Det sosiale samspill

Det sosiale samspill er motsetningen til det sosiale spill.  Mens det sosiale spill har sterkest fokus på konkurranse, status og ære, handler det sosiale samspill om samarbeid, innovasjon, lagspill og det å få frem det beste i hverandre. Det jeg skal fokusere på her er å forsøke å påpeke det jeg oppfatter som viktige forutsetninger for at det sosiale samspillet skal kunne fungere på en god måte. Det andre vi skal se på er de mekanismer som driver kulturer over fra sosialt samspill og over i det sosiale spill.

Menneskets evne til samarbeid

Dersom du er alene og du møter en fullvoksen sjimpanse, så ligger du tynt an. Dersom sjimpansen finner det for godt kan den rive deg i filler. Om vi forutsetter at du er uten hjelpemidler, skal du være glad om du i det hele tatt overlever et slikt møte. Et menneske i møte med en sjimpanse er rått parti og mennesket er opplagt den underlegne part.

Men, om ti tusen mennesker kommer i konflikt med ti tusen sjimpanser vil den rangeringen sannsynligvis være snudd opp ned. Mennesket vil være overlegent og sjimpansene vil i praksis være prisgitt mennesket. Hva er forskjellen? Begge artene har evne til å organisere seg. Men mennesket har evne til å organisere seg i store tall. Mennesket evner å skape stater, nasjoner og sivilisasjoner. Jeg vet ikke hvor stor en organisert sjimpansegruppe kan bli, men neppe så mye over hundre individer. Vi mennesker fungerer sammen i milliontall. Andre arter har klart det før oss. Da tenker jeg på for eksempel maur, bier og termitter. Den store forskjellen er at slike insektkolonier har et nært slektskap og at atferden i høy grad er pre-programmert drevet frem av slektskapsseleksjon. Vi mennesker er i langt større grad drevet av et innovativt fleksibelt atferdsmønster. Det er sjimpanser også. Men den store forskjellen er sannsynligvis at mennesket har høyere kognitiv kapasitet og evne til symbolspråk.

Paradoksalt nok har vår kognitive kapasitet gått på bekostning av fysisk styrke, og den har gitt oss en lang oppvekstperiode. Dermed er vi mennesker mye mer fysisk sårbare, og dermed også mer avhengig av hverandre. Det ligger kanskje en selvforsterkning i dette. For det er ikke tvil om at menneskets navigering i det sosiale univers krever svært mye kognitiv kapasitet. For vi skal ikke bare handtere det å leve sammen med vår nærmeste familie og slektninger, men også kunne fungere sammen med vilt fremmede mennesker. Den første varianten er forholdsvis enkel. Vi har fått de verktøyene vi trenger, gjennom slektskapsseleksjon. Men det å fungere sammen med fremmede kreves oss mye mer. Her har mennesket, som sjimpansene en kraftig biologisk programmering for rivalisering, dominans, konflikt, aggresjon, hat og frykt. Alt dette må overstyres av de nyere deler av hjernen, som er vår kognitive kapasitet. På et stadium i vår utvikling har mennesket evnet å handtere dette. Det satte oss i stand til å utvikle bystater, stater og til slutt sivilisasjoner.

Viktige forutsetninger for et velfungerende sosialt samspill

Overgangen fra sosialt samspill til sosialt spill er en overgang fra slektskapsbaserte strategier til spill- strategier. Dette skal vi komme tilbake til. Men det som er essensen i dette er at jo lengre vi klarer å holde på slektskapsbaserte strategier, desto bedre vil det sosiale samspillet fungere. Min hensikt med å skrive dette er å sette oss på et spor hvor vi griper akkurat dette med fornuften. Med andre ord, vi forstår det, i stedet for at vi bare naturlig lever ut vår biologiske programmering. Ved hjelp av fornuften er vi i stand til å avdempe de verste utslagene av vår biologiske programmering, slik at det blir mulig å tøye ytterkanten av denne grenseoppgangen kanskje så langt som til å gjelde hele menneskeheten.

Det sosiale samspill preges av en rekke karakteristikker. Her har jeg satt opp min liste. Det kan diskuteres om den burde vært kortere eller lengre:

·         Mangfold

·         Positivt menneskesyn
Med positivt menneskesyn menes i denne sammenhengen en grunnleggende positiv etisk grunnholdning og et bevisst forhold til menneskeverd. Det er vesentlig at menneskets verdi ikke defineres av status, ressurser eller prestasjoner. Grunnen til dette er at det legger til rette for sosial trygghet. Innovasjon, selvstendig tenkning og kreativitet er avhengig av muligheten til å feile eller til fiasko. Et grunnleggende sosialetisk sikkerhetsnett er med på å øke risikoviljen til å kunne eksperimentere, gi uttrykk for frie tanker, i det hele tatt by på seg selv. Jeg har hørt om forskning som understøtter dette. Miljøer som er preget av at mennesker tar vare på hverandre, respekterer hverandre, er tolerante og bryr seg er langt mer effektive og innovative i forhold til andre mer rigide grupper.

·         Sunn konkurranse
Det sosiale samspill er selvsagt ikke uten konkurranse. Konkurranse er en vesentlig motivasjonsfaktor og den hjelper oss mennesker til å finne vår plass der vi egner oss best. Her er det viktig at konkurransen ikke blir et mål i seg selv og at den undergraver det menneskesyn som er nevnt over. Å tape i en konkurranse skal aldri medføre risiko for sosial eksklusjon eller nedgradering av menneskeverd. Å tape betyr bare at man vil forsøke å komme sterkere igjen neste gang, eller at man finner seg andre områder og hevde seg bedre på, eller at man senker ambisjoner fordi man elsker å holde på med noe, selv om man ikke er på vinnersiden. Denne siste varianten er vesentlig. Det må finnes sosial aksept for også de middelmådige. En viktig beskjed til alle vinnere: Du hadde ikke hatt den gleden hvis det ikke fantes noen å vinne over. Det er de du vinner over som skaper deg som vinner. Det å oppleve å bli en vinner på et område er ikke noe man fortjener. Det er et privilegium. På tross av innsats? Ja, selvsagt, evnen til innsats er også en ressurs man er privilegert med.

·         Toleranse
Helt vesentlig for det sosiale samspill. Det henger nøye sammen med de andre punktene. Det handler om å tolerere alt fra mangfold, til feilbarlighet, til utilstrekkelighet eller ufullkommenhet, til fiasko. Dette handler om å dyrke menneskeverd sammen med mangfold og forståelsen av hvor viktig dette er for at gruppen eller kulturen skal kunne holde seg vital, levende eller dynamisk.

·         Åpen meningsbrytning
En rasjonell kultur benytter seg av de ressurser som er tilgjengelig. Det er veldig lett at såkalte «normale» virkelighetsoppfatninger eller standpunkter utvikler seg videre fra «normal» til «norm». I den grad dette skjer og at sosial status og aksept dirigeres av at man er «lojal» til «stammens» virkelighetsunivers, så mister gruppen eller kulturen den viktigste kilde til kollektiv intellektuell fornyelse. Manglende intellektuell fornyelse ødelegger innovasjon. Manglende innovasjon ødelegger tilpasningsevnen. Manglende tilpasningsevne vil til slutt ødelegge hele kulturen. Vi mennesker har sterke tilbøyeligheter i retning av det å få rett. En samarbeidskultur forutsetter at slike tilbøyeligheter dempes.

·         Transparens
Betyr gjennomsiktighet. Den naturlige moral innenfor små transparente grupper er veldig høy. Mennesker viser nødig sine dårligste sider når de vet at andre ser dem. Vi holdes med andre ord sosialt i sjakk av å være i sammenhenger hvor vi vet at andre ser oss. Faktisk er dette virkemidlet så pass sterkt at det på forskjellige måter er blitt en del av religioner. Velkjent er jo ideen i en del kristne miljøer om et «Gud ser deg». Tilsvarende innenfor Hinduisme og Buddhisme er forestillingen om at forfedrene alltid ser deg. Dette er en av de faktorene som gjør at jeg tror at religion har spilt en vesentlig rolle som katalysator i forhold til at sivilisasjon i det hele tatt har kunnet oppstå. Oversatt til dagens forhold handler dette om en åpenhets strategi. Det er en vesentlig forskjell på transparens i et tolerant vennligsinnet miljø og på overvåkning. Forskjellen handler i hovedsak om hva informasjonen brukes til. Overvåkning handler om at informasjon misbrukes til å få makt over, undertrykke , plage eller kontrollere andre. Da er vi over på det sosiale spill, hvor småflekker på menneskets liv blåses ut av alle proporsjoner og brukes kynisk til f.eks. sosial kannibalisme eller i et maktspill. I det sosiale samspill vil fokus i all hovedsak dreie seg om det universelt-etiske området. (Se Normer). Men selvsagt kan det aldri bli slik at det enkelte individ er konstant overvåket i alle livets sammenhenger. Ingen kultur er ideell og man vil alltid finne elementer av misbruk. Så motstykket mot transparens, nemlig individets rett til privatliv må ivaretas. Men jeg tenker likevel at en åpenhetskultur og høy toleranse henger sammen med en viss grad av transparens. Behovet for privatliv og behovet for transparens balanserer mot hverandre. Og på samme måte som i refleksjonen i forhold til løgn, så er det nok slik at grenseoppgangen vil flytte seg i forhold til hvor tolerant og menneskevennlig samfunnet er.

·         Rettferdighet
Urettferdighet skaper behov for lukkethet, kontroll og ikke minst illojalitet og lav selvfølelse for de som blir urettferdig behandlet. Alt dette er som gnister som kan sette i gang opprør, utenforskap manglende lojalitet. Alt dette senker terskelen i forhold til å ta i bruk konfliktdrivende virkemidler. Det er vesentlig å reflektere over at, i tillegg til at rettferdighet i høyeste grad handler om etikk, så vil budskapet til den kyniske være at dette også handler om allianser og den lojalitet som følger med dette. Et system av særordninger og spesialprivilegier for noen, mens andre blir holdt utenfor er oppskrift på uro og konflikt. Men noen interessante menneskelige trekk kan også være verdt å merke seg. Vi tåler langt mindre urettferdighet i forhold til de vi oppfatter å være innenfor egen klasse enn klasseurettferdighet. I samfunn hvor klasser er veletablert tåles urettferdighet normalt ganske godt. Men, selvsagt dette varer jo kun til den dagen det oppstår en kollektiv bevissthet om denne urettferdigheten. Da blir det revolusjon.

·         Normer
Samfunnets eller gruppens normer skaper forutsigbarhet og trygghet. Dette demper den sosiale spenningen og man vet hva man har å forholde seg til. Men dette betinges av at normene dekker det universelt etiske på en god måte og at de ellers er romslige og ikke preges av unødvendig strenghet og fungerer som sosiale sorteringsmekanismer eller som unødvendige bremser på livsutfoldelsen. Her er mitt forslag til slike normer.

Det sosiale samspill og feministiske verdier

I naturtilstanden har mest sannsynlig de små gruppene, familiene vært dominert av kvinner. Dette er ikke en spekulasjon tatt ut av luften. Det er en antagelse vi kan bygge på det faktum at kvinner gråter mer enn menn. Med hovedfokus på omsorg er det nødvendig med større åpenhet i forhold til sårbarhet og utilstrekkelighet. Slik kan hun tiltrekke seg hjelp og omsorg fra omgivelsene, ikke bare partneren men også andre kvinner i samme gruppe. Sannsynligvis skaper gråten sterkere allianser mellom kvinnene, reduserer sosial avstand, og dermed skapes også den lojaliteten som er en forutsetning for en bedre samarbeidskultur. Som omsorgsperson har man også behov for å være nærmere i kontakt med egne følelser, fordi det er en nøkkel i forhold til å kunne yte den beste omsorg til barn. Alt dette til sammen fremelsker det jeg kaller for feministiske verdier. Det sosiale samspill er i all hovedsak preget av feministiske verdier. Og motsatt, ved overgang til det sosiale spill, er det de motsatte, maskuline verdier som råder.

Mekanismer som beveger utviklingen mot det sosiale spill

Jeg tenker at om man skal forstå mekanismer som virker i kulturer og sosiale sammenhenger er det viktig å forstå at utviklingen har det jeg kaller for kaotiske trekk. Det vil si at har finnes en rekke selvforsterkende mekanismer, og små tilfeldigheter kan forandre forløpet totalt. Drivkraften fra sosialt samspill til sosialt spill handler ofte om «våpenkappløp». I enhver kultur vil der alltid være elementer av konkurranse, rivalisering, uenighet og konflikter. I enhver slik hendelse ligger der alltid et potensiale i at det hele kan eskalere ut av kontroll og ta en retning som egentlig er uønsket for alle parter. Noen av de faktorene som er nevnt over er tenkt å fungere som dempere for at slike negative selvforsterkende prosesser skal få mulighet til å utvikle seg. Her skal vi se på det motsatte, nemlig forhold som forsterker muligheten for at det hele sklir over i et kynisk sosialt spill.

·         Dårlig menneskesyn
Tendensen til å rangere menneskeverd i forhold til egenskaper eller prestasjoner kaller jeg for dårlig menneskesyn. Også retorikk som karakteriserer grupper negativt og gjerne figurerer med hat-ideologier og fantasimonstre er uttrykk for dårlig menneskesyn.

·         Æreskultur
Æreskultur gir automatisk et dårlig menneskesyn. Mekanismen er at det skapes rangerte lag hvor de på toppen forakter det svake og anser de lengre ned som «kveg» og behandler dem deretter. Dette fører selvsagt til et sterkt sosial spill i alle klasser i et forsøk på å klatre opp og heve sin egen status. Man får et jag etter prestasjoner og til å vise frem sin egen suksess.

·         Konformitetspress
Strengt konformitetspress fungerer som et filter som skiller «klinten fra hveten», eller de som tilsynelatende greier å overholde alt opp mot de som er utilstrekkelige. Når normene blir for strenge fungerer de på denne måten og det oppstår umiddelbart et sosialt spill i kampen om ikke å falle utenfor det gode selskap.

·         Vinn eller forsvinn
Dette handler om at konkurransen ikke lengre handler om at de beste skal vinne, men heller dreier seg om å fremstå som vinnere, med alle midler fra juks til strategier for å holde brysomme konkurrenter unna arenaen. Da snakker vi om retorikk på sitt verste. Dette er sosialt spill som på ingen måte er rettferdig. Den æres-kulturelle ideen er at enten vinner man eller så er man ingenting. Det er ikke plass for tapere og selvsagt også derfor et utslag av dårlig menneskesyn. Dette virker selvsagt svært negativt på det sosiale samspill. Man utveksler ikke lengre tanker og ideer, informasjon holdes tett inn til brystet og man er avhengig av de beste sosiale allianser for å kunne fremstå som vinnere. Når først noen har tatt i bruk negative metoder risikerer vi en negativ selvforsterkende spiraleffekt hvor den enes negative virkemidler må overgås av konkurrenten for å opprettholde muligheten til å vinne.

·         Monokultur
I naturen er rene monokulturer sjeldne. De egner seg best i miljøer som er konstante og som derfor ikke krever innovasjon og tilpasning. Ideen om menneskelige monokulturer er en illusjon. Riktignok var mennesket begrenset i sin evne til å forflytte seg i eldre tider. På den måten har kulturenes møte med hverandre vært sjeldnere. Men så langt vi kjenner tilbake i historien har kulturmøter og kulturblanding vært en del av den totale prosessen. Det er helt naturlig at det i slike møter mellom kulturer oppstår uenigheter, gnisninger, interessekonflikter og ideologiske konflikter. Det er selvsagt også naturlig at noen i kampens hete blir frustrert og ønsker seg ideelle homogene samfunn hvor man slipper å forholde seg til det som er annerledes. Men den store faren med ideologiseringen av en slik forestilling er at det sosiale samspill blir skadet fordi vi ofte får et sterkt konformitetspress. Mangfoldet uteblir og vi får et miljø med streng sosial utrenskning. Dette er i seg selv et hardt sosialt spill som dreper all innovasjon og dermed låser kulturen inn på sitt nivå. Når omgivelsene endrer seg eller nye utfordringer kommer til, vil sosialt spill og mangel på innovativ kapasitet medføre kulturens undergang.

·         Informasjonskontroll
Informasjonskontroll handler om å kontrollere informasjonsflyt og å forme informasjon i den hensikt å skape ønsket virkelighetsoppfatning hos målgruppen.  Det er dette et typisk propagandaministerium vil drive på med. Dette forutsetter en viss grad av totalitært styresett. Jeg kan ikke huske noen gang å ha hørt om tilfeller hvor dette virkemiddelet brukes og hvor samfunnet samtidig har vært produktivt og innovativt. Dette handler om flere ting. For det første vil det sannsynligvis være umulig å bruke slikte totalitære virkemidler uten at det skaper en viss bevissthet i målgruppen om at de blir forsøkt manipulert. Dette skaper selvsagt motvilje, apati og passivitet hos dem som ikke er levende opptatt med å komme seg frem i elitens korridorer. For det andre vil dette i seg selv skape et konformitetspress som kan virke ødeleggende på det sosiale samspill og som driver hele det sosiale klima mot sosialt spill.

·         Retorikk
Jamfør punktet over. Retorikken blir en del av dette. I et sosialt klima dominert av retorikk vil ikke rasjonaliteten ha gode vilkår. Det utvikler seg fort forestillinger eller virkelighetsoppfatninger som er uten rot i virkeligheten, men som lever sitt eget liv og vokser til store doktriner. Slike virkelighetsoppfatninger trollbinder kulturen og gjør dens handlinger irrasjonelle. Det sosiale samspillet er selvsagt fraværende i et slikt klima hvor det å få rett er viktigere enn det å ha rett og hvor hvem som sier noe er mer viktig å høre på enn hva som blir sagt.

·         Dyrking av makt
Dyrkingen av synlig makt stimulerer æreskultur. Det blir trangt på toppen fordi det er mange som vil dit. Dette utløser sosialt spill. På toppen av hierarkiet får man en overopphopning av mennesker som hevder seg i den konkurransen. Det betyr at toppkulturen blir æres-preget. Dette blir da et ideal som gjennomsyrer hele gruppen og det sosiale spill er i gang over hele linja.

·         Det grå mennesket
Det grå menneskets villighet til underkastelse i forhold til ethvert regime gjør det mulig for en elite med en maktagenda å få kontroll på massene. Om eliten er ureflektert og selvsentrert vil dette selvsagt medføre kontrollmekanismer av type propaganda eller totalitære virkemidler som ødelegger den naturlige grobunn for sosialt samspill. Søken etter gode allianser vil alltid rette seg mot eliten. Dette driver utviklingen i retning av sosialt spill.

·         Foreldreatferd
Denne tankegangen legaliserer virkemidler som manipulasjon, sanksjoner, umyndiggjøring osv. Dette er sosial kannibalisme og utgjør en sosial gevinst for foreldrerollen og en tilsvarende sosial nedverdigelse for den som rammes. Aksept av foreldreatferd medfører også aksept for gradering av menneskeverd og respekt.  Dette øker enkeltindividets sosiale fallhøyde og vi får en drivkraft i retning av sosialt spill for å unngå det store fallet.

·         Urettferdighet
Dersom et samfunn er systematisk urettferdig og opptrer med særprivilegier vil dette drive til en kamp om å tilhøre eksklusive grupper med egne privilegier. Selvsagt vil man alltid da ha sosiale utrenskningsmekanismer med det formål å begrense gruppene. For eller risikerer man jo at privilegiene vannes ut. De som faller utenfor dette vil selvsagt mangle lojalitet fordi de ikke opplever gruppen eller samfunnet å være noen god alliert. De vil ha lavere selvfølelse og dermed lavere terskel i forhold å ta i bruk uakseptable virkemidler for å få tilgang til godene. Alt dette samlet driver det sosiale klimaet i retning av sosialt spill.

·         Det moralsk indignerte menneske
Moral kan raskt utvikle seg bort fra nødvendig universelle normer til strenge regler og kodekser som fungerer som sosiale utrenskningsmekanismer. Det moralsk indignerte mennesket tilhører den gruppen som søker sosial gevinst ved å uttrykke fordømmelse over andre som ikke holder reglene på en god nok måte. På denne måten kan irrasjonelle etiske normer snike seg inn i kulturen, sementeres og drive frem et rigid sosialt spill i forhold til dette.

·         Rekrutering til innflytelse
De som har størst innflytelse i et samfunn, organisasjon eller gruppe, er også som regel de som har størst innflytelse på hvem som skal ha innflytelse. Selvsagt handler dette om allianser, gjensidige interesser, familie, eller at man foretrekker de man kjenner seg selv igjen i. En overgang fra en fase med sosialt samspill til en fase med sosialt spill handler ofte om at ledelse og mennesker med innflytelse skifter fokus fra fellesmål til sosialt spill. Fellesmål kan handle om produksjon, verdiskaping, alles beste, et godt samfunn osv. Fokus på dette svekkes til fordel for en politisering, maktkamp osv. Det er det sosiale spill. Da er det slik at de faglig flinke menneskene etter hvert erstattes av sosialt flinke mennesker. Hva er forskjellen? Egentlig er nok dette satt på spissen, for de fleste ledere bør nok ha begge egenskaper. Men det er vel ikke tvil om at dyktighet på det sosiale og det faglige ikke er likt fordelt mellom mennesker.  Når innslaget av sosialt spill forsterkes, vil filteret justeres slik at sosiale egenskaper blir mer og mer dominerende. I seg selv vil jo dette forsterke det sosiale spillet og etter hvert vil faglig dyktige individer som ikke behersker det sosiale spillet like godt, miste sin innflytelse. Resultatet er en selvforsterkende prosess som ender med en overopphopning av råsterke sosiale spillere i de mest innflytelsesrike posisjoner. Og når først dette har bitt seg fast, så er vi tilbake til utgangspunktet. Nemlig at disse mest innflytelsesrike også bruker sin innflytelse på den videre rekrutering. To tiltak må til for å bryte dette mønstret. Det ene er at ledere mister innflytelsen på rekruteringen. Det andre er at grasrota får demokratisk innflytelse på rekruteringen.

 

Fra æreskultur til verdighetskultur til offerkultur

Det sosiale samspill står som sagt i motsetning til æreskultur. Det var det jeg i gamle dager kalte for en vertikal sosial orientering. Det sosiale samspill representerer det jeg, den gangen, kalte for en horisontal sosial orientering. Til tider har jeg kalt det for en samarbeidskultur. Nå snublet jeg over en kommentar i Morgenbladet 26 Nov 2015, av Toril Moi. Den adresserer en pågående debatt, i USA, om traumevarsling. Skal studenter varsles om mulige traumetriggere i den litteraturen de må tygge seg gjennom? Vi skal ikke inn på den debatten her. Men Moi kommer inn på en omdiskutert artikkel av sosiologene Bradley Campbell og Jason Manning. Den heter noe slikt som «mikroaggresjon og moralske kulturer». Her handler det, etter sigende, om at USA er i ferd med å utvikle seg til en offerkultur. Vi snakker offerkultur når en høy prosent av befolkningen i stadig større grad påberoper seg en offerrolle og «forlanger» at samfunnet skal ta tak å ordne opp i dette. Igjen, dette er ikke temaet her. Men dette trigget meg til å reflektere enda mer over dette med æreskulturer og verdighetskulturer.
Jeg reflekterer slik:

 Æreskulturer har sin biologiske bakgrunn i rivalisering, som jo egentlig handler om kampen om ressurser. Biologene skiller mellom utgruppe og inngruppe. Rivalisering forekommer selvsagt både i inngrupper og mellom grupper (utgrupper). Men inngruppens interne liv preges også andre mekanismer som kommer fra slektskapsseleksjon. Rivalisering handler, i sin mest primitive form, om styrkeforhold. Den sterkeste vinner. Det er dette som er alfa-strategier. Vi har sterk biologisk programmering for denne type atferd. Derfor er den veldig nærliggende, sånn rent impulsmessig sett.
Men verdighetskulturer har også en tilsvarende biologisk programmering. Den er basert på slektskapsseleksjon. Den krever mer selvkontroll for å overstyre alfa-tilbøyelighetene. Like fullt har vi en biologisk programmering i denne retningen. F.eks. empati og evne til gjensidighet, samarbeid. Det er det jeg kaller for feminine verdier.

Det som er interessant er at rettferdighetsbegrepets to forskjellige innhold, stammer fra disse motsetningene. I æreskulturer orienterer rettferdighet seg rundt gjengjeldelse, mens i verdighetskulturer er det mer fokusert på likebehandling.

Et annet interessant aspekt ved dette er at verdighetskulturen er sårbar for utnyttelse. Det er viktig å presisere at dette er en sosial sårbarhet. Verdighetskulturen er langt mer robust i forhold til andre utfordringer.

Den sosiale sårbarheten skaper med andre ord et behov for maktmidler for å holde æreskulturelle elementer i sjakk. Da snakker jeg om en tredjepart som «ordner opp» når uoverensstemmelser kommer ut av kontroll. I æreskulturer ordner partene opp seg i mellom. Går det ikke på fredelig vis, sloss man til man får en tydelig vinner og taper (dominans). I en verdighetskultur er «sloss»-alternativet erstattet med en ordensmakt. I naturtilstanden tilsvarer dette f.eks.to rivaliserende som sloss og en alfahann som ordner opp og gjenoppretter freden mellom dem. I en sivilisasjon er denne rollen overtatt av en rettsstat. Dermed vil elementer fra begge kulturene overleve videre i et verdighetsbasert moderne samfunn. Og ofte er dette konkurrerende strategier som typisk vil bølge frem og tilbake i samfunnet. Sårbarheten for utnyttelse kommer fra flere hold. Jeg har tidligere vært inne på begrepet «statsmonster». Da er det staten selv som forlater verdighetsidealene og forfaller over i en æreskulturell modus. Men vi har også den formen for utnyttelse som er benevnt som offerkulturen. Da er terskelen for å rope på overmakten svært lav. Hver minste fornærmelse gjøres til et statlig anliggende.

Vi har også den varianten av det at noen evner å nedkalle «gudenes vrede» over hodet på dem man ikke liker. Et typisk eksempel jeg har nevnt mange ganger før er når man innførte dødsstraff for blasfemi i Pakistan. Da økte anmeldelses-frekvensen dramatisk. Plutselig har man tak i et mektig virkemiddel for å ta den forhatte naboen.

Poenget er som sagt at verdighetskulturen er en skjør kulturell konstruksjon. Når den først virker er den meget effektiv og skaper de beste forutsetninger for et levende, robust og vitalt samfunn. Men sårbarheten er at det skal lite til for å velte det store lasset. Da er vi tilbake til blant annet de mekanismene som beveger det sosiale samspillet over på det sosiale spill. En annen variant av dette er å se på overgangen mellom en slektskapsbasert atferd til spillteori. Se også her.

En nyanse man kan trekke her er forskjellen mellom en ideell verdighetskultur og en rettighetskultur. Den ideelle verdighetskultur er den man typisk finner i en velfungerende harmonisk familie. Og her fungerer den fordi vår biologiske programmering for slektskapsseleksjon får dominere samspillet. Men et slikt samspill er som sagt sårbart. Vårt samspill er basert på respekt og tillit. Vi verdsetter og støtter hverandre helt naturlig. Vi har tillit til hverandre, og vi svikter aldri hverandre. Samme type atferd i større sammenhenger får gjerne stemplet «naiv». Det å være naiv er å basere seg på den samme tilliten, når man burde være obs på risikoen for at vi har å gjøre med mennesker som ikke er til å stole på og som ikke har noen høy terskel for å falle deg i ryggen. Mennesker som kommer fra små steder hvor interaksjon med omverden er begrenset vil typisk kunne bli betegnet som «naive». Sett i dette lyset er jo forklaringen enkel. I slike små grupper er som regel graden av slektskap høyere. Naturlig oppfører vi oss deretter. Og vi lærer ikke «den brutale virkeligheten» før vi kommer ut av dette og for brynt oss på storverden der ute. Slike erfaringer vil få de fleste av oss til å møte fremmede mennesker med mindre tillit. Tap av tillit svekker verdighetskulturen. Igjen er vi på overgangen mellom biologisk programmering basert på slektskapsseleksjon og det man kaller for gjensidig altruisme. Da er det spillteori som gjelder. Men verdighetskulturen er ikke nødvendigvis tapt. Og her vil jeg påpeke at mennesket nok står i en særstilling. Dyrearter i organisert samfunn, kan enten kun basere seg på slektskapsseleksjon og mildere deler av gjensidig altruisme. Dette setter begrensing på gruppestørrelse. Typisk vil gruppen splitte seg opp i flere rivaliserende enheter.  Unntaket finnes blant innsekter som maur, veps og bier. De kan fungere sammen i store tall. Men da er alt fra roller til atferd predefinert fra naturens side. Menneskets særstilling er at det evner å organisere seg i store grupper ved bruk av kognitiv kapasitet og sosiale mekanismer. Den litt nedgraderte varianten av verdighetskulturen kan kanskje kalles for rettighetskulturen. Forskjellen på disse to er at fremmedmenneskets egenverdi i høy grad erstattes med rettigheter. Når jeg sier fremmedmennesker, så er det selvsagt fordi i at subkulturer, smågrupper, familier osv. fortsatt vil ha store innslag av den ideelle verdighetskulturen. Det er mennesker som kjenner hverandre og stoler på hverandre. Men når den sosiale distansen øker og vi blir fremmede for hverandre, så har vi et system som gjør at vi fortsatt innvilger hverandre verdi i form av rettigheter. Her gjelder selvsagt også gjensidig altruisme og spillteori, men i alle forhold hvor tillit er viktig, er dette nedfelt i overenskomster, avtaler, lover og direktiver. Alt dette er sosiale mekanismer som kulturen har utviklet og som kompenserer for en svekket verdighetskultur. Selvsagt vil det være dette enhver sivilisasjon må bygge på. Men, som sagt, dette er ikke det optimale. Store organisasjoner er ofte organisert i mindre grupper. Innenfor disse gruppene kan den gode gamle verdighetskulturen igjen fungere, og det er et stort tap for gruppen dersom dette går tapt.

Alt dette forteller oss at verdighetskulturen, eller samarbeidskulturen på ingen måte er en naturlig selvfølge. Man må forstå dens styrker og svakheter. Og dette må tas med i regnestykket i all politisk planlegging. Jo mer man forstår av disse mekanismene, desto bedre er det mulig å utvikle de forsvarsverkene som skal til for å bevare denne kulturformen. For den vil alltid være under angrep. Vi har haukene i samfunnet. De roper gjerne på handling i form av mer straff, mer krig og flere bomber. I skrivende stund er vi også under press fra islamismen, som jo forfekter demokratiets svakhet. Det kan se ut som de definitivt har forstått den lille tuen som skal velte det store lasset. Den lille tuen kalles terrorisme. Terrorisme skaper frykt. Vi kryper til overmakten, der den måtte finnes. Noen til religioner, andre til staten og noen til totalitære ideologier. Samfunnet polariseres.

Og opp i alt dette fristes vi til å gi opp fundamentale verdier, nedfelt i menneskerettighetene. «Forby Islam!». Da har vi kastet livssynsfriheten over bord. «Ta fra dem stemmeretten!». Da har vi kastet demokratiet over bord. «Hiv dem ut!» Da har vi kastet menneskeverdet over bord. Ved å gjøre dette etterlever vi terroristenes vilje. For ut av dette bryter samarbeidskulturen sammen. Vi kommer i konflikt med oss selv. Rasjonaliteten mister sin stemme, og vips så er vi en æreskultur. Utfallet av en slik prosess er uforutsigbar. Men som Einstein en gang sa, at han visste ikke så veldig mye om den tredje verdenskrig. Men den fjerde verdenskrig vil mest sannsynlig bli utkjempet med stokker og stein. Er det det vi ønsker for våre etterkommere?