Det sinte mennesket

Generelt om aggresjon

Aggresjon eller sinne, er en emosjonell affekt hvor primærresponsen er destruktiv, truende, voldelig eller ydmykende.  Dette er en grunnleggende tilbøyelighet i oss alle. Sannsynligvis har den vært svært lenge med på lasset i evolusjonens historie. Så lenge arter har drevet med aktiv jakt på hverandre har nok aggresjonen eksistert i en eller annen form. Jeg har den hypotesen at aggresjon er en syntese av frykt og begjær. Jeg regner frykt og begjær som de tidligste emosjonene, som kontrollerte henholdsvis unnvikende eller oppsøkende strategier. Behovet for destruksjon kan avledes fra begjæret som i sin primære form handler om å fange og fordøye. Fryktens primærstrategi er å flykte eller gjemme seg. Men her får vi inn en tredje strategi, som er å angripe. Både frykt og aggresjon har utløsningskomponenter som handler om at noe truer, eller står i veien for en. Mens frykten har en unnvikende strategi, så får vi her en mer risikabel tilleggs strategi som er å angripe den truende faren. Det å vurdere dette alternativet, krever både god oppfatningsevne og kognitiv kapasitet. Man skal ha evne til å vurdere egen styrke i forhold til motstanderen. En feilvurdering her kan bli fatal.

Når vi så beveger oss over på mer sosiale arter, så innser vi et evnen til aggresjon, passer som hånd i hanske med evnen til å dominere. Her oppdager vi jo at styrkeforholdet er kanskje det viktigste og mest primitive kriteriet for hvor individet havner i det sosiale dominanshierarkiet. Den beste indikasjonen på denne hypotesen er jo at frem til denne dag, selv hos oss mennesker, så er størrelse en viktig variabel i forhold til dominans. Men den er selvsagt ikke den eneste

 

Typer av aggresjon

Man skiller gjerne mellom reaktiv og proaktiv aggresjon. Reaktiv aggresjon er mer å regne som en respons på hendelser og andres handlinger.  Det kan være provokasjon eller frustrasjon som følge av at behov eller det man forsøker å oppnå blokkeres.
Proaktiv aggresjon er den som kan komme til uttrykk uten noen at det er noe umiddelbart i omgivelsene som utløser den.  Forklaringene går ofte i retning av det å søke makt og det å søke tilhørighet. Man antyder da også en forsiktig kjønnsforskjell, da gutter er mer orientert mot makt, mens jenter er mer orientert mot tilhørighet. Men jeg tenker at det nødvendigvis ikke er så enkelt. For det kan være at den ubevisste effekten av de subtile aggressive handlinger er nettopp makt og tilhørighet, mens drivkraften kan ligge i rene aggressive impulser som lyst til å plage, lyst til å skremme, lyst til å ødelegge osv.

 

Hvor kommer aggresjonen fra?

Det finnes teorier på at aggresjon er innlært. Men vi kan jo, som sagt, observere aggresjon selv hos nyfødte. Og aggresjon er lokalisert til et bestemt hjernesenter, nemlig Amygdala. Da er det nærliggende å anta at vi har å gjøre med en medfødt tilbøyelighet. Det er jo logisk fordi dette jo er noe vi har dratt med oss som en del av evolusjonens produkter. Og aggresjon har absolutt sin plass i det menneskelige samspill

Sigmund Freud forklarte menneskets aggresjon med å ta utgangspunkt i en generell teori om at mennesket har såkalte dødsdrifter. Min refleksjon er at dette er basert på en feilaktig forståelse av evolusjonsteorien.

Alternativt kan vi se på aggresjon som en tilbøyelighet fremelsket av det naturlige utvalg. Dersom det skal være troverdig må vi identifisere hvordan atferd som manifestasjon av aggresjon er med på å øke reproduksjonsmessig suksess. Generelt er det nærliggende å anta at aggresjon er en suksess-strategi som representerer en del av løsningen på konfliktsituasjoner med andre individer, både av egen og av andre arter.

Fordi vi kan konstatere at aggresjon er svært utbredt blant dyreartene er det god grunn til å tro at dette er en tilbøyelighet som må ha vært på plass veldig tidlig, kanskje som en av de første tilbøyeligheter. Det er flere områder hvor individet kan tenkes å ha hatt nytte av aggresjon:

·         Som predator (jakt)

·         Som byttedyr (for å skremme)

·         I kampen om mat

·         Selvhevdelse eller dominans (kampen om posisjon i flokken, det sosiale spill)

·         I forhold til territoriale konflikter (krig)

·         Rivalisering (Kampen om partnere)

Mange av disse punktene henger sammen. Uansett identifiseres her områder hvor individet kan ha stor reproduksjonsmessig fortjeneste av å oppvise et aggressivt atferdsmønster.  Så det er ikke tvil om at vi her har en rekke variabler som vil fremelskes av det naturlige utvalg. De individer som hadde aggresjon spredte sine gener bedre enn de individer uten aggresjon.  Det er også god grunn til å anta at aggresjonen har vært til stede lenge før dyr begynte å organisere seg i sosiale flokker. Da er det ikke slik at denne egoistiske tilbøyeligheten bare blir skrudd av fordi den ikke lengre behøves. Slik fungerer ikke evolusjonen. Evnen til sosialt samspill utvikles på tross av aggresjonen og med den som en aktivt medvirkende komponent. Når jeg sier «på tross av». Så innebærer det at aggresjonen er til stede i fullt monn gjennom hele utviklingen mot mer sosiale arter. De mer primitive tilbøyeligheter forblir. Med i tillegg utvikles mens sosiale tilbøyeligheter, og etter hvert kognitive funksjoner med bremsemekanismer for å temme eller omforme aggressiviteten. Punktene over drar inn tilbøyeligheter som selvhevdelse, krig og rivalisering. Det er jo innenfor flokken at dette skjer. Og her har selvsagt aggresjonen blitt omformet og tilpasset slike utfordringer.

Hva utløser aggresjon?

Generelt kan man si at aggresjon utløses av provokasjon, frustrasjon, massesuggesjon og frykt. Provokasjon er i seg selv en aggressiv handling tilknyttet tilbøyeligheter som virker i kampen om dominans. Provokasjoner er ofte proaktiv og den kan ha mange utløpsformer, fra den direkte provokasjon til den usynlige plaging. Individer kan individer bli provosert av handlinger som ikke er intendert provoserende. Responsen på provokasjon er som regel avhengig av styrkebalansen.  Dersom det provoserte individet er styrkemessig overlegent vil en direkte motreaksjon være naturlig og selvfølgelig. Fordi individet ikke trenger å frykte gjengjeldelse. Om individene er jevnbyrdige får vi en rivalisering som kan opptre i en kjede av konfrontasjoner, som ikke tar slutt før rangordningen mellom de to er avklart. Dersom individet som blir provosert kjenner seg i en underlegen posisjon er den beste strategien å hemme aggresjonen. Frustrasjon oppstår når aggresjon eller andre naturlige tilbøyeligheter må hemmes.  Dette er behandlet for seg.
Når det gjelder frykt, så er denne tilbøyeligheten nært beslektet med aggresjon. Faktisk er begge lokalisert til Amygdala, og de fysiologiske reaksjoner er svært like. Adrenalin pumpes i blodet, hjerterytmen øker, man svetter mer, fordøyelsen stopper opp.  Begge reaksjoner forbereder kroppen på hard fysisk innsats. Noen forskere hevder at det er hjernens kognitive funksjoner som av gjør om affekten oppfattes som frykt eller aggresjon. Noen ganger er angrep det beste forsvar. Det er nok en strategi som er nedarvet. Det betyr at frykten slår over til sinne og bevirker en angrepsstrategi fremfor en fluktstrategi.

 

Men det er også på sin plass å nevne refleksjonen om det kontrollerte mennesket. Her er jeg inne på at det finnes (tror jeg) to teorier om utløsning av aggresjon. Den ene teorien kan vi kalle trykkoker-teorien. Den andre har jeg kalt teorien om fremdyrking. Du kan lese mer om det her. Min forestilling er at aggresjonen er en kompleks mekanisme som både kan dyrkes frem og demmes opp. Fremdyrking handler som regel om vekselvirkning med omgivelsene. Det kan også handle om at aggresjon har vært lite i bruk i det siste og trenger å aktiveres litt. Ofte er det slik med følelser at man blir klar over dem først når man kjenner de fysiologiske reaksjonene. Først blir man sint, etterpå forsøker man å identifisere, for det første at det er sinne. For den fysiske responsen er omtrent den samme som for frykt, eller glede. Dette er et sinnrikt system. Hva den emosjonelle responsen er et uttrykk for, er gjenstand for hjernens fortolkning. Da handler det om å fremskaffe en bevisst forestilling om hva som har utløst utbruddet. Det betyr at det er fullt mulig at aggresjon kan vekkes som følge av massesuggesjon, eller av en liten gruppe som egger hverandre opp. En slik vekselvirkning kan også suggereres frem av en psykolog, som i etterkant tror han/hun endelig har fått hull på trykkokeren. Poenget er at det egentlig er vanskelig å relatere sinneutbrudd til den enkelte teori uten at man fortolker det hele.
Jeg tenker slik at fysisk opplagret mental energi ikke finnes. Når jeg tenker på mental energi, så handler det ikke om annet enn blodtilstrømningen til de enkelte deler i hjernen. Denne lagres ikke opp noe sted. Så når jeg bruker ord som trykkoker eller opphopning er det mer en metafor. For jeg tenker at langvarige frustrasjoner etter hvert gjør individet sårbart for sinneutbrudd. Frustrasjoner skapes for eksempel av undertrykkelse av individets autonomi, eller utilstrekkelighet og nederlag i det sosiale spill.  Det er behov som man ikke får dekket, og det handler om minner og forestillinger om hendelser som kan ha blitt opplevd som urettferdig, aggressive eller mentalt belastende på andre måter. Undertrykte mennesker kan oppleve serie på serie med slike frustrasjoner. Alt dette tapper individet for mental energi, og gjør det sårbart for aggressive eksplosjoner. Og det kan godt være et slikt utbrudd vil dempe frustrasjonsnivået, fordi individet endelig får anledning til å bruke seg selv. En slik virkning kan godt (mis)tolkes som at nå fikk endelig pasienten utladning for sin oppdemmede aggresjon.

Igjen er det viktig å påpeke at utløsning av responsen på aggresjon skaper nytelse eller en følelse av tilfredstillelse. Aggresjon har i begjæret innebygget i seg. Det vil si at det å utløse sinne også kan begjæres. Dette gir mat for fantasien, som konstruerer opp voldsfantasier. Dette er da en del av drivkraften til utløsning av aggresjon.

Hva er hat?

Sally Kohn om hat.

Da jeg var liten lærte jeg at hat betyr det samme som å ønske livet av noen. Betydningen er kanskje noe mer nyansert enn det. Om man skulle reflektere om forholdet mellom hat og aggresjon, så tenker jeg begge deler handler om aggresjon, men at hatet er en mer langvarig variant, drevet av raseri. Det er jo fullt ut mulig å bli rasende på et menneske man er glad i, og at når den episoden er håndtert på en god måte så kan man legge dette bak seg og fortsette å være like glad i vedkommende. Hat er derimot noe som kan dyrkes frem i fantasien og hvor aggresjon er den primære drivkraften. Som tidligere nevnt er det slik utløsning av respons på aggresjon (primærresponsen) gir tilfredsstillelse og derved også nytelse. Hat handler i stor grad om fantasien om den nytelsen. Derfor er hat en form for begjær, som jo defineres som søken etter å nyte noe. I dette tilfellet er det nytelsen av andres lidelse, som er drivkraften. Hat søker ikke forsoning men heller total triumf over den eller de man hater. Man søker triumfen for seg selv eller egen gruppe og tilsvarende ydmykelse og fornedrelse for den eller dem man hater. Den hatende nyter den hatedes lidelse og avskyr den hatedes suksess. Hatet kan dermed manifestere seg som det som innenfor empatisk etikk bedømmes som ondskap. Det er når den andres lidelse blir et mål i seg selv. Som vi ser så samsvarer dette også med det tradisjonelle syn på straff og gjengjeldelse.  Nå er det selvsagt ikke slik at hat automatisk leder til tilsvarende handlinger. Mennesket kan legge bånd på seg. Motivet for det kan være forskjellig men det mest gjennomgående er normer og hva omgivelsene aksepterer. Et sterkt hat kan drive individet til å lete etter luker av sosial aksept i den hensikt å få utløp for sitt hat. Hat og dårlig menneskesyn går hånd i hånd. Et godt menneskesyn vil utgjøre en drivkraft til heller å søke forståelse og forsoning i stedet for å dyrke frem hat. Dermed er vi også inne på konflikten mellom rasjonell forståelse av mennesket på den ene siden og legitimering av bebreidelse på den andre siden. Dette leder igjen til den konklusjonen at hat leder til irrasjonalitet og konflikt med tilhørende monsterfantasier, dårlig menneskesyn og dermed også til et kaldt sosialt klima. Dermed er det jo også nærliggende at det modne mennesket vaksinerer seg selv med en kompromissløs empatisk etikk med tilsvarende godt menneskesyn. På samme måte må det modne samfunn utvikle både vitenskap, holdninger og prosesser for å motvirke at mennesker og grupper utvikler hat. Og selvsagt, dersom hat identifiseres som en del av gruppers ideologi, så vil det umiddelbart diskvalifiseres som politisk innflytelse.

 

 

Manifestasjoner av aggresjon

Primærstrategien for aggresjon er fysisk vold og ukontrollert destruktiv atferd. Igjen er det viktig å være oppmerksom på at en viktig drivkraft er begjær. Utløsning av aggresjon gir tilfredsstillelse. Det mange ikke er klar over er hvor sterk denne drivkraften er, selv i et sivilisert samfunn.

En interessant effekt ved utløsning av aggresjon er at den tenderer til å forsterke seg selv, når den først tillates å slå ut i handling. Når individet først uttrykker seg på en direkte fysisk aggressiv måte, er det som en sluse åpnes og hemninger forsvinner. Det som sannsynligvis skjer er at affekttilstanden stjeler energi fra pannelappen, som dermed får svekket sin evne til å motvirke dette. Samtidig utløses opplevelse av tilfredsstillelse. Alt dette innebærer jo også en risiko for at individet til slutt kan miste fullstendig kontroll over seg selv. Kanskje handler dette om at den sosiale kostnaden allerede er tatt ved første uvennlige handling, og at det ligger i oss en tilbøyelig til å ta ut maksimalt når vi først har vist denne siden av oss. Sett i lys av det naturlige utvalg og rangordning vil jo dette i seg selv være den beste naturlige beskyttelse mot gjengjeldelse. De som bare var halvveis engasjert i slike avgjørende øyeblikk av nærkamp, ble neppe våre forfedre. Full innsats er den viktigste suksessfaktor for å kunne nøytralisere motstanderen.

Hos oss mennesker kan aggresjonen observeres fra vi er nyfødt.  Og den en kommer tidlig til uttrykk i konkrete handlinger hos små barn.  I denne perioden utvikles barnets sosiale kompetanse. En viktig del av dette er å lære å beherske aggresjonen. Men barn er forskjellig. Evnen til kontroll avhenger styrken på impulsen opp mot styrken til å bremse den.  Forskning viser at pannelappen er sentral i forhold til å kunne kontrollere våre følelser og gi dem en sosial akseptabel uttrykksform. Barn med reduserte kognitive funksjoner vil derfor kunne slite med akkurat denne øvelsen. Om dette ikke beherskes på normal måte kan samspillet med omgivelsene være med til å forsterke problemet. For omgivelsene vil tendere til å sanksjonere og ekskludere. Ingen vil frivillig inn i den kategorien. Derfor vil mennesket generelt være på utkikk etter sosialt akseptable måter å ta ut sin aggresjon på.

Den mest primitive formen for aggresjon er ikke sosial akseptabel i de fleste menneskesamfunn. Den er imidlertid helt vanlig blant mange dyrearter. Hos vår nærmeste slektning sjimpansen, er dette en vanlig uttrykksform.

Men her er noen nyanser vi bør ha i bakholdet. Et menneske med høy alfa-status kan vise frem primærstrategien av aggresjon og tjene på det. Da snakker vi om å ta ut raseriet i form av vold og destruksjon. Når Gud i det gamle testamentet tok ut sitt raseri, ved å sende en syndeflod, eller ødelegge Sodoma og Gomorra, eller på utallige andre måter, så tapte han på ingen måte ansikt. Det er ingen skam forbundet med det. Tvert imot, så vil slike handlinger fungere som demonstrasjon av makt og overlegenhet. Det er en måte å utøve dominans på. Det kan igjen utløse underkastelse og alfa-attraksjon: «han elsket storebror». Av samme grunn viser forskning at mobbere blir populære.

Men man skal ikke langt ned på den sosiale rangstigen før dette snus fullstendig på hodet. Her vil tilsvarende handlingsmønster resultere i sanksjoner og forakt. Begge deler er ydmykende og presser individet ytterligere ned på rangstigen. Den som blir rasende, og mister kontrollen, vil tape ansikt, og det vil utløse skam. Slike erfaringer vil etter hvert aktivere hjernens kognitive kapasitet, som søker å forhindre at slike utbrudd gjentar seg. Slik oppnår de fleste kontroll over sitt sinne. De individer som ikke makter denne utviklingen, forblir voldelige og må ha hjelp, eller de forblir farlige resten av livet.

Når primærresponsen på aggresjon ikke er noe alternativ, hva gjør man da? For saken er den at aggresjon er en form for begjær. Kanskje er den sterkere enn seksualdriften. Og mennesket vil naturlig være på utkikk etter mer subtile, men sosialt akseptable måte å tilfredsstille dette på. På det personlige plan, mellom mennesker kan det slå ut på mange forskjellige måter.  Her er kreativiteten stor og kanalene for utløp mange:

·         Verbal trakassering

·         Seksuell trakassering

·         Moralsk trakassering

·         Baktalelse

·         Løgn

·         Konspirasjon

·         Ekskludering

·         Ydmykelser

·         Plaging

·         Anklage eller fordømmelse

·         Skamming

·         Utlevering

·         Forakt

·         Usynliggjøring

Mye av det som er nevnt her kommer inn under begrepene psykisk vold, og jeg benevner også sosial vold. For tiden er jeg litt i tvil når det hevdes at menn er mer aggressive enn kvinner. For dette kan handle om at menn er overrepresentert som utøvere av fysisk vold. Dermed blir dette mer synlig. Men jeg tenker at kvinner er overrepresentert som utøvere av sosial vold. Kanskje befinner psykisk vold seg i midten. Jeg opererer også med begrepet «vold via proxy», som handler om tilbøyeligheten til å utløse andres vold mot tredjepart. Her tenker jeg også at kvinner kan være overrepresentert.

Aggressiv forskyvning

Les gjerne min refleksjon om tilbøyelighetens diffuse natur, og Freuds teori om forskyvning. Dersom man utsettes for urett, som tenner aggresjonens ild, men at den eller de som står for uretten er utilgjengelig for respons, så vil individet fristes til å se seg om etter andre måter å kanalisere ut sin aggresjon på.
I unge dager skaffet vi oss en undulat. Han het Blui. Vi hadde ikke helt suksess med å få den helt tam. Vi hadde ofte hendene i buret, men da kunne det hende at den hakket etter dem. Så skaffet vi ham en venninne. De kom jo fint ut av det med hverandre. Og vi fortsatte med tilvenningsprosessen og Blui fortsatte å hakke etter hendene. Men etter at han fikk venninnen i buret skjedde det noe merkelig. Når han ble provosert på denne måten så hakket han ikke bare etter hendene, men også etter henne. Det var for meg en veldig interessant observasjon, som jeg spekulerte mye over. Langt senere finner jeg ut at psykologer har forsket på dette, altså tendensen til å hakke på våre nærmeste, dersom vi først er aggressivt trigget. En mann som blir ydmyket på jobben, kan godt finne på å gå hjem og banke kona. Altså man tar ut aggresjon på de arenaer der det finnes åpning for det. Det er også observert blant aper, som tuktes av sine overordnede og som «tar igjen» ved å tukte de som er under der igjen. Det vil si det vanker mye juling på de som er nederst på rangstigen.

Jeg synes forklaringen på dette er ganske enkel, og det er i tråd med Freuds måte å tenke om dette på. Aggresjon er en emosjonell spenning som søker sin utløsning. Som vi akkurat har vært inne på, så er repertoaret for denne type utløsning svært stort. Primærresponsen er jo å angripe provokatøren. Men dersom han er mektigere faller blikket på nærmeste substitutt. Og dette kan gå i kjeder helt til det treffer en kanal hvor utløsning kan finne sted.
Men her vil jeg legge til at vi får enda en bieffekt av dette, hos oss mennesker. For vi har vi har så pass sterke sosiale antenner at vi alle vet at det å ramme uskyldige med vold ikke bare er galt, men også feigt. Vi vet at det kan avstedkomme sosiale responser som ikke er hyggelige. Det gir behov for å rettferdiggjøre aggresjonen. Da nærmer vi oss det jeg kaller for den sosiale ventilasjonseffekten. Det vil si vi er på utkikk etter sosiale smutthull for vår aggressivitet.  Det kan være kulturens hakkekyllinger, eller individer som er sortert ut på en slik måte at de faller utenfor den sosiale beskyttelsesmekanismen. Et høyt aggresjonsnivå i kulturen skaper altså kulturell latens for demonisering og etter hvert åpen aggresjon mot svakerestilte grupper, eller syndebukker. Her beveges jo utløpet i den retningen som allerede er nevnt: fra fysisk vold, til psykisk vold, til sosial vold og til vold via proxy. Så lenge målet er å få en annen til å lide, så er oppfinnsomheten ufattelig stor.

Aggresjonsmanipulasjon

Jeg har allerede nevn sosial vold. Vi skal være oppmerksom på at den mest subtile form for kanalisering av aggresjon er nettopp den sosiale. Det er sosiale prosesser med mange aktører, gjerne med moralflagget høyt hevet. Og her skal vi være oppmerksom på at dette kolliderer sterkt med hva vi ellers forbinder med å være moralsk. For det å være moralsk handler om det motsatte, nemlig omsorg og omtanke for andre. Våre aggressive impulser vil noe helt annet. Dette er et vesentlig poeng når jeg reflekterer over moralsk bedømmelse. For her blir det åpenbart at, av alle impulser og drivkrefter vi mennesker har, så er aggresjonen den mest umoralske av dem alle. Dette skaper noe som kan kalles for sosial kognitiv dissonans. Dette skaper kollektive sosiale prosesser hvor man utvikler forskjellige narrativ som skaper en felles omforent sosial aksept for tilfredsstillelse av aggressive impulser. Det er det jeg kaller for den sosiale ventilasjonseffekten. Aggresjonsmanipulasjon handler om utvikling av sofistikerte narrativer som søker å rettferdiggjøre fordekt utløp for aggressivt begjær. Dette lar seg ikke gjøre uten bred sosial aksept. Det forutsetter alfa-mennesker, med god sosial gjennomslagskraft, med signifikant definisjonsmakt, og høy sosial rasjonalitet.  Nå skal vi gå litt videre inn på dette og avsløre noen slike sosiale narrativer.

1)      Myten om den frie vilje
Myten om menneskets frie vilje er for lengst avlivet av vitenskap og psykologi. Også filosofisk er det forholdsvis enkel å plukke den fra hverandre. Men viljen til å tviholde på myten er svært stor. Noen innrømmer at dette er noe man pragmatisk opprettholder, mens andre gyver løs på alt av vitenskapelige teorier og resonnementer som undergraver myten. Dette forklares ofte med at vi trenger denne historien for å kunne begrunne samfunnets anstrengelser og virkemidler for å opprettholde ro og orden i samfunnet. Selvsagt lar det seg begrunne å bruke virkemidler til å opprettholde ro og orden, nettopp med at det er bedre for mennesket å leve i et samfunn med ro og orden. Dette kan vi klare ved hjelp av rasjonelle virkemidler, samtidig som vi opprettholder en god etisk standard. Forestillingen om den frie vilje åpner for å bevege seg utenfor sfæren av rasjonelle virkemidler, og over på ideer om hevn og straff for straffens egen skyld. Dette handler selvsagt om behovet for å utløse aggresjon og oppnå tilfredstillelse av andres lidelse. Ingen vil selvsagt si dette høyt. Dette handler om rettferdiggjørelse og benektelse av realitetene i eget mentale univers.

2)      Myten om hellig vrede
Hellig vrede er en slags Guds, eller overmaktens velsignelse for å slippe sinnet løs. Igjen så handler jo det om å sikre seg mot at utløsningen av det aggressive begjæret ikke vil slå tilbake på deg sosialt. Husk at dette handler om makt, og at makt handler om sosial gjennomslagskraft. Så, når mange nok er med på ideen om at vår vrede er hellig, så åpner det for lynsjestemning. Man kan gyve løs på de man hater, og nyte det.

3)      Religion
Religioner har både fordeler og ulemper i forhold til aggresjon.  En forestilling om fremtidig dom og fortapelse, må kanskje kunne ses på som et gode. «Dommen hører Herren til». Fantasien om dom, fortapelse og helvete, er en manifestasjon av vreden som foregår i fantasien. Dette er jo en voldsfantasi tatt ut til det ytterste. Man tilfredsstilles ved å tenke på og dagdrømme om alle de lidelser som venter de mennesker man hater. På den måten skyver man dette ut av livet her og nå, og kanskje letner det så pass mye på trykket at man unngår å utsette de forhatte for ekstreme lidelser i dette livet. På den måten er det jo et gode for de mennesker som er forhatt.
Rent psykologisk – jeg vet ikke om det er studert- så må jo dette skape kognitiv dissonans, så det holder. For det er klart at enhver religion holder det godes fane veldig høyt. Og, som tidligere nevnt, så handler jo det om omsorg og omtanke for hverandre. Forestillinger om straff og lidelse i det hinsidige er jo en sterk moralsk motsigelse mot dette. Vi vet jo at kreativiteten for å rettferdiggjøre dette er svært høy. Her kommer jo den tidligere nevnte «frie vilje» inn i bildet, vi får også begreper som synd og skyld, og alle mulige avskygninger av demoniseringer osv. Men når alt kommer til alt, så skal jo ikke den moralsk gode frelste bli skadefro og kjenne noen tilfredsstillelse av andres lidelse og ulykke. Og, i den grad noen fristes til å gjøre det, så må jo det oppleves som svært problematisk. Kanskje blir dette så problematisk at noe av dette fordekkes i det ubevisste. Denne problematikken handler selvsagt ikke bare om religiøs fortapelse, men også generelt. En forestilling om egen høy moral står i grell kontrast med å la seg tilfredsstille av andres lidelse. Kanskje har vi her kimen til mange psykologiske problemer.
Men religion har selvsagt andre sider, hvor religiøse ideer brukes aktivt til å legitimere vold og brutalitet her og nå. Vår tids beste eksempel på det er jo islamisme. En av de verste scenene som utspant seg når IS stod på som verst, var den jordanske piloten som ble satt i et metallbur, overøst med bensin og brent levende. Jeg unngikk å se selve brenningen, men kunne ikke unngå å få med meg bøddelen som kom med den brennende fakkelen og satte fyr på det hele. Jeg la merke til at han dyttet fakkelen med en slags demonstrativ kraft ned i bakken der bensinsporet startet. Bare det forteller meg at det er aggresjon som er drivkraften bak hele prosessen. IS hadde en komplett doktrine basert på Islam, som rettferdiggjør nådeløs brutalitet og fryktvelde. Det går vel også klart frem at de som tiltrekkes av dette, i stor grad er sinte unge menn. Sammenhengen er åpenbar.

4)      Kjønnsmaktperspektivet
Radikalfeminismen er en av de farligste ikke-religiøse ideologier vi har i vår tid. Ideologien har aggresjon og hat innebygget i kjernen av sin filosofi. Da snakker vi spesielt om kjønnsmaktperspektivet og de steile forestillingene om patriarkatet.  Min hypotese er at mye av dette har hentet sin drivkraft fra krisesenterbevegelsen og kvinner som har vært utsatt for sterk vold, overgrep og undertrykkelse. Alt dette har skapt et raseri som etter hvert har blitt inkorporert i en ideologi basert på mannshat. Et aggressivt syn på menn medfører uvilje til å forstå, men desto mer vilje til å demonisere. Det er her kjønnsmaktperspektivet og patriarkatet kommer inn. For det gir et smalt fortolkningsskjema som produserer demonfortolkning av menn. Menns handlinger fortolkes utelukkende i et maktperspektiv. Og da snakker vi ikke om den type makt man kan ha i form av kunnskap og kompetanse. Det er kun dominans det er snakk om; med alle virkemidler. Følgelig kan dette kun møte med motmakt, og da selvsagt tilsvarende mot-dominans. Og hva er dominansens mest effektive virkemiddel? Jo det er aggresjon.  Dermed har vi døren åpen på vid gap for aggresjon mot menn. Da er det vanligvis ikke alfa-hanner det er snakk om. De klarer som regel å beskytte seg selv. Og de har en særlig mulighet til å gå i ledtog med radikalfeminisme for «beskyttelse av kvinner» og de har en arena og vise frem sin «kvinne-vennlighet» på. Nei, dette rammer jo mest sårbare menn, som ikke har noen midler å forsvare seg med. Unntaket fra dette er vår tids #MeToo bevegelse. Uansett, så er virkemidlene kanskje karakteristisk for kvinners maktmidler. De er sosiale, og handler i stor grad om omdømme- og karriereknusing, og utløsning av overmaktens sanksjoner.

5)      Sosial utrenskning
Dette handler om utvikling av normer som er så strenge at de svakeste i samfunnet ikke klarer å etterleve dem. Så kan man innføre strenge sanksjoner og utestengelse dersom normene brytes. Vips så har man en sosial rettferdiggjøring for å angripe de mer svakerestilte individene i samfunnet. Normene knyttes gjerne til sterke moralske forestillinger og dette rettferdiggjør strenge straffer for normbrudd. Gjennom å utøve denne justisen oppnår flertallet aggressiv tilfredsstillelse. Lysten på denne tilfredsstillelsen er en av faktorene som kan drive «alvorligheten» av slike normbrudd i været. Det kan igjen resultere i det noen kaller for moralpanikk. Moralpanikk kan kanskje beskrives som kulturens kollektive angst for egen aggresjon. Og den er selvforsterkende.

6)      Demonisering
En måte å få utløp for aggressiv lyst på, er å definere enkeltindivider ut av den moralske sirkel. Dersom noen betegnes som umennesker, eller som monstre eller demoner, så er det lettere å begå ugjerninger mot dem. For de er jo ikke en av våre egne. Dette utløser våre inn- ut-gruppe mentalitet. Det er en biologisk fasilitet som dramatisk senker terskelen for å begå ugjerninger. I situasjoner hvor det eksisterer massesuggesjon, og også i dag i sosiale media, så er det svært lett å antenne denne tilbøyeligheten i oss mennesker. På den måten ligger det alltid en latent fare for at noen blinkes ut av et sterkere flertall, og angripes med massens velsignelse. Hat-ideologier er noe av det sterkest virkemidlet man kan bruke for å få med seg andre. Og drivkraften bak er aggresjon, altså tilfredstillelse av egen lyst til å se andres ulykke.

7)      Krig
Litt lengre oppe i dette avsnittet så startet jeg ut med å si at utlevelse av primærstrategien på aggresjon, uten mot-sanksjon er alfa-menneskets privilegium. Krig er et unntak fra dette. Krig gjør det mulig for lavstatusmannen å leve ut vold, uten risiko for sanksjoner fra egne rekker. Og det er åpenbart at personer med mye aggressiv lyst i seg, tiltrekkes av krig og de mulighetene det gir. Her har jeg nevnt andre grunner for at det kan være fristende å hisse til krig. For i biologisk sammenheng så kan det være mange menns eneste mulige vei til en viss status og anerkjennelse i sitt samfunn.
Samlet gir dette en forståelse til hvorfor det er så lett å få oppslutning, særlig blant unge menn, for å dyrke fiendskap, demonisere og dermed frembringe en situasjon som inneholder mye hat, og som rettferdiggjør krig.
Det forteller også hvorfor krigsretorikk kan slå så lett an i et samfunn, og ikke minst når ulykken først er ute, hvor lett det er at det begås massakrer og forferdelige ugjerninger.

Felles for alle disse er at det vi egentlig ser, er menneskets kognitive kapasitet i villdyrets tjeneste. For å utvikle slike narrativer, og få gjennomslag for dem, kreves det høy intelligens og stor kreativitet. Det er ikke den vanlige Jørgen Hattemakers livsverk vi ser her. Sannsynligvis er mennesker med slike egenskaper nokså sjeldne. Dette handler, i tillegg til høy kognitiv kapasitet kombinert med alfa-egenskaper, også om tilfeldigheter og komplekse forhold i kulturen generelt. Gjennomslaget kommer via sosiale vippe-prosesser på forskjellige nivåer i prosessen. Men det er viktig å forstå at dette er kulturelle memer. De skaper en sosial arv. Slik akkumuleres, og normaliseres alt dette. Tenk på myten om at «Jødene drepte Jesus», kanskje skapt av romerne for snart 2000 år siden. Tenk på hvilken ulykke dette har skapt, fra generasjon til generasjon i en endeløs videreutvikling av det antisemittiske stigma, som kulminerte i Holocaust i moderne tid.

Handtering av aggresjon i et humant samfunn

Aggresjon har som sagt, i tillegg til primærresponsen, som jo er lidelse og destruksjon, en rekke sofistikerte manifestasjoner som er inkompatibel med den humanisme som bør prege det modne samfunn.
Jeg har vært inne på tanken om at aggresjonen både er sterkere, farligere og langt mer umoralsk enn seksualdriften. Seksualdriften er selvsagt ikke uproblematisk, men om vi tenker oss om så har aggresjonen langt større skadepotensiale. Dessuten er det jo ikke sjelden at seksualdriften blir en del av det sosiale spillet, drevet av aggresjon. Seksualdriften ligger tross alt mye nærmere reproduksjonen, og det gjør at vi er biologisk programmert til å ha større moralsk fokus på dette. Homofili, sex utenfor ekteskap, sex over kulturelle skillelinjer, og utroskap er alle fenomener som gjøres til gjenstand for sosiale utrenskningsprosesser, demonisering og moralpanikk. Alt dette er drevet av menneskets aggresjon.
Men vi blir selvsagt ikke kvitt våre aggressive tilbøyeligheter. Og vi trenger dem for å overleve sosialt. Så de er der, og de er en del av villdyret i oss. Spørsmålet er: hva vi gjør med det? For den er åpenbart en konstant trussel mot vår sivilisasjon. Jeg tenker at det er mye samfunnet kan gjøre. For dette er åpenbart krefter i oss som på et eller annet vis må holdes i sjakk.

En tilnærming handler om å forstå. Vi må erkjenne at aggresjonen eksisterer, og anerkjenne dens eksistens. Vi må forstå hvor den kommer fra, hvilken funksjon den har hatt, og den har i oss, mentalt og sosialt. Vi må forstå hvilken utforming den har, hva som utløser den og hvilke psykologiske mekanismer som er involvert. Vi trenger også å forstå hva som dyrker den frem, og hvordan den kan dempes. Og ikke minst trenger vi å forstå at styrken på impulsen er forskjellig fra person til person, og våre kognitive evner til å kontrollere det varierer også fra individ til individ.

Så er det jo spørsmål om det går an å innrette samfunnet på en slik måte at aggresjonen dempes. Og vi må se på om det finnes teknikker for å lade ut aggresjon uten at den forårsaker skade. Og ikke minst må vi vite om at fenomener, som f.eks. demonisering, hatideologier, grusomme straffer osv. alle er manifestasjoner av aggresjon. Og vi bør også vite at aggresjonsnivået i samfunnet lett kan piskes opp til astronomiske nivåer, og at dette har et enormt skadepotensial. Mot dette bør det modne samfunn dyrke frem en menneskevennlig human etikk, hvor ALLE er inkludert. Når aktivister og andre begynner å rope ut sine indignasjoner, så må samfunnet fungere som olje på vannet: Minne om at vi alle er mennesker, at vi alle har menneskeverd, at vi alle er individer, at vi alle er sårbare og kan lide, og at det å påføre andre lidelse aldri er en god moralsk ting å gjøre.

Min filosofi, enten jeg kritiserer Islam, fascisme, kommunisme, adventisme, kristendom, fortapelse, kriminalomsorg, alfaregimer, antisemittisme, radikalfeminisme, innvandringsfiendtlighet, vulgarisering osv., de har alle en felles nevner: de opererer med fiendebilder som rettferdiggjør aggressiv tilfredsstillelse. Dette er det anklagende mennesket, det er det plagende mennesket, det er alfamennesket, alt sammen er villdyret i sin fulle blomst. Det er tendensen til å ville utdefinere og tråkke på. Noen ganger føler jeg meg overrasket over at de som er inne i dette, ikke ser sammenhengen. Jeg er etter hvert blitt oppmerksom på at sammenhengen er åpenbar, og at de fleste av oss egentlig ser dette. De som er inne i dette, ser alt dette. De er hverken dumme, eller uten moralsk gangsyn. Dette handler i stor grad om vilje. Men unnskyld meg: Keiseren er naken. Du er naken, kjære normalmenneske. Fienden er ikke noen utenfor oss selv. Min moralske pekefinger er snudd mot meg selv. Problemet er i oss, i deg og i meg. Det har mange navn. Jeg kaller det for villdyret. Det er bare det at det er så mye deiligere å skylde på andre, og benytte seg av massen for den deilige utløsningen av det aggressive begjæret. Vit nå at du er sett, du er gjennomskuet. Villdyret er observert, og din moralske kapital er en stor bløff. For populistisk moral har to sider: Empati og aggresjon. Begge deler er utadrettet. Begge deler handler om begjæret, og noen blir begjært. Empati begjærer den andres velbefinnende. Aggresjon begjærer den andres lidelse. Den som begjærer søker tilfredsstillelse, mens den begjærte søker å unnslippe. De fleste av oss har opplevd andres aggresjon mot oss. Og da er det ufattelig hvor kreativt dette kan være, og hvilket sosialt gjennomslag det kan få. Jeg kan så godt skjønne at vi mennesker fantaserer om Gud. Vi drømmer om en god og rettferdig instans som kan gi sine objektive moralske dommer over oss, ikke nødvendigvis frikjenne oss, for det er ikke mulig, men kanskje fortelle oss hvor sårbare og utilstrekkelige vi alle er, hvor tilfeldig mye er, hvordan alt henger sammen med alt, hvordan vi skaper hverandre, og derfor har et kollektivt medansvar for alt som skjer. Hva består dette ansvaret i? Det består i viljen til å forstå, både oss selv, de andre og våre omgivelser. Det er gjennom forståelse, altså vitenskap og rasjonalitet, med påfølgende ingeniørtening, at vi kan innrette oss på måter som demper problemet. Og da snakker jeg om empatisk rasjonalitet. Da handler det igjen om vilje til å innvilge alle andre et ukrenkelig etisk menneskeverd. Villdyret må båndlegges i sin iver etter å demonisere og skape fiendebilder. Det er en forhandling som må til. Villdyret skal ikke drepes. For uten villdyret hadde vi heller ikke de gode tingene, som er omsorg og empati og godvilje for hverandre. Dette gir det nødvendige forhandlingsrom som gjør det mulig å komme i dialog. I praksis snakker vi om pannelappen. Den kan nok oppleves både som treg, tung og kjedelig, men våkne opp du normalmenneske, ta i bruk din menneskelighet.

Handtering av min egen aggresjon

Jeg startet her i livet med en stor utfordring. Jeg var et barn med ekstremt temperament. Jeg har mine ord i behold for som 6-åring havnet jeg hos spesialist med knuter på stemmebåndene. Jeg raste og hylte så mye at stemmen min ble overbelastet. I de dager var det symptombehandling som gjaldt. Min mor fikk beskjed om å «nakke ham inn, og sette ham på plass, så snart hun hørte hylene». Dette er 60-tallet. «Ingen spør hvorfor Jeppe drikker». Mitt temperament var tema langt opp gjennom barndommen. Men det må ha startet tidlig. Jeg fikk høre forskjellige historier. Jeg hadde neppe fylt tre år da min mor var på kafé, og kjøpte kake til min bror og kjeks til meg. Jeg reagerte med raseri på forskjellen. Min mor forsøkte å redde situasjonen med å bytte. Men da var jeg allerede tent på alle plugger, og maltrakterte kaken, samtidig som beina ikke som en propell under bordet. Dette er historier som det ble mye ledd av i min oppvekst. Poenget er uansett at dette var noe jeg langsomt men sikkert måtte lære meg å mestre. For det skapte store sosiale problemer for meg. Mitt u-sinne forsvant en gang i løpet av tenårene. Kanskje handler det om at responsen var utelukkende negativ. Jeg fikk en sosial innlæring om at denne strategien aldri påvirker omgivelsene i min retning, heller motsatt. Da hadde jeg altså kognitive ressurser til å komme opp med andre strategier.

Det sies at det går an å snu sinnet til noe positivt, og at uten temperament så ender man opp med sosiale problemer. Min hypotese på dette er et lignende resonnement som jeg har vært inne på her, angående seksuell trakassering. Da handler det om at omgivelsenes respons på individets fremstøt avhenger av individuelle variabler som sosial rang, sosial appell og naturlig empatisk appell. Man kan se på det som en omvendt trekant. Høy skåring på disse variablene gir stort mulighetsrom, også for aggresjon. Da snakker vi om sofistikert aggresjon, som underliggende trusler, forskjellige hersketeknikker, som manipulasjon, verbal diskreditering, oppblåsing, destruksjonsmakt osv. Alt dette er verktøy som tolereres, og ikke nødvendigvis fører til noen mot-respons. Men jo dårligere individet skårer på disse variablene, desto lavere blir toleransen og desto sterkere blir mot-responsen. Vi kan se på det som en omvendt trekant, hvor terskelverdien for mot-respons ender i et nedre punkt hvor ingen aggressive uttrykk tolereres i det hele tatt. Det er selvsagt fullt mulig for individer å skåre lavere enn denne terskelverdien. Felles for dem alle, er at individet da ikke har noe mulighetsrom for aggresjon som verktøy i det sosiale spillet.

Betyr det den kraften som ligger i naturlig aggresjon, for å hevde seg i det sosiale spill, er noe den små Jørgen Hattemaker bare må se bort fra? Dersom det finnes kognitiv kapasitet så finnes det muligheter. Det går jo an, dersom man er sofistikert nok, «å seile i motvind». Det rasjonelle er å omdanne den destruktive impulsen, til noe konstruktivt. Det som er viktig for Jørgen Hattemaker er å forstå at «moralen er på din side». På tross av at eliten hevder noe annet. På tross av elitenes definisjonsmakt og moralske trakassering, så vet alle innerst inne at omsorgsdelen av dette brytes, at det innerst inne er urettferdig, at riktig nok gir makten rett, men ikke nødvendigvis moralsk rett. Kristendommen er full av symbolikk på at dette vet man: Det hevdes at Jesus sa noe slik som at «Det du har gjort mot den minste av mine barn, har du også gjort imot meg». Han fortalte også lignelsen om Den Barmhjertige Samaritan. Og på mennesker anklager svarte han «Den som er uten skyld, han kaster den første steinen». Og ifølge myten var Jesus selv uten skyld. Han kastet ikke noen stein, og han sa: «Heller ikke jeg fordømmer deg, gå bort og synd ikke mere».

Nå høres jeg ut som en kristen pastor, men poenget er at alt dette er moralske forbilder, som treffer oss fordi det treffer omsorgsstrengen i oss. Dette er manifestasjon av den gode moral, som ligger i oss alle.
Jesus kan sikkert ha sagt mye rart som motsier dette, men det forsterker bare bildet av en kollektiv moralsk kognitiv dissonans. Og dette er et sårt punkt, for ethvert alfa-menneske, for enhver som holder seg med hatideologier og demoniseringer. Innerst inne vet vi dette. Innerst inne vet vi at man skårer ingen moralske poeng på dette.

Den intellektuelle måten å «seile mot vinden» på, er å dekonstruere de moralsystemene som har utviklet slike moralske patologier, for så å rekonstruere moralen på en slik måte at den blir immun mot alle villdyrets snedige forsøk på aggresjonsmanipulasjon. Det er det som er mitt filosofiske prosjekt. Kanskje skaper også jeg mange hull og feil, men la nå ingen være i tvil om hensikten.

Men ikke alle kan kanalisere ut energien på filosofiske prosjekter. Jeg tenker likevel at det avmektige mennesket uansett ikke unngår å møte denne frustrasjonen. Spørsmålet er hvordan man forholder seg til den. Her har jeg noen tanker om å forholde seg til dette på en moden måte. Jeg tenker at vår måte å forholde oss til aggresjon på grovt kan sorteres inn i to grupper. Det er krigeren, som fortsetter å forfølge sine aggressive impulser, og lete etter mulige utløp, så er det analytikeren som søker å forstå, for derigjennom å kunne foreslå verdige løsninger. De to kategoriene er nærmere beskrevet her.

Så hvordan kan man jobbe merd kriger-mentaliteten i oss slik at de destruktive tendensene kan dempes? Aggresjonen er en urkraft, slik at vi får den aldri bort. Men jeg tenker at måten samfunnet innrettes på også kan påvirke i hvilken grad dette oppmuntres eller dempes. La det være ingen tvil om at det er fullt mulig å «piske opp» stemningen i et samfunn slik at aggresjonen bobler. Dette handler om media, kultur og politiske strømninger. Mennesket er i behov av noen store grunnleggende narrativ å navigere etter. I dag er dette religioner, og diverse idealistiske narrativ, hvor ingen er fri for hat-ideologier. Det er fordi man ikke er bevisst på problemet, og at slike emosjonelle narrativer får så lett gjennomslag. Det humanistiske alternativet er å realitetsorientere dette, via vitenskap men også med å holde oss med gode verdighetsidealer. Mennesket er komplekst, kulturen må utvikle et kunnskapsnivå og kompetansenivå som gjør at flertallet ser dette. Vi må gi opp de lettvinte ideene om «onde mennesker» og demoner. Vi må gi opp hat-ideologiene. Men vi må også gi opp glansbildemennesket, og la utopi være utopi. Og samfunnet må ta sitt oppdrag alvorlig i å promotere dette. Dette er hva samfunnet kan bidra med. Men det vil selvsagt ikke skape et samfunn uten konflikter, og uten at mennesker begår utålelige handlinger. Alt dette vil skape et konstant press til å demonisere, og rope på gudenes vrede. Det er da viktig å forstå at denne måten å innrette seg på sannsynligvis vil skape «minimum», altså et samfunn hvor enhver ettergivenhet over for villdyrets hyling, innebærer en økning av ulykken i samfunnet.

I dag er det slik at individer som ikke får det helt til i livet, gjerne går til psykolog, og sammen med psykologen utvikler sitt eget personlige narrativ, som roer ned villdyret og demper smertene. Slike narrativer kan ofte være lite realitetsorientert, og også innebære at man utvikler en kanal for aggresjonen. Man finner noen å skylde på, man utvikler ideen om egen offerstatus. Noen har kalt dette for VMD (Victim Mentality Disorder). Og som sagt, narrativer hjelper, slik at dette avdemper andre mentale patologier. Men man utvikler samtidig en avhengighet av å ha noen å være sint på, og dette oppmuntres og utvikles til demonisering. Klienten tviholder naturlig på sin narrativ og forlanger samfunnets sanksjoner over synderne. Det er det jeg kaller for vold via proxy. Glem ikke at aggresjonens primærrespons er vold. Dette er med andre ord en behandlingsform som nok hjelper pasienten, men skader samfunnet. Og dette griper om seg, fordi det utvikles en kultur som forventer dette, og som aldri kan få nok av vold. Vår kultur er sannsynligvis ganske skadet av denne type prosesser.
Jeg har den hypotesen at dersom psykologien orienterer seg mot realitetsorientering og humanisering, så kan utviklingen av slike narrativer formes i denne retningen. Mye av dette har sammenheng med synet på menneskets natur å gjøre. Går vi inn i enkelthendelser hvor mennesker blir krenket, så oppdager vi at overtrederne ofte bare reproduserer som følge av ulykker som har rammet dem selv. Vi oppdager at dette er komplekst, og at ingen vinner noe på å krenke enda mere, for dermed å reprodusere ulykken enda i mange generasjoner fremover. Aggresjonen skaper urimelige moralske standarder, oppblåsing av bagateller, skam alle veier, dårlig menneskesyn, gjerne i kontrast opp mot utopier og glansbildeforestillinger. Alt dette er resultat av strategier for å rettferdiggjøre aggressive utløsninger. Kunnskap om dette virker truende fordi det lukker vinduet for fordømmelse og noen å være sint på. I stedet handler det om en ulykke for alle parter, hvor fokus må være hvordan man kan utbedre skaden, og forebygge mot gjentakelser.

Man kan bli sint på skjebnen, naturen, eller ulykken, men ikke minst man kan lære seg å tolerere at livet gir motgang, legge ting bak seg, ta ansvar, komme seg videre i livet og «ikke synde mer», det vil si: reproduser ikke ulykken fordi du tror at den gir deg rett til det.

Så kan man selvsagt spørre seg om f.eks. voldsfilmer og voldelige spill, kan fungere som kanaler for utløsning, på samme måte som pornografi hjelper den sexhungrige. Vi vet vel enda ikke om dette er noe som stimulerer til mer vold, eller om det kan avdempe voldsmentaliteten i det virkelige liv. Vi vet at de fleste av oss opplever å ha voldsfantasier nå og da. Men de færreste setter noe av det ut i livet. Sannsynligvis er fantasien i seg selv en slik kanal for utløp, men det burde bli allmennkunnskap at fantasien er et tveegget sverd, at den lokker med «gull og grønne skoger» ved å sette fantasier ut i livet, at det er denne fristelsen vi må lære oss å motstå dersom fantasien skal kunne fungere som en slik kanal.

Men, til syvende og sist så tror jeg på at det å aktivere pannelappen, utvikle kunnskapen om dette, det er jo også en narrativ, og la oss bli utfordret av kompleksiteten av dette, er en effektiv måte. Pannelappen er utviklet for å «tale villdyret til rette». Mitt stalltips er å utnytte dette til fulle, og utvikle metoder som hjelper oss med dette. Det er den mest konstruktive måten å kanalisere ut aggressiv energi på.

 

 

 

Noen videoer om aggresjon

http://www.youtube.com/watch?v=JPYmarGO5jM

http://www.youtube.com/watch?v=wLE71i4JJiM

http://www.youtube.com/watch?v=EtVfoIkVSu8

https://www.youtube.com/watch?v=BqP4_4kr7-0