Det sosiale samspill

Det sosiale samspill er motsetningen til det sosiale spill.  Mens det sosiale spill har sterkest fokus på konkurranse, status og ære, handler det sosiale samspill om samarbeid, innovasjon, lagspill og det å få frem det beste i hverandre. Det jeg skal fokusere på her er å forsøke å påpeke det jeg oppfatter som viktige forutsetninger for at det sosiale samspillet skal kunne fungere på en god måte. Det andre vi skal se på er de mekanismer som driver kulturer over fra sosialt samspill og over i det sosiale spill.

Menneskets evne til samarbeid

Dersom du er alene og du møter en fullvoksen sjimpanse, så ligger du tynt an. Dersom sjimpansen finner det for godt kan den rive deg i filler. Om vi forutsetter at du er uten hjelpemidler, skal du være glad om du i det hele tatt overlever et slikt møte. Et menneske i møte med en sjimpanse er rått parti og mennesket er opplagt den underlegne part.

Men, om ti tusen mennesker kommer i konflikt med ti tusen sjimpanser vil den rangeringen sannsynligvis være snudd opp ned. Mennesket vil være overlegent og sjimpansene vil i praksis være prisgitt mennesket. Hva er forskjellen? Begge artene har evne til å organisere seg. Men mennesket har evne til å organisere seg i store tall. Mennesket evner å skape stater, nasjoner og sivilisasjoner. Jeg vet ikke hvor stor en organisert sjimpansegruppe kan bli, men neppe så mye over hundre individer. Vi mennesker fungerer sammen i milliontall. Andre arter har klart det før oss. Da tenker jeg på for eksempel maur, bier og termitter. Den store forskjellen er at slike insektkolonier har et nært slektskap og at atferden i høy grad er pre-programmert drevet frem av slektskapsseleksjon. Vi mennesker er i langt større grad drevet av et innovativt fleksibelt atferdsmønster. Det er sjimpanser også. Men den store forskjellen er sannsynligvis at mennesket har høyere kognitiv kapasitet og evne til symbolspråk.

Paradoksalt nok har vår kognitive kapasitet gått på bekostning av fysisk styrke, og den har gitt oss en lang oppvekstperiode. Dermed er vi mennesker mye mer fysisk sårbare, og dermed også mer avhengig av hverandre. Det ligger kanskje en selvforsterkning i dette. For det er ikke tvil om at menneskets navigering i det sosiale univers krever svært mye kognitiv kapasitet. For vi skal ikke bare handtere det å leve sammen med vår nærmeste familie og slektninger, men også kunne fungere sammen med vilt fremmede mennesker. Den første varianten er forholdsvis enkel. Vi har fått de verktøyene vi trenger, gjennom slektskapsseleksjon. Men det å fungere sammen med fremmede kreves oss mye mer. Her har mennesket, som sjimpansene en kraftig biologisk programmering for rivalisering, dominans, konflikt, aggresjon, hat og frykt. Alt dette må overstyres av de nyere deler av hjernen, som er vår kognitive kapasitet. På et stadium i vår utvikling har mennesket evnet å handtere dette. Det satte oss i stand til å utvikle bystater, stater og til slutt sivilisasjoner.

Viktige forutsetninger for et velfungerende sosialt samspill

Overgangen fra sosialt samspill til sosialt spill er en overgang fra slektskapsbaserte strategier til spill- strategier. Dette skal vi komme tilbake til. Men det som er essensen i dette er at jo lengre vi klarer å holde på slektskapsbaserte strategier, desto bedre vil det sosiale samspillet fungere. Min hensikt med å skrive dette er å sette oss på et spor hvor vi griper akkurat dette med fornuften. Med andre ord, vi forstår det, i stedet for at vi bare naturlig lever ut vår biologiske programmering. Ved hjelp av fornuften er vi i stand til å avdempe de verste utslagene av vår biologiske programmering, slik at det blir mulig å tøye ytterkanten av denne grenseoppgangen kanskje så langt som til å gjelde hele menneskeheten.

Det sosiale samspill preges av en rekke karakteristikker. Her har jeg satt opp min liste. Det kan diskuteres om den burde vært kortere eller lengre:

·         Mangfold

·         Positivt menneskesyn
Med positivt menneskesyn menes i denne sammenhengen en grunnleggende positiv etisk grunnholdning og et bevisst forhold til menneskeverd. Det er vesentlig at menneskets verdi ikke defineres av status, ressurser eller prestasjoner. Grunnen til dette er at det legger til rette for sosial trygghet. Innovasjon, selvstendig tenkning og kreativitet er avhengig av muligheten til å feile eller til fiasko. Et grunnleggende sosialetisk sikkerhetsnett er med på å øke risikoviljen til å kunne eksperimentere, gi uttrykk for frie tanker, i det hele tatt by på seg selv. Jeg har hørt om forskning som understøtter dette. Miljøer som er preget av at mennesker tar vare på hverandre, respekterer hverandre, er tolerante og bryr seg er langt mer effektive og innovative i forhold til andre mer rigide grupper.

·         Sunn konkurranse
Det sosiale samspill er selvsagt ikke uten konkurranse. Konkurranse er en vesentlig motivasjonsfaktor og den hjelper oss mennesker til å finne vår plass der vi egner oss best. Her er det viktig at konkurransen ikke blir et mål i seg selv og at den undergraver det menneskesyn som er nevnt over. Å tape i en konkurranse skal aldri medføre risiko for sosial eksklusjon eller nedgradering av menneskeverd. Å tape betyr bare at man vil forsøke å komme sterkere igjen neste gang, eller at man finner seg andre områder og hevde seg bedre på, eller at man senker ambisjoner fordi man elsker å holde på med noe, selv om man ikke er på vinnersiden. Denne siste varianten er vesentlig. Det må finnes sosial aksept for også de middelmådige. En viktig beskjed til alle vinnere: Du hadde ikke hatt den gleden hvis det ikke fantes noen å vinne over. Det er de du vinner over som skaper deg som vinner. Det å oppleve å bli en vinner på et område er ikke noe man fortjener. Det er et privilegium. På tross av innsats? Ja, selvsagt, evnen til innsats er også en ressurs man er privilegert med.

·         Toleranse
Helt vesentlig for det sosiale samspill. Det henger nøye sammen med de andre punktene. Det handler om å tolerere alt fra mangfold, til feilbarlighet, til utilstrekkelighet eller ufullkommenhet, til fiasko. Dette handler om å dyrke menneskeverd sammen med mangfold og forståelsen av hvor viktig dette er for at gruppen eller kulturen skal kunne holde seg vital, levende eller dynamisk.

·         Åpen meningsbrytning
En rasjonell kultur benytter seg av de ressurser som er tilgjengelig. Det er veldig lett at såkalte «normale» virkelighetsoppfatninger eller standpunkter utvikler seg videre fra «normal» til «norm». I den grad dette skjer og at sosial status og aksept dirigeres av at man er «lojal» til «stammens» virkelighetsunivers, så mister gruppen eller kulturen den viktigste kilde til kollektiv intellektuell fornyelse. Manglende intellektuell fornyelse ødelegger innovasjon. Manglende innovasjon ødelegger tilpasningsevnen. Manglende tilpasningsevne vil til slutt ødelegge hele kulturen. Vi mennesker har sterke tilbøyeligheter i retning av det å få rett. En samarbeidskultur forutsetter at slike tilbøyeligheter dempes.

·         Transparens
Betyr gjennomsiktighet. Den naturlige moral innenfor små transparente grupper er veldig høy. Mennesker viser nødig sine dårligste sider når de vet at andre ser dem. Vi holdes med andre ord sosialt i sjakk av å være i sammenhenger hvor vi vet at andre ser oss. Faktisk er dette virkemidlet så pass sterkt at det på forskjellige måter er blitt en del av religioner. Velkjent er jo ideen i en del kristne miljøer om et «Gud ser deg». Tilsvarende innenfor Hinduisme og Buddhisme er forestillingen om at forfedrene alltid ser deg. Dette er en av de faktorene som gjør at jeg tror at religion har spilt en vesentlig rolle som katalysator i forhold til at sivilisasjon i det hele tatt har kunnet oppstå. Oversatt til dagens forhold handler dette om en åpenhets strategi. Det er en vesentlig forskjell på transparens i et tolerant vennligsinnet miljø og på overvåkning. Forskjellen handler i hovedsak om hva informasjonen brukes til. Overvåkning handler om at informasjon misbrukes til å få makt over, undertrykke , plage eller kontrollere andre. Da er vi over på det sosiale spill, hvor småflekker på menneskets liv blåses ut av alle proporsjoner og brukes kynisk til f.eks. sosial kannibalisme eller i et maktspill. I det sosiale samspill vil fokus i all hovedsak dreie seg om det universelt-etiske området. (Se Normer). Men selvsagt kan det aldri bli slik at det enkelte individ er konstant overvåket i alle livets sammenhenger. Ingen kultur er ideell og man vil alltid finne elementer av misbruk. Så motstykket mot transparens, nemlig individets rett til privatliv må ivaretas. Men jeg tenker likevel at en åpenhetskultur og høy toleranse henger sammen med en viss grad av transparens. Behovet for privatliv og behovet for transparens balanserer mot hverandre. Og på samme måte som i refleksjonen i forhold til løgn, så er det nok slik at grenseoppgangen vil flytte seg i forhold til hvor tolerant og menneskevennlig samfunnet er.

·         Rettferdighet
Urettferdighet skaper behov for lukkethet, kontroll og ikke minst illojalitet og lav selvfølelse for de som blir urettferdig behandlet. Alt dette er som gnister som kan sette i gang opprør, utenforskap manglende lojalitet. Alt dette senker terskelen i forhold til å ta i bruk konfliktdrivende virkemidler. Det er vesentlig å reflektere over at, i tillegg til at rettferdighet i høyeste grad handler om etikk, så vil budskapet til den kyniske være at dette også handler om allianser og den lojalitet som følger med dette. Et system av særordninger og spesialprivilegier for noen, mens andre blir holdt utenfor er oppskrift på uro og konflikt. Men noen interessante menneskelige trekk kan også være verdt å merke seg. Vi tåler langt mindre urettferdighet i forhold til de vi oppfatter å være innenfor egen klasse enn klasseurettferdighet. I samfunn hvor klasser er veletablert tåles urettferdighet normalt ganske godt. Men, selvsagt dette varer jo kun til den dagen det oppstår en kollektiv bevissthet om denne urettferdigheten. Da blir det revolusjon.

·         Normer
Samfunnets eller gruppens normer skaper forutsigbarhet og trygghet. Dette demper den sosiale spenningen og man vet hva man har å forholde seg til. Men dette betinges av at normene dekker det universelt etiske på en god måte og at de ellers er romslige og ikke preges av unødvendig strenghet og fungerer som sosiale sorteringsmekanismer eller som unødvendige bremser på livsutfoldelsen. Her er mitt forslag til slike normer.

Det sosiale samspill og feministiske verdier

I naturtilstanden har mest sannsynlig de små gruppene, familiene vært dominert av kvinner. Dette er ikke en spekulasjon tatt ut av luften. Det er en antagelse vi kan bygge på det faktum at kvinner gråter mer enn menn. Med hovedfokus på omsorg er det nødvendig med større åpenhet i forhold til sårbarhet og utilstrekkelighet. Slik kan hun tiltrekke seg hjelp og omsorg fra omgivelsene, ikke bare partneren men også andre kvinner i samme gruppe. Sannsynligvis skaper gråten sterkere allianser mellom kvinnene, reduserer sosial avstand, og dermed skapes også den lojaliteten som er en forutsetning for en bedre samarbeidskultur. Som omsorgsperson har man også behov for å være nærmere i kontakt med egne følelser, fordi det er en nøkkel i forhold til å kunne yte den beste omsorg til barn. Alt dette til sammen fremelsker det jeg kaller for feministiske verdier. Det sosiale samspill er i all hovedsak preget av feministiske verdier. Og motsatt, ved overgang til det sosiale spill, er det de motsatte, maskuline verdier som råder.

Ekstremisme kontra kompromiss

Den maskuline formen for sosialt samspill henger i større grad sammen med rivalisering, rangering og dominans. Ekstremitetene i dette bildet er komplementære og forutsetter hverandre. På den ene siden har vi den absolutt dominante atferden. Det er ekstremvarianten av det dominante mennesket. Den makten som utøves er total. Det er nulltoleranse for ethvert avvik fra førerens vilje. Dette forutsetter jo den andre ekstreme ytterligheten som er total overgivelse. Det er beskrevet her og her og her. En forutsetning for begge atferdsmønstre er jo fanatisme. Det skal jo heller ikke så mye til for å innse at begge deler er svært biologinære atferdsmønstre. Med andre ord så er det å falle inn i slike mønstre noe som ikke krever så mye av vår menneskelige kognitive utrustning. Andre arter oppviser jo definitivt relasjoner som nærmer seg et slikt forhold.  Husk at vår evolusjonære fortid strekker seg langt bakover med en biologisk tradisjon med dominanshierarkier, språkløst og med langt mindre kognitive ressurser med oss enn det vi har i dag.

Men det som kjennetegner oss mennesker er jo at vi stikker oss ut blant andre arter med høy kognitiv kapasitet. Og nettopp det gjør det mulig for oss å etablere former for sosialt samspill som overskrider, og til dels motsier vår biologiske programmering.

Det å bevege seg innover mot sentrum på dette kontinuumet er både risikabelt og det krever kognitiv kapasitet. Et dominant individ som avdemper sin dominans og «blir snillere» blir biologisk sett oppfattet som svakere. Dette er helt vesentlig å forstå. Din første intuitive innskytelse, når du ser en slik endring er svekkelse. Det kreves kognitivt arbeid for å motstå den innskytelsen og ikke la den bli en «sannhet» som man agerer etter. For med en slik innskytelse, så følger det et primært reaksjonsmønster. Da handler det om at man ser etter muligheten for å overmanne vedkommende og avsette ham. Et dominant individ som slakker på tøylene risikerer med andre ord å bli overmannet og støtt ut i det evige mørket. Dette er en del av det biologiske spillet som har vært med oss i tusener av generasjoner. Det krever kognitiv kapasitet, altså vårt menneskelige adelsmerke, for å overstyre dette.

Risikoen fra den andre siden er ikke mindre. Det å bryte ut av et regime av absolutt lydighet, eller «kadaverdisiplin», som noen kaller det, er svært risikabelt. Da handler det selvsagt om risikoen for reprimander, sanksjoner eller i verste fall død. Og det er ikke nødvendigvis diktatoren selv som står for disiplineringen. Vi har Det grå mennesket, og Det tilbedende mennesket. Begge er innenfor kategorier som åpner for å gå over lik for å dyrke eller tilfredsstille sin leder. En opponent kan bli fysisk- eller sosialt lynsjet av en massesuggerert mobb, som følge av sin opposisjon. Dette er også biologinære reaksjoner. Det er ikke bare mennesker som har store mobber som går løs på enkeltindivider.

Det vi oppdager er at det er en grunn til at mennesket stikker seg ut med sin evne til utvidet sosialt samspill, og det handler om kognitiv kapasitet. Men hvordan har så dette kunnet etablere seg? Poenget er at dette ikke er helsvart, heller ikke biologisk. Motvekten er vår hang til omsorg og dens komplementære egenskap: empatisk appell. Den videre utviklingen av dette baserer seg på slektskapsseleksjon. Vi kaller hverandre brødre og søstre, eller vi finner sorteringskriterier som skaper gruppeidentitet, som binder oss sammen i inngrupper som langt overskrider grensene for biologisk baserte inngrupper.

Sannsynligvis har denne effekten, sammen med avdempet konkurranse mellom hanner, medført at den mer feminine sentrumsstrategien har kunnet etablere seg. Sentrumsstrategien handler ikke om avvikling av enhver form for hierarki, men heller om en økende demokratisk grunnholdning, strengere normer for høflighet, og det at menneskeindividets sosiale kapital nå er avgjørende, for nå er fokuset på allianser mye større.

Den videre utviklingen av dette handler jo om en stadig økende rasjonell bevissthet på området. Vi får filosofiske modeller som utvikler demokratisk grunnholdning, grunnleggende rettferdighet, menneskeverd og likestillingsidealer. Alt dette orienterer seg rundt sentrum på dette kontinuumet.

Evne til kompromiss er en sentral del av dette. Og da snakker vi om kompromiss mellom våre egeninteresser. Virkeligheten er det den er. Vi kan nok ha forskjellige oppfatninger, men rent teoretisk lar de seg avgjøre av en felles menneskelig referanseramme, som vi best avdekker ved hjelp av vitenskap og forskning. Det krever høy kognitiv kapasitet. Vi kan ikke kompromisse på virkeligheten i seg selv, men vi kan erkjenne usikkerhet og at våre oppfatninger kan avvike av den grunn. Men det viktigste er at våre egeninteresser ikke kan ha en lignende referanseramme. Ofte er det et nullsumspill (men ikke alltid). Enten er det jeg som får jobben, eller så er det du. Enten er det jeg som får dama, eller så er det du. Men vi kan kanskje dele eiendommen mellom oss. Uansett hvordan vi vrir og vender på det, så vil våre egeninteresser ofte stå i motstrid med hverandre. Og det er i denne type utfordringer at det gjelder å kunne handtere det med den visdom som gjør at vi alle kommer ut av det med verdigheten i behold, følelse av rettferdighet, og uten fiendskap. Vi har utviklet en rekke teknikker, reguleringer og instanser som skal hjelpe oss med dette. De er ikke sexy, men det er det som fungerer. I tillegg må vi lære oss å bære, både tap og seier, uten å la oss overmanne av biologiske tilbøyeligheter til å hovere eller gjengjelde. Vår evne til å lykkes med dette, på en god måte, er nummer en oppskrift på menneskets suksess. Det er basis grunnlaget for utviklingen av sivilisasjon.

Men her er det viktig å forstå at menneskets underliggende biologiske programmering, fortsatt er på steinaldernivå. Villdyret vil stadig dukke opp, i mange slags forkledninger, forvirre oss og stadig true med å trekke oss tilbake til det gamle biologiske mønsteret. Og det er sexy. Vi fascineres av det. Det er fortsatt ikke utenkelig at det kan komme bevegelser, gjerne drevet av teknologiens muligheter, som driver oss tilbake til det gamle mønsteret, og vi gjør kål på vår egen sivilisasjon og vår egen fremtid. Det er viktig å forstå at dette er en reell risiko.

Mekanismer som beveger utviklingen mot det sosiale spill

Jeg tenker at om man skal forstå mekanismer som virker i kulturer og sosiale sammenhenger er det viktig å forstå at utviklingen har det jeg kaller for kaotiske trekk. Det vil si at har finnes en rekke selvforsterkende mekanismer, og små tilfeldigheter kan forandre forløpet totalt. Drivkraften fra sosialt samspill til sosialt spill handler ofte om «våpenkappløp». I enhver kultur vil der alltid være elementer av konkurranse, rivalisering, uenighet og konflikter. I enhver slik hendelse ligger der alltid et potensiale i at det hele kan eskalere ut av kontroll og ta en retning som egentlig er uønsket for alle parter. Noen av de faktorene som er nevnt over er tenkt å fungere som dempere for at slike negative selvforsterkende prosesser skal få mulighet til å utvikle seg. Her skal vi se på det motsatte, nemlig forhold som forsterker muligheten for at det hele sklir over i et kynisk sosialt spill.

·         Dårlig menneskesyn
Tendensen til å rangere menneskeverd i forhold til egenskaper eller prestasjoner kaller jeg for dårlig menneskesyn. Også retorikk som karakteriserer grupper negativt og gjerne figurerer med hat-ideologier og fantasimonstre er uttrykk for dårlig menneskesyn.

·         Æreskultur
Æreskultur gir automatisk et dårlig menneskesyn. Mekanismen er at det skapes rangerte lag hvor de på toppen forakter det svake og anser de lengre ned som «kveg» og behandler dem deretter. Dette fører selvsagt til et sterkt sosial spill i alle klasser i et forsøk på å klatre opp og heve sin egen status. Man får et jag etter prestasjoner og til å vise frem sin egen suksess.

·         Konformitetspress
Strengt konformitetspress fungerer som et filter som skiller «klinten fra hveten», eller de som tilsynelatende greier å overholde alt opp mot de som er utilstrekkelige. Når normene blir for strenge fungerer de på denne måten og det oppstår umiddelbart et sosialt spill i kampen om ikke å falle utenfor det gode selskap.

·         Vinn eller forsvinn
Dette handler om at konkurransen ikke lengre handler om at de beste skal vinne, men heller dreier seg om å fremstå som vinnere, med alle midler fra juks til strategier for å holde brysomme konkurrenter unna arenaen. Da snakker vi om retorikk på sitt verste. Dette er sosialt spill som på ingen måte er rettferdig. Den æres-kulturelle ideen er at enten vinner man eller så er man ingenting. Det er ikke plass for tapere og selvsagt også derfor et utslag av dårlig menneskesyn. Dette virker selvsagt svært negativt på det sosiale samspill. Man utveksler ikke lengre tanker og ideer, informasjon holdes tett inn til brystet og man er avhengig av de beste sosiale allianser for å kunne fremstå som vinnere. Når først noen har tatt i bruk negative metoder risikerer vi en negativ selvforsterkende spiraleffekt hvor den enes negative virkemidler må overgås av konkurrenten for å opprettholde muligheten til å vinne.

·         Monokultur
I naturen er rene monokulturer sjeldne. De egner seg best i miljøer som er konstante og som derfor ikke krever innovasjon og tilpasning. Ideen om menneskelige monokulturer er en illusjon. Riktignok var mennesket begrenset i sin evne til å forflytte seg i eldre tider. På den måten har kulturenes møte med hverandre vært sjeldnere. Men så langt vi kjenner tilbake i historien har kulturmøter og kulturblanding vært en del av den totale prosessen. Det er helt naturlig at det i slike møter mellom kulturer oppstår uenigheter, gnisninger, interessekonflikter og ideologiske konflikter. Det er selvsagt også naturlig at noen i kampens hete blir frustrert og ønsker seg ideelle homogene samfunn hvor man slipper å forholde seg til det som er annerledes. Men den store faren med ideologiseringen av en slik forestilling er at det sosiale samspill blir skadet fordi vi ofte får et sterkt konformitetspress. Mangfoldet uteblir og vi får et miljø med streng sosial utrenskning. Dette er i seg selv et hardt sosialt spill som dreper all innovasjon og dermed låser kulturen inn på sitt nivå. Når omgivelsene endrer seg eller nye utfordringer kommer til, vil sosialt spill og mangel på innovativ kapasitet medføre kulturens undergang.

·         Informasjonskontroll
Informasjonskontroll handler om å kontrollere informasjonsflyt og å forme informasjon i den hensikt å skape ønsket virkelighetsoppfatning hos målgruppen.  Det er dette et typisk propagandaministerium vil drive på med. Dette forutsetter en viss grad av totalitært styresett. Jeg kan ikke huske noen gang å ha hørt om tilfeller hvor dette virkemiddelet brukes og hvor samfunnet samtidig har vært produktivt og innovativt. Dette handler om flere ting. For det første vil det sannsynligvis være umulig å bruke slikte totalitære virkemidler uten at det skaper en viss bevissthet i målgruppen om at de blir forsøkt manipulert. Dette skaper selvsagt motvilje, apati og passivitet hos dem som ikke er levende opptatt med å komme seg frem i elitens korridorer. For det andre vil dette i seg selv skape et konformitetspress som kan virke ødeleggende på det sosiale samspill og som driver hele det sosiale klima mot sosialt spill.

·         Retorikk
Jamfør punktet over. Retorikken blir en del av dette. I et sosialt klima dominert av retorikk vil ikke rasjonaliteten ha gode vilkår. Det utvikler seg fort forestillinger eller virkelighetsoppfatninger som er uten rot i virkeligheten, men som lever sitt eget liv og vokser til store doktriner. Slike virkelighetsoppfatninger trollbinder kulturen og gjør dens handlinger irrasjonelle. Det sosiale samspillet er selvsagt fraværende i et slikt klima hvor det å få rett er viktigere enn det å ha rett og hvor hvem som sier noe er mer viktig å høre på enn hva som blir sagt.

·         Dyrking av makt
Dyrkingen av synlig makt stimulerer æreskultur. Det blir trangt på toppen fordi det er mange som vil dit. Dette utløser sosialt spill. På toppen av hierarkiet får man en overopphopning av mennesker som hevder seg i den konkurransen. Det betyr at toppkulturen blir æres-preget. Dette blir da et ideal som gjennomsyrer hele gruppen og det sosiale spill er i gang over hele linja.

·         Det grå mennesket
Det grå menneskets villighet til underkastelse i forhold til ethvert regime gjør det mulig for en elite med en maktagenda å få kontroll på massene. Om eliten er ureflektert og selvsentrert vil dette selvsagt medføre kontrollmekanismer av type propaganda eller totalitære virkemidler som ødelegger den naturlige grobunn for sosialt samspill. Søken etter gode allianser vil alltid rette seg mot eliten. Dette driver utviklingen i retning av sosialt spill.

·         Foreldreatferd
Denne tankegangen legaliserer virkemidler som manipulasjon, sanksjoner, umyndiggjøring osv. Dette er sosial kannibalisme og utgjør en sosial gevinst for foreldrerollen og en tilsvarende sosial nedverdigelse for den som rammes. Aksept av foreldreatferd medfører også aksept for gradering av menneskeverd og respekt.  Dette øker enkeltindividets sosiale fallhøyde og vi får en drivkraft i retning av sosialt spill for å unngå det store fallet.

·         Urettferdighet
Dersom et samfunn er systematisk urettferdig og opptrer med særprivilegier vil dette drive til en kamp om å tilhøre eksklusive grupper med egne privilegier. Selvsagt vil man alltid da ha sosiale utrenskningsmekanismer med det formål å begrense gruppene. For eller risikerer man jo at privilegiene vannes ut. De som faller utenfor dette vil selvsagt mangle lojalitet fordi de ikke opplever gruppen eller samfunnet å være noen god alliert. De vil ha lavere selvfølelse og dermed lavere terskel i forhold å ta i bruk uakseptable virkemidler for å få tilgang til godene. Alt dette samlet driver det sosiale klimaet i retning av sosialt spill.

·         Det moralsk indignerte menneske
Moral kan raskt utvikle seg bort fra nødvendig universelle normer til strenge regler og kodekser som fungerer som sosiale utrenskningsmekanismer. Det moralsk indignerte mennesket tilhører den gruppen som søker sosial gevinst ved å uttrykke fordømmelse over andre som ikke holder reglene på en god nok måte. På denne måten kan irrasjonelle etiske normer snike seg inn i kulturen, sementeres og drive frem et rigid sosialt spill i forhold til dette.

·         Rekrutering til innflytelse
De som har størst innflytelse i et samfunn, organisasjon eller gruppe, er også som regel de som har størst innflytelse på hvem som skal ha innflytelse. Selvsagt handler dette om allianser, gjensidige interesser, familie, eller at man foretrekker de man kjenner seg selv igjen i. En overgang fra en fase med sosialt samspill til en fase med sosialt spill handler ofte om at ledelse og mennesker med innflytelse skifter fokus fra fellesmål til sosialt spill. Fellesmål kan handle om produksjon, verdiskaping, alles beste, et godt samfunn osv. Fokus på dette svekkes til fordel for en politisering, maktkamp osv. Det er det sosiale spill. Da er det slik at de faglig flinke menneskene etter hvert erstattes av sosialt flinke mennesker. Hva er forskjellen? Egentlig er nok dette satt på spissen, for de fleste ledere bør nok ha begge egenskaper. Men det er vel ikke tvil om at dyktighet på det sosiale og det faglige ikke er likt fordelt mellom mennesker.  Når innslaget av sosialt spill forsterkes, vil filteret justeres slik at sosiale egenskaper blir mer og mer dominerende. I seg selv vil jo dette forsterke det sosiale spillet og etter hvert vil faglig dyktige individer som ikke behersker det sosiale spillet like godt, miste sin innflytelse. Resultatet er en selvforsterkende prosess som ender med en overopphopning av råsterke sosiale spillere i de mest innflytelsesrike posisjoner. Og når først dette har bitt seg fast, så er vi tilbake til utgangspunktet. Nemlig at disse mest innflytelsesrike også bruker sin innflytelse på den videre rekrutering. To tiltak må til for å bryte dette mønstret. Det ene er at ledere mister innflytelsen på rekruteringen. Det andre er at grasrota får demokratisk innflytelse på rekruteringen.

 

Fra æreskultur til verdighetskultur til offerkultur

Det sosiale samspill står som sagt i motsetning til æreskultur. Det var det jeg i gamle dager kalte for en vertikal sosial orientering. Det sosiale samspill representerer det jeg, den gangen, kalte for en horisontal sosial orientering. Til tider har jeg kalt det for en samarbeidskultur. Nå snublet jeg over en kommentar i Morgenbladet 26 Nov 2015, av Toril Moi. Den adresserer en pågående debatt, i USA, om traumevarsling. Skal studenter varsles om mulige traumetriggere i den litteraturen de må tygge seg gjennom? Vi skal ikke inn på den debatten her. Men Moi kommer inn på en omdiskutert artikkel av sosiologene Bradley Campbell og Jason Manning. Den heter noe slikt som «mikroaggresjon og moralske kulturer». Her handler det, etter sigende, om at USA er i ferd med å utvikle seg til en offerkultur. Vi snakker offerkultur når en høy prosent av befolkningen i stadig større grad påberoper seg en offerrolle og «forlanger» at samfunnet skal ta tak å ordne opp i sosiale kontroverser. Igjen, dette er ikke temaet her. Men dette trigget meg til å reflektere enda mer over dette med æreskulturer og verdighetskulturer.
Jeg reflekterer slik:

 Æreskulturer har sin biologiske bakgrunn i rivalisering, som jo egentlig handler om kampen om ressurser. Biologene skiller mellom utgruppe og inngruppe. Rivalisering forekommer selvsagt både i inngrupper og mellom grupper (utgrupper). Men inngruppens interne liv preges også andre mekanismer som kommer fra slektskapsseleksjon. Rivalisering handler, i sin mest primitive form, om styrkeforhold. Den sterkeste vinner. Det er dette som er alfa-strategier. Vi har sterk biologisk programmering for denne type atferd. Derfor er den veldig nærliggende, sånn rent impulsmessig sett.
Men verdighetskulturer har også en tilsvarende biologisk programmering. Den er basert på slektskapsseleksjon. Den krever mer selvkontroll for å overstyre alfa-tilbøyelighetene. Like fullt har vi en biologisk programmering i denne retningen. F.eks. empati og evne til gjensidighet, omsorg og samarbeid. Det er det jeg kaller for feminine verdier.

Det som er interessant er at rettferdighetsbegrepets to forskjellige innhold, stammer fra disse motsetningene. I æreskulturer orienterer rettferdighet seg rundt gjengjeldelse, mens i verdighetskulturer er det mer fokusert på likebehandling.

Et annet interessant aspekt ved dette er at verdighetskulturen er sårbar for utnyttelse. Det er viktig å presisere at dette er en sosial sårbarhet. Verdighetskulturen er langt mer robust i forhold til andre utfordringer.

Den sosiale sårbarheten skaper med andre ord et behov for maktmidler for å holde æreskulturelle elementer i sjakk. Da snakker jeg om en tredjepart som «ordner opp» når uoverensstemmelser kommer ut av kontroll. I æreskulturer ordner partene opp seg i mellom. Går det ikke på fredelig vis, sloss man til man får en tydelig vinner og taper (dominans). I en verdighetskultur er «sloss»-alternativet erstattet med en ordensmakt. I naturtilstanden tilsvarer dette f.eks.to rivaliserende som sloss og en alfahann som ordner opp og gjenoppretter freden mellom dem. I en sivilisasjon er denne rollen overtatt av en rettsstat. Dermed vil elementer fra begge kulturene overleve videre i et verdighetsbasert moderne samfunn. Og ofte er dette konkurrerende strategier som typisk vil bølge frem og tilbake i samfunnet. Sårbarheten for utnyttelse kommer fra flere hold. Jeg har tidligere vært inne på begrepet «statsmonster». Da er det staten selv som forlater verdighetsidealene og forfaller over i en æreskulturell modus. Men vi har også den formen for utnyttelse som er benevnt som offerkulturen. Offerkulturen er æresorientert. På samme måte som for æreskultur, så er det et ekstremt fokus på krenkelser og fornærmelser. Men forskjellen er at mens man i en æreskultur ordner opp seg imellom, så vil man i en offerkultur appellere oppover i hierarkiet og forlange at utøveren av krenkelsen straffes. Da er terskelen for å rope på overmakten svært lav. Hver minste fornærmelse gjøres til et statlig anliggende.

Vi har også den varianten av det at noen evner å nedkalle «gudenes vrede» over hodet på dem man ikke liker. Et typisk eksempel jeg har nevnt mange ganger før er når man innførte dødsstraff for blasfemi i Pakistan. Da økte anmeldelses-frekvensen dramatisk. Plutselig har man tak i et mektig virkemiddel for å ta den forhatte naboen.

Poenget er som sagt at verdighetskulturen er en skjør kulturell konstruksjon. Når den først virker er den meget effektiv og skaper de beste forutsetninger for et levende, robust og vitalt samfunn. Men sårbarheten er at det skal lite til for å velte det store lasset. Da er vi tilbake til blant annet de mekanismene som beveger det sosiale samspillet over på det sosiale spill. En annen variant av dette er å se på overgangen mellom en slektskapsbasert atferd til spillteori. Se også her.

En nyanse man kan trekke her er forskjellen mellom en ideell verdighetskultur og en rettighetskultur. Den ideelle verdighetskultur er den man typisk finner i en velfungerende harmonisk familie. Og her fungerer den fordi vår biologiske programmering for slektskapsseleksjon får dominere samspillet. Men et slikt samspill er som sagt sårbart. Vårt samspill er basert på respekt og tillit. Vi verdsetter og støtter hverandre helt naturlig. Vi har tillit til hverandre, og vi svikter aldri hverandre. Samme type atferd i større sammenhenger får gjerne stemplet «naiv». Det å være naiv er å basere seg på den samme tilliten, når man burde være obs på risikoen for at vi har å gjøre med mennesker som ikke er til å stole på og som ikke har noen høy terskel for å falle deg i ryggen. Mennesker som kommer fra små steder hvor interaksjon med omverden er begrenset vil typisk kunne bli betegnet som «naive». Sett i dette lyset er jo forklaringen enkel. I slike små grupper er som regel graden av slektskap høyere. Naturlig oppfører vi oss deretter. Og vi lærer ikke «den brutale virkeligheten» før vi kommer ut av dette og for brynt oss på storverden der ute. Slike erfaringer vil få de fleste av oss til å møte fremmede mennesker med mindre tillit. Tap av tillit svekker verdighetskulturen. Igjen er vi på overgangen mellom biologisk programmering basert på slektskapsseleksjon og det man kaller for gjensidig altruisme. Da er det spillteori som gjelder. Men verdighetskulturen er ikke nødvendigvis tapt. Og her vil jeg påpeke at mennesket nok står i en særstilling. Dyrearter i organisert samfunn, kan enten kun basere seg på slektskapsseleksjon og mildere deler av gjensidig altruisme. Dette setter begrensing på gruppestørrelse. Typisk vil gruppen splitte seg opp i flere rivaliserende enheter.  Unntaket finnes blant innsekter som maur, veps og bier. De kan fungere sammen i store tall. Men da er alt fra roller til atferd predefinert fra naturens side. Menneskets særstilling er at det evner å organisere seg i store grupper ved bruk av kognitiv kapasitet og sosiale mekanismer. Den litt nedgraderte varianten av verdighetskulturen kan kanskje kalles for rettighetskulturen. Forskjellen på disse to er at fremmedmenneskets egenverdi i høy grad erstattes med rettigheter. Når jeg sier fremmedmennesker, så er det selvsagt fordi i at subkulturer, smågrupper, familier osv. fortsatt vil ha store innslag av den ideelle verdighetskulturen. Det er mennesker som kjenner hverandre og stoler på hverandre. Men når den sosiale distansen øker og vi blir fremmede for hverandre, så har vi et system som gjør at vi fortsatt innvilger hverandre verdi i form av rettigheter. Her gjelder selvsagt også gjensidig altruisme og spillteori, men i alle forhold hvor tillit er viktig, er dette nedfelt i overenskomster, avtaler, lover og direktiver. Alt dette er sosiale mekanismer som kulturen har utviklet og som kompenserer for en svekket verdighetskultur. Selvsagt vil det være dette enhver sivilisasjon må bygge på. Men, som sagt, dette er ikke det optimale. Store organisasjoner er ofte organisert i mindre grupper. Innenfor disse gruppene kan den gode gamle verdighetskulturen igjen fungere, og det er et stort tap for gruppen dersom dette går tapt.

Alt dette forteller oss at verdighetskulturen, eller samarbeidskulturen på ingen måte er en naturlig selvfølge. Man må forstå dens styrker og svakheter. Og dette må tas med i regnestykket i all politisk planlegging. Jo mer man forstår av disse mekanismene, desto bedre er det mulig å utvikle de forsvarsverkene som skal til for å bevare denne kulturformen. For den vil alltid være under angrep. Vi har haukene i samfunnet. De roper gjerne på handling i form av mer straff, mer krig og flere bomber. I skrivende stund er vi også under press fra islamismen, som jo forfekter demokratiets svakhet. Det kan se ut som de definitivt har forstått den lille tuen som skal velte det store lasset. Den lille tuen kalles terrorisme. Terrorisme skaper frykt. Vi kryper til overmakten, der den måtte finnes. Noen til religioner, andre til staten og noen til totalitære ideologier. Samfunnet polariseres.

Og opp i alt dette fristes vi til å gi opp fundamentale verdier, nedfelt i menneskerettighetene. «Forby Islam!». Da har vi kastet livssynsfriheten over bord. «Ta fra dem stemmeretten!». Da har vi kastet demokratiet over bord. «Hiv dem ut!» Da har vi kastet menneskeverdet over bord. Ved å gjøre dette etterlever vi terroristenes vilje. For ut av dette bryter samarbeidskulturen sammen. Vi kommer i konflikt med oss selv. Rasjonaliteten mister sin stemme, og vips så er vi en æreskultur. Utfallet av en slik prosess er uforutsigbar. Men som Einstein en gang sa, at han visste ikke så veldig mye om den tredje verdenskrig. Men den fjerde verdenskrig vil mest sannsynlig bli utkjempet med stokker og stein. Er det det vi ønsker for våre etterkommere?

 

Sammenhengen mellom verdighetskulturen og toleranse som dyd

Verdighetskultur innebærer en rettferdighetsbetraktning som tillegger individet etisk verdi uavhengig av alt annet. Du og jeg er like mye verdt. Samme hvor mye jeg liker eller misliker en annen, så tillegger jeg prinsipielt sett vedkommende like stor etisk verdi som meg og mine. Vi har dårlig støtte fra vårt emosjonelle verdisystem på dette. For her snakker vi om alt fra aggresjon, til forakt, til rivalisering, og over til omsorg og naturlig empatisk appell. Dyden er å utnytte vår kognitive kapasitet til å kompensere for dette, slik at vi på den måten kan strebe mot et utopisk ideal.

Det er lett å like mennesker som ligner på oss selv. Da er vi inne i en sosial komfortsone, hvor vi trives. Toleranse handler ikke om dette. For her går det av seg selv. Vi har et komplett velsmurt emosjonelt verdisystem som støtter dette. Det er skapt av slektskapsseleksjon, noe som samlet sett skaper vår inngruppe-mentalitet. Vi er «brødre og søstre» for hverandre. Variabler som tillit og lojalitet øker. Dermed kan det sosiale samspill mellom oss florere og vi utvikler et godt og fredelig samfunn.

Det er når vi kommer utenfor denne sosiale komfortsonen at vi blir utfordret på vår evne til toleranse. Da handler det om mangfold av alle slag: kultur, etnisitet, språk, kunst, tradisjoner og ikke minst livssyn og politiske holdninger. Dersom vi har en smal eller manglende toleransesone vil slike utfordringer treffe oss i det jeg kaller for reaksjonssonen. Det er sonen hvor komponenten av innslaget av krenkelse i situasjonen blir så høy at det utløser en negativ sosial reaksjon. Da kan det handle om spiren til konflikt. Dette avhenger av den krenkedes sosiale styrke, da enten i form av å «blåse ut» og handtere problemet der og da, eller i form av å kunne mobilisere nok støtte i de sosiale omgivelsene til å rette aggressive handlinger mot overtrederen. Den som mangler begge deler, må bite det i seg. Da gjelder Nietzsches velkjente utsagn: «Det som ikke dreper meg gjør meg sterkere».  Vi vil alle oppleve krenkelse i vårt samspill med andre. Krenkelser kan, over tid, skade oss. Men i riktige porsjoner gjør det oss mer tykkhudet. Den som går barføtt ute, vil utsette sine føtter for en rekke påkjenninger og små skader. Men, over tid bygges det et ytre lag, som gjør at beina tåler røffere behandling. Slik er det med det med det meste av vår kropp, også vår hjerne, og vårt sinn. Ved å eksponere seg ut av den sosiale komfortsone, så utvider vi toleransesonen. Og her er det vesentlige poenget, at en styrket toleransesone gjør oss i stand til å eksponere oss for enda mere mangfold. Og det å bli eksponert for mangfold, gjør at vi utvider våre perspektiver. Vi blir mer reflektert, og mer av det som før var i toleransesonen går nå over i komfortsonen. Vi tåler å være uenige. Vi innser at uenighet er en kilde til vekst og utvikling. Vi lærer oss å se forskjellen på uenighet og konflikt. Livet har ingen lovnad om at vekst er uten ubehag. Vekstprosessen er ofte ubehagelig. Det er de små og store løft man tar i livet.

Den moralske siden av dette er at toleransen blir en dyd. Uten denne dyden, så vil ikke verdighetssamfunnet kunne fungere. Og vi begrunner denne dyden med at individet i seg selv har en ubestridelig etisk verdi. Derfor må jeg jobbe med å tåle deg, og forvente at du tåler meg. Slik kan vi fungere sammen på tross av vår forskjellighet og vår utilstrekkelighet.

I min oppvekst lærte vi å riste oppgitt på hodet, nåer vi hørte om lettfornærmelige personer. Ikke minst når dette gikk så langt som til eskalerende konflikt, håndgemeng ja, til og med som i gamle dager, dueller. Det er noe barnslig, umodent over dette. Jeg tenker at det ikke er noen god moralsk posisjon for den som drømmer om å leve i et godt samfunn.

Samtidig så innser jeg at det å utvikle en slik dyd krever trening. Jeg tenker at vegring mot mangfold kan trenes på samme måte som psykologer trener oss opp mot all annen vegring vi har. Da heter det eksponeringsterapi. Opplegg for dette, er kanskje på sin plass, nå som vi har fått den såkalte snowflakegenerasjonen. Oppskriften er jo enkelt. Noe av dette er beskrevet her. Det handler om at man går inn for å la seg selv bli utfordret. Man oppsøker miljøer utenfor komfortsonen. Man søker aktiviteter hvor man kan bryne sine meninger mot hverandre. Man må lære seg tape, ta feil og slikke sine sår.

Når alt dette er sagt er det viktig å poengtere at vi alle har og må ha en reaksjonssone. Vi kan ikke, og skal ikke tåle alt av krenkelser som måtte komme vår vei. Vi skal og må reagere for å beskytte vårt eget selvbilde. Det store spørsmålet er hvor grensen går. Her kunne man kanskje la seg friste til å gå etter intuisjon og magefølelse. Men alt det vi har vært innom her forteller oss at det er en forholdsvis dårlig radar. Det er nettopp magefølelsen som fører oss inn i æreskulturen. Vi er biologisk programmert til å bli fornærmet «for den minste skit» som vi sier på nordnorsk. Det er nettopp derfor jeg begynte med å si at her må vi ta i bruk vett og forstand for å kompensere for dette. Vi må med andre ord investere i å reflektere og tenke grundig igjennom dette.

Man kunne for eksempel begynne med å bevisstgjøre seg på feilbarligheten i kommunikasjonen mellom oss. Det jeg oppfatter som krenkende er kanskje ikke ment som det. Og kanskje vedkommende, jeg har å gjøre med utstråler en slags underliggende nedlatende holdning, kanskje uten å vite det. Det er vel innenfor det man i dag kaller for mikroaggresjon. Men det kan likegodt handle om min egen overtolkning som følge av manglende selvfølelse med der tilhørende oversensitivitet. Er det jeg som eier problemet, eller kan jeg definere det over på avsender? Men, om så var, hva gjør jeg med en person som åpenbart undervurderer meg? Går jeg til sjefen hans og ber om at han får en reprimande slik han «oppfører seg bedre» overfor meg? Hva har jeg da signalisert om meg selv? Signaliserer jeg ikke at «jeg er litt sår og må dermed ha spesialbehandling»?  Og kanskje er jeg litt ureflektert også som forlanger at alle i mine omgivelser skal gå på nåler for meg. Hva har jeg oppnådd med dette annet enn å gjøre tingene enda verre. Problemet er at det å signalisere sensitivitet kun gjør saken enda verre. Mennesket er biologisk programmert til å sosialisere seg inn i hierarkier. Om du ikke har merket det før, så er symbolet på slike hierarkier alltid en form for kjegle eller pyramide. Hva forteller det i klartekst? De er jo spisse på toppen. Hva symboliserer det? Det betyr at det store flertallet av oss befinner oss lavt i det hierarkiet. De aller fleste av oss, menn, kvinner, unge gamle, brun eller hvit, må finne oss i å være underordnet. Det utløser det jeg kaller for alfa-effekt. Det innebærer blant annet at vi fra tid til annen kjenner på andres nedlatenhet.

Det er ikke dermed sagt at vi skal finne oss i alt som kommer vår vei i et slikt hierarki. Jeg har brukt en god del innsats på å tenke rundt dette med alfa-mennesker, da særlig i forhold til denne type problematikk. Alfa-mennesker kan også bli modne, vokse på sin posisjon og oppføre seg realt. Det sosiale samspill krever mye av oss alle, uansett posisjon og rolle.

Jeg tenker at refleksjoner rundt dette med personlig frihet, menneskeverd, etikk og konstruktiv dialog er viktig for å opparbeide seg en romslig toleransesone. Men inn i dette er det også viktig å reflektere over hvor grensen til min reaksjonssone går. Når bør jeg reagere? Og hvordan bør jeg reagere? Det ideelle er jo å tenke at jeg bør reagere når sannsynligheten for signifikant skade er høy. Det er jo personavhengig, og kanskje også vanskelig å vite. Den mest konstruktive måten å reagere på er å beskrive egne reaksjoner for omverdenen. Men de avhenger av det sosiale klimaet? Det er langt mer konstruktivt å uttrykke at «nå føler jeg mer usikker, eller såret», enn å angripe sine omgivelser med karakteristikker av typen «mikroaggresjon» eller «trakassering» eller «arrogant». Det er aldri bra for det sosiale klimaet å reagere med aggressive personangrep. Er det noe vi bør tenke på, så er det nettopp at vi alle er med på å påvirke det sosiale klimaet mellom oss. Angrep, frykt og aggresjon utgjør en latent risiko for at det sosiale klimaet hardner til og blir umenneskeliggjort. Er det slik vi vil ha det i samfunnet, eller på vår arbeidsplass?


 

 

Til slutt har jeg laget noen figurer som illustrerer det jeg prøver å si. Men her er det vesentlig å forstå at de sonene, jeg skisserer, på ingen måte er statisk. Man kan godt ha gode og velfungerende soner innenfor en inn-gruppe, som f.eks. i familiesammenheng, eller mellom foreldre og barn, eller nære venner. Det er veldig viktig å forstå at vi ubevisst mer eller mindre omkalfatrer den emosjonelle profilen i bevegelse fra inn- til ut-gruppe. Men selvsagt er også både toleransesonen og komfortsonen avhengig av det sosiale klima. I vår tid har vi hatt et mantra om «nulltoleranse» gående i et par tiår nå. Det har sannsynligvis gjort sitt innhogg på toleransesonen. Det ser ut til å være på mote å gnistre på små symbolsignaler, for det gir jo igjen et alfa-signal til omgivelsene.

Så til figurene og mine kommentarer til dem:

 

Denne illustrerer to individers ytre komfortsoner (grønn). Kommer man nærmere hverandre så beveger man seg inn i toleransesonen (blå). Bredden på den avgjør hvor mye vi tåler av hverandre. Innerst har vi reaksjonssonen (gul). Innenfor den gule grensen reagerer vi, enten i form av en ytre reaksjon, eller vi får en merkbar mental reaksjon, som i verste fall kan skade.

 

 

 

Her berører individene hverandres toleransesoner. Det skaper vekstsoner i oss. Det som ikke dreper meg gjør meg sterkere. Når vi mobiliserer kognitivt arbeid for å tolerere dette, så vokser toleransesonen. Vi blir mer «tykkhudet» og tåler mer av hverandre. På den måten respekterer vi hverandres verdighet, på tross av forskjeller og uenighet.


 

 

Denne illustrerer møtet mellom et individ fra verdighetskultur og et individ fra æreskultur. Det æreskulturelle individet preges av mangel på toleransesone. Komfortsonen er lav, og like innenfor er reaksjons-sonen. Vi innser at disse to er inkompatible. Sannsynligheten for at den verdighets-orienterte uforvarende fornærmer æresindividet er svært høy. Et mulig scenario her er at verdighets-individet lar seg dominere av æresindividet. Tilstedeværelsen av verdighetsindividets toleransesone gjør at verdighetsindividet «tåler» æresindividets dominansstrategier, vel vitende om at alternativet er konflikt og svært destruktivt. Dette er et dilemma. Valget står mellom to onder: enten full krig eller å bli undertrykket. Kanskje er det da også slik at jo større toleransesone, desto mer verdsettes freden. Det øker altså sannsynligheten for at freden aksepteres til den prisen at man blir undertrykket. Det avdekker verdighetskulturens sårbarhet for å bli undergravet og overtatt av æreskulturelle individer. Der verdighetsindivider forsøker seg med rasjonalitet, samspill og kompromiss, overkjøres de av individer som overreagerer og lager et destruktivt helvete med utgangspunkt i bagateller. Det som vil skje er at æresindividene vil dominere verdighetsindividene og stige opp i hierarkiet og dermed omdanne det til æreskultur. Dette illustrerer også at man, i det sosiale samspill, er nødt til å etablere mekanismer som hele tiden motvirker denne effekten. Dette blir jo da enda en variant av overgangen fra sosialt samspill, til sosialt spill. Og det er jo det som skaper den store utfordringen å opprettholde verdighetskulturen. Tap av fokus på dette kan risikere at verdighetskulturen blir ødelagt.


 

 

Profiler uten toleransesone fungerer nesten som definisjonen på æreskultur. Man har en smal komfort-sone, og det skal ingenting til før man dulter bort i hverandres reaksjonssoner. Da er det fornærmelse og gjenoppretting av ære som gjelder. Hvordan avgjøres dette? I og med at vi ikke har noen toleransesone, så har vi heller ingen arena å utvikle noen felles forståelse på. Det eneste som gjenstår er styrkeforhold. I en æreskultur vil den sterkeste ha rett. Den sterkeste ydmyker den svake og slik finner de sin rangorden, dersom det ikke ender med drap.

Offerkulturer har en lignende profil. Også denne avgjøres av styrkeforhold. Man da handler det ikke bare om personlig styrke, eller formell maktposisjon, men om styrken i den sosiale gjennomslagskraften. Den som mobiliserer den sterkeste alliansen vinner slaget, ikke på argument, ikke på analyse, men på styrken i den sosiale kapitalen. Da er det jo selvsagt appellen til omgivelsens mektigste som blir hovedstrategien. Gjennomslaget kommer ved å appellere til omsorg og heroisme, og det gjøres gjennom å fremheve egen offerstatus.


 

 

Man kan godt tenke seg at komfortsonen blir så smal at den ikke lengre blir signifikant. Da vil enhver kontakt mellom disse individene avgjøres konflikt og dominans. Vi får et klima hvor ethvert mellomværende avgjøres av hvem som er den sterkeste. Dette er sannsynligvis på nivå med krypdyr og dinosaurer. Ikke bare er all kognitiv kapasitet satt ut av spill, men også mye av det samspillet som foregår mellom pattedyr generelt.