Det moralsk indignerte menneske

Da jeg som tenåring gikk på adventistenes internatskole, ble jeg forundret over at det ble så kraftige reaksjoner over at noen av jentene kom i bukse på andakten. De ble straffet og begrunnelsen var at eldre damer i menigheten tok anstøt. Jeg har nevnt denne episoden en del ganger, men denne gangen skal jeg ta bladet fra munnen og snakke om hvilket fenomen jeg tror dette egentlig dreier seg om. Jeg kan selvsagt ta grundig feil. Men la meg nå kaste ut tanken.

Dette dreier seg overhodet ikke om genuin forargelse, men om et fenomen som jeg tror svært ofte forekommer når mennesker definerer seg i grupper. Det handler om å vise frem seg selv og sine verdier. Ved å oppvise forargelse viste disse eldre damene sin lidenskapelige omfavnelse av gruppens verdinormer. I tillegg fremviser de sin egen «høye» moralske standard som et smykke de ønsker å pryde seg med.  Alt dette gjør at de kan befeste sin stilling i gruppen og vedlikeholde og forsterke sine allianser innad i gruppen.

Et annet eksempel er den episoden da Plumbo vant spellemannsprisen for «møkkamann» i 2010 og vokalisten i et anfall av eufori som en «dårlig spøk» døpte sangen om til «mokkamann», som en respons på at de som delte ut prisen (Madcon) var mørkhudede. Det førte til buing fra publikum og en massehysterisk reaksjon, som endte med at gitaristen i Kaizers Orchestra tømte et glass sjampanje i hodet på den uheldige spøkefuglen. Jeg finner det rimelig å tro at dette som var en impulsiv uskyldig spøk, som omhandlet hudfarge og dermed hadde en sårbar kobling opp mot rasisme, ikke nødvendigvis hadde så mye med denne humoren å gjøre som det hadde med muligheten det gav til å markere en populær moralsk holdning.

Enda et eksempel er mennesker som gyver løs på mødre som ammer i det offentlige rom. Her er eksempel på en hodeløs kvinne som forestilte seg at barnet hennes ikke tåler å se en damepupp. Selv en femåring er rasjonell nok til å gjennomskue dette.

Men dette går sannsynligvis lengre enn som så. Jeg er blant dem som tviler på at den jevne muslim blir så voldsomt forarget eller såret av tegninger av profeten Muhammed. Det kan jo godt være innslag av noe genuint her, men når dette fikk de utslagene vi har sett så tenker jeg det også har vært andre mekanismer involvert. I tillegg til de tilbøyelighetene som er nevnt over så tenker jeg at dette også er en kjærkommen anledning til å få utløp for aggresjon og dyrke sin voldsforherligelse. I slike miljøer henger vold sammen med styrke, som igjen henger sammen med ære. Dette er «alfa-mennesker» som ser sitt snitt til å vise seg frem. Det kan få dem til å føle seg som helter. Selvsagt kan ledere og de som organiserer og driver dette frem, ha andre motiver. Men det hadde ikke vært mulig å få til uten at mennesket også har slike tilbøyeligheter.

Fenomenet er også nært beslektet med sterke tendenser til å vedlikeholde tradisjoner. Når de eldre kvinnene i gruppa kommer med sine innstendige oppmodinger om at nå må datteren din omskjæres, så har det ikke så mye med datteren å gjøre. Det har med vedlikehold av egen rolle å gjøre, og det har med hva de andre måtte tenke, altså skammen over å ikke være som de andre.  Gjennom fenomenet «æresdrap» er det hele satt i system og ideologisert.

Dermed har jeg trukket en tråd mellom de gamle adventistdamers såkalte anstøt helt til de alvorlige og forferdelige æresdrap som vi ser i vår tid. Det kan kanskje være urettferdig, men sammenhengen her handler om at det er de samme mekanismene som er involvert. Dette er tilbøyeligheter vi alle har i oss. Men deres manifestasjon avhenger av kultur, personlighet og kanskje også personlig etikk.

Eksempler på moralsk indignasjon:

http://www.osloby.no/nyheter/Mobbet-av-moralpolitiet-7253982.html#.UeP7pm0UZx0

http://www.aftenposten.no/100Sport/ballsport/Nakenbilde-ryster-polakkene-223123b.html

http://www.tv2.no/2015/08/28/nyheter/foreldre/amming/7305399

http://www.nrk.no/urix/glade-iranere-domt-til-piskeslag-1.11942308

 

 

Sosial kontaminasjon og dirtyfisering

Skittengjøring av avvikende og elendige mennesker har sannsynligvis nær sammenheng med den primitive tilbøyeligheten i oss til å føle vemmelse. Dette kan gjøre seg utslag i det jeg vil kalle for irrasjonelle handlinger for å unngå sosial kontaminasjon. Det forutsetter et grunnleggende dårlig menneskesyn. Det handler om at mennesker i ord og handlinger tar avstand og gjør tiltak for å unngå å bli assosiert med enkeltpersoner eller grupper.  I noen miljøer kan for eksempel det å være nær venn med en homofil være nok til å bli ekskludert fra gruppen. På samme måte lar politikere og journalister være å ha dialog med veldig upopulære personer, eller personer som tilhører stigmatiserte grupper. Vanlige teknikker her er så skape sosial distanse, ved enten å skittengjøre mennesker (dirtyfisering), innta en formynderholdning, eller rett og slett betrakte enkeltmennesker som kasuser eller fenomener som forskere må skrive en rapport om (objektivisering). Typiske metoder for dirtyfisering kan man finne i nazistenes propaganda mot jødene. Jødene ble betraktet som «skadedyr» som man måtte bli kvitt ved desinfisering. De ble sammenlignet med kakerlakker. 
I mer folkelige fremstillinger av prostituerte snakker man ofte om «den skitne musa, full av kjønnssykdommer». Alt dette produserer forakt. Forakt er nært forbundet med oppfatningen av det skitne og ekle. Og det er ageringen på denne forakten som leder til nedverdigelse.
Denne type kombinasjon av emosjonell programmering og sosiale prosesser kan føre til sosial berøringsangst. Det vil si det er individer eller grupper man unngår å forholde seg til. Man unngår all kontakt, unngår å snakke om, og i alle fall ikke med dem. Det kan handle om en bevisst eller ubevisst usynliggjøring. Samtidig holder man selg selvsagt med en demonisert forestilling om disse.

Her er det vesentlig å peke på et vesentlig prinsipp som nødvendigvis må følge empatisk etikk for å unngå misbruk. For det er ikke tvil om at vi mennesker har med oss i bagasjen en emosjonell programmering til å oppleve eldre, syke eller avvikende mennesker som ekle.  Om vi nå legger et ureflektert empatisk prinsipp til grunn så kan man jo påstå at for eksempel overvektige mennesker gjør noe galt ved å vise seg på stranden. Ganske sikkert kan noen av «tilskuerne» oppleve et slags negativt gufs ved å se noe slikt. På samme måte vil en ung søt jente gjøre noe godt fordi hun gir en tilsvarende «godfølelse» hos mange av tilskuerne. Dette er i så fall misbruk av empatisk etikk. Og det blir lett å forstå dersom vår fordømmelse og indignasjon handler mer om hvem som gjør enn hva som gjøres. Dette er diskriminering. Sånn kan det selvsagt ikke være. Mennesker vi rent biologinært oppfatter som ekle eller usmakelige, skal ha akkurat den samme frihet som alle andre. Her er det den som føler seg støtt som eier problemet. Og problemet er ikke det han eller hun ser, problemet ligger hos den som observerer. Observatørens ansvar opp i det hele er å utvikle sine kognitive ressurser, jobbe med seg selv for å utvikle den nødvendige robusthet til å kontrollere biologinære reaksjoner på dette. Bruk hue. En dag er du selv tykk, gammel eller stygg!

 

Moralsk Trakassering

Min mor snakker enda om et begredelig bryllup hun har vært med på. Nærmere bestemt var det hennes sønn, altså jeg som giftet meg. Jeg husker at jeg den gang ble overasket over at hun kom reisende den lange veien for å være i bryllupet. For meg personlig hadde dette ikke noe betydning, annet en et ritual som vi bare måtte bli ferdig med. Vi var unge og naive adventister. Naturen hadde gått sin gang. Min tilkommende var gravid og vi hadde, naiv som vi var, vært åpne om det. Den første pastoren vi spurte, nektet å vie oss. Det var noe jeg ikke helt skjønte logikken i. Hun var gravid og vi valgte å ta ansvar og få orden på dette. Så skulle vi nektes å gifte oss? Men noen (jeg var ikke involvert) klarte altså å få til en ordning på dette. Vi ble gift i en adventkirke, men slapp ikke inn i kirke-salen. Vi ble gift i det min mor i all ettertid kalte for et bøttekott ved siden av. Personlig var jeg som sagt bevisstløs på dette, og hadde stort sett bare det ene målet å bli ferdig med dette meningsløse ritualet. For min tilkommende var nok dette en drøm som ble knust, og min mor ble overveldet av skam. Det tok mange år og bryllup før jeg begynte å reflektere og sammenligne vårt eget bryllup med det som er vanlig.

Det fenomenet vi ser her dekkes jo av det som er temaet i denne refleksjonen, menneskers uvettige moralske indignasjoner. Men når dette kommer så sterkt til uttrykk og i handlinger faller det også inn under det jeg i dag vil kalle for moralsk trakassering.

I Wikipedia defineres trakassering å være er handlinger, unnlatelser eller ytringer som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende.

Det virker dekkende, men noe av dette kan nok diskuteres. Det holder altså med «virkning». Altså noe som ikke er ment som trakassering, kan likevel defineres slik fordi noen ble krenket. Det åpner jo for retorikk og misbruk av begrepet. Jeg tenker at man skal være forsiktig med å trekke dett for langt, for å unngå inflasjon av begrepet. Det er vel også urimelig å ansvarliggjøre noen for at deres handlinger, eller manglende handlinger fikk utilsiktede virkninger, som var umulig å forutsi. Men så har vi den varianten at noen handlinger har utgangspunkt i bevisste eller ubevisste holdninger. Den som utsettes fortolker holdningen bak, og opplever krenkelse. Her tenker jeg at det å dra fram trakasserings-kortet kan virke kontraproduktivt. Man bringer motparten inn i en forsvarsposisjon. Om man mistenker noens holdninger, og ønsker å adressere dem, er den beste mulighet en åpen dialog.

Det betyr jo egentlig at historien over ikke nødvendigvis kan karakteriseres som trakassering. Kanskje man kunne betegnet det som uaktsom krenkelse.

Men for å trekke en klar grense. Det å komme med retoriske utsagn, unyanserte karakteristikker i den hensikt å latterliggjøre, diskreditere, nedverdige, demonisere, sette i dårlig lys, eller bebreide en person, eller en gruppe, må kunne kalles for trakassering.

Moralsk trakassering handler om, gjennom ord og handlinger, gi uttrykk for forakt og indignasjon over mennesker som ikke respekterer «vår» moralkodeks. Da snakker vi om fin-etikk og omstridte etiske temaer. Drivkreftene er som regel de samme som nevnt over. Ofte adresserer det menneskelig svakhet og ufullkommenhet. Man setter en moralstandard som idealiserer det privilegerte, og forakter det utilstrekkelige. I dette kan det også ligge elementer av mobbing og eksklusjon.

Eksempler på moralsk trakassering kan være:

·         Da fortsetter jeg med enda en av min mors opplevelser fra adventistmenigheten. På 60 tallet (og kanskje før) fikk man det for seg at det var synd å drikke kaffe. Min mor husker å ha vært på et møte man kalte for «menighetstukt». Det var en tordentale mot kaffen. Tydligvis var dette en vel regissert innsats for å skjerpe inn den utbredte kaffebruken, særlig blant adventister i Nord-Norge. Min mor husker pastoren kalte kaffen for «den svarte vederstyggeligheten», på Kristiansands dialekt. 

·         Moralpolitiet på Grønland i Oslo, som adresserer spesielt muslimske jenter som ikke går «anstendig» kledd.

·         Kjefting på kvinner som ammer i offentligheten.

·         Hån og forakt for homofile, høylytt fordømmelse av homofili.

·         Kvinnegruppa Ottars demonstrasjoner utenfor strippeklubber.

·         Helsepersonells dårlig skjulte forakt og indignasjon i forhold til kvinner som tar abort.

·         Pisking av mennesker som ikke kommer på fredagsbønnen i moskeene.

·         Angrep på pornografi og «dårlig musikk», gjerne i form av bokbål og brenning av CD-er.

·         Mennesker som viser offentlig bestyrtelse over nakenhet eller bannskap i media

·         Nedsettende holdninger og kommentarer i forhold til ekteskap mellom nordmenn og ikke-vestlige personer.

·         Harselering mot alenemødre

·         Barn utenfor ekteskap ble kalt for «lausskinnsunger» og behandlet deretter. Dette var grov moralsk trakassering.

·         Ungjenter som hadde fått seg tyske kjærester under krigen. Det ble ringet inn, forhånet og foraktet og snauklipt.

·         Landssvikoppgjøret mot kvinner som hadde tatt tysk sykepleierutdannelse og hadde jobbet på tyske lasaretter under krigen. Den mest kjente av dem var Hanna Kvanmo.  Det er en vedtatt konvensjon at helsepersonell har både rett og plikt til å ta seg av sårede og skadde uansett hvilken side av fronten de befinner seg på. Dette var grov moralsk trakassering, med den norske stat som hovedaktør.

·         Sultanen av Brunei som forbyr synlig julefeiring. Opp til fem års fengsel og 175000 i bot, dersom man blir tatt.

·         Henge ut mennesker, offentlig og beskylde dem for seksuell trakassering, for, som «prøvde» for årtier siden hvor normene var noe helt annet.

Empatisk etikk er den eneste etikken som fullstendig immunisert mot å fungere som utgangspunkt for moralsk trakassering av ufullkomne menneskers som tar sin plass her på kloden, og som finner sine måter å løse utfordringene på.

 

Moralisme

Moralisme er et negativt ladet begrep. Men hva er egentlig forskjellen på det å være moralsk og det å være moralist? Det finnes vel ikke noe fasitsvar på det spørsmålet.  Jeg tenker slik at når noe blir til en –isme, så er dette noe blitt til et mål i seg selv. Det handler det som noe ideologisk som står på egne ben og som ikke trenger noen begrunnelse utover seg selv. I tråd med dette prinsippet så betegner jeg moralisme som en holdning hvor ens egen moral blir et mål i seg selv. Det er forskjell på å anse vår moral som et verktøy som hjelper oss til det gode liv, og å se på moralen som noe absolutt overordnet alt, selv det gode liv. Den siste varianten er det jeg fristes til å kalle for moralisme.

Nå er det ikke slik at jeg tror at alle vi fristes til å kalle for moralister vil være enig i dette. De mest ivrige moralister kan ofte være filosofisk uinteresserte og har kanskje ikke reflektert så nøye i de baner jeg gjør nå. Om vi nå tar hele denne refleksjonen om det moralsk indignerte mennesket, så er det nærliggende å anta at det vi har å gjøre med er kraftfulle mekanismer i det sosiale spill.
Om vi så går tilbake til forestillingen om moralen som et mål i seg selv, så er kanskje ikke en slik forestilling den egentlige årsaken. For da tillegger vi moralisten refleksjoner han eller hun kanskje aldri har gjort.  Det vi egentlig har å gjøre med er jo moral uten begrunnelse, eller som den ytterste begrunnelse. Tenk på forholdet foreldre barn. Foreldrene gir sine direktiver, og noen barn etterspør kanskje: hvorfor? Hvor mange foreldre fristes ikke da til å ta den enkle kraftfulle: fordi JEG sier det. Hva signaliserer dette? Det signaliserer en rekke forhold:

1)      Dominans
Jeg har makten, jeg har retten, jeg kan sanksjonere.

2)      Arroganse
Jeg snakker ikke med deg.  Jeg er ikke interessert i dine vurderinger. Jeg tiltror ikke deg noen forståelse.

3)      Undertrykkelse
Jeg skal tale, du skal lystre uten å mukke.

Den ubegrunnede moralkodeks sender ut alfa-signaler. Den plasserer avsenderen som en dominant, mektig person. Det å sende ut slike signaler demonstrerer altså styrke og alfa-status. Det er sannsynligvis den biologiske programmeringen som ligger bak dette.

Selvsagt ligger det mye mer i dette. For eksempel vil enkeltmenneskets evne til å leve opp til strenge moralkodekser variere. Husk at dette egentlig ikke handler om etterlevelse, men mer om hva man fremstår som i det sosiale spill. Og her blir det mange nyanser. Blant de mest ressurssterke finner vi nok både individer som reelt sett makter å etterleve, og individer som er fabelaktig flinke til å dekke sine spor. Jo mindre ressurser man har, desto svakere er evnen både til å etterleve og til å skjule sine spor. Følgelig har vi et system for sosial sortering, altså en av mange mekanismer for sosial rangering. De som er lavest på rangstigen blir da også de som blir mest blottlagt i forhold til dette.

Her trer nye mekanismer inn. For disse kan da utnyttes kynisk til å defineres som de onde og umoralske. Disse er mat for sosial kannibalisme. Man uttrykker sin moralske indignasjon, trakasserer, bygger sin moralske kapital og fremstår som ekstra fromme mennesker målt i kontrast mot elendigheten.

Enda en mekanisme må nevnes. For selvsagt er det slik at mennesker blir tapere i dette spillet naturlig også vil ha færre allianser, lavere sosial kapital og er dermed også mer sårbare for plagere. Vi snakker altså ikke nå om elendighet generelt, men om individer som i tillegg er stemplet rent moralsk sett. I en rettsstat kan slike individer ha en minimumsbeskyttelse i form av kalde rettigheter. Men i den grad dette står svakt, blir individet avindividualisert, og plagerne ser sitt snitt til å gå løs på dem. Dette forsterker selvsagt deres elendighet og blir til en selvoppfyllende profeti.

I praksis gir moralisme seg mange utslag. Eksempler kan være:

·         Støyende moralsk indignasjon.

·         Sanksjonering av «det umoralske».

·         Forestillinger om absolutt moral.

·         Begrunner standpunkter med moralen i seg selv.

·         Lar faktaspørsmål eller oppfatninger bli styrt av moralske overbygninger.

·         Fanatisme og eller ekstremisme.

·         Formynderatferd.