Finnes det onde mennesker?

Absolutt alle mennesker som har evne til rasjonell atferd begår noen ganger handlinger som, av noen, oppfattes som onde. Men de færreste ønsker å fremstå som onde monstre. Noen ønsker kanskje å fremstå som sterke og kompromissløse. Men selv det gir ingen grunn til å oppfatte seg selv som ond.  
Så har vi alle de av oss som sliter med selvkontrollen. De ønsker å være gode og snille, men de er slaver under egne følelser, og klarer ikke å korrigere sin atferd slik de skulle ønske.
Så har vi mennesker som handler i affekt. De kan være i ekstreme livssituasjoner eller belastninger som utløser dette. Noen ligger under for rus eller de er mentalt syke.

Så har vi den varianten av grå pliktoppfyllende mennesker som tilfeldigvis underkaster seg et system, gjerne et system med mange gode sider, men som også har en eller annen menneskefiendtlig agenda. Det sies at «veien til helvete er brolagt med gode intensjoner». I enhver ideologi hvor man definerer ut onde mennesker, utgjør en risiko for alt fra overgrep til folkemord. Det handler om små steg, hvor det ene tar det andre, hvor man til slutt blir deltaker i handlinger man aldri hadde drøm tom at man kunne bli med på.

Er alt dette onde mennesker?

Refleksjonen om godt og ondt i Etikk Generelt gir grunnlag for å konstatere at ondskap er et abstrakt begrep. Det er en sosial konstruksjon, og det fungerer delvis upresist i vår kommunikasjon med hverandre. Den innebygde mentale subjektiviteten i dette vil selvsagt medføre store meningsforskjeller i forhold til hva som er godt og ondt, og hvem som egentlig er onde. Når noen i familie A dreper en i familie B, vil familie B oppfatte dette som ondskap som må hevnes. Når noen i familie B dreper en i familie A, er det for B en rettmessig hevn, mens for A ren ondskap som må hevnes. Slik fungerer blodhevnen som en prosess som egentlig går i loop til både A og B er utryddet.  

Innenfor empatisk etikk finnes ikke det onde mennesker. Mennesker begår handlinger, og noen av dem kan karakteriseres som onde dersom den primære intensjonen er å påføre andre lidelse. Men koblingen derfra til å karakterisere hele mennesket bak som ondt, er ingen logisk nødvendighet. Empatisk etikk har høyt fokus på å isolere det opplevende subjekt fra ressurstilgang og handlinger. Disse tre henger riktig nok nøye sammen i forhold til det å skape atferd.  Men det er vesentlig å få frem den nyansen at et menneske ikke er hva det har, og det er heller ikke sine handlinger.
Empatisk etikk gir ingen åpning for degradering av menneskets etiske verdi med utgangspunkt i hva man har eller hva man gjør. Det er nettopp denne etiske isolasjon av subjektet som gjør empatisk etikk til et subjektivistisk prosjekt. «ismen» her handler om menneskets ubetingede menneskeverd, som igjen betinges av subjektets evne til livskvalitet. Dermed er også adgangen til å definere hele individet som ondt utelukket. For en slik operasjon innebærer nettopp en slik degradering, ja ikke bare degradering, men diametral vending av verdibegrepet over til negativ polaritet. Det onde er noe som skal hates, pines og destrueres.  Med ondt skal ondt fordrives, som det heter. En slik tilnærming er implisitt uaktuell innenfor empatisk etisk tenkning.

Det vi opplever og karakteriserer som ondskap blir til i subjektets opplevelse av hendelser. Det er ikke noe objektivt ved det. I går spiste jeg kylling. Det smakte utmerket og var en positiv opplevelse for meg. Men for kyllingen, som er kunstig frem-foredlet til å produsere maksimum kjøtt, på kortest mulig tid, som har stått i tre måneder i en hall stappet så full av kyllinger, at ingen av dem noensinne vil oppleve å springe, eller gjøre noe annet med utgangspunkt i sin autonome natur, som til slutt brutalt og effektivt slaktes ut av dette livet, for kyllingen er dette den rene ondskap. Dette er den empatiske etikks mest grunnleggende erkjennelse. Det er at opplevelsen av det onde er subjektivt og relativt. Det gjør det umulig å overføre dette til noen form for objektiv realitet. Til sammen gir dette en god pekepinn om at begrepet ondskap ikke er noen målbar vitenskapelig størrelse, men en sosial konstruksjon som kun har sin eksistens i kraft av menneskets sosiale interaksjoner.

 

Hva driver mennesket til onde handlinger?

Innenfor empatisk etikk kan altså en handling karakteriseres om ond dersom hensikten primært er å skape lidelse hos andre. Dette er ikke det samme som f.eks. kynisme hvor den handlende lar være å ta hensyn til hvilke lidelser handlingen medfører hos andre, så lenge egen intensjon med handlingen oppnås.  Når det er sagt er det kanskje grunn til å anta at kynisme er et langt større problem for det sosiale samspill enn ondskap. I de fleste sammenhenger er jeg så godtroende at jeg tenker at de fleste mennesker ikke har onde hensikter. Men flesteparten av oss har langt større potensiale for kynisme. Dette gjelder særlig dersom avstanden til lidelsen er stor. Da blir ikke empatien vekket. Og nettopp empatien er noe av det viktigste bolverket vi kan ha mot kynisme. Men i forhold til ondskap er det paradoksalt nok motsatt. Uten empati blir ideen om å påføre andre lidelse emosjonelt meningsløs. Dette er empatiens skyggeside. Normalt handler jo empati om å glede seg med andre og også å kunne lide med andre. Ondskapen er diametralt motsatt. Da handler det om å ergre seg over andres glede, men også å nyte andres lidelse. Mye av denne problematikken har jeg tatt for meg i refleksjonen om det plagende mennesket. Men for å konkretisere på drivkrefter så tror jeg følgende liste dekker sånn noenlunde:

1)   Hat/aggresjon

2)   Dominans

3)   Forakt

4)   Hevn

5)   Sosial Rangering

6)   Det er også verdt å merke seg at den sosiale ventilasjonseffekten og opportunistisk tilslutning til overmakten, utrykk for frykt, avindividualisering, tilskitning, Narsissistiske trekk eller umenneskeliggjøring er mekanismer som fungerer som vikarierende forsvar for det å begå ønskede onde handlinger.

 

Forestillinger om ondskapen

Forestillingen om ondskapen som noe selvstendig eksisterende i seg selv er en illusjon. Ondskap hører til under det jeg kaller for sosiale konstruksjoner.  Men det kan være interessant å undersøke våre forestillinger om ondskap slik de fremstår for oss i det mentale landskap.

Karakteristikken «ond» er et kraftig virkemiddel i det sosiale spill. Et menneske som får dette stemplet vil automatisk utløse de negative assosiasjoner vi forbinder med ondskap.  Sannsynligvis er de kulturelle variasjonene store. Men det er faktisk interessant å bli oppmerksom på hvilke egenskaper vi bevisst eller ubevisst forbinder med begrepet. Bildet av dukken er i så måte både interessant og karakteristisk. Bildet er hentet fra et skjult kamera opplegg hvor man skremte tilfeldig forbipasserende med et hyl fra en «ond» baby. Det som er interessant å reflektere over her, er hvordan denne dukken er utformet og hva den egentlig gjenspeiler. Det vi ser er at øyne og ansikt er rødt og oppsvulmet. Det tyder på sykdom. Ansiktet er slimete over det hele. Igjen antyder det sykdom eller generell svekkelse. Utrykket er sinne, eller fortvilelse. Og etter det jeg kan huske så var det en ganske skrikende stemme også. Ikke rart at folk kvapp til. Det jeg prøver å sette fokus på er en fantasiforestilling om ondskap som noe heslig abnormt. Dette kan igjen assosieres tilbake til sykdom som igjen assosieres med smittefare, og misdannelser som igjen assosieres med dårlig genkvalitet. Bildet med tegningen er klippet fra en karikatur i Dagbladet. Det er en kommentar til debatten om omskjæring av guttebarn, hvor det Jødiske trossamfunn er høyt på banen. Her gikk debatten høyt fordi det fortolkes dit hen at omskjæring slås i hartkorn med pedofili. I vårt samfunn er sannsynligvis pedofile selveste ur-symbolet på ondskap. Tegningen viser i alle fall, en ubarbert, uflidd, frastøtende mannsperson. Og det passer jo bra med det mønstret av ondskap, vi generelt finner i tegneserieverden. Her er det jo mange kreative skurkeforestillinger der, men gjengangeren er ofte en litt småskjeggete mann, skitten, dårlige klær, rotete hus og et vrak av en bil. Alt dette henspeller på lavt livsoverskudd. Den onde munn er ofte skeiv, en velkjent biologisk indikasjon på lav genkvalitet. Samlet gir dette bildet av det ufullkomne mennesket, den syke, den heslige. Og akkurat det med å fremstå som heslig refererer seg direkte til vår grunnleggende tilbøyelighet til vemmelse. Og vemmelsen er igjen på underfundig vis knyttet an mot moral, i dette tilfellet ondskap eller dårlig moral. Og nettopp denne assosiasjonen med ondskap fjerner effektivt enhver form for empati. Tilbake står vi med frykten, forakten, antipatien og aggresjon. Det siste bildet er hentet fra en Disney-produksjon. Det forestiller en heks som etter all sannsynlighet forfører en prinsesse. Middelalderes heksehysteri var basert på en geriatrisk forakt for eldre kvinner. Igjen så ser vi at alderdom, svekkelse stygghet og kroppslig utilstrekkelighet blir markører på ondskap. Og her møter vi også kontrasten, som er den uskyldige prinsesse, gjerne også naiv og godtroende. Det gode menneske er ofte vakkert, symmetrisk velformet i velordnede omgivelser. Med andre ord, fravær av sykdom, velstående, god genkvalitet. Dette forbinder vi med det attraktive, noe som sannsynligvis også forbindes med det gode (hvorfor skal en rik person stjele fra meg?). Da er også selvsagt veien kort til å snu aldri så lite på forløpet. Ondskapen medfører forfall hos mennesket, mens den gode moral skaper det vellykkede mennesket.

 

Denne forestillingen sitter dypt. Noen har fortalt meg at Adventistenes profetinne, Ellen G. White, en gang fortalte at hun så Satan i et syn. Forestillingen om Satan har utgangspunkt i en del bibelske passasjer om en storslagen vakker skapning, fullkommen på alle måter, men som falt i synd og ble til ondskapens store fyrste.  Ellen G. White kunne se at Satan en gang hadde vært en storslagen vakker skapning, men at han etter årtusener i synd bar klare preg av forfall. Dette kan nok igjen være basert på en underliggende ide om at menneskets fall i synd, etter hvert preger menneskehetens forfall. Igjen ser vi hvordan religiøse forestillinger kan være preget av tilbøyeligheter som enklest lar seg forklare med biologi.

Ondskap er også ofte brukt som den ytterste forklaring på voldshandlinger og drap. Igjen skyldes det forestillinger om ondskap som en konkret tilbøyelighet i mennesket. Alt som ikke kan forklares via psykologi eller sosiologi skyldes enkelt og greit ondskapen i seg selv. Selvsagt er dette en ren avsporing. Det er et forsøk på å skape en illusjon av en forklaring der de tradisjonelle metoder må melde pass. For selvsagt er det aldri påvist noen mekanisme for rendyrket ondskap i menneskesinnet. Det som oppfattes som ondskap lar seg enklest forklare ved hjelp av andre tilbøyeligheter som både kan påvises og har en biologisk forklaring. Og det er kun denne «ingeniør» forståelsen av atferd som kan være fruktbar på den måten at det er først da vi kan forholde oss rasjonelt til fenomenet og kanskje gjøre noe med det. Metafysiske forestillinger kan være god mat for fantasien, men det bør stoppe der. Når vi som samfunn skal handle bør rasjonaliteten overta.

Se for øvrig dette innslaget og gjør dine egne refleksjoner.

 

 

 

 

 

Forakten for det svake

Sannsynligvis er det nær sammenheng mellom forestillinger om ondskap og forakten for det svake. De bildene som tegnes av det onde menneske er preget av svakheter og sårbarheter. Mennesket er av formet av seksuell seleksjon. Det er naturlig for en slik mekanisme å fremelske det sterke og fullkomne som attraktivt, og tilsvarende avsky for det svake og sårbare. Menneskets kollektive ubevisste bilde av det onde gjenspeiler akkurat dette. Jeg hørte en gang et mobbeoffers historie på Ekko 25.mai 2014. Det var en sterk historie om en ung jente som ble trakassert og utestengt av sine medelever på skolen. Men det jeg bet meg merke i noen av de karakteristikker hun fikk høre om seg selv og som fungerte som begrunnelser for mobbingen. Her kom karakteristikker som:

·       Fattig

·       Ikke pen

·       Dum

·       Stygge klær

Etter å ha sett bilde av henne og sett hva hun har skrevet passer dette neppe særlig godt i dette tilfellet.  Men det er innholdet og typen karakteristikker som er interessant her. Hva er en god grunn for å plage og utestenge andre?
Dette passer godt med det bildet som vår kultur ubevisst tegner av det onde menneske. Disse tingene henger sammen og kan sannsynligvis tilskrives en manifestasjon av tilbøyelighet til forakt for det svake. Når jeg lister opp dette, slik som jeg gjør, så blir selvsagt urimeligheten i det svært synlig. For det er urimelig og meningsløst å behandle mennesker dårlig utelukkende for det de er.  Dette er et godt eksempel på hvor viktig det er å få de trollene som ligger latent i oss ut i solen, slik at vi kan se dem og måle dem opp mot de standarder vi helst vil stå for. Forhåpentligvis så vil slike troll forsvinne som dug i lyset av en slik sol.

 

Ondskaps-forestillingen som sosialt alibi for utløsning av aggresjon

Forestillingen om det onde spiller direkte på biologisk programmering i form av frykt, angst eller aggresjon. Alt dette er førspråklige mekanismer som utløser førspråklige primærstrategier. Vi kjenner det som intuisjon. Det er ingen analyse i dette, det handler kun om organismens primære strategier i møte med andre vesener, som enten kunne angripes og spises, elimineres eller som man måtte komme seg bort ifra. En viktig driver for fremdyrking av ondskapsforestillingen, er det jeg kaller for aggressivt begjær. Dette er mektige krefter i vårt sinn. Og selvsagt er de manipulerbare. I det sosiale universet er den virtuelle virkeligheten definerbar. Det betyr at grupper og enkeltmennesker kan defineres som farlige eller onde, uten at det egentlig er noen realitet i dette. Her er det vesentlig å forstå, at i den grad dette utløser sinne, så utløser det også et behov for tilfredsstillelse av dette sinnet. Opp imot dette blir kunnskap og forståelse en trussel mot denne tilfredsstillelsen. Dette gir motivasjon for å opprettholde rettferdiggjørelsen av å få utløst sinnet, ved å hindre forståelse. Kunnskapsutviklingen kan hindres ved hjelp av manipulasjon eller hindre arenaer for dette, imøtegå ethvert forsøk på forklaring med at det handler om manipulering eller forsvar. På den måten søker den sinte å opprettholde demonfantasien, eller hatideologien eller syndebukken, slik at dette gir et sosialt alibi for «rettferdig» utløsning av aggresjon. Oppdag at i den grad dette manifesterer seg i negative handlinger mot andre, så tennes akkurat den samme mekanismen hos den eller de som rammes. Dermed sprer dette seg som et virus. Dette kan med andre ord forgifte det sosiale klimaet i omgivelser og kultur.

I det modne samfunn vil man være oppmerksom på slike mekanismer. På den måten vil samfunnet også kunne innrettes slik at dette ikke får overtaket. En viktig del av dette er et godt menneskesyn, et ufravikelig menneskeverd, og imøtegåelse av alt av hat-ideologier og monsterfantasier.

Hvem er Satan?

Den ultimate forestillingen om ondskap finner man ved å studere egenskapen til de mytologiske guder, halvguder og skikkelser som forbindes med ondskap og svik. Selv har jeg latt meg fascinere av halvguden Loke fra norrøn mytologi. Han fikk en helt uplanlagt en fremtredende rolle i romanen Gudenes sang. Det er noen egenskaper ved Loke som lett gjenkjennes, særlig i alfa-mennesket. Han er stor mektig, manipulerende, svikefull men like fullt med blandede egenskaper. Altså ikke tvers gjennom ond. Med andre ord noe som nærmer seg de egenskaper jeg forbinder med alfa-mennesker. Innenfor kristendommen og jødedommen finner den mer rendyrkede ondskap, personifisert i Satan. Kjært barn har mange navn. I denne sangen benevnes han med andre gudenavn fra Midtøsten. Fra eget språk kjennes hans om Fanden, med avledet banneord «faen». Fra dialekten min finner vi uttrykk som «Han Gammel-Erik», «Han Tytje», «Han Snørk», osv. Jeg tviler på at det er så forskjellig fra mange andre språk. Jeg har den hypotesen at dette har opphav en arketyp utledet av de onde og farlige fasettene ved alfa-mennesket. Jeg har skrevet om arketyper her, og ramset opp noen skikkelser som jeg har hypoteser om kan være biologiske arketyper her. Her snakker vi spesifikt om den arketypen som jeg kaller for fienden. Det har jeg skrevet litt om her. Det som er å reflektere over er at dette har utgangspunkt i alfa-mennesket, som igjen har utgangspunkt i foreldrereaksjon. Foreldre rollen er å gi barnet omsorg, trygghet og ressurser. Trygghetsdimensjonen handler jo om foreldrenes makt. Opp mot gude-forestillingen eskalerer jo dette til allmakt og allvitenhet. Det har jeg beskrevet her.  Som små barn, ligger nettopp denne oppfatningen intuitivt: foreldrene er allmektige. Tryggheten skapes av denne tiltroen, og den forutsetter ubegrenset forsvarsevne. Betingelsen for dette er fysisk styrke, gjerne representert med en mer grunnleggende arketyp, nemlig størrelse. Foreldrene er mange ganger større enn barnet. Den arketype intuitive fortolkning av dette er allmakt. Her er det avgjørende at alfa-mennesket har evne til å fremstå farlig og være farlig. Dette gir en dobbelthet. For farlighet kan også ramme meg, dersom den mektige får uvilje mot meg. Herav kommer behovet for selvberettigelse, altså at den mektige «har velvilje for meg og står på min side». Abstraherer vi farligheten for seg selv, har vi prototypen på fienden, eller monsteret. Altså det mektige vesenet som ikke vil meg vel, er det farligste jeg kan blir rammet av.

Vi ser også menneskets rangeringsmekanismer utkrystallisert i våre forestillinger om Gud og Satan. Gud rageres over Satan, fordi han er større og mektigere. I forhold til Gud, har Satan rollen som opposisjon, provokatør og en som hater Gud. Vi kjenner det igjen fra rivalisering mellom alfa-mennesker.

Den arketype fiendeforestillingen har mest sannsynlig emosjonelt opphav i menneskets aggressive tilbøyeligheter. Jeg har selv opplevd drømmer hvor jeg har blitt skremt av eget sinne og opplevd det å bli forvandlet til monster av mitt eget raseri. Jeg tenker at dette er nærliggende. Vi har en iboende aggressiv drivkraft, som er dårlig kompatibel med det å skulle fungere i våre nære omgivelser. Det er neppe tilfeldig at Karl Gustav Jung snakker om dette som skyggen, og at mange har blitt overveldet av å se denne delen av villdyret i hvitøyet. Men det er altså noe som er i oss, som vi forstår hvorfor er der, men som også må undertrykkes, eller i alle fall tildekkes i det dagligdagse møtet med våre omgivelser. Det at dette materialiseres i form av et mangfold av fantasier og til og med i form av overnaturlige vesener, kan altså forstås som en kanalisering av alt dette. Her er det også vesentlig å forstå at selv om vi vokser opp i trygge omgivelser, og kanskje spesielt da, så har vi behov for å utvikle denne siden av oss. Det handler om at vi forberedes biologisk, også for å kunne møte fiendtlige omgivelser. Derfor fascineres vi av historier og fantasier om det farlige, onde mennesker og dyr, monstre og overnaturlige vesener. Slik gir det energi til utvikling av kollektive forestillinger og myter, som etter hvert kan inngå i vår forståelse av verden.

Svaret på hvem Satan er: Han er i oss alle.

Ondskap i empatisk etikk

Empatisk etikk avviser eksistensen av onde mennesker.  Likevel er det mening i å kunne karakterisere handlinger som onde. I empatisk etikk vil de fleste handlinger ha en såkalt dobbel moralsk natur. Det vil si at enkelthandlinger både kan ha gode og onde komponenter. Da handler det om at begrepsparet godt og ondt, er låst mot rett og galt. Dette er for å demme opp mot rettferdiggjøringer som åpner for etiske singulariteter. Omtrent alle handlinger medfører en kjede av hendelser som kan treffe mange forskjellige individer. Noen av hendelsene var gode for noen og andre traff individer på en måte som opplevde som et onde. Mennesket er dermed utilstrekkelig og vil for all tid være avmektig opp mot en moralsk fullkommenhetsideologi. Empatisk etikk representerer en realitetsorientering som trekker oss ned på jorden opp mot slike glansbilde-idealer. Det handler om å ta sitt ansvar, og utvikle vilje til å navigere gjennom dette livet som ufullkomne mennesker.  Og da handler det ikke minst om å tåle og tolerere oss selv, og hverandre.

Problemet er at vi har innebygde biologiske drivkrefter i oss som frister oss og gir impulser til det motsatte. Da tenker jeg spesielt på dette jeg kaller for aggressivt begjær.

Her kan det være riktig, og på sin plass å karakterisere dette som ondskapsfullhet. Dette er noe som er iboende i oss alle, og det er en del av det jeg kaller for villdyret i oss. En del av min filosofi handler om viljen til å se villdyret «i hvitøyet». Da handler det åpenbart om å styrke bevisstheten om at dette er noe som er iboende i meg, og i alle andre mennesker.

 

Menneskets evne til aggressivt begjær får betydning av hva ondskap er. Dette er beskrevet slik i Etiske Bedømmelser:

1)   En handling er destruktiv dersom den er motivert av ønsket om å ødelegge for andre, eller å hindre andre i å oppnå goder.

2)   En handling er sadistisk dersom den er motivert av tilfredstillelse av andres lidelse.

Handlinger som er motivert på en slik måte at det faller inn under disse punktene, kan karakteriseres som ondskapsfulle.

Det som definerer ondskapen er altså ikke bare viljen til å ramme andre, men at det er selve målet. Målet er tilfredstillelse. Empatisk etikk skiller mellom kynisme og ondskap.  Kynisme handler om å ignorere subjektet. Ondskapen ignorerer ikke subjektet, den adresserer det negativt. Da blir det også en egen logikk i motsetningen mellom det gode og det onde. Det gode, som er kjærligheten og som har basis i omsorg, adresserer subjektets velvære, mens det ondskapsfulle altså adresserer subjektets motgang og lidelse. Begge disse motsetningene har opprinnelse i begjær. Det paradoksale er at begge impulsene - både aggressivitet og omsorg - er innebygget i de fleste moralsystemer. Det er kun empatisk etikk som karakteriserer moral basert på aggressivt begjær som «moralens onde tvilling», og tar avstand fra dette.  

Det jeg vil poengtere her er at det er viktig at vi ikke fornekter ondskapen i oss selv og andre. Det å fornekte eksistensen av dette, særlig i seg selv, er ensbetydende med det jeg kaller for å bli slave av villdyret. Og fornektelsen er ofte omfattende. Det har jeg reflektert over her.

Vi har et utrykk som heter «ulv i fåreklær». Mitt poeng her handler om at forestillingen om det «onde mennesket» er en falsk forestilling. Og den er der fordi det beroliger oss å tro at vi kan se ondskapen, bare ved å se hvordan individet ser ut. Vi kan sortere mennesker etter utseende, etter elendighet, så kan vi rydde oss en paradisøy hvor alt dette er utryddet fra vårt åsyn. Som vanlig er dette en intuisjon preget av dyp villfarelse.

Innse det: Vi lever i en tid av tapt uskyld. I løpet av de siste århundrene har menneskeheten tapt mer uskyld enn vi har gjort i de hundre tusen foregående årene. Denne listen her hentet fra refleksjonen om det filosofiske underskuddet i «Fra villdyr til menneske og tilbake igjen».

·       Vi tapte krigens uskyld da vi så 1. Verdenskrig.

·       Vi tapte kapitalismens uskyld da vi så krakket 1929

·       Vi tapte krigsvåpnenes uskyld da vi så atombomben 1945

·       Vi tapte vår moralske uskyld da vi så Holocaust 1945

·       Vi tapte markedsmekanismenes uskyld da vi oppdaget miljøskadene på 1970-tallet

·       Vi tapte religionenes uskyld da vi så terrorangrepene mot USA 2001

·       Vi tapte filosofiens uskyld da vi så misbruket av postmodernismen 2010-tallet

·       Vi tapte demokratiets uskyld da vi så valget av Donald Trump 2016 

 

Denne listen kan selvsagt diskuteres, alt etter ståsted. Men jeg tror at et av disse sjokkene overgår alt det andre jeg har nevnt. Det er Holocaust og Nazi Tyskland. Sjokket handler om at dette var jo Tyskland. Det skjedde i et demokrati. Det skjedde i protestantismens høyborg. Og mangt en gang har jeg sett forundringen over at dette jo var «vanlige mennesker». Vi har sett bildene av kommandantene fra Auschwitz på piknik ute i det fri. Det kunne vært uskyldige bilder, som av våre besteforeldre i albumene hjemme. Egentlig vet jeg ikke om vi har kommet oss over sjokket på at dette kunne skje, midt i kjernen av en velutviklet sivilisasjon, et velmenende demokrati, en høykirkelig kultur, et folk av høy disiplin, høy moral med verdens fremste teknologi og kunnskap. Så viser det seg at de også kunne etablere industriell produksjon av folkemord.

Jeg har nevnt dette med «ulv i fåreklær», at vi ikke kunne se noe på noen, at vår intuisjon om ondskapen faktisk er fullstendig verdiløs. Vi så ikke dette komme. Så vi har holocaust-fornektelsen. Den er konkret og lett å sette fingeren på. Men finnes det ikke en annen fornektelse her? For det er en nesten uunngåelig konklusjon at dette må være et potensiale som er en del av oss alle sammen. I vår tid er dette blitt en del av en vulgarisert parodi. Stemplet ved navn «rasist» har jo nettopp sitt opphav i dette. Oppdag hvordan dette blir en del av fornektelsen, idet vi setter dette stemplet på alt som er politisk avvikende og på den måten fornekter at vi selv «glansbildene» kan være en del av dette. Oppdag hvordan denne type praksis gir det påskudd vi trenger for å slippe å ta sjokket inne over oss: Jo det kunne ha vært deg, det kunne ha vært meg. Adolf Hitler og hans nazi-parti ble det desidert største partiet ved valget i 1932, og enda større ved valget i 1933. Det tyske demokratiet avskaffet seg selv, ved demokratiske valg. Den iboende skygge i det tyske folk ble materialisert i en vekselvirkning mellom en karismatisk fører og massesuggesjon. Dersom noen i sin villfarelse går rundt og tror at de hadde havnet på «den gode siden» i denne prosessen, er sannsynligheten høy for at man tar feil. Og det gjelder begge sider i vår polarisert tid. Det gjelder både de som utøver sin sosiale vold gjennom å kalle alt eller alle de som ikke er politisk korrekte for «rasister», og de som sorterer alle muslimer under «den onde paraply», og de som sorterer alle «vantro» under den onde paraply. Oppdag at det er intoleransen, frykten, antagonismen og hatideologien i seg selv som er problemet. I kjølvannet av 11.september 2001, kom jeg i dialog med noen kristne, hvor jeg påpekte at elementer i deres egen tenkning sammenfaller med de dominerende mekanismene bak terrorangrepene. Det ble forståelig nok store protester. Men dette handler om å se dybde. Denne terroren handler om sterk tro, ubetinget lydighet, sortering mellom gode og onde mennesker, og moralsk abduksjon. Alt dette er til dels sterke ingredienser også i den kristne religionen. Men dette handler lite om ideologier og religioner. Dette er bare manifestasjoner. Dette går dypere. Det handler om erkjennelsen av vår felles menneskelige natur sammen og hvilket potensiale den har både positivt, men også det negative.

Hvem er villdyret?

Rundt om i mine tekster bruker jeg ofte begrepet «villdyret» eller «dyret» i oss, som en metafor. Dette handler om evolusjonen og erkjennelsen av at vi mennesker bare er en videreutvikling av andre arter (det vi kaller for «dyr»). Erkjennelsen blir jo da at mesteparten av meg, ikke bare min kropp, men også min hjerne, består av utrustninger, innretninger og funksjonalitet som har er utviklet lenge før mennesket ble menneske, og dermed også ofte tilpasset helt andre kår enn de kunstige omgivelsene mennesket har skapt for seg selv i dag.  Vi har dyret i oss, og vi kjenner det hver eneste dag. Kultur og historie er jo full av myter, metaforer og forestillinger som gjenspeiler akkurat dette. Det «dyriske» i oss symboliserer ofte skyggesider i oss, ofte noe som er subtilt, under overflaten. 

Jeg har tenkt litt på dette med «ulven» i fåreklærne. Noen ganger fristes jeg til å tenke at det ikke er tilfeldig at det er ulven som ofte brukes som metafor. Kanskje er det noe vi forbinder med ulven, som treffer oss spesielt som mennesker. Ulven lever i flokk. Det gjør vi også. Alene, som ensomt dyr, har ulven ry på seg for å være feig. Det kjenner vi oss også igjen i. Og ulven angriper i flokk. Da er den adskillig «større i kjeften». Vi kjenner oss igjen. Og ikke minst er det mange som oppfatter ulven som å være ond. Det handler jo om at vi opplever ulven som en trussel mot oss mennesker og våre husdyr. Ryktet er nok adskillig overdrevent. Som mat er vi mennesker langt mere fristende for isbjørner. Men det er ulven som har fått denne litt tvilsomme rollen i vår mytologiske skyggeverden. Og igjen handler det nok om at det er noe ved den som treffer oss på det dype plan. Når jeg snakker om villdyret, så må jeg ikke misforstås dit hen at jeg utelukkende snakker om ondskapen i oss. Villdyret representerer hele vårt emosjonelle og kroppslige repertoar. Det er derfor jeg sier at den som dreper villdyret, han dreper også meningen med livet. Det er en dyp erkjennelse at vi for evig er bundet til masten med dyret i oss, på godt og ondt. Jeg har kanskje nevnt det andre steder, men i min roman om Gudenes sang, anklager jo Munken Gud for å ha skapt mennesket med disse mentale skavankene i oss, som også bringer frem ondskapen i oss. Kanskje er dette romanens dypeste punkt. Og jeg hadde ingen baktanker da jeg skrev det. Guds svar kom bare som en intuitiv respons: «Vil da mennesket fortsatt være menneske»? Og dette er kanskje humanismens dypeste spørsmål. For dette handler til sist om viljen til menneskets eksistens i universet. Og det representerer egentlig et svar på «det ondes problem», på en ny og overraskende måte.
Poenget her er at vi er for evig er bundet til masten med dyret i oss. Vi er ikke barn av paradis. Paradisets porter vil alltid være stengt for oss. For der kan vi ikke være. Det å se villdyret i hvitøyet er å komme til forsoning med disse realitetene. Men det betyr også viljen til å akseptere at ondskapen eksisterer i oss alle, og at våre glansbildeforestillinger, er illusjoner.

Begrepet «ulv i fåreklær» setter fingeren på at du kan ikke se eller ta dette på det i det ytre. Tvert imot er ondskapen farligst og mest effektiv når den opererer i det skjulte. Alle de vi oppfatter som elendige mennesker, er jo begrenset i sine handlingsrom, nettopp på grunn av måten de blir bedømt på. Beklager å måtte si det: Det er glansbildene som er de desidert farligste. Det er mennesker med høy sosial appell, og mennesker med høy empatisk appell. Du finner sjelden psykopater blant frastøtende mennesker. Det er de spennende og tiltrekkende vi bør være oppmerksomme på. Men nå er det viktig å ikke skape en ny hatideologi ut av dette. Jeg elsker narsissister, så lenge de holder seg i en boble hvor de ikke kan skade andre. Ofte kan det være slik at mennesker som står bak de største kunstverkene, den beste musikken osv. kan ha store innslag av narsissistiske trekk. Jeg snakker ikke her om å demonisere noen. Men det er åpenbart at ondskapen har noen vilkår som må være til stede for at den skal kunne utfolde seg. En oppgave for det modne samfunnet er å investere i forskning for å identifisere disse vilkårene, slik at de kan adresseres.

Jeg kan godt tenke meg å sette fokus på det jeg kaller for sosial vold. Først en presisering: All vold er ikke ondskap slik jeg beskriver det i denne teksten. Vold kan også begås instrumentelt. Da er det ikke individets lidelse eller destruksjon som er målet. Men volden utøves instrumentelt som et middel til å oppnå noe annet. Da er dette onde handlinger, men ifølge min definisjon er ikke dette ondskap. Og det er viktig å se forskjellen på kynisme og ondskap. For det handler om å forstå og akseptere at mennesker også begår onde handlinger, fordi de tilfredsstilles av den smerten de påfører andre. Vi må ikke lukke øynene for at dette er en drivkraft som er i oss. Vi må heller ikke lukke øynene for at det godt kan være vanlige mennesker, gjerne i gode posisjoner, som kan agere nettopp på en slik motivasjon. Og motivasjonen er nøkkelen her. For selvsagt vil jo anseelse og sosial posisjon være avhengig av at denne grunnleggende motivasjonen ikke avsløres. Og det er her sosial vold kommer inn som et fristende instrument. Det holder at man finner gode påskudd for det man er med på. Så kan man tilfredsstille seg selv med dette, og komme greit unna det. Sosial vold har, i sin grunnleggende natur at den er skjult. Vi ser den ikke, og vi forføres stadig av dens retorikk. Jeg vil hevde at omtrent alt vi har av historier om folkemord har store innslag av sosial vold i seg. Jødene fikk sitt rykte ødelagt. De ble angrepet via konspirasjonsteorier og verktøy som Sion Vises Protokoller. Man kastet seg over sosial arv av typen «de drepte Jesus». De ble stemplet som «skadedyr». De ble avindividualisert. De mistet all sin moralske status. Alt dette er sosial vold. Og det var nettopp den sosiale volden som beredte grunnen for det fysiske som senere skulle komme. Studer gjerne opptakten til folkemordet på tutsiene i Rwanda. Oppdag akkurat den samme trenden. En tsunami av sosial vold i opptakten til det hele.

Men dette går mye lengre enn som så. Sosial vold skjer hele tiden rundt oss. Vi bedriver sosial vold hver gang vi deltar i baktalelse, i ekskluderinger, hver gang vi akseptere hatideologier, hver gang vi kaller noen for «avskum». Jeg har nevnt aggressivt begjær. Dette må gjerne følges opp ved å reflektere over aggresjonens manifestasjoner.
Det som er vesentlig er at dette ikke lar seg handtere ved hjelp av overflatisk intuisjon. En del av ondskapen er at den er mesterlig kamuflert, nettopp i fenomener som sosial vold. Ulven er i «fåreklær» og vi er i behov av omfattende kunnskap og kompetanse for å oppdage både oss selv og andre, som ondskapsfulle mennesker. Dette må vi leve med. Men det er definitivt mulig å utvikle metoder og innretninger som demper dette ned mot et minimum. Og det er jo en forutsetning for den som har ambisjoner om å være med å bidra til et godt samfunn for oss alle.