Det nakne mennesket

Da jeg for mange år siden skrev om hva et menneske er og hva det har, så begynte jeg med en interessant refleksjon om forsøket på å skille mellom hva et menneske er og hva det har. Jeg har tenkt å utvide den refleksjonen litt mer her.
Den refleksjon jeg skrev den gang handler om den innsikten at det i stor grad er tilgang til ressurser som skaper et menneske og gjør det til det det er. Jeg sammenligner det med at individet, ved livets start får tildelt en kortstokk med gode og dårlige kort som kan spilles gjennom livsløpet. Så gjør jeg igjen et poeng av at selve det å spille kortene, det er også et kort. Denne grunntanken danner så bakgrunn for senere refleksjoner om det utilstrekkelige mennesket, fortjeneste og det privilegerte mennesket

Denne lille refleksjonen er handler om forsøket på å kle mennesket helt nakent, økonomisk, sosialt, fysisk og mentalt. Hva står vi da igjen med? Eller står vi igjen med noe i det hele tatt? Kanskje er spørsmålene viktigere enn mine kommentarer til dem. Og spørsmålene er:

1)      Hva er mennesket uten det det eier?
Min refleksjon på denne utfordringen er kort og konsis og uten akademiske omveier. Individet er ingenting uten sine ressurser. Kanskje mennesker med forestillinger om ånd og sjel har et annet svar. Altså når vi tar bort alt det materielle, så står vi likevel igjen med en ånd, et salgs evig eksisterende jeg. Men det er forunderlig, for hvordan skal et slikt jeg kunne tenke og oppleve uten fysisk sanser og en hjerne å tenke med? Etter at jeg skrev denne refleksjonen har jeg forandret mitt syn på bevissthet. Min oppfatning i dag er at bevisstheten er en illusjon og at den er borte i det øyeblikket hjerneprosessene stopper opp.

2)      Kan mennesket betraktes separat fra sine handlinger?
Kanskje spørsmålet virke banalt i forhold til den forrige betraktningen.  Det er forholdsvis lett å akseptere at våre handlinger blir gjenstand for omgivelsenes reaksjoner og bedømminger. Jeg har tidligere gått inn i dette i forbindelse med refleksjonen over ansvar.  Kortversjonen er at handlinger som følger av rasjonelle beslutninger kan påvirkes ved å påvirke selve beslutningsprosessen. Følgelig kan det være rasjonelt av omgivelsene å reagere på, og bedømme handlinger, og håpe på at dette virker preventivt for fremtiden.
Men kan man på samme måte bedømmes i forhold til det man gjør? Noen vil hevde det, fordi de mener at individet skaper seg selv gjennom sine handlinger. Jeg tenker at det egentlig er en kortslutning. Menneskets handlinger lever med oss videre i form av minner om handlinger og i form av konsekvenser av handlingen. Begge deler lever sitt eget liv, formes og omformes av tidens løp. Og dette skjer separat fra det individet som en gang begikk handlingen. Dermed er det hverken logisk nødvendig eller rasjonelt å sause dette sammen. Dette er en grunnleggende erkjennelse i bunnen av empatisk etikk. For her er det det såkalt moralske målobjekt som er grunnenheten. Og denne må ikke forurenses av forestillinger om egenskaper, ei heller handlinger, som jo nettopp er et resultat av egenskaper og omstendigheter. Basis etisk menneskeverd må ses uavhengig av alt dette. Det er jo det som ligger i bunnen når jeg sier at etisk menneskeverd er ubetinget. Men når det er sagt så er det opplagt at visse handlinger kan sortere oss inn i sosiale kategorier. Dette handler mest om språk. Når jeg kjører bil så er jeg en sjåfør. Den handlingen jeg gjør sorterer meg språklig inn i en kategori. Men i det jeg går ut av bilen, så er jeg ikke sjåfør lengre. Men slik er det ikke med de mer alvorlige moralske forhold. Om jeg begår et drap, så vil jeg få betegnelsen drapsmann. Og den karakteristikken vil jeg sortere under for resten av livet. Men igjen må vi riste på hodet og analysere fordomsfritt hva dette er. Dette er sosial stempling. Det er en del av den sosiale prosess. Det er en illusjon at dette har en realitet utenfor den sosiale sammenhengen det står i. Og nettopp innsikten at dette er en illusjon, eller en sosial konstruksjon, gjør det mulig for det modne mennesket å spørre om det er hensiktsmessig at det skal være sånn. Det er ingen nødvendig kobling mellom hva et menneske er og hva det har gjort. Den personen som har begått handlingen kan senere ta fullstendig avstand fra den. Ja det er til og med ikke en gang ikke huske den.  F.eks. en person som begår et drap, kanskje i affekt eller rus i ung alder, er det hensiktsmessig at et sosialt stempel blir hengende ved vedkommende resten av livet? Her finnes det argumenter både for og i mot. De skal vi ikke ta her, men kun poengtere at dette er en frihet det modne samfunn har, nemlig å frigjøre seg fra gamle begreper eller sosiale konstruksjoner og heller handtere dette i det rasjonelle lys.

3)      Finnes det noe menneske igjen etter at det er avkledt alle sosiale roller?
Dette er egentlig det samme spørsmål som det første, men mer med fokus på sosiale ressurser. I et kaldt sosialt klima og ofte i massesuggererte settinger har individet den rene sosiale krigsrustning på. Det er det jeg kaller for massemennesket. Det er et hardt og upersonlig skall av sosiale forsvarsmekanismer som avslører minst mulig om det mennesket som befinner seg innenfor. På samme måte som mennesket er fysisk bluferdig med fremmede til stede, så er det også mer sosialt bluferdig jo kaldere det sosiale klimaet er.
På et eller annet vis oppfattes menneskets sosiale stålpanser som umenneskelig. Jo mer mennesket viser frem av egne sårbarheter, desto mer menneskelig vil det oppfattes. Men sannsynligvis kan dette også gå for langt for de fleste. Kanskje er det slik at det innerste av oss, er vanskelig å kjenne selv for vår egen bevissthet. For da er vi over på forhold som ikke er sosialt akseptable, selv for våre aller nærmeste. Det sosialt blottede mennesket er neppe et estetisk vakkert syn. Kanskje kan det sammenlignes med å kle av seg huden, slik at vemmelige innvoller og illeluktende sekreter dukker frem. Men, så er spørsmålet, det som til slutt er igjen der inne, det som påvirker meg, men som jeg sliter med å kjennes ved; er dette meg? Eller er det bare noe jeg har inni meg? Har du noen gang hørt om øynene til haien. De er ofte karakterisert mørke og tomme. De ser ut som kamera med ingenting innenfor. Noen ganger hører jeg at mennesker også blir karakterisert slik. To tomme fiskelignende øyne uten liv. Hva er dette? Sannsynligvis er det ikke verre enn at vår hjerne er spesialisert på å gi øyne og ansikt et inntrykk av liv. Kanskje handler dette også om speilnevroner. Når vi ser ansiktet på et menneske, så opplever vi ofte å fornemme det «jeg» som er der inne. Og kanskje er det slik at personer vi har mistet empatien for, mennesker som vi føler aggresjon mot, eller forakter, kanskje det er vår egen hjerne som spiller oss et puss. Speilnevronene er deaktivert og vi ser ikke lengre det intuitivt levende mennesket vi så før. Det eneste vi ser en den biologiske utrustningen. Når det kommer til hai og fisk, så arten simpelthen for langt utenfor vår hjernes sosiale dekoding til at det vekker noen fornemmelse i oss. Gang på gang lar vi oss forblinde av vårt eget sinn. Vi legger realiteter i det vi fornemmer. Men det er og forblir en illusjon.
En gang hørte jeg en mann fortelle om sin opplevelse med meditasjon. Det var neppe en vanlig opplevelse. Meditasjon handler om teknikker som skal stille sinnet og stoppe tanken. Men midt i øvelsen får han plutselig se et stort ondt øye. Han ble vettskremt og våget aldri mer å meditere igjen.
Så hva er det da igjen der inne, helt innerst? Det kan nok finnes mange forsøk på å besvare det. Min refleksjon er at dette er et feilspor. Jo lengre inn man kommer i dette, desto nærmere kommer man fysiologiske prosesser. Det ender opp i fysikk og kjemi. Det løser seg opp i ingenting. Det sårbare nakne menneskelige «jeg» er slett ikke noe som er der inne, ikke på noe nivå. Det blir til i kraft av prosessen. Da handler det om både den mentale og sosiale prosess. Det jeg som til enhver tid manifesterer seg er et flyktig produkt av prosessenes tilstand og forløp akkurat nå. Det nakne mennesket er, gjennom en slik betraktning, det som, til enhver tid, du og jeg tillegger disse fenomener. For meg er bare en ting konstant opp i dette. Det er den etiske verdi, menneskeverdet. Det er noe uavhengig av alt annet som et menneske måtte eie eller gjøre. Det er det i denne prosessen som gjør at vi tilskyndes til å ta andre hensyn enn de rent materielle. Det er det som er de moralske hensyn. Det er den variabelen i prosessen som er alle verdiers mor. Det er det som helt grunnleggende både gir verdi og har verdi. Det er den magiske illusjonen som er opphavet til all mening.

4)      Hvilke etiske implikasjoner her dette?
Vulgærversjonen kan jo fort bli at eksistensen av subjektet forkastes. Dermed er veien kort ut i en postmodernistisk hengemyr. Et enkelt resonnement imøtegår dette: Hva om noen benekter ditt subjekt? Hva om denne noen, har mer makt enn deg? Alfa-mennesket grafser gjerne til seg dette, fordi det betyr at man ikke trenger å ta hensyn til noen. Postmodernister kan finne på å benekte at «Jeg tenker derfor er jeg» ikke er noe bevis på at «jeg» har noen reell eksistens. Slik kan Jørgen Hattemaker bli definert ut av det moralske univers. Den empatisk etiske tilnærmingen er en tilslutning. Jeg innvilger deg ditt menneskeverd. Og det forutsetter implisitt at det er et «jeg» der inne. Dette «jeg» består av egeninteresse og identitet. Begge deler kan dekonstrueres ut av det sosiale universet. For hva er «jeg» annet enn en informasjonsprosess? Og informasjon har heller ingen selvstendig eksistens. Går vi dypt nok i dette, kommer vi forbi informasjonsprosessen. Vi kommer forbi livet, og døden, for alt dette mister sin mening i bits og bytes. Den etiske motvekten mot dette er å insistere på at på et nivå, virtuelt eller ikke, så finnes det et «jeg», og det finnes et «du». Det er subjektet, i all sin nakenhet og sårbarhet. Dette er den sanne subjektivismens innerste vesen. Uten anerkjennelse av subjektet så går all etikk og moral med i dragsuget.

 

Subjektet, «jeg» og etisk menneskeverd

Om vi tar utgangspunkt i at det er vår hjerne som produserer bevissthet, så vil det uansett være slik at, om vi går dypt nok, så blir vårt «jeg» borte. Så hva er egentlig subjektet, når vi har fjernet alt subjektet eier? Går vi dypt nok så finner vi hjerneceller og de utallige nervetrådene mellom dem. Dette er et informasjonssystem. Og selve informasjonsbegrepet er vanskelig sett opp mot reell eksistens. Så det er ikke vanskelig å komme forbi, subjektet, og ned på realitetsnivåer hvor det er meningsløst å snakke om det. Vi trenger ikke komplisert «derridaisk» dekonstruksjon for å finne ut at dette er virtuelt. Vi snakker om et virtuelt nivå, som er skapt av materien, men som ikke er materielt, men som heller ikke kan skapes uten en materiell fysisk basis.

Subjektet, i denne sammenheng er et virtuelt rammeverk. Og vi kan jo bare gjette på hva som må til for å konstituere den subjektive selvopplevelse, vi alle kjenner. Her er mitt forslag:

1)      Egeninteresse
Uten egeninteresse, ingen motivasjon, uten motivasjon, ingen handling, uten handling intet liv.

2)      Emosjoner
Dekkes egentlig av egeninteressen. For egeninteressen har sitt opphav i emosjoner. Forskere spekuler seriøst i om emosjoner er en forutsetning for bevissthet. Noe av dette er jeg inne på i det besluttende mennesket. For beslutningsevne, og innovasjon henger nært sammen med alt dette.

3)      Identitet
Etableres på flere nivåer. Men man kan vanskelig tenke seg egeninteresse uten identitet, og motsatt. På menneskenivå er identiteten språkliggjort.

4)      Lokalitet
Opplevelse av identitet forutsetter avgrensing mot alt annet. Det er ikke mulig å forholde seg til, noe dersom man ikke har etablert et skille mellom det som forholder seg, og det som blir forholdt. Dette gjelder både for fortolkning av informasjon, men også ikke minst, responsen på informasjon, hvor emosjoner, eller minner om emosjoner blir den ene halvdelen av denne forholdsprosessen.

Alt dette er konstruerte strukturer. De har en biologisk startkapital, men blomsten vokser med næring fra vekselvirkning med omverdenen. Hele prosessen er så kompleks, så full av mulige og umulige kombinasjoner, at man skal lete gjennom utallige multiverser før man finner maken. Og utviklingsprosessen er kaotisk fordi den er inkrementell, og har en rekke potensiale for selvforsterkninger. Dette «jeg» kan ikke oppleve å eie noe før det eier ressursene som skal til for å oppleve at det eier noe. Innerst inne er skillet mellom «jeg og meg» opphevet. Det er her vi nærmer oss sentrum av den solen vi kaller for subjektet. Det er herfra livsmeningen stråler ut og kaster meningens lys på meg og verden rundt meg. Verdiskaperen og det verdiskapte er som to sider av samme mynt. De kan ikke skilles fra hverandre. De eksisterer ikke uten hverandre. Og det er i strålingsbeltet mellom det verdiskapende og det verdiskapte at etikken får sin energi. Vi har altså en virtuell motor som vi kaller for subjekt, og den antenner meningens sol som skinner i våre liv. Og denne solen skinner uavhengig av alle andre ressurser, eller egenskaper som dette individet måtte eie. Det er derfor den ikke lar seg prioritere eller gradere på noe vis. Det verdifulle eksisterer kun for den og av den. Derfor er subjektet det endelige mål for enhver meningsfylt moralfilosofi. Det er derfor verdien er og må bli lik for alle innretninger som besitter denne forunderlige kvaliteten. Det er også derfor enhver etikk som oppløser, dekonstruerer eller devaluerer subjektet, forblir meningsløs. For den kutter tråden til selve meningens opphav. Subjektivisme handler i bunn og grunn ikke om mangel på objektivitet. Det handler anerkjennelse av subjektets etiske ukrenkelighet.

 

 

Litt mer om massemennesket

Ytterpunktet som denne refleksjonen starter med er altså mennesket i fremmede, eller fiendtlige omgivelser. Det er det kalde glatte sosiale skall vi tar på oss for å beskytte oss. Det gjelder kun å vise frem de dominante egenskapene; alfahannen eller alfahunnen. Vi vil se feilfrie ut, være flotte, sterke, livskraftige og slagferdige, klare til å bite fra oss eller angripe om det skulle bli nødvendig. Jo flere sårbarheter man bærer på desto smalere blir arenaen i et slikt negativt sosialt klima. Her vises det ingen menneskelighet. Det som jo er interessant her er at dette er det vi ser når vi beveger oss i det offentlige rom. Det er også det vi ser når fremmede grupper møtes og blandes. Det kan handle både om klasseskiller, etniske, språklige, nasjonale eller andre skiller. Poenget er at da ser vi ikke menneskene i hverandre. Vi skaper de andre om til kategorier, identitetsløse dusinvare massemennesker.  Alt, vi stigmatiserer, mister individuell identitet. For vi bedømmer dem etter de sorteringer de hører inn under, i stedet for å bedømme hvert individ for seg. Når individer blir ansiktsløse, mister sin identitet, blir dusinvare, da er de massemennesker. Og nettopp fordi de ikke lenger har status som individer, så kan de heller ikke ha status som medmennesker. De mister sin menneskelighet, og blir til fremmede, ofte truende fantasimonstre. Og det er klart, gitt dynamikken i bedømmelse av andre, i kombinasjon med manglende arena for menneskelighet, så ender vi opp med fremmedfrykt, fremmed-skepsis og til slutt fremmed-forakt. Da skal det ikke mye mer til for dette forsterkes og utvikles inn i fiendskap og hat-ideologier.
Dette er en av grunnene til at jeg oppfordrer alle som sliter med fantasimonstre og hatideologier: skap en arena for medmenneskelighet, slik at du kan oppdage og se mennesket bak fasaden. Det er en garantert god medisin mot frykten og hatet.