Det ondes problem

Innenfor vestlig teologi og religion er det såkalte «ondes problem» en sentral problemstilling. Det kan enkelt formuleres slik:

Hvordan kan det være mulig å forene tanken om en kjærlig, rettferdig og allmektig Gud, med den all den lidelse som preger den verden vi lever i?

Dette er jo gjerne ateistens kronargument for at det umulig kan finnes noen slik gud i det hele tatt. Selv om jeg personlig ikke er troende er dette et argument jeg egentlig aldri har falt for. Årsaken er at argumentet på ingen måte er avgjørende eller nødvendig. Det finnes en rekke måter å tilnærme seg problemet på, og de fleste religiøse som går inn på dette finner sin måte å forholde seg til dette på, som gjør det mulig å leve med. Selvsagt er det slik at om man går inn på den enkelte forklaring så kan man alltids påpeke svakheter og hull i dette. Men min tilbakeholdenhet handler om at jeg til og med har funnet frem til min måte å se dette på som gjør at selv jeg kunne ha akseptert det, dersom jeg hadde vært religiøs. Det skal jeg komme tilbake til. For selvsagt er jo også jeg skeptisk til noen av de forsøkene jeg har kommet over.

Men om vi tar utgangspunkt i selve problemstillingen så innser vi at den inneholder minst tre uklare begreper: Hva er Gud? Hva er godt? Hva er ondt?  Det er ingen logisk nødvendighet at Gud faktisk er god. Hvis man for eksempel, med gud mener skaperen av universet og alt som er, så er det ingen logikk som tvinger oss til å måtte anta at denne skaperen er god, eller at han eller hun bryr seg om oss i det hele tatt. Det finnes en rekke forestillinger om Gud, og en av dem er den hinduistiske forestillingen om Brahman som jo kan tolkes til å være en upersonlig kraft eller et prinsipp. Og om vi stopper der så har vi overhodet ikke med noen personlig Gud som bryr seg om oss og hvor spørsmål om dette er godt eller ondt er meningsløst.

Men abrahamittiske religioner har jo et gudsbegrep som kan oppfattes som en personlig Gud og hvor begrepet knyttes til det gode. Er det da denne guden som er motbevist ved det ondes eksistens? Vi forutsetter jo da at allmakten også er et begrep som henger ved dette, og det er jo det som skaper det ondes problem. Men igjen, her finnes det flere måter å komme unna problemet på. Den enkle måten er jo nettopp å ta fatt i begrepene godt og ondt. For her kan man argumentere rent agnostisk. Hva vet vel vi om hva godt og ondt er? Dette er noe vi ydmykt tilegner Gud selv å definere. Denne problematikken er jeg inne på her. Poenget er at hvis vi sier at Gud er god, og deretter sier at hva som er godt, ja det er det Gud gjør. Så når vi opplever det onde og lidelsen, så er dette likevel godt i henhold til Guds definering av dette. Det er derfor jeg kaller dette for en agnostisk definisjon. Vi sier at Gud er god, men vi vet ikke hva godt er før vi ser hva Gud gjør. Dette er jo egentlig en kraftig etisk singularitet. Og den som står for dette synet er etter min mening amoralsk på den måten at vedkommende ikke har noen selvstendig etisk mening. Med andre ord er kostnaden for denne måten å tenke på ensbetydende med moralsk selvmord.

Men om vi nå kommer videre og tilegner Gud egenskapen god, da med en alminnelig menneskelig forståelse av hva det innebærer å være god. Kan dette forenes med at Gud er allmektig samtidig så vi ser så mye meningsløs lidelse i vår verden?

Det er her teologer og filosofer har kommet opp med mange spennende former for løsninger.

Et av dem som er Leibniz ide om at vi lever i den beste av alle verdener. Den har jeg for mange år siden vært inne på her, hvor hoved-temaet egentlig er den frie vilje. Men her innser vi jo at dette blir to sider av den samme sak. Fordi det er ideen om menneskets frie vilje som her representerer løsningen på problemet.

Ideen om den frie viljens løsning på det ondes problem er gammel. Slik, som jeg forstår, det stammer den fra Platon. Og den finnes i mange varianter.

Men la oss nå se på den tradisjonelle og kanskje mest utbredte måten å fremstille denne løsningen på.

Forklaringen er altså at Gud har skapt mennesket med en fri vilje. En nødvendig konsekvens er at mennesket også kan velge «det onde». Det er altså ikke Gud som har valgt det onde, det er det mennesket selv som gjør. Og lidelsen er en nødvendig ubønnhørlig konsekvens av det onde. Så kunne man kanskje klandret Gud for å ha gitt mennesket fri vilje. Men da kan man innvende at det ville vært forholdsvis meningsløst å skape mennesker som såkalte automater eller forprogrammerte roboter. Mennesket ville ikke hatt noen frihet. Og nettopp friheten er en nødvendig forutsetning for å kunne ha en meningsfull tilværelse. En annen begrunnelse kan være at uten fri vilje, så ville ikke mennesket kunne eksistert i verden som følge av sitt eget frie valg. Da er mennesket egentlig i en grunnleggende tvangstilstand.

Er dette egentlig et holdbart argument? Jeg tenker at det ikke er det. Det springende punkt her er selve begrepet «fri vilje». Og da handler det om to spørsmål:

1)      Har mennesket fri vilje?
Gjennom å ha analysert beslutningsprosessen mener jeg, rent filosofisk å ha påvist at mennesket ikke kan ha noen fri vilje. Kort oppsummert kan det sies at for å velge må individet ha en vilje. Ergo kan ikke individet velge sin egen vilje. Og jeg er da av den oppfatning at vår vilje har sin opprinnelse i emosjonell programmering, som i all hovedsak er formet av evolusjonen. Våre valg avhenger i tillegg av kognitive ressurser og virkelighetsoppfatning. Alt sammen utviklet av prosesser, som til syvende og sist alle strekker seg utenfor den bevisste viljes kontroll.

2)      Er fri vilje nødvendig for opplevelse av frihet og det gode liv? Jeg tenker at, med utgangspunkt i mitt syn på frihet og på beslutninger, så er dette en kortslutning. Jeg er inne på den problemstillingen her.  Viljen kan ikke eksistere uten en på forhånd gitt emosjonell programmering. Den gir retningen på hva vi skal ville. Dette er ikke noe problem for oss i vårt liv. Så lenge vi opplever at verden til en viss grad samsvarer med vår predefinere emosjonelle programmering, så opplever vi det som meningsfylt. Og det kan vi gjøre selv om viljen er predefinert og verden er deterministisk. Og vi kan til og med oppleve det som meningsfylt noen ganger bare å ha et alternativ. For eksempel er det få av oss som har store mentale problemer bare fordi vi ikke kan velge bort tyngdekraften.
Problemet her er at vi er utstyrt med en emosjonell programmering som ligner lite på hva vi kunne forestille oss at en god Gud ville legge inn i oss. Vår emosjonelle programmering bærer heller preg av å være formet av en evolusjonsprosess. Menneskets tilbøyelighet til det onde er altså nært knyttet til måten det har blitt til på. Og hvis det er Guds skaperprosess, så er jo vi med nødvendighet programmert med synden i oss. Og plutselig stilles det altså krav til at vi skal klare å overvinne denne emosjonelle programmeringen. Det er et tankekors. Men konklusjon må jo bli at dette på ingen måte er en begrensing for en allmektig Gud. Er han allmektig, kunne han ha gjort en langt bedre jobb enn dette.

 

Nå er jeg som sagt oppvokst i en familie av Syvende Dags Adventister. Og da får jo løsningen på det ondes problem en litt annen variant. For adventister og sikkert veldig mange andre kristne ser jo på dette som kampen mellom det gode og det onde. Konkret handler det om kampen mellom Gud og Satan. Det betyr at årsaken eller skylden for mye av det som skjer kan tilskrives Satan. Det innebærer også at mennesker er under kontroll av Satan og derfor gjør onde handlinger. Naturkatastrofer og ulykker, kan tilskrives enten en Gud som straffer menneskene, eller Satan, eller en kombinasjon av disse, som man ser i Jobs bok.

Men da blir jo det grunnleggende spørsmålet om hvorfor en god og fullkommen Gud kunne skape Satan. Da kjenner vi jo til dogmet om at Satan egentlig er en engel, som var skapt god, men at engler, i likhet med oss mennesker er skapt med fri vilje. Og da er vi tilbake til begrunnelsen over.

Men, sett i lys av emosjonell programmering reiser jo dette nye og alvorlige problemer for disse dogmene. For hva har drevet Satan, om det ikke er maktbegjær og sjalusi? Hvorfor i all verden skulle Gud ha skapt engel ha en emosjonell programmering som ligner på det som naturlig utvikles av evolusjonære prosesser? Er ikke dette menneskets signatur på hele dogmet, så vet ikke jeg.

Dersom jeg var religiøs og trodde på en allmektig og god Gud, så tenker jeg at det er forholdsvis lett å løse det ondes problem. Alt vi trenger å gjøre er å frigjøre oss fra forestillinger om et liv med en påfølgende frelse og fortapelse. Så trenger vi et litt mer nyansert syn på livskvalitet. Og la oss nå begynne med det. Vi mennesker ser gjerne på filmer som kan være både skremmende og grusomme. På mange måter oppsøker vi til tider midlertidige onder. Og vi vet at et liv uten motgang til syvende og sist vil oppleves meningsløst. Så livskvalitet kan kanskje ikke bli meningsfylt dersom vi ikke har en kontrast av motgang å måle det mot. Om vi nå anser ethvert liv som midlertidig, så kan vi tenke i retning av at «når enden er god så er allting godt». Med andre ord er det mulig å gå gjennom et kort meningsløst og vondt liv, komme ut av det og komme videre med noe nytt, gjerne i kontrast med denne erfaringen. Da er perspektivet evig. Vi lever alle evige liv, på mange forskjellige nivåer. Og de inneholder både gode og dårlige erfaringer. Og alt dette gir perspektiv og mening, og vi kunne ikke finne på å klandre Gud for dette. Så når vi ser barn som dør, så er ikke det meningsløst fordi dette bare var et av en uendelig kjede av liv for dette individet. Mange gode, men også noen vonde.

Nå skal jeg være den første å si at svakheten med å bli bergtatt av en slik tanke er muligheten for ansvarsfraskrivelse. Dersom vi virkelig trodde det var slik, ville vi da bry oss om våre medmenneskers ve og vel?

Derfor er det viktig ikke å bli bergtatt av slike ideer. For vi vet ikke om dette har med realitetene å gjøre eller ikke. Mest sannsynlig er det ren fantasi. Alt vi vet, er om livet her og nå. Vi har ingen garanti for mer. Så når vi ser barn lider i krig og elendighet, så skal og bør det ringe noen klokker i vår samvittighet. For sannsynligvis er dette akkurat så meningsløst og vondt som det ser ut til.