Det onde menneske

Finnes det onde mennesker?

Absolutt alle mennesker som har evne til rasjonell atferd begår noen ganger handlinger som, av noen, oppfattes som onde. Men de færreste ønsker å fremstå som onde monstre. Noen ønsker kanskje å fremstå som sterke og kompromissløse. Men selv det gir ingen grunn til å oppfatte seg selv som ond.  
Så har vi alle de av oss som sliter med selvkontrollen. De ønsker å være gode og snille, men de er slaver under egne følelser, og klarer ikke å korrigere sin atferd slik de skulle ønske.
Så har vi mennesker som handler i affekt. De kan være i ekstreme livssituasjoner eller belastninger som utløser dette. Noen ligger under for rus eller de er mentalt syke.

Så har vi den varianten av grå pliktoppfyllende mennesker som tilfeldigvis underkaster seg et system, gjerne et system med mange gode sider, men som også har en eller annen menneskefiendtlig agenda. Det sies at «veien til helvete er brolagt med gode intensjoner». I enhver ideologi hvor man definerer ut onde mennesker, utgjør en risiko for alt fra overgrep til folkemord. Det handler om små steg, hvor det ene tar det andre, hvor man til slutt blir deltaker i handlinger man aldri hadde drøm tom at man kunne bli med på.

Er alt dette onde mennesker?

Refleksjonen om godt og ondt i Etikk Generelt gir grunnlag for å konstatere at ondskap er et abstrakt begrep. Det er en sosial konstruksjon, og det fungerer delvis upresist i vår kommunikasjon med hverandre. Den innebygde mentale subjektiviteten i dette vil selvsagt medføre store meningsforskjeller i forhold til hva som er godt og ondt, og hvem som egentlig er onde. Når noen i familie A dreper en i familie B, vil familie B oppfatte dette som ondskap som må hevnes. Når noen i familie B dreper en i familie A, er det for B en rettmessig hevn, mens for A ren ondskap som må hevnes. Slik fungerer blodhevnen som en prosess som egentlig går i loop til både A og B er utryddet.  

Innenfor empatisk etikk finnes ikke det onde mennesker. Mennesker begår handlinger, og noen av dem kan karakteriseres som onde dersom den primære intensjonen er å påføre andre lidelse. Men koblingen derfra til å karakterisere hele mennesket bak som ondt, er ingen logisk nødvendighet. Empatisk etikk har høy fokus på å isolere det opplevende subjekt fra ressurstilgang og handlinger. Disse tre henger riktig nok nøye sammen i forhold til det å skape atferd.  Men det er vesentlig å få frem den nyansen at et menneske ikke er hva det har, og det er heller ikke sine handlinger.
Empatisk etikk gir ingen åpning for degradering av menneskets etiske verdi med utgangspunkt i hva man har eller hva man gjør. Det er nettopp denne etiske isolasjon av subjektet som gjør empatisk etikk til et subjektivistisk prosjekt. Dermed er også adgangen til å definere hele individet som ondt utelukket. For en slik operasjon innebærer nettopp en slik degradering, ja ikke bare degradering men diametral vending av verdibegrepet over til negativ polaritet. Det onde er noe som skal hates, pines og destrueres.  Med ondt skal ondt fordrives, som det heter. En slik tilnærming er implisitt uaktuell innenfor empatisk etisk tenkning.

Det vi opplever og karakteriserer som ondskap blir til i subjektets opplevelse av hendelser. Det er ikke noe objektivt ved det. I går spiste jeg kylling. Det smakte utmerket og var en positiv opplevelse for meg. Men for kyllingen, som er kunstig frem-foredlet til å produsere maksimum kjøtt, på kortest mulig tid, som har stått i tre måneder i en hall stappet så full av kyllinger, at ingen av dem noensinne vil oppleve å springe, eller gjøre noe annet med utgangspunkt i sin autonome natur, som til slutt brutalt og effektivt slaktes ut av dette livet, for kyllingen er dette den rene ondskap. Dette er den empatiske etikks mest grunnleggende erkjennelse. Det er at opplevelsen av det onde er subjektivt og relativt. Det gjør det umulig å overføre dette til noen form for objektiv realitet. Til sammen gir dette en god pekepinn om at begrepet ondskap ikke er noen målbar vitenskapelig størrelse, men en sosial konstruksjon som kun har sin eksistens i kraft av menneskets sosiale interaksjoner.

 

Hva driver mennesket til onde handlinger?

Innenfor empatisk etikk kan altså en handling karakteriseres om ond dersom hensikten primært er å skape lidelse hos andre. Dette er ikke det samme som f.eks. kynisme hvor den handlende lar være å ta hensyn til hvilke lidelser handlingen medfører hos andre, så lenge egen intensjon med handlingen oppnås.  Når det er sagt er det kanskje grunn til å anta at kynisme er et langt større problem for det sosiale samspill enn ondskap. I de fleste sammenhenger er jeg så godtroende at jeg tenker at de fleste mennesker ikke har onde hensikter. Men flesteparten av oss har langt større potensiale for kynisme. Dette gjelder særlig dersom avstanden til lidelsen er stor. Da blir ikke empatien vekket. Og nettopp empatien er noe ev det viktigste bolverket vi kan ha mot kynisme. Men i forhold til ondskap er det paradoksalt nok motsatt. Uten empati blir ideen om å påføre andre lidelse meningsløs. Dette er empatiens skyggeside. Normalt handler jo empati om å glede seg med andre og også å kunne lide med andre. Ondskapen er diametralt motsatt. Da handler det om å ergre seg over andres glede, men også å nyte andres lidelse. Mye av denne problematikken har jeg tatt for meg i refleksjonen om det plagende mennesket. Men for å konkretisere på drivkrefter så tror jeg følgende liste dekker sånn noenlunde:

1)      Hat/aggresjon

2)      Dominans

3)      Forakt

4)      Hevn

5)      Sosial Rangering

Det er også verdt å merke seg at den sosiale ventilasjonseffekten og opportunistisk tilslutning til overmakten, utrykk for frykt, avindividualisering, tilskitning eller umenneskeliggjøring er mekanismer som fungerer som vikarierende forsvar for det å begå ønskede onde handlinger.

 

Forestillinger om ondskapen

Forestillingen om ondskapen som noe selvstendig eksisterende i seg selv er en illusjon. Ondskap hører til under det jeg kaller for sosiale konstruksjoner.  Men det kan være interessant å undersøke våre forestillinger om ondskap slik de fremstår for oss i det mentale landskap.

Karakteristikken «ond» er et kraftig virkemiddel i det sosiale spill. Et menneske som får dette stemplet vil automatisk utløse de negative assosiasjoner vi forbinder med ondskap.  Sannsynligvis er de kulturelle variasjonene store. Men det er faktisk interessant å bli oppmerksom på hvilke egenskaper vi bevisst eller ubevisst forbinder med begrepet. Bildet av dukken er i så måte både interessant og karakteristisk. Bildet er hentet fra et skjult kamera opplegg hvor man skremte tilfeldig forbipasserende med et hyl fra en «ond» baby. Det som er interessant å reflektere over her, er hvordan denne dukken er utformet og hva den egentlig gjenspeiler. Det vi ser er at øyne og ansikt er rødt og oppsvulmet. Det tyder på sykdom. Ansiktet er slimete over det hele. Igjen antyder det sykdom eller generell svekkelse. Utrykket er sinne, eller fortvilelse. Og etter det jeg kan huske så var det en ganske skrikende stemme også. Ikke rart at folk kvapp til. Det jeg prøver å sette fokus på er en fantasiforestilling om ondskap som noe heslig abnormt. Dette kan igjen assosieres tilbake til sykdom som igjen assosieres med smittefare, og misdannelser som igjen assosieres med dårlig genkvalitet. Bildet med tegningen er klippet fra en karikatur i Dagbladet. Det er en kommentar til debatten om omskjæring av guttebarn, hvor det Jødiske trossamfunn er høyt på banen. Her gikk debatten høyt fordi det fortolkes dit hen at omskjæring slås i hartkorn med pedofili. I vårt samfunn er sannsynligvis pedofile selveste ur-symbolet på ondskap. Tegningen viser i alle fall, en ubarbert, uflidd, frastøtende mannsperson. Og det passer jo bra med det mønstret av ondskap, vi generelt finner i tegneserieverden. Her er det jo mange kreative skurkeforestillinger der, men gjengangeren er ofte en litt småskjeggete mann, skitten, dårlige klær, rotete hus og et vrak av en bil. Alt dette henspeller på lavt livsoverskudd. Den onde munn er ofte skeiv, en velkjent biologisk indikasjon på lav genkvalitet. Samlet gir dette bildet av det elendige mennesket, den syke, den heslige. Og akkurat det med å fremstå som heslig refererer seg direkte til vår grunnleggende tilbøyelighet til vemmelse. Og vemmelsen er igjen på underfundig vis knyttet an mot moral, i dette tilfellet ondskap eller dårlig moral. Og nettopp denne assosiasjonen med ondskap fjerner effektivt enhver form for empati. Tilbake står vi med frykten, forakten, antipatien og aggresjon. Kontrasten, det gode menneske er ofte vakkert, symmetrisk velformet i velordnede omgivelser. Med andre ord, fravær av sykdom, velstående, god genkvalitet. Dette forbinder vi med det attraktive, noe som sannsynligvis også forbindes med det gode (hvorfor skal en rik person stjele fra meg?). Da er også selvsagt veien kort til å snu aldri så lite på forløpet. Ondskapen skaper det elendige mennesket, mens den gode moral skaper det vellykkede mennesket.

 

 


Denne forestillingen sitter dypt. Noen har fortalt meg at Adventistenes profetinne, Ellen G. White, en gang fortalte at hun så Satan i et syn. Forestillingen om Satan har utgangspunkt i en del bibelske passasjer om en storslagen vakker skapning, fullkommen på alle måter, men som falt i synd og ble til ondskapens store fyrste.  Ellen G. White kunne se at Satan en gang hadde vært en storslagen vakker skapning, men at han etter årtusener i synd bar klare preg av forfall. Dette kan nok igjen være basert på en underliggende ide om at menneskets fall i synd, etter hvert preger menneskehetens forfall. Igjen ser vi hvordan religiøse forestillinger kan være preget av tilbøyeligheter som enklest lar seg forklare med biologi.

Ondskap er også ofte brukt som den ytterste forklaring på voldshandlinger og drap. Igjen skyldes det forestillinger om ondskap som en konkret tilbøyelighet i mennesket. Alt som ikke kan forklares via psykologi eller sosiologi skyldes enkelt og greit ondskapen i seg selv. Selvsagt er dette en ren avsporing. Det er et forsøk på å skape en illusjon av en forklaring der de tradisjonelle metoder må melde pass. For selvsagt er det aldri påvist noen mekanisme for rendyrket ondskap i menneskesinnet. Det som oppfattes som ondskap lar seg enklest forklare ved hjelp av andre tilbøyeligheter som både kan påvises og har en biologisk forklaring. Og det er kun denne «ingeniør» forståelsen av atferd som kan være fruktbar på den måten at det er først da vi kan forholde oss rasjonelt til fenomenet og kanskje gjøre noe med det. Metafysiske forestillinger kan være god mat for fantasien, men det bør stoppe der. Når vi som samfunn skal handle bør rasjonaliteten overta.

Se for øvrig dette innslaget og gjør dine egne refleksjoner.

Forakten for det svake

Sannsynligvis er det nær sammenheng mellom forestillinger om ondskap og forakten for det svake. De bildene som tegnes av det onde menneske er preget av svakheter og sårbarheter. Mennesket er av formet av seksuell seleksjon. Det er naturlig for en slik mekanisme å fremelske det sterke og fullkomne som attraktivt, og tilsvarende avsky for det svake og sårbare. Menneskets kollektive ubevisste bilde av det onde gjenspeiler akkurat dette. Jeg hørte en gang et mobbeoffers historie på Ekko 25.mai 2014. Det var en sterk historie om en ung jente som ble trakassert og utestengt av sine medelever på skolen. Men det jeg bet meg merke i noen av de karakteristikker hun fikk høre om seg selv og som fungerte som begrunnelser for mobbingen. Her kom karakteristikker som:

·         Fattig

·         Ikke pen

·         Dum

·         Stygge klær

Etter å ha sett bilde av henne og sett hva hun har skrevet passer dette neppe særlig godt i dette tilfellet.  Men det er innholdet og typen karakteristikker som er interessant her. Hva er en god grunn for å plage og utestenge andre?
Dette passer godt med det bildet som vår kultur ubevisst tegner av det onde menneske. Disse tingene henger sammen og kan sannsynligvis tilskrives en manifestasjon av tilbøyelighet til forakt for det svake. Når jeg lister opp dette, slik som jeg gjør, så blir selvsagt urimeligheten i det svært synlig. For det er urimelig og meningsløst å behandle mennesker dårlig utelukkende for det de er.  Dette er et godt eksempel på hvor viktig det er å få de trollene som ligger latent i oss ut i solen, slik at vi kan se dem og måle dem opp mot de standarder vi helst vil stå for. Forhåpentligvis så vil slike troll forsvinne som dug i lyset av en slik sol.

 

Ondskaps-forestillingen som sosialt alibi for utløsning av aggresjon

Forestillingen om det onde spiller direkte på biologisk programmering i form av frykt, angst eller aggresjon. Alt dette er førspråklige mekanismer som utløser førspråklige primærstrategier. Det er ingen analyse i dette, det handler kun om organismens primære strategier i møte med andre vesener, som enten kunne angripes og spises, elimineres eller som man måtte komme seg bort ifra. Dette er mektige krefter i vårt sinn. Og selvsagt er de manipulerbare. I det sosiale univers er den virtuelle virkeligheten definerbar. Det betyr at grupper og enkeltmennesker kan defineres som farlige eller onde, uten at det egentlig er noen realitet i dette. Her er det vesentlig å forstå, at i den grad dette utløser sinne, så utløser det også et behov for tilfredsstillelse av dette sinnet. Opp imot dette blir kunnskap og forståelse en trussel mot denne tilfredsstillelsen. Dette gir motivasjon for å opprettholde rettferdiggjørelsen av å få utløst sinnet, ved å hindre forståelse. Kunnskapsutviklingen kan hindres ved hjelp av manipulasjon eller hindre arenaer for dette, imøtegå ethvert forsøk på forklaring med at det handler om manipulering eller forsvar. På den måten søker den sinte å opprettholde demonfantasien, eller hatideologien eller syndebukken, slik at dette gir et sosialt alibi for «rettferdig» utløsning av aggresjon.

I det modne samfunn vil man være oppmerksom på slike mekanismer. På den måten vil samfunnet også kunne innrettes slik at dette ikke får overtaket. En viktig del av dette er et godt menneskesyn, et ufravikelig menneskeverd, og imøtegåelse av alt av hat-ideologier og monsterfantasier.