Det reproduktive mennesket

Introduksjon

Denne refleksjonen handler om seksuell seleksjon. Temaet har vært forholdsvis omstridt siden Darwin presenterte teorien i 1871. Seksuelt utvalg handler kort fortalt om kjønnenes interne konkurranse om de beste partnerne. Darwin brukte en hel bok til å forklare dette. Min framstilling er stort sett en skisse. Men jeg trekker da det sannsynligvis det hele ganske langt i form av at jeg er uforbeholden i forhold til å anvende den samme teorien på menneskets atferdsmønster. Akkurat det får jo forholdsvis store konsekvenser i forhold til forståelsen av menneskenaturen.

Grunnleggende om seksuell seleksjon

Grunnleggende handler kjønn om artens differensiering i forhold til reproduksjon.  Kjønn svært utbredt i naturen som reproduksjonsmessig strategi. Og biologene definerer kjønnene i forhold til størrelsen på kjønnscellene. Hunner er det kjønnet som har de største kjønnscellene, mens hanner har de minste. Differensiering innebærer at kjønnene har ulike roller i reproduksjonsprosessen. Men rollene vil variere alt etter hvilken strategi arten har i forhold til reproduksjon. Og strategien avgjøres ofte av forholdet mellom de to sentrale faser i reproduksjonen og hvilke roller det enkelte kjønn har i hver av fasene. De to forholdene er:

1)      Forplantning

2)      Fostring

Forutsetning for seksuelt utvalg er at det finnes en asymmetri mellom kjønnene i forhold til hvor mye hvert kjønn investerer i avkommet. Hvor mye som investeres i hvert avkom er den faktoren som setter begrensinger på hvor mange avkom et individ kan produsere. Dersom det er forskjell på hvor mye individene investerer vil det altså være forskjell på potensiell mengde avkom mellom kjønnene. Det innebærer at det kjønnet som er mest begrenset i forhold til mengde avkom også har størst reproduksjonsmessig fordel av strategier som medfører at det kvalitative resultatet blir mest mulig optimalt. Det innebærer også en mer kritisk holdning til hvilken partner som bidrar. Det handler om genkvalitet (Forplanting) og det handler om partneren bidrar til oppfostringen. For det kjønnet som investerer minst i avkommet kan strategier som medfører optimalisering på kvantitet være mest lønnsom. Dersom arten som helhet har en strategi i retning av kvantitet blir sensitiviteten i forhold til seksuell seleksjon desto lavere. For eksempel hos en del fiskearter. Fisk produserer store mengder avkom. Strategien er kvantitet. Ved å produsere mange vil alltids noen overleve. Dette skjer gjerne ved at hunnen legger eggene på bunnen, mens hannen sprer sæden over. Det kan være det hele. Noen arter beskytter egg og avkom i varierende grad. Jeg har ikke hørt om at det her er noe stor vekt på seksuelt utvalg (men det handler om min begrensede kunnskap). Selv om hunnen absolutt investerer mest, handler dette om kvantitet, og hun kan bli mor til mange tusen potensielle etterkommere.

Men om vi nå kaster et blikk på fugler så er historien en helt annen. For dette er en meget spennende verden. Vi kjenner alle til de utallige varianter av kurtiser i fugleverden. Det handler om alt fra fuglesang, oppvisninger, redebygging og fargesprakende hanner. Fugler satser som regel på et kull unger i sesongen. Hvert kull varierer mellom 1 til kanskje 10 unger. Dette innebærer en helt annen begrensing i forhold til antall avkom enn hos de fleste fiskearter. Men andre ord er investeringen per avkom mye høyere. Her slår seksuelt utvalg til for fullt. Hos de fleste fuglearter er det hannens om kurtiserer og hunnen som velger. Noen ganger er hannens bidrag stort sett selve parringen. Hunnen bygger rede, hun legger egg, hun ruger ut eggene og hun mater ungene. Følgelig er hun ekstremt verdifull i reproduksjonsprosessen, følgelig konkurrerer hannene om henne, følgelig er hun kritisk i forhold til hvem som blir den utkårede. I slike ekstreme tilfeller hvor hannen ikke bidrar med noe annet enn parringen, er det kun genkvalitet som teller. Og den må hannen «reklamere» for gjennom strategier som fargepryd, oppvisninger eller sang. Hos andre arter bidrar hannene i forskjellig grader til selve oppfostringen. Det som er interessant er at man har funnet 8 (tror jeg) fuglearter hvor kurtisen går andre veien. Her er det hunnene som kurtiserer, som har vakre farger og synger vakre sanger. I alle disse tilfellene er det hannen som bygger rede, ruger ut eggene og mater ungene. Altså er kjønnsrolle-mønstret snudd. Dette er det kraftigste bevis jeg kjenner til på at resonnementet rundt seksuelt utvalg er solid og at dette er et fenomen som faktisk er svært utbredt i naturen.

Seksuelt utvalg og blindgater

Evolusjonen er en blind prosess. Det naturlige utvalg er en blind prosess. Den har intet formål og kan ta de forunderligste veier. Noen av disse veiene er det som ofte kalles evolusjonære blindgater. Det er for eksempel når en art utvikler seg i et miljø som er svært stabilt over lang tid. Etter hvert vil arten bli optimalisert til å passe inn i akkurat dette miljøet. Fra denne optimale tilstand vil ethvert avvik representere en ulempe. Utviklingen vil derfor svinge om et likevektspunkt hvor avvik dras tilbake til den optimale normalen. Arten kan dermed stå utviklingsmessig i ro over lange tidsrom. Dersom det skjer brå endringer i miljøet står arten i stor fare for å dø ut fordi den høye kompleksiteten gjør den sårbar for alle mulige endinger. Prisen for høy optimalisering mot en bestemt biotop er at tilpasningsevnen reduseres. Det kan være nok til at arten dør ut ved neste miljømessige utfordring.
Om vi nå kobler dette til seksuelt utvalg, så kan vi finne noe av den samme mekanismen i dette. Som tidligere nevnt så er de viktigste biologiske kriteriene for at seksuelt utvalg skal kunne fungere genkvalitet og fostring. Om vi holder oss til genkvalitet så er jo dette en egenskap som det er umulig å teste direkte. Seksuell seleksjon må derfor skje på såkalte sekundære kjønnskriterium. Gjennom teorier av typen handikap-prinsippet er det mulig å anta at utgangspunktet for denne type seleksjon er en sammenheng mellom genkvalitet og immunforsvar på den ene siden og utvalgskriteriet på den andre siden. Det kan dreie seg om alt fra flotte farger, gevir, størrelse osv. Det som er poenget her at dette kun vil fungere dersom det utvelgende kjønn utvikler en preferanse for dette. Og preferanser på markører som signaliserer god genkvalitet og et godt immunforsvar vil kunne fremelskes av det naturlige utvalg. Men så kan prosessen ta sitt eget løp. For dette vil jo forsterke denne egenskapen hos det selekterte kjønn. Dette kan igjen forsterke preferansen hos det utvelgende kjønn. Slik kan prosessen fortsette inntil egenskapen, det er snakk, om har utviklet seg til det ekstreme. Dette leder til fargesprakende hanner, til påfuglens hale og til enorme gevirer osv. Etter hvert vil disse ekstremitetene representere stor belastning for individene som bærer dem. Det er jo nettopp dette som er handikap-prinsippet. Ekstremiteten fungerer som en reklameplakat som sier «Se hvor sterk og frisk jeg er som kan drasse rundt på alt dette». Men slike prosesser kan fort løpe løpsk og rett og slett bli en trussel for selve artens overlevelse. Fargerike fuglehanner blir veldig synlige og fort ofre for rovdyr. Den irske kjempehjorten er forlengst dødd ut. Kanskje det enorme geviret hannene gikk rundt med hadde noe med den saken å gjøre. Dette har skapt et slags paradoks for mange evolusjonsteoretikere. For meg er ikke dette noe paradoks. Det vi snakker om her er blinde prosesser. Og som datamann vet jeg at slike blinde prosesser fort kan løpe løpsk bare de rette betingelsene er tilstede.

Seksuelt utvalg og genetisk lekkasje mellom kjønnene

Det er fort å gå i den tankefellen å anse de to kjønnene for å tilhøre hver sin art. Slik er det selvsagt ikke. De to kjønn er utgaver den samme arten i to forskjellige konfigurasjoner. Derfor er det fullt mulig at mange egenskaper som begge kjønn besitter kan være fremkommer ved varianter av seksuelt utvalg.

Forholdet seksuelt utvalg og kognitiv kapasitet

Jeg er blant dem som tviler på at bakterier og primitive organismer bedriver seksuelt utvalg i noe stort omfang. Årsaken er at det kreves en forholdsvis stor kognitiv kapasitet for å kunne bedømme kandidater på en noenlunde fruktbar måte. Kanskje har de tidligere nevnte ekstremitetene, spesielt i fugleverden noe med dette å gjøre. Fugler er uendelig mye smartere enn bakterier, men likevel er de de nok forholdsvis begrensede i forhold til å kunne gjøre mer avanserte sosiale bedømmelser. Derfor preges de av at seleksjon foregår på spesialområde som fuglesang, farger, former og størrelse. Denne refleksjonen innebærer en pekepinn i retning av at jo mer kognitiv kapasitet  en art har, desto mer avansert kan det seksuelle utvalg fungere. Det er jo nettopp dette som preger mennesket, hvor det seksuelle utvalg har utviklet seg til en svært avansert sosial mekanisme som går begge veier mellom kjønnene.

Mennesket og seksuell seleksjon

Så lenge vi holder oss til dyr vil de fleste ikke ha problemer med å akseptere seksuelt utvalg som en mekanisme. Dette er jo mekanismer som vi har overveldende evidens for. Når dette skal overføres til mennesker blir det hele straks langt mer komplisert. For vi lever av og for ideer om at det moderne mennesket er hevet over dette og har en fri vilje. Jeg tenker at dette er seiglivede myter som vi har skapt om oss selv. I min virkelighetsoppfatning er mennesket en del av naturen og det har en natur.  En vesentlig refleksjon i denne ligningen er ideen om atferdsdualismen. For den forklarer hvordan vi mennesker kan oppleve oss selv som frie individer, hvordan vi kan gjøre frie valg uten at det kommer i konflikt med ideen om at mennesket er preget av biologi på samme måte som dyr er det. Den samme atferdsdualismen fungerer også som en øyeåpner for at opplevd hensikt og biologisk resultat ikke er det samme. Mange av resonnementene her henspiller på biologisk resultat. I vårt mentale univers kjenner vi oss ikke igjen i dette. Men nå har vi også innsikt i å forstå hvorfor det er slik.

Men om vi starter med studiet av mange dyrearter så kan vi se et interessant mønster. Hos noen arter er størrelsesforskjellen mellom hanner og hunner veldig stor, mens hos andre er den nesten fraværende. Nå viser det seg at om vi anvender prinsipper som følger seksuell seleksjon så avtegner det seg et interessant mønster, som går igjen hos svært mange arter. Jeg har listet dette opp i tabellen under:

Størrelsesforskjell mellom hanner og hunner

Stor

Liten

Aggresjon

Høy, Kun alfa-hannene får reprodusere, så det er mye å kjempe om.

Lav, Mindre forskjeller gjør drivkraften for å kjempe om hunnene lavere (alle får seg litt likevel)

Hannens levealder

Kort, det er mye muskler eller ornitamenter å drasse på (Jamfør Handicap-prinsippet)

Lang, investerer i avkommet i stedet for en prangende kropp.

Hunnens seleksjonskriterium

Store hanner, eller de hanner som best reklamerer for god gen kvalitet. Når hun først skal investere er det best å gå for den med de beste genene. Hun får likevel ingen hjelp med oppfostringen.

Bevis på gode omsorgsevner, en som ligner mest mulig på en henne selv. (Typisk fugler med hanner som bygger reder, eller gir gaver i from av mat)

Variasjon på hannens reproduksjonsrate.

Høy, eks 5% av hannene står for 95% av reproduksjonen

Lav, det fleste får en eller to.

Omsorgsevne hos hanner

Liten eller fraværende

Høy

Tvillinger

Aldri, hun er alene og klarer ikke over å fostre opp to

Det hender, hun har en til å hjelpe seg

Hunnens utroskap; Sannsynlighet for at hun forlater siner barn og starter med en ny

Ikke aktuelt (de er ikke par uansett)

Det kan hende fordi hannen allikevel sikrer investeringen

 

Disse to mønstrene kalles onimentale, der størrelsesforskjellen er stor, og parbindende der størrelsesforskjellen er liten.

I forhold til mennesket så passerer det seg midt i mellom. Størrelsesforskjellen mellom hanner og hunner er moderat. Og hele antropologien er full av kulturmønstre som ligger mitt i mellom. Fra gammelt av tillater de fleste kulturer polygami. Men selv der polygami har vært tillat så har de fleste levd i monogame forhold. Variasjon på menns reproduksjonsrate er betydelig. Det kan vi se av det faktum at vi har færre forfedre enn formødre. Det er en moderat forskjell i livslengde mellom kjønnene. Menn deltar i omsorgen av barna, men det varierer. Tvillinger er ikke uvanlig, heller ikke utroskap (hos begge kjønn).

Når vi nå skal snakke om mennesket er det vesentlig å klare opp i en misforståelse jeg ofte ser. Det handler om evnen til å forstå forskjell på gjennomsnittsforskjeller og på absolutte forskjeller. Vi må ikke glemme at menn og kvinner tilhører samme art. Vi deler det meste av genomet. I den grad vi snakker om forskjeller på det mentale planet, så handler det om gjennomsnittsforskjeller. Det betyr at man ikke kan strekke sikre slutninger i forhold til det enkelte individ bare basert på kjønn. For eksempel heter det at menn er flinkere enn kvinner til romlig orientering. Men det betyr ikke at man kan stereotype denne kjønnsforskjellen. Det er mange kvinner som er svært flinke til dette og det finnes mange menn som er svært dårligere. Jeg er en av dem. Gjennomsnittsforskjell handler om at dersom man setter opp en såkalt normalfordelingskurve på en egenskap for hvert av kjønnene, så kan topp-punktet, som jo er gjennomsnittet eller normalen variere mellom kjønnene. Men også formen på kurven kan variere. Men like fullt finner vi som regel store overlappinger. I eldre tider har vi sett forekomst av misbruk av slike gjennomsnittsforskjeller til å stenge kvinner ute av arbeidsliv, politikk, universitetene osv. I dag må vel slik argumentasjon regnes som lett å gjennomskue.

Men i bunnen av dette må det også ligge en etikk som er kompromissløs på menneskeverd og som derved nøytraliserer etiske resonnementer basert på dårlig menneskesyn. Kun gjennom denne strategien kan vi unngå redsel for virkeligheten. Vi blir i stand til å se mennesket med en utenforstående forskers øyne. Vi øker muligheten til å se virkeligheten som den er, og ikke som vi skulle ønske den var. Dermed er også veien vid åpen for det rasjonelle mennesket.

 

Innenfor atferdsdualistisk tenkning er tilbøyelighetene de drivkrefter som ligger til grunn, og som driver menneskenes handlinger. Den store forskjellen fra dyr er at mennesket har fått utviklet en uvanlig kraftig kognitiv funksjon. Man kan sannsynligvis takke nettopp seksuell seleksjon på sosial kompetanse som den viktigste mekanismen som har drevet dette frem.

Tilbøyeligheter handler om strategier. Det er diffuse strategier fremelsket av naturlig og seksuelt utvalg. Måten kjønnene er forskjellig på gir mulighet for at forskjellig strategier kan være lønnsomt for det enkelte kjønn. Her er min liste over de forhold som påvirker mennesket seksuelle utvalg (listen kan sikkert gjøres lengre):

·         Reproduksjonsmessig verdi

·         Asymmetri i forhold til investering i avkom

·         Farskapsusikkerheten

·         Morens sårbarhetsperiode

·         Avkommets sårbarhetsperiode

I de følgende avsnittene skal vi suksessivt gå gjennom denne listen.

Reproduksjonsmessig verdi

Dersom man setter seg inn i bedriftsøkonomi og teorier for effektiv produksjon så er man ofte ute etter flaskehalser eller såkalte «knappe faktorer» i produksjonsprosessen. Den knappeste produksjonsfaktoren er den som er mest begrensende for produksjon. Følgelig er den også mest verdifull å ta vare på. Mannen er ikke noen begrensende faktor for reproduksjon. For i prinsippet kan en mann bli far til tusener. Kvinner kan kanskje komme opp i 20, vanligvis er tallet langt under 10. Kvinnen er den knappe produksjonsfaktoren. Dermed er kvinnen det kjønnet med høyest reproduksjonsmessig verdi. En venn av meg fortalte en gang om en forunderlighet ved bie-samfunnet. Da biene skulle gå til ro for høsten, ble han oppmerksom at en rekke bie-medlemmer ikke slapp inn i kuben. De ble regelrett holdt ute av de andre. Dette var droner, og deres rolle er befruktning. De har ingen rolle i forhold til oppfostringen av bie-larvene. Følgelig er de verdiløse og ville bare representert en «utgift» dersom de slapp inn. Hardt og brutalt ble de stengt ute hvor de sultet eller frøs i hjel. Dette er fordi at deres reproduksjonsmessige verdi er null. Et annet eksempel er den velkjente edderkoppen «Den Sorte Enke». Hannen er mye mindre enn hunnen. Og dersom den ikke passer seg under parringen vil den bli spist. En hann som blir spist bidrar altså ikke bare med forplantingen men også med noen ekstra proteiner. For det er alt den er verdt for hunnen, etter at parringen er unnagjort. Så til mennesket.  Dersom 90 prosent av alle mennene i en populasjon døde, hvor stor katastrofe er dette for populasjonen som helhet? Ikke nødvendigvis så stor. Under gunstige forhold vil en slik populasjon kunne komme tilbake til sin opprinnelige størrelse i løpet av en eller to generasjoner. For de gjenværende mennene vil ikke mangle forplantingsmessig kapasitet til å gjøre alle kvinnene gravide. Dermed er «produksjonsapparatet» forplantingsmessig fortsatt på full kapasitet. Det betyr at de 90 % av mennene som døde, forplantingsmessig er lett å erstatte med de resterende 10 %.
I bunnen av dette ligger det jo selvsagt at kvinnens kropp er utviklet for å føde barn. Det er en langt større investering å bære frem og føde et barn, enn å bare bidra med noen dråper sæd. Dette er den fysiske realitet. Og denne realiteten slår ut i at kvinnens kropp, som helhet har en mye høyere reproduksjonsmessig verdi. Mannens emosjonelle programmering er da også innrettet etter dette. Det manifesterer seg i det mentale landskap som et sterkt begjær etter kvinnekroppen. Da faller det også naturlig at kvinnekroppens tilstand blir en del av det som graderer dette begjæret. Begjæret øker på egenskaper som ungdommelighet, styrke og sunnhet.

Sannsynligvis slår dette også ut i en følelse av tap dersom kvinnekroppen ikke blir «brukt til det den skal». De fleste har vel hørt historien om Onan fra Bibelen (Første Mos. 38). Den handler om Onan som ble forpliktet til å ta sin brors kone etter at broren døde. Men Onan sørget for at «sæden gikk i jorden». For dette ble han straffet med døden. Denne historien har og gitt navnet «Onani», fordi man ureflektert har hengt seg opp i en pietistisk tankegang. Men kanskje har denne historien en dypere lærdom. For kanskje snubler vi her bort i eldgamle tradisjoner som handler om å holde stammepopulasjon oppe på tross av stort mannefall. For mannefall var det svært ofte i disse tider. Forskning viser jo at voldshyppigheten øker dramatisk jo lengre bak i tiden vi går. Selvsagt gikk dette mest ut over menn. Da kan det ha vært slik at det har utviklet seg tradisjoner som fremelsker det å holde barneproduksjonen i gang på tross av at mennene ofte var i stort mindretall.
Den kinesiske ettbarnspolitikken fikk den utilsiktede effekten at det ble født betydelig flere gutter enn jenter. Her kan det samme resonnementet benyttes til å forutse at dette forsterker den ønskede effekten som er å redusere befolkningsveksten. For færre jenter betyr at fødselsraten synker ytterligere.
Om vi nå setter søkelyset på hvilke tilbøyeligheter dette kan ha fremelsket i oss så kan man være fristet til å peke på det jeg kaller for naturlig empati. Dette kommer da i tillegg til begjæret etter kvinnekroppen. Om vi ser krig i nyhetene så er det ingenting som smerter oss mer enn det å se at kvinner og barn også blir rammet. I det hele tatt ser det ut for å være en klar naturlig rollefordeling i forhold til krig som går igjen i de fleste kulturer. Det er flest menn som blir soldater og det er definitivt flest menn som dør i kriger. Også når katastrofer inntreffer så ligger det i oss og ville sikre kvinner og barn først og fremst. Om vi skal trekke denne enda mer spekulativt lengre så er menn overrepresentert blant villige risikotakere. Men, det er et problem med dette resonnementet. For ideen blir jo denne at en gruppes overlevelsesevne vil være best dersom mennene tar de mest farefulle oppdragene. Og slik har det jo også vært. Men resonnementet her svikter på et manglende teoretisk gruppeseleksjonsfundament. Det naturlige utvalg fungerer på individnivå. En mann sprer ikke genene sine best ved å ofre sitt liv for gruppen. Samtidig ser vi at for gruppen som helhet så lønner det seg. Så om man tenker at det handler om mange grupper som er i innbyrdes konkurranse med hverandre, så burde det jo kunne fungere. Et annet problem her er at hos mennesket så bidrar menn mye mer til oppfostringen. Tap av far kan være katastrofalt for et barns muligheter. Men kanskje er tapet av mor enda verre. På akkurat dette problemet har jeg et forslag til løsning. Kanskje mesteparten av disse tilbøyelighetene har blitt til i en periode hvor fars bidrag til oppfostringen ikke var så høy. Det er vært å merke seg at selv om asymmetrien på investering i oppfostring er dempet hos mennesket, så er det ikke slik at tilbøyelighetene som en gang var optimalisert på en mye større asymmetri blir borte over natta. Derfor vil jeg i noen deler av resonnementene også se litt lengere tilbake enn den til menneskets nærmeste utviklingshistorie.
Men for å komme tilbake til hovedproblemet så kan forklaringen være en kombinasjon av tilbøyeligheter som i utgangspunkt er blitt fremelsket av andre forhold. For eksempel tilbøyeligheten til å ville vise seg frem, aggresjon, heroisme og tilbøyeligheten til fiendtlighet til andre grupper. Hanner som blir synlige og viser frem sin styrke, vilje til å beskytte og dominans på denne måten vil nødvendigvis tiltrekke seg hunnenes oppmerksomhet.

I forhold til naturlig empati så har jo jeg den teorien at empatien i seg selv er et resultat av mor-barn relasjonen. Via genetisk lekkasje smitter det også over på hannkjønn. Dette blir da en egenskap som forsterkes i takt med at hanner investerer stadig mer i oppfostringen av barnet. Men som tidligere nevnt så er slike tilbøyeligheter ikke hundre prosent treffsikker. I en art hvor mor-barn gjennomgår en så omfattende sårbarhetsperiode så skal det neppe mye til før denne samme empatien også omfatter omsorg for mor. Det gir seg igjen utslag i omsorg for henne generelt, noe som igjen slår ut i parbindingen i form av villighet til å dele til å gi gaver, til å ofre seg for henne og ta risiko for henne. Dette blir igjen verdifulle egenskaper som kan fremelskes og forsterkes av det naturlige utvalg. Videre kan genetisk lekkasje spille en rolle i at denne type empati også erverves av kvinner. Resultatet er en naturlig empati hos begge kjønn som er sterkest på barn og kvinner og ikke fullt så sterk i forhold til menn. Når da denne mekanismen først har etablert seg så blir den gruppeselektive effekten i forhold til reproduktiv verdi en bieffekt av det hele. Og det kommer gruppen som helhet til gode.

Asymmetri i forhold til investering i avkom

Resonnementet bak denne er beskrevet i innledningen. Dette er en teori som det er svært godt belegg for å hevde. Men i hvilken grad gjelder den for mennesker? Om man sammenligner mennesket med andre dyrearter så ser vi at asymmetrien er svakere. Men det er et vesentlig poeng er at dette kan variere og det varierer veldig mye, både innenfor kulturer, forskjellige sosiale lag og på individnivå. De naturlige forutsetninger gir følgende mulige strategier for de to kjønnene (glem ikke at det er gjennomsnitt vi snakker om):

Kvinners primære strategi på kjønnsmarkedet:

1)      Best mulig genkvalitet
Det går på fysisk utseende. Her viser det blant annet at det er sammenheng mellom genkvalitet og ansiktssymmetri. Kvinner ser etter symmetri, størrelse, kraftig hake/kjeveparti osv. Sannsynligvis spiller sosial kompetanse også inn som en indikator på genkvalitet. Da snakker vi om synlighet, status, dominans, omsorg, suksess, evne til å imponere osv.
Menns strategi i forhold til dette er å fremstå som ung, sterk, dominant med høy status og mange ferdigheter. Alt dette vitner indirekte om høy genkvalitet.

2)      Best mulig hjelp med oppfostring
Indikeres av helse, sosial kompetanse, raushet, omsorgsevne, sosial suksess, troverdighet osv. Menns strategi for å møte dette, handler også å vise tegn på egen villighet til å bidra i fostringen. For eksempel ved å vise omsorg for andre og ved å beskytte de svakeste i gruppen. Om dette samtidig kombineres med dominans gir dette høy skår.

3)      Ressurser
Indikeres av status, makt og rikdom. Menns strategi i forhold til dette er karriere, rivalisering, konkurranse og dominans.

4)      Kvalitet:
Heller få menn med gode egenskaper enn mange tilfeldige menn (kresen).

 

Menns basis reproduksjonsstrategi:

1)      Begjær etter kvinnens kropp
Mannen ser etter egenskaper som utseende (former, symmetri), alder (optimal fødealder er ca. 17 år), helse, omsorgsevne.  Kvinnens strategi for å møte dette er å satse på utseende, se ung og vakker ut.

2)      Kvantitet
Tendensen til å være ukritisk og ta de muligheter som byr seg. Mange korte forhold og lite egeninnsats i forhold til fostring. Kvinner møter dette med flere strategier. En strategi er å gjennomskue dette og ikke innlede noe forhold. En annen strategi er utroskap. Hun går i forhold med en trofast tøffelhelt, men sørger for at det er en super-høystatusgutt som gjør henne gravid. Noen forskere har hevdet at kvinnelig orgasme øker fertiliteten. Hun har flere orgasmer med supergutt og ender med «ja takk begge deler», høy gevkvalitet og en trofast partner til å hjelpe med fostringen.

Kanskje kan vi oppsummere det slik at mens gjennomsnittsmannen er ute etter muligheter, vil gjennomsnittskvinnen være mer fokusert på drømmemannen. Men strategien vil endre seg avhengig av hvor attraktiv man selv er. Både de kvinnelige strategiene og menns kvalitetsstrategi forutsetter kresenhet. Det faktum at kvinner investerer mer i avkom gjør at kvinner generelt er mer kresen enn menn. Men kresenhet har også en pris. Jo vanskeligere markedet er, desto mindre råd har man til å være kresen. Dersom ambisjonene for partner er for høy i forhold til egen attraktivitet forblir man singel livet ut. Dette er et eksempel på at den optimale strategi endrer seg i forhold til individets egen ressurssituasjon.

Kvinnens behov for å være kritisk slår også ut på den måten at hun ofte ikke bare baserer seg på egen dømmekraft når potensielle gutter skal vurderes. Jenter tenderer ofte til å falle for gutter fordi de er populære. Altså når hun oppfatter at de andre jentene også er interesserte så forsterkes hennes egen interesse. Dette tror jeg kan komme av flere ting. For det første så innebærer en gutts popularitet sannsynligvis også god tilgang på ressurser. Dette innebærer både sosiale og økonomiske ressurser. Alt dette er faktorer som er viktig i forhold til avkom.
Men det andre handler om at flere hoder tenker bedre enn ett. Det er faktisk gjort en del forskning som tyder på det. Det vil si at dømmekraften akkumuleres når der er mange jenter involvert. Dersom en gutt er populær kan det bety at mange jenter har sett det samme. Hennes mulighet for feilbedømmelse reduseres altså.
En tredje faktor er at et forhold med en høystatus gutt også vil forsterke hennes sosiale status. Og dette er noe som er svært viktig i forhold til morens sårbarhetsperiode. Det skal vi komme tilbake til.
En fjerde faktor, som også knyttes til sosial rangering, handler om tendensen til å ville bekrefte gruppens preferanser i den hensikt å befeste egen sosial posisjon.

Har vi noen empiriske belegg for å hevde at kvinner er mer kritisk i partnervalg enn menn, og at status er et viktig seleksjonskriterium? Kanskje ikke direkte, men vi har en rekke indirekte indikasjoner. Noen vil selvsagt forklare disse rent kulturelt. Og det kan godt være at fenomener varierer kulturelt. Men mitt poeng er at dette likevel bunner i underliggende biologiske komponenter.  Her er min liste over indikasjoner:

1)      Beatles-effekten
Den tidligere nevnte Beatles-effekten er også av forskere forklart ved hjelp av denne type resonnementer. Når jentene ser sine idoler, vil de skrike ut for å tiltrekke seg oppmerksomheten deres. Men når mange gjør det samtidig vil det bli en åpenbar konkurranse som forsterker seg. Med dette bekrefter de hverandres bedømminger. Det blir også selvforsterkende fordi de da får enda mer interesse av å nå frem til superguttene. Det hele ender i et massehysteri.
Beatles effekten er den mest ekstreme variant av tiltrekning mot status og synlighet. Og det gjelder ikke bare positiv synlighet. Det gjelder all slags synlighet. For eksempel vil jo drapssaker eller andre grusomme saker få større oppmerksomhet i media, jo mer bestialsk de er. Jo mer de er eksponert i media, jo mer oppmerksomhet får gjerningsmannen av helt ukjente kvinner via brev, eller hvilke mulige kanaler de kan kontaktes på. Kvinnenes «påskudd» kan være mange. For eksempel religiøst (få ham omvendt til Gud), engasjement i saken, morskjærlighet, og selvsagt også mer direkte antydninger i forhold til kjærlighet og forelskelse. Det motsatte fenomenet finnes selvsagt også, det at menn kontakter kvinner i fengsel. Men inntrykket er at hovedtyngden angår kvinners oppmerksomhet, eller beundring av menn.

2)      Hane-høner mønstrene
Det er ikke lenge siden jeg så en person fra menighets-norge som mente han hadde funnet en forklaring på hvorfor det, i menighetene, er så tynt i rekkene med middelaldrende menn. Hans forklaring var enkel den at de middelaldrende mennene fant det mer givende å være ute og trene enn å fylle opp kirkebenkene.  Det han har sett i sine menigheter er et mønster som går igjen i mange sammenhenger, nemlig Hane-høner-mønsteret. Dette er et mønster som ikke bare går igjen i statskirken, men i de fleste kirkesamfunn, inkludert Adventistsamfunnet som jeg vokste opp med. Og kanskje er mange av disse mennene ute og trener eller de holder på med andre sysler de synes er meningsfulle. Det som er opplagt er at mange middelaldrende menn synes det er lite meningsfullt å være en del av disse menighetene. Jeg tenker at årsaksmønstret her også kan ha biologiske komponenter. Menn som ikke oppnår en profilert rolle i menighetene vil etter hvert oppleve en usynlighet eller en mindreverdsfølelse og dermed trekke seg ut. Kvinnene blir igjen fordi det gir dem mening å fokusere på de profilerte mennene som blir igjen. For det blir ofte en overopphopning av «haner» blant de profilerte i menighetene. Og min observasjon av det hele har absolutt gitt inntrykk av at kvinner ofte er veldig fokuserte på dem. For om du spør disse gjennomsnitts-damer om hva som binder dem inn i dette, bortsett fra det sosiale samholdet, som kanskje er det viktigste, så er overaskende få av dem interessert i tung teologi og bibelske spørsmål. Men fokuset på prester og profilerte herrer skinner lang vei, og i sin religiøsitet er de gjerne overfokusert på alfa-hannen «Par Exellense», som er Herren selv. Og selvsagt gjelder det ikke bare prester og prominente. Alle synlige menn får slik oppmerksomhet, enten det er musikere, eller det er drapsmenn (se også her).  Dette passer som hånd i hanske med en forutsagt biologisk profil.

3)      Dating-tjenestene
Om man tok opp statistikk på dating-tjenester ville det ikke overasket meg om forholdet menn-kvinner er omtrent som 90 %-10 %. Altså finner man ti menn for hver kvinne. Nå er det jo slik at disse internettjenestene ofte fungerer slik at man melder sin interesse for hverandre. Jeg har ikke sett noen statistikk på det, men jeg gjetter at vi her ser samme mønsteret. Noen menn stikker av med en overveldende oppmerksomhet, mens andre opplever interessen som fullstendig fraværende. Dette kan man ane når man ser en del slike tjenester garantere at menn vil få tilbud. Selv har jeg aldri testet det, men jeg har observert at prisen for å komme inn der er svært høy. Kanskje snakker vi om en fordekt form for prostitusjon.

Farskapsusikkerheten

Biologisk sett er morskapet en garanti for at investeringen satses på egne gener. En mor langt bak i steinalderen behøver ikke å ha noe bevisst reflektert forhold til dette. Men organismen vet det. Det er nok til at hennes strategier ukritisk driver henne til å satse alt på det lille avkommet hun selv har båret frem og født. Samme tilbøyeligheter driver nok også i retning av en sterk interesse for å ta seg av barn hun ikke har født, særlig om hun selv er barnløs. Men eventyrene er fulle av historier om «den onde stemoren». Og dette er sannsynligvis ikke tilfeldig. Et barn som mister sin egen biologiske mor har lidt et stort tap fordi den viktigste naturlige alliansen er blitt borte. Og sannsynligheten er forholdsvis lav i forhold til å få en slik allianse fullt erstattet. Særlig gjelder dette dersom barnet må konkurrere med stemorens egne biologiske barn. Det ligger en alvorlig biologisk realitet i dette. Og de fleste mennesker går jo på en ureflektert autodrive hvor deres sympatier og antipatier ligger forholdsvis nært den biologiske programmeringen. Og den sier krystallklart ifra hvor prioriteten ligger. Denne programmeringen sitter så dypt i oss at den har smittet over i vår kultur og like inn i vårt lovverk. Barns rettigheter er knyttet til biologi. Arveretten følger et biologisk prinsipp. Vi har også begreper som «fosterforeldre» og «fosterbarn». Fosterbarn har ingen arverett i forhold til fosterforeldrene. Og fosterforeldrene får kompensasjon fra staten for å ta vare på fosterbarna. Om vi ikke hadde hatt disse ordningene ville det bli svært vanskelig å få plassert disse i vanlige familier. Alternativet ville vært barnehjem som jo er beryktet for mishandling og overgrep. Alt dette sier litt om hvor sterkt denne biologiske programmeringen slår gjennom selv i et moderne sivilisert samfunn som vårt.

Men det som er en garanti for mor er slett ingen garanti for far. Det heter jo «Mammy’s baby and daddy’s maybe». Risikoen for at steinaldermannen investerte all sin innsats på andres avkom var nok forholdsvis betydelig. I dag kan man sjekke dette ved en enkel gentest. Men det er teknologi som kun har eksistert i noen tiår. Tidligere har det alltid eksistert en teoretisk mulighet til å bli lurt. Men er muligheten reell? Jeg har allerede nevnt den mulige strategien som noen kvinner kan ha, nemlig å ha hemmelige forhold på si samtidig som man er i forhold med en trofast mann. Dette er ikke strategier som kvinner bevisst har fordi de vil ha best mulig genetisk kvalitet på sine barn samtidig som de sikrer en trygg og god oppvekst. Dette gjør de for de de blir overmannet av lysten, samtidig som de aldri kunne tenke seg å binde seg med en de oppfatter som notorisk utro. Vi snakker om det automatiske mennesket, hvis biologiske resultat blir det optimale. Foreløpig er det kanskje noe spekulativt å antyde at styrke og frekvens på den kvinnelige orgasmen påvirker sannsynligheten for å bli gravid. Men annen forskning tyder også på at kvinnens preferanse for menn endres i retning av «supergutten» i den perioden hun har eggløsning. Om slike forhold kan påvises vil det være en god bekreftelse på denne hypotesen. Men det som kan bekreftes til fulle er det biologiske resultatet. I dag kan vi kikke genene i kortene og hva forteller de? De forteller at mellom 10 og 40 % av alle Europeiske barn vokser opp med en far som de tror er biologisk far, men som ikke er det. Og om vi kikker på den genetiske historikken så kan vi jo studere genetiske varianter i Y-kromosomet. Og man kan sammenligne dette med varianter av gener i mitokondriene, som bare arves via mor. På den måten kan man følge mors og farslinkene bakover helt til mennesket forlot Afrika i den siste bølgen for rundt 70000 år siden.  Og det er jo svært spennende på mange måter. Men det som er interessant her er at dette også har avdekket at vi har mange flere formødre enn vi har forfedre. Dette har man kartlagt i forbindelse med det store geografiske genom-prosjektet til National Geographic.

Hva dette forteller oss i klartekst er at seleksjonstrykket er mye hardere på menn enn på kvinner. Det det også forteller oss er at noen menn får mange etterkommere mens andre får ingen. Fordelingen blant kvinner er mye jevnere. Årsakene til dette er sikkert flere. Men en av dem er allerede nevnt under reproduksjonsmessig verdi. Den andre handler om seksuelt utvalg og kvinnens preferanser.

Ut av farskapsusikkerheten kommer det selvsagt flere motstrategier. Den ene er sjalusi. Den kommer vi tilbake til. Den andre henger sammen med dette, nemlig vår tendens til å forakte såkalte løsslupne kvinner (horestemplet) og mannlige rundbrennere(grise stemplet). Disse tilbøyelighetene har nesten universelt slått gjennom i de fleste kulturer. Og dette er veldig kraftige motstrategier. Menn er interessert i trofaste kvinner. Det er fordi det reduserer risikoen for å investere i andres gener. Igjen, vi snakker om biologisk resultat. Det er den biologiske programmering som driver våre holdninger i denne retningen. Dette er da også grunnen til menneskets tendens til å forakte f.eks. prostituerte eller andre kvinner som offentlig fremviser promiskuitet. Vi skal være klar over at dette ikke handler om tilfeldigheter eller konspirasjoner. Det er biologisk programmerte tilbøyeligheter i oss som slår gjennom i kulturutviklingen, forsterker seg og sementeres inn i normsettet. Dette er det automatiske mennesket. Det ligger ingen filosofisk refleksjon bak slike holdninger. Det skjer ikke før normene er sementert, blir en del av det sosiale spill, og så kommer fantasifulle retoriske teorier som søker å underbygge det hele.
Rundbrennere rammes normalt ikke like hardt av de sosiale omgivelsene. Men her er nok forskjeller ute og går. En svært ressurssterk høystatus person er jo en som kunne ha evner og muligheter til å forsørge mange barn. Omgivelsene ser nok mer mellom fingrene på slike enn på naboslampen i bygda som ikke eier nåla i veggen men som alle ungjenter faller som fluer for. Det heter jo at halve Norge er i slekt med Christian Kvart. Og enhver Mongol regner seg som direkte etterkommer av Djengis Kahn. Det kan sannsynligvis være mye i dette, men det ser ikke ut som at rykte og status i forhold er særlig rammet av dette. Den sosiale asymmetrien her gjenspeiler en biologisk programmering som avspeiler det faktum at fedre kan bli, og hele tiden blir lurt. Få menn kan tenke seg å gifte seg med en prostituert, mens en forholdsvis høy prosent av kvinnene neppe ville sagt nei takk til et kort eventyr med Brad Pitt.
Det faktum at det, i de fleste kulturer er lang mer sosialt kostbart å være «hore» enn å være ”rundbrenner” er en direkte forutsigelse av teorien om farskapsusikkerheten.

Mormor og farmor

Min mor har i skrivende stund 8 barnebarn. Den som kommer hjem til henne vil oppdage at hun bare har ett bilde av et barnebarn på veggen. Det er faktisk det største bildet i stua. I tillegg er det kanskje det største bildet hun har på veggen. Det er også lett å merke at hun er mer oppdratt av dette barnet enn av de andre. Dette barnet er min søsters datter. Til alle de andre barnebarna er hun farmor. Og her er forholdet mer distansert. Dette kunne man jo kanskje avfeid som en tilfeldighet og avhengig av omstendigheter. Men mye tyder på at mormor er langt mer interessert i sitt barnebarn enn farmor. Og dette kan ha en biologisk forklaring nettopp i farskapsusikkerheten. En mormor som hjelper sin datters barn er hundre prosent sikker på at det er hennes eget avkom hun hjelper. Og nettopp det faktum at vi mennesker fortsetter å leve og være aktive lenge etter at vi er reproduktive, kan også handle om den lange barndommen. Altså at besteforeldrene også er der for barnebarna. Her stikker altså mormorrollen seg ut som den mest selvoppofrende. Og dette er neppe tilfeldig.

Morskapssikkerheten

I et gammelt kinesisk ordtak heter det at det som går en mor til hjertet ofte går en far bare til knærne. Dette passer jo både på farskapsusikkerheten og morskapssikkerheten. For en mor har biologisk hundre prosent sikkerhet for at avkommet er hennes eget. Derfor er hun utstyrt med en langt sterkere fokus og vilje på å investere i avkommet. Dette er slektskapsseleksjon i praksis. Og min teori er at det er ut fra denne tilbøyeligheten at vår evne til empati har vokst fram. De gamle grekerne skilte mellom to former for kjærlighet. Det er eros som er orientert om begjær, og så er det agabe, som er den selvoppofrende morskjærligheten. Og det er neppe tilfeldig at det nettopp er morskjærligheten som her blitt stående som det ultimate idealet på selvoppofrende kjærlighet. Dette har sitt opphav i biologi. Og det manifesterer seg som biologisk programmering. Og det forutsier dermed at kvinners emosjonelle profil, i gjennomsnitt, er sterkere på omsorg og empati, enn menns. De mødre som tok best vare på eget avkom fikk den beste reproduksjonsmessige suksess. Og da snakker vi om uforbeholden dedikering til egne barn. Dette er sannsynligvis også en del av årsaken til bedre sosiale ferdigheter. For hun må forstå barnet, og ikke bare det, men også ha fullt fokus på det som utspiller seg i de sosiale omgivelsene rundt barnet. Da handler det om å støtte barnet på en sosialt intelligent måte. Balansen går mellom å holde synligheten av denne forfordelingen, mot andre barn, så lav at den ikke vekker oppsikt og irritasjon, opp mot evnen til å kunne gi barnet noen fordeler likevel. Og det handler også om evne til å trekke det man kan av ressurser, hjelp og beskyttelse ut av omgivelsene. Mor og barn har enorm god drahjelp av empatisk appell.

Morskjærligheten, omsorg og opphavet til etikken

Alt liv agerer med utgangspunkt i egeninteresse. Egeninteressen handler om overlevelse og reproduksjon. Men reproduksjon av type høy investering i få avkom (i motsetning til lav investering i mange avkom), skaper også biologiske disposisjoner for omsorg for avkommet. Det emosjonelle registret er tilpasset dette. Vi har utviklet emosjoner som skaper empati, kjærlighet, beskyttelse og omsorg for det sårbare. Og det er selvsagt ikke bare mødre som har dette. Via genetisk lekkasje vil dette være en egenskap ved arten. Hos oss mennesket er den nok blant de høyeste, fordi vi har avkom som krever mye over lang tid. Derfor er det også biologisk lønnsomt at fedre også har dette. Alt dette gir oss en totalpakke av omsorg for hverandre. For dette retter seg ikke bare mot avkom, men blir en generell egenskap som virker i gruppen. Og det er nettopp denne evnen til omsorg for hverandre som gir insitament til videre refleksjon, om det gode, om normene og til slutt moralske refleksjoner.

Omsorg for det ufullendte skaper også en vekselvirkning. Barnet vekselvirker med omgivelsene, på en måte som vekker empatisk appell, altså et behov for å utøve omsorg. Den respons barnet opplever, på dette, vil da etter hvert utvikle barnets selvfølelse. Vi har altså omgivelsene, som gjennom sin handling viser verdsetting av barnet. Og vi har barnet, som opplever å bli verdsatt og dermed utvikler en opplevelse av egenverd. Det er dette som er opphavet til det jeg kaller for etisk verdi. Det er individet som tillegges verdi, ikke på grunn av egenskaper eller nytte, men i kraft av egen eksistens.

Mor og barns sårbarhetsperiode

I forhold til resten av dyreverden stikker mennesket seg ut med en særdeles lang barndom. Dette innebærer at mor og barn gjennomgår en lang periode hvor de er sårbare og trenger hjelp fra omgivelsene for å klare alle utfordringene. Her vil de mødrene som har hjelp og støtte fra far en stor fordel. Mors plan A er å ha en partner som er en støtte og tar del i omsorgen. Fortrinnsvis snakker vi da om far. Hvilke egenskaper hos en partner er da mest gunstig for oppfostring?  Det mest iøynefallende er egenskaper som egenskaper som forsørgerevne, omsorg, pålitelighet, forsvarsevne osv.  Her skal vi merke oss at disse egenskapene ikke nødvendigvis sammenfaller med det optimale genetiske valg, som jo er den flotte «hingsten» av en supermann. Allerede her ser vi en konflikt mellom parrings strategi og oppfostringsstrategi. Og denne dissonansen kan gjennomsnitts måles i kvinners preferanser den dag i dag. Rundt eggløsning er kvinner mer opptatt av supermann, enn av den stabile arbeidshelten. Men det var et sidespor.

For her ligger flere slike strategiske dissonanser. For menn som har supermann- egenskaper er ofte samtidig dominante og har høy status. Dette er igjen egenskaper som er populære og dermed er også faren for å miste partneren forholdvis stor. Kanskje kan dette ha fremelsket noen særegenheter ved mennesket. Mennesket har konstant fertilitet uten bestemte løpetider og mennesket har skjult eggløsning. Dette leder til at mennesket har sex som mekanisme for konstant parbinding og ikke bare forplantning under løpetidene. For sex fungerer (ikke bare hos mennesket) også som bindemiddel i partnerforholdet. Dette skjer på hormonelt plan. Summen av dette er at vi her har mekanismer som driver begge i retning av å investere innsats på barna. Alt dette er nødvendig på grunn av den lange læretiden som må til for å programmere våre store hjerner.

Et annet vesentlig poeng er at dette også kan forme kvinners atferdsmønster. For det er definitivt store og ressurssterke menn vi snakker om. Hvordan beholde en slik partner om man ikke har gode sosiale egenskaper? Kvinnen er fysisk svakere enn mannen. Hun kan ikke håndtere ham med trusler og vold. Hennes styrke er sosiale virkemidler. De kvinner som maktet dette spillet best, og som derigjennom klarte å beholde en partner som bidro i oppfostringen, de kvinner spredte sine gener bedre enn sine mindre suksessrike medsøstre. Dette setter da i gang en seleksjon på egenskaper som forsørgerevne, omsorg, pålitelighet, forsvarsevne osv.

Men det er likevel ikke alltid at mor har en partner ved sin side for å avhjelpe med oppfostring av barn. Selvsagt finnes det også en «plan B». Mennesket er et flokkdyr med sosiale strukturer som innebærer at man gjensidig hjelper hverandre. Da er vi igjen tilbake til sosial kompetanse. Den mor som har både et sterkt sosialt nettverk og en partner har både i pose og sekk. Men alternativet er at hun baserer seg bare på det sosiale nettverket. Jo sterkere hun står på den sosiale rangstige, desto større er andres villighetet til å bidra. Det er disse to forhold som er min hypotese på det faktum at jenter/kvinner er gjennomsnittlig mer fokusert på å bygge det sosiale nettverket enn menn. Kanskje handler dette om en bedre medfødt evne til sosial interaksjon, men det er ikke utenkelig at dette handler om fokus, altså biologisk programmering. Evnene behøver ikke nødvendigvis å være så skjevfordelt mellom kjønnene. Men siden interessefelt og fokus på sosial interaksjon er sterkere hos jenter, så kan dette medføre en utvikling hvor jenter etter hvert utvikler bedre sosial kompetanse. Det kan selvsagt også være en kombinasjon. Men altså er min hypotese, som forklaring på denne gjennomsnittsforskjellen, at mødre gjennomgår denne uvanlige lange sårbarhetsfasen, samtidig som partner enten har forlatt eller drept i krig eller under jakt. Da er sosiale allianser og status helt avgjørende i forhold til å få suksess med eget avkom.

En kulturell variant av dette fenomenet er den sosiale uviljen mot unge jenter som blir gravide uten å ha en fast partner. For det innebærer jo, den tidligere nevnte skammen på grunn av løssluppenhet, men det innebærer også at det sosiale nettverket må ta en større belastning for å hjelpe frem barn som ikke er ens egne.

Konkurransearenaer

Vi må ikke misforstå seksuelt utvalg dit hen at det bare er menn som konkurrerer om kvinner. Konkurransen er like hard begge veier. Først og fremst er det viktig å forstå at sosial lagdeling og segmenter innenfor de sosiale lagene hver for seg fungerer som egne arenaer for konkurransen. På denne måten foregår konkurransen omtrent som måten fotball er organisert på, i forskjellige divisjoner, slik at de som konkurrerer med hverandre er mer jevnbyrdige. Undersøkelser har vist at parbindinger ofte skjer innenfor de samme sosiale lagene, og innenfor noenlunde lik kulturell bakgrunn. Men her er selvsagt en del interessante kjønnsforskjeller innad innenfor hver arena, og i forbindelse med overlapping mellom arenaer.

Kjønnsforskjellen innenfor hver arena

Den internatskolen jeg begynte på som 16 åring kan fungere som et utmerket eksempel på en slik arena. Ta noen hundre ungdommer, like mange av hvert kjønn, og plasser dem i et slikt noenlunde isolert miljø. Hva skjer? Jeg ble forelsket allerede første helg. På lørdags kveld hvor det arrangert en slags danselek ute på plenen. En jente litt yngre enn meg kom å spurte om jeg ville danse med henne. Det gjorde jeg og var selvsagt dødsforelsket i henne etter 20 minutter. Men dette forandret seg noen dager senere. For da oppdaget jeg at hun var en av de mest populære jentene på hele skolen og jeg skjønte at jeg var sjanseløs til å konkurrere om henne. Da falt øynene mine på venninnen hennes, hun var kanskje ikke fullt så pen, men kjempeinteressant for meg. Om vi skal kunne forstå dynamikken i dette er vi kanskje nødt å ta utgangspunkt Freud og hans tanker om såkalt psykologisk forskyvning. Kan du ikke få det beste, så prøver vi oss på det nest beste. Og får vi ikke det til forskyves oppmerksomheten over på tredjevalget osv. inntil det forhåpentligvis klaffer til slutt. La oss nå si at vi innenfor en slik arena hadde tatt hemmelige meningsmålinger hvor alle hadde plukket ut de 10 mest interessante kandidater for flørting og kjæresteforhold.  Denne type undersøkelse hadde vi gjort hver uke i noen måneder. Hva hadde vi sett? Jeg tror vi hadde sett klare kjønnsforskjeller. Guttetoppene hadde vært mye smalere enn jente toppene. Det vil si et stort antall jenter hadde oppgitt interesse for et forholdsvis smalt antall gutter. For jenter hadde toppen vært bredere. Det vil si at guttene hadde fordelt sin interesse på flere jenter. Men det som kunne vært interessant er å se hvordan dette utviklet seg utover året. Jeg tenker at det neste som skjer er at den enkelte etter hvert faller på plass og får en føling med hvordan vedkommende ligger an i popularitet. Det vil si at vi får en lagdeling av konkurransen. De som ikke er fullt så populære vil etter hvert miste interessen for de mest populære og på den måten vil vi få et mønster av sosial lagdeling, som er forholdsvis smalt på toppen, blir ganske bredt på midten og som smalner til igjen i bunnen. Men den seksuelle seleksjonsmekanismen tilsier at her vil det bli klare kjønnsforskjeller.

Jeg tenker at kurvene ville fordele seg omtrent som på figuren under. Nå har jeg aldri sett slike tester og det er vanskelig å forutsi den prosentvise fordelingen. Og den kan kanskje variere ganske mye. Men jeg tenker at formen på kurvene ville bli slikt at for jenter så har man en større prosentandel populære enn for gutter. Det vil si at det prosentvise antallet veldig populære jenter er høyere enn for gutter. For gutter er det forholdsvis få som troner på popularitetstoppen og de har også forholdvis flere tilhengere enn de mest populære jentene. For begge kjønn vil den største prosenten havne omtrent på midten. Mens prosentandelen upopulære vil være større for gutter enn for jenter. Dette er som sagt en oppkonstruert kurve. Men den baserer seg på det forholdsvis solide resonnementet at jenter er mer kritiske i sine partnervalg enn gutter. I seg selv gjør dette at jenter har et forholdsvis smalere vindu i sitt utvalg enn for gutter. Men det gjør også at jenter er mer oppmerksomme på andre jenters bedømminger. Vi har vært inne på Beatles-effekten. Dette fører til at gutters popularitet er gjenstand for selvforsterkningsmekanismer. En kvinne blir sjelden barnløs på grunn av mangel på tilbud. Hun kan derfor spille sine kort med en viss tålmodighet. Hun trenger altså ikke nødvendigvis å velge fra nederste hylle. Forskning viser at kvinner heller velger menn med barnekull fra før enn menn som ikke har vært i forhold før. Denne strategien kan forstås med utgangspunkt i resonnementene over. Kvinner velger oftere å være alene i påvente av å få en mann som fyller hennes krav i stedet for å velge fra nederste hylle.

Som tidligere nevnt forblir en fjerdedel av alle menn barnløse. Selvsagt er også noen av disse selvvalgt, men det er å anta at det også er snakk om en forholdsvis høy prosent som ikke får det til på kjønnsmarkedet.

Så da har jeg begrunnet de gjetningene som kurven under angir, både teoretisk og med praktiske data.

Overløpere mellom arenaer

Fordi kvinner er kritiske og har preferanse for status så er det svært sjelden at de beveger seg nedover i sosiale lag for å finne seg en partner. Dette er jo selvsagt også forhold som avhenger av kultur. Og sosiale forhold kan godt overstyre dette. Men det er vel ting som tyder på at forhold hvor mannens sosiale rang er under kvinnens, veldig ofte ender opp i problemer.

Derimot kan menn som ikke rekker opp til nederste hylle i sitt sosiale lag, eller i sin kultur lettere teste ut mulighetene på andre arenaer. Selvsagt blir dette ofte gjenstand for forakt i den sosiale sammenhengen han kommer fra. Men, for en mann kan det være verdt kostnaden. Men igjen, slike forhold ender ofte i problemer, nettopp på grunn av kultur forskjellene og kanskje også på grunn av stigmatisering.

Den generelle trenden i dette handler da altså om at individer kan forbedre sine muligheter ved å «skifte beite». Om vi relaterer dette til steinalderen, så tenker jeg at gruppene jevnlig jaget bort plagsomme menn som ikke fikk det til innad i gruppen. Menn har som sagt lavere reproduksjonsmessig verdi, de vekker lavere empati og de er utmerkede kandidater for dominante og synlige til å vise sin makt på. Så selvsagt endte de i flokker utenfor flokken. Kanskje de første røverbandene var slike flokker. Og kanskje spredte også mange av disse genene sine ved hjelp av voldtekter. Men det jeg vil frem til er at mange av disse kanskje klarte å innynde seg på fremmede flokker. Det er bra for både genkvalitet og immunforsvar at flokkene utveksler gener med hverandre. Og kanskje noen av damene i fremmede flokker, brøt ut av sin lave status og fant «lykken» med menn fra fremmede flokker. Slik startet de en ny flokk, til raseri og provokasjon for flokkene de kom fra.  Men til gode for arten, som dermed får en bredere genetisk base.

Den siste varianten handler om ellers vellykkede menn eller kvinner fra en stand eller en kultur som i hemmelighet har forbindelser med «fremmede». Typisk kan menn fra en høyere stand boltre seg med et mye større marked i de lavere sosiale lag eller i andre kulturer. Kvinner som allerede er i forhold kan hente inn friske gener fra en «hingst» langt borte mens tøffelhelten av en mann tror han er med på å oppfostre sitt eget barn. Dette har det nok vært mye mer av opp gjennom tidene enn vi liker å tro, og kanskje er det fortsatt slik verden ser ut.

Menns konkurransestrategier

Menn har lavere reproduksjonsmessig verdi enn kvinner. Dette innebærer at de fleste kvinners mulighet til å få barn ikke er begrenset av tilgang på potensielle partnere. Her er det kvaliteten på mannen som teller mest. Når kvinner ikke får barn handler det som regel om fertilitet. For menn er det motsatt. Når menn ikke får barn handler det som oftest om tilgang til kvinnelige partnere. Senere i denne refleksjonen antyder jeg at mannen i høyere grad enn kvinner er naturens «forsøksdyr». Summerer vi dette opp, innser vi at dette i sum innebærer at mannen, bevisst og ubevisst innrettes på en hardere konkurranse på kjønnsmarkedet enn kvinnen. Vi skal nå analysere menns bevisste og ubevisste konkurransestrategier i forhold til dette.

Først og fremst er det viktig å få frem at strategier for optimal reproduksjon vil være forskjellig i forhold til individets ressurstilgang. Generelt gjelder jo at jo mer attraktiv individet er, desto mer kresen har det anledning til å være. Hovedmønstret er at strategien må bli veldig forskjellig avhengig av sosial rangering. Dette blir jo selvsagt en sannhet med modifikasjoner. For sosial rangering, strategi og attraktivitet er noe som påvirker hverandre gjensidig. Følgelig er det en forenkling å se på hver variabel isolert. Men den forenklingen får vi leve med. Jeg har grovt sortert individene i tre grupper, nemlig alfa-hanner, middels-hanner og taper-hanner. Størrelsesforholdet mellom gruppene er slik at middels-hannen er i klart flertall, mens det er færrest alfa-hanner. I praksis er jo grensene for denne sorteringen uklar og glidende. For middels-individer er jo spennet ganske stort.

For det enkelte individ blir den viktigste utfordringen å oppfatte egen sortering i dette bildet. Her tror jeg at denne prosessen med å plassere seg selv i dette bildet foregår både bevisst og ubevisst. Hovedtyngden skjer sannsynligvis ubevisst. Mange har ikke en gang begreper om at det finnes noen rangering, og langt mindre en ide om å plassere seg selv inn i dette bildet. Men jeg tror at ubevisste prosesser er i gang med dette helt fra tidlig barndom. For jeg tenker at her kan det foregå fysiske konfigureringer med henblikk på å optimalisere på de spesifikke utfordringer individet ser ut til å møte. Men uansett, bevisst eller ubevisst så har en slik prosess mange feilkilder. Vi kjenner jo alle til at både det å undervurdere og overvurdere seg selv kan gi katastrofale følger. Og ofte oppstår jo slike disharmonier, noe som igjen gir opphav til det jeg kaller for identitetsfrustrasjoner. Noe som igjen kan medføre store sosiale problemer.

Alfa-hann strategier

Dette er manns-kjønnets primærstrategi. Den beste indikasjon på en alfa-hann er at jentene løper etter ham og ikke motsatt. Han trenger ikke anstrenge seg i forhold til partnere. Han får naturlig oppmerksomhet og jentene er villige. Når jeg sier at dette er en indikasjon, så er det ikke tilfeldig. For dette er et sett av signaler som kombinert med høy attraksjon skaper mye oppmerksomhet fra det motsatte kjønn.  Hva er signalene? De er sikkert mange men en vesentlig i forhold til strategi for oppførsel er faktisk en som ikke bryr seg og som aldri blir tolket å gjøre ting, hverken for å skaffe seg damer eller oppmerksomhet. Alfa-hannen kurtiserer ikke åpenlyst. Han finner ikke på en masse sprell for å skape oppmerksomhet om seg selv. Han er ikke sjalu. Han har ingen grunn å være det. For han rangerer på toppen og er trygg på seg selv. Han er superkritisk i sine valg av partnere, han er kravstor og jentene må virkelig slite for å holde på ham.
Så hvordan får noen en slik oppmerksomhet uten å anstrenge seg for det? Vel, det er nok en kortslutning å si at slike personer ikke anstrenger seg. Poenget er at slike anstrengelser ofte framstår som ekte engasjement i noe annet. Ofte er dette reelt. Her fremstår synligheten som en bieffekt av noe annet, ikke som et mål i seg selv. Når jeg snakker om en alfa-hann er det typisk en dominant, synlig mann med høy status. Det kan være en typisk leder, en helt, en vismann, en kunstner osv. Og her kan det handle både om engasjement, hardt arbeid og talent. Igjen er det vesentlig å få frem at sosial selvforsterkning er et viktig moment i dette. Prestasjoner gir oppmerksomhet. Oppmerksomhet utvider muligheter og arena. Oppmerksomhet utvider det sosiale nettverket.  I sin tur gir oppmerksomhet status. Men det er også motsatt: status gir oppmerksomhet. Dermed har vi en selvforsterkende prosess, som selvsagt også drives frem av at jentene ser hverandres interesse. Dette er da en selvforsterkende bekreftelse på egen intuisjon. Vi skal også være oppmerksom på at kvinners positive oppmerksomhet og respons også signaliserer og gir status. Det å være utvalgt styrker mannens selvfølelse og bidrar til alfa-hannens opplevelse av berettigelse. Dette er, i seg selv, en drivkraft for menn til å søke etter kvinners positive respons og oppmerksomhet. Jo mer denne responsen signaliserer villighet, desto mer styrkes selvsikkerheten.

Men det paradoksale i dette er altså den strategien at det ikke lønner seg for en person av dette kaliber, hverken å vise jentene oppmerksomhet eller på noen måte løpe etter dem. Når det er sagt så vil det selvsagt ikke være en bortkastet strategi for en alfa-hann type nettopp å løpe etter kvinnene. Det ville definitivt også ha gitt suksess. Poenget er at alfa-hann strategien gir enda høyere suksess. Kanskje handler dette om at muligheten for å «legge egg i andres rede» øker. Kvinnens villighet til å ta den risiko det er å være utro med en som signaliserer «alfa-hann» er langt høyere enn for en «vanlig» mann som rangerer lavere på rangstigen. For ordens skyld, her er det selvsagt store individuelle variasjoner. Det jeg snakker om er selvsagt et gjennomsnitt, basert på det faktum at vi alle har langt flere formødre enn vi har forfedre.
Alfa-hann typer kan selvsagt også ha andre strategier. En versjon går ut på å benytte seg av harem-strategier. Det handler om strategier som går på å ha flere hunner for seg selv. Det kan dreie seg om å benytte seg av eller utvikle strategier for kontroll av hunner. Det kan også dreie seg om ikke bare å ha de fineste hunnene for seg selv, men heller ikke unne andre noe. Det kan igjen handle om strategier som befester egen rangering. Det å bidra til andres fiasko handler jo om å hindre dem i å få suksess, noe som igjen svekker deres mulighet til å konkurrere.

Det er verdt å merke seg at det ligger noen paradoksale utvalgskriterier i dette. Det «å ikke bry seg» er som nevnt en strategi som kan gi god suksess for de aller mest attraktive. Men vi har en annen strategi, nemlig at det å «prøve seg», signaliserer mot og tro på seg selv. En mann som ikke prøver seg, kan fort fortolkes å være feig. En som er feig signaliserer redusert evne til å forsvare familie. Det å «prøve seg», vise pågåenhet, i det hele tatt vise trekk av å være «slem», signaliserer styrke og dominans. Poenget er at idealmannen er en person med stor omsorg for familien, altså innad en myk god og hengiven mann, men tilsvarende en matcho-mann utad; en som ruver på toppen og dermed gir den nødvendige beskyttelse. Kvinnens idealmann er en motsetning: myk omsorg på den ene siden, og fryktinngytende størrelse, dominans og brutalitet på den andre siden. Begge deler krever ressurser, ikke bare fysiske, men også sosiale som jo indikeres med forståelse av hva som passer i hvilken kontekst.

Konklusjonen av dette er at alfa-hanner er de hanner som er best privilegert ressursmessig sett, og som evner å bruke disse ressursene slik at det gir det optimale biologiske resultat. Vi snakker altså om den gruppen som i gjennomsnitt, har høyest suksess overhodet til å spre sine gener. På mange måter må dette kunne regnes å være et evolusjonært gode, fordi dette dyrker frem den beste genkvaliteten. Men på samme tid vil det delen av atferdsmønstret som kan tilbakeføres til genetisk arv, også spre seg til store deler av populasjonen. Dette innebærer også eventuelt arvelige tilbøyeligheter til alfa-hann strategier. Men en alfa-hann strategi implementert av en person som ikke fremstår som en alfa-hann vil bli fullstendig malplassert og få totalt motsatt effekt. Sannsynligvis vil både kjønnshormoner og kanskje også epi-gentetikk bremse dette. Men det er neppe en vanntett strategi.

 

Middels-hann strategier (den trofaste mann)

Vi er vant med å tenke at menn som viser oppmerksomhet, er interessert, pynter seg (uten å overdrive), og som har strategier for å vise seg frem, de blir vinnere på kjønnsmarkedet. Og slik er det for de fleste menn. Dette er middels-hann strategien. Den er på mange måter stikk motsatt av alfa-hann strategien. De fleste menn «løper» bevisst etter damene. Flesteparten befinner seg her. Men her finnes det selvsagt også en balansegang. Dersom iveren blir for stor vil dette gjerne bli tolket negativt. En mann som legger all sin sjel og innsats i det ene forholdet, kan oppfattes positivt som engasjert, romantisk, kjærlig og omsorgsfull, men også negativt som overivrig, masete og plagsom. Den siste varianten har gjerne en subtil negativ referanse til det motsatte av alfa-hannen. Signalet er at han sliter med å få seg dame, blir overivrig og klossete i sine anstrengelser for å få det til. Dette er signaler som naturlig havner som negative elementer i kvinnens vurderingsregnskap.

Innenfor begrepet middels-hann ser det et stort spenn. Men fra topp til bunn er forskjellen veldig stor. Utfordringen er å finne det riktige balansepunktet mellom på den ene ytterligheten å overøse den utvalgte med oppmerksomhet, omsorg og gaver, til den andre ytterlighet som er alfa-hann strategien.  Og det finnes ikke noe objektivt svar. Kvinner er forskjellige. Men ekstra komplisert blir dette når vi også innser det faktum at reaksjonen avhenger mye av hvem som gjør, i stedet for det mer objektive hva som blir gjort. For en kvinne som er interessert vil oppmerksomhet og gaver fungere som utmerkede katalysatorer til å etablere et forhold. Liker hun ikke vedkommende kan de samme handlingene bli karakterisert som ekle, pågående eller plagsomme. En mann kan skape interesse ved sine fremstøt. Men, om han ikke helt faller i smak, kan han de samme handlinger skape avsky. Utfordringen blir selvsagt da å kjenne sin plass og ikke minst å tolke tilbakemeldingene riktig. Den som klarer det har i det minste vist evne til sosial intelligens, og det er jo et gode å ta med seg videre.
Flesteparten i dette segmentet har en utpreget monogam strategi. Det er en lønnsom strategi for den mann hvor damene ikke akkurat står i kø. Han satser på den ene. Hjernekjemien hjelper ham til å se på henne som den «utkårede». Han ser seg selv som hennes «prins» og han gir gaver og satser alle sine ressurser på dette ene forholdet. Dette er en biologisk strategi i den hensikt å befeste forholdet i den grad at hun forblir trofast og at han dermed unngår å investere i andres barn. Neste fase av denne strategien er sjalusien. Men for å la sjalusien komme til uttrykk må han ofre prinserollen. Det er en balansegang.

Er også menn selektert på omsorg?

Omsorg i parforholdet går selvsagt begge veier. Men kanskje finnes det en gjennomsnittlig ubalanse i dette. På den ene siden har kvinner «omsorgs» tilbøyeligheten i seg, fordi de er potensielle mødre. Og dette kan nok smitte over i parforholdet. På den andre siden er hun mer avhengig av hans omsorg enn motsatt. Det er hun som må beskyttes, det er hun som er sårbar, det er hun som trenger hjelp til barna. Men det er også hun som er den velgende part. Menn som oppfattes som uten omsorgsevne, vil falle gjennom.
Nå skal jeg komme med en ren spekulasjon. Finnes det en biologisk hensikt med PMS? Det som skjer under PMS er at kvinnen kommer i tvil om at hun er elsket. Og hun blir svært så kritisk til partneren. Hun kan utsette ham for den ene urimeligheten etter det andre. Og selvsagt utgjør dette en risiko for forholdet. Om vi tenker biologisk, er det jo et behov for å sikre at mannen ikke svikter når utfordringene kommer med graviditet og barn. Men, dersom hun allerede er gravid og ikke vet det, og setter mannen på en ildprøve han ikke består, så mister hun det lille kortet hun hadde. PMS opptrer akkurat i den perioden hvor kvinnen kan være sikker på at hun ikke er gravid. Det er det beste tidspunktet å miste mannen på. Derfor testes han akkurat da.

Nå er dette ren spekulasjon. Uansett er det biologisk lønnsomt for kvinnen å ha en omsorgsfull mann. Og markedet for menn er så pass stort at han er spanderbar. Det motsatte er tilfellet for mannen, som kanskje ha måttet investere mye i å fa tak i sin partner. Da er det biologisk lønnsomt for mannen, både å vise omsorg men også å ha reell omsorg og passe godt på sin partner.
Summen av dette er at jeg tror at i parforholdet, så har menn i gjennomsnitt mer omsorg for kvinnen enn motsatt.
Dette seleksjonsmønstret vises da også igjen på den måten at kvinner har mer empatisk appell enn menn. Kvinner gråter mer enn menn, fordi den empatiske appellen gjør det mer lønnsomt.

Menns omsorg for sin partner inngår også i prinserollen, som handler om kvinners fantasi om drømmemannen.

Taper-hann strategier

Noen har hevdet at forsøk med å la kvinner bedømme en stor mengde menn om de er over eller under gjennomsnitt attraktive, så havner 80% av mennene under streken. Det er jo en matematisk umulighet, men det sier mye om at de fleste menn er dømt til å slite på kjønnsmarkedet. Og en stor del av dem sliter så mye at de ikke rekker opp til nederste hylle.

Det å definere noen som taper-hanner kan selvsagt være følsomt. Men det betyr ikke annet enn å gi et navn på den gruppen av menn som sliter betydelig mer enn gjennomsnittet i forhold til å ha suksess med kvinner. Og all statistikk antyder at det er et betydelig antall vi snakker om[1].  Men, selvsagt handler det ikke bare om menn som aldri får barn. Det er alltid noen i denne gruppen, som sliter, men som likevel får barn. Om det ikke hadde vært det, var det jo nytteløst å snakke om strategier. Men når det er sagt er det jo som regel svært vanskelig å finne representanter for menn som sliter. For det å signalisere at man har problemer, er jo i seg selv å flagge sin egen lave status og sårbarhet.  Det bare forsterker problemet og det frembringer skam. Og skammen virker som en drivkraft til å ville skjule problemet for all verden. Og det er en viktig strategi for å unngå å falle enda dypere ned i den sosiale hengemyra. Men før et menneske kommer så langt som til skammen så må jo vedkommende innse hvilken gruppe han hører til. Og selvsagt finnes det kraftige beskyttelsesmekanismer mot det også.
Det skal stor selvinnsikt og overvinnelse til for å innrømme dette for seg selv. Og det er neppe alle menn innenfor denne gruppen som er seg selv bevisst en slik tilstand. For det å bli bevisst dette, går også ut over selvfølelse og selvtillit. Tapt selvfølelse og manglende selvtillit virker i sin tur selvforsterkende. Det kan slå ut i isolering, eller direkte eller indirekte sutring, noe som absolutt ikke gir noen form for empatisk respons i omgivelsene. Her har vi altså fatt i en strategi som tilsier at det ikke alltid lønner seg for den svake mann å innse sin egen tilstand. For noen kan en slik strategi være lønnsom. De fremstår som så pass sikre på seg selv at dette er den lille forskjellen som ender i suksess. Det er en variant. Men en slik strategi kan i sin tur medføre risiko for høy sosial identitetsfrustrasjon.

Det å havne i kategorien taper-hann innebærer en betydelig risiko for at livet vil preges av en rekke, til dels sterke frustrasjoner, da særlig kjønnsfrustrasjoner og identitetsfrustrasjoner. Dette må forstås biologisk. For frustrasjoner er en drivkraft til handling, kreativitet og innsats.  De taperhanner som ikke ble frustrerte de forble barnløse og dermed ble de heller ikke våre forfedre.  Når dette er sagt så tenker jeg at premissene også er lagt for å forstå at de strategier som velges av taperhanner er mangfoldige, kreative og i seg selv ikke biologiske på den måten at strategiene i seg selv har noen genetisk forankring. Det er de bakenforliggende drivkrefter som er biologiske. Det vil si, søken etter, for eksempel oppmerksomhet, sosial suksess eller seksuell tilfredsstillelse. Mangel på dette skaper frustrasjoner, og dersom individet har nok kreative og kognitive ressurser så vil det muliggjøre et mangfold av strategier i forsøket på å dempe frustrasjonene. Selvsagt vil man også her finne en overopphopning av individer som også er svake på rasjonalitet og kreativitet. Da kan jo eventuelt fysisk styrke og voldelighet være en alternativ strategi. Men som oftest er det den snikende strategien som blir fremtredende. Den snikende strategien kan både dreie seg om kriminalitet, men den kan også dreie seg om å unngå konkurransen og feste oppmerksomheten på de minst attraktive kvinnene og utvikle en seksuell preferanse spesielt for dem. Det kan være handikap, former som ikke majoriteten faller for (f.eks. tykke kvinner i vårt samfunn), eller det kan være svært unge jenter som fortsatt er langt under radaren på alfahanner og majoriteten. Som sagt kan floraen av atferdsmønstre som følge av dette være enorm. Det betyr i klartekst at noen vinner frem med dette og det ender med biologisk suksess, kanskje selv om den sosiale delen likevel er en fiasko og frustrasjonen blir en vedvarende del av livet. Det er selvsagt umulig å ta for seg alle mulige varianter her, men noen, til dels følsomme temaer må nevnes:

1)      Voldtekten
Gitt analysen over så antyder den at jeg er blant dem som ikke tenker at voldtekt er en biologisk oppfinnelse på den måten at det «finnes et gen for voldtekt». Jeg tenker at den hypotesen står svakt. Det er de bakenforliggende tilbøyelighetene som er drivkraften. Voldtekten er individets strategi for løsning. Når det er sagt, så er jo voldtekten, i noen tilfeller, en temmelig nærliggende løsning som det ikke skal mye mentale ressurser til å komme på. Og jeg må jo skynde meg å si at voldtekt ikke er et fenomen som kun isoleres til denne kategori menn. Det forekommer ellers i alle kategorier menn og det er ikke mangel på tilgang til det motsatte kjønn som er den mest hyppige årsaken[2].  Voldtekt er for øvrig heller ikke et fenomen som bare forekommer hos vår art. Naturen er brutal og uten moral. En gang så jeg på TV en hvalross-hann som voldtok en hvalrossunge. Det var en brutal voldtekt med rått parti og ungen døde. Kommentatoren refererte bare til dyrets ekstreme og ustyrlige seksualdrift. 
Skorpionflue-hanner har utviklet dedikerte genital-klyper som gjør det mulig for dem å voldta. De foretrekker å oppnå frivillig tilgang ved hjelp av å gi gaver. Men dersom dette ikke lykkes kan de slå over på en voldtekts-strategi. Det er de usymmetriske hannene som sliter mest med å skaffe bra nok gaver, og som oftest slår over på voldtekts-strategien. Den frivillige sexen gir størst sannsynlighet for reproduktiv suksess, derfor er denne formen fremelsket av det naturlige utvalg som den fortrukne. Man finner også igjen voldtekten hos våre nærmeste primat-slektninger.  Hos orangutangen finner man et veldig interessant mønster. Hanner er enten store og langsomme, eller de er små og raske, altså to strategier som må være snakk om forskjellige utgaver av genetiske konfigureringer. De store hannene er populære og hunnene flokker seg rundt dem. På grunn av størrelsesforskjellen ville disse vært sjanseløse å få tak i en hunn som ikke vil. Men det har de altså ikke behov for. Hanner som sliter på kjønnsmarkedet blir ikke særlig større enn hunnene.  Dermed har de ikke en størrelse som hindrer dem fra å springe like raskt og smidig som hunnene. Så strategien er altså å springe dem opp og voldta dem. Sannsynligvis er det her snakk om såkalt transkriptive genetiske brytere som kan slå av og på hele komplekser av gener. Dersom organismen oppfatter at alfa-hann strategien ikke er en opsjon, så slås hele dette komplekset for størrelse av. Kanskje er dette det samme gen-komplekset for størrelse som hunner er konfigurert med[3].
Nå er jo voldtekts-begrepet, med rette, svært belastet. Dette er jo en personlig katastrofe for den som blir offer.  Et så ladet begrep er selvsagt alltid fristende for retorikeren. I den politiske retorikk er begrepet utvidet til flere områder, men i denne sammenheng snakker jeg hovedsakelig om angrepsvoldtekt. Jeg tenker også at man må skille mellom instrumentell voldtekt og primær voldtekt. Instrumentell voldtekt er en handling som er begått, hvor det primære målet med handlingen er noe annet (for eksempel å skape frykt eller dominans). Den primære angrepsvoldtekten handler først og fremst om seksuell tilfredsstillelse, kanskje også om aggresjon. Og for å ta den siste koblingen. Ja, menn har en gjennomsnitts sterkere fysisk forbindelse mellom Amygdala[4] (som jo er sentral i forhold til aggresjon) og de deler av hypothalamus som kontrollerer seksuell opphisselse. Dette kan være en av forklaringene på den såkalte sadomasochismen.  Denne forbindelsen kan også være fremelsket av voldtekts-strategien. En alternativ eller tilleggs-hypotese er imidlertid dominans. Man har ikke vært i stand til å avvise muligheten for at tidligere tiders voldtekter, i gitte settinger, har øket sannsynligheten for reproduktiv suksess. Det gjelder selvsagt ikke bare taper-hanner, det kan faktisk gjelde på alle nivåer. Men jeg tenker at selv i en natur uten moral, så er ikke voldtekt noe smart sosialt trekk. Man kan jo fort tenke seg at der finnes motstrategier i form av hunner som forakter og unnviker asosiale taper-hanner, og ikke minst at alfahanner hater slik atferd. En strategi om å beskytte hunnene fra de asosiale hannene kan derfor være en lønnsom alfa-hann strategi. Den sosiale kostnaden for voldtekt hører nok ikke bare menneskearten til.
For å komme dit hen at et individ utvikler voldtektsstrategier, så tenker jeg at det individet gjennom flere barrierer. Først og fremst så vil absolutt alle kulturer, på grunn av tilbøyeligheter angitt over, ha forholdsvis sterke innslag av tabuer mot voldtekt. Voldtekt er på ingen måte akseptabelt i noen kulturer. Graden av intoleranse kan nok variere, men den er uansett forholdsvis sterk i alle kulturer. Et individ som utvikler en voldtekts-atferd må gjennom denne normative barrieren. Det kommer jeg tilbake som neste punkt som nettopp handler om viljen til normoverskridelse. I nært sammenheng med dette står også den sosiale barrieren. Det handler om viljen til å risikere en svært alvorlig sosial kostnad. Begge disse to punktene står i nær sammenheng med individets opplevde sosiale status. En taperhann vil ofte oppleve seg ekskludert og som sosialt stigmatisert. Da er det mindre sosial prestisje igjen å forsvare og dette demper terskelen betraktelig. Et tredje punkt handler om muligheten til seksuell opphisselse ved voldtekt. Det er slett ikke alle menn som evner dette.  Og dette kan igjen ha noe med hvor sterk forbindelsen mellom aggresjon og seksualiteten er. Jeg tenker at de menn som har denne evnen nok er i mindretall. Et fjerde punkt handler om empati. Menn med evner for medfølelse mot offerets smerte vil nødvendigvis ha en større barriere å forsere. Et femte punkt handler om fysisk styrke og individets tro på egne ressurser i forhold til å gjennomføre det hele.
Alt dette gjør, tror jeg at de som kommer så langt som til voldtekt er i stort mindretall. Forekomsten i hver kultur vil nok variere. Men som en digresjon på det faktum at ikke-vestlige innvandrere er svært overrepresentert her i Norge, på denne type voldtekter. Det tror jeg har sammenheng med disse punktene. I forhold til normer, så vil en innvandrer lettere oppfatte nordmenn som utgruppe. Terskelen for å begå ugjerninger mot noen som ikke tilhører egen gruppe er mye lavere. Så har vi det faktum at dette forsterkes på den måten at det rent reproduktivt lønner seg å få avkom med en person som står genetisk mer fjernt. Dette har med immunsystem å gjøre, og det har med tilgang til friske gener å gjøre (fjernt fra innavl). Det kan gjøre at innvandreren fristes mer av norske kvinner enn av sine egne. Så har vi selvsagt den kulturelle faktoren at man har et svakere kvinnesyn, særlig i muslimske grupper. Så kan også æreskultur i egne miljøer og stigmatisering i norske miljøer føre til sosial frustrasjon, med tilhørende lavere terskel til å bryte sterke normer som finnes i begge kulturer.
Mange vil sannsynligvis være uenig i min påstand at søk etter seksuell tilfredsstillelse har mye med dette å gjøre. Særlig vil jeg kunne møtes med forskning som sier at de som voldtar gjerne rapporterer andre motiver. Og dette skal jeg selvsagt være åpen for. På den annen side viser forskning at kvinners sannsynlighet for å bli voldtatt har nær sammenheng med fruktbar alder[5]. Samtidig er de menn som voldtar som regel i sin mest seksuelt aktive alder.  Uansett tenker jeg at det å innrømme seksuelt motiv for en så pass uakseptabel atferd også er en barriere. Og den barrieren ligger i det samme spillet. Jamfør alfa-hannen. En som innrømmer seksuelle motiver, signaliserer samtidig sin taper-hann status for all verden og for seg selv. Den han signaliserer, er det mange skrytepave-menn uttrykker høyt i fylla: Jentene løper åpenbart ikke etter denne taperen, og han må til og med være kreativ og bryte normer for å «få seg noe». Slike har man kun forakt til overs for.
Det å signalisere at man faller inn i denne kategorien er det samme som å kaste kortene og forlate menneskeheten. Svært få menn vil gjøre akkurat det frivillig.

2)      Viljen til normoverskridelse
Nietzsche snakker om slave-moral. Her er vi inne på et område hvor han neppe tenkte et slikt begrep kunne komme til sin rett. Men det er, etter min oppfatning en nær sammenheng mellom mangel på personlige ressurser og det å havne innenfor en menneskekategori med taperstempel. Disse henger sammen og forsterker hverandre gjensidig. Den tidligere nevnte identitetsfrustrasjonen handler jo om den evige kampen med å komme ut av dette. Da er det to ting som gjelder i forhold til fristelsen til å dempe lojaliteten til normene. Det å holde normer krever nettopp ressurser. Det er en grunn til at fristelsen til å jukse litt eller overse dem kan øke. Den andre faktoren er at lave ressurser også krever kreative løsninger, noe som igjen kan komme i konflikt med et normsett som ikke alltid er tilpasset taper-hannens mulighetsarena.
I sum tenker jeg derfor at det å forholde seg lojalt til normer i en slik tilstand på mange måter risikerer å forsterke og vedlikeholde den uutholdelige sosiale rollen, og den frustrasjonen dette genererer. Følgelig ligger det i dette en drivkraft til å lempe på respekten for normer.
Nå er det jo slik at de fleste sosiale normer har noe for seg i forhold til å opprettholde et godt sosialt samspill. Men selvsagt vil det svært ofte i kulturer utvikle seg normer av mer irrasjonell karakter, som kan fungere som smykker for de litt mer vellykkede, men også som en ren sosial renovasjon. Dersom livet ikke går på skinner og frustrasjonsnivået er høyt ansporer dette til refleksjon. Da er det fort å oppfatte deler av normsettet som irrasjonelt. Det kan gi grunn god nok til å kaste dem mentalt over bord. Dersom man da ikke har en gjennomreflektert selvstendig etisk refleksjon i bunnen, så kan det fort hende at denne «barberingen» drar med seg viktige allmenn-menneskelige verdier i dragsuget.
Så må det jo også nevnes, som mange ganger før, at en vedvarende oppfatning av negative signaler fra omgivelsene nødvendigvis må føre til en oppfatning av at egen sosial formue er temmelig laber. Individet har ikke noen stor rolle og forsvare, og dermed virker den sosiale fallhøyden lavere. Dette senker terskelen ytterligere.
Det som da gjenstår handler om individets oppfatning av det jeg kaller for reaktivt ansvar, og vurdering av muligheten for å komme unna det. Det er nødvendigvis ikke alle normbrudd som berettiger sanksjoner, men der det er snakk om dette, så må individet også ha en vurdering og strategi i forhold til dette. En strategi kan være «vilje til å ta det som det kommer», en annen strategi kan handle om å unngå å bli tatt.
Rasjonalitet er selvsagt en vesentlig variabel opp i dette. Det er slett ikke sikkert at alle gjør den type vurderinger jeg har nevnt her. Her kommer jo også evne til selvkontroll inn i bildet.
Men summen av dette er jo en refleksjon om at det å havne i nederste kategori blant menn, i seg selv er noe som senker terskelen for alt fra uakseptable handlinger til grove forbrytelser. Da er det selvsagt et poeng å peke på det varme sosiale klima som en type omgivelser som kan dempe denne mekanismen.

3)      Banden
En måte å håndtere frustrasjon på er å forlate gruppen. Det er selvsagt ikke bare tapere som forlater gruppen eller blir ekskludert. Det kan jo selvsagt også være et resultat av sosialt spill langt opp på den sosiale rangstige. Men selvsagt er risikoen særlig høy for den overivrige taperhann at han havner i en situasjon hvor den mest nærliggende strategien er å stikke av. Om vedkommende da er så heldig å finne noen som er villige til å ta i mot, så kan jo det bety forskjellen mellom liv og død.  Jeg tenker at selv i steinalderkulturer så har menneske-gruppene hatt en jevnlig prosess med avskalling. Det vil si mennesker som havner utenfor sin gruppe og deretter tilknytter seg smågrupper av outsidere. Sammen kan disse, på en organisert måte, invadere andre grupper, terrorisere grupper, kidnappe, stjele og voldta. Og akkurat det å invadere, kidnappe og voldta kan også oppfattes som reproduksjonsstrategier, selv om de er totalt uakseptable. 
En annen interessant effekt av dette er at, som fremmed, så er rangeringsmekanismene midlertidig sterkt svekket eller kanskje også helt satt ut av spill. Dette baseres på den refleksjonen at den sosiale prosess inneholder sterke kaotiske elementer. Det innebærer at sosial rangering også har en viss grad av vilkårlighet i seg. Denne vilkårligheten vil jo være fullstendig nøytralisert i møte med en fremmed gruppe. Men individet har også en fordel i bare det å være fremmed og enda ikke ha avslørt de egenskaper som skapte den ulykksalige tilstanden i hjemme-gruppen. Individet kan til og med ha lært av gamle erfaringer og ikke gjenta sine gamle tabber. Til slutt så tenker jeg at fremmed i seg selv representerer tiltrekning. Vi kan også ha slike tilbøyeligheter fremelsket av muligheten til friske gener (det motsatte av innavl), og av det faktum at gener fra fremmede som regel gir bedre immunforsvar. Følgelig gir kontakter med fremmede grupper helt nye muligheter for den som er spolert i sin hjemme-gruppe. Og denne muligheten øker selvsagt dersom individet er en del av en utbrytergruppe.
Selvsagt finnes det tilsvarende varianter av slike grupper i enhver moderne sivilisasjon. Da er det selvsagt ikke snakk om å leve isolert en eller annen bortgjemt plass i skogen, men om tilhørighet til subkulturer. Det kan være religiøse grupper, rusmiljøer, kriminelle miljøer, ekstreme politiske grupper, hooligans, rockeband, motorsykkel-klubber, eller terror-grupper. Og igjen, dette betyr ikke at det er bare menn som er blitt sosiale tapere som danner slike miljøer. Her er definitivt alle varianter. Det jeg vil frem til er at slike miljøer også skaper muligheter for menn som sliter sosialt sett i mainstream miljøer. De får en dragning mot subkulturer som dette. Og jeg tenker at hoveddrivkraften er det jeg kaller for den sosiale identitetsfrustrasjonen. Det handler om søket etter oppmerksomhet, en arena å vise seg frem, om det å finne seg en sosial rolle man er mer komfortabel med. Mangfoldet er stort, og for de som bærer på et eller annet uutløst talent, her kan mulighetene være store. For sosialt sett er avstanden mellom helt og monster nesten uendelig, men den faktiske forskjellen kan være mindre enn forskjellen på to lottorekker. Det å få innpass en gruppe hvor det åpnes en arena som gir sosial resonans, kan innebære en sosial lottogevinst i storpremieklassen. Men det vi skal være klar over opp i dette er at et menneske som kommer fra et miljø preget av sosial krenkelse, undertrykkelse og avvisning, vil ikke komme gjennom noe slikt uten skade. Det kan innebære sort negativ energi drevet av hat. Det er ikke alltid slik. Men risikoen er der. Dersom en slik person får gjennomslag i en annen gruppe så kan dette vær en potensiell bombe. Og, igjen det varme sosiale klima demper risikoen for slike utviklingstrekk.

4)      Den ensomme ulv
Menn som sliter sosialt kan oppleve at det å få innpass i en gruppe kan bli svært vanskelig. Jeg tenker det er en nær sammenheng mellom det å slite sosialt og det å utvikle narsissistiske tendenser.  Det forklarer jeg på den måten at alt vi mennesker tenderer til å utvikle frustrasjoner med tilhørende fantasier i oss. Individer som mangler mat, fantaserer å fråtse i allslags gastronomiske fristelser. Mangler man sex, fantaserer man om å boltre seg i seksuelle utskeielser. Mangel på sosial suksess gir tilsvarende fantasier om å bade[6] i andres anerkjennelse og beundring. Det å komme inn for dørene i en gruppe er som regel ikke en uoverkommelig oppgave, selv om det kan være vanskelig nok. Problemet oppstår i det han forsøker å tilegne seg den posisjon han synes han passer til. Her ligger det som regel an til å gå galt. Sannsynligheten for å lykkes i det er jo minimal. Og det resulterer i det jeg kaller for sekundær sosial identitetsfrustrasjon. Frustrasjon kan enten lede til handlinger som medfører alvorlige konflikter hvor han ender med å bli kastet ut, eller det kan ende med at han stilltiende trekker seg ut. Nå er dette neppe den eneste forklaringen på at noen blir ensomme ulver. I noen sjeldne tilfeller kan det kanskje være at dette er selvvalgt. Man liker ikke mennesker og ønsker ikke noe sosialt samkvem med dem. Men jeg tenker dette egentlig er også en strategi som forsøker å dekke over det faktum at man er mislykket sosialt. For mennesket er et sosialt vesen på det helt grunnleggende plan. En slik strategi gir inntrykk av at individet er i sin egen kontroll og har valgt sin skjebne selv. Unntaket er selvsagt tilstander som f.eks. autisme eller ekstrem sjenanse. Men om vi holder det utenfor så ender vi opp med å konstatere at det å bli ensom ulv stort sett er en ufrivillig sak. Da kan man jo selvsagt stille spørsmålet om dette er en skjebne eller om det er en strategi. Mest tenker jeg at det er en skjebne. Som ensom ulv er mulighetene for reproduksjon relativt beskjedne. En nærliggende tanke her er selvsagt den at voldtekt kan være en strategi opp i dette som er enklere for den ensomme ulv fordi han ikke har noen å svare for eller å konkurrere med. Så kanskje finner man en overopphopning av sosialt dysfunksjonelle menn blant voldtektsmenn. Men selv om ensom ulv er en elendig strategi så kan alle andre alternativer være enda verre. Altså det beste av alle onder.
Ensomme ulver har selvsagt også en risiko for å forsøke å ta seg ut av sin elendighet ved å utføre spektakulære terrorhandlinger. I dette ligger det utløp for frustrasjon. Det ligger aggresjon og det ligger et ønske om oppmerksomhet.

5)      Den underkastede tjeneren
En av de kvaliteter kvinner ønsker seg er en stabil god og snill mann. Hvorfor? Jo drivkraften bak dette går rett på refleksjonen om mor og barns sårbarhetsperiode. Men kvinnen har utviklet impulser til en dobbel strategi i forhold til partnervalg. Og her er genkvalitet den mest synlige. Alfa-hannen og de mest synlige prangende mennene blir vinnere. Men de er også de mest upålitelige støttespillere for oppfostring. Her kommer strategien om den snille selvoppofrende mann inn i bildet. I hjembygda mi for mange år siden flyttet det inn en familie. De hadde mange barn og etter som tiden gikk fikk de stadig flere. Vi ble etter hvert klar over at ikke alle barna hadde samme far. Og det var åpenbart at en av bygdas gamle virile gutter hadde et ord med i laget. Alle visste det og det må også den lille unnselige karen av en ektemann ha fått med seg.  Men det ble aldri skilsmisse der i gården. Mens vi ungene hadde det moro med «hjemmegjort, uavgjort og bortegjort» så tok denne mannen seg trofast av alt som kom. Han jobbet hardt, stod på og gjorde sin plikt. Det stod respekt av den mannen, selv om han neppe var alle kvinners førstevalg. Slike menn har litt negativt fått karakteristikken hannrei. Men den mannen vil forlate denne planeten med flere fulltreffere enn gjennomsnittsnordmannen, og i så måte med en formidabel reproduktiv suksess. Som snill mann taper du, men dette er definitivt en svært rasjonell strategi for den som lever i skyggen. Sannsynligvis er det en sikrere strategi enn de tidligere nevnte. Riktignok gir det mulighet for noen bortegjorte, men det øker da også sannsynligheten for noen hjemmegjorte også. Den snille manns utfordring er å håndtere egne reaksjoner som f.eks. sjalusi og frustrasjoner av usynlighet og ydmykelser. Han må finne seg i å stå bakerst i kø, havne i bakgrunnen og ofre det meste. Det skal mye mental styrke til å kontrollere slike frustrasjoner slik at de ikke manifesterer seg på uheldige måter i omgivelsene. For en snill mann er vel ikke så veldig forskjellig for det man, litt nedlatende, karakteriserer som en tøffelhelt.  Kvinnen er av natur kritisk til sin partner. Ikke bare skal han være macho, ha høy status og samtidig være omsorgsperson. Han er også et objekt å pynte seg med.  Jeg kjenner ikke til noen forskning på det, men det skulle vært interessant. Jeg tror kvinner tenderer til å være mer kritisk og misfornøyde med sine tøffelhelt-partnere enn til status-menn. Det er da også grunnen til at jeg tror at den snille mann utsettes for flere ydmykende belastninger i form av oppdragelsesatferd, åpen forakt og usynliggjøring. En pris for det å inngå rollen som snill mann er en avdempet sosial viljestyrke. Det øker sårbarheten. Slik at det å leve på dette viset er en skikkelig livsutfordring. Men, som sagt, den reproduktive suksessen som følger av dette kan være langt bedre enn alle andre strategier til sammen.

6)      Ekstremisme
Ekstremisme handler om søk etter oppmerksomhet. Ofte er egen oppmerksomhet en del av dette, men selvsagt kan det også dreie seg om en sak. I denne sammenheng fokuserer jeg på ekstremisme som søk etter oppmerksomhet mot seg selv. Den kan fortsatt ha utgangspunkt i en sak. Men ofte er det grunn til å mistenke at saken er vikarierende motiv. Vi har snakket om banden og den ensomme ulv. I hvert av tilfellene ligger ekstremismen under som en latent mulighet. Og, igjen kan vi spørre om ekstremisme er en strategi eller en skjebne, på den måten at vi snakker om en suboptimalisering av vår tilbøyelighet til å søke oppmerksomhet. La oss ta banden først.  Da tar jeg utgangspunkt i refleksjonen om det diskriminerende mennesket.  Her handler det om mekanismer som driver gruppen til å utvikle hat-ideologer, med tilhørende forherligelse av seg selv. Jeg vil også rette oppmerksomheten mot mekanismene som er nevnt i det moralsk indignerte mennesket. Dette henger sammen. I det kristne miljø er den ekstreme mer kristen enn alle andre. I det høyrepopulistiske miljø er den ekstreme brunere enn alle de andre. I det islamittiske miljø er den ekstreme mer islamittisk enn alle de andre. Dette er fanatikeren. Og fanatikeren har høy sigarføring og klandrer alle de andre for å ikke være like konsekvent som ham.  Den høye sigarføringen gir synlighet, og på et vis signaliserer den også livsoverskudd. Dette er mennesker som balanserer på knivegger der andre balanserer på steiner. Synlighet gir oppmerksomhet, noe som igjen øker sannsynligheten for reproduktiv suksess.

7)      Alfa-hann strategi
En vesentlig innsikt jeg prøver å få frem er at individets strategivalg på slike områder som dette sjelden er resultat av en bevisst rasjonell prosess. For å få til det må individet ha utviklet en viss modenhet, ha en viss erfaring og ikke minst kunnskap og bevissthet om de sosiale prosesser som foregår. Individets livsutfordringer i forhold til rangering og posisjonering på kjønnsmarkedet starter lenge før kjønnsmoden alder. Ingen er spesielt moden på det stadiet. Naturlig følger individet sine impulser, opplever reaksjoner og tilpasser seg etter beste evne. Slik går den sosiale prosessen som en vekselvirkning mellom individ og miljø. Dette er en utrolig kompleks prosess som kan ta utallige veier. Den dagen individet våkner til nødvendig modenhet sannsynligvis er de fleste tog for lengst gått og han står usikker igjen på perrongen.
I denne komplekse prosessen vil man selvsagt ikke kunne finne sammenheng mellom reproduktiv suksess på den ene siden og strategivalg på den andre siden i samtlige tilfeller. I enhver statistikk vil der alltid være en viss mengde uforklarlige avvik. Det er det man i reduksjonismens ånd kaller for støy. Men poenget er at svært få av de prosesser som er involvert i en slik utvikling, alt fra evolusjon, til genetikk, til kulturutvikling, til den konkrete sosiale prosess, til det konkrete individs utvikling, alt dette er ikke prosesser som enkelt lar seg kontrollere eller fange på noen måte. Individets atferdsmønster skapes av en kompleks prosess. Og selvsagt kan den utløse feil strategi. Og en nærliggende strategi her er alfa-hann strategien. Her er det i betydningen av å vise seg tøff, aldri løpe etter jentene, ikke bry seg, aldri vise jentene oppmerksomhet. Dette er, som tidligere nevnt en atferd som signalerer «Jeg trenger ikke å løpe etter jentene fordi jeg er så kjekk en kar at jentene løper etter meg». Men når årene går og det blir tynt med oppmerksomhet likevel, så kan selvsagt mange tog ha gått. Vi snakker med andre ord om tendenser til feilstrategi på grunn av manglende erkjennelse på egen status. Og, som tidligere nevnt, kan jo det være noe som forblir vanskelig for individet å ta inn over seg. Her går det an å snakke om en såkalt sekundær sosial identitetsfrustrasjon. En mental strategi å møte dette med er narsissisme. Individet utvikler forestillinger om egen storhet. Dette kan i sin tur medføre sinne og frustrasjon over ikke å få den rettmessige plass man «har krav på» i henhold til sin rang og storhet.

Kvinners konkurransestrategier

Gitt at kvinnens kropp også fungerer som en fødemaskin så er det vesentlig for en kvinne å fremstå som ungdommelig, sunn og vakker. Gitt farskapsusikkerheten, så er det vesentlig for kvinner å fremstå som dydige. Gitt refleksjonen om mors sårbarhetsperiode så er det vesentlig at hun utvikler god sosial kompetanse. Gitt den samme refleksjon om mors sårbarhet og det faktum at hun kan få et begrenset antall barn og at hun investerer forholdsvis mye i hvert forsøk, så er det vesentlig at hun er kritisk i sitt partnervalg. Kvinnen nyter altså det privilegium at de har muligheten til å sortere og velge mellom mange tilbud i kjønnsmarkedet. Dermed handler den kvinnelige strategi i langt større grad om rasjonalitet og sosial kompetanse. Selvsagt blir kvinner også forelsket, og forelskelsen setter selvsagt ofte rasjonaliteten ut av spill. Men massiv forskning forteller oss at det hun faller for egenskaper som signaliserer evne til å ta vare på henne og avkommet. Forelskelsen hjelper altså henne på rett vei. Og kanskje er denne forelskelsen avhengig av å utløses av mer kritiske kriterier som evalueres av kognitive prosesser. For dette handler om å bedømme mennesker. Og det er ikke alltid så lett. Her kreves det ofte at kulturtilpassede kognitive ressurser trekkes inn i bildet. Og kanskje føyer dette seg inn som en del av forklaringen på at menneskets hjerne vokste så hurtig. De kvinner som var flinkest til å bedømme potensielle partnere var de som hadde de beste kognitive ressursene. Det var de med de største pannelappene. Men da hadde de jo også større hodet. Hvilket innebærer at de må fødes tidligere og mer hjelpeløse. Hvilket krever mer omsorg. Hvilket krever enda større dyktighet til å bedømme sine potensielle partnere. Slik kan man spekulere.
I forbindelse med menns konkurransestrategier så fant jeg det praktisk å dele menn i tre grupper avhengig av rang. Jeg tenker at dette ikke er naturlig å gjøre i forhold til kvinner. Kvinners konkurransestrategier handler ikke i like stor grad om konkurranse om partnere. For kvinner handler dette like mye om det å bli en dyktig mor, og om den sosiale kompetansen som skal til for å kunne trekke optimalt med beskyttelse og ressurser ut av omgivelsene. I dette ligger sosial kompetanse, evne til manipulasjon, empatisk appell og parasituell atferd, som gode suksesskriterier. De kvinner som ble våre formødre ble altså ikke dette bare fordi de var superflinke til å finne de beste mennene, men kanskje mest fordi de var vellykkede mødre. Og denne suksessen handler i mye større grad om hva de klarte å få ut av partnere, venninner og et sosialt kontaktnett. Selvsagt handler dette også om egne ressurser og egne evner til verdiskapning. Men som sagt, det er biologisk svært kostbart å fostre frem et nytt menneske. Og her ligger nøkkelen til de strategivalg som naturen har gjort.

Den store ildprøven (PMS)

Jeg har sagt det mange ganger før, og jeg sier det igjen: jeg spekulerer det er alt. I årevis har jeg vært opptatt av om det kan finnes en biologisk forklaring på PMS. Og her en dag i dusjen kom jeg på et forslag jeg måtte smile av. For er det noe som jeg tror alle kan være enig i er at PMS er en alvorlig ildprøve for ethvert forhold. Dette er emosjonell programmering av høyeste klasse. Kvinnen blir overmannet av en følelse av ikke å være noe verdt, og ikke så rent sjelden irritasjon, som jo fort går ut over partneren. Dette er emosjonene. Hvor mye dette skal komme til uttrykk avhenger av biologinærhet, og kognitiv oppfinnsomhet. De menn som utsettes for dette, og det er vel de fleste av oss, kan vente oss noen tunge dager med harde emosjonelle tester. Jeg har ikke noen statistikk, men jeg vil anta at forhold som brytes har en over-opphopning i denne fasen. Alt dette har jeg resonnert meg frem til allerede for mange år siden. Men hvilken biologisk fordel kan dette ha? Min lille stund i dusjen fikk meg til å føle meg så dum og treg i skallen. For svaret er jo opplagt. Risikerer hun å være i forhold med en mann som stikker av så snart det kommer en hump i veien? Hvis hun blir gravid, vil han stikke av? Hvor sterkt er forholdet egentlig? Finner han seg lydig i de verste fornærmelser, eller er han i stand til å stå opp og forsvare seg og sitt. Menn utsettes urimeligheter og fornærmelser, som en test på deres omsorgsevne. De som bare stikker av er ikke verdt å samle på. Men det er heller ikke den mann som så alt for lett lar seg kue. Da våkner forakten i kvinnen, og den kan bety slutten på forholdet. De kvinner som feilbedømmer mannen og ikke innser at han vil stikke ved første anledning, de ble neppe våre formødre. For de ble alenemødre, og deres barn fikk dermed et langt dårligere utgangspunkt. Og kvinner som satset sine kort på forsvarsløse menn, ble heller neppe våre formødre. Og hun har da absolutt råd til å kvitte seg med ham. Han er ikke enestående på kjønnsmarkedet og lar seg lett erstatte. Men uubs ... tenk om hun allerede er gravid når hun setter ham på denne ildprøven? Det ville jo være idiotisk å presse ham ut i den stund hun trenger ham mest. Naturen har timet dette. Når det nærmer seg menstruasjonen og sannsynligheten for å bli gravid denne gang ebber ut. Da er tiden inne for den store ildprøven. Og akkurat da, på det mest gunstige tidspunkt for ildprøven, da slår den gamle naturen til, og overmanner henne med disse negative følelsene, som får henne til å oppføre seg sinna, truende, kjeftende og totalt urimelig på alle måter. Den som klarer å stå opp for seg selv, og blir igjen da, ja han har vist at han virkelig elsker henne, og at han er moden for oppgaven. Og igjen, dette er intet kognitivt resonnement. Det er en prosess, styrt av emosjonell programmering, men som gjennomsnittlig har bidratt positivt til steinalderkvinnenes biologiske suksess.

Sjalusi og det seksuelle utvalg

Forskning på sjalusi er en utmerket mulighet til å sjekke ut om de resonnementer vi gjør i forhold til seksuelt utvalg er noe mer enn bare fantasi. Her er det spesielt kjønnsforskjeller som kan være interessante. Vanskeligheten med denne forskningen er selvsagt at de kulturelle variablene er sauset sammen med de biologiske. Sosial aksept for å la sjalusi komme til uttrykk er noe som varierer fra kultur til kultur. Det handler både om hva man kan eller bør reagere på, og styrken på reaksjonen. Men likevel ser man en gjennomsnittsforskjell mellom kjønnene som går igjen i alle kulturer. Da undersøker man reaksjoner på henholdsvis følelsesmessig utroskap og seksuell utroskap. Følelsesmessig utroskap handler da om forelskelse eller kjærlighet utenom forholdet, mens seksuell utroskap handler om sex utenfor forholdet. Her er gjengangeren at menn tenderer til å reagere sterkere på seksuell utroskap enn på følelsesmessig utroskap. Hos kvinner er tendensen motsatt. Dette føyer seg nøyaktig inn i resonnementene rundt seksuell seleksjon. Menn har mest å tape på seksuell utroskap på grunn av farskapsusikkerheten. Kvinner har mest å tape på følelsesmessig utroskap fordi det øker risikoen for at hun mister verdifull hjelp til oppfostring. Dette er altså en forutsigelse som følger av resonnementer rundt det seksuelle utvalg, og den stemmer nøyaktig med målte kjønnsforskjeller på sjalusiens område. Dette er en god indikasjon på at dette er en måte å forstå mennesket på som har noe med virkeligheten å gjøre.
Men vi skal ikke stoppe her. For det er et annet aspekt i forhold til partnersjalusi som vi sjelden ser har fokus. Det handler om æren. For det er jo slik at en del av redselen for utroskap også handler om egen stolthet og ære. For det å bli utsatt for den andre partens bedrag også handler om en alvorlig svikt i alliansen mellom de to. Og om deler av omgivelsene har kjent til dette, begynner det å lukte av konspirasjon. Som regel vil den bedratte part føle tap av anseelse og at den sosiale tryggheten rakner. Og status er viktigere for menns sosiale suksess enn for kvinners. Derfor har kanskje gjennomsnittsmannen større insitament i forhold til å søke å forhindre dette i forhold til gjennomsnittskvinnen. Denne refleksjonen kan da kanskje fungere som en del av forklaringen på menns tilbøyelighet til å ville kontrollere og undertrykke kvinner. Det er velkjent at nesten samtlige ofre for partnerdrap er kvinner. En del av årsaken kan ha med dette å gjøre. For som en slags indre logikk i dette spillet, kan en mann «redde» sin ære ved å drepe sin partner alternativt til at hun forlater ham. Hva handler denne æren om? Jo den handler i bunn og grunn om mannens attraktivitet. Som tidligere nevnt er kvinner mer sensitive til sine medsøstres bedømmelse av potensielle partnere, enn menn. Dersom en kvinne forlater sin mann, signaliserer hun til hele omverden at han ikke er noe verdt. Det går i mannens disfavør i forhold til konkurransenkjønnsmarkedet. Og den indre logikken går rett og slett på at han motsier denne bedømmelsen ved å vise sin fysiske dominans til ytterste konsekvens.
Om dette resonnementet holder mål så fungerer det altså som en kombinasjon av sosiale og biologiske faktorer som forklaring på den ekstreme kjønnsforskjellen i forhold til partnerdrap.

Det å la sjalusi komme til utrykk er også et tveegget sverd. Spesielt for menn, så er sjalusi også et utrykk for usikkerhet og følelse av mindreverd. Dette er egenskaper kvinner setter dårlig pris på. En mann på toppen av hierarkiet er så trygg på seg selv at han tar som en selvfølge at kvinnen ikke er utro. Det skulle vært interessant med forskning på dette. Er kvinner som er gift med høystatus menn mindre utro enn kvinner som er sammen med lavstatus-menn? Sannsynligheten er nok stor for at akkurat det er tilfelle. Altså vil en mann, på en måte, signalisere sin lavstatus ved å uttrykke sjalusi. Dette, tenker jeg, innebærer at menn (og kanskje også kvinner) også har tilbøyelighet til å ville bremse sjalusien, eller til å utøve den i stillhet, forhåpentligvis uten at partner eller omgivelsene merker noe som helst. Kanskje kan den slik bremse noen ganger fungere som lokket på en trykkoker. Og dersom utfordringen blir for stor så eksploderer mannen ukontrollert, og resultatet blir drap.

 

Hvorfor er kvinner mer sosialt kompetente enn menn?

Sosial kompetanse betyr, i denne sammenhengen, evnen til å produsere en atferd som gir sosial suksess. For det først: Er det en holdbar påstand at kvinner i gjennomsnitt er mer sosialt kompetente enn menn?  Jeg kan i skrivende stund ikke slå i bordet med noen god undersøkelse som viser dette. Jeg kan finne undersøkelser om kjønnsmessige sosiale forskjeller hos barn i skolealder. Ingen protesterer på påstanden om at jenter opparbeider seg sosial kompetanse tidligere enn gutter. Det er en indikasjon. Andre indikasjoner er sammenhenger mellom skoleprestasjoner generelt og sosial kompetanse. Jentene har, pr i dag, bede skoleprestasjoner. Men det viktigste er kanskje statistikker på kriminalitet og bruk av vold, som jo er klare indikasjoner på et asosialt atferdsmønster. Menn er kraftig overrepresentert på begge disse indikatorene.

Med utgangspunkt i antagelsen om at det faktisk er en forskjell, så kan selvsagt dette igjen relateres til både kulturelle og biologiske forklaringer. Og ingen av dem utelukker hverandre. Og igjen vil jeg minne om den dynamikken som er i kulturutviklingen, nemlig tendensen til å forsterke tilbøyeligheter som har biologiske komponenter i seg. Da er vi inne på det som er tema her. Hva er det i evolusjonen som har drevet frem en slik forskjell?

Min hoved-hypotese på dette er at det kan forstås på den måten at kvinners reproduktive suksess har nær sammenheng med sosial suksess. De kvinner som vant frem i det sosiale spillet, var også de som oppnådde de beste reproduktive resultatene. Og reproduktivt resultat hos kvinner handler mest om kvalitet, mindre om kvantitet. Det kan igjen dekomponeres til genetisk bidrag og hvilke bidrag i form av omsorg hun kan trekke fra omgivelsene, da selvsagt med hovedvekt på en sosial far til barna. Jo bedre hun lykkes her, desto større mulighet vil hennes barn få i forhold til det samme spillet.

Men kunne ikke akkurat det samme sies om menn? Jo, og kanskje i enda sterkere grad. For de menn som taper i den sosiale konkurransen er enda mer sårbare i forhold til reproduksjon. De får enkelt og greit ikke tilgang til kvinner, og dermed heller ingen barn. Og da kan man jo si at det resonnementet over faktisk ikke holder på den måten at det kan forklare kjønnsforskjeller. Det eneste vi har oppnådd er å forklare hvorfor sosial suksess er så vesentlig for reproduktivt resultat.  Så hvordan slår dette ut i kjønnsforskjeller? Her tenker jeg at fordi de to kjønnene har forskjellig reproduksjonsmessig utgangspunkt, så snakker vi her om at hva som er optimal strategi blir forskjellig i forhold til kjønn. Konkret snakker vi altså da om at kvinner er fysisk mindre og fysisk svakere enn menn, og at kvinnene er de som faktisk føder barn. Det er da å anta at begge disse grunnleggende forskjellene også vil slå ut i hva som er optimal strategi i forhold til sosial suksess.


Jeg har kommet opp med fem mulige hypoteser som tar utgangspunkt i dette. Den sjette fikk jeg presentert av på Youtube av Robert Sapolsky. Og kanskje er den endelige forklaringen summen av alt dette (og kanskje mer som jeg ikke har kommet på):

1)      Kvinnen er sjefen
Vi har kanskje en tendens til å undervurdere kvinners innflytelse i en patriarkalsk menneske-flokk. Menns fysiske overmakt er veldig synlig. Kvinner må ty til smarte rasjonelle strategier for å kompensere for dette. Selvsagt kan kulturen ha utviklet seg slik at kvinneundertrykkelse er sementert inn som normer. Da har jo kvinnene enda flere barrierer å bryte for å få innflytelse.  Men om vi tar utgangspunkt i kulturer hvor dette ikke har skjedd i vesentlig grad. Hvem er egentlig sjefen? Her er et par forhold som kan påpekes. Menns popularitet er også avhengig av kvinners interesse. Vi har sett min antagelse om tendensen til at flere kvinner interesserer seg for færre menn, enn motsatt. Menn som er svært populære blant kvinner nyter flere fordeler. For det første kan denne populariteten være en del av den selvforsterkningen som bringer den populære mann til toppen. For det andre, et bredt kontaktnett blant kvinner er svært nyttig for en mann i det sosiale spill. Og motsatt, den sterke kvinnes sosiale spill har ført mangt en mann ned i den sosiale avgrunn.
For de mindre dominante kvinner er det sannsynligvis enda mer avgjørende ikke å komme på kant med den dominante kvinnen i flokken. Selv fra våre dager kjennetegnes kvinnelige nettverk ofte av en beinhard justis hvor den ultimate katastrofen er utfrysningen eller den regelrette ekskluderingen. I dette spillet har kvinnen mye å tjene på å flagge sin status ved hjelp sosialt spill og pynting. Det krever for mye testosteron å konkurrere ved hjelp av fysisk dominans og fysisk aggresjon. Kvinnenes konkurransearena handler om sosialt spill, utseende, venninneskap og forhold med de mest populære mennene. Jeg hørte faktisk en dag på tv at grunnen til at kvinner kjøper disse ekstremt dyre veskene, handler om «å flashe status» for sine venninner. Jo flottere og dyrere veske, desto høyere rang.

2)      Kvinnen er fysisk svakere enn mannen
I ethvert parforhold er det alltid interessemotsetninger. Selvsagt vil det finne sted en maktkamp mellom kjønnene. De mødre som klarte å få mest ressurser ut av sin partner ble også de biologiske vinnere. Så hvordan kontrollere et individ som er fysisk sterkere og ofte mer dominant enn deg selv? Mannen er jo som regel fysisk sterkere enn kvinnen. Og selvsagt hender det ofte at han faller for fristelsen til å bruke dette for å få kontroll over henne. Men ofte er det en sosial kostnad ved det. Uansett har gjennomsnittskvinnen ikke mulighet til slike strategier. Men det som ikke kan vinnes med fysisk makt, kan vinnes ved list, manipulasjon og mental kontroll, og sosialt nettverk. Her kan virkemidlene selvsagt være svært oppfinnsomme og varierte. De mest nærliggende virkemidler kan handle om, sex(nekt) eller empatisk appell. I forhold til sosiale virkemidler kan dette oppnås ved at hun opparbeider seg sterkere sosial viljestyrke enn mannen, ved dialog, eller ren manipulasjon. Så har vi selvsagt den varianten at hun etablerer sosiale allianser som er så sterke at de kan danne en mot-trussel mot mannens fysiske overmakt. Ved hjelp av et mektig sosialt nettverk, har hun alltid noe å falle tilbake på om det skulle gå galt, og hun kan nedkalle «gudenes vrede» over ham. For selv om hun selv er fysisk underlegen, så kjenner hun da miljøer som er langt sterkere. Vi har altså her et seleksjonspress på kvinner som klarer å håndtere mannen på tross av fysisk underlegenhet. Og her blir sosial kompetanse nøkkelordet.

3)      Morens sårbarhetsperiode
Graviditet, fødsel og småbarnsstadium er stor belastning for moren. Hennes evne til å trekke på andres ressurser er derfor en svært viktig faktor i forhold til evnen til å lykkes.  Her snakker vi da både om det å knytte til seg en partner, men selvsagt snakker vi også om at det sosiale nettverket rundt. Kvinner opptrer da gjerne i grupper som hjelper hverandre. For å oppnå dette er kvinnene i høy grad avhengig av høy sosial kompetanse.

4)      Sosial avhengighet (Sårbarheten ved å havne utenfor gruppens beskyttelse)
I steinalderen var det neppe så uvanlig at menn ble ekskludert fra gruppen. Uansett kjønn er det å bli ekskludert en katastrofe. Men, på grunn av fysisk styrke og kanskje jaktkompetanse vil menn ha større sjanse for å klare seg. Kvinner er langt mer sårbare, både fordi de er seksuelt interessante og fordi de er fysisk svakere. En ekskludert kvinne er derfor i regelrett større livsfare om hun havner utenfor flokken. Igjen handler dette om at hun må utvikle sosial kompetanse som i best mulig grad beskytter henne mot å komme i denne situasjonen.

5)      Familielederen
Det er grunn til å tro at det å organisere familien er noe som i langt sterkere grad har falt på kvinner. Det å handtere en slik oppgave krever gode sosiale egenskaper. De kvinner som var flinkest til å skape en harmonisk famille med godt sosial samspill oppnådde større reproduskjonsmessig suksess enn andre. Dette kommer jo først og fremst av at dette skaper tryggere og mer velfungerende barn, noe som igjen er avgjørende for senere suksess i voksen alder.

6)      Omsorg
Vi antar at mennesket har en biologisk fortid med asymmetri mellom kjønn i forhold til innsats på omsorg for avkom. Dette begrunnes spesielt med tabellen som viser sammenhengen mellom størrelsesforskjeller på kjønnene og reproduksjons-relatert atferd. Selvsagt er det et moment i dette at mennesket har gjennomlevd en periode med sterk vekst av hjernen og tilsvarende utjevning mellom kjønnene. Mennesket er altså en mellomvariant. Men like fullt er det å anta at menns deltagelse i omsorgen har vært mindre enn kvinners. Dette handler ikke nødvendigvis om bidrag. Gjennom jakt kan jo selvsagt mannen ha vært mye fraværende, men også brakt kjærkomment vilt til gårds.
Hos menneskeaper ser vi at jentene er mye mer oppmerksomme på moren enn guttene. De har også større interesse for omsorgen av småsøsken. Og det viser seg da også at de jentene som på denne måten utvikler kompetanse i oppfostring, har større sannsynlighet for senere å lykkes med sitt eget avkom. Her er altså et kjønnsbasert seleksjonspress i retning av interesse for omsorg. Og igjen vil jeg vise til farskapsusikkerheten og morskapssikkerheten. En mor kan trygt legge hele sin sjel og all sin innsats i omsorgen for sitt eget avkom. Menn som drev med det samme, ble ikke våre forfedre. Denne naturlige preferansen for omsorg medfører nødvendigvis et tett bånd mellom mor og datter, og en datter som suger til seg den nødvendige sosiale kompetansen.

Samlet sett gir dette et seleksjonstrykk på kvinnelig sosial kompetanse. Mye av dette lekker selvsagt også over på menn. Men sannsynligvis vil en steinaldermann som forsøker å hevde seg ved hjelp av feminine strategier bli en taper. Derfor er sannsynligvis noe av dette løst ved hjelp av hormoner.

 

Utroskap og seriemonogami

Mange liker gjerne å se på normalmennesket som livsmonogamt og trofast. Og vi har til tider hatt sterke sosiale normer og politiske systemer som dyrker slike forestillinger. Og selvsagt kan dette være med på å dempe menneskets tilbøyeligheter til å falle utenfor disse normene. Men de er der. Som tidligere nevnt vokser kanskje 10 % av alle barn opp med en far som ikke er deres biologiske, uten å vite om det. Og det menneskelige genom avdekker at vi har langt flere formødre enn forfedre.  Til sammen avdekker dette en historie om utroskap som en vesentlig del av historien om mennesket. Dette spillet har sitt utgangspunkt i den tidligere nevnte asymmetrien mellom kjønnene i forhold til investering i avkom. Utroskap handler i denne sammenhengen om menneskets tilbøyelighet til å jukse i dette spillet på en slik måte at det gir et fordelaktig biologisk resultat. For menn kan dette handle om flere strategier. Det er den mer eller mindre åpne rundbrennerstrategien med mange korte eventyr uten å binde seg. Men det kan også handle om en strategi hvor han er i et forhold, men i hemmelighet har andre på si. På den måten kan han biologisk få både i pose og sekk. Han investerer i avkom og parforhold, samtidig som han «spiller lotto» med sine gener på andre hemmelige arenaer. Er han heldig så blir han far til noen av disse barna som vokser opp med en annen mann som er i god tro. Det er selvsagt ikke hvem som helst av menn som kan bedrive et slikt spill. Det betinger at man er svært attraktiv på kjønns-markedet.
For kvinner handler utroskap også om «pose og sekk». Det handler om å hente genene fra høystatusmenn, samtidig som man tilegner seg hjelp fra en mer eller mindre uvitende partner, og eller fra de sosiale omgivelser. Det finnes teorier om at kvinnelig orgasme forsterker fertiliteten. Det vil si at hun kan ha forhold til flere menn samtidig men det er den mest attraktive mannen som har størst sannsynlighet for biologisk resultat.

I det sosiale spill vil utroskapsspillet gi seg mange interessante utslag. For det lønner seg sjelden å fremstå som en utro person. For kvinner er det mer katastrofalt enn for menn. Det handler om farskapsusikkerheten. Det finnes en tilbøyelighet til å forakte kvinner som framstår som promiskuøse. På den måten kan menn unngå å bli lurt.
For menn er det å fremstå på denne måten et tveegget sverd. For det å være attraktiv på kjønnsmarkedet gir status. Men samtidig er det å fremstå som utro assosiert med upålitelighet. Derfor har begge kjønn «interesse» av å vise seg frem som moralsk høyverdige mennesker Dette blir derfor en del av det å gjøre seg selv attraktiv på kjønnsmarkedet. Det samme gjelder oppslutning om omgivelsenes sosiale normer. Dette gir seg igjen utslag i forakt for dem som bryter disse normene. Noe som igjen påkaller en massehysterisk reaksjon, gjerne i form av krav om strenge sanksjoner, og ekskludering.

I den vestlige verden har man etter hvert utviklet samfunn hvor de økonomiske muligheter er omtrent like for begge kjønn. Det innebærer at det viktigste insitamentet for å holde sammen i livslange monogame forhold er svekket. Resultatet av dette er en kraftig økning i antall skilsmisser, til moralsk indignasjon for noen, men som et interessant fenomen for oss andre å observere. For det viser seg at gjennomsnittsforholdet ligger omtrent på 2-3 år i varighet. Det er omtrent like lang tid som det tar å få frem et barn og komme forbi det tyngste småbarns-stadiet. Noen sammenheng? Kanskje er mennesket hovedsakelig seriemonogamt.  Her er det vesentlig å være klar over at idealiseringen av det livslange kjærlighetsforholdet er et fenomen som bare er et par hundre år gammelt. Ideen om at to mennesker skal kunne være forelsket i hverandre så lenge har ingen biologisk støtte. Forelskelse varer sjelden lengre enn et par år, ofte mye kortere. Men sex stimulerer til produksjon av oxytocin, ofte kalt kjærlighetshormonet. Dette kan spille en rolle i en mer varig parbinding.
Men også på dette området kan det være interessant å reflektere på ulike strategier i forhold til rangering. De høyest rangerte menn har det store privilegium at de har et stort utvalg av potensielle livspartnere å velge mellom. Følgelig vil de forsyne seg av «de beste». Akkurat det å få «den beste» øker viljen til å ville «legge alle eggene i en kurv». Det vil si full innsats på denne ene. Som høyt rangert mann er også sannsynligheten for å bli hanrei, altså investere innsatsen på avkom som ikke er hans, mye lavere. For den utro kvinne har størst sannsynlighet til å være utro oppover i hierarkiet. Om vi stopper her så aner vi her konturene av noe som kan kalles for det absolutt idealiserte monogame forhold. Det er den ressurssterke prinsen, som har så uendelig mye å gi, og den ressurssterke prinsessen som har alt. De utvelger hverandre som hverandres eneste utkårede. Og nettopp i dette fullkomne ligger også potensialet til et lykkelig harmonisk samliv, uten svikt av noe slag. Det er dette som kan kalles for det idealiserte prins/prinsesseforholdet. «Prinsen» er en helt, han er solid, han beskytter og tar vare på henne og kan gi henne alt. Og hun har alle de myke og gode egenskaper som en mor kan ha. Hun er vakker, hun har omsorg, hun er klok og reflektert. Og begge respekterer de, ja de tilber og beundrer hverandre. Mye av dette ses igjen i den romantiske litteraturen som kvinner er storforbrukere av.

Det sier seg selv at de barn som kommer ut av dette, har de aller beste muligheter. Men dette er fantasien, eller idealet. For samtidig vil en høyt rangert mann, risikere å bli eksponert for langt flere utenomekteskapelige fristelser. Så her, har vi altså to mekanismer som virker mot hverandre.  Men, jeg tenker at ofte så kan fristelse til utroskap sitte svært langt inne. For en slik ressurssterk mann, med så høy attraktivitet, vil hver dag kunne sole seg i hengivenhet og beundring. Og det er ikke noe som begrenser seg bare til forholdet. En kvinne med en slik mann er selvsagt meget stolt av det, og hun har en drivkraft til å ville vise ham frem for all verden. Så «prinsen» har ikke bare en heroisk «prinserolle» å ivareta overfor «prinsessen», men også for all verden. Det gir en ekstrem høy sosial fallhøyde. Det gir minst tre viktige insitamenter til å holde seg på matta. Det ene er at han har fått selveste «prinsessen», den aller beste av de beste. Det andre er en høyt profilert sosial rolle, som må leves opp til. For det tredje kommer heroismen også inn. For en utro partner skaper risiko for en enorm skuffelse. Her kan empatien for sin utkårede være et sterkt hinder. Han ønsker å beskytte henne mot alle farer og belastninger. Det inkluderer også å beskytte henne mot eventuelle mørke sider hos seg selv.  Men dette gir ikke nødvendigvis grunn til å komme med den forutsigelsen at høyt rangerte menn er mere trofast enn gjennomsnittet. Men kanskje er det slik at man blant menn som har «valgt sin partner», blant mange mulige tilbud, finner flere bunnsolide trofaste menn enn gjennomsnittet.

Om vi går til den nedre delen av skalaen så vil vi jo se det motsatte. Menn som akkurat rekker opp til nederste hylle må som regel bare ta til takke med det de får tak i. Og det de får tak i er ofte kvinner som ikke er blant de mest attraktive. Her er det duket for gjensidig misnøye begge veier. Jeg tenker også at den gjensidige signalutvekslingen hos paret langt på vei vil avsløre det begredelige faktum at ingen av dem er «den eneste rette». Dette senker lojaliteten. Og begge har biologisk insitament for utroskap. Hun kan være åpen for å hente inn gener fra høyere rangerte menn. Og han vil være på konstant utkikk etter muligheten til å kunne prøve «noe bedre». Kanskje nettopp denne overhengende faren for å bli hanrei har gjort at de utro lavstatusmenn har forbedret sine reproduksjonsmuligheter. Det som er vesentlig å forstå her er at sex ikke bare handler om utløsning. Om det hadde vært slik, så hadde de fleste jo vært fornøyd med et liv med bare masturbasjon. Det er jo på ingen måte tilfelle. Og det holder heller ikke bare med «tilgang til sex». Det har i høyeste grad noe med hvem man har sex med. Og sannsynligvis vil dette drivet etter «å smake på noe nytt» ha større gjennomslagskraft hos den misfornøyde partner enn hos en som, med omhu har utvalgt sin kjære. Summen av dette munner da ut i en strategi hvor potensiell utroskap inngår. Lavstatus menn og kvinner som visste å utnytte de muligheter som kom i deres vei, forbedret sin egen reproduksjonsmessige suksess. Dermed er da også denne type atferd fremelsket i naturen. Og det kan kanskje gå så dypt som at noe i det unge individet «ser» den begredelige situasjonen. Målepunktene kan handle om stressnivå og andre indikasjoner på mentale belastinger. Det kan utløse at individet konfigureres for svakere evne til tilknytting og høyere grad av opportunisme.  Dermed er det også å forutsi at utbredelsen av utroskapens motstrategi, nemlig sjalusi er et utpreget lavstatusfenomen.  

 

Hvorfor pynter damer seg?

Dette var et spørsmål jeg gikk rundt i mange år og reflekterte over. For om vi nå trekker parallellen til fugleverden så oppdager vi at hanner er som oftest fargerike og flotte å se på. Og de synger og kurtiserer. De har definitivt mest å tjene på å forføre de litt mer grå og kjedelige hunnene. Dette er et fenomen som er lett å forstå i lys av seksuell seleksjon. Og det er jo da lett å ty til den forutsigelsen at menn burde være mye mer opptatt av utseende og det å pynte seg, enn kvinner. Det var menn som burde stått på badet i tre timer hver dag å omskape seg til de reneste kunstverkene, før de gikk ut i forførelsens ærend. Men ikke bare observerer jeg det motsatte, jeg opplever den også med meg selv. Ja kanskje jeg er spesiell, men det å pynte meg har ikke akkurat vært min førsteprioritet opp gjennom årene. Men desto mer har problemet gnaget meg og min generelle forståelse av mennesket. En stund kom jeg opp med en forklaring, som kanskje kan ha noe for seg. Det er jo sjelden bare en forklaring på slikt. Jeg tenker som så at menn har større «råd» til å la seg «lure» av stas og fjas. Om de lar seg bergta av sminke og høyhælte sko og det koster bare noen dråper, så er vel det neppe noen «big deal». I tillegg med referanse til konkurransearenaer så er jo konkurransen like hard begge veier, i alle fall når det gjelder høystatus menn.
I forlengelsen av dette kan man jo også tilføye den refleksjonen at menn er mer interessert i kvinners utseende, enn motsatt. Dette kan igjen relateres tilbake til at hennes kropp også er en fødemaskin. Menn er derfor emosjonelt programmert til å fasineres av utseende og ungdommelighet. Med andre ord har kvinner mer å vinne på å forsterke sin fysiske erotiske appell ved hjelp av kunstige virkemidler. Menn har selvsagt også mye å vinne på dette, og de pynter seg jo også. Men spørsmålet her er prioritering av innsats i forhold til gevinst. Her er forholdet innsats/gevinst bedre for kvinner enn for menn.

Jeg var uansett aldri helt fornøyd med den forklaringen. I en eller annen sammenheng så ble jeg etter hvert klar over at kvinners bevisste motiv for å pynte seg ikke bare handler om konkurransen om de beste mennene. Kanskje dette til og med er underordet et annet motiv, nemlig andre kvinners gunst. Kvinner pynter seg ikke nødvendigvis for menn, de pynter seg som regel for andre kvinner. Dette handler om konkurranse mellom kvinner. Men mest interessant kan det være å reflektere hva de konkurrerer om. Her antydes det at svaret er et de konkurrerer om populariteten seg imellom. De konkurrerer om hverandres gunst. Hvorfor er det slik? Det vi oppdager er at venninneskapet, altså kvinners sosiale nettverk er utrolig viktig for kvinner. Sannsynligvis er dette mer viktig enn for menn. Vi oppdager at små jenter er mye tidligere sosialt moden enn gutter. Og vi oppdager at denne sosiale overlegenheten ofte beholdes resten av livet. Hvorfor er det kjønnsforskjell på menneskers sosiale kompetansenivå? Hvorfor er det sosiale spill mellom kvinner i mye sterkere grad basert på gruppetilhørighet og sosial aksept? Når venninneforholdet mellom jenter brytes er det nesten som å sammenligne med kjærlighetssorg. Og det verste marerittet en jente kan oppleve er å bli ekskludert fra resten av gruppen.

OK, da kan jeg forstå den umiddelbare forklaringen på hvorfor damer pynter seg. Det er det enkle faktum at damer er mer sosiale vesener enn menn (i gjennomsnitt). Og en del av dette spillet handler om å pynte seg for hverandre. Men hvorfor er damer mer sosiale vesener? Er det noen biologisk ultimat forklaring på dette?  Da er vi igjen tilbake til kvinners fokus på sosial kompetanse, og pyntestrategien blir da en del av innsatsen for å vinne frem i det sosiale spill.
En digresjon her er at mannen selv ofte er en del av kvinnens pynt. Det gjelder jo selvsagt også motsatt vei. Man pynter seg med hverandre. I et parforhold er dette en lønnsom sosial strategi. For det å ha en attraktiv partner er et vesentlig virkemiddel for sosial suksess. Og, igjen med referanse tilbake til sammenhengen mellom sosial suksess og reproduktiv suksess, så er det selvsagt en god biologisk strategi å snakke partneren mest mulig opp. Kvinner er ofte svært opptatt av hvordan mannen fremstår i det offentlige rom. Og på bakrommet kan det vanke både kritikk og formaninger i den hensikt å forbedre fasaden. Dette er nok sannsynligvis også lønnsomt for mannen, som dermed har sin personlige konsulent i forhold til å vinne frem sosialt. Denne tilbøyeligheten er også en av forklaringene på hvorfor kvinner ofte dekker sine menn, når de er voldelige eller sliter med andre skavanker. En kvinne som har en mann som nedverdiges i det offentlige rom, vil som regel reagere med skam.

 

Hvorfor tiltrekkes kvinnen av den maskuline dominante mann?

I denne videoen forteller Jordan Peterson om en gruppe ingeniører hos Google frem gravde frem de mest bruke søkeordene ved søk etter pornografi. Kvinners søk avslører litt av denne trenden. De mest forekommende søkeordene var:

·         Vampyr

·         Varulv

·         Milliardær

·         Kirurg

·         Pirat

Kommentarer burde være overflødig, men jeg biter meg merke i at dette egentlig bekrefter det jeg kaller for prins/prinsesse fantasien. Eller kanskje Peterson treffer enda bedre når han snakker om «skjønnheten og Udyret». Det meste av dette symboliserer jo også den farlige, voldelige mann. Poenget er fantasien om at kvinnen, med sin empatiske appell og kanskje manipulative kløkt, temmer villdyret. For det gir maksimal omsorg for henne, samtidig som hun har maksimal beskyttelse. Kan du se hvordan dette passer som hånd i hanske med kvinners optimale reproduktive strategi? Kan du se biologien, tyte frem i dette?

 

Men fantasien er ofte et tveegget sverd. For det første fører det til en dragning mot slemme menn. Det er jo villdyret i fantasien, og kanskje enkelt å realisere. Men, den andre siden, å temme villdyret i mer enn en uke, er nok vel optimistisk. Det leder kvinner inn i voldelige forhold. Og noen kvinner er nok mer svake for dette enn andre. Det forklarer at de gang på gang vikler seg inn i forhold hvor de utsettes for vold.

For det andre er det vesentlig å være klar over at det nettopp er kvinnens seleksjonspress over utallige generasjoner, som i dag har båret frukten, vi fortsatt sliter med i dagens samfunn, nettopp den voldelige mannen.

Den viktige refleksjonen opp i det hele er jo at vi i et sivilisert samfunn, hverken har bruk for alfaattraksjon eller voldelige menn. Dette er svar på steinalderens utfordringer. Men det er inkompatibelt med de utfordringer vi har i et modent sivilisert samfunn. Så her er det ikke bare menn som trenger å bli holdt i skinnet. Det gjelder i høyeste grad også kvinner.


Som tidligere nevnt, vil kvinnens preferanser dras mot to, tidels uforenelige strategier. Jeg kaller det gjerne for kvinnens doble partnervalgstrategi. Den ene handler om genkvalitet, mens den andre handler om å bidra gjennom gravitet og oppfostring. Den farlige maskuline dominante mann har potensiale til å levere «gode varer» på begge områder. Maskulinitet er en god indikasjon på god genkvalitet og et godt immunforsvar. Forsøk viser at kvinner faller for symmetriske ansikt med kraftig kjeveparti. Det er påvist at symmetri avspeiler et godt immunforsvar. Et kraftig kjeveparti er en av flere sekundære kjønnskriterium hos menn. Det signaliserer at individet har ressurser nok til å spandere på seg ekstra «biologisk pynt». Andre slike signaler er høyde, stemme og muskelmasse. Når vi setter alt dette sammen er det sjelden at vi ikke finner slike menn høyt oppe på den sosiale rangstigen. Vi skal også være klar over at det er et kontinuum fra fortiden da våre felles stamfedre med sjimpansen levde. Sannsynligvis har det vært perioder hvor det har vært en typisk alfa-hann struktur. I de dager var det stort sett alfa-hannen og kanskje noen andre luringer som ble fedre. Jeg tenker da at hunnenes preferanser var tilpasset dette. Og med vår forståelse av evolusjonen, som alltid bare bygger videre på det som er, så er ikke dette preferanser som bare, uten videre, blir borte. Hos mennesket er dette dempet noe ned. Riktignok finner man tilløp til haremdannelse og man ser noe av de samme tendensene, men styrken på dette er kraftig svekket hos vår art. Årsaken til dette kan være at investeringen i det å fostre opp et menneskebarn er så høy at det krever samarbeid. Da er jo far den nærmeste kandidaten i forhold til dette. Men kvinnens preferanse for det maskuline svekkes ikke nødvendigvis så mye av den grunn. Som jeg sa så har den maskuline dominante størst potensiale på begge områder. Han har best evne til å beskytte og forsvare. Og han vil som regel ha sosiale nettverk og ressurser som gjør at evnen til å ivareta avkom er den beste. Den eneste ulempen er at det alltid vil være hard konkurranse om slike menn. Det innebærer at de konstant er utsatt for fristelser til å «finne nytt beite».Her kommer som regel dagdrømmen til kort, og illusjoner faller. Idealmannen finnes bare i fantasien.

Kvinnens beste forsvar mot dette er sjalusi og kritisk vurdering av mannens omsorgsegenskaper. Naturen selv har også funnet et godt forsvar mot dette. Det kalles oxytocin, ofte kalt kjærlighetshormonet. Dette er hormonet som utløses under sex og som skaper en varig knytning mellom partnerne. Enda en strategi er kvinnens sosiale nettverk. Dette kan utnyttes, både til å holde mannen på plass, og som kompensasjon for manglende støtte dersom han skulle forlate. Men mye av dette avhenger også av hennes egne ressurser. Dersom en kvinne føler at hun ikke tilhører «første divisjonen», vil hun sannsynligvis ikke satse på den mest attraktive mannen i flokken som samarbeidspartner i oppfostringen av barn. Men han kan fortsatt være like aktuell som leverandør av gode gener.

Da jeg var ung var såkalte «legeromaner» veldig populære blant jenter og kvinner. Jeg vet ikke hvordan det er i dag. Men et studium av kjærlighetsromaner kunne vært interessant. I legeromanen idealiseres legen som det store partneridealet. Jeg tenker at det ikke er tilfeldig. Leger har status, og ved å bli lege signaliserer man store ressurser. Samtidig har leger en rolle som omsorgspersoner gjennom sitt yrke. Altså snakker vi om «alfa-hanner» som er trofaste, har masse omsorg og empati. Kan urkvinnen ønske seg noe mer? Et studium i kvinne-populære kjærlighets-romaner, vil sannsynligvis av dette det samme mønsteret. Kvinner idealiserer statusmenn som er trofaste, lojale og monogame.  Den biologiske forklaringen på dette er åpenbar.

Hvor kom bluferdigheten fra?

Ingen andre arter enn mennesket bruker klær. Hva kommer det av at mennesket bruker klær? Hva er sammenhengen mellom bruk av klær og menneskets seksualitet? I Bibelens skapelsesberetning står det faktisk at Adam og Eva, i utgangspunktet var nakne. Men etter syndefallet «oppdaget» de sin nakenhet og de dekket seg til. Uforvarende og ureflektert drar forfatteren(ne) inn bluferdigheten som forklaringen på menneskets bruk av klær. Og det går faktisk enda lengre. Adventistenes profetinne Ellen G White, skal ha forklart at det uskyldige mennesket omgav seg med et slags lys. På den måten var de ikke nakne likevel. Dette var viktoriatiden, med svært strenge moralske kodekser i forhold til nakenhet. Måten å komme ut av den forkastelige tanken at Adam og Eva sprang nakne rundt i paradiset, var altså enkelt å postulere at de gikk rundt i en lys-drakt, som likevel skjulte deres nakenhet. Det finnes selvsagt ikke en halv refleksjon om hvordan en fullkommen Gud kunne skape et fullkomment menneske med behov for å skjule kroppen sin. Hvor kom bluferdigheten fra i utgangspunktet? Hvilket gode var det den utgjorde i fullkommenhetens univers?
I dag har vi kunnskap og frimodighet nok til å kunne reflektere over slike spørsmål på en mer konstruktiv måte.  Det har jeg reflektert over her. Det er nærliggende å tro at bluferdigheten har etablert seg i nært samspill med behovet for å tilpasse seg et kaldere klima og seksuell seleksjon.

Hvorfor blir kvinnen undertrykket?

For ordens skyld er det også vesentlig å påpeke mitt syn på likestilling, slik at selv om man skulle avdekke biologiske, eller andre forskjeller så er det intet argument for hverken undertrykkelse eller forskjellsbehandling. Dette er helt i tråd med empatisk etikk som ligger i bunnen og som muliggjør fordomsfri refleksjon, også på et sensitivt område som dette.

I flertallet av de kulturer vi vet om har det vært slik at menn har hatt en dominerende rolle. Det har selvsagt variert i hvilken grad kvinner har vært satt på sidelinjen. Men jeg mener å ha hørt at det faktisk finnes unntak fra denne regelen. Uansett så går trenden i tradisjonelle kulturer klart i retning av mannsdominans, og spørsmålet er da hvorfor det er slik. En feministisk analyse på dette tror jeg vil fungere dårlig. Feministiske analyser går gjerne i retning av konspirasjoner og bevisst maktspill. Sannsynligvis er dette en variant av den empatiske feilslutning, at på seg selv forstår man andre. Gang på gang viser det seg å være en grov feil. Alle menn på kloden har neppe drevet i konspirasjoner på tvers av alle verdensdeler. Nei dette er et fenomen som nok har en dypere forklaring enn den rene konspirasjonsteori.

La oss først bare gjøre det helt klart at moderne vitenskap i høy grad bekrefter kjønnslikhet i forhold mental kapasitet. Man kan se gjennomsnittsforskjeller på egenskaper og preferanser, men i all hovedsak står kjønnene likt i forhold til IQ og mental kapasitet. Kanskje er kvinnene i gjennomsnitt er sterkere på sosial intelligens. Men skulle det ikke nettopp være sosial intelligens som ble avgjørende for hvem som utpekes som flokkens ledere? Så, om denne kjønnsforskjellen finnes, så er det jo et paradoks. Jeg har ikke noe fasitsvar på dette, men en tanke jeg har tenkt er at kanskje alle analysene som har vært gjort på dette har vært for grunne på den måten at man kun har sett på synlig, formell ledelse. Det sosiale samspill og det sosiale spill er meget komplekse prosesser som ikke er enkelt å dekomponere. Så det jeg tenker er at vi kan snakke både om synlig og usynlig ledelse. Og vi kan snakke både om synlig og usynlig makt. Kanskje nettopp denne varianten er lite i fokus i de analysene som er gjort. I den grad usynlige makt har noen innflytelse, så tenker jeg at vi ofte finner kvinner nettopp i disse posisjonene. Dermed kan disse undersøkelsene ha en viss slagside i sine konklusjoner om de reelle maktforhold i gruppen.

Nok om det. Jeg vil nå prøve meg på en biologisk forklaring som går ut på at kulturer så lett utvikler seg i en retning hvor kvinner blir undertrykket. Det sosiale spill rundt seksuell seleksjon gjør at menn er mer sårbare i forhold til usynlighet enn kvinner. Dette gir kanskje menn et kraftigere insitament for synlighet. Vi har også vært inne på at kvinners seksuelle seleksjon av menn sorterer ut dominans og høy status som foretrukne egenskaper. Dette slår nok ut for begge kjønn, men kanskje er den maskuline manifestasjon av dominans er mer synlig. Sannsynligvis forsterkes denne varianten av testosteron.  Det er viktig å poengtere at slike eventuelle kjønnsforskjeller på tilbøyeligheter i all hovedsak handler om form og styrke. Begge kjønn søker både dominans og oppmerksomhet, men det jeg antyder er en gjennomsnittsforskjell. I tillegg til dette, må sannsynligvis mannens fysiske karakteristika også tas med i denne ligningen. Da tenker jeg på egenskaper som størrelse, fysisk styrke og stemme. Jeg vet ikke om det er gjort forskning på stemmebruk. Men min observasjon er helt klart (blant voksne) at når kvinner snakker myndig, så har de et lavere stemmeleie, enn når de opptrer underdanig. Om dette er en riktig observasjon, så innebærer det at et lavfrekvent stemmeleie signaliserer sosial viljestyrke og vilje til å dominere. Hypotesen er at karakteristikker som stemme og høyde ubevisst påvirker individets tilbøyelighet til tillit og underkastelse. Det er ikke så unaturlig å tenke at dette også har en biologisk komponent, ettersom man ser de samme tendenser hos andre arter. Forklaringen er jo enkel den at størrelse i seg selv gir en fysisk overlegenhet. Og med størrelse følger også evnen til å lage mer lavfrekvente lyder.

Enda en faktor i denne ligningen handler om den tidligere nevnte Beatles-effekten som sammen med Hane-høner mønstret skaper en bevegelse i retning av sterk fokus på «alfa hanner».

Selve prosessen, fra homogen gruppe til organisert gruppe er, som alle andre sosiale prosesser selvforsterkende og har en kaotisk natur. Det vil si at små variasjoner kan bli avgjørende for hvordan hele prosessen utvikler seg og sementerer seg i sosiale strukturerer. Men i denne sammenheng er disse «små variasjonene», forholdsvis store og mange. Menn har i gjennomsnitt et større driv til å søke makt, og de mest ressurssterke har større mulighet for å lykkes. De mest sosialt oppegående personer vil nokså raskt oppdage slike forskjeller. En del av det vesentlige spillet her er å skape seg allianser. Og dette blir da en del av selvforsterkningen. Allianser gjør det i sin tur mulig å utøve større dominans og dette skaper igjen økt synlighet. Øket synlighet vil gjøre enda flere oppmerksomme på dette og flere vil strømme til. Men her kommer vi inn på enda en interessant kjønnsforskjell. Vår reaksjon på synlig dominans kan utløse flere strategier. Vi har allerede nevnt de sosialt sterkeste som utvikler nære allianser. Men slett ikke alle er i stand til dette. Andre strategier kan være:

·         Opposisjon, eller provokasjon
Her får vi igjen en kjønnsforskjell. For opposisjon og provokasjon fører oftere til maktkamp og fysisk konflikt. Her vil den naturlige alfa-hannen ha en forholdsvis lett match mot de fleste kvinner. En kvinnelig rival vil dermed ha brattere motbakker på sin vei opp mot toppen. Sannsynligvis vil hun også slite mer med å skape seg like sterke allianser som hennes mannlige rival. Hennes medsøstre har ikke naturlig insitament til å støtte henne, og menn har intet naturlig insitament til å underkaste seg henne. En bevisst oppvåknende feministisk ideologi vil imidlertid kunne snu opp ned på dette. Og dette er jo igjen et bevis på at mennesket er i stand til å motvirke egne naturlige tilbøyeligheter dersom man er bevisst på det. Men slike ideologier eksisterte ikke i urtiden og i de gamle kulturene. Dermed fikk våre naturlige tilbøyeligheter slå ut i full blomst. Og i dette spillet taper som regel kvinnene.

·          Underkastelse
Etterhvert som lederstrukturen blir synlig, vil behovet for allianser til lederne og synliggjøring av gruppetilhørighet drive mennesket i retning av synlig underkastelse. Sannsynligvis er underkastelsesstrategien helt vesentlig for overlevelse der opposisjon og provokasjon ikke er mulig. Beundring og dyrking har en tendens til å nøytralisere tendenser til sjalusi og rivalisering. Om jeg skal gjette på kjønnsforskjeller her, så tenker jeg at kvinner har lavere terskel i forhold til å dyrke og beundre den ubestridte «alfa-hann». Menn følger mer motvillig på lasset men kan ha god gevinst av dette dersom det gir rom for en synlighetsarena som de selv kan utfolde seg på. En slik synlighetsarena kan f.eks. være den som står på siden av sjefen og «holder sverdet».

·          Usynlighet Er en annen overlevelsesstrategi som er mest effektiv for sårbare mennesker av begge kjønn. Mangel på sosial kompetanse medfører vansker med å forstå hva som egentlig skjer. Da er usynlighet og sosial tilbaketrekking en strategi for å unngå radaren. Vi skal være klar over at sårbare mennesker kan bli gjenstand for allmuens forargelse og forlystelse. Akkurat her er nok den sårbare mann mer utsatt. Den usle mann har også minst drahjelp av empatisk appell. Menns sårbarhet i denne kategorien handler, i denne sammenheng, også om reproduksjon. Risikoen for aldri å reprodusere seg, er langt større for menn i denne gruppen enn for kvinner. Derfor vil sannsynligvis menn kjempe hardere for ikke å havne i denne gruppen.

Nå kan det innvendes at denne refleksjonen tar utgangspunkt i en tilfeldig homogen gruppe. Dette kan jo typisk gjelde for områder i vårt samfunn hvor grupper av mennesker møtes og samspiller over lengre tid. Det kan være skoleklasser, universitetsmiljøer, på arbeidsplasser, politiske sammenslutninger osv. Og her kan det jo forklare en tendens til at det lett oppstår mannsdominans. Men vi begynte jo å snakke om de gamle kulturer. Forskjellen her er jo at man som regel blir født inn i en kultur som allerede er der og hvor strukturene allerede er gitt. Et svar kan være at de kulturer har røtter noe som en gang var små grupper. Og går vi langt nok tilbake kommer vi jo etter hvert over i før-mennesker. Dette er alfa-regimer. Om vi studerer leveviset til apearter som lever i dag så bærer vel de fleste preg av en alfa-hann kultur. Unntaket er dvergsjimpansene. Det betyr at sannsynligheten for at mennesket har utgangspunkt i alfa-regimer er veldig stor. Etter hvert som det kulturelle innslaget vokser vil slike tradisjoner allerede være vel sementert og etablert. Så har vi selve kulturutviklingen hvor dette gir ulike manifestasjoner fordi kulturutviklingen er kaotisk.
Et annet svar kan handle om sjalusi og farskapsusikkerheten. Tendensen til vold mot hunner finnes igjen hos blant annet sjimpansene. Forskning antyder at dette handler om sjalusi, som igjen handler om å sikre farskapet.

En alternativ alfa-hann strategi er, som nevnt, å bruke makten til å sikre seg et harem av hunner, og å slå ned på alle svakere hanner som prøver å snike til seg sex, men samtidig å kontrollere hunnene slik at slike muligheter ikke oppstår. Følgelig har vold og aggresjon også en tendens til også å rette seg mot hunner. Dette kan ha fortsatt inn i menneskets tidsalder. Og i den grad kulturutviklingen har blitt preget av alfa-hanner med slike tendenser, så kan resultatet ha vært at dette har sementert seg i kulturen i form av tradisjoner og normer. Og dette kan ha utviklet seg til avanserte sosiale systemer for kontroll av kvinner, slik vi ser f.eks. i forskjellige Islamske kulturer.
Et tredje svar handler om måten dominans utvikler seg på i tilfeldige kulturer. Gutter lekeslåss i mye sterkere grad enn jenter. Jenter kan også være med på dette men de taper raskt for de mer fysisk sterkere guttene. Lekeslåssingen har en klar konfliktdempende funksjon i gruppen. For det som skjer er ikke bare lek, det handler også om at guttene måler seg mot hverandre. Dette skaper et sosialt rangeringssystem som de bærer med seg videre inn i voksenlivet. På denne måten vet hver enkelt sin plass i systemet. Fenomenet er heller ikke ukjent fra dyrelivet. Denne prosessen skaper naturlig hannlige dominante, av den enkle grunn at hanner er fysisk sterkere enn hunner.

Den gledelige delen av denne historien er at mennesket har kognitiv kompetanse nok til å endre slike naturlige tendenser, slik at det passer bedre med en rasjonell avansert sivilisasjon. Dette er den moderate feminismen et levende bevis på. I løpet av noen få generasjoner har en stor del av de avanserte kulturer i verden tatt knekken på seiglivede tradisjoner og normer for kjønnsdiskriminering. I dag er det like vanlig at kvinner bekler politiske topp-posisjoner og verv som menn. Og utviklingen fortsetter. Men vi skal være klar over at disse naturlige skjevhetene ligger der latent i menneskets natur. Derfor må vi sannsynligvis alltid ha pågående prosesser og systemer for å motvirke dem. Dette kan man gjerne kalle for et biologisk argument for kjønnskvotering.

Mannen er menneskets naturlige forsøksdyr

Med utgangspunkt i de fakta vi har, er det forholdsvis enkelt å trekke den konklusjonen at mannen er utsatt for et hardere seleksjonspress enn kvinnen. Dette måles direkte i det faktum at vi har flere formødre enn forfedre. Ved hjelp av statistikk på sammenligning mellom barnløse menn og barnløse kvinner, så ser vi at dette er en prosess som er virksom den dag i dag (Se også her). Vi har også god dekning for å hevde at diversiteten er større for menn enn for kvinner. Det vil si at for en rekke egenskaper så befinner det seg flere menn i hver ytterkant av normalfordelingskurven enn for kvinner. Det vil si at vi finner en overopphopning av menn blant de ekstraordinære flinke, men også blant de ekstraordinært elendige. En av de mekanismer som forårsaker dette ligger i det faktum at, hos alle menn, så forekommer X- og Y-kromosomene kun i en utgave. Alle andre kromosomer er duplisert. Men menn har altså bare et X-kromosom og et Y-kromosom. Det innebærer at feil i gener på disse kromosomene ikke kan korrigeres bare ved å bruke kopien fra «backupen». Et resultat av dette er at Y-kromosomet er i ferd med å skrumpe inn. Det mye mindre enn X-kromosomet, hvilket igjen betyr at menn har mindre genetiske ressurser å ta av enn kvinner.

Kanskje er det andre biologiske mekanismer som også virker inn på dette. For eksempel det mannlige kjønnshormonet testosteron. Alt dette skaper altså et naturlig bredere mangfold som sammen med det hardere seleksjonstrykket utgjør den sterkeste driveren for evolusjonær utvikling. Alt dette har både fordeler og ulemper. Fordelen er en raskere og kraftigere evolusjonær tilpasningsevne. Ulempen er at det skaper mange tilbøyeligheter som er i dårlig harmoni med utfordringene i en moderne avansert sivilisasjon. Det er det ene. Om vi ser det hele fra et rettferdighetsperspektiv vil vi også oppdage at den sosiale fordelingen mellom menn blir mer ujevn enn for kvinner. Hva er den sosiale fordelingen? Jo, med det mener jeg fordelingen av sosiale ressurser. Det handler goder som anerkjennelse, synlighet, inkludering, toleranse, allianser og godvilje eller empati. En forholdsvis nærliggende konklusjon av ideen om det seksuelle utvalg er derfor at den mest utsatte gruppen i dette spillet er den såkalte «lille mann». 

I skrivende stund, vårt samfunn, er det relativt lite fokus på dette. Den amerikanske filosofen John Rawls konstruerte en gang et interessant tankeeksperiment. Det går ut på at du kan velge hvilket samfunn du skal bli født inn i, men du kan ikke velge hvilken rolle du kommer til å få i dette samfunnet. Følgelig vil de fleste ha valgt et strategisk trygt valg, hvor sjansen er stor for at du får et meningsfullt liv i dette samfunnet, selv om du får en beskjeden rolle. Denne type tankeeksperiment er nyttig å konstruere på mange forskjellige måter. Om vi nå konstruerer dette tankeeksperimentet på følgende måte: Vil du bli født som mann eller kvinne i vårt moderne samfunn (altså et samfunn fritt for systematisk kvinneundertrykkelse)? Vi tar som utgangspunkt at du søker et best mulig meningsfylt liv. Målet på dette blir da livskvalitet. Om vi tok et rent gjennomsnitt ville vi sannsynligvis finne en liten forskjell i favør av kvinne. Dette kan vi ane ved å teste ut en del indikatorer på livskvalitet:

·         Selvmord: Menn er svakt overrepresentert (Selvmord med dødelig utgang)

·         Kriminalitet: Menn er sterkt overrepresentert

·         Psykiske lidelser: Kvinner er svakt overrepresentert (kanskje på grunn av menns vegring eller manglende empatisk appell)

·         Ulykker: Menn er overrepresentert

·         Livslengde: Menn dør tidligere

·         Barn: Færre menn får barn

·         Lønn: Menn tjener mest

·         Fritid: Kvinner har mest deltid, men tar de største husarbeidsjobbene, så svaret er ukjent

·         Utdannelse: Kvinner er i ferd med å gå forbi menn

·         Forbruk: Ukjent. Menn har i gjennomsnitt bedre lønn, men flertallet av butikkene er innrettet på kvinners forbruk. Det er min observasjon (og den kan jo være feil).

·         Karriere: Likestilling, men likevel er menn overrepresentert på gode karrierer

·         Rusproblemer: Menn er overrepresentert

Vi ser at bildet er blandet, men jeg ville nok holde en knapp på at sannsynligheten for et greit liv er bedre for kvinner enn for menn, og at risikoen for et ulykkelig liv er større for menn enn for kvinner. Dette viser de tre vesentlige parameterne, selvmord, kriminalitet og rus.

Men det som nå er interessant er om vi nyanserer bildet på sosialt «store og små» mennesker. Hvis du er et lite menneske, sosialt sett, ville du da bli født som kvinne eller mann? Dette er forskning som jeg aldri har hørt om har blitt gjort, så man må bare gjøre kvalifiserte gjetninger. Men mitt stalltips er at «den lille mann» vil komme vesentlig svakere ut enn «den lille kvinne». Grunnen til at jeg tenker at det er slik er:

1)      Den lille mann har svakere sosialt nettverk

2)      Den lille mann er fattigere

3)      Den lille mann opplever en større avstand mellom det han ønsker å være og det han er

4)      Den lille mann har langt dårligere empatisk appell

5)      Den lille mann blir lettere mistenkt

6)      Den lille mann blir lettere fordømt og stigmatisert

7)      Den lille mann er mer usynlig

Om vi ser biologisk på det vil den reproduksjonsmessige attraktiviteten være høyest på den store mann. Deretter følger den store kvinne, den lille kvinne og til slutt den lille mann, som i dag er samfunnets utsatte hakkekylling.

Det jeg gir uttrykk for her er selvsagt politisk ukorrekt og sterkt kontroversielt. Samtidig kan jeg ikke slå i bordet med forskning som sier at det virkelig er slik. Så dette blir mine «kvalifiserte» spekulasjoner basert på teorien om det seksuelle utvalg.

Hvorfor avskyr mennesket sex i påsyn av andre flokkmedlemmer?

Dette er jo et interessant spørsmål for dette er faktisk et særtrekk ved mennesket. Eller er det det? Jeg hørt en gang at man regner pingvinene for å være livslang monogame. Dette tilsa all observasjon av fuglene. Forskerne fikk seg derfor et sjokk da de oppdaget at noe slikt som 10-20 % av pingvin ungene hadde en fremmed far. Hva sier det om pingvinenes atferd? På et eller annet vis greier de å ha sex uten at hverken make eller menneske oppdager det.  Vel, det er lenge siden jeg hørte dette, så jeg vet ikke hva som egentlig er tilfelle. Men det setter fokus på en av flere mulige forklaringer på at mennesket avskyr å ha offentlig sex. Og dette henspiller igjen på det forhold at det er en svært krevende oppgave å fostre opp et menneskebarn. Det vil si at utroskap blir et desto mer sensitivt tema. Sjalusi er en sterk drivkraft hos mennesker. I det sosiale samspill reguleres atferden av normer. Sjalusi er en av de tilbøyelighetene som veldig lett sementeres inn som kulturelle tradisjoner og normer.  Men dette står i sterk kontrast til den kanskje like sterke seksualdriften. Summen av dette gir insitament til å skjule seksuell aktivitet.

En annen forklaring kan handle om bluferdighet. Seksualitet forutsetter nakenhet, men bluferdigheten driver oss til å ville skjule vår kropp, og dermed blir hele seksualiteten privat.

Dersom det først blir uvanlig med offentlig sex vil dette virke selvforsterkende. For det første vil da en slik hendelse virke opphissende på omgivelsene, og mange menn ville sikkert bli mer pågående enn ønskelig. For det andre vil tabuer raskt oppstå i kjølvannet av en slik prosess. Og det å bryte tabuer vil være å gjøre seg sårbare for omgivelsene sanksjoner.

Samlet sett vil dette skape en drivkraft i retning av å sky offentlig sex. Imidlertid er jeg ikke sikker på at dette gjelder i absolutt alle kulturer. Jeg har hørt om eksempler på det motsatte, men jeg vet ikke.

Andre seleksjonsmekanismer

Darwin kom opp med det grunnleggende naturlige utvalg, og deretter seksuell seleksjon som en tilleggs mekanisme. Sannsynligvis er nettopp seksuell seleksjon den som har satt de største spor etter seg i form av å påvirke menneskelig atferd. Men så kan man jo stille det svært kontroversielle spørsmål om det i tillegg kan finnes andre seleksjonsmekanismer. En er jo veldig kjent, nemlig kunstig seleksjon eller dyreforedling, som jo er noe vi mennesker har drevet med gjennom mange tusen år. Og vi har formet arter slik at de tjener oss på en god måte. Men i et par sammenhenger har jeg lurt på om det kan finnes mer. Hva er det da jeg er ute etter? Jo det er mekanismer, særlig i forhold til atferd, som over mange generasjoner blir til krefter som former våre gener. Til slutt vil jo alt dette kunne relateres til naturlig utvalg. Men likevel kan det være nyttig å sette ord på noen av disse og analysere dem for seg selv. Dette vil nyansere vår forståelse av menneskelig evolusjon og ikke minst gi en enda dypere forståelse av hvorfor vi tenderer til å oppføre oss slik som vi gjør. Her er et par forslag fra meg:

Sosial seleksjon

Sosial seleksjon handler om at den sosiale avstand kan bli så stor at enkelte sosiale segmenter blir genetisk isolert og gravitert mot bestemte egenskaper at dette skaper genetiske avvik som definerer gruppen. Dette er beskrevet her.

Parental Seleksjon

Som tidligere nevnt har vi færre forfedre enn formødre. Og som tidligere nevnt har kvinnen større reproduksjonsmessig verdi enn mannen. Men mannens reproduksjonsmessige potensiale er tusener av ganger større enn kvinnens. Det vil si at dersom en mann har reproduksjonsmessig suksess i toppklasse så er det snakk at genene spres mye raskere og i mye større omfang enn for suksessrike kvinner. Djengis Kahn var sannsynligvis en slik person. Mens en gjennomsnitts far kanskje bare fikk to tre barn, så fikk han kanskje flere hundre, med mange forskjellige kvinner. Når vi så vet at ut av de kanskje 75 % menn som fikk barn så var fordelingen svært ujevn.

Et tankeeksperiment: Du har i oppgave å spre dine gener mest mulig, og du kan velge kjønn på ditt barn. Hvilket kjønn vil du velge? Med utgangspunkt i resonnementene over så innser vi at det kommer an på hvilken sosial suksess vi kan forvente at avkommet har. Forventer vi et avkom med høy sosial suksess, da blir valget en gutt. Om evnen til sosial suksess er gjennomsnitts eller lav, så spiller vi «safe» og får en jente. Sammenlign dette med to typer lotto. I den ene typen er sannsynligheten for gevinst prosentvis ganske høy, men gevinsten er lav. I den andre typen er sannsynligheten for å vinne veldig lav, men gevinsten er svært høy. Det kan vel bli litt tilfeldig og kanskje avhenge av personlighet hvor vi skulle sette inn innsatsen. Men om du nå får et spesialtilbud som tredobler sannsynligheten på de loddene du kjøper i høygevinstlotteriet så skulle sannsynligvis det påvirke utfallet ganske dramatisk.
Denne siste varianten er å sammenligne med indikasjoner på at ditt avkom har høy sosial intelligens. Det er jo ingen som tenker slik, for normalt sett velger vi ikke kjønn. Og det jeg spekulerer i her, har ingen vitenskapelig bekreftelse. Men kanskje kunne vi tenke oss at noe i oss oppfatter vår egen sosiale suksess. Og kanskje er dette egenskaper som også har genetiske komponenter i seg. Da er det en indikasjon på at også avkommet vil komme godt ut sosialt. Kjønn bestemmes av sædcellen. Så en slik mekanisme måtte eventuelt skje hos far. Er det slik at sosialt vellykkede fedre tenderer til å få flere gutter enn gjennomsnittet? Om det var slik, så ville jeg i neste omgang kastet mine øyne på epigenetiske mekanismer som kan påvirke dette.
Nå har jeg ved hjelp av tankeeksperimenter og spekulasjoner satt fokus på det som kan kalles parentale strategier for å påvirke egen reproduksjonsmessig suksess. Vi har sett at her er noen forhold kunne påvirke valg av kjønn. Kanskje er mine spekulasjoner om en slik biologisk mekanisme bare er tull. Men, her kommer altså tilbøyeligheter inn som en mulig alternativ-, eller tilleggs-strategi. Og den går rått og brutalt ut på at foreldre velger seg ut sine yndlinger som de satser mer på enn deres søsken. I naturen ser vi flere eksempler på dette. Hos noen fuglearter vil de ungene som kommer først begynne å hakke på sine mindre søsken. De får mer oppmerksomhet, og til slutt når den eller de uheldige ungene dør, så mater moren dem til de største ungene. Dette er en brutal praksis, men i lys av naturlig utvalg er den forståelig.

Hos oss mennesker er dette tabu. Det kan også være snakk om ubevisste prosesser. Men den er ikke så vanskelig å forstå når man først setter ord på dem. De barna som er best ressursmessig utstyrt som oftest de som er lettest å like. De klarer seg bedre og som de sosiale vesener vi er, så vil dette påvirke preferanser i forhold til barna. For vi har bedre velvilje mot dem vi liker. De blir mer synlige og de er ofte de første vi tenker på når goder skal fordeles, eller vi skal realisere noen drømmer vi har på vegne av våre barn. Om vi ikke har noe reflektert forhold til likeverd og rettferdighet så vil dette, for de mest impulsive av oss, slå naturlig ut i handling. Og hvis vi et øyeblikk glemmer alt som har med moral å gjøre, og går inn i dette på «genenes premisser», så er strategien enkel å forstå. Dette er omvendt sosialisme, for foreldre har ikke all verdens ressurser å rutte med. De satser sine krefter på de kandidater som har best forutsetning for suksess. Og det er de barna som er mest ressurssterke. Som det står i Bibelen: «Den som har mye, han skal få mer, mens de som har lite de skal bli fratatt det lille de har» (Markus 4.25).

Om vi nå tar med oss denne refleksjonen og går tilbake til kjønn. Så blir den samme logikken brutal og nådeløs at ressurssterke gutter er det som det, biologisk sett, er mest lønnsomt å satse på. Om vi ser litt historisk og kulturelt på dette så finner vi sterke eksempler på at nettopp dette er tilbøyeligheter som kan være så pass sterke at de kan ha slått gjennom i kulturen. Vi har den kinesiske ettbarnspolitikken friskt i minne. Tradisjonen har sterk preferanse for gutter. Følgelig med en svært så liberal abort-praksis så har vi fått en ubalanse som fører til at det over flere år har blitt født flere millioner flere gutter i kina, enn jenter. India har ikke noen ettbarnspolitikk, men vi ser samme fenomenet der. Nå er dette neppe den eneste forklaringen. For det ligger også i kulturen en tro på at gutter er bedre til å ta seg av sine foreldre i alderdommen. Ingen av disse landene har jo noe utbygget velferdssystem. Så dette faller på familie. Men i begge landene handler dette også om status og dette kan godt handle om biologiske tilbøyeligheter som har gitt kulturelle utslag. Og slike preferanser finner vi i mange andre kulturer også. Bibelen gjennomsyres av en kulturell preferanse på førstefødte sønner[7].  Det å være førstefødt er jo også noe som slår rett inn i vår gamle kultur. Jamfør den gamle versjonen av odelsretten, og det faktum at konge-rollen kun kunne arves av eldste-sønner.
Men siden vi først er inne på Bibelen, så ser vi at de gamle tradisjonene hadde veldig stor vekt på førstefødte. Det er vel ikke tvil om at en førstefødt sønn er regnets som det gjeveste i svært mange kulturer. Hvorfor førstefødt? Kanskje har dette å gjøre med at førstefødte i gjennomsnitt skårer bedre på flere områder. Den enkle observasjonen her er jo at den førstefødte jo er i den gunstige posisjonen at barnet har foreldrenes fulle og udelte oppmerksomhet. Og dette gjelder ofte ikke bare foreldre, men ofte er det slik at besteforeldres interesse for barnebarn avtar nærmest dramatisk ettersom barne-barneflokken vokser. Alle andre senere søsken må avfinne seg med å dele oppmerksomhet og ressurser. Men her ligger kanskje også andre mer fysiske faktorer inne i bildet. Sannsynligvis vil en førstefødt få en bedre fostertilværelse fordi mor er yngre og har en optimal ressurssituasjon under graviditeten. Den optimale alderen for en kvinne til å føde barn sies å være 17 år. Og dersom hun føder barn tett på hverandre vil kanskje ressurssituasjon være mer ugunstig der det er kort tid siden siste fødsel.  Alt dette påvirker «kvaliteten» på de barn som kommer. Og her kan en tilskyndelse til å satse mest på «de beste kortene» være biologisk svært gunstig.

Nå har jeg nevnt en del kulturelle fakta som støtter opp under dette resonnementet. Men her finnes jo også forskning som kan si litt om det. Ellen Weber Libby, klinisk psykolog og forfatter av boken «The Favorite Child» sier til Psychology Today, at favoritt-barn er noe som forekommer i de fleste familier. Men det er tabubelagt, og derfor sjelden tema.
Det som er like interessant her er at hvilket nummer man har i søskenflokken er med på å prege personligheten på forskjellig måte. Typisk er eldstesøsken viljesterke ledertyper, ofte med konservative meninger. De tar sjelden godt imot nye ideer og er ikke blant dem som bringer verden fremover. De forsvarer det bestående. Dette er sannsynligvis en veldig forståelig strategi fordi den starten de har fått i livet ofte leder til naturlig suksess, gode sosiale og materielle posisjoner. Enhver forandring fra dette er en trussel og dessuten er det politisk ukorrekt å hevde nye ideer i de miljøene de vanker.

Og i motsatt ende av skalaen finner vi de senere-fødte som regel har ledet an i de fleste kontroversielle omveltninger og radikale nyvinninger. Senere-fødte tenderer sterkere i retning av selvstendighet i forhold til det foreldrene stod for[8]. Og de er mindre voldelige enn sine eldstesøsken.

Spørsmålet er hvordan man kan forklare dette i lys av evolusjon. Det kan nok forstås på forskjellige måter. Men min forklaring går langs de baner jeg allerede har skissert. Det er biologisk lønnsomt for foreldre å investere mest på de mest resurssterke barna. Her er det nok en sannsynlighetsovervekt på førstefødte. Dette skjer ubevisst, eller som følge av kulturelle tradisjoner som har sementert denne tendensen. Dette gir en eller kanskje to effekter. Den første er at alliansen mellom eldstefødte og foreldre blir sterkere. Den andre er muligens en epigenetisk effekt. Tidlig i oppveksten «sjekker» barnet ubevisst sin egen sosiale status. For den optimale strategien blir logisk forskjellig avhengig av hvilken sosial status man har. Er man neglisjert fordrer det en helt annen strategi for å klare seg enn om man er prioritert. De senere-fødte blir, rebeller, de har svakere lojalitet til det bestående og må basere seg på det overraskende og det utenkelige for å nå sine mål. Dette styres nok mye av erfaringer og det dynamiske sosiale spill i familien. Men kanskje går det dypere enn som så. Gener aktiveres og deaktiveres for å spisse hjernen på de konkrete spesifikke utfordringer som individet står for. Eksperimenter har vist epigenetiske effekter på rotter som vokser opp i fiendtlige omgivelser. Det indikerer jo nettopp at erfaringer tidlig i livet kan få dyptgående irreversible effekter på personligheten. Og, om det er epigenetikk i dette, så kan det til og med gå i arv, noen få generasjoner fremover. Og det er kanskje heller ikke så ulogisk.

Framtidsutsiktene for et neglisjert barn er langt dårligere enn for gromgutten. Det vil si at barn av neglisjerte som regel vokser opp i en lav-status familie. Dette fordrer igjen helt andre strategier for å kunne klare seg. Og det er vesentlig at de klarer seg. For som Karl Marx og andre oppdaget så er det nettopp disse som bærer verdens største byrder, de som gromguttene skal leve av. Og for å holde oss litt på den politiske siden av det hele. Allerede her ser vi en viktig kilde til naturlig selvforsterkende økonomiske forskjeller i enhver uregulert populasjon.
Det faktum at parental seleksjon er en mulighet har også utviklet motstrategier hos avkommet. Konkret så er fenomenet søskenrivalisering og sjalusi mellom søsken et kjent fenomen. Dette gir seg utslag i sjalusi, plaging, krangling, konflikter, vold og en ustanselig kamp om foreldrenes oppmerksomhet. Dersom plageren er smart nok, vil hans eller hennes rolle i oppstyret alltid komme ut mer positiv enn den søsken som kanskje har raserianfall. På lengere sikt skaper jo dette barns sosiale image. Og der kommer plageren best ut og gjennom det vinner han foreldrenes gunst. Og igjen, alt dette er ikke kognitive strategier. Vi snakker om biologisk programmering. Alt dette er tilbøyeligheter som vi bærer med oss fra familien og ut i de sosiale omgivelser. Og det er tilbøyeligheter som vil påvirke de sosiale spill gjennom hele menneskets livsløp.

Den sosiale og mentale mentaliteten vil endre seg med denne type utfordring. Et barn som opplever seg utvalgt av foreldrene vil typisk utvikle en tilbøyelighet til berettigelse på bekostning av andre. Det vil si mindre empati for andres lidelse, lavere følsomhet for urettferdighet som ikke rammer en selv, og større sannsynlighet for psykopatiske trekk. Denne tendensen kan da videreføres religiøst, som en opplevelse av å være «Guds utvalgte», en opplevelse av å være av et «finere slag». Som regel vil jo sosiale prosesser luke bort de verste utslagene av dette. Men det er opplagt at i et miljø hvor dette ikke korrigeres, så slår dette ut i full blomst. Dette er en del av det å bli et alfa-menneske.

På den andre siden finner vi altså neglisjerte barn. Det vil si barn som opplever urettferdighet, usynlighet, og som opplever seg selv som et «nødvendig onde». Dette kan lede til kriminalitet, fordi manglende opplevelse av egenverd og sosial aksept medfører at den sosiale fallhøyden blir lavere. Det motsatte av berettigelse er lav selvfølelse. Det kan avstedkomme store sosiale utfordringer. Men om nå ikke dosen er for høy, og barnet likevel er robust, så kan dette først til at man blir et «løvetannbarn». Mann blir tenkende, rasjonell, og hardt arbeidende, og får en modenhet til å tåle å leve i sosial urettferdighet, men likevel overleve og kanskje arbeide seg opp til suksess likevel. Som sagt er det blant disse man finner kreativiteten, og de som bringer teknologi og kulturen fremover.


Som en oppsummering kan vi konstatere at prenatal seleksjon har oppstått fordi de foreldre som konsentrerte sin innsats på de beste kandidatene fikk spredt sine gener bedre enn de litt mer «sosialistiske foreldrene». Det er det biologiske resultatet. Men som vi har vært inne på, så gir dette mange uheldige sosiale resultater. Og det er en av de viktige innsiktene som denne type refleksjon gir. Det er at vi alle bærer i oss tilbøyeligheter som i sum er inkompatible i forhold til å få til det samfunn vi ønsker. Her vil jeg spesielt nevne at om denne refleksjonen har noe i seg, så har vi også en biologisk forklaring på det man kan kalle for patriarkalske tendenser i svært mange tradisjonelle menneskekulturer. Og det er først når vi forstår hva dette er at vi kan adressere det og, på en konstruktiv måte, legge samfunnene til rette slik at de uheldige utslagene av dette blir motvirket.



[1] Ja, jeg er en av dem og det er en interessant del av min livsreise.

[2] Det er for øvrig en myte at den typiske voldtektsmannen er «hvem som helst». Der er en overvekt av asosiale trekk hos menn som begår voldtekter. Ref. Preben Z. Møller «Kampen om voldtekt»

[3] Preben Z Møller, Kampen om voldtekt, side 131

[4] Man har nylig konstatert at Amygdala også spiller en mer direkte rolle i forbindelse med seksualitet. Så forbindelsen er sannsynligvis nærmere enn først antatt.

[5] I boken «Kampen om Voldtekten» på side 127 refererer Preben Z. Møller refererer boken til Thornhill & Palmer fra 2000

[6] Bruken av begrepet «Bade» er kanskje ikke tilfeldig her. Det refererer seg til den kanskje mest grunnleggende fantasien, som kanskje også er mest utbredt i dyreriket, nemlig den som følger av vannmangel.

[7] Se f.eks. 2.Mos. 13

[8] Se «Det Biologiske Mennesket» side  165-167.