Det normale mennesket

Presset på å være såkalt «normal» har vært en stadig økende trend i vårt samfunn. Jeg kaller det for «normalisme». Det er altså en ide om at alt som faller utenfor snevre normal-grenser blir gjenstand for samfunnets negative oppmerksomhet, sykeliggjort, gjenstand for arrogant forskning og utredninger, med tilhørende fare for stigmatisering og formynderi.

Min første refleksjon på dette kom i ung alder. Jeg hørte om den såkalte normalkurven for fordeling av skoleprestasjoner. En lærer på gymnaset der min bror gikk, brukte denne kurven slavisk når han tildelte klassen karakterer. Selv om alle i klassen hadde omtrent like resultater ble karakterene satt i henhold til kurven for normalfordeling i hele landet.  Så selv om noen hadde gjort en rimelig bra prestasjon, hadde de uflaks og fikk dårligste karakter. Selv som uskolert tenåring var det lett å avsløre idiotien i et slikt resonnement. Lærdommen er vel at visdommen ikke alltid følger akademisk skolering. Nå var nok dette et ekstremtilfelle. Men dette er vel ikke den eneste måten slike kurver kan misbrukes på.
Når forskere og akademikere, som jo som oftest ligger godt innenfor normalverdien på de fleste variabler, begynner å forske på sine mer avvikende medmennesker kan man jo begynne å merke en viss intellektualisert avstand til det de holder på med. Mennesket blir redusert fra individ til kasus, overtolket og beskrevet i rigide stereotype strukturer. Og det kan nok være både interessant og nyttig med slike betraktninger. Problemet oppstår når dette, i neste omgang, blir brukt mot individet. Individet klassifiseres i henhold til lærebøker, inn i kategorier. Og de medfølgende stereotypene blir til selvbekreftende sannheter.  På den måten havner individer, som ofte er forsvarsløse, inn i forvaltningens klamme omfavnelse. Til skrekk og advarsel for alle, og som enda en forsterkende motivasjon, til i å ville virke normal, eller i alle fall å unngå radaren.

Men som en digresjon merker man jo ofte motvilje mot selv å bli gjenstand for lignende betraktninger. Det settes grenser for forskning og forståelse av det normale mennesket. I alle fall når det kommer til det å forstå mennesket og dets natur i biologisk lys.

Det normale mennesket oppfattes ofte å være et sosialt glansbilde. Det er høyst unormalt å være så normal at det i alle ledd passer inn i dette glansbildet. Sannsynligvis er det slik at jo mer livsoverskudd det finnes i samfunnet, altså jo mer tid vi har til overs, jo smalere blir perspektivet og jo smalere blir grensene for det normale.  Samfunnet utvikler et kollektivt idealbilde av mennesket, som blir et glansbilde. Og alt annet, som faller utenfor, behandles ikke lengre som fullverdige mennesker. Jeg kaller det gjerne for den smale normalisme.  Jo smalere grensene for det normale blir, desto større blir avstanden mellom det man er og det man vil fremstå som. Men får en kald og glatt overflate, med desto større forakt for det avvikende. Det er det iskalde glatte samfunn som driver mennesker mot konformitet og som forakter det svake.

 

Normalismen har svært gamle røtter. Før Darwin lanserte sin evolusjonsteori var den vanlige oppfatningen at alle arter hadde sine arketyper. Det vil si en slags gudskapte støpeformer som fungerte som mal for hvordan individet bør se ut. Avvik fra normalen ble ansett som uønsket, en slags produksjonsfeil. Følgelig er det lett å koble derfra til at avvik er det samme som mindreverdig. Med evolusjonsteorien ble dette bildet snudd opp ned. Selve begrepet «art» vil for all ettertid være under press. I dag regnes artsgrensen for å være flytende, og i bevegelse.

I dag vet vi at prosessen som former individet er meget kompleks og full av kaotiske mekanismer. Det innebærer risiko for at ting fra tid til annen ikke går som normalt. Det som er vesentlig er at det på alle stadier i utviklingen er innebygget alternative strategier, som oftest optimalisert av det naturlige utvalg, til å respondere på de utfordringer som individet møter på sin vei. Mye av det vi kan lære av dette er at omgivelsenes mulighet til å forme individer er tilstede, men begrenset. Kanskje kan det sammenlignes med å dyrke en plante. Man får som regel best resultat med å sørge for riktig mengde med jord, vann og lys. Men ellers har planten best av å blomstre på sin måte. Den har absolutt ikke godt av at vi forsøker å klippe den inn i former vi måtte drømme om. Kanskje jeg kan nyte godt av at planten er formet etter «mine» preferanser. Men er planten til for meg, eller for seg selv?

En annen ting å lære er at vi alle er resultat av livets mangfold. Vi hadde ikke eksistert dersom naturen ikke hadde prosesser som fungerer som eksperimentering. Eksperimentering betyr å prøve og feile. De som feiler bærer kostnaden for det biologiske fremskritt. Det ligger mye etikk i denne refleksjonen.

Innenfor empatisk etikk avvises normalismen. Det å være «normal» eller «unormal» betegnes som unyanserte og ureflekterte karakteristikker. En del av individenes egenskaper kan måles og kvantifiseres. Det er slike målinger som danner utgangspunkt for normalkurver. Slike kurver måler enkeltegenskaper, men aldri hele mennesket. Individer med egenskaper som har avvik ut mot ytterkantene av normalkurven har en tendens til å bli avindividualisert, med påfølgende stigmatisering.
Begrepet «avvik» er svært negativt ladet. Jeg bruker heller ordet «variant». På alle disse områdene måles forskjellige varianter. Noen varianter er mer sjeldne enn andre. De havner på kurvenes ytterflanker. Dette fenomenet er en del av mangfoldet. Uten dette mangfoldet ville ikke menneskekulturen ha kunnet utviklet seg. Vi er alle varianter, med hver vår unike kombinasjon av egenskaper. Noen ganger kan våre egenskaper skape problemer, helsemessig eller sosialt. Da trenger vi støtte fra hverandre. Og det kan gå begge veier. I dag støtter jeg deg og i morgen støtter du meg. Når vi tenker oss om, ønsker vi neppe å ha det annerledes. Det er dette som gjør at vi trenger hverandre. Det er forskjelligheter som binder oss sammen. Opp i dette er det ingen plass for fordømmelse eller stigmatisering. La mennesket være menneske.

Nyanseringen mellom frik og monster

I tidligere tider fikk mennesker som hadde merkbare synlige avvik gjerne betegnelsen frik, i alle fall på engelsk. Jeg kommer ikke på noe tilsvarende begrep på norsk. Etter hvert har vel også sjeldnere mentale varianter fått betegnelsen frik. Noen ganger kan dette forveksles med monster. Når vi tenker på monster tenker vi ofte på noe som ligner det vanskapte, eller noe biologisk. Men jeg tenker at monsterbetegnelsen inneholder noe mer enn frik. Det har jeg vært inne på her. Uansett tenker jeg at det er uheldig å bruke begge disse betegnelsene på mennesker. Det er fordi de er nedsettende og hentyder på at det er noe umenneskelig det er snakk om. Dermed kan terskelen være lavere til å nedgradere menneskeverdet, slik at det igjen åpner for uverdig behandling av individet.