Det rause mennesket

Innenfor en smal misforståelse av evolusjonsteorien sliter man med en oppfatning om at det naturlige utvalg dyrker frem individer som er tvers gjennom egoistiske. Dette er en misforståelse og realitetene viser oss et helt annet bilde. Man refererer ofte til dette som et paradoks. Men det er slett ikke et paradoks. Det er som forventet i enhver art som har utviklet seg med evne til å leve i flokk. Og jo mer avansert de sosiale mekanismene er, desto større er innslaget av altruisme og gjensidighet.

Denne refleksjonen handler om de drivkrefter mennesket har til å ville hjelpe hverandre, gi hverandre gaver, støtte hverandre og samarbeide. Her er det selvsagt en rekke sosiale tilbøyeligheter i spill.  Kanskje kan insitamentene bak dette med å gi og ta sorteres inn i følgende kategorier:

1)      Manipulasjon, handel og sosiale gevinster
Handel er jo basert på bytting like for like. Det har skapt en evne i oss til å kunne gi fra oss noe mot en eller annen form for gevinst. Og gevinsten behøver ikke nødvendigvis å være penger eller varer eller tjenester. Hensikten kan være indirekte i form av sosiale gevinster. For eksempel kan det handle om vennskap, relasjoner eller allianser. En gave er også en form for kommunikasjon som kan fortelle deg at du er min venn, eller at du betyr noe. Alt dette er med på å vedlikeholde og forsterke sosiale allianser. Det å motta gave er ikke alltid positivt. Det ligger dypt i oss at det vi mottar fra andre skaper en forventning om gjentjeneste.  Dette er en av årsakene til at det å gi an gave kan oppfattes å være manipulasjon.  Den som gir gaven har en plan, noe vedkommende vil oppnå og gaven er en del av påvirkningen som må til for å oppnå ønsket effekt. Andre manipulasjonsformer kan selvsagt være å blidgjøre, bestikke.

2)      Empati
Når vi gir gaver drevet av ønske om å hjelpe noen eller glede noen handler det som regel om empati. Under dette kommer også det å gi av sin overflod, gi til tiggere og til ideelle organisasjoner. Empati er den primære drivkraften. Men det å la være å hjelpe noen aktiverer også hjernens straffesystemer. Vi føler dårlig samvittighet. Den dårlige samvittigheten er en miks av medfølelse, vår egen dårlige selvfølelse og redselen for hva andre kan tenke om oss.

3)      Oppmerksomhet
Da er vi over på at det å gi også er et signal til andre om vår egen overflod. Det å kunne ofre mye, bære en bør og være raus med omgivelsene våre handler som regel om vårt behov for oppmerksomhet og for å vise frem oss selv. Nå er det jo slik at mange vil skjule de gavene de gir, nettopp for å ha en avstand til dette fenomenet. Da kan man selvsagt være drevet av genuin empati. Men det å ville skjule sin givervilje handler også om å vise seg frem for seg selv, og kanskje, ubevisst håpe på et det en gang skal komme for en dag hvor god jeg er. Dette er et godt eksempel på motstridende tilbøyeligheter i vårt sinn. For det må ikke bli for åpenbart at det egentlig er en oppvisning vi driver med. Det virker negativt og vi har naturlige sperrer mot det. På en annen side vil vi vise oss frem og fortelle for hele verden hvor gode vi er. Det blir en balansegang.

 

Det siste punktet som handler om behovet for å vise seg frem manifesterer seg også i menneskets forbruksmønster. Da jeg var ung hørte jeg følgende historie fra nær familie. Det var tenåringsgutten som hadde lyst på en jakke. De var i en butikk hvor jakken var på billigsalg. Faren var på nippet til å kjøpe da gutten plutselig ombestemte seg. Han ville at faren skulle kjøpe jakken på et annet sted. Begge visste at der var jakken dobbelt så dyr. Det ble selvsagt et lite opptrinn av det og det ble ingen jakke på gutten. Faren skjønte ingenting. Det gjorde heller ikke jeg da jeg hørte om denne historien. Men etter hvert har jeg blitt mer og mer klar over at mange tenker slik. De ønsker å kjøpe dyrt for prisen er en del av statusen. Det er ikke status å gå i billige klær. Jeg som kommer fra enklere kår ville vært stolt av å få tak noe billig, men som egentlig har vært dyrt. Det er et godt kjøp og det utstråler rasjonalitet og evnen til å få det meste ut av de ressursene man har. Min vei til å erkjenne den motsatte tendensen er derfor vært lang og kronglete. For dette virker totalt irrasjonelt og uforståelig. Men er det det, sånn rent sosialt sett? Det er nettopp her poenget og hemmeligheten ligger. For det er jo ikke akkurat de individer som strever og sliter for å få endene til å møtes som driver med dette. De som tenker slik er ressurssterke individer med et overskudd å reklamere for. De reklamerer for et livsoverskudd, og veksler inn en del av de ressursene de disponerer i ren sosial gevinst. Denne tilbøyeligheten kan til tider skape ekstreme utslag hvor mennesker strør om seg med penger.  Effekten av dette er både positiv og negativ. Den positive siden av det er at det kan ha en viss omfordelingseffekt i samfunnet, hvor rike mennesker betaler overpris for en del varer og på den måten sprer sin formue utover. Men selvsagt er det ikke Jørgen Hattemaker de handler med. Selvsagt er de mer eksklusive markeder de beveger seg innom. Så omfordelingseffekten er sannsynligvis ikke så mye å skryte av. Den negative effekten av dette er mye større. For det første medfører dette et høyere unødvendig forbruk. Nå hører jeg kanskje ut som en pietist, men grunnen til at jeg tenker slik handler selvsagt om menneskets globale utfordringer. Om alle skulle ha et slikt prangende forbruk ville vi ikke ha nok jordkloder til rådighet. Men hovedproblemet er at dette også skaper sosial profitt-drevet forbruk også blant menigmann. For de store mennesker setter trenden og definerer spillet. Og spillet er at din verdi skapes av det du har. Har man ingenting er man ingenting. Dette er det jeg kaller for et dårlig menneskesyn, og det skaper dyp ulykke for det store flertall som opplever ikke å rekke opp i konkurransen, og det gjelder jo de fleste av oss. Et samfunn som preges av dårlig menneskesyn vil også etter hvert utvikle et kalt sosialt klima, egentlig et samfunn de fleste av oss ville valgt bort om vi kunne.

Det sosialt rause menneske

Den sosiale kapital har relasjoner som grunnenhet. Mengden og kvaliteten på relasjonene utgjør individets sosiale formue. I motsetning til økonomisk kapital er den sosiale formuen immateriell på den måten at den har sin eksistens ene og alene i våre mentale universer. Det betyr i klartekst at positiv sosial verdi ikke koster noe fysisk. Det som er det gode budskap her er at det faktisk er denne formuen som betyr aller mest for oss mennesker. Om vi hadde aldri så mye penger og flotte ting så ville alt dette falme under tyngden av sosial isolasjon. Og motsatt - og det er en refleksjon jeg har tatt til meg i løpet av mange turer til Thailand, hvor jeg har sett mye fattigdom – så kan man godt være fattig og lykkelig, nettopp på grunn av gode sosiale relasjoner. Og nå når vi egentlig kan innse den steinalderske bakgrunnen for vår trang til å vise oss frem med prangende forbruk egentlig bare handler om hengivenheten mellom oss mennesker, ja så må det vel være mulig å dra frem vår rasjonelle kvalitet og sette dette tullet ut av spill. For vi kan erstatte det med å opparbeide en kultur av sosial raushet, en ubetinget raushet mellom mennesker som ikke sorterer mellom fattig og rik, stygg eller pen, flink eller fiasko, dum eller smart. Det det sosialt rause mennesket dominerer det varme sosiale klima.