Det rasjonelle samfunns utfordringer i forhold til handtering av «den menneskelige» trussel

I denne uhyggelige VG-artikkelen fortelles det om en drapsmann, som er dømt til døden. Slik jeg forstår det praktiseres det slik at det er offerets pårørende som har siste ordet i forhold til gjennomføring av straffen. I denne dramatiske historien tilgir offerets mor, den dømte og han unngår å bli hengt. En tankevekker i denne historien er at også drapsmannens mor var til stede. Og vi ser et rørende møte mellom to mødre. Den reflekterte oppdager at drapsmannen ikke er noe monster, og at også han har en mor som har født ham. La denne historien danne en bakgrunn for det jeg reflekterer over her.

Livskvalitet er avhengig av frihet og trygghet for den enkelte. Men den største trusselen i forhold til enkeltindividet er mennesket selv. Men oppgaven å beskytte mennesker mot hverandre handler jo om å begrense friheten. Dette er samfunnets avmakt. Men når samfunnet først har den oppgaven gjelder det å beholde rasjonaliteten. Det er vanskelig dels på grunn av våre egne naturlige tilbøyeligheter, dels på grunn av en forholdsvis irrasjonell ureflektert straffetradisjon i befolkningen.

Det er populært for politikere å rope på høyere straff for kriminelle handlinger. Men er det rasjonelt? Er det slik at når en mann i affekt går og henter kniven for å drepe kona, så ringer han samtidig 1881 og får rede på strafferammen for drap? Om han da får høre at rammen er øket fra 21 til 30 års fengsel, vil det påvirke handlingen? Det er lett å resonnere seg frem til at strafferammer i forhold til antall år i fengsel har lite å si i forhold til å påvirke handlinger. Er man i affekt, så er man ikke rasjonell og man reflekterer ikke over det. I motsatt fall, om man er rasjonell, så planlegger man på en slik måte at sannsynligheten er liten for å bli tatt. Det kan også være slik at man er fatalistisk, og ikke bryr seg med hvor lenge man blir sittende inne. Kanskje kan det være slik at jo grovere forbrytelsen er, desto mindre har strafferammen å si i forhold til påvirkning.

Så hvordan skal et rasjonelt samfunn forholde seg til dette? Målet er jo mest mulig livskvalitet for alle. Men i slike saker har vi jo sterke interessemotsetninger. Det er umulig å gripe inn uten at det går ut over noen. Og da er jo prioriteten klar. Samfunnet må beskyttes mot farlige personer.

Når mennesker begår kriminalitet har det rasjonelle samfunn følgende oppgaver:

 

1)      Begrense skaden

2)      Skaffe seg en best mulig virkelighetsforståelse av hva som har skjedd

3)      Forebygge mot gjentagelse

4)      Oppgjør

Begrense skaden

Den kortsiktige skadebegrensningen går jo selvsagt ut på å ta kontroll på situasjonen og sørge for behandling og tiltak generelt for begrensing av skade på liv og helse. Det består selvsagt også i tiltak for å begrense traumatisering. Det å ta kontroll på situasjonen handler selvsagt også om å få kontroll på gjerningspersoner. I etterkant kan det selvsagt komme langsiktige tiltak og også, for å dempe konfliktnivåer som følger av hendelsen. Det er det som er oppgjøret i punkt 4.

Skaffe seg en best mulig virkelighetsforståelse av hva som har skjedd

I dagens rettssystemer er selve rettergangen innrettet mot det å slå fast skyld eller uskyld opp mot loven. Mye av dette handler jo om å avdekke hva som egentlig har skjedd. Ofte er det jo ikke mulig å slå fast med vitenskapelig tyngde hva som egentlig har skjedd. Likevel må jo samfunnet bestemme seg for hvilken virkelighetsoppfatning som skal legges til grunn for statens håndtering av saken. Her har de fleste rettsstater etablert et prinsipp om at tvilen skal komme tiltalte til gode. Men hva som er rimelig tvil og hvordan beviskrav skal komme til anvendelse baseres ofte på skjønn og tidligere rettspraksis. Det sier seg selv at den vitenskapelige presisjonen på denne prosessen er avgjørende for hvor treffsikkert systemet blir. Der det er svak vitenskapelig presisjon overlates mye til dommernes skjønn. Det er interessant her å legge merke til at fagdommere som regel har et slappere forhold til beviskrav enn lekdommere. Det vil i praksis si at det er forholdsvis store avvik i forhold til hvor ofte fagdommere bedømmer noen å være skyldig, i forhold til en jury. Menneskets trygghet er et mål for samfunnet. For uten trygghet har man ikke livskvalitet. Men her balanserer tryggheten mellom to motsetninger. På den ene siden skal samfunnet skape trygghet ved å beskytte mot kriminalitet. På en andre siden må det finnes en trygghet og tillit i befolkningen i forhold til rettssikkerhet. Kompromitteres rettsikkerheten blir samfunnet generelt utrygt.  I vårt samfunn har vi vært vitne til flere åpenbare justismord hvor rettsvesenet viser seg svært motvillig til å stille opp.

Det er også vesentlig å være klar over at jo lavere tilliten til politi og rettsvesen er desto mindre er sannsynligheten for oppklaring. Mange vil regelrett skygge unna og ikke komme frem med det de vet av frykt for å komme i klørne på et mektig men irrasjonelt uvitenskapelig uhyre.

All etterforskning og senere rettsbehandling er avhengig av faglig vitenskapelighet, redelighet, oppriktighet, bredde og respekt for enkeltmennesket. Det er kun på denne måten at nødvendig tillit kan bygges.

Forebygge mot gjentakelse

I dagens samfunn blandes dette punktet ofte sammen med det siste punktet om oppgjør. Dette blir irrasjonelt fordi målsettingen med det man gjør er uklar.  På den ene siden har samfunnet behov for beskyttelse. Noen ganger innser man at gjerningspersonen kan utgjøre en risiko så lenge han lever. På den annen side ønsker samfunnet å straffe. I dagens samfunn innebærer, som regel, begge deler frihetsberøvelse, og siden vi er et «humant» samfunn har vi ikke livstidsstraff. I de siste årene har man utviklet muligheten for å idømme sikring for å bøte på problemet.
I det rasjonelle samfunn vil statens handlinger ha en veldefinert hensikt. Og hensikten knyttes opp mot livskvalitet for alle. Uavhengig av straff eller oppgjør, om et menneske er farlig, vil dette utgjøre en trussel mot dette. Dermed har samfunnet plikt til å forhindre dette.  Dette er fundamentalt for vår trygghet. Men i og med at vi ikke anser dette som en straff, så vil samfunnets kontroll av denne personen ikke bære preg av en vilje til å gjøre noen noe ondt. Det vil si at gjerningspersonen i størst mulig grad skal ha mulighet til å kunne utfolde seg innenfor de rammer som er nødvendig for kontroll. Mange vil selvsagt reagere på en slik tankegang, både av overnevnte grunner, dvs. folks alminnelige rettsfølelse, men også med tanke på det såkalt «allmennpreventive».

Til det er å si at den såkalte alminnelige rettsfølelse er relativ på den måten at den er både kultur og individavhengig. Dette er med andre ord noe som kan endres over tid. Dette kommer vi inn på under neste punkt om oppgjør.

Det som er vesentlig her å bemerke er at samfunnet også har et oppdrag om å holde kriminaliteten på et lavest mulig nivå. Når jeg foreslår å være mer kreativ i forhold til oppgjør så vil nok mange hevde at dette vil føre til at kriminaliteten vil florere. Det vet vi jo ikke før vi har prøvd. Jeg er skeptisk til at høye og strenge fengselsstraffer nødvendigvis fører til mindre kriminalitet. Her kan man jo være uenig. Det jeg ser for lite av i samfunnet er villigheten til å eksperimentere med dette. Samfunnets juridiske tenkemåte er stivnet fast i en flere tusen år gammel tradisjon. Samfunnet må være villig til en viss form for eksperimentering med dette. Det blir ingen innovasjon av konservatisme. Virkemidler må testes ut på en vitenskapelig forsvarlig måte, de må justeres og tilpasses, slik at vi til slutt evner å balansere hensynene mot hverandre på en måte som blir optimalt. Det er også vesentlig at samfunnet motarbeider ethvert forsøk på å umenneskeliggjøre kriminelle og utsette dem for offentlig forakt. For dette vil uvilkårlig signalisere et generelt dårlig menneskesyn, fordi menneskeverdet da gjøres avhengig av menneskets egenskaper, noe som er en empatisk etisk forkastelig tanke.

Det er også vesentlig at alt for stor fokus på sanksjoner eller straff også medfører mot-villighet mot å samarbeide. Det er en direkte motstrid mellom kantiansk ansvarsforståelse og vitenskap. Jo mer vitenskapen forstår av mekanismene bak menneskelig atferd, desto mindre blir vinduet for en objektiv ansvarsforståelse. Retorikken blir da at vitenskapen blir «den kriminelles unnskyldning». Dette gjør at den vitenskapelige forskningen på utvikling av kriminell atferd blir skadelidende. Og med for dårlig kunnskap om dette taper vi muligheter til å forebygge ved å fange opp tilfeller og gjøre korrigerende tiltak slik at denne type atferd ikke utvikles.
Det hevngjerrige mennesket er totalt uinteressert i forståelse og analyse av kriminell atferd. For det ødelegger for det sosiale spill, for den sosiale ventilasjonseffekten, for moralsk indignasjon, for muligheten til å plage osv.

 

Oppgjør

Den menneskelige natur er formet slik at oppstår det et behov for oppgjør i forhold til kriminelle handlinger. Dette behovet er så sterkt at det i uorganiserte sammenhenger fører til feider og blodhevn. Men forskning antyder at voldsnivået hos menneskeheten har avtatt suksessivt med sivilisasjonens utvikling og utbredelse. Det kan være mange forklaringer på dette. En av dem handler om at vi har overlatt «gjengjeldelsen» til staten. Og langsomt, men sikkert har statenes reaksjonsformer blitt humanisert. På tross av stadige massehysteriske protester mot dette, ser det ut som voldsnivå og straffenivå følger hverandre nedover. De statene i USA som fortsatt har dødsstraff, er også de statene som har høyest forekomst av vold.  Men ideen om en omvendt proporsjonal sammenheng mellom voldsnivå og straffenivå sitter fortsatt i mange populistiske miljøer. Rasjonell analyse viser imidlertid at sammenhengen ofte går den andre veien. Dette forteller at kultur og forventing i forhold til dette er variabler som er kulturelt påvirkbare over tid. I et rasjonelt samfunn med empatisk etisk utgangspunkt aksepteres ikke hevnmotivet. Hevn hører ikke hjemme i det rasjonelle samfunn. Dette er ikke på grunn av såkalt «snillisme», men en velbegrunnet rasjonell forståelse av at dette er et ineffektivt virkemiddel i forhold til å dempe kriminaliteten mest mulig.  Men, når det er sagt er det mange generelle virkemidler som må på plass for å dempe kriminalitet. Her er noen forslag:

·         Økonomisk omfordeling

·         Avskaffelse av fattigdom

·         Et inkluderende samfunn (sosial omfordeling)

·         Et mangfoldig og tolerant samfunn

·         En rasjonell stat og statsforvaltning som er til for folket og ikke motsatt

·         Oppslutning om menneskeverd (og dyreverd) i sin videste forstand

·         En god, analytisk forståelse av menneskenaturen

Akkurat det siste punktet om menneskenaturen er ment å si noe om realismen i dette. Denne listen er selvsagt idealistisk. Men så lenge menneske er menneske vil det alltid være kriminalitet, konflikter, fattigdom og elendighet i samfunnet. Men omfanget varierer med samfunnsstruktur og kultur. Det gir en ide om at det må finnes en samfunnsform som minimaliserer omfanget. Vi er neppe helt på det optimale enda, og vi kommer kanskje aldri dit. Uansett må samfunnet i overskuelig fremtid belage seg på å håndtere kriminalitet. Og her er oppgjøret i etterkant en viktig del av dette. Det er dette de fleste av oss i dag forbinder med straff og gjengjeldelse. Men, som sagt, det er hverken rasjonelt eller empatisk etisk akseptabelt. Så når man da ikke kan tilfredsstille seg selv ved å påføre andre plager, hva kan da være målet med et slikt oppgjør? Her kan vi kanskje lære av de såkalte «sannhetskommisjonene» som var en del av oppgjøret med apartheid i Sør-Afrika.  Jeg tenker at førsteprioritet må være et mål som sikter mot å gjenopprette respekten og å dempe fiendskapet mellom partene. Stikkord er forsoning. Dette er prioritet nummer en. Om man får dette til er det en stor gevinst for alle parter. Man forbruker ikke lenger mental og sosial energi på å hate og mistro hverandre.  Man evner å gjenoppta det sosiale samspill til beste for alle parter.

Hvordan kan en slik prosess foregå?  Jeg tror det er vanskelig å lage en standardoppskrift på det. Det jeg ser for meg er at partene møtes ansikt til ansikt og fører en dialog ved hjelp av profesjonelle fagfolk som er eksperter på å lede slike dialoger. Det må selvsagt skje sonderinger på forhånd for å finne ut om det er grunnlag for dette og hva partene ønsker ut av det. For min del, dersom jeg tenker meg å ha vært utsatt for noe, så ville mine behov gå i retning av at motparten tydelig gir uttrykk for at det vedkommende gjorde ikke er akseptabelt, at vedkommende er svært lei seg og angrer og ber om unnskyldning. Jeg tenker meg også muligheten for å kunne utrykke min opplevelse av det hele og også evt. gi utrykk for mitt sinne over det som har skjedd. Typisk meg ville jeg også ha bedt om anledning til å reflektere og analysere det hele, sette det i perspektiv på den måten at man forestiller seg hvordan det ville ødelagt det sosiale samspill dersom alle skulle oppført seg slik. Jeg ville også forsøkt å spille på vedkommendes empati ved å konstruert opp scenarioer hvor vedkommende ble satt i en lignende situasjon.

Nå vil jo de fleste selvsagt protestere med at kriminelle på denne måten slipper alt for lett og at den preventive effekten uteblir. Her vil jeg skynde meg å si at om dette var den eneste mulige følgen av å begå kriminelle handlinger så er denne innvendingen berettiget. Men om vi refererer listen over så ser vi at oppgjøret bare er en del av virkemidlene. Men jeg tenker at mange mennesker, gjennom en slik prosess, oppnår en forståelse og en innsikt som kan være med å utvikle empati og forståelse for hvordan ens handlinger påvirker andre negativt. Det vil nok være slik at mange mennesker vil være fullstendig immune mot en slik prosess og da må det selvsagt andre virkemidler til. For samfunnet har en plikt til å forebygge mot gjentakelse. Men vi er selvsagt ikke ferdig med oppgjør enda. I tradisjonell juridisk tenkning er det jo fengselsstraffen som fortsatt gjelder. Det er denne det refereres til i lovverket og samfunnet er fiksert på denne tradisjonen. Som sagt der vi har med mennesker som åpenbart er farlige for samfunnet så er frihetsberøvelse og kontroll de naturlige virkemidlene. Men i alle andre tilfeller blir dette en tap-tap situasjon for alle parter. Et menneske er ikke alene. Det har familie, venner og jobb. Alle disse gruppene vil tape på at vedkommende settes ut av spill. Familien blir jo svært sårbar i forhold til å miste et viktig medlem, kanskje en forsørger. Likeså kan arbeidsplassen bli skadelidende. Samfunnet kan tape skatte inntekter samtidig som de har store utgifter på å holde vedkommende i fengsel. Vi innser jo at dersom vi kunne skape den preventive effekten uten disse store ringvirkningene så ville det være til det beste for alle parter.

Jeg tenker da konkret på en langt større bruk av økonomisk kompensasjon som erstatning for fengsel. Den som har begått kriminalitet får altså muligheten til å gjøre opp for seg økonomisk. Og da er det typisk ofre som skal nyte godt av denne økonomiske kompensasjonen.  Noen ofre vil kanskje vegre seg for dette og da kunne det hele gå via staten. Poenget er at i tillegg til sannhetskommisjonen så gjør gjerningspersonen opp for seg økonomisk. Dette er noe som kan pågå over mange år.

Men det er selvsagt vesentlig å poengtere at ved gjentatte tilbakefall til kriminalitet, så svinner muligheten for denne milde reaksjonsformen bort. Da er det samfunnets beskyttelsesbehov som trer inn.