Det produktive mennesket

Hva er arbeid?

Arbeid er selvsagt også et sentralt begrep i økonomi og i fysikken. Men det holder vi oss unna her. Det vi snakker om nå er menneskers og dyrs arbeid. Og da forsøker jeg meg på en veldig vid definisjon:

Arbeid er all innsats eller anstrengelse som har en intensjon om verdiskaping.

Dette er en veldig vid definisjon. Spesielt vid blir dette fordi jeg har definert verdiskaping mye bredere enn det den termen som vanligvis er brukt innenfor økonomisk og politisk tenkning.  Denne tankegangen er igjen en følge av det modne samfunns samfunnsoppdrag, som jo direkte refererer til livskvalitet. Og det er vel etter hvert mer og mer forstått at det ikke bare er penger og økonomiske verdier som bidrar til livskvaliteten. Faktisk utgjør det en forholdsvis beskjeden andel i forhold til sosiale relasjoner.

Slik definisjonen står så er ikke faktisk verdiskaping et nødvendig kriterium for at noe skal kunne kalles for arbeid. Det holder at der var en intensjon om å få til noe. Man kan godt ha forsøkt å bygge et hus, og hele konstruksjonen raser sammen. Likevel må innsatsen betegnes som arbeid. Det er ikke alt vi lykkes med. Et nærliggende begrep her er suksessrate, som sier noe om andelen av forsøk som lykkes i å oppnå verdiskaping.

En ting som faller utenfor, og som jeg har tenkt litt på, er f.eks. i en del arbeidsleirer hvor mennesker blir kommandert først til å bære stein fra en haug til en annen, og deretter blir bedt om å flytte alle steinene tilbake. Det blir jo en akademisk diskusjon om dette er arbeid eller ikke. En stund tenkte jeg på å omformulere definisjonen slik at den også fanget opp dette. Men når jeg så hva det gjorde med definisjonen så grøsset jeg. For her er jo ikke intensjonen verdiskaping. Tvert imot er det det motsatte. Dette handler jo om påføring av lidelse. Og denne lidelsen er jo med vilje forsterket ved å gjøre det kolossale slitet totalt meningsløst. Da tenker jeg at en slik aktivitet definitivt burde falle utenfor definisjonen. Men faktisk så reiser det igjen en del problemstillinger i forbindelse med all innsats som har som intensjon å skape lidelse. Da snakker jeg om lidelse som et mål i seg selv. Noen ganger kan vi jo drive med oppdragelse, kriminalitetsbekjempelse eller mer eller mindre etiske eksperimenter. Da er lidelsen en instrumentell komponent opp i det hele. Her kommer selvsagt etikken inn i bildet, men om den overordnete intensjon er verdiskaping så faller jo også dette inn under begrepet. Men når lidelsen er et mål i seg selv. Da faller det utenfor. Og slik bør det kanskje være for innsats som kun har som mål å skape lidelse hos andre, er ikke verdiskapning.

Mange vil nok selvsagt protestere på at f.eks. barns lek eller sport og trening faller inn under definisjonen. Men her må vi huske at det ikke den økonomiske eller fysiske termen jeg er ute etter. Der er det gjort helt andre avgrensinger for å tilpasse til økonomiske eller fysiske teorier. Mitt perspektiv er mennesket, livskvaliteten og samfunnet. Og her passer det utmerket å betrakte barns lek som en del av verdiskapingen og dermed også for arbeid. Det er faktisk en meget vesentlig verdiskaping vi snakker om her, og når det totale regnskapet for samfunnet skal gjøres opp, så er nettopp den verdiskaping barns lek gir en vesentlig inntektskilde og en del av det som skaper humankapitalen. Jeg tenker også at nettopp den bevisstgjøring som det gir å betrakte det på denne måten gjør at den politiske og økonomiske tenkingen gir en helt annen motivasjon for tilrettelegging av nettopp slike aktiviteter. Den tankemessige snuoperasjonen, vi snakker om her, kan kanskje anses å være en del av et kommende politisk og samfunnsøkonomisk paradigmeskifte. Penger er ikke lengre hovedfokus. Man utvider kapitalbegrepet i en orientering mot livskvalitet, hvor penger bare er en del av virkemidlene, og hvor økonomiske inntekts og utgiftsposter ses i sammenheng med andre verdityper, som f.eks. humankapital.

Hva driver mennesket til innsats?

Hoved motivasjonen kan kanskje deles i tre områder:

1)      Skaffe seg ressurser
Utallige ganger i mine tekster viser jeg til menneskets ressurser som et nøkkelkriterium for suksess. Mange av disse ressursene skapes ved hjelp av innsats. Gang på gang viser det seg at de med tilgang på ressurser blir vinnere. Dette slår selvsagt også til syvende og sist ut i biologisk gevinst. Dermed har vi etablert en biologisk mekanisme som driver frem tilbøyeligheten til å ville tilegne seg mest mulig ressurser. Dette henger selvsagt også sammen med det neste punkt som er

2)      Overlevelse
Om situasjonen er slik at menneskets basale behov er truet, så vil jo dette alltid bli den primære motivasjonen til innsats. Mennesket hverken sulter, tørster eller fryser i hjel uten først å ha uttømt alle ressurser på å unngå det. Det kan drive mennesket til ekstrem innsats. Og selvsagt handler dette også om den rene viten om denne muligheten, altså redselen for å komme i en situasjon uten mat, vann eller det nødvendige som skal til for at familien skal overleve.

3)      Sosial anseelse
I et veletablert samfunn vil som regel de basale behovene være dekket av et sosialt sikkerhetsnett av omfordeling. Da beveger vi oss som regel over på et nivå hvor den sosiale anseelsen etter hvert overtar og blir den dominerende drivkraften bak innsats. Da handler det først og fremst om den naturlige tendensen til å verdsette seg selv og andre i forhold til nytteverdi. Dette er selvsagt en ugrei etisk posisjon. Men det ser ut til at det ofte blir nettopp denne varianten som blir fremtredende, selv i et moderne samfunn. Jeg bruker resten av dette avsnittet til å gå nærmere inn på denne problematikken.

I min refleksjon om menneskeverd, knyttes den til det jeg kaller for etisk verdi. Det er den verdi et individ har i kraft av sin evne til å oppleve livskvalitet, positivt eller negativt. Men uansett må man bare konstatere at dette ikke er noen naturlig måte å verdsette mennesker på. Med det mener jeg at det er ikke slik mennesket intuitivt verdsetter hverandre. Det nærmeste vi kommer etisk verdi er via naturlig empati. Men det er selvsagt ikke alle individer som er privilegert med empatisk appell. I så måte vil ikke naturlig empati fungere som noe sikkerhetsnett når alt annet svikter.

Intuitivt så vet individet dette. Og jo svakere empatisk appell et individ har, desto mer vet individet denne biologiske sannheten. Det er en biologisk realitet som går på tvers av både religion, normer og moral. Mennesket har beviselig ingen naturlige øvre eller nedre sperrer i forhold til hvordan vi behandler hverandre. Det eneste som kan begrense dette er en velfungerende sivilisert sentralmakt. Og i ethvert sivilisert samfunn er denne makten etablert, både formelt og uformelt. Vi har normer og lover som beskytter enkeltindividet mot sine egne.

Men et slikt sikkerhetsnett er definitivt ingen sovepute. Et isolert enkeltindivid, som mangler allierte, i det private og i den offentlige forvaltning, kan lide et brutalt og ublidt møte med systemet. Dette gjelder både forskyldt eller uforskyldt.

Ideelt sett burde det ikke være slik at nytteverdi er det som definerer menneskets verdighet. Men praksis viser at det som regel vil være slik. Og det har konsekvenser. Jeg hørte nettopp et innslag på Ekko, hvor man er urolig fordi antall selvmord blant eldre går opp. Analysen av dette går i retning av at jo mer hjelpeløs den eldre blir, desto mer verdiløs vil vedkommende føle seg. Det å komme i en situasjon hvor man er trengende, ikke kan bidra, men avhengig av andre for å kunne eksistere kan ofte representere en katastrofe for menneskets selvfølelse. Og ikke sjelden kan systemet oppleves som et upersonlig produksjonsmiljø. Individet blir fremmedgjort, uten menneskelige relasjoner i hverdagen. Og noen ganger har vi sett tilfeller av ren fysisk eller psykisk mishandling av den trengende. Og dette er en reell risiko, selv innenfor dagens system. Da er det ikke rart at selvmord blir et alternativ for noen. Jeg har selvsagt gjort meg noen tanker om tiltak for å kunne dempe slike utslag. For det første tenker jeg det er viktig for noen og enhver av oss å tenke gjennom dette med verdsetting av hverandre og hva vi skal basere det på. Det skader ikke å utvikle en mer prinsipiell tilnærming til det. Altså en etikk som ikke er basert på prestasjon eller nytteverdi. Dette har to dempende virkninger på problemet. For det første vil den som har denne refleksjonen kanskje i større grad evne å verdsette seg selv, på tross av omgivelsene, om ikke annet så i sinne og trass. Den andre siden er at slike holdninger kanskje motiverer til å ville skape et varmere sosialt klima, særlig der det trengs mest, blant hjelpeløse og elendige mennesker. Hvorfor skal fysisk hjelpeløse mennesker sitte passive? De har mistet enhver arena å vise seg frem på. Jeg er overbevist om at mange av dem har et vell av ting å by på. Det kan bety at det å snakke med dem kan bli svært givende for alle parter.  Man kan ha ordninger hvor man involverer andre arbeidsledige og også barn for å få dette til. Når et menneske kan gjøre noe og oppdager at det blir satt pris på, så vil det umiddelbart kunne gi gevinst i form av at livet føles mer meningsfullt. Men som sagt jeg tror ikke dette er ensidig, det går begge veier. Det er en vinn-vinn for alle parter.

Men, OK, det var vel en digresjon om det å bli hjelpeløs. Men den trenges som kontrast til å forstå hva som motiverer mennesket til arbeidsinnsats. Jeg tenker at de fleste har det i oss at vi søker å bidra mer til omgivelsene enn vi forbruker. OK, så går det en grense her. For ingen av oss vil bli utnyttet. Men vi ønsker heller ikke stempel som snyltere på andre og det beste bolverket mot slik risiko er å skaffe seg ressurser, i form av økonomi, kompetanse, helse og ikke minst sosiale allianser. En sikker strategi her er å utvikle evnen til å produsere. Da tenker jeg på produksjon i vid forstand. Det kan være alt fra arbeid, til underholdning, til ledelse, til politikk, skrive bøker, være vakker osv. Alt dette krever innsats, kreativitet, flaks og innpass. For å få innpass må ha litt flaks, kanskje noen allianser og en arena og vise frem sine ferdigheter på. Det å få innpass er et privilegium. Da er det arbeidsinnsats, kvalitet og lojalitet som teller. Alt det jeg snakker om her inngår i det jeg, i refleksjon om menneskeverd, kaller for nytteverdi.

Selv om det ideal jeg stiller opp er etisk verdi, så kan vi aldri komme bort fra det som ligger programmert i oss som sosiale tilbøyeligheter. Vi ønsker å være noe, vi ønsker å bety noe, vi ønsker anerkjennelse, vi ønsker positiv oppmerksomhet. All suksess i dette legger seg til på kontoen for selvfølelse. Og vi mennesker er villig til å gå svært langt i vår innsats for å få dette til. Derfor er da også mennesket villig til å gå svært langt i sin iver etter å produsere. Vi er villige til risiko, til å ta heslige eller vemmelige jobber, til umenneskelig arbeidstid, til ensformige arbeidsoperasjoner dag ut og dag inn. Vi svetter på åkrer og marker, sitter innelåst på mørke og trange kontorer.  Dette er sosiale tilbøyeligheter som baserer sin biologiske kraft, først og fremst på bekymring, men også på stolthet og skam.

Om mennesket som produksjonsmiddel

I tillegg til å være et jeg eller en identitet, så er menneskets kropp en maskin som kan utføre arbeide og skape verdier. Og menneskets sinn er også en datamaskin som kan utføre mentalt arbeide. Dette er egenskaper som verdsettes og som (nesten fritt) kan kjøpes og selges. Om vi stopper der, det vil si ikke forholder oss til at individet også er et subjekt og har etisk verdi, så er det fristende å legge forholdene til rette slik at individet kan disponeres som en ku på bås, altså som et rent produksjonsmiddel. I gamle dager brukte man slaver. Og nettopp slaveri er jo en utmerket måte for kynikeren å kunne utnytte dette med formål om størst mulig profitt.

Heldigvis er slaveri avskaffet i dag. I menneskerettighetene slås det fast at det er individet selv som disponerer sin egen arbeidskraft, og står fritt til å selge den til enhver som er villig til å betale for den.

Men det er ikke dermed sagt at ikke mennesket fortsatt blir disponert som rent produksjonsmiddel. Det kan skje gjennom kraftig underbetaling, men også i måten lønnsarbeider kan bli behandlet i en bedrift. De fleste gamle økonomiske teorier (og kanskje også moderne) betrakter arbeidskraften utelukkende som produksjonsmidler. Mennesker inngår i prosessen som deltagende komponenter side om side med maskiner.  Selvsagt vil denne type opplæring og fokus påvirke bedriftsledere. Lenge har vi levd under et paradigme hvor kontroll, overvåkning og negative stimuli ble ansett som den optimale måten i forhold til å få mest mulig ut av hver lønnet krone.

I dag er det neppe mange moderne tenkere som støtter denne tanken. I slike settinger er individets strategi den motsatte. Det er å yte det minimum som er nødvendig for å unngå sanksjoner og motta lønn. Sannsynligvis kan individets produktivitet graderes på følgende måte:

·         Motivasjon som følge av negative stimuli (trusler og kontroll): Lav effektivitet, ingen kreativitet

·         Motivasjon som følge av positive stimuli (penger, mat osv.): Middels effektivitet, stor kreativitet

·         Motivasjon somfølge av egeninteresse (det er morsomt å jobbe): Høy effektivitet, maksimal kreativitet

Jeg tok med kreativitet her for også å få frem det poenget at dersom man beskjærer individet ned til det rene produksjonsmiddel, så går man også glipp av dets kreativitet. Og kanskje er det her bedriften taper mest. Dersom antakelsene i denne tabellen er korrekt, og det er det grunn til å tro, så innser vi at dette er svært godt nytt for den etisk interesserte. For, som jeg har nevnt, det å behandle individet som et rent produksjonsmiddel er empatisk etisk uakseptabelt. Det gode budskap er jo her at etikken sammenfaller med bedriftens interesse. Og det gjelder selv om bedriftens fokus er rent økonomisk. En lykkelig arbeidsstokk er mer effektiv enn en ulykkelig. Og i tillegg får bedriften hele arbeidstokkens innovasjonskapital, som bonus på toppen av det hele. Ganske sikkert er denne konklusjonen også utvidbar til hele samfunnet. Jo bedre livskvalitetens kår er i samfunnet, desto mer effektivt og innovativt er samfunnet. Sannsynligvis snakker vi om vinn-vinn i alle ledd.

Det nerde mennesket

I denne sammenhengen bruker jeg ordet «nerd» litt avvikende fra det som er normalt. I vanlig dagligtale er nerden et geni. Jeg tenker at det er mange mennesker som er nerder, som ikke nødvendigvis er genier. Når jeg snakker om nerd, så snakker jeg om et arbeidsmenneske med kompetanse og hvor det store gjennomsnittet lider av en viss usynlighet og klossethet i det sosiale univers. Det å være arbeidsmenneske, gjerne kreativt, er å fungere nærmere den reelle virkelighet. For det er i den reelle virkelighet vi skaffer og bearbeider våre ressurser. I steinalderen kan nerde-mennesket ha vært en som var flink til å utforme fiskekroker, eller spyd, eller som videreutviklet metoden med å preparere skinn. Og man gikk på jakt, utviklet sofistikert kunnskap til nytte for å kunne spore byttet, ringe det inn og til slutt fange det. Nerder snakker med nerder. De er naturlige latente ingeniørtenkere. De utvikler erfaring og kompetanse, og blir stadig mer sofistikert i sine metoder. Dette fordrer at språk og terminologi følger med. Man utvikler egne subkulturer og skaper det som senere blir til fag og til slutt teori. Og teori avler mer teori og man oppdager at teoriene henger sammen i meta-strukturer. Slik utvikles kulturell, og etter hvert interkulturell real-kunnskap, hvor fokus er det som gir suksess, nemlig å analysere og forstå virkeligheten. Noen ganger får vi supernerder som bringer verden fremover i gigantsteg. Vi har hatt Leonardo Da Vinci, Newton og Einstein og selvsagt mange flere. Det finnes en stjernehimmel for nerder. Siste skudd på stammen er Elon Musk, mannen med Mars, som redningsplan for menneskeheten. Men, for det meste er nerden usynlig. For å komme tilbake til steinalderen. Mens nerden, eksperimenterte med fiskekroker, eller var ute på jakt, svært opptatt av å teste ut nye ideer for raskere tenning av ild, så var kvinnene og gruppens ledere tilbake på basen og sosialiserte. Også der utvikles det språk og egne terminologier i sine subkulturer. Og der utvikles sofistikerte kutymer i en evig prosess av sosialt spill. Kanskje det siste nye er at man må ta seg til lykkeamuletten og bukke i retning av høvdingen, før man setter seg ned rundt bålet for å spise. Dette har ikke nerden fått med seg, og pådrar seg derfor en av sine mange sosiale skraper i forsamlingen. Det blir nok til at noen blir sittende litt i bakkant og snakke om sine egne ting. En annen variant av dette, er at det er unge lavstatus menn, elle tenåringer som har høyest risiko for å bli utstøtt av gruppen. Det er ikke utenkelig at det kunne være ganske vanlig. Kanskje gikk de fleste utstøtte en sikker død i møte. Men sannsynligvis har noen overlevd. Og overlevelse henger sannsynligvis nøye sammen med evnen til suksess med å skaffe seg innpass i en ny gruppe. Det er jo ikke alfa-mennesker eller spesielt tiltrekkende personer som blir støtt ut på denne måten. Så da handler innpass i en ny gruppe utelukkende om å selge sin kompetanse, dvs. nytteverdi. Men i en ny gruppe vil nerden alltid forbli delvis annenrangs, og kanskje bomme på mange sosiale kutymer.

Den mer eller mindre nedlatende holdningen til arbeidsmennesket har kanskje blitt utkrystallisert helt tilbake i steinalderen. Betingelsen er samfunn større enn familien og at de store krisene er litt på avstand. Dette handler om synligheten av samfunnets avhengighet av arbeidsmennesket, kombinert med det generelle menneskesynet. Det er åpenbart at i et samfunn med sterke æreskodekser og hvor rangeringsmekanismene får utspille seg fritt, så er særlig det mannlige arbeidsmennesket sårbart. Dette handler om at deltakelsen i gruppens indre sosiale spill er svakere, fokuset er mer på realsiden enn på det sosiale, og at selve rangeringsmekanismen selvsagt fungerer slik at, den som ikke konkurrerer aktivt og aggressivt, han taper. Jo mer sofistikert og lagdelt samfunn blir, desto større er sannsynligheten for at deler av miljøene i de øver lagene mister fotfeste i realitetene, slik at de nesten utelukkende navigerer rundt i det sosiale univers.

Jeg leste om rivaliseringen mellom Edison og Tesla Illvit.no. Her kommer jeg over følgende merkverdige kommentar:
I New York var det masser av søkkrike finansfolk og bedriftsledere. Mange av dem skjønte at elektrisitet var fremtiden. Her var det ikke noe av den skeptiske holdning til nymotens oppfinnelser som preget overklassen i Europa. Tvert imot, lyspærer var et statussymbol, og mange millionærer satset store penger på å installere elektrisk lys i sine kontorer og private palasser.

Dette er en interessant kommentar. Kanskje er det uttrykk for den dekadanse som kan oppstå i kjølvannet av å bli pakket inn i alt for fete lag av sosialt bomull. Man måtte altså flykte til Amerika fordi overklassen i Europa ikke bare var blind for teknologiens muligheter, men også foraktet den. Dette må ses i lys av denne refleksjonen om berettigelse, som jo er en tilbøyelighet som ligger latent i sosiale lag der vi har en overopphoping av alfa-mennesker.

Et veldig interessant trekk ved vestlig kultur er tendensen til å ville skjule alt som minner om teknologi. Alt av biler, bygg, boliger, elektrisitet, datamaskiner og elektronikk blir pakket inn i pansere, som skjuler selve teknologien. Kabler og rør bygges inn. Bråk og støy fjernes. Å vise en motor er som å kle innretningen naken.

I næringslivet har det lenge vært en trend at ingeniører skyves stadig lengre bort fra ledelse og ut av rampelyset. Er du leder, skal du helst ikke ha tatt i en kabel. Nerder forbindes ofte med «at de snakker ikke vårt språk», at de ikke oppfyller minstekrav til sosiale kutymer osv.

Det finnes kanskje noen arketypiske roller som arbeidsmenn kan sorteres inn i. Det første er den ideelle, den som ikke er synlig, som gjør jobben, sin uten at noen merker det, og at alt fungerer. «Når Gud sier: La det bli lys, da må elektrikergruppen i skjul ha laget hele opplegget klart». Det er den ideelle nerd, den som er nyttig men aldri brysom på noen måte. Det er den vi slipper å forholde oss til, og heller aldri trenger å snakke eller sosialisere med. Men det er bare det at mennesket er mer enn et produksjonsmiddel. Det betyr at den gjennomsnittlige arbeidsmann også har behov for å bekrefte sin menneskelighet og sosiale eksistens, utover det å være et rent produksjonsmiddel. Det innebærer at evne til selvkontroll vil fungere som en sorteringsmekanisme, mellom de som går ubemerket gjennom livet og de som forsøker å bryte ut av dette. Da vil det, nå og da, tyte ut i forskjellige negative manifestasjoner, som kriminalitet, rus, terror, svindel eller uønsket oppmerksomhet mot kvinner. Det er den andre arketype, den irriterende lavstatus-mannen. På sett og viss hadde de det sannsynligvis bedre i steinalderen, og i urolige tider, for da kunne de alltids spanderes bort på krig. Det gir mulighet til heltestatus, og om ikke det, så i alle fall en «ærefull død».

Med svette i ansiktet skal du spise ditt brød

I refleksjonen om Det late mennesket reflekterer jeg meg frem til at vi mennesker også har naturlige sperrer mot å yte innsats. Vi har innebygget energiøkonomiserende mekanismer i oss som hindrer oss i å sløse uhemmet med våre fysiske og mentale ressurser. I dag lever vi i en tid med overflod, og det gjør at disse sperrene kanskje ikke er optimale i forhold til det moderne menneskets utfordringer. Til tider opplever vi alle lidelsen ved å arbeide. Vi arbeider, vi sliter og det kjennes ikke alltid godt ut. Selvsagt er dette individuelt, og avhengig av individets generelle ressurssituasjon.

I Bibelen er det faktum at mennesket må arbeide for å skaffe seg mat, fremstilt som en straff for at mennesket falt i synd. Man finner da også forestillinger om et fremtidig paradis hvor menneskets innsats er drevet av lyst og glede, ikke av nødvendighet for å overleve. Dette negative synet på arbeid for å overleve har nok rot i nettopp de betraktninger jeg har gjort over.  Det innebærer at mennesket tidlig har reflektert over den daglige kampen og lidelsen som det må ha vært for å kunne overleve fra dag til dag i fordums tid.

Det er klart at når individet er tvunget til å bruke mesteparten av sin våkne tid på å overleve til neste dag, så blir det ikke mye livsoverskudd igjen. Og kanskje har det vært slik for det store flertall av våre forfedre. Vi skylder dem en stor takk. Og kanskje har det også vært slik at mange individer selv kan ha opplevd å føle at der ligger et uforløst potensiale i oss, noe mye mer enn bare det å overleve til neste dag. Langsomt men sikker har mennesket gjennom hardt arbeid opparbeidet det kollektive livsoverskuddet som skulle til for å skape en selvforsterkende sivilisasjonsprosess ut av denne tilstanden. Da er det også lett å forstå at en fantasi om en tilstand uten nødvendig arbeid kan oppfattes som paradisisk.

I dag er det mulig for noen å slippe unna arbeide. Men det viser seg kanskje heller ikke å være optimalt. Mennesket er jo på ingen måte laget for å gå på tomgang. Lediggang og passivitet setter seg fort i kroppen og hodet. Resultatet er forfall og en følelse av meningsløshet.

I dag har vi for lengst skjønt at vi kommer ingen vei uten å bruke oss selv. Mangelen på fysisk aktivitet har gitt oss behov for trening og en aktiv fritid. Igjen møter vi vår steinalder-fortid i døra. Drømmen er forblitt en drøm. Vi kommer lett til godene, men vi må svette for å bremse forfallet.
Kanskje har mennesket en iboende tilbøyelighet til å ville bruke seg selv. For organismen er ikke tilpasset det å gå på tomgang. Det gir seg utsalg i at friske mennesker blir rastløse, dersom de forhindres fra å bruke seg selv. Det å bruke seg selv kan være alt fra å lage ting, til å gå rundt, til å tenke, til å dagdrømme, til å lese en bok, til å se på film, til å løse kryssord osv.

Passivitet, eller latskap må derfor ses på som en tilstand av manglende ressurser. Det kan være helse, alder, mental sykdom eller apati på grunn av fattigdom eller mislykkethet.

Det å være i en posisjon hvor man har lyst og evne til å arbeide er et privilegium. Kanskje gjelder dette uavhengig av hvilket nivå man befinner seg på.

Det som kan være interessant å reflektere over er hva arbeid gjør med vårt forhold til det å leve et såkalt «verdig liv». For selvsagt er det jo fortsatt slik at store deler av verdens befolkning lever sine liv med hardt arbeid, i trange kår om med lite eller intet livsoverskudd. Så kunne man kanskje bli fristet til å si at «dette er et mindre verdig liv enn det jeg lever». For den dagen vi kommer dit at vi driver med trening for å kompensere for underskudd på naturlig fysisk aktivitet, så kan vi konstatere at har vi en kontrollert balanse. Balansen er at vi har tilpasset mengden og innstasen på en slik måte at det er optimalt for å holde oss i toppform. Så bruker vi resten av tiden på mer forbruk, mer underholdning, mer livskvalitet. Ikke forstå meg slik at jeg tenker på dette som negativt eller uetisk. Uetisk blir det først dersom vi utvikler arroganse og nedlatenhet i forhold til de som er overlatt til å streve og kave mer i livene sine. Om vi går langt nok i analysen, så er det jo slik at det jo nettopp er lutfattige menneskers enorme arbeidsinnsats som gjør det mulig for deg og meg å leve våre gode l liv.

Jeg skal ikke gå dypt inn i spørsmålet om hva som er et verdig liv. Men igjen kan det være verdt å reflektere over at mennesker som lever i trange kår og som overlever ved hardt arbeide, nok kan ha drømmer, vel så store og levende som det vi kan ha. Innholdet kan være forskjellig. Mens vi kan ha drømmer om en flott kropp, dyre merkeklær, eller et maleri, så kan den fattiges drøm dreie seg om et nytt par sko eller en sykkel. Og fantasien er med oss alle. Med sykkel kan man mye enklere nå større markeder for sine produkter. Man kan komme seg rundt og skaffe til veie bedre produksjonsmidler. Man kan få til fire avlinger pr. år i stedet for to. Man kan skape økonomi nok til å sende barna på skolen, skaffe dem en utdannelse og løfte familien ut av fattigdommen i løpet av en generasjon eller to. Dette er ingen liten drøm. Det er en stor drøm som inneholder alt. Fantasien, og den mening den gir, er uavhengig av på hvilket nivå individet befinner seg. Og frem for alt er dette en realistisk drøm. Og som jeg tidligere har vært inne på, så er kanskje det å komme så høyt på strå at fantasien ikke lengre har mer å ta tak i, egentlig en ulykke for mennesket. For livet har en tendens til å miste sin mening uten at det ledsages av våre drømmer og ønsker.

Om balansen mellom å nyte og yte

Innenfor god gammel norsk bondetradisjon er det en æressak at hver generasjon avleverer gården i bedre stand enn den var da den ble overtatt. Gården representerer da en konkret fasit på et livsverk. Har man skapt mer enn man har forbrukt så vises det i at gården er i bedre stand. I motsatt fall er gården i forfall. Om man nå utvider dette til samfunnet, så kan man jo gjøre flere refleksjoner. Men målet burde jo være det samme. Hver generasjon skal komme inn i et samfunn i bedre stand enn forrige generasjon. Nå blir jo selvsagt et slikt regnestykke svært komplisert, og man kan være uenige om hva som skal inngå i regnestykket. Hvis bonden hugger ned alle trærne, også de små til juletrær, og ikke planter nye, så kan han jo tjene masse penger og modernisere gården ellers. Men da må jo også de forbrukte ressursene tas med i regnestykket. Slik er det også med samfunnet. Kanskje vår generasjon er forblindet av olje og uhemmet ressursforbruk. Kanskje er totalen negativ når vi tar dette med i regnestykket.
Men uansett så er det enkel matematikk at dersom totalen av verdiskapingen til alle i samfunnet overstiger forbruket, da har vi et samfunn som utvikler seg i en positiv retning. Og hver generasjon får det bedre enn den forgående. I motsatt fall har vi et samfunn i forfall. Og jamfør alle kaotiske trekk og selvforsterkende prosesser som er mulig i samfunnsutviklingen, slike negative trender kan utløse mekanismer som på kort tid drar samfunnet ned i en hengemyr det kan ta generasjoner å komme ut av.

Selvsagt er det slik at ikke alle har mulighet til å bidra positivt til verdiskapingen. Men, igjen, slik jeg har definert verdiskaping, så vil da også dette utvide regnestykket slik at enda flere kan defineres på den positive siden. Likevel må det modne samfunn ha en etikk i bunnen som ikke undergraver menneskeverdet til de som ikke får dette til. Og som jeg har vært inne på før. En slik etikk vil likevel vær lønnsom fordi dårlig menneskesyn alltid vil forskyve denne balansen i til det verre. Oppgaven til det modne samfunn er å legge forholdene til rette slik at flest mulig får mulighet til å delta i verdiskapingen. Og selvfølgelig handler dette ikke bare om deltakelse, men at friheten og fleksibiliteten er så stor at den enkelte lettere finner frem til det optimale for seg selv. Man skulle tro at det er en enkel refleksjon å komme hit. Men historien viser at den refleksjon jeg akkurat nå har gjort ikke er noen selvfølge. I løpet av det 20 århundre gjorde samfunnene i vår del av verden den viktigste reformen som muliggjør nettopp dette, og resultatet har ikke uteblitt. Jeg tenker selvsagt på den ulogiske kjønnstradisjon som hadde sementert seg fast i vår kultur som i de fleste andre. Det er litt rart at vi kaller det for kvinne-rettigheter, det at kvinner har fått mulighet til å delta i alle samfunnets aktiviteter på lik linje med menn. For sett fra et samfunnsøkonomisk perspektiv burde det vel heller hete kvinne-plikt. For faktum er jo at samfunnet har mangedoblet sin verdiskaping etter at kvinner for alvor kom på banen, som en fri og likeverdig samfunnsdeltaker. Og når man skuer tilbake på dette er det lett å bli etterpåklok og spørre hvordan i all verden et samfunn kan bli så irrasjonelt at det utelukker halve arbeidstokken fra å kunne yte sitt gode bidrag til fellesskapet. Tenk at tradisjoner, religion og trange rollemønstre på den måten irrasjonelt har stått i veien for den mest formidable velstandsøkning vi overhodet kjenner fra vår historie.
Men tilbake til poenget at vi kaller dette for rettigheter. Det er interessant for det gjenspeiler at det er dette vi mennesker vil. Det er ikke slik at samfunnet har måttet piske kvinner til deltakelse. De er enkelt og greit sluppet fri. Det er dette de vil, godt forståelig av overnevnte grunner. Dette er vinn-vinn for alle parter. Dette er da også et hint til alle de kulturer og samfunn som fortsatt holder kvinner i bånd. Dere har nå sett den forløsende refleksjon. Hva enn det måtte være som beveger dere, enten det er religion eller gamle tradisjoner. De gamle har tatt feil. Dette er irrasjonelt. Dette holder samfunnet deres i fattigdom. Min oppfordring er: Bli rasjonell. Slipp mennesket fri, og vær med å skape det gode samfunn for alle.
Selvsagt gjelder dette ikke bare kvinner, det gjelder alle grupper i samfunnet som utsettes for diskriminering og begrensinger. For enhver begrensing eller diskriminering vil redusere menneskets mulighet til fri utfoldelse, og det er nettopp i den frie utfoldelsen den mest produktive verdiskapning skjer. Dette er da også et argument for, kynikeren, de som ikke er opptatt av etikken i forhold til slik diskriminering.  Rent økonomisk er det ulønnsomt å sortere grupper av mennesker ut av den allmenne samfunnsdeltakelse, rett og slett fordi vi glipper på verdiskapningen. Og det er egentlig ikke småbeløp vi snakker om. Et menneske som på irrasjonelt grunnlag er avskåret fra å kunne arbeide vil bli avhengig av andre for å overleve. Disse andre kan være alt fra vårt eget Nav til frivillige gaver til familie. Om vi tenker nav, så vil en slik person koste kanskje minimum 300000 pr år. Om vi anser et produktivt menneskeliv til 40 år så snakker vi om 12 millioner. I gjennomsnitt så hadde personen et potensiale til en verdiskapning på 400000 pr år. Det blir 16 millioner. Til sammen har altså samfunnet et potensiale til å tape 28 millioner på en slik utestengelse. Og det er ikke det eneste, for sannsynligvis vil dette koste mye mer i form av dårligere helse, større sosiale problemer, potensielt opprør og ikke minst sosial arv. Og da snakker vi bare om en skjebne. Om vi utelukker hele grupper vil dette pådra samfunnet enorme kostnader.
Dette gjør at diskriminering og dets motsetning likestilling ikke bare handler om etikk, livskvalitet og anstendig behandling av medmennesker. Det handler i høyeste grad også om økonomi.

Et siste poeng må frem i denne refleksjonen. Det handler om livsbalansen i forhold til det å yte og å nyte sett i relasjon til rikdom og fattigdom. Da begynner jeg først med å snevre verdiskapings- begrepet inn til vanlig økonomisk term. Altså er verdiskaping det som gir penger i kassen. Den første refleksjonen jeg skal trekke her er en enkel en, som jeg har brukt før. La oss nå si at en vanlig arbeider, for eksempel en systemutvikler som meg, plutselig vinner hundre millioner i lotto. La oss nå også tenke oss at jeg er sånn passe lei av den jobben jeg driver på med at jeg mer eller mindre slutter på dagen. Så lever jeg da hele resten av mitt liv på all denne rikdommen. Det vi ser i praksis er jo at all min verdiskaping opphører. Jeg blir i praksis en netto forbruker. Og selvsagt vil den totale verdiskaping som jeg bidro med til samfunnet gå ned. Jo tidligere i livet jeg vant gevinsten desto mindre ville jeg ha bidratt med til samfunnet. Et eller annet sted går da den grensen som tilsier at min total i samfunnet er netto forbruk. Det sier seg selv at om vi alle ble lottomillionærer så ville samfunnet raskt bryte sammen. Dette sier noe om den samfunnsmessige bieffekten av det å være rik. Om vi går i den motsatte grøften og blir lut fattig så ser vi sannsynligvis noe av den samme effekten. Fattigdom kan gi manglende mulighet til utdannelse, det kan friste til kriminalitet, til rus eller til ren resignasjon. Et lut fattig menneske vil sannsynligvis fort bli avhengig av omgivelsenes almisser, og dermed også netto forbruker. Så noe av denne refleksjonen må jo gå i den retning at det optimale, for samfunnet er at mesteparten hverken er fattig eller rik, men noe midt i mellom.

Men la oss reflekter mer over rikdommen. Om vi hadde et system hvor vi byttet innsats for innsats. Det vil si at for den innsatsen jeg yter en time så kan jeg få varer og tjenester som tilsvarer en times innsats. Dette er jo selvfølgelig en totalt unyansert forenkling. For vi har jo for eksempel forskjellig effektivitet. Men, uansett så innser vi at med et slikt system så ville det bli veldig vanskelig å bli veldig rik. For alt jeg forbruker og akkumulerer opp vil være midler tilvarende min egen innsats. Dette får i alle fall meg til å tenke at det å være rik handler muligheten til å forbruke og akkumulere varer og tjenester som tilsvarer mer enn min egen gjenytelse av dette. Det dreier seg da altså rett og slett om et innebygget systematisk urettferdig system.  Men urettferdigheten er som regel fordelt på så mange og gjennom så mange ledd at ingen merker noe av det.
Mot dette kan man hevde at den rike bidrar så mye mer, ved at vedkommende inviterer, driver forretninger, skaper arbeidsplasser, i det hele tatt fungerer som en sosial katalysator for å dyrke frem andres verdiskaping. Og det skal da også i rettferdighetens navn anerkjennes. Mange rike arbeider svært hardt. Men fortsatt gjelder det jo at dette muliggjør et forbruk og en akkumulering av rikdom som langt overstiger hva man selv hadde kunnet skape, selv med hard innsats 24 timer 7 dager i uken. Denne refleksjonen er ikke noen anklage mot rike mennesker. Jeg innser at nettopp de innsigelser jeg har kommet med, har sin berettigelse innenfor det kapitalistiske systemet vår økonomi fungerer under. Denne refleksjonen har ikke med det å gjøre. Den har å gjøre med fokus på hvor den egentlige verdiskapingen blir til. Den er en appell i forhold til holdninger i forhold til dette. Det er en appell i forhold til respekt og anerkjennelse til alle de arbeidende mennesker som gjør vår velstand mulig.
Og selvsagt er det ikke slik at alle rike mennesker er like produktivt med og bidrar til verdiskaping. Man kan ha arvet sin rikdom, vunnet eller vært kriminell. Og selvsagt er ikke all berikelsesaktivitet som de rike bedriver like produktiv. Rike kan spekulere i aksjer, fond, valuta. Det vil si rene pengeforflytninger inn og ut av markeder i et globalt spill med maksimal profitt som eneste formål. Og det viser seg da ofte i nedgangstider at omfordelingen går den gale veien. De rike blir rikere og de fattige blir fattige. Det som går igjen i slike prosesser ar at lønnsomheten på arbeid går ned, mens lønnsomheten på uproduktiv spekulasjon går opp. Den reelle totalsummen av dette spillet handler om en ting: hvem klarer å utnytte alle de andre mest mulig med minst mulig egeninnsats. Paradokset er at vi har tilbøyelighet til å se opp til slike. Vi anser dem som smarte, og vi faller for deres pomp og prakt og prangende forbruk. For det ligger nettopp i vår natur å beundre slikt. I det legger manges drøm om å komme dit. Men det er en matematikk som ligger i bunnen her. Og den sier at alle umulig kan bli netto forbrukere i et samfunn, hvor ikke roboter og maskiner har overtatt all arbeidskraft. Et annet paradoks ligger i det faktum at ja, kanskje er det de aller smarteste av oss som kommer dit. Men det store spørsmålet er om dette er den beste anvendelse av den beste humankapitalen samfunnet har? Tenk om alle disse supersmarte menneskene brukte sin tid og innsats på å skape de unike verdier, som bare de kan og som kunne komme oss all til nytte for all fremtid.