrykk utenfra. Kanskje man må bli mer bevisst på den utfordringen i dagens virkelighet, med smarttelefoner og sosiale media.

Det å ha kvalitetsrelasjoner er det som egentlig handler om vennskap. Her er det ikke så stor forskjell på Jørgen Hattemaker og Kong Salomo. Poenget er at absolutt alle mennesker er ufullkomne. Når man kommer nær et menneske så vil man oppdage dette. Det modne mennesket søker selvsagt også å oppdage sine egne svakheter. Er man veldig nær hverandre så tåler man også at dette blir snakket om. Poenget er at det å bli moden handler om å komme over «glansbilde-stadiet». Hvordan forholder det modne mennesket seg til egne og andres svakheter? Jeg tenker at det er et ideal å ha høy toleranse. Det er å si til seg selv:

Jeg er ikke perfekt, jeg jobber med det, men jeg vil alltid uansett komme til kort. Jeg ønsker at andre skal kunne ta meg som jeg er, på tross av mine svakheter. Men når jeg ønsker dette, da må jo jeg leve etter det slik at jeg også tåler andres svakheter.

Det å snakke om menneskets svakheter handler ikke nødvendigvis om bagateller. Mennesker kan lyve, ha uforståelige meninger, være redde, paranoide, aggressive, har rusproblemer, være tidligere straffet, ha gjort ting i livet som ingen kan være stolte av, ha mentale forstyrrelser, være syke, fattige, over-religiøse, lav rang osv. Listen kan gjøres uendelig lang. Ambisjonen må være å kunne tåle. Men det er ikke det samme som å være grenseløs. Vi har et ansvar for at våre relasjoner ikke ødelegger oss selv. En god indikasjon på at grensen er nådd er at relasjonen over tid ser ut til å bryte deg ned. Det er ingen tjent med. Slike grenser er og forblir individuelle.

Når vi snakker om det å være rik på sosial kapital, så er det ikke til å unngå å komme inn på dette med status eller rang. Ulempen med å være rik på dette er jo at mennesker ofte er der fordi det gir status. I eventyret om «soldaten og fyrtøyet» forteller H.C. Andersen om en soldat som plutselig hadde tilgang til masse penger. Han levde et liv i sus og dus og hadde utallige venner. Det varte kun til pengene var brukt opp. Da forsvant alle vennene. Spørsmålet er om dette kan kalles for venner. Er du venn med meg, eller min status? Det er et vanskelig filosofisk spørsmål. Jeg har vært inne på det her og her. Men jeg tenker at den dagen ulykken kommer over deg, og du ender opp som et elendig menneske, da gir det i seg selv en mulighet til å finne ut hvem de sanne venner er. Det er de som blir ved din side, på tross av et kraftig sosialt fall. Det å være rik er ofte synonymt med ikke å vite forskjell på sanne og falske venner.

En moden gjennomreflektert populær person kunne kanskje funnet på følgende strategi: Det er å alliere seg med et lite nettverk av mennesker fra den motsatte kategorien, nemlig upopulære lav-status mennesker. Som upopulær person vil man se sider ved mennesker som den populære ikke ser. Det er i omgang med de lavest rangerte mennesker, at det sanne menneskesynet blir synlig. Har vennen din et grunnleggende dårlig menneskesyn. Finn ut hvordan vedkommende behandler de som ikke betyr noe.

Da er vi over på den motsatte siden av skalaen, nemlig det å ha lav sosial kapital. Man sliter med å utvikle det sosiale nettverket. Dette er også en utfordring som krever modenhet. Her snakker vi om flere typer utfordringer:

1)      Hva er årsaken til mitt problem og hva kan jeg gjøre med det?
La meg begynne med å være ærlig. Jeg tilhører denne kategorien og har ikke knekt koden. Du finner noen av mine refleksjoner rundt dette her. Jeg tenker at popularitet både handler om faktorer man kan påvirke og faktorer man ikke kan påvirke. Det er jo et mål å kunne navngi faktorene og deretter sortere dem i kategoriene påvirkbar og upåvirkbar. Det er jo opplagt at dersom man har en atferd som frastøter andre, så kan jo dette være påvirkbart. Da handler det om å bli oppmerksom på det, og utvikle teknikker for å korrigere.
Status har kanskje mye å si. Personlig har jeg vært opptatt av å ikke forsøke å vise meg større enn jeg, er, kanskje heller underdrive. Det er sannsynligvis ikke noen god strategi. Men det er en enda dårligere strategi å bli gjennomskuet i å overdrive. Så dette er en balansegang. Jeg pleier å tenke slik at dersom noen filtrerer meg ut på grunn av lav status, så signaliserer jo kanskje det noe om den personen, som ikke blir så interessant for meg.
Status er noe man kan investere i. Da snakker jeg klær, bil, mote, interesser, hus, hage osv. Alt dette koster. Dette har sin basis i biologisk programmering drevet av handicap-prinsippet. Det handler om å vise evnen til å «bære en tung bør» fordi det igjen signaliserer ressurser. Det modne mennesket ser utallige tilfeller av mennesker som ødelegger sine liv i et forsøk på å strekke dette lengre enn de har ressurser til å bære. Det er umodent, og fungerer som lærepunkter i livet. Det er ikke rart man er fattig og mangler penger til mat dersom man går på NAV og bruker tusenvis i måneden på klær.
Selvsagt finnes det andre måter å gjøre dette på. Man kan bli strengt religiøs, og spesialisere seg på fromhet. Eller man kan kaste seg over miljøbølgen, slutte å reise og bli streng veganer. Slike utslag er også tegn på umodenhet. Det modne mennesket forsøker å ta det man har og gjøre det beste ut av det, med en så rasjonell tilnærming som mulig.

2)      Viser jeg god nok respekt for de som er i andre enden av skalaen?
Mennesket har en biologisk programmering til å søke allianser med høyt rangerte mennesker. Det å følge denne tilbøyeligheten blindt vil nødvendigvis gjøre livet vanskelig for de som blir målet for denne atferden. Mange såkalte kjendiser får ikke gå i fred på gaten. Vi søker alle en bit av dem, en «selfie» eller en autograf. Det modne mennesket søker å forstå hvilken plage det kan være for populære mennesker. Det blir en slags diskriminering. For det er et privilegium å kunne bevege seg fritt rundtomkring uten å tiltrekke seg en masse oppmerksomhet. Det modne mennesket søker å motstå fristelsen til å bli en del av dette trykket.

3)      Hvordan kan jeg forvalte de sosiale relasjoner jeg allerede har på en best mulig måte?
Refleksjonen om meg selv og alle andre mennesker som ufullkomne vesener, er en nøkkel her. Det finnes ikke noe som heter en perfekt partner, perfekte foreldre, perfekte medarbeidere og heller ingen venner. Den som kommer nær et menneske vil få enhver glansbildeillusjon brutt. Det å innse dette, er en del av det å bli moden. Tålegrensen for relasjoner går ikke ved glansbildeillusjoner, men med om forholdet er signifikant skadelig for en eller begge parter.
Et annet vesentlig poeng er å forsøke å heve seg over det sosiale spill. Om det skulle være noen korrelasjon mellom status og kvalitet på relasjon, så er den sannsynligvis omvendt. Det er større sannsynlighet for å finne tilfeller av psykopatiske trekk og manipulasjon blant høy-status mennesker.
Modne strategier for å beholde vinneskap er å unngå rivalisering, ha et modent forhold til uenighet og diversitet, utøve mikrodemokrati, praktisere likeverd og respekt. Så må vi tåle av hverandre at vi fra tid til annen svikter også på dette området. Den beste relasjonen er når vi tåler hverandre, støtter hverandre, og gir av oss selv.
Det sies at «like barn leker best». Da handler det om umodne mennesker som ikke vil ut av komfortsonen. Det blir et ekkokammer. Forskjellighet gir de utfordringer som beveger oss ut av komfortsonen og som utvikler oss som mennesker. For det modne mennesket gjelder det motsatte: ulike barn leker best.
Dersom jeg oppdager at jeg mister venner veldig fort, er det på tide å innse at dette nok har med meg selv å gjøre. Den rasjonelle strategien er allerede nevnt: Jeg må prøve å finne ut hva det er som gjør dette, og om jeg kan gjøre noe med det. En fremgangsmåte er grusom, men kan være desto mer fruktbar. Ta kontakt med en forhenværende venn og be vedkommende å baktale deg som om du ikke var til stede. Det er jo ikke bra å baktale andre. Men når man først fristes til å gjøre dette, så tenk på at den som kanskje mest trenger å høre dette er den som blir baktalt. Så informasjon om hva som sies bak min rygg er svært verdifull. Så kan man kanskje reagere med benektelse eller at karakteristikkene er urettferdige, at man er mistolket osv. Det kan så være. Ofte må det en dypere analyse til. Noe får andre til å reagere negativt på deg. Kan det være måten man fremstår på, ord man bruker, viser man ubevisst en nedlatende holdning. Poenget er å forsøke å komme frem til ting man kan gjøre noe med. Kanskje må man trene på det, eller gå til psykolog eller andre fagpersoner.

4)      Hvordan kan jeg leve med min sosiale fattigdom og likevel ha et meningsfylt liv?
At noen av oss ender opp som «sosialt fattige» er ikke til å unngå. Sosial attraktivitet bestemmes av kaotiske sosiale prosesser. Det betyr selvforsterkning begge veier. Så det skal nødvendigvis ikke så mye til før det går den gale veien og det blir langt mellom venner og oppmerksomhet.
Det krever mye modenhet å innse problemet. For bare det å innrømme det for seg selv er en belastning. Smak på ordene «Jeg er en sosial taper». De smaker ikke godt. Men det er alltid bedre å forholde seg til realitetene som de er. Det er først da man kan gjøre noe med det. I de foregående punktene har jeg vært inne på strategier for å komme ut av dette. Men det er jo ikke alltid det lykkes så godt. Men jeg tenker at man aldri skal gi opp. Det å gi opp handler jo om at man etter hvert blir likegyldig og apatisk, og ikke gjør noe for å bedre situasjonen. Så en viss innsats for å holde på de relasjoner man har og stadig søke nye muligheter, er noe man ikke kan gi opp. Men samtidig kan det være på sin plass å justere ambisjoner og forventinger slik at ambisjonene blir realitetsorientert. Hva kan jeg oppnå med de muligheter jeg har? Og igjen, det krever at man er villig til å se sin tilstand som den er. Det er helt vesentlig at man søker å bevare sitt egenverd og selvrespekt. Man kan ha forskjellige strategier på det. Man kan finne forskjellige religiøse retninger som promoterer menneskeverdet som en grunnleggende verdi. Eller man kan ty til filosofisk refleksjon om menneskeverdet, slik som jeg har gjort her. Vi har en biologisk programmering til å oppleve usikkerhet når vi ser at vi er forbigått eller usynliggjort. Dette er høyst reelt. Som sosialt fattig vil man tape på alle områder, og man risikerer også dårlig behandling, ja til og med plaging. Men i vår type velferdssamfunn, hvor menneskerettigheter står høyt, er risiko og belastning langt lavere enn det var i steinalderen. Med andre ord er ubehaget som følger med dette overdrevet. Direkte plaging, og omfanget av den er begrenset.
Strategien må jo være å skygge unna miljøer hvor man kan bli eksponert for slike ting. Men man må for all del ikke isolere seg. Kulturen i enkeltmiljøer er ofte tilfeldig påvirket av noen få. Det er kaotisk. Fungerer ikke det ene miljøet, så finnes det alltids andre. Det er vesentlig å arbeide med de relasjoner man har. Senk ambisjonene, bruk rasjonalitet og kast ikke bort muligheter. Vi mennesker vil visne bort uten relasjoner. Så her er det vesentlig å forvalte det man har på en god måte. Min erfaring er at man aldri går tom for relasjoner, hvis man ikke er helt irrasjonell eller vil det selv. Jeg tenker også at det skal ikke så mange til. Har man få relasjoner kan man legge mye innsats i å utvikle dem til dype og gode relasjoner. Samtidig må man passe på å ikke slite dem ut. Det blir en balansegang. Det modne mennesket er bevisst på å trene seg opp til det å være alene. Det å være alene er ikke det samme som å være ensom.
Det er viktig å forøke å trives i eget selskap.  Håndterer man det å være alene er mye gjort. Det er selvsagt umulig å gi noen generell oppskrift på hva man bør bedrive når man er alene. Men det finnes tusen ting. Det viktigste er å unngå å bli sittende passiv og synes synd på seg selv. Det er kun destruktivt.
For øvrig er jo kjæledyr en løsning for veldig mange. Forskning viser at det virker positivt på de fleste av oss. En hund er jo også en fremdragende strategi som katalysator for kontakt med andre.

Evnen til å tenke prinsipielt

Et kan vel tenkes at vi ofte forveksler egoisme med manglende evne til å tenke prinsipielt. Denne evnen er selvsagt en kognitiv funksjon og kan trenes opp. Tenk deg to toåringer som sitter med bordet. Den ene får servert en kake og den andre får ingenting.  La oss tenke at den toåringen som ikke får, heller ikke reagerer på urettferdigheten og fortsetter med sitt. Nå er spørsmålet: vil den toåringen som fikk kake, tenke at hun skal dele med den som ikke har fått? Kanskje vil toåringer reagere forskjellig. Men jeg tenker at når en slik tanke kommer opp, så er det en første kime til evnen til å tenke prinsipielt. Dette er jo nært knyttet til rettferdighetssansen. Om jeg får en fordel, er det rimelig at de andre også får den. Om jeg tenker at det er greit å kjefte ut den andre, så er det rimelig at jeg finner meg i den samme behandlingen tilbake. Dersom jeg synes det er ugreit at andre blander seg opp i mitt private klesvalg, så er det rimelig at jeg innvilger andre den samme friheten. Synes jeg det er galt at det er påbudt for kvinner å dekke til håret sitt i Iran, så skjønner jeg at det er urimelig med et motsvarende forbud i Norge. Dersom jeg forlanger respekt for mitt livssyn, er det rimelig at jeg respekterer andres livssyn.
Jeg hørte om en barnefordelingssak hvor far ble rasende og laget masse bråk om at mor hadde skaffet seg advokat. Det hører med til historien at mannen selv allerede hadde advokat, og hadde hatt derfra saken startet. Igjen, total mangel på evne til å tenke prinsipielt. Har jeg skaffet meg advokat er det rimelig at motparten også gjør det.

Dersom det mangler tilstrekkelige bevis i en rettssak er det rimelig at tiltalte går fri. Akkurat de samme prinsipper gjelder om det var jeg som var tiltalt, som om det var min datters påståtte voldtektsmann som stod tiltalt. Beviser bør vurderes mest mulig objektivt og forutsigbart, uavhengig av hvem som står på tiltalebenken. Dersom jeg ikke ønsker å bli uskyldig dømt på utilstrekkelige bevis, er det rimelig at jeg innvilger andre den samme muligheten.

Det å tenke prinsipielt handler om å skape seg et system som man resonnerer ut ifra. Dette systemet gjøres uavhengig av det sosiale spill, av «deg og meg», av «vår kultur og deres kultur», av rangering eller andre sosiale sorteringer.

Selvsagt har vi kraftige biologiske drivkrefter som motvirker evnen til å tenke prinsipielt. For eksempel:

1)      Egoisme
Jeg kjemper for meg og mitt, med alle midler, så får de andre tenke på seg. Dette handler jo selvsagt også om å være sosialt nærsynt. Man evner ikke å se andre enn seg selv og egne behov.
Det er selvsagt viktig å ta vare på sin egeninteresse. Men det er i min interesse at mine omgivelser også fungerer, blomstrer og har et godt forhold til meg.

2)      Alfa-mennesket
Det ligger i alfa-menneskets natur å føle seg berettiget, og å være sosialt nærsynt. Alfa-mennesket kjennetegnes med det jeg kaller for asymmetriske relasjoner. Jeg har rett til å gjøre ting mot deg, men du har ikke de samme rettighetene tilbake (makt definerer rett).

3)      Det sosiale spill
Drivkraften er å vinne og heve seg opp på andres bekostning. Da er det jo fristende å lure til seg fordeler og muligheter som andre ikke har.

4)      Aggresjon
Det ikke å unne andre de samme muligheter man selv nyter godt av, kan også handle om vilje til å plage eller nedverdige andre.

5)      Frykt
Dersom man mistenker eller ikke stoler på et menneske, kan det være en naturlig å tenke at vedkommende ikke bør ha «de samme muligheter som meg». For da aner man ikke hva vedkommende kan finne på. Dette er jo forså vidt en legitim begrunnelse, gitt at den det gjelder er beviselig farlig, eller upålitelig. Vi skal imidlertid være klar over at fantasien ofte kan bære av med oss og at vi mistenker på et alt for tynt grunnlag. Vi skal også være oppmerksom på at det å nekte noen goder «som alle har» kan skape en selvoppfyllende profeti, fordi vedkommende da må løse sine utfordringer med ukonvensjonelle midler, eller lar følelsen av urett rettferdiggjøre urettferdige handlinger (jeg mot resten av samfunnet).

6)      Forakt eller dårlig menneskesyn
Drevet av hatideologi eller en forestilling om at den sosiale sorteringen man selv tilhører har en moralsk overlegen status. Denne overlegenheten gir igjen berettigelser som underlegne grupper ikke har.

Den gode nyheten er at vi mennesker har kognitive evner som i stor grad har kapasitet til å kontrollere, eller dempe slike biologinære impulser. Den viktigste refleksjonen her er etikken. En grunnholdning i tråd med empatisk etikk, medfører en prinsipiell tanke om at menneskeverdet er ukrenkelig. I lys av dette vil de fleste teknikker for å rettferdiggjøre egne biologinære impulser falle til jorden. En annen god refleksjon i samme ånd er ideen om demokratisk grunnholdning. Vi innser også at refleksjoner om det sosiale klima, det sosiale samspill og ren rasjonalitet alle peker mot en forståelse av at det beste samfunn skapes dersom flest mulig, av borgerne, evner å heve seg over egen mentale nærsynthet og tenker prinsipielt over tingene.

 

Å være moden i sin utilstrekkelighet

Jeg har tidligere sagt, og sier det igjen. Det er ikke noe en-til-en-forhold mellom det å være vellykket og ha suksess i livet og det å være et modent menneske. Ofte er det motsatt. For det å støte på motgang og utfordringer i livet kan ofte være en vei inn til modenhet. Da jeg hørte dette innslaget på verdibørsen ble jeg inspirert til å si litt om dette. Det er et innslag med Anette Gilje, som har levd i mange år med ME. ME er jo en sykdom de fleste av oss vet lite om. Og vi sliter med å forstå den. Den syke mister all energi, tåler ikke den minste belasting og får behov for å ligge mesteparten av døgnet. Da blir veldig mange av oss fristet til å gjøre en empatisk feilslutning. Vi tenker oss selv i samme situasjon, kjenner på egen latskap, vår egen evne til å overvinne den, tar energien som en selvfølge og gjør det hele til et spørsmål om å «ta seg sammen». Det er nok denne stigmatiseringen mange med denne sykdommen må leve med, og tåle i tillegg til selve sykdommen. Jeg hørte på noen av sangene og tekstene hennes. Det går opp for meg at vi her har å gjøre med et gjennomreflektert modent menneske. Da er jeg også fristet til å tenke at, nettopp den motgangen, den erfaringen hun har hatt, er en del av det som bidrar til hennes modenhet. Og det føyer seg inn i et mønster av hva jeg tidligere har oppfattet. Motgang skaper modenhet.

Anette Gilje reflekterer over det å finne meningen innenfor grensene av det mulighetsrommet man har. Det er å «ta det man har, og gjøre det beste ut av det».
Er det da slik at suksessrike og vellykkede mennesker ikke kan bli modne? Selvsagt ikke. Man skal aldri stigmatisere. For selv om man oppnår suksess så betyr det ikke nødvendigvis at livet har vært uten utfordringer, eller at man kan ha ervervet modenhet på andre måter.
Men jeg tenker at suksess og spesielt rikdom ikke kan tas som bevis på at man hverken er moden eller kompetent.
Noen har brukt dette argumentet for å stemme på Donald Trump. Han er jo en vellykket forretningsmann, så da kan han vel styre et land på en god måte. Det tenker jeg er en feilslutning.

Da jeg skrev «Om hva et menneske er og hva det har» så reflekterte jeg litt over dette. Her utviklet jeg loven om negativ omfordeling. Den går i korthet ut på at samme lov gjelder for alle områder for individets kapital. Jo mer man har desto bedre er muligheten til å skaffe seg enda mer. Og motsatt, jo flere begrensinger desto vanskeligere blir det. Til sammen gir dette en negativ omfordeling. Men det betyr også at noen kommer lett til det mens andre har langt større utfordringer. Men det er nettopp det å ha mange utfordringer som gir den indre veksten som skal til for å skape god modenhet. Og det gir mulighet for en indre mening og ro. For det er vel også velkjent at det å komme lett til alle ting i livet også medfører risiko for opplevelse av indre tomhet. Da er det kanskje heller å foretrekke å leve med en passe porsjon utfordringer i hverdagen. Man får liksom brukt seg selv. Det gir refleksjon og det gir mening. Hurra for de som opplever suksess her i livet, men den andre siden av det er ofte kanskje enda bedre.

 

Rettferdighet berettigelse og ansvar

Jeg har alltid hatt et ganske negativt forhold til den bibelske historien om Kain og Abel. Jeg synes Gud virker urettferdig og vel streng. Det synes jeg fortsatt, men det går kanskje an å trekke en annen lærdom av denne historien. Det står at Kain ble «harm» og det endte med at han drepte broren sin. Den nærliggende reaksjonen på det som kan oppfattes som urettferdighet eller urimelighet, er ofte aggresjon. Dette gjelder særlig dersom det er en overmakt som fremstår urettferdig på min bekostning. Det kan være sjefen, staten, foreldre, lærer osv. Jeg har tidligere snakket om opplevelse av berettigelse, sammenhengen med menneskeverd, og hvordan dette undergraves når man føler uretten på kroppen. Arketypen for dette har sannsynligvis sin bakgrunn i parental seleksjon, hvor det å oppdage skjevheter i egen disfavør egentlig er et signal om katastrofe. Dette er jo sjelden eller aldri en kognitiv prosess. Men vår biologi vet dette, og det setter i gang reaksjoner i form av stress og frustrasjon.

Men vi mennesker har etter hvert avdekket hvilke mønstre som er involvert i dette. Det å bli skjøvet tilbake, er å bli skjøvet nedover i et hierarki. Som en slags felles skjebne, felles trøst, så er det jo interessant å legge merke til formen på et slikt hierarki. Det er trangt på toppen, og stadig større plass, jo lengre ned man kommer i hierarkiet. Det betyr at som lavstatus menneske så deler du din posisjon med de fleste andre.

Det eksistensielle spørsmålet, det å oppdage at man befinner seg langt nede i pyramiden, er med andre ord noe de fleste av oss må forholde oss til og kalkulere inn som en av livets mange utfordringer. Så hva gjør vi med det? Kain reagerte med aggresjon. Det skapte katastrofe, uten at han vant noe som helst med det. Det å la seg styre av aggresjon, som følge av urett, er alfa-menneskets privilegium. En provosert overmakt kan true, ødelegge og dele ut sanksjoner i hytt og pine, og forvente at omgivelsene lar seg tukte på plass. Som lavstatus mennesker har vi ikke dette privilegiet. Man kan saktens klare å ødelegge eller markere seg. Men det er kontraproduktivt. Man oppnår ikke annet enn enda mere skam, ende flere stempel, pluss at man har ødelagt for andre. Selv om vi ønsker å ligne på alfaer, og gjøre som de store, så oppnår vi det motsatte. Lavstatus-menneskets aggresjon kan slå ut i en rekke destruktive sosiale prosesser. Det kan ende i kriminalitet, terrorisme, ekstremisme, vold og massesuggesjon. Hva oppnår vi med det, annet enn enda mer urett, enda mer vold enda mer fortvilelse, kanskje for generasjoner fremover?

Det modne mennesket holder seg både med rasjonalitet og moral. Livsvisdommen handler om å identifisere de rammevilkår i eget liv som mest sannsynlig ikke lar seg påvirke. Og da handler det også om evnen til å tåle urett som umiddelbart ikke lar seg rette opp. Det handler om evnen til å tåle å se at andre får eller oppnår mer og bedre enn meg selv. Ja, vi skal streve etter rettferdighet, og ikke minst mot diskriminering og systematisk forskjellsbehandling. Men det er en utopi å tro at ikke urettferdigheten likevel vil dominere vår hverdag. Det å være modent menneske handler om ikke å la eget liv forsures og bli ødelagt i ergrelse over dette. La være å kjempe kriger som ikke kan vinnes.

Selvsagt bør vi engasjere oss for å rette opp urett. Men det er ofte en langsiktig politisk prosess, som kan gå over generasjoner. Husk at aggresjon representerer en konstant fristelse til å hate. Da er veien kort til demonisering og utvikling av ideologier basert på hat. Den som klarer å skape gjennomslag for noe slikt, kan ha skapt en sosial arv som kan ødelegge for flere titalls generasjoner frem i tid. Da er det bedre å bruke sin innsats på å fremme de liberale ideer basert på menneskeverd; verdighetskultur. Husk at i et samfunn hvor ingen tildeles sosiale stempler, så kan heller ikke du bli stemplet. Selvsagt er også dette en utopi. Men det er åpenbart at måten vi innretter vårt samfunn på, og hvilke idealer vi holder oss med, både kan forsterke og avdempe slike tendenser.

 

Om det å bære lidelsen med verdighet

Les gjerne dette i forlengelsen av forrige avsnitt. Jeg har tenkt og studert litt mer over dette. Så nå gjentar jeg samme tema, bare enda litt dypere. Og selvsagt skal jeg motsi meg selv litt på dette punktet. Det å komme til denne verden innebærer at du kommer til å ta plass, enten du vil det eller ikke. Det innebærer at du kommer til å måtte forbruke ressurser. Ofte er ressurser nullsumspill. Din plass og din ressursbruk vil gå på bekostning av andres, enten du vil det eller ikke. Den dagen du slutter å ta plass og å forbruke ressurser er du død. Det blir tidsnok tiden for å være død, men akkurat nå lever du, og det gjør du på bekostning av resten av naturen. Livet er en trass mot naturen. Livet peker nese til naturlovene. Naturen er full av motkrefter, som vil dekomponere deg, dekonstruere deg til ingenting og kaos. Den orden du representerer er høyst usannsynlig, ja ifølge noen totalt unaturlig. Selve din eksistens i denne tilværelsen er et hånflir mot naturen og alt som i den er. Og det er en kamp du kommer til å tape, men i mellomtiden kan vi få med oss noen gode glimt på vår livsvei.

For ikke lenge siden så jeg noe forunderlig i en dokumentar om Stalins Sovjet. Det var en scene fra slagmarken, sannsynligvis 2. verdenskrig. Man hadde tatt en hel bataljon til fange. Og Stalins direktiver var ikke nådig. Det ble brudd på alle konvensjoner. Alle ble henrettet. En av fangene tiltrakk seg oppmerksomhet. Han gjorde tydelig ablegøyer med overmakten. Det så ut som han lo, pekte nese og spilte klovn. Så ble han stilt opp på rekke sammen med to av sine kamerater. Og selv i dette dødens øyeblikk flirte han og gjorde ablegøyer. Dette ble festet på film, og er for meg et symbol på en trassig fandenivoldsk holdning til et liv, som på mange måter kan synes totalt uten mål og mening. For meg er dette kunst. Den mannen betalte med sitt liv for et kunstverk, og en lærdom vi alle kan ta med oss som en del av nistepakken på vår livsreise. Vi trenger å lære å ha en viss fandenivoldsk avstand til de utfordringer livet måtte kaste i vår retning. Vi trenger humor, og fremfor alt så må vi aldri gi slipp på viljen til å være og til å ta plass. Det er nettopp det livet er. Det er vilje til å ta plass. Det gjelder oss alle, og det skal vi ikke skamme oss over.

Med dette som bakteppe vil jeg si litt om min egen personlige livserfaring. Jeg er nå langt over halvveis gjennom denne livsreisen. Noen ganger har fått høre at jeg er snill, og mange kunne nok fristes til å gi meg betegnelsen «harmløs». Det er ingen hedersbetegnelse, og heller ikke et eksempel til etterfølgelse. Og jeg skal forklare hvorfor. Jeg startet ut i mitt liv som en «rasende gutt». Mitt raseri var så kraftig, at jeg hylte så mye at jeg fikk knuter på stemmebåndene, og havnet hos spesialist som følge av dette. Det ble selvsagt et problem, og mitt raseri ble det første sentrale tema jeg som liten gutt måtte finne ut av, og lære meg å handtere. På denne tiden fantes det selvsagt ingen psykologisk ekspertise til å hjelpe en liten gutt med det, så det måtte skje på egen hånd, uten noen som helst form for støtte eller hjelp. Min utfordring var jo selvsagt knyttet opp mot mye skam og selvforakt. Jeg aner jo ikke nå hvordan denne prosessen forløp, men det jeg vet er at jeg kom ut av den med en type språkløs ideologi som nærmest fanatisk går i motsatt retning: «All aggresjon er skammelig. Det vet alle. Dette inkluderer å forsvare egne interesser, stikke seg frem, søke oppmerksomhet, kreve noe av omgivelsene, ta sin plass her i verden.» Dette er oppskriften på harmløshet.

Begrepet «harmløs» er i seg selv selvmotsigende. For, rett oversatt betyr det «uten harme». Ingen mennesker er uten harme. Og det å være harmløs er, sosialt sett aggresjonsfremkallende. Jeg vil nå forklare hvorfor. Da må jeg inn på en livsvisdom jeg selv fikk lære så alt for sent l livet. Selv om mennesket er menneske, eller i alle fall prøver å være det, så lever villdyret i oss. Og villdyrets natur er å organisere seg i usynlige sosiale hierarkier. Jeg sier usynlig, fordi dette har vært usynlig for meg, helt til jeg i godt voksen alder ble gjort oppmerksom på det. Det er en konstant pågående kamp om hierarkiets øverste poster. De beste stiger opp, men flesteparten synker ned. Det å være harmløs er å blottstille sårbarhet og manglende kampvilje. Det er en strategi hvor man tilsynelatende gir opp seg selv og ofrer seg for andre. Men det er også en invitasjon til å bli foraktet, nedgradert, usynliggjort eller krenket. Jeg tenker at mange har det som meg, i dette. De oppdager ikke prosessen, men kjenner på frustrasjonen over utallige små bekreftelser og krenkelser som signaliserer egen uverdighet. Dette er intet rettferdig system. Det er noe som de aller færreste er bevisst. Det er villdyret som regjerer uten at vi vet det. Det bare skjer. Og vi kunne nok dagdrømme om en slags ideologi, som kunne opphevet denne naturens brutale sosiale lovmessighet. Det tror jeg vi bare kan glemme i vår levetid.

Selvsagt kunne jeg ha blitt gjort oppmerksom på dette, allerede som barn. Så kanskje jeg hadde skjerpet meg mer, funnet meg i mindre, krevd litt mer. Så kunne jeg kanskje ha vunnet på det, men da på bekostning av noen andre.

I media blir vi hele tiden proppet ørene fulle om pågående menn, noen voldelige, andre lite lydhøre, vanskelige og egoistiske. Jeg snappet opp slike signaler, i min ungdom, og skapte meg et ideal om å være en god lytter, fleksibel, og snill. En kvinne skulle ikke angre på å slå seg sammen med meg. Hvor feil går det an å ta. Som mann, må du ikke være naiv og tro at du tjener noe på å være snill og harmløs. Det heter jo at «Menn tester ideer, kvinner tester menn». Et stort flertall av kvinner tenderer til å teste partneren sin (gjerne ubevisst) med urimeligheter. Om du er «snill» og lar deg hundse rundt, så vil du avsløre at du ikke er i stand til å forsvare hverken deg selv eller en familie. Det er et dypt biologisk signal om at du er et dårlig partnervalg. Vær for ettergivende, og din lønn for strevet vil være forakt, mangel på respekt, og til slutt et solid spark i ræva, over og ut. Ingen moralsk pekefinger, hverken til den snille eller den som står opp for seg selv. For uansett så er formen på det sosiale hierarkiet, det det er. Jo lengre opp, desto trangere blir det om plassene. Det store flertall av oss kan ikke regne med muligheten til å få skinne på toppene. Så min livsfilosofi handler mindre om hvordan man kan overleve der oppe på toppene, som sosiale alfa-mennesker. Den handler mer om Jørgen Hattemaker, og hans utfordringer. Det er ikke dermed sagt at man ikke kan si mye om Kong Salomo, og de utfordringer som følger med det å leve på toppene. For det skal god rygg til å bære gode dager. Og det skal mye visdom til for å motstå fristelsen til å la seg falle inn i dekadens, arroganse, og narsissisme. Noen steder sier jeg jo litt om dette. Men som Jørgen Hattemaker, så er altså en av utfordringene å måtte leve med et jevnt trykk av krenkelser, usynliggjøring, undervurdering, stigmatiseringer og vanskeligheter med å finne arenaer hvor du kan utfolde din menneskelighet. Du kan ikke forvente deg, hverken rettferdighet eller så mye støtte når det gjelder. Så hva gjør vi med dette? Hvordan griper man en slik utfordring?

Jeg opererer ofte med begrepet «primærstrategi». Raseriets primærstrategi er destruksjon og begjæret etter å påføre andre ydmykelser. Det drives av en konstant underliggende frustrasjon, en indignasjon over urett og en vilje til å sprenge seg frem. Tilbake til Bibelens historie om Kain og Abel. Det er som sagt en historie, som får meg til å tape respekten for Gud. Både Kain og Abel ofret til Gud, men Gud aksepterte bare Abels offer. På toss av hardt arbeid og slit ble Kains offer ikke akseptert. Fordi det var på «feil måte». Her opplever jeg at Gud urimelig, er kravstor og urettferdig. Derfor kan jeg forstå og identifisere meg med Kains raseri. Men historien ender jo i dypeste tragedie. For Kain går jo hen og dreper sin bror, nettopp i raseri mot Gud. Hver og en kan vel trekke sin moral ut av denne historien. Jeg trekker min. Historien handler egentlig ikke så mye om Gud. Men la meg heller forsøke meg på en fri fortolkning av dette, som gir meg mening. For meg representerer Gud naturen selv. Og naturen selv er brutal. Den er urimelig, og fullstendig uten moral og rettferdighet. For meg handler denne historien mye mer om hvordan vi forholder oss til dette. For de aller fleste av oss vil få servert lidelse, ydmykelser og skam i jevne strømmer. Så hvordan forholder vi oss til det? For meg har også begrepet «offer» en symbolsk betydning. Villdyret drukner oss i begjær. Begjær etter utløsning, konsum, reproduksjon, og rivalisering har alle sine belønningssystemer, i form av nytelse, seksualitet, og aggresjon. Å ofre handler om å nekte seg selv noen av disse primære formene for tilfredsstillelse. Og da snakker jeg ikke om en fanatisk fornektelse av seg selv og sin egen livsnytelse. Den andre fanatiske grøften er overkontroll. Man får spiseforstyrrelser, eller dårlig samvittighet for å ta sin plass her i verden. Det er det motsatte av å slippe villdyret utemmet løst. Det handler ikke bare om seksualitet og all sanselig nytelse, men kanskje aller mest handler det om aggresjon. Om du ikke har oppdaget det, så krever aggresjonen også sin utløsning. Det å ofre handler om viljen til å gi avkall på denne tilfredsstillelsen. Så, når det heter at «Kains offer ble feil», så er det kanskje mulig å høste en dyp visdom ut av dette. Som jeg før har vært inne på, så representerer Kains løsning tragedie. Kain slapp ikke tak i sitt raseri. Han lot villdyret agere ut på en destruktiv form som skapte enda mer ulykke og tragedie. Det er det som er lærdommen ut av dette. For vi har faktisk et valg. Vi kjenner igjen Kain i dag. Det handler om skolemassakrer, terrorisme, politisk fanatisme, trolling på nett, vold, rus og kriminalitet. Er det egentlig det vi vil stelle til for oss selv og våre medpassasjerer på denne forunderlige livsreisen vi er havnet på? Gir min egen elendighet og skam, meg en slags særrettighet til å ødelegge andres livsreiser og skape enda mer lidelse? Vi har et villdyr i oss som noen ganger roper og tørster etter nettopp dette. Det er vår menneskelige natur. Men det er ikke alltid vi skal la villdyret få sin vilje. Det er derfor naturen også har utstyrt oss med et ekstra tykt lag av hjernevev, på toppen av den gamle villdyrhjernen. Det er denne mentale muskelen som må gjøres i stand til noen ganger å overvinne villdyret.

Men det er en veldig kraft i raseriet. Kunsten er å lære seg å kanalisere det ut konstruktivt. Hver gang vi har opplevd ulykke, tapet, uretten, krenkelsen, så er det tid for å spørre seg selv, og andre: er det noen visdom vi kan høste ut av dette? Jeg tenker at den mest grunnleggende visdommen er kjent fra flere tusen å tilbake. Det heter den gylne middelvei. Og det er vanskelig, nettopp fordi villdyret alltid søker det ekstreme. Det driver oss gjerne enten mot den ene eller den andre grøften. Det finnes ingen perfekt, fullkommen vei ut av dette. Vi skal ikke oppgi vår vilje til å ta plass i verden, men vi skal heller ikke ødelegge livet for oss selv og andre. Det betyr at vi må etablere vilje til å ofre. Og offeret handler om at, her finnes ingen triumf, eller den totale nytelsen av å ødelegge for andre. Men hva er alternativet? Alternativet er å kanalisere dette ut på en konstruktiv måte. Det kan være veldig vanskelig, fordi Jørgen Hattemaker ofte rett og slett mangler en arena å gjøre det på. Men først vil jeg igjen påpeke dette med «å peke nese til naturen». Det er ikke for ingenting at jeg er svært så liberal i forhold til det humoristiske uttrykk. I tur og orden har jeg forsvart, alt fra Oluf, til Harald Eia, til Otto Jespersen, eller Dag Sørås. Ofte kjennes det bedre å flire rått av elendigheten, enn å gråte av den. Det er en utmerket metode for kanalisering av aggresjon. Offeret her er å tåle humor, både på egne og andres vegne. Vi må tåle latterliggjøring av vår egen sårbarhet og ulykke. Og vi må trene oss opp til å le med. Men vi trenger en refleksjon på at det er nettopp dette humoren er, og at det er her den har sin beste funksjon. La oss møtes for å le av oss selv og andre, det er mye god medisin i det.
Men la oss ikke stoppe der. For neste steg er å bestrebe seg for å utvikle et språk slik at man mer og mer nyansert kan sette ord på vår egen sårbarhet og elendighet. Dette adresserer jeg spesielt til oss menn. For her er vi svakest. Det er kanskje farlig å si det, men jeg tror kvinner har lettere for å få det til. Og kanskje har vi menn mye å lære her. Det å sette språk på sin egen utilstrekkelighet er biologisk kontraintuitivt for oss menn. Det handler om at menn som uttrykker utilstrekkelighet, samtidig gjør seg sårbare å bli foraktet og dominert. Menn har mindre empatisk appell enn kvinner. Det er ikke den samme gevinsten for en mann, å utlevere seg, som det er for en kvinne. Derfor er det naturlig at vi menn, holder kjeft, lider i stillhet og kanskje til slutt eksploderer i destruktiv atferd.

Likevel er det en oppfordring til oss menn, og finne den arena, eller de trygge omgivelsene som lar oss ta del i denne sporten. Fordelen med å gjøre dette er åpenbar. For det å skape et språk, og en narrativ som plasserer en selv i en større sammenheng og forståelse, vil i seg selv åpne rom for vår intellektuelle fornuft, hvor dette kan behandles. Og på en forunderlig måte så gir dette et håndtak for vår kognitive kapasitet som skaper kanaler ned i villdyrets verden. Og her kan fornuften forhandle med villdyret, og trykke på knapper vi ikke aner at villdyret har. Slik kan villdyret temmes, slik at det legger seg ned og ikke roper så høyt. Og dette skjer, bare helt av seg selv, uten at vi egentlig vet hvorfor. Det å anlegge språk og forståelse på vår ofte uregjerlige emosjonelle verden har en forunderlig makt til å avdempe emosjonene, og skape levelige rom for dem, inne i oss selv. Denne type utvikling er en viktig del av det å skape modenhet. En faktor som er viktig her, er at det narrativ og det språket vi legger inn i dette, ikke behøver å ha noe med realiteter å gjøre, for å kunne ha effekt. Hva som helst kan virke, alt fra myter, til religion, til forskjellige psykologiske modeller, eller sosiale forestillingsverdener, fungerer. Betyr det da at det er likegyldig hvilken narrativ vi utvikler for formålet? Mitt svar på det er et entydig nei. Her kommer det andre offeret som jeg vil appellere til. For det er en fristelse å anlegge et narrativ som demoniserer andre, og gir dem skylden for egne problemer.  For også her lurer villdyret i kulissene. Og villdyret vil gjerne ha sin tilfredsstillelse. Et demoniserende narrativ, åpner for akkurat det. Dette er en felle og gå i, for når man først har etablert et slikt narrativ, og det har sin effekt, så etablerer villdyret sterke forsvarsstrukturer for å holde på det. Man kan altså komme dit hen at mennesker blir fullstendig bergtatt av sin historie, og at det dermed låses i et mønster av frykt eller hat mot de demoniserte. Dermed er vi like langt. Her har spesielt psykologer et stort ansvar. Så man kunne kanskje tenke mer på å utvikle effektive narrativ, uten demoner og hatobjekter. En måte å tenke det om dette på er å kanalisere sinnet, ikke mot individer, eller grupper men mot tilbøyeligheter og tendenser vi alle har, men som ikke fungerer så bra i samspillet mellom oss. Men jeg tenker også at en viktig regel her er å søke å realitetsorientere det narrativ vi utvikler. Vi må være tro mot vitenskapen, avholde oss fra fristelsen til sosial definering, og heller møte det med et ideal om realitetsorientering. På den måten er vi rettferdige, ikke bare mot oss selv, men verden rundt oss.
Så her har vi den ene fordelen med bevisst og aktiv bruk av vår hjernebark til å handtere utfordringene på en human måte. Men her er flere fordeler. Og igjen, dette adresserer mest oss menn. Det å måtte lære oss å sette ord på de vanskelige tingene i vårt egent mentale univers, er også et verktøy for å kunne kommunisere dette ut. For eksempel i et forhold hvor vi noen ganger opplever at kvinnen utsetter oss for urimeligheter. Mønstret går ofte på anklager om utilstrekkelighet eller dårlige prioriteringer som går ut over hennes behov. Og, som sagt ofte er hun en mester i å beskrive egne behov. Det å møte dette med å flykte unna, med trusler eller vold er selvsagt ikke konstruktivt. Men, som nevnt, kan det være like skadelig å møte det med ettergivenhet, legge seg flat og være snill ut over alle rimelighetens grenser.

Noen ganger kan det lønne seg å lytte til reflekterte kvinner når de snakker om dette. For nettopp de kan klare å kle problemet i et språk som selv vi menn noen ganger er i stand til å forstå eller få noe ut av. Se her og her. Innsikten her er at alle de reaksjoner som tidligere er nevnt er kontraproduktive for forholdet. På en forunderlig måte, dersom du klarer å møte henne med å sette ord på din egen sårbarhet, og faktisk peke på at hun også har et ansvar i forhold til dette, så har nettopp dette det største potensiale for en mer konstruktiv utvikling. Det å ansvarliggjøre kvinnen, peke på henne og påpeke begges likeverdige ansvar for hverandre, er også et signal om at hun, tas på alvor som person. Det er å gi henne en opplevelse av identitet. Og nettopp dette er det beste signalet man kan gi for likeverd.

Nå skal jeg være den første til å innrømme at en slik strategi innebærer risiko. Menn er individer og kvinner er individer. Vi menn kjenner denne risikoen rent emosjonelt. Vi har vegring mot å blottstille egen sårbarhet, og det er ikke uten grunn. Det fortolkningsskjema som legges til grunn vil avgjøre utfallet. For dette kan også oppfattes som «sutring» som et forsøk på å mobilisere empatisk appell. Og det finnes ikke noe sterkere biologisk signal for utløsning av forakt, enn en mann som sutrer og er sårbar. Det er her jeg kommer inn med appell om enda et offer, nemlig det å avholde seg fra å la seg rive med i akkurat den retningen. Dette er et offer som rettes både til menn, men spesielt til kvinner. Den som benytter anledningen til å rive et menneske, som uttrykker egen sårbarhet, fra hverandre, emosjonelt og sosialt, er ikke sitt moralske ansvar bevisst. For dette er et moralsk ansvar. For å si det rett ut: menns moralske ansvar knyttes oftest mot mannlig seksualitet. Det kan jo diskuteres. Men lærdommen her er at kvinners moralske ansvar bør plasseres der det hører hjemme, nemlig på handtering av egen aggresjon. Empatisk etisk bedømmelse er at søken etter aggressiv tilfredsstillelse er langt verre enn søken etter seksuell tilfredsstillelse. Så her er en åpenbart moralsk oppfordring til begge kjønn, men kanskje spesielt til kvinner: du må ofre din jakt på aggressiv tilfredsstillelse. Og du må være villig til å møte mannens sårbarhet med noe annet enn forakt. Til dette offer behøves det mye kognitivt arbeide, inkludert vilje til å forstå.

OK, det var jo litt tilbake til start. For vi har jo allerede vært innom noen av virkemidlene. Det kan oppsummeres i to områder: ekte humor og oppriktig søken etter å forstå. Og det er et offer, for det å forstå står i direkte konflikt med søken etter å få utløst sin aggresjon.

Men, vi er selvsagt ikke ferdig med det. For jeg tenker at aggresjon også kan kanaliseres ut i form av egeninnsats som styrker både deg selv og samfunnet rundt deg. I stedet for å rive ned hus, kan du bygge dem, aller i alle fall fikse på dem. I stedet for å knuse mennesker, kan du hjelpe dem. Engasjer deg i frivillighet og hjelpearbeid. Kjenn på følelsen av å kunne hjelpe noen. Kjenn hvordan det jager raseriet på flukt. I stedet for å rive deg selv i stykker med hat og forakt, anstreng deg for å elske andre. Jeg vet at kjennes håpløst, men her finnes veier rundt det. Det å bli en menneskeelsker (humanist) er ikke umulig. Det handler om å møte forakten med tankeeksperimenter: hva om det var mitt barn, meg selv eller min familie? Tror du virkelig at du kjenner fremmede mennesket når du ser det sosiale panser vi omgir oss med i farlige omgivelser? Bli litt sint på deg selv og bruk sinnet til å disiplinere deg til å forstå at vi alle er mennesker, vi er individer som tilfeldigvis deler denne livsreisen på samme tid. Hvorfor i all verden skal vi forsure hverandres livsreise med forakt og aggresjon? Vi har mer enn nok med å se villdyret som er i oss alle, med å temme det, med å lære oss å ri på det, i tjeneste for det humane, i en hyllest til livet, til mystikken og alt det rare som følger med. For det blir tids nok tid for å være død.

 

Om det å utvikle og trene opp modenhet

Det kan nok være mange strategier som fører til modenhet. Jeg skal nevne et par:

1)      Mental vaksinering

a.       Refleksjon

b.       Oppøving i Kritisk tenkning

c.       Selvstendig etisk tenkning

2)      Eksponering
Mental vaksinering øker det modne menneskets frihetsgrader fordi grensene for eksponering flyttes utover.

a.       Realitetsorientering
Det modne mennesket søker å forholde seg til realiteter. Da unngår man for eksempel strutsestrategi, retorikk, tendensiøsitet osv. Man er mentalt robust slik at man ikke blir bergtatt av besnærende teorier og ideer. Det betyr også kontekst-fleksibilitet. Det er fullt mulig å studere f.eks. og lære seg å forstå moderne geosentrisme, uten å bli «troende flatjording». Det modne mennesket har en nærmest «nordnorsk» holdning til å ville se «realitetene i hvitøyet» og forholde seg deretter. Og realitetene er mange. For eksempel er andres virkelighetsoppfatninger også realiteter man kan lære om og bygge opp en forståelse for.

b.       Fantasieksponering
Ingen kunst, musikk, film eller bok er «farlig» for det modne mennesket. Selvsagt er det kanskje effekter eller innhold som kan overbelaste emosjonelt. Altså, man blir redd, skremt eller det skaper traumer. Dette er jo individuelt. Og modne mennesker kan jo også være emosjonelt sårbare. Så her kan det nok gå grenser, også for modne mennesker. Men poenget her er ikke slike grenser, men heller redselen for spesielt kognitiv påvirkning. For eksempel har noen kristne hengt seg opp i Harry Potter, som noe farlig man ikke bør eksponere seg for. Disse bøkene og filmene, handler jo om en magisk verden. Det er en fiksjon. Det modne mennesket ser dette og klarer å sortere det ut. Samtidig kan er man kontekstfleksibel nok til å kunne ta del i denne kunstens fulle potensiale. På samme måte er det intet problem å se kunstverk fra en tid hvor man fremstilte f.eks. afrikanere med utgangspunkt i datidens fordommer. Et grunnleggende godt menneskesyn og god realitetsorientering hindrer at man blir bergtatt av fordommene i slike kunstverk. Tvert imot blir en slik avstandsbegrensning gjenstand for refleksjon. Hvilke fordommer er det vi i dag formidler rundt oss, som alle er blind for, og som vil sette oss i et flatterende lys hos våre etterkommere? Slik kan vi bruke slik kunst, som et speil på oss selv, og kanskje enn kilde til økt innsikt.

c.       Sosial eksponering
Sosial eksponering handler om grenser for sosial omgangskrets. Det kan dreie seg om venner, organisasjoner, arrangementer, absolutt alt som kan assosiere et menneske sosialt. Eksponeringen kommer på to plan. For det første den konkrete eksponeringen i møtet mellom enkeltindivider. For det andre den sosiale kostnaden det kan ha. Og svært mange er veldig opptatt av å vedlikeholde sin sosiale kapital. Og det setter grenser for hvilke mennesketyper man kan tillate seg å bli assosiert med. En toppolitiker som har et forhold med en porno-modell, vil sannsynligvis slite kraftig i vår type sosiale klima. Et menneske som er assosiert med porno-bransjen vil sannsynligvis slite med å få seg jobb. Dette handler om det samme. Mennesker har klare grenser for hvem de tillater seg å bli assosiert med.
Det modne mennesket ser behovet for å fjerne slike grenser. Kanskje kan en god rollefigur her være den kristne Jesus. Han var jo kjent for å være sammen med «syndere og tollere». Det som er interessant her er at Jesus ikke hadde noen for eliterisk rolle i samfunnet. Han var fattig, nederst på rangstigen og hadde dermed veldig liten sosial fallhøyde. Dermed kunne Jesus uten stor risiko ha omgang med samfunnets utstøtte. Men selvsagt gir det sosiale klima noen begrensinger. Dette er jo noe det modne mennesket må forholde seg til, i en viss grad. Modne mennesker i gode posisjoner kan imidlertid gå foran med et godt eksempel når utfordringen slår til. Det så vi for eksempel da Bård Hoksrud fikk beholde sine verv i Fremskrittspartiet etter at han fikk et forelegg for sexkjøp. Det var en moden handtering av utfordringen.
Men, som jeg nevnte, handler dette også om hvilke individer som eksponeres for hverandre. Og da er det slik at det ofte er sosial distanse og stigmatisering som ligger bak slike holdninger. Det å ha venner som ikke assosieres med det politisk korrekte handler jo også om å avdempe sosial distanse, og dermed også bidra til å punktere sosiale spenninger. Derfor er det vesentlig for det modne mennesket, hele tiden å utfordre slike grenser.

d.       Moralsk eksponering
Dette blir en spesialvariant av sosial eksponering. Jeg snakket en gang med en person som hadde vært i Pattaya, men aldri gått på en eneste bar. Begrunnelsen var at han ikke ville bli assosiert med alle de «horekundene» som satt der. Dette er jo det samme som fenomenet over. Og i romanen Gudenes Sang, gjør jeg jo et lite nummer av den pensjonerte adventistpastoren, som jo gjør akkurat dette. Han er på ferie i Pattaya, og han bruker ofte kveldene på å besøke Kåres Bar i Pattaya. Her er det veldig mange nordmenn. Igjen så har jo dette en referanse til det eksemplet Jesus var på dette området. Det modne mennesket vil selvsagt ikke ha noen moralske grenser mot å sette seg på en bar i Pattaya. Og selvsagt ingen begrensing i forhold til å snakke med hvem som helst som måtte være der. Den type vegring det er snakk om her handler i høy grad om å vedlikeholde moralsk kapital. Det handler også om det å fremstille seg selv som et moralsk individ. Dette er jo to sider av samme sak. Det modne mennesket er en selvstendig etisk tenker, og er derfor immun mot denne type tilbakeholdenhet. Det modne mennesket lar seg ikke skitne til, hverken av prostituerte eller deres kunder. Tvert i mot, så setter ikke det modne mennesket seksualiteten i noen moralsk særstilling, og har dermed ingen moralske begrensinger i forhold til å innlate seg på en frivillig handelstransaksjon. Dermed er det modne mennesket «en av dem» på en fullverdig likeverdig måte. Og igjen, dette gir da en sosial punkteringseffekt slik at kunnskap erstatter fordommer, og dermed styrker det gode menneskesynet.

Summen av dette er et det modne mennesket er bevisst på å jobbe med sin modenhet på den måten at det søker kunnskap og forståelse, der andre gjerne går på en biologisk sosial autopilot. Dette baserer seg på at virkeligheten alltid er mer nyansert, mer spennende og fargerik enn det autopilotens fordomsforestillinger kan servere. Dette gjelder særlig i vårt syn på oss selv og andre mennesker. Ofte er dette en kunnskap som utvikler seg dialektisk. Vi forstår oss selv gjennom å forstå andre. Og vi forstår andre gjennom å forstå oss selv. Og på den måten kan pendelen svinge frem og tilbake etter hvert som kunnskapen utvikles og nyanseres. Metoden jeg foreslår her kan gi sosiale kostnader. Her har jo modne mennesker som sorterer under «lav status» en fordel. Men selvsagt har jo ethvert modent menneske en vilje til å ville ta slike kostnader.

Det dekadente mennesket i paradis

Se også her og her og her. Et gammelt ordtak sier at «det skal god rygg til å bære gode dager». Det er nok en gammel visdom, med utgangspunkt i at god suksess, velstand, og et bekymringsløst liv, har sine fallgruver. Vi mennesker har en drøm om paradis. Hvor kommer denne drømmen fra? Det nærliggende svaret er at dette handler om hjernens belønning og straffesystemer, i kombinasjon med vår kapasitet til fantasi og kreativitet. Hjernen er programmert til å ville unngå ubehag og søke nytelse. Det ligger mye mer i dette. Men dette er med på å gi retning til fantasien. Så er dette noe vi alle har. Vi kjenner på misnøye og frustrasjon, det skaper fantasier om et liv uten alt dette. Og dette kan vi sammen fantasere om og sette ord på. Og ordet heter paradis. På hver sin måte, i forskjellige kulturer, så har dette utviklet seg til myter, både om paradis som har vært og paradis som skal komme. 

Ideen om paradis, som har vært er interessant. Både Bibelen og Koreanen opererer med myter om fordums paradis, og om hvordan dette har gått tapt. Dette tapet skyldes menneskets synd. Løsningen er at mennesket må komme ut av sin syndige tilstand, så kan vi atter en gang komme tilbake til paradis.

Så er det interessant å peke på parallellen til dette, i tankene til den franske filosofen Jean-Jacques Rousseau. Det har jeg vært inne på her. For Rousseau har også utgangspunkt i en paradis-forestilling, nemlig forestillingen om «Den Noble Villmann». Han snakker om at steinaldermennesket levde i en paradisisk naturtilstand, og at det er utvikling av sivilisasjonen som fremmedgjør mennesket. Det er parallellen til at mennesket faller i synd. På samme måte som mange religioner har en frelseslære hvor mennesket atter skal returnere tilbake til paradis, så opererer også Rousseau med en slags frelseslære. Og på samme måte som religioner opererer med forskjellige former for forsakelse, og «den smale sti», så opererer Rousseau mer ideer om at «mennesket må tvinges til frihet», så har han noen ideer om hvordan samfunnet kan utforme sin politikk, slik at mennesket igjen kan nærme seg denne tilstanden. Blant annet legger han stor vekt på tribalisme, noe vi ser igjen i dagens identitetspolitikk. Og på samme måte som religionene så ender dette opp med at alfa-mennesket vulgariserer det hele og skaper det om til undertrykkende kollektivistiske systemer. For de som står lavere på rangstigen blir dette selvsagt alltid til et mareritt.

For det vanlige utilstrekkelige mennesket, er forestillinger om glansbildemennesket i paradis, et rent mareritt. Men det er ikke poenget her. For dette handler om erkjennelsen av at mennesket er inkompatibelt mer paradis. Mest sannsynlig er forestillingen om det tapte paradis en ren fantasi. All forskning viser at jo lengre vi går bakover i tid, desto verre var livet til menneskene. Livet i steinalderen var slett ikke paradisisk. Gjennomsnitts levealder var nede i 30 år. Og livet var en kamp, om ressurser, mot sykdom, mot klima og naturkrefter. Innslaget av vold var dramatisk høyere enn det er i dag.  Darwinismen forteller oss at en lang periode av slike tilstander har formet vår art. Evolusjonen er en langsom prosess, og vi er bare i liten grad forskjellige fra de menneskene som for 10 tusen år siden, utviklet jordbrukskulturen, og derved startet det menneskelige sivilisasjonsprosjekt. Så her treffer nok Rousseau, på en måte spikeren på hodet. Vi mennesker er en art, formet av en brutal naturtilstand. I så måte så representerer sivilisasjonen en omkalfatring av våre omgivelser, som etter hvert gjør oss inkompatible mer sivilisasjonen. Vår evne til tilpasning er imidlertid svært stor, og den går via en velutviklet hjernebark, som ved sin kognitive kapasitet er unik, gjennom hele evolusjonens artshistorie. Men det er fordi dette er hjernens mest fleksible utrustninger. Den nedre delen av hjernen, det jeg kaller for villdyret, er fortsatt den samme. Vi deler det meste av vårt emosjonelle register med steinaldermennesket og med andre arter av pattedyr. Og det er dette som skaper inkompatibiliteten.

Min posisjon er at mennesket er uskikket til et liv i paradis. Det har jeg reflektert over her og her. Vår fantasi om et paradisisk Utopia, er et resultat av våre egne belønnings og straffesystemer. Det har neppe noe med noe som har vært, eller noen sinne kommer til å bli. Det å ta dette inn over seg, er en del av det «å se villdyret i hvitøyet». Vi mennesker er simpelthen ikke utviklet for et liv i paradis. Og om vi skulle tenke på å omforme oss til det, så vil vi sannsynligvis ende opp med et sluttprodukt som ikke lengre kan kalles for menneske.

Og her er da paradokset: Jo mer frihet og velstand en menneskekultur utvikler, desto større er risikoen for at den fanges i et sosialt spill, som ender med å gjenskape steinalderens utfordringer. Når jeg sier dette, så synes jeg at jeg ser det vulgære alfa-mennesket, ligge på lur, klar til å rykke inn. For det er ingen større musikk i hodet på villdyret enn at mennesket ikke har godt av frihet. Det er en fri-billett til dominans og undertrykkelse. Beklager sier jeg. Tvang og totalitære virkemidler er ikke løsningen. For nettopp dette skaper statsmonstret; en herskende elite som benytter muligheten til å skape sine egne lommer av paradis. Beklager men alfa-mennesket er like mye menneske som alle andre. Makten vil korrumpere og velstanden skaper dekadens; voldsomt strenge på normene, men et dypt moralsk fall.

Det finnes ingen ideell løsning på dette. Vi vil aldri kunne skape et paradis for mennesker. Men noen samfunn er bedre enn andre. Derfor er måten vi innretter samfunnet på, viktig. Forstå meg heller ikke slik at jeg er imot velstand og frihet. Tvert imot. Men det skal modenhet til for å bære dette. Det aller viktigste vi kan gjøre er å erkjenne problemet. Vi må erkjenne at vi mennesker er av naturen, vi er natur og vi har en natur. Det er vår kognitive kapasitet, vår rasjonalitet som har gjort sivilisasjon mulig. Det er gjennom analyse, forståelse og rasjonalitet at dette er mulig. Men fortsatt har vi en lang vei å gå i det å forstå oss selv. Da må vi legge bort glansbildemennesket, vi må temme det sosiale spill, og avdempe alfa-attraksjonen. Uten at vi forstår den menneskelige natur, vår egen psyke og de sosiale prosesser, så står vi i fare for å falle for villdyrets bedrag. Den som fornekter villdyret, blir slave av det. Den som ikke kjenner villdyret blir også slave av det. Skal vi kunne bære velstand og det gode samfunn, så må vi komme til forståelse med villdyret i oss selv. Det blir at kompromiss. Det blir aldri et paradis. Det blir aldri et liv uten motgang. Dyp forståelse innebærer erkjennelsen av at motgang er nødvendig. Vi må anerkjenne villdyrets behov for motgang.  Uten motgang vil det skape sin egen motgang. Det vil i praksis si å lage helvete, storm i vannglass, virtuelle problemer som åpner for at det får brukt seg selv. Før vi vet ordet av det, gjenskaper villdyret sin steinalder, de farlige monstrene, demonene, fiendene, noe å krige mot, noe å vinne og triumfere over. Overlater vi dette til seg sel, så er det du og jeg og andre utilstrekkelige med våre skavanker, som på den måten blir demonisert, gjort til fiender, slik at villdyret har noe å rase over, noe å knuse, og vinne over. Det blir ikke mye paradis av dette. Nøkkelen er å forstå. Og da er det ikke et hvilket somhelst eventyr som gjelder. Vi har hatt nok av religioner og ideologer som tar av og blir omformet i villdyrets tjeneste. Hva om vi for en gangs skyld forsøkte å realitetsorientere oss. Den anatomiske utformingen av hjernen forteller oss akkurat den samme historien som Darwin begynte på. Anerkjenn dyret i deg selv. Det er der og det har en lang brokete historie. Dette er ikke spekulasjon, det er ikke religion, det er vitenskap. Det er det nærmeste vi kommer en realitetsorientering av hva som faktisk er. Subjektivt kjenner vi dette i oss hver eneste dag. Og vitenskapen forteller oss at historien, bokstavelig talt, står skrevet, i fossilene, i det økologiske system, og i hver eneste celle kroppene våre. Det neste steget i modenhetsprosessen handler om å forstå, og å utforme fortellingen i tråd med voksende vitenskapelig kunnskap. Kun ved å kjenne villdyret kan vi begynne å forhandle med det. Og det er utfordrende. Ingen av oss får det vi drømmer om, kun kompromisser. Så villdyret er sint, det er redd, og det begjærer. Det begjærer ikke bare det fysiske, men alt av de ressurser som utgjør den menneskelige totalitet, inklusive det sosiale. Det begjærer makt, status, dominans, stolthet, skadefro og mennesker, både fysisk og det de representerer av ressurser. Selv andre menneskers lidelse er et begjær. Nøkkelen er ikke å demonisere alt dette, men å anerkjenne at det er der, og at det på et eller annet vis må kanaliseres. Kunsten er å kanalisere dette, slik at det blir levelig for alle medpassasjerer på livets vei. Det betyr kompromiss, men det betyr også ansvar. Det er sjelden vi får det som vi drømmer om. Ansvar handler om viljen til å ta denne refleksjonen, viljen til å leve, med alt som er ufullkomment og ufullendt. Ansvar handler om viljen til å tåle andre og selg selv. Ansvar handler om viljen til å være medmenneske. Nøkkelen til dette er kognitive ressurser. Uten dette kan vi ikke bli moden. Derfor er det heller ikke alle som har det privilegiet å bli moden. Det må vi også tåle og handtere på en anstendig måte.

Modenhet betyr ikke et liv uten utfordringer. Modenhet er hva vi møter utfordringene med; med hvilken holdning. Jeg tenker at dette handler om to ting: innsikt og trening. Vi må trene oss på å tåle, stadig mer av livets motgang. Vi må trene oss på å tåle hverandre og ikke minst oss selv. Ingen er perfekte. Villdyret temmes ved hjelp av innsikt. En god historie, og villdyret roer seg ned. Da kan like godt den historien handle om realiteter, slik at vi mennesker kan dele historiene med hverandre, og på den måten utvikle et humanistisk fellesskap. Her har vi intet annet enn vitenskapen å falle tilbake på. Og med det en stor takk til Charles Darwin, som åpnet for muligheten til dyp innsikt, også på oss selv.

Det levende mennesket

Tenkere og filosofer skriver ofte bøker om døden, eller døden blir et sentralt tema i manges tenkning. Hvordan forholder det modne mennesket seg til døden? Her er det vanskelig å komme med noe fasitsvar. Generelt har mennesket en sterk biologisk programmering som gir livshunger og tilsvarende dødsvegring. Med utgangspunkt i evolusjon og det naturlige utvalg er det jo veldig forståelig at det er slik. Dødsvegring handler jo om overlevelse, om å beskytte seg selv. Livshunger handler i stor grad om å forfølge de gode belønninger som vår hjerne er programmert til å avgi, når livet går i tråd med vår biologiske programmering. De i vår fortid som ikke hadde dette, de ble ikke våre forfedre. For vi er etterkommere av individer som tok vare på seg selv og fikk til vellykket reproduksjon. Dermed er det å konstatere at vi har en medfødt sterk motvilje mot å dø.

Selvsagt er det individuelt hvordan man forholder seg til det. Jeg tenker også at det er umulig å angi «en standard» for hvordan modne mennesker forholder seg til dette. Men det å være moden gir noen utfordringer. Man kan gjerne ha en tro eller noen religiøse forestillinger, men det det er et modent trekk å vite at man ikke vet, selv om man føler at man vet. Vi vet altså ikke hva som skjuler seg bak død og grav. Vi kan også innse at sannsynligheten for at det er ingenting er ganske stor. For forestillinger om et liv etter døden har med stor sannsynlighet blitt til nettopp som følge av vår medfødte dødsvegring og livshunger. Dette er drivkrefter som er mat for fantasien. Jeg har sett forskning som antyder at det religiøse mennesket har det lettere med dette. Og det er noe jeg tenker det er viktig å respektere, ikke ødelegge og kanskje har vi mye å lære av dette. Men det er også et tveegget sverd. Troen på et paradis følges gjerne av troen på et oppgjør og et straffested. Det verste må jo være å komme nær døden med helvetes-frykt. Her har det modne mennesket en fordel med sin selvstendige moralske tenkning og at det slett ikke er rasjonelt av en god overmakt å gjøre det på denne måten. Ergo er dette en fantasi som det er lett å kaste over bord.

Man kan hevde at det er et modent trekk å mobilisere viljen til å ville se døden i hvitøyet og komme til forståelse med den. Det å komme til forståelse med den handler om flere ting:

1)      Døden er ikke hellig
Jeg har vært inne på de etiske sidene ved dødens hellighet her. Det empatisk etiske grunnsynet er ufravikelig. Det er individet selv som eier sin egen død. Det er en del av en ufravikelig selvråderett over eget liv. Døden er ikke hellig. Det er ingen metafysisk rettighet som er overdratt, hverken til guder, andre mennesker eller tilfeldigheter. Jeg disponerer min død.

2)      Livet er ikke hellig
Jeg hadde en diskusjon med en objektivist som hevdet at selve livet er verdien som trumfer alle andre verdier. Jeg er ikke enig. Og når dette kommer fra en objektivist, så er det grunn til å stusse fordi dette da oppfattes som en sannhet på lik linje med at jorden er rund. Det kan bli grobunn for en totalitær tenkning hvor individet fratas selvråderetten over eget liv. Det er lett å vise til tankeeksperimenter hvor dette ikke kan være tilfelle. Det er derfor empatisk etikk er basert på livskvalitet i stedet for liv i seg selv. Den ureflekterte innvendingen er at man må jo ha liv for å kunne ha livskvalitet. Den reflekterte responsen er at livskvalitet både kan være positiv og negativ. Negativ livskvalitet er for noen et verre alternativ enn døden. Det gjør at liv i seg selv ikke er hellig. Det er derimot livskvalitet. Men først og fremst er dette knyttet opp til den enkeltes selvråderett over egen kropp. Den som tenker at liv er viktigere enn livskvalitet må selvsagt respektere dette. Vedkommende klamrer seg til livet og er villig til alt for å unngå å miste det. Det må respekteres. Men det må også respekteres at andre mennesker har det annerledes.

3)      Meta-perspektivet og meningen med døden
Man kan tenke mange gode ting om døden. Man overlater stafettpinnen til neste generasjon. Det å vite at man skal dø kan være en inspirasjon til å ville leve livet. Dette har jo noen filosofer satt på spissen. Det er vel få øyeblikk hvor man lever mer enn når man er i fallet fra 20 etasje på en bygning og vet at man bare har sekunder igjen. Så kan man ta dette tankeeksperimentet og gjøre det til en inspirasjon for viljen til å leve. Det kan også handle om å søke å slippe tak i fokus på meg som individ. Jeg er et menneske, jeg er en del av menneskeheten. Jeg dør, men menneskeheten går videre. Kirkegården er full av «uunnværlige» mennesker. Jeg må slippe tak over-fokuset på meg selv og min betydning. Det er en mening i å tre tilbake på samme måte som milliarder av individer har gjort før meg. Hva er problemet?
Jeg har mange ganger tenkt at det er umulig for oss mennesker å forestille oss det å være død. Da tenker jeg ikke på livet etter døden eller noe slikt, for det er jo liv. Jeg tenker på døden, altså opphør av meg selv. Vi mennesker har ikke evne til å visualisere ingenting. Alt vi visualiserer, er jo noe. Begrepet ingenting har ingen ekstensjon i vårt mentale repertoar av fantasibilder. Jeg har vært i narkose et par ganger i mitt liv. Det som skjer da er en opplevelse av at livet bare hopper fra et tidspunkt til et annet. Det er intet inn i mellom. Jeg tenker at det å dø kan ligne litt på dette. Man aner ikke tidspunktet man slokner, forskjellen er bare at man aldri våkner opp. Dette er jo en tilstand vi ikke har grunn til å frykte på noen måte. For den inneholder ingenting. Var det en lidelse ikke å være født? Var det en ulykke? Selvsagt ikke. Da er det neppe verre å være død.
Noe av vår motvilje mot å være død handler om et medfødt behov for å bety noe i denne verden. Dette behovet kan forstås i sammenheng med evolusjonen. Og det gjør at vi ofte søker å legge igjen noe etter oss. Det kan være avkom, men kanskje også et godt rykte eller at vi setter spor etter oss som varer lenge utover vårt eget liv. På den måten kan jo noen som har oppnådd noe i livet, kommet i historiebøkene eller noe slikt, se på dette med tilfredsstillelse og trøst. Noe av dem overlever døden likevel. Men betyr dette noe for meg når jeg er død? Selvsagt ikke, for i døden er det ingenting som betyr noe som helst. Meningen har mistet sin mening. Derfor handler slike fantasier mest om mitt liv her og nå. Det modne mennesket bestreber seg på å innse at dette handler om biologisk programmering. Det har ingen funksjon for meg etter at jeg er død, og er derfor generelt uten betydning. Men selvsagt kan det ha betydning for de som overtar stafettpinnen etter meg. Og det er noe som det ikke er meningsløst å ha fokus på. Blir min arv til noe positivt eller negativt for de som kommer etter meg. Det er et etisk spørsmål, som innebærer ansvar som går ut over meg selv og mitt eget liv. Vi hadde ikke vært her om våre forfedre ikke hadde tatt dette ansvaret før oss. Dette med kulturell arv kommer jeg tilbake til.
Poenget er uansett at dette med å ta et meta-perspektiv på det hele, gjøre noen anstrengelser for å forstå, både min livshunger og min dødsvegring, ved en slik kognitiv prosess så ufarliggjøres prosessen. Vi har alle vunnet i livets lotteri. Det er en reise og den har mening i seg selv. Den kan ikke settes i banken, den kan ikke spares og du får intet med deg. Hva er problemet? Vi har god grunn til å tenke at den dagen jeg er borte så er også problemet borte. Jeg skjønner at det ikke er noen trøst i dette, men en strategi her kan være å se problemet i hvitøyet, og røyke fredspipe med døden. For meg har det dempet uroen rundt dette. Dette er det livet vi har. Vi tar det vi har og gjør det beste ut av det. Så la oss slutte fred med døden, slik at den ikke fokker opp det lille livet vi har.

4)      De gode fantasiene
Det at vi ikke vet hva som finnes bak død og grav er mat for fantasien. Dersom uroen ikke slipper tak, gjør det ingenting om vi til tider hengir oss til noen magiske fantasier, urealistiske drømmer og leker oss med disse tankene. Dette kan vi gjøre uten å tape hverken rasjonalitet eller realisme. Men vi må være bevisst på dette. Vi må være bevisst på at vi ikke blir bergtatt av noe som skaper stengsler ikke bare i eget liv men også i andres. Derfor må vi vite at det er fantasier vi holder på med, at det på ingen måte binder oss til masten. Greier vi å holde fantasien på det nivået, så blir dagdrømmen om uendeligheten en velsignelse.
Min dagdrøm kan gjerne starte med denne gamle refleksjonen. Så kunne vi fortsette med mine gamle refleksjoner angående bevisstheten, for eksempel denne. Les gjerne hele min refleksjon rundt dette med materie og bevissthet. Etter dette har jeg endret syn på bevisstheten. Det finner du her. Men mangle av de grunnleggende gamle refleksjoner har fortsatt noe for seg, og de passer med mitt nye syn som er at vår bevissthet er den mentale informasjonsprosess i seg selv. Det gjør at den er reproduserbar, til og med på grunnstrukturer basert på en annen teknologi. Det kan sammenlignes med forskjellen på å lagre data på en tradisjonell harddisk, eller via en mer moderne (i skrivende stund) SSD-disk. Det er totalt forskjellige fysiske teknologier det er snakk om. Men informasjon kan repliseres fra den ene til den andre, uten problem. Vi snakker ikke lengre om noe fysisk eksisterende, men, om måten materien er organisert på. Dette er noe kun en avansert informasjonsprosess kan abstrahere fra hverandre. Det skaper en illusjon av noe selvstendig eksisterende utenfor den materielle virkelighet. Men det at mitt jeg kan eksistere, i form av sammenfallende strukturer, i flere parallelle verdener, og på flere forskjellige måter, er på ingen måte i strid med vitenskapen.
Kombiner nå dette med uendelighetsteorien og forestillingen om at det kanskje finnes et uendelig antall universer på utallige nivåer. Den fullt utviklede fantasien jeg presenterer i Gudenes Sang. Det er forestillingen om det Uendelige Kosmiske Hav. Dette er en fiksjon som jeg mener ikke bryter med noe av det vi vet i dag.
Når jeg sovner i kveld, er det det samme jeg som våkner opp dagen etterpå? Når jeg sovner bryter bevisstheten sammen. I mellomtiden kunne jorden bli utslettet, det lages en kopi av alt i en parallell verden. Der våkner jeg opp? Vil jeg merke noen forskjell? Jeg har den samme hukommelsen, den samme livshistorien, jeg ser de samme omgivelsene. Er det jeg som våkner opp der, eller er det bare en kopi av meg?  Hva er forskjellen på dette og det å våkne opp i min egen verden? Ikke annet enn atomene jeg består av. Dør jeg hver eneste kveld jeg sovner? Betyr det noe? Jeg har begynt å innse at slike spørsmål egentlig ikke har noen mening. For i døden eksisterer ingen mening. Det er kun livsøyeblikket som har mening. Hver morgen når jeg våkner opp er det med en hukommelse som forteller en livshistorie, virkelig eller uvirkelig. Det er med en fantasi som skimter inn i fremtiden, virkelig eller uvirkelig. Det er med omgivelser som oser av mystikk og skjulte skatter, virkelig eller uvirkelig. Hvor mange ganger har naturen gjengitt dette øyeblikket. Kanskje finnes det med en viss tetthet spredt utover utallige parallelle verdener, i at antall som ingen kan telle. Slik eksisterer kanskje alle øyeblikk, for alle i en konstant tilværelse uten bevegelser. Hvem kan da bry seg med det som ikke er? Hva er problemet?

Den Kulturelle arven

Et vesentlig tema som fort kommer opp i forbindelse med døden er arv. Jeg har allerede vært inne på at mange av oss er opptatt av å sette spor etter oss, og på et vis leve videre gjennom slike spor. Om en slik tanke kan tilskrives vår dødsvegring eller ikke, er jo noe som man kunne forsket på. Men kanskje snakker vi om en bivirkning av menneskets iboende livshunger, nemlig vår søken etter mening. Tanken på at vi setter «evige» spor etter oss gir en illusjon av mening, utover den lille rammen av liv vi har. Men kanskje kan vi også spekulere på om dette også kan handle om det naturlige utvalg, nemlig at vi, i tillegg til å videreformidle våre gener også gir våre avkom andre fordeler ved at de også får en kulturell arv med på veien. Desto bedre kulturell arv, desto bedre vil vår etterkommeres suksess bli. Og dette slår også ut i form av flere avkom og dermed at den egenskapen, å videreformidle de beste kulturelle verdiene, blir gjenstand for en darwinistisk utviklingsprosess som former kulturer. I dag har vi gående en heftig debatt blant forskere om gruppeseleksjon kan ha noe for seg likevel. I denne episoden av Verdibørsen, snakker forskeren David Sloan Wilson nettopp om at gruppeseleksjon faktisk fortsatt kan være aktuelt som en måte å forklare altruisme på. Poenget er at vi trenger en viss porsjon selvoppofrelse for å få en samarbeidskultur til å fungere. Kan det være at vi her har å gjøre med mekanismer som påvirker kulturenes suksess på bekostning av hverandre. Altså kulturer som arver gode normer for samarbeid vil vinne over kulturer som fremelsker ære. Noen har denne teorien. Det er et svært komplekst tema og en diskusjon i seg selv. Poenget her er å påpeke av den kultur jeg er født inn i, og den kulturelle arv jeg får med meg på livsveien sannsynligvis har stor innvirkning det livet jeg kommer til å leve, inkludert min reproduktive suksess.

Vanligvis er vi mest opptatt av økonomisk arv. Men med utgangspunkt i min refleksjon om menneskets ressurser, så kan vi generelt liste opp fire typer arv som vi får med oss på livsveien:

1)      Den fysiske arven.
I all hovedsak gener, men også ressurstilgangen på fosterstadiet. Alt dette er avgjørende for mine fysiske egenskaper og min helse.

2)      Den mentale arven.
Det handler om den kunnskap og kompetanse jeg får med meg på livsveien.

3)      Den sosiale arven.
Sosiale ressurser er sammensatt av ett vidt spekter av sosial kapital, som vil få avgjørende betydning for min suksess i lovet.

4)      Den økonomiske arven.
Den mest fokuserte kategorien av arv. Da handler det om penger og materielle verdier.

Den kulturelle arven dreier seg her i all hovedsak om punkt 2 om kunnskap og punkt 3 om sosial kapital. Mitt inntrykk er at den sosiale arven har mindre oppmerksomhet enn den fortjener. Det betyr at sosial arv har veldig mye å si for livet til våre etterkommere men at her er det aspekter vi ofte er blinde for.

Til tider har vår kultur vært opptatt av den fysiske arven. I dag har vi jo mye forskning på gravide og hva som er bra eller ikke bra for fosteret. Dette må jo betegnes som etisk harmløst. Men hva med selve genene? Dette er selvsagt veldig kontroversielt. Vi ser med gru tilbake på vår nære forhistorie med fokus på rasehygiene og eugenitikk. Jeg tenker at all den elendigheten dette skapte har nær sammenheng med dårlig sosial arv. Det skal jeg komme tilbake til. Så er vi selvsagt superskeptiske til visjonen om sorteringssamfunnet, hvor bare de individene med foretrukne egenskaper får det privilegiet å vokse opp. I skrivende stund er Ole Martin Moen ute med en svært provoserende ide om at vårt samfunn skal hindre menn med IQ under 125 å reprodusere seg. Men hva med genetiske sykdommer og åpenbare genfeil, som vi vet vil ødelegge livet til de som er bærere av dette? Dette er en diskusjon for seg. Poenget er at vår kultur og vårt samfunn faktisk har fokus på fysisk arv og er i tenkeboksen i forhold til at vi nå har teknologi til å kunne gjøre noe med det.
Den økonomiske arven er jo det som har størst fokus i vårt samfunn. Her er det interessant at reglene favoriserer det biologiske prinsippet. Barn arver sine biologiske foreldre.

Og selvsagt er det slik at vårt samfunn eller vår kultur over mange generasjoner har hatt fokus på utdannelse og kunnskapsutvikling. Det er den mentale arven. Her har vår kultur vært eksemplarisk og i dag høster vi fruktene av at de fleste i samfunnet besitter mye kunnskap.

Som sagt så tenker jeg at vår største svakhet er den sosiale arven. Det er her de fleste kulturer synder mest. Vår sosiale kapital arves av kulturen rundt oss. Her har jeg en teori om kulturutvikling. En teori om sosial arv må bygge på denne type refleksjoner.

Hva er sosial arv? Sosial arv er egentlig svært mye. Under sosiale ressurser har definert dette som en sum av sosiale relasjoner, vektet med kvaliteten på relasjonene. I denne kvalitetsvurderingen inngår selvsagt også de sosiale ressursene til de vi har relasjon til. Egentlig handler det om alle ressurser. Men det er opplagt at de som «er venn med kongen» har en stor fordel fremfor de som ikke kjenner ham.

Det vi er opptatt av i denne sammenhengen er det modne menneskets arv. For det modne mennesket er bevisst på og opptatt av å etterlate sine etterkommere med en best mulig sosial arv. Hva betyr det? Kanskje ser vi det best ved å gi noen eksempler på dårlig sosial arv:

1)      IS
Alle som blir født i dag, fødes inn i et samfunn hvor trusselnivået fra terrorisme er høyt. Det er en svært dårlig sosial arv. Vi har store grupperinger av mennesker som hater oss, og som kanskje vi hater tilbake. Hvor kommer denne sosiale arven fra? Det er komplekst, men ingen kan nekte for at ikke politiske avgjørelser har noe med dette å gjøre. IS hadde ikke eksistert dersom USA ikke hadde invadert Irak. USA hadde ikke invadert Irak dersom vi ikke hadde fått 9/11.  Vi hadde ikke fått 9/11 dersom ikke USA hadde lært opp geriljaen i forbindelse med Sovjets okkupasjon av Afghanistan. Og denne opplæringen hadde ikke funnet sted dersom Sovjet ikke hadde invadert Afghanistan. Sovjet hadde kanskje ikke invadert Afghanistan dersom vi ikke hadde hatt den kalde krigen. Og vi hadde neppe hatt den kalde krigen dersom vi ikke hadde hatt andre verdenskrig. Og vi hadde ikke fått andre verdenskrig dersom tyskerne ikke hadde blitt så tråkket på og krenket etter første verdenskrig. Og tyskerne hadde ikke blitt så ydmyket dersom vi ikke hadde fått første verdenskrig. Og første verdenskrig… vel, jeg regner med du ser poenget. Alt dette er sosial arv. Og det er et eksempel på at dårlige politiske beslutninger, gjort for århundrer siden, legger sine mørke sosiale skygger over det som skjer i dag.

2)      Israel/Palestina
Mye av dette henger sammen med forrige eksempel. De som lever i Israel i dag er tredje eller fjerde generasjon etter den fatale etableringen av staten Israel og måten det ble gjort på, nemlig at palestinerne regelrett ble kastet ut av sine hjem, frarøvet all eiendom og deportert ut av landet. Og man kan finne frem til lignende kjeder bakover i tid, som endte opp i denne tragedien. For eksempel jødehat. Det er en sosial arv fra årtusener bakover i tid. Hadde vi ikke hatt jødehat, hadde vi ikke fått Holocaust. Hadde vi ikke fått Holocaust, hadde neppe Israel blitt etablert.
Tenk på de som lever i Israel i dag. Landet har et utmerket klima. Det har en nydelig natur og en fantastisk kyst. Menneskene som bor der er ressurssterke, smarte og innovative. Tenk hvor fantastisk de kunne ha hatt de. De kunne vært verdens turistland nummer en. Her er ufattelig med fortidsminner, et knutepunkt for gamle religioner, et arnested for sivilisasjonen.
Men alle som lever i denne regionen ødelegger hverandre som følge av en sosial arv. Og den sosiale arven er å forakte og se ned på og hate en sosial menneskelig sortering. For dette er ikke fysisk arv. Det er mindre genetisk forskjell på jøder og palestinere enn det er innad, mellom de forskjellige jødiske gruppene. Dette er samme folket, nesten samme språket. Men de har en sosial sortering som de læres opp i og som preges av gjensidig hatideologi.

3)      Islam
Egentlig snakker jeg om religion her. Men Islam er den mest synlige og yngste av religionene, så den fungerer utmerket som eksempel. Man kan spekulere på om Muhammed bare var opportunistisk sosialt smart eller om han hadde visjoner for kommende generasjoner og konstruerte sin religion deretter. Jeg tenker at det er belegg for å hevde det første. Det betyr at Islam’s suksess ikke er et resultat av vel gjennomtenkte designede strategier, men heller en darwinistisk nedenfra og opp utvikling. Det er en ganske stor forandring på de religiøse tekstene Muhammed produserte i Mekka og de han produserte i Medina. I Mekka hadde Muhammed få tilhengere, og hans religion var i høy grad orientert om tilbedelse og forholdet menneske/Gud. I Medina var Muhammed politisk leder og hærfører. Det er fra disse tekstene mange av dagens jihadister henter sin inspirasjon. For dette er tekster som forplikter muslimer på Jihad, skremmer dem med helvete og lokker dem med at paradis, inklusive 72 jomfruer. Dette er det religiøse viruset. Og det satte den muslimske hæren i stand til å kjempe med en helt annen innsats og risikovilje enn den mye større hæren fra Mekka, som var den første de møtte og slo ut. Dette ble Muhammeds store suksess, og det ble starten på et Islam, som i dag har utsikter til å bli verdens største religion.
Men poenget her er den sosiale arven. Den handler om elitens maktovertak på menigmann. Det handler om oppslutningen, erobringen og tvangen inn i religionen, og sanksjonene ved ulydighet mot religionen. Alt dette vekselvirker med kulturen, og kulturen bærer disse memene med seg i generasjon etter generasjon. Det er ikke sikkert at Muhammed hadde tilsiktet at dette skulle sette spor opptil flere tusen år frem i tid. Rent opportunistisk kan jo en karismatisk tillitsvekkende person overbevise sine tilhengere om «at det finnes en mektig herre oppe i skyene», og han kan kanskje høste de fordelene han ervervet seg ved hjelp av denne svindelen. Men har først en slik forestilling bergtatt en kultur, så dør den selvsagt ikke med opphavsmannen. Slike forestillinger fortsetter, og de videreutvikles. De mest slagkraftige av dem, altså de som sprer seg best fra person til person, kan vare i utallige generasjoner. Dette er sosial arv av religion. Og religion er arvelig. Jeg mener å ha lest at så mye som 90 % av alle mennesker forblir i den religion, eller det livssynet de er født inn i. Har vi en god religion, kan man si at den sosiale arven er til gode for folket. Er det en dårlig religion, vil det motsatte være tilfelle. Vi er nå inne i en sivilisasjonsutvikling hvor mange religioner blir mer og mer inkompatibel med utviklingen.
Det modne mennesket vil være opptatt av å utvikle virkemidler for å dempe denne sosiale arven, eller i alle fall gjøre den mindre skadelig.

4)      Norge ble uvenner med Kina
Det å gi nobel-prisen til en kinesisk opposisjonell var ikke noe sjakktrekk. Vi vet at kinesisk politikk ikke rekker opp til våre standarder for demokrati og menneskerettigheter. Men hvor godt kjenner vi kinesisk kultur og de utfordringer et land med over en milliard mennesker står overfor? Er vi så naive at vi tror at en politikk for fem millioner mennesker, i et av verdens rikeste land, med vestlig kultur, at våre politiske løsninger er kompatible med kinas utfordringer? Med et pennestrøk har vi tapt en viktig allianse med en av verdens mektige aktører. Det er å sammenligne med en av de minste guttene, i skolegården, som sparker den største i skinnleggen. Det er ikke noe sjakktrekk. Hva er en slik allianse verdt? Se denne listen over verdier som jeg mener må inn i en beregning av Norges samfunnsformue. En slik beregning burde gjøres hvert år. Har vi gjort oss til uvenner med noen, så er det umiddelbart et alvorlig minus i regnskapet. Et slikt fiendskap kan vare over generasjoner. Det er negativ sosial arv.

5)      Norge la seg ut med Russland
Da Russland inntok Krim, var vi nordmenn raskt på banen med såkalte sanksjoner. Vi skaffet oss en ny mektig uvenn, og nok en gang et kraftig minus i Norges sosiale formue. Vår indignasjon over Russlands oppførsel kan nok være berettiget. Men spørsmålet er om virkemidlene er rasjonelle. For det koster veldig mye, og det virker sannsynligvis overhodet ikke. Et enkeltmenneske som er liten og avmektig kan godt ha moralsk rett. Det å erkjenne egen avmakt blant de store og mektige er en del av det jeg kaller for proaktivt ansvar. Et enkeltmenneske som er liten og avmektig kan godt ha moralsk rett. Men det hjelper dårlig i en setting hvor det hovedsakelig er slik at makt gir rett. Mellom statene i verden i dag eksisterer det fortsatt en forholdsvis høy grad av naturtilstand. Det er en sosial arv vi har fra gammelt av. For den små kan valget kanskje være «Velg mellom liten innflytelse over lang tid, eller bli utslettet og få ingen innflytelse». Det som er verdt å peke på i denne sammenhengen er at virkemidlene er av god gammeldags alfa-strategi. Statene forsøker å dominere hverandre. Og de sterkeste vil alltid vinne. Med å være med på dette, signaliserer vi at denne alfa-måten fortatt er gangbar mynt i vår type sivilisasjon. Russland er sterkest, derfor tar de Krim. Og vi er å regne som en smågutt som sparker enda en av skolegårdens alfa-hanner på skinnleggen. Dermed pådrar vi oss enda et uvennskap. Og det kan vare i generasjoner. Det gir dårlig sosial arv.
Det gjør oss mer sårbare. I skrivende stund er det en viss sannsynlighet for at USAs neste president heter Donald Trump. Han har allerede signalisert sin manglende interesse for å ta vare på Nato. I verste fall kan Norge miste alliansen med den tredje av de tre store alfa-hannene i skolegården. Det vil i så fall være en elendig sosial arv og videreføre til våre barn og barnebarn.
Enhver person som har erfaring med å miste alle allierte blant de som har makt og innflytelse vil kunne skrive under på at det å forbli prisgitt på denne måten er en katastrofe. Det sies at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. La oss håpe at verdens politikere en gang tar til vett og utvikler et verdensomspennende nettverk av allianser med hverandre. Det er et håp, men min tro er ikke høy.


Den lille gutt i klassen kommer ingen vei med å opptre som den Aleksander Den Store, men heller som Sokrates. Bruk språket, møt dårlige ideer med gode ideer, møt dårlige holdninger med gode holdninger. Spre små frø rundt omkring der arenaen er åpen. Og de små frøene kan være kimen til den gode sosiale arv, den som gir oss alle det menneskeverd som er nødvendig for global solidaritet. Den største arven vi kunne gi til våre barn og barnebarn er en omforent menneskehet, et nettverk av positive likeverdige allianser i alle retninger, en global solidaritet.

Det modne menneskets arv handler mest om ideer eller forestillinger som fremmer rasjonalitet og det gode menneskeverd. Selvsagt vil det trykke på de knapper det har tilgang til i et forsøk på å dytte utviklingen i riktig retning.
På det private plan kan jeg gjøre mitt til for å unngå å skaffe meg for mange fiender. For mine barn eller de rundt meg, vil ofte arve mine fiender. Det er en dårlig arv.
Vi hører stadig historier fra innvandrermiljøer hvor man «sitter med middagsbordet og maler frem fiendebildene av nordmenn og vesten». Og med mange norske middagsbord skjer vel det samme, bare motsatt vei. Det er dårlig sosial arv. Våre barn og barnebarn har langt bedre livsutsikter i et samfunn hvor toleransen for hverandre er høy, eller om den er smal og fanatisk. Det er ikke dermed sagt at vi ikke kan kritisere ideer, religion eller ideologier. Jeg kritiserer gjerne Islam (og kristendom), men jeg rekker gjerne ut en hånd til muslimer og kristne. Jeg tror at de har mye å lære meg, og jeg har mye å lære dem. Det er det jeg kaller for sosial punktering. Jo større vi gjør den medmenneskelige arena mellom oss, desto enklere blir det å leve sammen og med hverandre.

Det modne mennesket søker å bringe videre ideer om moralen, om det gode menneskeverd, om rasjonalitet, visjonen om det modne samfunn og en felles drøm om Den Kosmiske Adel. Det er det jeg kaller for en god sosial arv. For det er en arv som øker muligheten for store nettverk av gode sosiale allianser, at vi samarbeider og støtter hverandre i stedet for å ødelegge for hverandre. Selvsagt blir det et bedre liv for alle ut av det. Det kan vel ikke være så vanskelig å skjønne?

 

Det modne mennesket i samfunnet

Modenhet kan først og fremst karakteriseres ved at individet beskytter og opprettholder sin egen rasjonalitet og derved også selvstendighet. Dette er ikke bare ønskelig i det demokratiske samfunn, det er en forutsetning. Men for det udemokratiske totalitære system er denne type modenhet alltid en trussel. Derfor vil mennesker som har denne modenheten bli svært utsatt i totalitære samfunn. Det modne mennesket er med andre ord ikke kompatibelt med massemennesket i det totalitære samfunn.

Lederne i et totalitært samfunn er selvsagt ikke irrasjonelle massemennesker. For det krever mye sosial rasjonalitet å komme i posisjon og holde seg der. Jeg sier sosial rasjonalitet fordi dette ikke alltid har med ekte rasjonalitet å gjøre. Et ledersjikt kan bli bergtatt av egne virkemidler. Det er ikke alltid at lederen konstruerer virkemidlene. Det kan også dreie seg om at han reproduserer dem. Det vil si at han selv ikke er bevisst på mekanismene men er selv bergtatt av dem. Det gjelder særlig dersom det dreier seg om religion eller ideologi. Begge deler kan ha utgangspunkt i sosial arv, altså sosiale eller kulturelle mekanismer som er satt i gang for utallige generasjoner siden. Men her kan også sosiale dynamiske mekanismer virke inn. Troen på egen fortreffelighet og andres tilsvarende ufullkommenhet kan fungere som en selvoppfyllende profeti. Om vi nå legger til alfa-attraksjon så kan jo forblindelsen bli komplett. For makt er sexy. Totalitære ledere har mye makt og har derfor en ekstrem sosial- og seksuell appell. Dermed forblindes ikke bare massen av dette, men også lederen selv. Følgelig kan det utvikles en kultur som lever av og for umodenhet og irrasjonalitet. Slike samfunn har sin styrke i lojalitet, ensretting og handlekraft. Men samtidig vil individer som oppviser ekte rasjonalitet og modenhet kunne oppfattes som en trussel for dette. Derfor er de sosialt sårbare og vil kunne sorteres ut. Dermed taper samfunnet etter hvert bærekraft og innovasjonsevne. De er med andre ord ikke bærekraftige på lang sikt.

Den modne profesjonelle

Ingen samfunn kan fungere uten profesjoner, altså yrker som krever kompetanse og fagkunnskap. En refleksjon er at dersom alle slike profesjoner hadde etikken på plass, og en god porsjon mot til å stå opp mot overmakten, så ville ikke totalitære regimer kunne eksistere.

Men dessverre er ikke alle kompetente personer, modne mennesker. Jeg har mange ganger tenkt på de mange ingeniørene som gjorde Nazi-Tyskland mulig. Det verste eksemplet, jeg har hørt om, var en forholdvis detaljert beskrivelse av det ærverdige firmaet som leverte forbrenningsovnene til Auschwitz. Ovnene ble spesialbygget, og tankegangen var at dette var produksjons-komponenter, som i en hvilken som helst annen fabrikk. Det handlet om kapasitet, effektivitet og kvalitet. Og når ovnen var bygget var sjefs-ingeniøren på plass, med blokk og blyant. Han holdt på i dagevis med tellinger, antall «enheter» som kunne forbrennes pr tidsenhet. Han gjorde også sikkert justeringer her og der, for å hindre flaskehalser i systemet.

Dette er jo bare en brikke i et gigantisk maskineri, som starter med all logistikk i forhold til å bringe fangene inn til leiren, dvs. tog, jernbane, oppsamling, sortering osv.  Vi har all kjemien som er involvert i forhold til gassingen, all teknologien som må til for å hindre gass på avveie. Vi har all psykologien som må til for å beholde roen og unngå panikk. I alt dette samarbeidet leger, ingeniører, teknikere, ledere, politikere, administrasjon og handverkere. Denne dokumentaren forteller om hvordan sykepleieren og dere forbund, glatt aksepterte eugenetiske ideer og raseteorier, og dermed ble en uunnværlig del av det store apparatet, som systematisk tok livet av barn, enten det var downs-syndrom, mentale eller fysiske handicap.

Mot-eksempelet er alle de firmaene som nekter å levere kjemikaliene som brukes til henrettelser i USA. Man har etter hvert fått store problemer med gjennomføringen, kort og godt fordi legemiddelfirmaer nekter å levere. Dette står det respekt av.

Det store bildet er at ethvert samfunn kun kan eksistere på et forholdsvis tykt sjikt av kompetente aktører, som uforbeholdent tar oppdragene de får av overmakten, og gjennomfører uten etisk refleksjon over hva de er med på.

Jeg har to fag-utdannelser. Jeg har fagbrev som Radio-TV reparatør, og jeg har en ingeniørutdannelse. Etikk var ikke inne i bildet i noen av disse utdanningsforløpene. Jeg anser dette som å være en svakhet. For med kompetanse så følger det ansvar. Og det er uansett hva det er man driver med. Ansvar og etisk grunnholdning bør være en del av det som kvalifiserer til enhver profesjon.

Hva bør en slik etisk grunnholdning handle om? Selvsagt vil dette variere sterkt med fag. Men her er også noen grunnleggende refleksjoner å gjøre seg. For eksempel det å forstå at det er forskjell på å være lojal mot samfunnet og på å være lojal mot overmakten. Samfunnet, det er du og jeg og alle andre som inngår i dette samfunnet. Staten er den institusjonen som for tiden holder orden på samfunnet. Staten kan utvikle seg til et monster. Da er det du og jeg, og alle andre som lever i dette samfunnet som blir offer for statsmonstret. Da er det viktig med en bevissthet om grensene som ligger i utøvelsen av min profesjon. Da tenker jeg selvsagt også at profesjonen bør ha en uavhengig faginstans som også forvalter det etiske. Dette er for å unngå at mennesker blir stående alene i sin kamp, når overmakten krever grenseoverskridende tjenester. En slik funksjon bør være en del av profesjonens faglighet, vitenskapelighet og stolthet.
F.eks. leger som deltar i henrettelser, bør umiddelbart få inndratt lege-lisensen. Det samme gjelder helsepersonell som tvangsmedisinerer mennesker på politisk/ideologisk eller religiøst grunnlag.

Utallige slike eksempler kan beskrives. Men det viktige her er å få tak i det grunnleggende.  Det grunnleggende er at vi skylder ikke staten noe, men samfunnet alt. Her er det som beskrives som samfunnsoppdraget i Det Modne Samfunn, en slags modell for hva som er normgivende for profesjonen. Det er en logikk i dette. Samfunnet er et fellesskap av mennesker. Lojaliteten er rettet mot alle individer i dette fellesskapet. Da gir samfunnsoppdraget seg selv.
Det, å oppdage at staten er på vei til å komme i utakt med samfunnsoppdraget, bør utløse en alarm. Det er en alarm som bør vises for alle. Det er et signal som sier hva som forventes av berørte fagpersoner, og ikke minst om den motstand staten kan forvente av fagmiljøene. Tanken er at dette vil kunne ha en kraftig korrigerende effekt på overmakten. Det tynnes i rekkene av grå mennesker som kan utnyttes blindt til overmaktens formål.