Det rivaliserende mennesket

Hva er rivalisering?

Om vi starter med å definere hva som egentlig menes med konkurranse, så er mitt forslag at konkurranse er en prosess hvor aktører sorteres basert på dugelighet innenfor et spesifisert område.

Mye av denne refleksjonen handler om konkurranse. Men for helhetens skyld tar jeg med at rivalisering egentlig er en innsnevring av konkurransebegrepet. Rivalisering handler om at noenlunde jevnbyrdige individer av samme art konkurrerer om ressurser, status eller partnere.  For eksempel: Mennesket rivaliserer ikke med ulver, men de to artene kan konkurrere om de samme ressursene.

Hvordan har rivalisering oppstått?

Jeg tenker at vår mentale programmering for konkurranse i all hovedsak har utgangspunkt i rivalisering. Og rivaliseringen starter egentlig omtrent med livets begynnelse. Selv for små encellede bakterier har nok ressursene vært knappe og det har vært mange om beinet. Selv på det aller tidligste stadium må det ha vært konkurranse mellom individene på flere nivåer. Og dette har drevet utviklingen fremover. Nå skal vi ikke detaljert inn på denne lange utviklingsprosessen, men bare konstatere at all den informasjon vi har klart å samle om fordums biologi, alle spor, de forteller også en historie om konkurranse og rivalisering. Dette har ført til utallige våpenkappløp, mellom arter og også innad i arter. Noen av disse våpenkappløpene har gitt til dels bisarre resultater, i form av såkalte ornamenter.  Menneskets egen hjerne kan godt være et resultat av at en prosess med seleksjon på sekundære kjønnskarakterer, i dette tilfelle intelligens, har løpt løpsk. Men vår emosjonelle programmering for rivalisering har selvsagt vært på plass lenge før det. Det er bare det at nå gir vår kognitive kapasitet muligheten for å ta dette videre inn i det svært komplekse og subtile sosiale spill. Rivalisering på menneskenivå er en særdeles kompleks mekanisme, hvor svært mange tilbøyeligheter er involvert. Vi kan nevne tilbøyeligheter til:

·         Dominans

·         Stolthet og skam

·         Aggresjon

·         Frykt

·         Forakt

·         Humor

·         Sjalusi

Det kan sikkert være flere. Rivalisering utløses ofte av situasjoner hvor konkurransen er åpenbar. Man forsøker å tilegne seg den samme partneren, eller de samme ressursene. Men jeg tenker at rivalisering også kan utløses bare av det å oppfatte at noen er en potensiell rival. Her vil jeg spesielt peke på sjalusi og forakt som særlig fremtredende tilbøyeligheter. Reaksjonen på slike effekter kan selvsagt være mangfoldig. Men det kan gi seg utslag i å ville plage, eller provosere, eller direkte eller indirekte dominere.

De som hadde den beste miksen av sosial programmering, og som hadde de smarteste strategien ble jo selvsagt vinnere i dette spillet. Det er disse vi er etterkommere av. Derfor er vi emosjonelt programmert til å tiltrekkes og fasineres av konkurranse.

Konkurransesamfunnet

Konkurranse sett i et etisk lys

Enhver kultur, ethvert samfunn, enhver sivilisasjon preges av en menneskeart som er disponert for konkurranse. Ofte oppfatter vi det som et gode. For det er lett å se fordelen ved at vi har en prosess som styrer rett individ på rett plass i samfunnet. Vi konkurrerer der vi har talent og ressurser, og vi vinner den posisjonen vi fortjener i forhold til hvor effektiv og flink vi er på akkurat dette område. På mange måter er dette grunnlaget for at menneskets verdifulle potensial av mangfold skal kunne blomstre til sitt fulle potensiale.

Den ideologien som har gjort mest innsats i forhold til å fjerne konkurranse fra samfunnet må vel være kommunisme og de mest ekstreme varianter av sosialisme. Her har vi et likhetsideal som på mange måter, kanskje utilsiktet blir stående i veien for konkurransen. For i et samfunn hvor alle er like, blir jo konkurranse umulig. Konkurranse og mangfold er to sider av samme sak. Dersom samfunnet ensrettes vil også mye av konkurransen forsvinne. Det er her det er grunn til å mistenke at Karl Marx gjorde sin største bommert. Han overvurderte kanskje samfunnets evne til å overstyre kraften i den menneskelige natur. Konkurransen ble selvsagt ikke borte. I engere kretser var det jo fortsatt partiboka og kamp om posisjoner i partiet som dominerte. Men for vanlig menigmann ble konkurransen erstattet av et krav om individets ensretting og underordning under fellesskapet. Og som alltid, når individet fratas muligheten til å forfølge sin egen emosjonelle programmering, så ender det i apati og skjult opposisjon. Gjeldende fasit i dag er vel en forestilling om at kommunismen som politisk system ikke fungerer, eller fungerer dårlig. Kanskje på grunn av at mennesket blir lite produktivt uten gode insitamenter for sin aktivitet.  Det gjør at selv kommunistiske regimer som Kina, har innført kapitalisme, i en erkjennelse av at dette er en langt bedre strategi for å skape et velstandssamfunn.  Samlet sett styrker slike erfaringer oppfatningen til de samfunnstenkere som har tenkt i motsatt retning, altså i retning av mer konkurranse.  For mange samfunnstenkere er da også konkurransen blitt en del av idelogien. Det vil si at man innretter samfunnet slik at konkurransen gjennomsyrer alle strukturer.

I våre dager og i vårt samfunn er samfunnet gjennomsyret av konkurranse på alle nivåer. Det gjelder ikke bare innenfor næringslivet, men også politikken, religioner, kulturlivet og underholdning er gjennomsyret av konkurransetenking.  

Men jeg tenker at dette noen ganger går for langt. Men glemmer ingeniørtenkningen og bruker konkurransen som om den var en trylleformel i alle sammenhenger. Et tydelig eksempel på dette kan være offentlige debatter. Her skal det på død og liv kåres vinnere og tapere. Og debattene blir ofte preget av avbrudd, retorikk og slagord. Den kan til noen tider også virke som en fotballkamp. Sannsynligvis bra som underholdning, men som dialog, folkeopplysning eller kunnskapsutvidelse kan resultatet ofte bli magert. Dette gjenspiller seg også i vår tids nettdebatter, som jo har fått innført såkalte «likes». Plutselig en dag fant jeg meg selv lese alle topp-ratede innlegg i håp om å knekke koden slik at også jeg kunne få mest mulig likes. Jeg tok meg i det.  Så måtte jeg ta meg selv i nakken og melde meg ut av konkurransen, og heller snakke med mitt eget nebb og si hva jeg mener, på min måte. Så får det heller være at det sjelden rekker til så mange likes. Og jeg er nok ikke den eneste som har blitt fristet til å gå over på slagord, og populære folkemeninger, bare for å få ros av de andre leserne. Det er klart at det forurenser debatten. Og det blir kanskje ikke det mangfoldet ut av den som det kunne ha vært. Dette er da et eksempel hvor man kan påpeke at konkurranse ikke bare er av det gode.

Men i forhold til etikk så er det kanskje mange refleksjoner man kan gjøre seg. For selv om vår tilbøyelighet til å konkurrere har en stor plusside, spesielt økonomisk, og politisk, og som kommer alle til gode så må vi ikke glemme å ta med oss at det også finnes minusposter i det regnskapet.

Ideell konkurranse

Ideell konkurranse er en konkurranse som samsvarer med definisjonen jeg gav til å begynne med. Ideell konkurranse er altså en prosess som sorterer konkurrentene fra den reelt sett beste til den dårligste. Dette forutsetter at konkurransen foregår på like vilkår, at evalueringen er treffsikker, at åpningen for vilkårlighet er minst mulig, at det er umulig å jukse.

Både innenfor konkurranse i næringslivet, innenfor demokratiet, og innenfor sport har vi etter hvert etablert kraftige mekanismer som skal sørge for at konkurransen er mest mulig rettferdig. For alle de fordelene vi har listet opp over har å gjøre med at de reelt sett beste også blir de som vinner. Innenfor næringslivet kjenner vi til kampen mot korrupsjon. Her har vi også systemer som hindrer at vi kommer i situasjoner der «Goliat valser over David», ene og alene i kraft av sin størrelse. For vi har jo den velkjente selvforsterkende mekanismen som generelt kan formuleres slik at jo mer man har, desto større er evnen til å skaffe seg enda mer. Dette er noe som gjelder i svært mange forhold hvor konkurranse dominerer. Innenfor næringsliv handler dette om monopoler og karteller. Fri konkurranse vil naturlig skape gigantiske konserner med enorme ressurser, og som gjerne svelger hele markedet.

Innenfor sporten har vi forbud mot doping, og gjerne også regler som hindrer at noen tar i bruk teknologi som konkurrentene ikke har tilgang til.

Innenfor demokratiet har vi mange store svakheter på dette området. For eksempel, jo større et parti er, desto mer støtte og desto mer tilgang til penger. Jo mer tilgang til penger, desto mer slagkraftige kampanjer som igjen skaper et enda større parti. På den måten, kan man teoretisk tenke seg at de store ofte skyver de små ut. Poenget her er jo at vi velgere ikke skal forledes til å stemme på det partiet som har den beste kampanjen, men på det partiet som best ivaretar de sakene vi er opptatt av.

Oppsummeringen av dette må jo bli at de fleste konkurranser må ha reguleringsmekanismer i seg som demper juks og ujevne konkurransevilkår. Innenfor formelle konkurranse er man oppmerksomme på dette. Det er bare det at de fleste konkurranser her i livet er uformelle, og da er ofte vilkårene svært så ujevnt fordelt. Og selvsagt vil det alltid forekomme juks.

Usunn konkurranse

Om vi igjen går tilbake til definisjonen i begynnelsen, så innser vi at usunn konkurranse kan defineres som en konkurranse hvor ikke de beste nødvendigvis vinner. Sorteringen blir ikke nødvendigvis fra best til dårligst. De som er interessant her er at de som vinner er tilsynelatende best. Dette er mer enn nok for å høste den sosiale anerkjennelse som følger av suksessen. Og i motsatt ende vil jo de tilsynelatende middelmådige og dårlige høste den negative sosiale anerkjennelse som følger av fiaskoen. Det vi kan lære av dette er at anerkjennelsen er viktigere enn å være objektivt best. Følgelig har vi her et motiv og en drivkraft for manipulering, juks, korrupsjon, hersketeknikker osv. Dette er en mentalitet som er særlig utbredt innenfor idrett. Og den sprer seg inn i det meste av underholdning, musikk, kunst og ikke minst, næringsliv. Det går så langt at man innenfor realty-shows er helt åpen med disse prosessene. De som er flinkest i konspirasjon, juks, manipulasjon, og mest kynisk vinner. Og de dyrkes som nettopp vinnere.

På sikt er det en risiko for at dette vil endre vår kultur i en retning bort fra den kultur som har skapt vår suksess og vår velstand. Vår kulturs viktigste fortrinn er at den er basert på verdighet. Vi har utgangspunkt i en verdighetskultur. Denne utviklingen er i ferd med å forlate dette og bevege seg mot æreskultur. For å se fasiten på hva æreskulturen leverer, snu deg mot Midtøsten. Er det dette vi ønsker for våre etterkommere?

Hva gjør vi med det faktum at konkurranse også skaper tapere?

Det å utvikle en robusthet i forhold til det å tape, er en del av det å bli et modent menneske. I alle konkurranser er det få vinnere og mange tapere. Og selvsagt er det en mental belastning. Noen blir som sagt ganske sårbare opp mot dette. Men de fleste av oss tåler å tape en gang i blant. Vanskelig blir dette for de av oss som aldri finner noen arena hvor egne ferdigheter setter oss i stand til å konkurrere om en vinnerposisjon. Og selvsagt ender det opp med at mennesker blir stemplet som tapere. Det å bli bevisst at man er en taper gjør noe med et menneske. En slik langvarig frustrasjon kan gå på helsa løs, både fysisk og ikke minst psykisk. Noen kan bli deprimerte og apatiske, mens andre kan utvikle aggresjon, eller narsissisme. Da kan en variant være å bli medlem av en eller annen ekstrem gruppe, hvor man kvitter seg med taperstemplet ved å identifisere seg med gruppen og heller glemmer seg selv. Slikt kan det bli terror av.

Et svært konkurransefokusert samfunn skaper gir også negative ringvirkninger i form at et dårligere menneskesyn. Det er kun de som presterer noe, som er noe, og som er verdt å ta hensyn til. Tapere blir reelt sett mindreverdige i et slikt spill. Det er enten vinn eller forsvinn. Dette skaper jo igjen grobunn for at her gjelder det å vinne for enhver pris. Det viktigste er ikke hvem som er best, men at omgivelsene tror at jeg er best. For det er ikke å være best som gir sosial gevinst, men det er hva omgivelsene måtte tro. Dette skaper altså en kultur for juks og bedrag. På mange måter ser vi veldig mye av dette i dagens sport. Og det er opplagt blitt verre med årene. Som liten ble jeg oppfordret til å se opp til idrettsfolk. Dette glansbildet er på mange måter falmet i dag.

Jeg tror at et varmere sosialt klima med god fokus på menneskeverd kan være med på å demme opp for disse negative sideeffektene av konkurranse. For det første gir et varmere sosialt klima flere muligheten til å ta del i den sosiale multiplikasjonseffekten, enkelt og greit fordi flere er inkludert. Det vil igjen medføre en økende prosentandel av individer som klarer å hevde seg på et eller annet område. Og det er igjen svært positivt for verdiskapningen i samfunnet. Dessuten vil et godt menneskeverd gjøre at det å ikke være flink til noe ikke nødvendigvis er en så stor sosial katastrofe. Det går alltids an å være medmenneske, uansett kompetanse eller rang. Det går alltids an å synge med eget nebb, og være menneske tross alt likevel.

Konkurranse kan være konfliktskapende

Særlig uformelle konkurranser hvor ingen regler eller kontrollmekanismer finnes, så er forskjellen mellom konkurranse og konflikt uklar. Det holder at bare en av partene oppfatter dette som en konflikt og begynner å ta i bruk konfliktens virkemidler. Det går jo ofte på forsøk på å dominere, eller sanksjonere, eller på andre måter å ødelegge for konkurrenten. Og dette er jo naturlig selvforsterkende. Vår emosjonelle programmering er innrettet mot å ville dominere mulige konkurrenter. Det betyr at for hvert omløp, så må konkurrentens virkemidler overgås, som for å demonstrere makt. Dette blir det som regel krig av.

Destruktiv konkurranse

Her handler det om en type konkurranse hvor alle taper i det lange løp. Om vi ser på naturen som et resultat av evolusjon og naturlig utvalg, så er den full av eksempler på mitt poeng her. Og poenget er altså en tilstand hvor alle parter til slutt taper på uregulert konkurranse mellom dem.

Hvorfor er trær så høye? Den enkle forklaringen er at om du er det høyeste treet i skogen så har du den beste tilgangen til sollyset. Men det er et nullsumspill, for da skygger du samtidig for de andre trærne rundt deg.  Så det lønner seg for ethvert tre-individ å bli høyere enn alle de andre. Men det koster å bli høy. Tenk økonomi nå. Det å bygge en trestamme er ikke gratis. Hver centimeter koster ressurser, ikke bare å bygge. Vann skal løftes opp fra bakken og derfra ut til alle grener. Om treet var alene i skogen ville det derfor aldri blitt så høyt. Dermed får vi et våpenkappløp som balanserer mot andre variabler. Når den neste centimeteren med trestamme koster mer enn gevinsten med å få mest lys, så vil skogens høyde balansere opp mot en slik variabel. Men tenk om trærne kunne snakket med hverandre og inngått avtaler lenge før det kom så langt. For det er opplagt at alle ville ha tjent på at skogen kanskje bare var en meter høy. Poenget er at, til slutt, så har ingen trær vunnet noe på dette. Alle har tapt fordi systemet strekkes alt det remmer og tøyler kan holde. Og kanskje, nettopp på grunn av en slik ressursbruk, så vil hvert tre være mer utsatt for sykdommer og innsekts-angrep.  Det finnes utallige slike våpenkappløp i naturen.  Et annet iøynefallende eksempel er det mellom predatorer og byttedyr. Dersom byttedyrene blir raskere til å løpe, må predatorene i sin tur bli enda raskere.  Igjen tenk økonomi. Det å springe unna en jeger krever lange tynne bein. Og igjen, tenk økonomi. Ressurser er ikke gratis. Lengre bein gir f.eks. mindre kalsium til andre deler av kroppen. Og beina knekker lettere. Om byttedyr og predatorer kunne snakket med hverandre, ville de kunne inngått avtaler som gjorde at de begge kunne være mer robuste i andre sammenhenger, f.eks. mot sykdommer og ulykker. Det ville blitt en vinn-vinn for alle parter. Jeg skal ikke strekke denne parallellen lengre, men bare poengtere at akkurat på samme måten kan konkurransen i et samfunn bli destruktiv. Det blir litt som historien om Alice i eventyrland. Man må springe alt man kan bare for å bli værende på samme sted. Forskjellen på trær og mennesker er at vi faktisk kan snakke med hverandre. Vi kan faktisk inngå avtaler med hverandre. Det vi ser ut av slike refleksjoner konkurransemekanismen er nyansert og den virker forskjellig i forskjellige sammenhenger. Og den er ingen universalformel til det vellykkede samfunn. I forhold til samfunn og politikk, så ser vi at det må ingeniørtenkning til. Vi må forstå den enkelte mekanisme, vi må analysere, så kan vi trekke våre konklusjoner om hvordan dette skal virke og hvordan det kan reguleres slik at vi unngår den usunne effekten av det.

Konkurranse kontra samarbeid

Se her.

Konkurranse som virkemiddel for effektiv verdiskapning

Se her.