Hva er rivalisering?

Om vi starter med å definere hva som egentlig menes med konkurranse, så er mitt forslag at konkurranse er en prosess hvor aktører sorteres basert på dugelighet innenfor et spesifisert område.

Mye av denne refleksjonen handler om konkurranse. Men for helhetens skyld tar jeg med at rivalisering egentlig er en innsnevring av konkurransebegrepet. Rivalisering handler om at noenlunde jevnbyrdige individer av samme art konkurrerer om ressurser, status eller partnere.  For eksempel: Mennesket rivaliserer ikke med ulver, men de to artene kan konkurrere om de samme ressursene.

Hvordan har rivalisering oppstått?

Jeg tenker at vår mentale programmering for konkurranse i all hovedsak har utgangspunkt i rivalisering. Og rivaliseringen starter egentlig omtrent med livets begynnelse. Selv for små encellede bakterier har nok ressursene vært knappe, og det har vært mange om beinet. Selv på det aller tidligste stadium må det ha vært konkurranse mellom individene på flere nivåer. Og dette har drevet utviklingen fremover. Nå skal vi ikke detaljert inn på denne lange utviklingsprosessen, men bare konstatere at all den informasjon vi har klart å samle om fordums biologi, alle spor, de forteller også en historie om konkurranse og rivalisering. Dette har ført til utallige våpenkappløp, mellom arter og også innad i arter. Noen av disse våpenkappløpene har gitt til dels bisarre resultater, i form av såkalte ornamenter.  Menneskets egen hjerne kan godt være et resultat av at en prosess med seleksjon på sekundære kjønnskarakterer, i dette tilfelle intelligens, har løpt løpsk. Men vår emosjonelle programmering for rivalisering har selvsagt vært på plass lenge før det. Det er bare det at nå gir vår kognitive kapasitet muligheten for å ta dette videre inn i det svært komplekse og subtile sosiale spill. Rivalisering på menneskenivå er en særdeles kompleks mekanisme, hvor svært mange tilbøyeligheter er involvert. Totalen av dette er at vi spontant organiserer oss i hierarkier, i prosesser jeg benevner som sosial rangering. Da handler det om  tilbøyeligheter til:

·       Dominans

·       Stolthet og skam

·       Aggresjon

·       Frykt

·       Forakt

·       Humor

·       Sjalusi

Det kan sikkert være flere. Rivalisering utløses ofte av situasjoner hvor konkurransen er åpenbar. Flere forsøker å tilegne seg den samme partneren, eller de samme ressursene. Men jeg tenker at rivalisering også kan utløses bare av det å oppfatte at noen er en potensiell rival. Her vil jeg spesielt peke på sjalusi og forakt som særlig fremtredende tilbøyeligheter. Reaksjonen på slike effekter kan selvsagt være mangfoldig. Men det kan gi seg utslag i å ville plage, eller provosere, eller direkte eller indirekte dominere.

De som hadde den beste miksen av sosial programmering, og som hadde de smarteste strategien ble jo selvsagt vinnere i dette spillet. Det er disse vi er etterkommere av. Derfor er vi emosjonelt programmert til å tiltrekkes og fasineres av konkurranse.

 

Rivaliseringens drivkrefter og mekanismer

Vi mennesker har selvsagt mange individuelle forskjeller. Men jeg tenker også det at mennesket fungerer omtrent som maur, veps og bier. Hos disse artene så avgjør fôret hva man blir, dronning, arbeider, drone eller soldat. Selvsagt har ikke de sosiale rollene så mye med føde å gjøre. Men poenget er at de fleste individer har store potensialer utenfor de roller de til slutt ender opp med. I stedet for føde, så skapes rollene av sosiale vekselvirkningsprosesser, som dels styres av biologiske forskjeller, men også av tilfeldigheter.

De biologiske forskjellene mellom oss er sannsynligvis langt mindre enn det som ender opp med å bli de sosiale forskjellene. Her peker jeg på det jeg kaller for loven om kapitalens selvforsterkning, som en av de viktigste mekanismene. Men vi har også det jeg kaller for den sosiale multiplikasjonseffekten. Vi blir født, ikke bare med en biologisk startkapital, men også en sosial startkapital. Den kulturelle tilstanden og foreldrenes ressursmessige status har svært mye å si for utviklingen.
Poenget med å si dette er at de fleste av oss opplever ufullendt potensiale som går utenfor de ofte smale rammer for de sosiale rollene vi har utviklet oss inn i. Og rollene blir trangere jo lengre ned man kommer på den sosiale rangstigen. Sosial rang er en førspråklig mekanisme. Vi føler oss overlegne eller underlegne avhengig av rang. Dette er emosjonelle tilstander og de har vært der lenge før mennesket ble menneske. Og hver av disse emosjonelle tilstandene har en del karakteristiske manifestasjoner.

1)   Overlegenhet
Overlegenhet er en sosial emosjon. Opplevelse av overlegenhet utløser alfa-effekten i oss. Min hypotese er at dette kan utløse narsissistiske trekk. Da snakker vi om fenomener som arroganse, nedlatenhet, dominans, sosial distanse, fordømmelse, paternalisme, forakt, kynisme, Dunning-Kruger-effekt, kanskje også heroisme, omsorg og stolthet. Et overlegent individ har videre sosialt spillerom enn de som er mer underlegne. Dermed er også arenaen for utfoldelse større. Det gir større synlighet, større muligheter for selvutvikling, og økt påvirkning på eget liv. Men det er verdt å merke seg at følelsen av overlegenhet, som jo i utgangspunktet er språkløs, og dermed også kan være ubevisst, ikke alltid er i takt med realitetene. Det vil si at individet føler seg som noe mer enn omgivelsene bedømmer. Dette skaper en omvendt sosial identitetsfrustrasjon, hvor omgivelsene frustreres over et individ som åpenbart tror for godt om seg selv. Det kan selvsagt slå tilbake, men sannsynligvis er denne tilbøyeligheten til overdreven tro på seg selv en strategi som i gjennomsnitt har gitt mer sosial suksess en fiasko. For denne selvtilliten gir også handlekraft, og ikke minst sosial viljestyrke. Dette kan vippe den sosiale responsen i positiv favør. Sannsynligvis er det også slik at det rent biologisk sett er vinn eller forsvinn. Det er ikke noe biologisk alternativ å tape. Enten vinner mann, eller slaget er tapt. Da er innsatsen for å vinne det eneste alternativet. Denne fremstillingen gjelder spesielt for menn, som jo har et langt sterkere seksuelt seleksjonspress enn kvinner. Sannsynligvis er menn i gjennomsnitt mer Dunniung-Kruger, har større driv til å ta plass, bli synlig vise seg frem, enn kvinner. Dette skaper mer synlig, både fiasko og beundring i de sosiale omgivelsene.

2)   Underlegenhet
Opplevelse av nedlatenhet fra den andre handler om fortolkning. Det behøver ikke å være slik. Men har man problemer med mindreverdsfølelse så går fortolkningen ofte i den retning. Og noen ganger treffer det nok blink. Uansett så vil et slikt møte medføre en ubevisst kalkulasjon på styrkeforhold. Den første intuitive responsen handler altså om en impuls til å ville sette seg i respekt, eller hevde seg. Dersom ikke styrkeforholdet er åpenbart, utløser dette rivaliseringsmodus. Dette kan igjen lede til en form for provokasjon. Manifestasjonen av dette er svært mangfoldig. Men uttrykksformene varierer mellom det fysiske, psykiske og det sosiale. Det fysiske kan handle om alt fra slåssing til en form for fredelig konkurranse. Det er jo mer i mannsmiljøer at slikt kan skje. Psykisk kan det handle om utholdenhet, dirigere tema, være den som styrer samtalen og skaper en arena hvor han markerer seg selv. Det kan også handle om utprøving av hverandres kompetanseområder osv. Sosialt handler dette om å markere hverandres posisjoner, antyde det sosiale nettverket osv. Selvsagt finnes det også en økonomisk variant av dette. Man markerer rikdom på forskjellig vis: klær, merkevare eller dyre ting.
Etter hvert som man vokser til er som regel «marka ferdigpløyd». Det vil si at opplevelsen av mindreverdighet i mindre grad fører til responser eller provokasjoner. Man handterer mindreverdigheten ved underliggende frustrasjon, men avdemper gjerne med alfa-attraksjon, beundring osv. Men det er ikke for ingenting at dette leder til frustrasjon og misnøye. Resultatet av underlegenhet er som regel at man utsettes for sosial definering. Da snakker vi om roller med så trange rammer at man er på konstant leting etter arenaer som gir mulighet til forbedring. Dette medfører det jeg kaller for sekundær sosial identitetsfrustrasjon. "jeg hører ikke hjemme i denne kategorien", "jeg er bedre enn dere tror jeg er", "dere forstår ikke hvem jeg er", "jeg er urettferdig behandlet" osv. Primærresponsen på frustrasjon er aggresjon. Aggresjonen kan utnyttes konstruktivt til å utvikle kompetanse slik at man kan skape seg nytteverdi nok til å stable på beina en bedre sosial rolle. Det er den langsiktige rasjonelle strategien. Den krever at individet har ressurser til det. Et alternativ er resignasjon, som jo har store omkostninger, både i form av helse, apati, rus og for omgivelsene ved at man ender opp som en belastning. Men vi har også den destruktive strategien som handler om forskjellige former for aggressive atferd, alt fra kriminalitet til terror, til mer sofistikerte manifestasjoner av aggresjon.

Det er umulig å komme utenom det faktum at mennesker rivaliserer, og at dette alltid vil skape vinnere og tapere. Noe av dette kan kompenseres med å stimulere til et stort mangfold av arenaer, slik at muligheten til å finne sitt område øker. Så er det igjen viktig med et godt sosialt klima, hvor man hele tiden promoterer menneskeverdet i bunnen. Bevissthet om menneskeverd vil forhåpentligvis få både vinnere og tapere til å besinne seg, og ikke falle for fristelsen til å dra dette for langt. Det stiller krav til vinnere om å motstå fristelsen til å forakte, være nedlatende eller ty til stramme sosiale definisjoner. Men det stiller også krav til de som ikke når opp, om å besinne seg og ikke la sin tilstand få destruktive aggressive utløp. Nå og da bør tapere oppleve oppmerksomhet og heder, for den prestasjon det er å ha mestret sine nederlag på en verdig måte.

Konkurransesamfunnet

Konkurranse sett i et etisk lys

Enhver kultur, ethvert samfunn og enhver sivilisasjon preges av en menneskeart som er disponert for konkurranse. Ofte oppfatter vi det som et gode. For det er lett å se fordelen ved at vi har en prosess som styrer rett individ på rett plass i samfunnet. Vi konkurrerer der vi har talent og ressurser, og vi vinner den posisjonen vi fortjener i forhold til hvor effektiv og flink vi er på akkurat dette område. På mange måter er dette grunnlaget for at menneskets verdifulle potensial av mangfold skal kunne blomstre til sitt fulle potensiale.

Den ideologien som har gjort mest innsats med tanke på å fjerne konkurranse fra samfunnet må vel være kommunisme og de mest ekstreme varianter av sosialisme. Her har vi et likhetsideal som på mange måter, kanskje utilsiktet blir stående i veien for konkurransen. For i et samfunn hvor alle er like, blir jo konkurranse umulig. Konkurranse og mangfold er to sider av samme sak. Dersom samfunnet ensrettes vil også mye av konkurransen forsvinne. Det er her det er grunn til å mistenke at Karl Marx gjorde sin største bommert. Han overvurderte kanskje samfunnets evne til å overstyre kraften i den menneskelige natur. Konkurransen ble selvsagt ikke borte. I engere kretser var det jo fortsatt partiboka og kamp om posisjoner i partiet som dominerte. Men for vanlig menigmann ble konkurransen erstattet av et krav om individets ensretting og underordning under fellesskapet. Og som alltid, når individet fratas muligheten til å forfølge sin egen emosjonelle programmering, så ender det i apati og skjult opposisjon. Gjeldende fasit i dag er vel en forestilling om at kommunismen som politisk system ikke fungerer, eller fungerer dårlig. Kanskje på grunn av at mennesket blir lite produktivt uten gode insitamenter for sin aktivitet.  Det gjør at selv kommunistiske regimer som Kina, har innført kapitalisme, i en erkjennelse av at dette er en langt bedre strategi for å skape et velstandssamfunn.  Samlet sett styrker slike erfaringer oppfatningen til de samfunnstenkere som har tenkt i motsatt retning, altså i retning av mer konkurranse.  For mange samfunnstenkere er da også konkurransen blitt en del av idelogien. Det vil si at man innretter samfunnet slik at konkurransen gjennomsyrer alle strukturer.

I våre dager og i vårt samfunn er samfunnet gjennomsyret av konkurranse på alle nivåer. Det gjelder ikke bare innenfor næringslivet, men også politikken, religioner, kulturlivet og underholdning er gjennomsyret av konkurransetenking.  

Men jeg tenker at dette noen ganger går for langt. Men glemmer ingeniørtenkningen og bruker konkurransen som om den var en trylleformel i alle sammenhenger. Et tydelig eksempel på dette kan være offentlige debatter. Her skal det på død og liv kåres vinnere og tapere. Og debattene blir ofte preget av avbrudd, retorikk og slagord. Den kan til noen tider også virke som en fotballkamp. Sannsynligvis bra som underholdning, men som dialog, folkeopplysning eller kunnskapsutvidelse kan resultatet ofte bli magert. Dette gjenspiller seg også i vår tids nettdebatter, som jo har fått innført såkalte «likes». Plutselig en dag fant jeg meg selv lese alle topp-ratede innlegg i håp om å knekke koden slik at også jeg kunne få mest mulig likes. Jeg tok meg i det.  Så måtte jeg ta meg selv i nakken og melde meg ut av konkurransen, og heller snakke med mitt eget nebb og si hva jeg mener, på min måte. Så får det heller være at det sjelden rekker til så mange likes. Og jeg er nok ikke den eneste som har blitt fristet til å gå over på slagord, og populære folkemeninger, bare for å få ros av de andre leserne. Det er klart at det forurenser debatten. Og det blir kanskje ikke det mangfoldet ut av den som det kunne ha vært. Dette er da et eksempel hvor man kan påpeke at konkurranse ikke bare er av det gode.

Men i forhold til etikk så er det kanskje mange refleksjoner man kan gjøre seg. For selv om vår tilbøyelighet til å konkurrere har en stor plusside, spesielt økonomisk, og politisk, og som kommer alle til gode så må vi ikke glemme å ta med oss at det også finnes minusposter i det regnskapet.

Ideell konkurranse

Ideell konkurranse er en konkurranse som samsvarer med definisjonen jeg gav til å begynne med. Ideell konkurranse er altså en prosess som sorterer konkurrentene fra den reelt sett beste til den dårligste. Dette forutsetter at konkurransen foregår på like vilkår, at evalueringen er treffsikker, at åpningen for vilkårlighet er minst mulig, at det er umulig å jukse.

Både innenfor konkurranse i næringslivet, innenfor demokratiet, og innenfor sport har vi etter hvert etablert kraftige mekanismer som skal sørge for at konkurransen er mest mulig rettferdig. For alle de fordelene vi har listet opp over har å gjøre med at de reelt sett beste også blir de som vinner. Innenfor næringslivet kjenner vi til kampen mot korrupsjon. Her har vi også systemer som hindrer at vi kommer i situasjoner der «Goliat valser over David», ene og alene i kraft av sin størrelse. For vi har jo den velkjente selvforsterkende mekanismen som generelt kan formuleres slik at jo mer man har, desto større er evnen til å skaffe seg enda mer. Dette er noe som gjelder i svært mange forhold hvor konkurranse dominerer. Innenfor næringsliv handler dette om monopoler og karteller. Fri konkurranse vil naturlig skape gigantiske konserner med enorme ressurser, og som gjerne svelger hele markedet.

Innenfor sporten har vi forbud mot doping, og gjerne også regler som hindrer at noen tar i bruk teknologi som konkurrentene ikke har tilgang til.

Innenfor demokratiet har vi mange store svakheter på dette området. For eksempel, jo større et parti er, desto mer støtte og desto mer tilgang til penger. Jo mer tilgang til penger, desto mer slagkraftige kampanjer som igjen skaper et enda større parti. På den måten, kan man teoretisk tenke seg at de store ofte skyver de små ut. Poenget her er jo at vi velgere ikke skal forledes til å stemme på det partiet som har den beste kampanjen, men på det partiet som best ivaretar de sakene vi er opptatt av.

Oppsummeringen av dette må jo bli at de fleste konkurranser må ha reguleringsmekanismer i seg som demper juks og ujevne konkurransevilkår. Innenfor formelle konkurranse er man oppmerksomme på dette. Det er bare det at de fleste konkurranser her i livet er uformelle, og da er ofte vilkårene svært så ujevnt fordelt. Og selvsagt vil det alltid forekomme juks.

Usunn konkurranse

Om vi igjen går tilbake til definisjonen i begynnelsen, så innser vi at usunn konkurranse kan defineres som en konkurranse hvor ikke de beste nødvendigvis vinner. Og med «best» mener vi da den som presterer best i en formell konkurranse, og den som jevnt over presterer best i gjeldende aktivitet i en uformell konkurranse. I en ideell konkurranse vil altså sorteringen gå langs linjen fra best til dårligst prestasjon.

Men ikke alle konkurranser er perfekt, og da vil sorteringen varierende grad avvike fra denne ideelle sorteringen. Det som er interessant her er at de som vinner er tilsynelatende best. Dette er mer enn nok for å høste den sosiale anerkjennelse som følger av suksessen. Og i motsatt ende vil jo de tilsynelatende middelmådige og dårlige høste den negative sosiale anerkjennelse som følger av fiaskoen. Det vi kan lære av dette er at anerkjennelsen er viktigere enn å være objektivt best. Følgelig har vi her et motiv og en drivkraft for manipulering, juks, korrupsjon, hersketeknikker osv. Dette er en mentalitet som er utbredt for eksempel innenfor idrett. Det preger det meste av underholdning, musikk, kunst og ikke minst, næringsliv. Det går så langt at man innenfor reality-shows er helt åpent med disse prosessene. De som er flinkest i konspirasjon, juks, manipulasjon, og mest kynisk vinner. Og de dyrkes som nettopp vinnere.

En ting som er vesentlig her er at vi ikke må se oss blind på organisert formell konkurranse. På andre arenaer er den sorteringen av stor betydning. Hvem får hvilke oppgaver? Hvem får hvilket ansvar? Hvem vinner rettsaken? Hvem vinner markedet? Hvem får politisk gjennomslag? Hvem slipper til i offentligheten? Hvem slipper til på arenaen? Hvem vinner frem med sine løsninger? Hvem vinner anbudet? Hvem vinner valget? I alle slike sammenhenger er det vesentlig at det er den eller de som faktisk «objektivt» er best som vinner frem.  Andre sorteringer medfører at totalen blir dårligere enn den kunne ha vært. Noen ganger ender det i katastrofe.

Og sorteringen på vinnere av usunn konkurranse er sjelden tilfeldig. Her er en liste over forskjellige sorteringsvariabler:

1)   Det er de beste som vinner
Det er som beskrevet en ideell konkurranse. Her er den den eller de «objektivt» beste som vinner.

2)   Det er de heldigste som vinner.
Det enkleste eksempel på dette er lotto. Men det går langt dypere enn som så. Det vil alltid være et element av flaks og uflaks i enhver konkurranse. Men poenget er hvordan vi mennesker tenderer til å fortolke og respondere på dette. Vi tenderer til å anse mennesker som har hatt flaks som begunstiget «av gudene». Den biologiske basisen for dette er parental seleksjon. Dette er igjen basis for å oppfatte de begunstigede som berettiget. Det er en parallell til de avkom som ble favorisert av sine foreldre. Dette har videre utviklet seg til en oppfatning av «gudenes velvilje». Og selvsagt vil de som har uflaks assosieres med «gudenes uvilje». Dette henger nøye sammen med sosial rangering og de narsissistiske tilbøyeligheter som kan utløses av å oppfatte seg selv som overlegen. Denne grunnholdningen om egen berettigelse har til tider gått så langt at den har trumfet alt annet. Altså at mennesker som har arbeidet seg opp sin formue har blitt sett ned på av adelen som jo har fått dette i arv uten å lette en finger.
En vesentlig refleksjon opp i dette, er jo at det å faktisk være best til syvende og sist kan ledes tilbake til hvilken ballast man er født med, hvilke talenter man har, oppvekstvillkår, støtte fra omgivelsene og det å være på riktig sted til riktig tid, og det å ha fått kontakt med de rette personene osv. Selvsagt handler dette ofte mest om innsats, og det skal alltid oppmuntres. Men det er også viktig å ha den ydmykheten at evne til innsats også er ulikt fortelt mellom oss.

3)   Det er de smarteste som vinner
Da handler det om en type smarthet som gjør at man vinner selv om man ikke er best. Da handler det om juks og bedrag eller manipulasjon av forskjellige slag. Det er sannsynligvis svært mange konkurranser hvor det finnes innslag av dette. Det gjelder også sport. Skuespill i fotball er et kjent fenomen. Det vil si at spillere dramatiserer når de blir taklet i håp om at det blir dømt til deres fordel. De fleste former for korrupsjon handler om dette. Vi finner også store innslag av dette innenfor næringsliv og politikk. Mennesket er notorisk upålitelig. Og det er det på grunn av at det lønner seg.
Men det betyr også at samfunnet må ha forsvarsmekanismer på plass opp imot dette. Har man for dårlige forsvarsmekanismer, så ender vi opp med et samfunn av narsissister.

4)   Det er de sterkeste som vinner
Da snakker vi om makt og tilgang til maktmidler. Det er altså ikke de beste som vinner, men de som har de maktmidlene som skal til for å rigge det hele slik at det går i maktens favør. Dette er den mest usunne formen for konkurranse. Konkurransen er et spill for galleriet. De mektige har kjøpt seieren. Eksempel på dette kan kanskje være måten demokratiet blir praktisert på i dagens Russland. Makthaverne nøytraliserer enkelt opposisjonen ved enten å ta livet av dem eller å fengsle dem. Selvsagt har vi også systemer av mafia og militser som opererer på samme måte. Ethvert militærkupp er jo uttrykk for det samme. Her er det en klar sammenheng med det jeg kaller for loven om negativ omfordeling.

5)   Det er de mest populære som vinner
Dette er egentlig demokratiets store svøpe. For det er ingen nødvendig kobling mellom det å være populær og det å arbeide frem de beste løsningene. Popularitet handler om det jeg kaller for sosial appell. De fleste store despoter hadde høy sosial appell. Mao, Hitler, Pol Pot, Jim Jones, David Koresh hadde alle sterk sosial appell. Men det er ingen sammenheng mellom dette og det å være den beste lederen for en gruppe. Alle de nevnte styrte skuta inn i katastrofer.

6)   Det er de rikeste som vinner
At penger er en døråpner, også der den ikke bør være det er velkjent. Penger har gir automatisk sosial appell, og fungerer direkte i henhold til loven om negativ omfordeling. Jo mer man har, jo større er evnen til å skaffe seg enda mer. I tillegg kan man kjøpe seg støtte og innflytelse. Veien over i korrupsjon er ofte kort.

7)   Det er de peneste som vinner.
Det å være pen er kanskje den viktigste drivkraften til sosial appell. Dermed er man inne på samme spor som det å være populær. Sannsynligvis er ikke bevisstheten om hvor stor innflytelse dette egentlig har, særlig høy. For dette handler om oss alle. Vi liker kanskje lite å innrømme det, men utseende har en magisk virkning på oss. Vi er biologisk programmert til det, og det skal mye kognitiv mobilisering til å motstå det. Og det er ikke bare-bare å motarbeide denne effekten. For den fungerer også synkroniserende. Dersom jeg synes en person er pen, så vet biologien min at sannsynligheten er stor for at det synes også alle andre. Dermed introduseres samme mekanismer som er beskrevet her. Det å imøtegå pene mennesker kan ofte innebære den risikoen det er å imøtegå flertallet, eller i verste fall massen. Det kan bety personlig katastrofe. Derfor krever det mot å stå imot denne effekten, og som regel går det galt.

8)   Det er de største som vinner
Se gjerne min refleksjon om Det store menneske. Poenget er at det som i urtiden handlet om kroppsstørrelse, har sementert seg i vårt sinn som en arketyp metafor som har invadert utallige domener. Da kan handle om størrelse på byen vi kommer fra, eller bedrift, eller bilen vår, eller huset vårt osv. Dett gjenspeiles i språket vårt. Vi sier at noen har høye stillinger, eller at den og den er (var) stor. Vi snakker om en «bauta» som «ruver». Alt dette er metaforer som refererer tilbake til en basis forestilling om «den store som dominerer». I denne sammenheng går dette inn som en del av den sosiale appell, og den drahjelp dette medfører i konkurransen.

Den moralske grunnholdningen i samfunnet er ofte avgjørende for i hvilken grad man er villig til å innrette seg slik at sunn konkurranse blir dominerende. Sunn konkurranse krever reguleringer. Sunn konkurranse krever kontrollmekanismer. Dette er investeringer som samfunnet må gjøre for å holde de usunne tilbøyelighetene i sjakk. Men vi skal være oppmerksomme på at dette er vanskelig. For det ligger i menneskets natur også å tilbe vinnerne uavhengig av om det er velfortjent eller ikke. Samtidig kan denne tilbedelsen bli så sterk at det undergraver menneskeverdet (forakten for taperne) og gir dermed kraftig insitament til å ta i bruk destruktive virkemidler. I vår tid ser vi akkurat disse tendensene.

På sikt er det en risiko for at dette vil endre vår kultur i en retning bort fra den kultur som har skapt vår suksess og vår velstand. Vår kulturs viktigste fortrinn er at den er basert på verdighet. Vi har utgangspunkt i en verdighetskultur. Denne utviklingen er i ferd med å forlate dette og bevege seg i retning av æres-kultur. For å se fasiten på hva æres-kulturen leverer, snu deg mot Midtøsten. Er det dette vi ønsker for våre etterkommere?

Hva gjør vi med det faktum at konkurranse også skaper tapere?

Det å utvikle motstandskraft i forhold til det å tape, er en del av det å bli et modent menneske. I alle konkurranser er det få vinnere og mange tapere. Og selvsagt er det en mental belastning. Noen blir som sagt ganske sårbare opp mot dette. Men de fleste av oss tåler å tape en gang iblant. Vanskelig blir dette for de av oss som aldri finner noen arena hvor egne ferdigheter setter oss i stand til å konkurrere om en vinnerposisjon. Og selvsagt ender det opp med at mennesker blir stemplet som tapere. Det å bli bevisst at man er en taper gjør noe med et menneske. En slik langvarig frustrasjon kan gå på helsa løs, både fysisk og ikke minst psykisk. Noen kan bli deprimerte og apatiske, mens andre kan utvikle aggresjon, eller narsissisme. Da kan en variant være å bli medlem av en eller annen ekstrem gruppe, hvor man kvitter seg med taperstemplet ved å identifisere seg med gruppen og heller glemmer seg selv. Slikt kan det bli terror av.

Et svært konkurransefokusert samfunn skaper gir også negative ringvirkninger i form at et dårligere menneskesyn. Det er kun de som presterer noe, som er noe, og som er verdt å ta hensyn til. Tapere blir reelt sett mindreverdige i et slikt spill. Det er enten vinn eller forsvinn. Dette skaper jo igjen grobunn for at her gjelder det å vinne for enhver pris. Det viktigste er ikke hvem som er best, men at omgivelsene tror at jeg er best. For det er ikke å være best som gir sosial gevinst, men det er hva omgivelsene måtte tro. Dette skaper altså en kultur for juks og bedrag. På mange måter ser vi veldig mye av dette i dagens sport. Og det er opplagt blitt verre med årene. Som liten ble jeg oppfordret til å se opp til idrettsfolk. Dette glansbildet er på mange måter falmet i dag.

Jeg tror at et varmere sosialt klima med godt fokus på menneskeverd kan være med på å demme opp for disse negative sideeffektene av konkurranse. For det første gir et varmere sosialt klima flere muligheten til å ta del i den sosiale multiplikasjonseffekten, enkelt og greit fordi flere er inkludert. Det vil igjen medføre en økende prosentandel av individer som klarer å hevde seg på et eller annet område. Og det er igjen svært positivt for verdiskapningen i samfunnet. Dessuten vil et godt menneskeverd gjøre at det å ikke være flink til noe ikke nødvendigvis er en så stor sosial katastrofe. Det går alltids an å være medmenneske, uansett kompetanse eller rang. Det går alltids an å synge med eget nebb, og være menneske tross alt likevel.

Konkurranse kan være konfliktskapende

Særlig uformelle konkurranser hvor ingen regler eller kontrollmekanismer finnes, så er forskjellen mellom konkurranse og konflikt uklar. Det holder at bare en av partene oppfatter dette som en konflikt og begynner å ta i bruk konfliktens virkemidler. Det går jo ofte på forsøk på å dominere, eller sanksjonere, eller på andre måter å ødelegge for konkurrenten. Og dette er jo naturlig selvforsterkende. Vår emosjonelle programmering er innrettet mot å ville dominere mulige konkurrenter. Det betyr at for hvert omløp, så må konkurrentens virkemidler overgås, som for å demonstrere makt. Dette blir det som regel krig av.

Destruktiv konkurranse

Her handler det om en type konkurranse hvor alle taper i det lange løp. Om vi ser på naturen som et resultat av evolusjon og naturlig utvalg, så er den full av eksempler på mitt poeng her. Og poenget er altså en tilstand hvor alle parter til slutt taper på uregulert konkurranse mellom dem.

Hvorfor er trær så høye? Den enkle forklaringen er at om du er det høyeste treet i skogen så har du den beste tilgangen til sollyset. Men det er et nullsumspill, for da skygger du samtidig for de andre trærne rundt deg.  Så det lønner seg for ethvert tre-individ å bli høyere enn alle de andre. Men det koster å bli høy. Tenk økonomi nå. Det å bygge en trestamme er ikke gratis. Hver centimeter koster ressurser, ikke bare å bygge. Vann skal løftes opp fra bakken og derfra ut til alle grener. Om treet var alene i skogen ville det derfor aldri blitt så høyt. Dermed får vi et våpenkappløp som balanserer mot andre variabler. Når den neste centimeteren med trestamme koster mer enn gevinsten med å få mest lys, så vil skogens høyde balansere opp mot en slik variabel. Men tenk om trærne kunne snakket med hverandre og inngått avtaler lenge før det kom så langt. For det er opplagt at alle ville ha tjent på at skogen kanskje bare var en meter høy. Poenget er at, til slutt, så har ingen trær vunnet noe på dette. Alle har tapt fordi systemet strekkes alt det remmer og tøyler kan holde. Og kanskje, nettopp på grunn av en slik ressursbruk, så vil hvert tre være mer utsatt for sykdommer og innsekts-angrep.  Det finnes utallige slike våpenkappløp i naturen.  Et annet iøynefallende eksempel er det mellom predatorer og byttedyr. Dersom byttedyrene blir raskere til å løpe, må predatorene i sin tur bli enda raskere.  Igjen tenk økonomi. Det å springe unna en jeger krever lange tynne bein. Og igjen, tenk økonomi. Ressurser er ikke gratis. Lengre bein gir f.eks. mindre kalsium til andre deler av kroppen. Og beina knekker lettere. Om byttedyr og predatorer kunne snakket med hverandre, ville de kunne inngått avtaler som gjorde at de begge kunne være mer robuste i andre sammenhenger, f.eks. mot sykdommer og ulykker. Det ville blitt en vinn-vinn for alle parter. Jeg skal ikke strekke denne parallellen for langt, men bare poengtere at akkurat på samme måten kan konkurransen i et samfunn bli destruktiv. Det blir litt som historien om Alice i eventyrland. Man må springe alt man kan bare for å bli værende på samme sted. Forskjellen på trær og mennesker er at vi faktisk kan snakke med hverandre. Vi kan faktisk inngå avtaler med hverandre. Det vi ser ut av slike refleksjoner konkurransemekanismen er nyansert og den virker forskjellig i forskjellige sammenhenger. Og den er ingen universalformel til det vellykkede samfunn. I forhold til samfunn og politikk, så ser vi at det må ingeniørtenkning til. Vi må forstå den enkelte mekanisme, vi må analysere, så kan vi trekke våre konklusjoner om hvordan dette skal virke og hvordan det kan reguleres slik at vi unngår den usunne effekten av det.

Det verste eksemplet på destruktiv konkurranse er jo krig. Den behøver jo ikke nærmere beskrivelse i vår tid. Krig er vel det beste eksemplet på sosiale total-havarier i stor skala.

Konkurranse kontra samarbeid

Se her.

Konkurranse som virkemiddel for effektiv verdiskapning

Se her.

Tillegg: Fra meritt til bedrag

Fra gammelt av hadde vi idealer som at det er viktigere å delta, enn å vinne. Og at «Måtte den beste vinne». Når vi tenker oss om, så er idealet «måtte den beste vinne» en oppskrift på gruppens suksess. Da handler det om at gruppen organiseres slik at vi alle får oppgaver som passer best med det vi presterer best på. Dette må jo være grunntanken i meritokratis ideologi.

Dette baseres grunnleggende på menneskets evne til differensiering.  Det her jeg skrevet om her. På sitt beste fungerer dette slik at vi spiller hverandre gode. Som en helhet er det pass for oss alle i slike strukturer. Og med det gode sosiale klima, så har vi alle vår verdighet i dette. Vi er trygge på vår verdighet, og det gjør oss i stand til å utvikle vår kompetanse, og tilpasse dette til de utfordringer vi møter. Det betyr ikke feilfritt. Tvert imot. Dette er innovativt. Vi prøver og feiler og utvikler løsninger. Etter hvert har vi utviklet svært så komplekse samfunn på denne måten. Men vi er avhengige av å ha kompetanse på hvordan dette fungerer, at vi også, ikke bare tåler egne og andres fiaskoer, men at dette inngår i det totale ressursmaterialet for videre utvikling, tilpasning og innovasjon.

 

Jeg ser for meg at meritokratiet har vokst frem, særlig som en del av opplysningstiden. Men dette har selvsagt aldri fungert ideelt, og det kommer heller aldri til å gjøre det. For det jeg beskriver, står i et spenningsforhold til vår naturlige tilbøyelighet til sosial-rangering og alle de mekanismene som inngår i dette. Og det er sårbart for den samspillsbalansen som jeg beskriver her.  Poenget er at noen roller i meritokratiske strukturer er «gjevere» enn andre. Meritokratiske strukturer er også hierarkier. Og med dette så ligger det latent rivalisering og sosialt spill.

For det er ikke slik at «den beste vinner» i enhver konkurranse. Det er heller ikke slik at «de beste», ender opp med suksess i enhver sosial prosess. Dette forutsetter i alle fall at konkurransen er av det sunne slaget. Ikke bare det, her er det vesentlig å innse hvor mye tilfeldigheter og vilkårlighet som kan slå inn i dette.

Grunnleggende er det vesentlig å forstå loven om negativ omfordeling, som beskrevet her. Mennesker starter ofte med ulikheter i ressurser. Og små forskjeller kan forsterke seg mangedobbelt om dette ikke reguleres. Og ikke minst handler dette om rett tid og sted, at man tilfeldigvis møtte og fikk kjemi med de rette personene osv.  Det betyr at resultatet ikke alltid er definerende for hvilket potensial som kan finnes i et individ. Dette innebærer fleksibilitet i prosessen. Men selvsagt er det å forvente at en sunn konkurranse har en så pass høy grad av presisjon at det kan fungere som et verktøy inn i dette. Da tenker jeg selvsagt ikke bare på formell konkurranse, men den naturlige konkurransen som skjer i sosiale prosesser. Men poenget her er at den må være sunn, og det fordrer som regel grader av regulering.

Skjer ikke denne reguleringen, så blir konkurransen usunn, og da får vi helt andre effekter. Det er dette denne teksten egentlig dreier seg om.

En konkurransekultur i forfall

Idealene som er nevnt over kommer gradvis under press i løpet av min generasjon. Da jeg var barn, og enda fulgte med litt på sport, så var det et mangfold på TV. Men nettopp TV-mediet gjorde nok noe med sporten etter hvert. I generasjonen før oss, var det amatører som drev sport ved siden av et vanlig liv. Dette var flinke folk, med store talenter som dro til sportsstevner og konkurrerte. Men med økende mediedekning, blir dette mer organisert, det kommer mer penger og prestisje inn i dette. Og TV-media gjorde nok sitt til at fotball etter hvert ble en overveldende dominerende sport, med svært mye penger involvert. Dette er loven om negativ omfordeling i praksis. Jo mer man viser fotball på TV, jo mer blir folk interessert. Jo større interesse, desto større etterspørsel. Jo større etterspørsel, desto mer seer-tall på TV. Slik ender dette i en selvforsterkende spiral.

Men, særlig fotball og andre store publikums-idretter får automatisk en annen effekt, nemlig massesuggesjon. Jeg har skrevet om massesuggesjon her. Massesuggesjon manifesterer villdyret i oss, og menneskelige normer forsvinner ut bakveien. Her er vi tilbake til steinalder mennesket. Nei, det viktigste er ikke lengre å delta, men å vinne. De gamle slagordene erstattes med «vinn eller forsvinn». En andreplass, er å regne som et taperstempel. Den gamle impulsen om forakt for svakhet tyter frem.

Personlig mistet jeg interessen for fotball, kanskje før jeg ble tenåring. Og jeg har hatt et anstrengt forhold til slike massemønstringer. De siste ti årene åpnet det seg en mulighet for meg, til å bli engasjert i vaktkorpset i det lokale fotballaget. Og jeg sa selvsagt ikke nei. Her er det berikende livserfaringer å hente, på tross av en evig laber interesse for selve konkurransen. Men det jeg observerer fra tribunen, altså både publikum og spill, er jo akkurat dette: Vinn for enhver pris, med alle midler. Og vi buer på dommeren, uansett, dersom avgjørelsen går mot vårt lag. Og spillere legger seg ned, spiller skuespill og vinner noen gang gevinster på dette. Og dette er jo bare overflaten. Vi kjenner jo alle til doping-problematikken i sporten. Og vi har forstått at land som Russland tar i bruk absolutt alle midler, juks eller ikke, for å kunne hente inn den prestisjen som ligger i sportslig suksess.

Det aner meg at vi, i løpet av min generasjon, har fått en fundamental kulturendring i synet på konkurranse og sport. Det å klare å jukse seg til suksess, blir en stadig mer moralsk akseptert del av spillet.

Og selvsagt kan vi ikke reflektere over dette uten å trekke inn den rollen som massemedia, og etter hvert sosiale media har spilt inn i dette. Jeg har skrevet om media i et historisk perspektiv her. Og allerede her er jeg vel inne på i hvilken grad dette er formet av markedsmekanismene. Det har skjedd på flere plan. I vesten har vi jo hatt frislipp av massemedia. Og det er jo bra for mangfoldet, men det kommer ikke uten en pris. Og prisen er sterk markedsorientering. Da handler det ikke bare om reklame, i seg selv som jo for tiden plager livet av oss, men om at alt dette inngår i en mikstur av beinhard konkurranse om seere. Dette styrer innholdet i tilbudet, i en vekselvirkning med massene. Resultatet er ikke bare dreining mot underholdning, men konkurranseorientert underholdning. Alt er konkurranser. Jeg husker på 90-tallet hvor kanaler som Discovery ble en slags øy for oss realitets-nysgjerrige, hvor vi kunne tilfredsstille vår undring med vitenskapsbaserte programmer om natur, menneske, teknologi og kosmologi. Men jeg husker endringen, hvor stadig mer av dette ble til show og konkurranser og hvor jeg til slutt gav opp.

I nevnte tekst om media, skriver jeg også om såkalt reality-TV. Her tas konkurranse-konseptet til stadig nye nivåer. Og det er her at drittsekk-idealet over tid utvikles. Vinnere er drittsekker, narsissister og pene damer med oppblåste lepper. Dersom det er dette Vladimir Putin mener, når han snakker om vestens dekadanse, så kan jeg ikke bli mer enig. Men dette er mer enn «forargelse» over platt overflatisk underholdnings-vås. Jeg er bekymret for at dette er svært alvorlig skadelig for kulturen. Tidligere forargelse om «sex og vold» kommer ikke i nærheten. Det er den idealiserte jukse- og drittsekk-kulturen som er det store problemet, og som i dag representerer en direkte overhengende trussel mot demokratiene i våre land.  Det er ikke slik at drittsekker ser ut som dritt. Dette er superpene aktører hvor deres utpregede narsissistiske trekk utgjør en vesentlig del av medietekket.

Problemet nå er at dette drittsekk-idealet smitter over i alle andre konkurranser som fungerer på alle nivåer i samfunnet. Jamfør her tekster om konflikt-eskalering og uansvarlighetens triumf. I den grad dette vinner frem, tvinges alle andre aktører til å «ta igjen med samme mynt». Dermed vipper hele mentaliteten over til en mentalitet av juks og bedrageri. Vi får det inn i næringslivet, i organisasjonene, i menigheter, i all form for markedsføring, i musikken, i kunsten, i litteraturen og ikke minst i politikken.

I et demokrati er politikerne avhengig av oppslutning i valg for å få innflytelse. Her er to åpenbare svakheter ute og går. Det første handler om selve valgkampen. Selvsagt er det reguleringer her, men er det nok? I skrivende stund ser dette ut til å ha gått fullstendig over styr i USA. Det ser ikke ut til å være restriksjoner av noe slag på sosialt spill, løgn og desinformasjon, debatter og intervjuer fokuserer i langt større grad på person og sosialt spill i forhold til politikk. Vesentlig informasjon om Trumps mentale ustabilitet, tones ned i media. Det er ikke måte på hvor store pengegaver kandidatene kan få av rike mennesker med ønske om innflytelse. For det andre tror jeg at en idé om at folkeflertallet er et slags visdommens fasit på hva som er rett, er betydelig overdrevet. Masser kan masseres og forføres. Jeg har skrevet om mekanismene her. På tross av dette tror jeg fortsatt på demokratiet. Men dette er ingen gudommelig affære. Og vi må utvikle kompetanse nok til å kunne innrette dette slik at hver og en av oss har edrueligheten på plass, når vår vi utøver vær ærefulle plikt som velgere. Her må reguleringer til som kan holde massemennesket i oss i sjakk. I vår tid er massene elektronisk sammenkoblet i øyeblikket. Effekten uteblir ikke. Sosiale media har i stor grad gjort store menneskemennesker uegnet til å fungere rasjonelt som ansvarlige samfunnsborgere. Jeg skriver om sosiale media her, og er redd for at teknologien kan ha tatt oss på sengen, og ødelagt demokratiets nødvendige urkraft.

Resultatet er at vi ikke får den best egnede ledelse av våre land. Vi risikerer å ende opp med en haug med forførende selgere, med skjulte hensikter. Dette er ikke meritokrati, det er «propagandokrati».

Men, som sagt dette er en gift som trenger seg inn på alle samfunnets områder. Den sterke vekten vi har i dag på markedsføring, vil medføre at vi ikke får de beste entreprenørene, vi får selgere. Vi får ikke de beste produktene, vi får de best markedsførte produktene. Vi får ikke den beste sporten, vi får de beste juksemakerne. Vi får ikke det beste politiet, vi får de som er flinkest til å få det se ut som sakene er løst, gjerne med et par justismord på kjøpet. Slik kan vi fortsette bransje etter bransje, som ender opp med en inkompetent ledelse, som er eksperter på å få ting til å se bra ut på overflaten. 

Ja, jeg er tilhenger av grader av meritokrati, men da må vi sørge for å opprettholde gode normer for sunn konkurranse. Jeg sier grader, for dette kan aldri bli presist. Vi må hele tiden holde klassereisen i hevd. Her må være en sunn utskiftning fra grasrota og oppover. Og ikke minst, må det kombineres med menneskeverd. Som modne mennesker er vi verdige i alle de mange roller som må til for å skape det miraklet vi kaller for menneskesamfunnet. Da må både vi som er på grasrota, være modne og evne å verdsette også oss selv. Men vi er like avhengige av at de som stiger i systemet har den samme modenhet, at de ikke møter oss som klyser med forakt i blikket. Det er ikke noen verdig oppførsel.

 

 

Vulgær-darwinismen

Jeg slipper ikke tak i dette temaet før jeg har kommentert den vulgær-darwinismen som ofte forekommer særlig i høyreorienterte miljøer. Da snakker jeg om troen på en slags naturlogikk basert på «den sterkestes rett». Dette er misforstått darwinisme. Jeg har skissert de mange mytene rundt darwinismen her.  Det vi fokuserer på her er en ureflektert idé om at enhver som stiger opp eller gjør suksess, har en grad av egenfortjeneste i dette som fungerer sosialt sorterende. Det vil si mer støtte og lettere tilgang til nye muligheter. Det vil i praksis si ytterligere forsterkning til den allerede selvforsterkende loven om negativ omfordeling. Det ureflekterte her handler selvsagt om at analysen på hvordan vedkommende havnet her, uteblir. Man gjør ikke hjemmeleksen og ingeniørtenker rundt dette. I avsnittet om usunn konkurranse nevner jeg noen suksessfaktorer. De fleste av dem har individet selv liten eller ingen fortjeneste i.

De første utslag av vulgær-darwinisme har fått navnet eugenikk, eller rasehygiene som det også ble kalt. Dette koker ned til menneskers ideer om egen selvberettigelse, som er et narsissistisk trekk beskrevet her. Og noen tok en moralsk «fra-er-til-bør», og løftet dette derved opp fra ideer om naturens orden, til en moralsk plikt. Dette leder igjen til en ideologi av type «la all konkurranse spille seg fritt ut», uregulert på alle samfunnets områder. Den ytterste ekstremitet av dette kunne kanskje betegnes som selveste naturtilstanden. Men det er det ikke, fordi mennesket er spontant selvorganiserende. Og vi makter ikke å hente ut nevneverdige gevinster av sosial differensiering og samarbeid, dersom vi lar dette spille seg ut fritt. Det som skjer er at sosiale strukturer går seg til, og vi vil få typiske klansamfunn, eller mafia som vi kaller det i våre dager. De fleste av oss grasrot-mennesker har temmelig dårlige livsvilkår under slike tilstander. Ser vi hen til våre nærmeste biologiske slektninger, menneskeapene, ser vi de samme trekkene.  Men det er ikke slik menneskets storhet oppnås. Vi dominerer planeten fordi vi har evne til samarbeid, som langt overgår våre slektninger.  Men, som sagt vi har hele det gamle impulsapparatet intakt. Vi vinner ved å overvinne de mest destruktive utslagene i dette. Dette er dette som er våre menneskelige særtrekk, nemlig å kunne bremse disse impulsene og slippe rasjonaliteten til. Men det er en balansegang, og det blir aldri perfekt.

Vulgær-darwinister mangler de refleksjoner jeg akkurat nå gjorde. De vil gjerne leve på en slags sky om egen selvberettigelse, og overlegenhet. Det blir en del av konkurranse-ideologien å lukke ørene for alt som kan motsi denne overtroen. Det blir en slags religion.

Skal vi forstå mentaliteten som ofte preger, særlig høyrepopulistiske miljøer, så er hypotesen at dette ligger som en bunnrefleks under all politisk tenkning, ja ellers også i hverdagslivet. Det betyr at konkurranse ikke bare blir et mantra for suksess, det blir også normativt. Det vil si at alt som bryter med dette, bryter med naturens orden og derved også moralsk. Men vi oppdager jo også at dette til slutt bare tjener et fåtall individer, på bekostning av både totalen og alle som lider under trykket av dysfunksjonelle mega-strukturer. Og, som sagt dette bygger ikke på vitenskap, men på en oversimplifisert forståelse av eller svært komplekse evolusjonsmekanismer. Dette er populisme, og fortjener derfor betegnelsen vulgær-darwinisme.