Det moralsk indignerte menneske

Innledning

Da jeg som tenåring gikk på adventistenes internatskole, ble jeg forundret over at det ble så kraftige reaksjoner over at noen av jentene kom i bukse på andakten. De ble straffet og begrunnelsen var at eldre damer i menigheten tok anstøt. Jeg har nevnt denne episoden en del ganger, men denne gangen skal jeg ta bladet fra munnen og snakke om hvilket fenomen jeg tror dette egentlig dreier seg om. Jeg kan selvsagt ta grundig feil. Men la meg nå kaste ut tanken.

Dette dreier seg overhodet ikke om genuin forargelse, men om et fenomen som jeg tror svært ofte forekommer når mennesker definerer seg i grupper. Det handler om å vise frem seg selv og sine verdier. Ved å oppvise forargelse viste disse eldre damene sin lidenskapelige omfavnelse av gruppens verdinormer. I tillegg fremviser de sin egen «høye» moralske standard som et smykke de ønsker å pryde seg med.  Alt dette gjør at de kan befeste sin stilling i gruppen og vedlikeholde og forsterke sine allianser innad i gruppen.

Et annet eksempel er den episoden da Plumbo vant spellemannsprisen for «møkkamann» i 2010 og vokalisten i et anfall av eufori som en «dårlig spøk» døpte sangen om til «mokkamann», som en respons på at de som delte ut prisen (Madcon) var mørkhudede. Det førte til buing fra publikum og en massehysterisk reaksjon, som endte med at gitaristen i Kaizers Orchestra tømte et glass sjampanje i hodet på den uheldige spøkefuglen. Jeg finner det rimelig å tro at dette som var en impulsiv uskyldig spøk, som omhandlet hudfarge og dermed hadde en sårbar kobling opp mot rasisme, ikke nødvendigvis hadde så mye med denne humoren å gjøre som det hadde med muligheten det gav til å markere en populær moralsk holdning.

Enda et eksempel er mennesker som gyver løs på mødre som ammer i det offentlige rom. Her er eksempel på en hodeløs kvinne som forestilte seg at barnet hennes ikke tåler å se en damepupp. Selv en femåring er rasjonell nok til å gjennomskue dette.

Men dette går sannsynligvis lengre enn som så. Jeg er blant dem som tviler på at den jevne muslim blir så voldsomt forarget eller såret av tegninger av profeten Muhammed. Det kan jo godt være innslag av noe genuint her, men når dette fikk de utslagene vi har sett så tenker jeg det også har vært andre mekanismer involvert. I tillegg til de tilbøyelighetene som er nevnt over så tenker jeg at dette også er en kjærkommen anledning til å få utløp for aggresjon og dyrke sin voldsforherligelse. I slike miljøer henger vold sammen med styrke, som igjen henger sammen med ære. Dette er «alfa-mennesker» som ser sitt snitt til å vise seg frem. Det kan få dem til å føle seg som helter. Selvsagt kan ledere og de som organiserer og driver dette frem, ha andre motiver. Men det hadde ikke vært mulig å få til uten at mennesket også har slike tilbøyeligheter.

Fenomenet er også nært beslektet med sterke tendenser til å vedlikeholde tradisjoner. Når de eldre kvinnene i gruppa kommer med sine innstendige oppmodinger om at nå må datteren din omskjæres, så har det ikke så mye med datteren å gjøre. Det har med vedlikehold av egen rolle å gjøre, og det har med hva de andre måtte tenke, altså skammen over å ikke være som de andre.  Gjennom fenomenet «æresdrap» er det hele satt i system og ideologisert.

Dermed har jeg trukket en tråd mellom de gamle adventistdamers såkalte anstøt helt til de alvorlige og forferdelige æresdrap som vi ser i vår tid. Det kan kanskje være urettferdig, men sammenhengen her handler om at det er de samme mekanismene som er involvert. Dette er tilbøyeligheter vi alle har i oss. Men deres manifestasjon avhenger av kultur, personlighet og kanskje også personlig etikk.

Sosial kontaminasjon og dirtyfisering

Skittengjøring av avvikende og elendige mennesker har sannsynligvis nær sammenheng med den primitive tilbøyeligheten i oss til å føle vemmelse. Dette kan gjøre seg utslag i det jeg vil kalle for irrasjonelle handlinger for å unngå sosial kontaminasjon. Det forutsetter et grunnleggende dårlig menneskesyn. Det handler om at mennesker i ord og handlinger tar avstand og gjør tiltak for å unngå å bli assosiert med enkeltpersoner eller grupper.  I noen miljøer kan for eksempel det å være nær venn med en homofil være nok til å bli ekskludert fra gruppen. På samme måte lar politikere og journalister være å ha dialog med veldig upopulære personer, eller personer som tilhører stigmatiserte grupper. Vanlige teknikker her er så skape sosial distanse, ved enten å skittengjøre mennesker (dirtyfisering), innta en formynderholdning, eller rett og slett betrakte enkeltmennesker som kasuser eller fenomener som forskere må skrive en rapport om (objektivisering). Typiske metoder for dirtyfisering kan man finne i nazistenes propaganda mot jødene. Jødene ble betraktet som «skadedyr» som man måtte bli kvitt ved desinfisering. De ble sammenlignet med kakerlakker. 
I mer folkelige fremstillinger av prostituerte snakker man ofte om «den skitne musa, full av kjønnssykdommer». Alt dette produserer forakt. Forakt er nært forbundet med oppfatningen av det skitne og ekle. Og det er ageringen på denne forakten som leder til nedverdigelse.
Denne type kombinasjon av emosjonell programmering og sosiale prosesser kan føre til sosial berøringsangst. Det vil si det er individer eller grupper man unngår å forholde seg til. Man unngår all kontakt, unngår å snakke om, og i alle fall ikke med dem. Det kan handle om en bevisst eller ubevisst usynliggjøring. Samtidig holder man selg selvsagt med en demonisert forestilling om disse.

Her er det vesentlig å peke på et vesentlig prinsipp som nødvendigvis må følge empatisk etikk for å unngå misbruk. For det er ikke tvil om at vi mennesker har med oss i bagasjen en emosjonell programmering til å oppleve eldre, syke eller avvikende mennesker som ekle.  Om vi nå legger et ureflektert empatisk prinsipp til grunn så kan man jo påstå at for eksempel overvektige mennesker gjør noe galt ved å vise seg på stranden. Ganske sikkert kan noen av «tilskuerne» oppleve et slags negativt gufs ved å se noe slikt. På samme måte vil en ung søt jente gjøre noe godt fordi hun gir en tilsvarende «godfølelse» hos mange av tilskuerne. Dette er i så fall misbruk av empatisk etikk. Og det blir lett å forstå dersom vår fordømmelse og indignasjon handler mer om hvem som gjør enn hva som gjøres. Dette er diskriminering. Sånn kan det selvsagt ikke være. Mennesker vi rent biologinært oppfatter som ekle eller usmakelige, skal ha akkurat den samme frihet som alle andre. Her er det den som føler seg støtt som eier problemet. Og problemet er ikke det han eller hun ser, problemet ligger hos den som observerer. Observatørens ansvar opp i det hele er å utvikle sine kognitive ressurser, jobbe med seg selv for å utvikle den nødvendige robusthet til å kontrollere biologinære reaksjoner på dette. Bruk hue. En dag er du selv tykk, gammel eller stygg!

Dydssignalisering

Et mulig motiv bak moralsk indignasjon handler om å signalisere egen moralsk standard til omgivelsene. Det handler også om å signalisere nidkjær oppslutning om gruppens normer, som jo igjen handler om å befeste gruppetilknytningen. Dydssignalisering handler ikke om moralen i seg selv. Dette er et fenomen som går igjen i alle kulturer som har utviklet strenge sosiale normer. Det kan handle om:

1)      Religiøse kulturer
Man kappes om nidkjær etterlevelse av de religiøse normene, og lar seg «voldsomt provosere» over normbrudd. Eksempel kan være den ekstreme reaksjonen blant muslimer, over noen vitsetegninger av Mohammed.

2)      Mafia-kulturer
Slike kulturer er kjent for svært strenge normer og æreskodekser. Det blir voldsomme reaksjoner ved brudd, gjerne med et skudd midt i trynet. Dette signaliserer normenes strenghet og nulltoleranse. Det er veldig viktig å forstå at strenge normer på ingen måte er et signal om god moral.

3)      Fangekulturer
Individer som er dømt for kriminalitet har et særdeles stort behov for å rette opp inntrykket ved å signalisere egen moralske standard. Dette skjer ved at fangene spontant rangerer hverandre etter moralstatus på den forbrytelse de har begått. Så trakasseres det nedover i rekkene, som for å markere at «jeg tross alt har en grense for hva jeg kan akseptere av kriminalitet».
Øverst finner vi individer som har begått økonomisk kriminalitet, lederpersoner fra organisert kriminalitet osv. Så får vi ranere og drapsmenn. Dette følger jo også typisk alfa-orientering. Ledere er alfa-hanner. Drapsmenn og ranere har begått modige handlinger. Dette samsvarer jo med stammers «opptaksprøve i manndomsklubben». Sannsynligvis finner vi terrorister også i denne gruppen. Nederst finner vi henholdsvis narkotika-relaterte kriminelle og aller nederst, sedelighetsdømte. Da er det jo spesielt pedofile som besitter det absolutt nederste. Og dette kan gå så langt som til drap. Det er ikke lenge siden en overgrepsdømt ble drept i et fengsel i Norge. Drapsmannen opplyste at «den pedofile irriterte ham». Sannsynligvis skåret han mange moralpoeng på dette stuntet.

4)      Radikalfeministiske kulturer
En del av indignasjonen mot pornografi og prostitusjon kan nok handle om å signalisere høye moralske seksualstandard. Forestillingen om at dette «nedverdiger kvinner», er sannsynligvis et utslag av impulser drevet av farskapsusikkerheten. Det er impulser som eksisterer i de fleste kulturer, og som kan lede til at man ser mer ned på promiskuøse kvinner enn menn. Se også her. Det er jo egentlig ikke så rart at radikalfeminister og religiøse omfavner hverandre, akkurat på dette punktet. For begge retninger har utviklet dels fanatiske moralnormer, hvor seksualitet er en viktig del av dette. Alle utfall mot dette er en del av den trakassering som jevnlig finner sted, særlig mot de mer svakerestilte i samfunnet.
Men radikalfeministiske kulturer har jo utviklet ekstrem intoleranse mot alt som ikke harmonerer med ideologien. Et eksempel på hvordan dette kan slå ut i form av dydssignalisering, finner du her.

Moralsk Trakassering

Moralsk trakassering kan defineres som bruk av strenge (ofte urimelige) moralske normer i den hensikt å diskreditere, krenke, demonisere andre individer eller grupper. Ofte leder dette til sosiale utrenskningsprosesser, som jo også kan være hensikten med dette.

Men også mye av den moralske indignasjonen, som vi har snakket om, som jo ofte er motivert av dydssignalering eller gruppe-identifikasjon, kommer selvsagt også inn under dette. For ofte ender det opp i moralsk trakassering.

Nå har jeg strammet opp selve trakasseringsbegrepet, slik at det avviker noe fra det du finner i wikipedia. Det viktigste er at individets opplevelse ikke definerer hverken utøver eller handling. Det som i all hovedsak definerer utøvers handling som trakassering er hensikt og holdningen bak hensikten. Dersom hensikten er å krenke eller å skremme eller fiendtlig så er det trakassering. Da snakker vi ofte om aggresjon og alle typer vold som kommer av det, og alle mulige manifestasjoner av aggresjon. Så lenge hensikten er å krenke, demonisere eller terrorisere, så er det trakassering. Man kan jo selvsagt også tenke seg instrumentell trakassering. Det vil si at den overordnede hensikten er noe annet. Trakasseringen er ikke for aggressiv tilfredsstillelse, men for å oppnå noe annet.

Med utgangspunkt i dette er det lett å definere hva moralsk trakassering er:

Moralsk trakassering er trakassering er en krenkelse, trussel eller demonisering som utøves gjennom angrep på individets moralske kapital.

Den moralen vi snakker om handler som regel om oppblåste normer som kan sorteres som fin-etikk og omstridte etiske temaer. Ofte adresserer det menneskelig svakhet og ufullkommenhet. Man setter en moralstandard som idealiserer det privilegerte, og forakter det utilstrekkelige. I dette kan det også ligge elementer av mobbing og eksklusjon.

I praksis avgrenser jo ikke dette seg bare til det verbale, selv om det er det mest synlige. Vi har også baktalelse; trakassering uten at vedkommende vet om det. Man snakker mer om vedkommende enn med vedkommende. Dette kan også være trakassering. Men grensen kan være flytende.

For den som ikke har oppdaget det, så er moralsk trakassering er svært effektiv hersketeknikk. Den er sosial brutal. Moralsk diskreditering kan ødelegge, ikke bare enkeltpersoner men også familier i generasjoner.

Eksempler på moralsk trakassering kan være:

·         Da starter jeg med en av min mors opplevelser fra adventistmenigheten. På 60 tallet (og kanskje før) fikk man det for seg at det var synd å drikke kaffe. Min mor husker å ha vært på et møte man kalte for «menighetstukt». Det var en tordentale mot kaffen. Tydligvis var dette en vel regissert innsats for å skjerpe inn den utbredte kaffebruken, særlig blant adventister i Nord-Norge. Min mor husker pastoren kalte kaffen for «den svarte vederstyggeligheten», på Kristiansands dialekt. 

·         Moralpolitiet på Grønland i Oslo, som adresserer spesielt muslimske jenter som ikke går «anstendig» kledd.

·         Kjefting på kvinner som ammer i offentligheten.  Se også her.

·         Hån og forakt for homofile, høylytt fordømmelse av homofili.

·         Kvinnegruppa Ottars demonstrasjoner utenfor strippeklubber.

·         Helsepersonells dårlig skjulte forakt og indignasjon i forhold til kvinner som tar abort.

·         Pisking av mennesker som ikke kommer på fredagsbønnen i moskeene.

·         Angrep på pornografi eller «dårlig musikk», gjerne i form av bokbål og brenning av CD-er.

·         Mennesker som viser offentlig bestyrtelse over nakenhet eller bannskap i media

·         Nedsettende holdninger og kommentarer i forhold til ekteskap mellom nordmenn og ikke-vestlige personer.

·         Harselering med alenemødre

·         Barn utenfor ekteskap ble kalt for «lausskinnsunger» og behandlet deretter. Dette var grov moralsk trakassering.

·         Ungjenter som hadde fått seg tyske kjærester under krigen. Det ble ringet inn, forhånet og foraktet og snauklipt.

·         Sanksjonering av livsutfoldelse. Se her.

·         Landssvikoppgjøret mot kvinner som hadde tatt tysk sykepleierutdannelse og hadde jobbet på tyske lasaretter under krigen. Den mest kjente av dem var Hanna Kvanmo.  Det er en vedtatt konvensjon at helsepersonell har både rett og plikt til å ta seg av sårede og skadde uansett hvilken side av fronten de befinner seg på. Dette var grov moralsk trakassering, med den norske stat som hovedaktør.

·         Sultanen av Brunei som forbyr synlig julefeiring. Opp til fem års fengsel og 175000 i bot, dersom man blir tatt.

·         Henge ut individer eller grupper, offentlig og tildele dem moralsk diskrediterende karakteristikker, som f.eks. seksuell trakassering, rasist, sexist eller lignende.

·         Å utlevere andres sårbarheter, gjerne kommunisert i fortrolighet, til uvedkommende


 

 

Fra mitt eget liv kan jeg servere enda en historie fra livet i adventistmenigheten:

Min mor snakker enda om et begredelig bryllup hun har vært med på. Nærmere bestemt var det hennes sønn, altså jeg som giftet meg. Jeg husker at jeg den gang ble overasket over at hun kom reisende den lange veien for å være i bryllupet. For meg personlig hadde dette ikke noe betydning, annet enn et ritual som vi bare måtte bli ferdig med. Vi var unge og naive adventister. Naturen hadde gått sin gang. Min tilkommende var gravid og vi hadde, naiv som vi var, vært åpne om det. Den første pastoren vi spurte, nektet å vie oss. Det var noe jeg ikke helt skjønte logikken i. Hun var gravid og vi valgte å ta ansvar og få orden på dette. Så skulle vi nektes å gifte oss? Men noen (jeg var ikke involvert) klarte altså å få til en ordning på dette. Vi ble gift i en adventkirke, men slapp ikke inn i kirke-salen. Vi ble gift i det min mor i all ettertid kalte for et bøttekott ved siden av. Personlig var jeg som sagt bevisstløs på dette, og hadde stort sett bare det ene målet å bli ferdig med dette meningsløse ritualet. For min tilkommende var nok dette en drøm som ble knust, og min mor ble overveldet av skam. Det tok mange år og bryllup før jeg begynte å reflektere og sammenligne vårt eget bryllup med det som er vanlig.

Var dette moralsk trakassering? Dette var neppe bevisst, men ingrediensene inneholder dydssignalering og åpenbart nedlatende holdninger. Min respons på dette i nåtid er at kanskje er det ikke så mange å klandre i dette. Men praksisen er opphørt. Det betyr jo at noen må ha innsett at dette er uakseptabelt. Samtidig tenker jeg at dette også bærer preg av å være en sosial malstrøm, som mange føler seg ukomfortabel i men hvor kostnaden ved å protestere, eller trekke seg ut blir for høy.

Men om vi ser bakover i tid så snakker vi nok om sosial arv. Vår bryllupshistorie er et resultat av generasjoner av menneskers uvettige moralske indignasjoner. Poenget er at slike utspill kan skape sosiale branner som vi ikke forstår enden på, og som kan skape mye lidelse. Jeg har den forestillingen at radikalfeminismen er en slik sosial brann.

Empatisk etikk er den eneste etikken som fullstendig immunisert mot å fungere som utgangspunkt for moralsk trakassering av ufullkomne menneskers som tar sin plass her på kloden, og som finner sine måter å løse utfordringene på. Visdommen handler om vilje til å forstå, til å tåle, til å være medmennesker selv når det er vanskelig.

 

Moralisme

Moralisme er et negativt ladet begrep. Men hva er egentlig forskjellen på det å være moralsk og det å være moralist? Det finnes vel ikke noe fasitsvar på det spørsmålet.  Jeg tenker slik at når noe blir til en –isme, så er dette noe blitt til et mål i seg selv. Det handler det som noe ideologisk som står på egne ben og som ikke trenger noen begrunnelse utover seg selv. I tråd med dette prinsippet så betegner jeg moralisme som en holdning hvor ens egen moral blir et mål i seg selv. Det er forskjell på å anse vår moral som et verktøy som hjelper oss til det gode liv, og å se på moralen som noe absolutt overordnet alt, selv det gode liv. Den siste varianten er det jeg fristes til å kalle for moralisme. En annen måte å si det på er at normene i seg selv er blitt hellige.

Nå er det ikke slik at jeg tror at alle vi fristes til å kalle for moralister vil være enig i dette. De mest ivrige moralister kan ofte være filosofisk uinteresserte og har kanskje ikke reflektert så nøye i de baner jeg gjør nå. Om vi nå tar hele denne refleksjonen om det moralsk indignerte mennesket, så er det nærliggende å anta at det vi har å gjøre med er kraftfulle mekanismer i det sosiale spill.
Om vi så går tilbake til forestillingen om moralen som et mål i seg selv, så er kanskje ikke en slik forestilling den egentlige årsaken. For da tillegger vi moralisten refleksjoner han eller hun kanskje aldri har gjort.  Det vi egentlig har å gjøre med er jo moral uten begrunnelse, eller som den ytterste begrunnelse. Tenk på forholdet foreldre barn. Foreldrene gir sine direktiver, og noen barn etterspør kanskje: hvorfor? Hvor mange foreldre fristes ikke da til å ta den enkle kraftfulle: fordi JEG sier det. Hva signaliserer dette? Det signaliserer en rekke forhold:

1)      Dominans
Jeg har makten, jeg har retten, jeg kan sanksjonere.

2)      Arroganse
Jeg snakker ikke med deg.  Jeg er ikke interessert i dine vurderinger. Jeg tiltror ikke deg noen forståelse.

3)      Undertrykkelse
Jeg skal tale, du skal lystre uten å mukke.

Den ubegrunnede moralkodeks sender ut alfa-signaler. Den plasserer avsenderen som en dominant, mektig person. Det å sende ut slike signaler demonstrerer altså styrke og alfa-status. Det er sannsynligvis den biologiske programmeringen som ligger bak dette.

Selvsagt ligger det mye mer i dette. For eksempel vil enkeltmenneskets evne til å leve opp til strenge moralkodekser variere. Husk at dette egentlig ikke handler om etterlevelse, men mer om hva man fremstår som i det sosiale spill. Og her blir det mange nyanser. Blant de mest ressurssterke finner vi nok både individer som reelt sett makter å etterleve, og individer som er fabelaktig flinke til å dekke sine spor. Jo mindre ressurser man har, desto svakere er evnen både til å etterleve og til å skjule sine spor. Følgelig har vi et system for sosial sortering, altså en av mange mekanismer for sosial rangering. De som er lavest på rangstigen blir da også de som blir mest blottlagt i forhold til dette.

Her trer nye mekanismer inn. For disse kan da utnyttes kynisk til å defineres som de onde og umoralske. Disse er mat for sosial kannibalisme. Man uttrykker sin moralske indignasjon, trakasserer, bygger sin moralske kapital og fremstår som ekstra fromme mennesker målt i kontrast mot elendigheten.

Enda en mekanisme må nevnes. For selvsagt er det slik at mennesker blir tapere i dette spillet naturlig også vil ha færre allianser, lavere sosial kapital og er dermed også mer sårbare for plagere. Vi snakker altså ikke nå om elendighet generelt, men om individer som i tillegg er stemplet rent moralsk sett. I en rettsstat kan slike individer ha en minimumsbeskyttelse i form av kalde rettigheter. Men i den grad dette står svakt, blir individet avindividualisert, og plagerne ser sitt snitt til å gå løs på dem. Dette forsterker selvsagt deres elendighet og blir til en selvoppfyllende profeti.

I praksis gir moralisme seg mange utslag. Eksempler kan være:

·         Støyende moralsk indignasjon.

·         Sanksjonering av «det umoralske».

·         Forestillinger om absolutt moral.

·         Begrunner standpunkter med moralen i seg selv.

·         Lar faktaspørsmål eller oppfatninger bli styrt av moralske overbygninger.

·         Fanatisme og eller ekstremisme.

·         Formynderatferd.

 

Moralterrorisme

Terrorisme forbindes gjerne med voldelige handlinger som har til hensikt å spre frykt i en hel befolkning. Den videre hensikten er jo å påvirke via den trusselen som etableres i kjølvannet av slik vold. Om vi nå erstatter det tradisjonelle voldsbegrepet med den jeg opererer med her, og utvider voldsbegrepet til også å omfatte sosial vold, så aner vi konturene av en mer sofistikert usynlig terrorisme i samfunnet. Klassisk terrorisme rammer oss fysisk og økonomisk. Vi kan bli skadet eller drept eller lide store økonomiske tap. Vi er alle sammen redde for dette, derfor skaper dette frykt og fungerer som en trussel.
Men om vi nå erstatter det tradisjonelle voldsbegrepet med psykisk vold og sosial vold, så får vi en type terrorisme som manifesterer seg først og fremst gjennom massekommunikasjon; media og sosiale media. Frykten handler ikke lengre om skade på liv og helse og bygninger, men om psykisk skade og sosial skade. Den viktigste trusselen mot individets sosiale kapital er moralsk diskreditering. Derav er det meningsfullt å omtale handlinger som sprer denne type frykt som moralterrorisme. I og med at samfunnet mer eller mindre er bevisstløse på dette, at vi mangler språk for det, så er det fritt frem og ingen restriksjoner på dette i dagens samfunn. Det er det jeg prøver å rette på nå. Men da må jeg være litt mer spesifikk, slik at begrepet ikke kan misbrukes på bagateller. Her er mitt forslag på hva moralterrorisme er:

Moralterrorisme er moralsk trakassering som:

·         Kanaliseres gjennom massemedia

·         Har underliggende trusler om sosiale sanksjoner

·         Virker urimelig begrensende på den offentlige samtalen

·         Gjerne fanatiske tendenser
Benytter seg av tematisk nulltoleranse, tåler ikke motsigelser på enkelte «hellige» tema. Eksempel: se her.

·         Utbredt bruk av sosial stempling
Eksempler er: rasist, homofob, islamofob, kvinnefiendtlig osv.

·         Offentlige sosiale utrenskninger
Mennesker stemples sosialt, fratas privilegier og utestenges fra det gode selskap gjennom oppvaskprosesser som går i media

·         Gjerne benytter seg av aktivistiske metoder (megafonaktivisme)

·         Gjerne benytter seg av massesuggesjon

·         Har den virkningen at individer bli redd for å by på seg selv og tenke høyt i det offentlige rom. Skaper en tilstand hvor alle frykter alle.

Det sier seg selv at muligheten til å bedrive moralterrorisme begrenser seg til individer med signifikant definisjonsmakt, og som dermed har en offentlig stemme. Men vi skal også merke oss den effekten at medias deltakelse i stor grad handler om kommersielle interesser. Fra før vet vi at baktalelse eller sladder er det som mest opptar plass i våre private samtaler. Så når det kommer saker med offentlige diskrediteringer så selger det svært godt. På den måten kan media uforvarende bli propagandapåvirker og talerør for underliggende krefter i samfunnet med høy definisjonsmakt.