Det tilbedende mennesket

Det er neppe tilfeldig at det står i bibelen at «Du skal frykte og elske Gud». Frykten har utgangspunkt i alfa-mennesket: det mektige mennesket som har makt til å knuse deg. Kjærligheten har utgangspunkt i appellen om å oppnå allianse med det mektige. Min kjærlighet og lojalitet skal forhåpentligvis gi en avkastning i form av en sosial allianse med tilhørende lojalitet begge veier.
Da har vi et bakteppe som gjør at vi kan forstå vår evne til å bli tiltrukket av dominans, rent biologisk. Men selvsagt er det ikke slik at man alltid kan oppnå allianser med overmakten. Noen ganger kan overmakten være fullstendig illojal. Det er heller neppe tilfeldig at det står i bibelen «Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra meg i den evige ild …». Uttrykket «Jeg har aldri kjent dere» er en retorisk fulltreffer som signaliserer den absolutte illojalitet.  Dette refererer til at «du hverken tilhører min slekt (slektskapsseleksjon), eller min inngruppe (det sosiale samspill)».  Det er mye språkløs biologisk kunnskap i bibelen, fordi forfatterne er biologiske vesener som uforvarende setter sine biologiske spor i teksten.

Dersom jeg må forholde meg til en overmakt som er grunnleggende illojal, da har jeg et dypt og alvorlig problem.  George Orwell avsluttet sitt berømte 1984 med en sjokkerende setning som avslører en dyp innsikt i menneskets natur: «Han elsket storebror». Dette er en totalt uventet erkjennelse av hovedpersonen Winston etter at han, over langt tid, har systematisk blitt brutt ned av massiv gjennomgripende total overmakt. Først psykisk, deretter mer og mer fysisk ettersom han gjennomlever kjærlighetsministeriets torturkamre.  Det er neppe alle som erfarer overmaktens klamme hånd som reagerer slik. Men med referanse til det biologiske bakteppet over og til at våre tilbøyeligheter er diffuse så er det slett ikke utenkelig at noen reagerer med å elske. Kanskje kan dette være noe av årsaken til det såkalte stockholm-syndromet.
Men den ekte underkastelsen er en av flere mulige strategier.  Det er naturlig for mennesket å streve for egen dominans. Dette er en biologisk første-strategi fordi den har størst potensiale for reproduksjonsmessig gevinst. Manglende suksess forskyver innsatsen over på en ny strategi. Det er kampen om friheten. Hvordan sameksistere med overmakten og samtidig, beholde friheten? Og frihet er ikke bare frihet. Frihet er samtidig et spørsmål om verdighet og dermed også et meningsfylt liv. Siste skanse er kampen om overlevelse.

Jeg tror at for hver av disse fasene så har biologien en rekke strategier å by på. En slik strategi kan være den som Eva Lundgren kaller for normaliseringsprosessen.  Det er jo en ekstremfeministisk teori som ikke alle aksepterer. Men jeg tror absolutt det er noe i akkurat dette. Den har utgangspunkt i den observasjonen at noen kvinner som lever lenge i voldelige forhold etter hvert lærer seg å akseptere volden og undertrykkelsen som noe normalt. Ikke bare det, men hun inntar hans perspektiv og lærer seg å se verden med hans øyne. Hun blir en zombie, for å bruke Lundgrens eget begrep. Men jeg tenker at dette ikke bare i gjelder i forholdet kvinne mann. Dette er en strategi som kan utløses i enhver situasjon der enkeltmennesket må forholde seg til en uovervinnelig overmakt. Det er neppe den eneste strategien. Men det er ingen grunn til å benekte at den forekommer. Og jeg tenker at strategien kan ha en undertone av biologisk programmering i seg. Når kampen om dominans er tapt, og opposisjon kan være dødelig, da kan disse impulsene dempes ved å «elske storebror».
Og, som sagt er det nok god grunn til å referere tilbake til vår biologiske programmering til å tiltrekkes overmakten: «Du skal frykte og elske Gud».

Denne biologiske posisjonen kan vi også komme til ved å ta en titt på dyreverdenen. Her kan det ujevne møtet mellom den mektige og den svake være svært brutalt. Noen ganger dødelig.  Men den svake har fått med seg tilbøyeligheten til underkastelse. Den redder liv, og det gir den svake muligheten til å reprodusere i skyggen av overmakten. Derfor finnes denne strategien. Men, som sagt, alle flokkdyr er programmert til å søke seg oppover i hierarkiet. Alle vil dominere, være synlig og få oppmerksomhet. Genene belønner slike tilbøyeligheter fordi strategien er svært lønnsom. Men dette gjelder ikke for alle, for det er ikke alle som er like resurssterke. Da må det byttes strategi. Tilbøyeligheten til å måtte underkaste seg står i sterk konflikt med tilbøyeligheten til  å ville dominere. Og man kan tenke seg en stadig frustrasjon hos den undertrykte. Det er en frustrasjon som kan drive til stadige forsøk på provokasjon og til å trosse overmakten. Men for det svake individ er ikke dette særlig lurt i lengden. Men her kommer en feminin tilbøyelighet til hjelp. Hunner  beundrer de mest resurssterke hannene. Dette er en tilbøyelighet som er lønnsom fordi det gir de beste genene og den kommer i tillegg til den beskyttelse og trygghet som en alliert overmakt kan tilby. En slik tilbøyelighet lekker naturlig over kjønnsbariæren dersom ikke noe skulle tilsi at den ikke var lønnsom for hanner også. Og det er den, for de svake underdanige hannene. Dersom frykten går over i beundring vil dette dempe tilbøyeligheten til å ville provosere, og det vil dempe frustrasjon. Beundring og underkastelse går hånd i hånd. Underkastelsen er en nødvendig gest for å unngå risiko for angrep. Beundringen er en intern strategi for å klare å dempe stresset ved å leve med det. Jeg har ikke hørt om at dette fenomenet finnes hos andre enn mennesker. Men vi har klare indikasjoner på at det å leve i en flokk med bavianer, som et individ langt nede på rangstigen er et veldig belastende og ulykkelig liv. Målinger har vist at de jevne stressnivåene øker jo lengre ned man er på rangstigen. Når vi så vet hvor skadelig stress er, er det heller ikke tvil om at dette går ut over både helse og evne til å hevde seg.

Når vi så går til mennesket så er det sosiale hierarkiet over bredere enn hos våre slektninger menneskeapene. En moderat rangert menneskehann er jevnt over mer «nyttig» fordi behovet for støtte til fostring av avkom er mye større. Kanskje kan tilbøyeligheter som demper tendensen til å ville provosere være mer lønnsomt. For samlet skaper dette muligheten for en øket reproduksjonsmessig gevinst, også for den som er lengre ned på rangstigen.

Tilbøyeligheten til tilbedelse henger som sagt nøye sammen med tilbøyeligheten til å ville søke allianser hos de som er sterkere enn en selv. Den som har observert familier en del vil raskt oppdage at barn som regel blir mest hengivne til den strengeste av foreldrene. Man tolker det ofte som at det å ha klare grenser gir barn trygghet. Men en annen måte å forstå dette på er å se dette som et resultat av biologisk programmering. Da handler det om å komme under vingene til den mest dominante, noe som opplagt er den mest lønnsomme alliansen. Opp i mot dette er strenghet og det å sette klare grenser, bare signaler på dominans. Det er dominansen som tiltrekker og som gir barnet tryggheten. Og dette gjelder selvsagt ikke bare barn. For med allianser til overmakten har individet skaffet seg en ekstra trygghet og langt flere sosiale muligheter. Dette er viktige ressurser i det sosiale spill. Dette leder igjen til strategier som har den hensikt å behage overmakten. Og mennesker kan gå ganske langt på denne veien. Det kan handle om gaver, hjelpsomhet, lojalitet eller regelrett offer. De mest ytterliggående utslag av denne mekanismen har vi når mennesker ofrer sine egne barn til gudene.

En annen variant opp i dette er muligheten dette gir for avlasting av bekymringer. Her kan naturen hente opp barnets naturlige tillit til foreldre som en tilbøyelighet å bygge videre på. Barnet trenger ikke å bekymre seg fordi «mamma og pappa passer på. De vet alt, de er sterke og de tar vare på meg».  På samme måte kan et individ av lavere rang kaste av seg noen av sine bekymringer i skyggen av de store og mektige mennesker, som vet alt og kan alt.

Men hvem skal den store og sterke lene seg til? Her kommer selvsagt religionen inn i bildet.

Alfaattraksjon

For å få et enkelt begrep om dette, kan man kalle individets tilbøyelighet til å bli tiltrukket av og beundre alfa-mennesker, for alfa-attraksjon. Jeg tenker at dette handler om biologisk programmering.
Tilbøyeligheten er nok langt eldre enn mennesket. Og den kan manifestere seg i ønske om å behage, vise signaler om underkastelse, ofre, beundring som kan bevege seg helt over i ekstase.

Det er vesentlig å erkjenne at dette er en tilbøyelighet. Det er en biologisk programmering. Men mekanismen blir svært synlig i menneskets sosiale prosesser, fordi mennesket er en ekstremt sosial art, på høyt nivå. Jeg innfører begrepet da alfaattraksjon som en betegnelse på vår biologiske programmering i retning av dyrking av overmakten.
Enkeltmenneskets forhold til overmakten kan sorteres i forskjellige kategorier. Den listen jeg kommer opp med under, er ikke entydig, da ett og samme individ, nok kan passe i flere kategorier. Men listen er hensiktsmessig i forhold til å få frem de grove trekkene i denne type sosiale mekanismer. Måten denne sorteringen skjer på, handler grovt sett, om ressurser, strategi-optimalisering og sosial vekselvirkning, med alle de tilfeldighetene som her spiller inn. Den etisk fokuserte vil jo raskt oppdage at det ikke er noen rettferdighet i dette. Her er det vesentlig å forstå at naturen ikke er rettferdig, dyr har ingen rettferdighet, villdyret i oss er ikke rettferdig, steinaldermennesket er ikke rettferdig, alfa-regimet er ikke rettferdig. Dersom Gud eller staten har utgangspunkt i menneskets biologiske tilbøyeligheter, vil aldri, hverken guder, alfa-ledere eller stater bli rettferdige. Det eneste som kan kompensere for dette er rasjonalitet, og kognitive mekanismer, som noen ganger har kraft til å overstyre dette. Min liste over kategorier av enkeltindividers forhold til overmakten ser slik ut:

 

1)      Utvalgt
Å være utvalgt har biologisk utgangspunkt i parentale seleksjonsmekanismer. Individet «behager» overmakten. Overmakten fylles av velvilje overfor individet. Alt dette finner vi igjen i religiøse termer. Man er «Guds utvalgte» man er «Guds barn» og at «Gud fant velbehag i ham» osv. Dette er utgangspunktet for følelsen av berettigelse, at man er av «et finere slag». Det er vesentlig å forstå at dette ikke handler om fortjeneste. Kommer vi langt nok opp i eliten, er det å ha måtte arbeide seg opp, eller i det hele tatt, løfte en finger for egen rikdom, regnet som annenrangs. Sjekk ut adelen i England for noen generasjoner tilbake og oppdag at dette er tilfellet.
Å være utvalgt tilsvarer å ha unik reell etisk verdi. Man har verdi uavhengig av fortjeneste, kun fordi man er den man er. Om vi ser biologisk på det, handler dette likevel om ressurser. Vi har en naturlig programmering til å like (finne velbehag i) signaler på gode ressurser. Dette gjelder også foreldre. Heldigvis er det mange og omfattende unntak til denne regelen. Men, når dette manifesterer seg så innser vi at naturen er brutal og nådeløs. I den grad en art oppviser parentale seleksjons-mekanismer, så handler det om at de sterkeste og største av søsknene får første prioritet. De privilegerte kan så forsterke sin posisjon ved å hakke løs på sine mindre begunstige søsken. I de mest groteske tilfellene, når de svakeste omsider dør, av underernæring eller mishandling, så blir de matet til søsknene. Dette har sin religiøse parallell i utsagn av typen «Den som har mye han skal få mer, den som har lite han skal bli fratatt det lille han har».
Når vi hører uttrykket «Guds velbehag» så er det lett å koble det til at vi tenderer til å like de mest ressurssterke, forbinde det ressurssterke med det gode, og tilsvarende det svake med det onde.
Selv i vår kultur kan vi merke at det å ha flaks, f.eks. vinne mye penger, ofte driver individet kraftig opp på status-himmelen. Kanskje har det sammenheng med at når vi ser suksess, særlig den som kommer tilfeldig, så aksepterer vi det lettere, som en slags kollektiv ubevisst tro på «gudenes vilje».
En siste parallell er ideen om «Guds nåde». Den store teologiske diskusjonen handler om «tro kontra gjerninger». Blir vi frelst av tro, på Guds uendelige nåde og kjærlighet, eller frelses vi av våre gjerninger? Det biologiske utgangspunktet for dette er spenningen mellom berettigelse, altså det å være utvalgt, og fortjeneste, som tilsvarer gjerninger. Blir min evige skjebne avgjort av det jeg er (parental seleksjon) eller av min innsats (fortjeneste)? Vi ser jo også straks parallellen til to etiske grunnsyn på menneskeverd, nemlig etisk verdi kontra nytteverdi.

2)      Fortjeneste
For den som ikke opplever seg som ubetinget utvalgt av overmakten, vil neste naturlige steg være å henfalle til innsats. Her kommer verdier som hardt arbeid, innsats, lydighet og lojalitet inn. Dette krever selvsagt ressurser. Men den som lykkes i dette, kan da oppleve å «behage» overmakten ved sin innsats og ubetingede lojalitet. Men her blir det desto viktigere å synliggjøre sin absolutte lojalitet og selvoppofrelse. Alliansen med overmakten er betinget av absolutt lojalitet. Religiøse uttrykk som at «Gud er alt, jeg er ingenting» kommer fra denne tilbøyeligheten. Her kommer også tilbøyeligheten til «kadaverdisiplin» inn. Man oppviser absolutt lydighet og undertrykker alle tilløp til selvstendig tenkning og opprør. De fleste såkalte «grå mennesker» er i denne kategorien. I et alfa-regime er jo dette en fundamental mekanisme som sementerer alfaregimets grunnleggende maktbase. I det store bassenget av lydige og lojale mennesker, vil det alltid trekkes opp mennesker som er svært fortjenestefulle og lojale. Disse blir da fremhevet som helter og forbilder. Overmakten tildeler slike spesiell ære og privilegier, slik at de fremstår for massen som helter eller glansbilder. Resultatet er at produktiviteten øker, moralen stiger og alfaregimets overmakt forsterkes ytterligere.
Den religiøse parallellen til dette kan f.eks. være fortellingen i Bibelen om Abraham, den store «troshelten».
Som tidligere nevnt handler det etiske motstykket til dette om nytteverdi. Individet er avhengig av å være til nytte for overmakten. Det å være til nytte, evne til verdiskaping, avhenger av ressurser, ikke bare fysisk innsats, men også av sosial kapital. Om alt står bare på menneskets produktivitet, så vil selvsagt opplevelsen av egenverdi variere med i hvilken grad man lykkes med sin verdiskaping. Er mitt bidrag nok? Dette skaper et behov for å kompensere for manglende suksess. Her kan man finne minst to strategier som overlapper. Det ene er selvsagt den synlige tilbedelse, som jo er fysiske signaler på underkastelse. Man bøyer seg, man tiljubler overmakten eller man retter hendene mot overmakten, på samme måte som en toåring som søker retter hendene til foreldrene (tilknytnings-atferd). Den andre strategien er å ofre til overmakten. Ofring har kanskje røtter tilbake til før-menneskelig tid. Det handler om å bestikke overmakten med gaver. Gaver er et tegn på vilje til lojalitet og vennskap. Det handler med andre om alliansebygging. Når vi kaller det for «ofring», så handler det om at gaven virkelig koster noe (handicap-prinsippet). Det signaliserer en dypgående vilje til å ofre alt for overmakten. Alt dette handler om en ting. Det er å unngå å havne i overmaktens unåde. Det er å vise at mine underkastelses-signaler ikke bare er overflatisk øyentjeneri, men kommer fra det dypeste av mitt indre. Dette gjenspeiler det sentrale dilemmaet i det sosiale univers. Vi kan ikke se hverandres indre mentale univers. Så hvordan kan overmakten skille mellom overflatisk øyentjeneri, og ekte tilbedelse fra dypet av et menneske? Strategien er å forsterke signalet ved ekte offer. Et ekte offer er noe som har en reell kostnad for individet. Men individet er fortsatt avhengig av overmaktens bedømmelse. Overmakten har alltid definisjonsmakten. Derfor er den investeringen som gjøres alltid et sjansespill. Det er vesentlig at overmakten ikke får teften av denne usikkerheten. For ene og alene det, at en slik usikkerhet eksisterer avslører motivet som falskt. Sannsynligvis har dette gitt oss en evne til å skjule motivet for oss selv, og at motivet fremstår i psykologisk forkledning som en ekte inderlighet, beundring og kjærlighet til overmakten.
Vi vet at tilbøyeligheten til å ofre, til tider har tatt groteske dimensjoner, i form av menneskeofring. Igjen kan vi ty til fortellingen om Abraham, som viste Gud sin «villighet» til å gjøre nettopp dette, men hvor Gud stoppet ham. Vi innser jo ganske raskt en allmektig og allvitende gud, jo selvsagt har det som vi mennesker ikke har, nemlig røntgensyn rett inn i vårt mentale univers. Dermed er slike ritualer logisk unødvendige. Dette er en motsigelse som kan eksistere fordi de religiøse forestillingene, av gode grunner, ikke er helintegrert i vårt mentale univers.
Det kan være at vi her snubler bort i opprinnelsen til skattelegging. Kanskje har dette begynt som «gaver til kongen», fortsatt som «krav om gaver til kongen», blitt redesignet og fungerer i dag som vår betaling av skatt til staten.
Sannsynligvis er det det samme tilbøyeligheten som er i sving i forhold til religiøse institusjoner. Jeg husker en brosjyre fra adventist-samfunnet hvor forsiden var preget av en hånd på pengesedler, med påskriften «Hva med Guds del?». Denne brosjyren handlet om praksisen med tiendebetaling. Adventistsamfunnet ble finansiert på denne måten. Og det er klart, jo flinkere medlemmene var til å følge opp dette, desto mektigere ble samfunnet. Dette er en strategi som spiller på akkurat de samme tilbøyelighetene, altså på steinaldermennesket i oss. Det er interessant også å studere hvor lett dette ble sementert i kulturen, og gjort til et moralsk spørsmål. Da handlet det selvsagt ikke bare om teori. Adventistsamfunnet hadde et skinndemokrati, med utvalg som peket ut de som kunne stå på valg til verv i menigheten. Her telte selvsagt hver krone i bidrag til samfunnet. De som ikke hadde råd til tiende, fikk heller ingen posisjon i menigheten.
Dette er et utmerket eksempel på veien fra biologi til kultur, og videre inn i det moralske.
Den teologiske spenningen mellom berettigelse (nåde) og fortjeneste (gjerninger) eksisterer selvsagt den dag i dag. Vi har forskjellig vektlegging mellom forskjellige religioner. I Islam, legger man mindre vekt på fri vilje, men desto mer vekt på at alt er Allahs fortjeneste, og at de som blir frelst, til syvende og sist kun har Allah å takke. Dette på tross av at man jo kan gjøre et kupp med å bli selvmordsbomber (det absolutte offer), og komme rett i paradis, med tilhørende privilegier. Men går vi til bunns i dette, så er alt på Allahs nåde. Vi finner det motsatte i mange andre religioner. F.eks. i katolisismen, og i jødedommen. Jeg hørte en gang på radioen at kristne ofte spør jøder «hva tror dere på?». Det er ikke nøkkelspørsmålet i jødedommen. Nøkkelspørsmålet er «hva gjør dere?». Jødedom handler veldig mye om ritualer og handlinger. Da er vi over på fortjeneste-strategien.

3)      Usynlig gruppe
I enhver organisasjon, enhver stat, enhver organisering så finner man en stor base av usynlige mennesker som står for alt det praktiske. I denne gruppen vil vi selvsagt finne alle nyanser, også de som opplever seg som berettiget, men kanskje mest av de som har innsett at uten innsats, så faller livet sammen (kategori 2). At deler av innsatsen går til eliten, får så være. Så unngår vi forhåpentligvis overmaktens vrede. Og i den grad man skulle komme negativt på overmaktens radar, så er det absolutt en fordel å kunne vise til hardt arbeid og innsats, som også har kommet overmakten til nytte. Man appellerer til egen nytteverdi, vel vitende om at det ikke er noe annet som teller. Og her finner vi selvsagt også et bredt spektrum, alt fra de som virkelig sliter med å få endene til å møtes, til de som har mer suksess og skinner av egen fortjeneste. Men de har det til felles at de ikke er på radaren til overmakten. Noen har selvsagt ambisjoner om å komme dit, da selvsagt med positivt fortegn. Andre de som sliter, og som gjerne må ty til normbrytende strategier for å få sine livsligninger til å gå i hop, vil selvsagt foretrekke usynlighet. I alle tilfelle vil ofte religionen fungere som en substitutt for den verdslige overmakten som de ikke evner å få et forhold til, eller som de frykter. Ideen om en allmektig kjærlig Gud, som bryr seg om meg personlig, som støtter meg, vil da kunne gi tilværelsen den meningen som er nødvendig for å få styrke til å gå gjennom et liv i skyggen, hvor ellers nytteverdi er det eneste som teller.

4)      Uverdig gruppe
Om man ikke er berettiget, og heller ikke oppfattes som spesielt fortjenestefull, kan det hende man pådrar seg et stempel som sorterer en inn i forskjellige kategorier av uverdighet. Slike stempel er som oftest karakteristikker. Karakteristikker tildeles gjerne uten at man vet det selv, enten bak ens rygg, eller stilltiende. Når overmakten omtaler slike grupper, så handler det om å «oppdra folket», og styrke moralen i gruppen. «Vi må ikke bli som dem». Sannsynligvis er det langt færre som føler seg sortert inn i gruppen, enn som stilltiende defineres inn i gruppen. Dette kommer jo an på hvor klar karakteristikken er. Om man f.eks. omtaler gruppen «svikefulle mennesker», eller «øyentjenere» eller «løgnere», så angår jo dette ikke «meg», jeg driver jo ikke med løgn, eller svikter gruppen osv. På den måten styrkes moralen i gruppen, ved at man definerer de uverdige, som en slags underkaste som vi andre kan heve oss over.
I den grad noen føler seg truffet og identifiserer seg med karakteristikkene, så blir jo dette et stempel, og man tildeles rollen som en person til bry, til pest og plage for samfunnet.
I den grad at dette blir for tydelig, kommer man i en situasjon hvor hverken innsats eller offer kan bøte på tilstanden.
Uansett hva vedkommende gjør, så blir dette fortolket negativt. Er man snill og selvoppofrende, så blir dette fortolket som falskhet og som smisking og bestikkelser. Jobber man hardt, så er det skuespill, eller «ja, det skulle bare mangle at han ikke jobbet», eller «hva er det han prøver på?».
Det fortelles at bystaten Sparta en gang sto i et slag de ikke kunne vinne. Men de var kjent for å ha svært modige og heroiske soldater, som kjempet til siste mann. Så fortelles det at en dag ble en av soldatene syk. Det var visst øyebetennelse eller noe slikt. Så han ble tilbake i leiren, mens de andre dro på slagmarken. Akkurat den dagen kom det store slaget. Og alle soldatene ble slaktet ned, utenom denne ene, som var «hjemme» på grunn av øyebetennelse. Det er nærliggende å tanke at da hadde jo denne mannen flaks. Men det er slett ikke tilfellet. Han ble stemplet som en feiging og en unnasluntrer. Da han kom hjem ble han behørig satt utenfor det gode selskap. Og uansett hva han gjorde eller ikke gjorde, så ble dette negativt mistolket. For motivet lå jo tykt utenpå. Han forsøkte på å gjenopprette en ære som for alltid var tapt. Så fortelles det at den dagen kom da Sparta igjen var i krig. Det kom et nytt slag. Da fortelles det at denne soldaten var svært ivrig, gjorde kraftfull innsats og tok store sjanser. Og det endte selvsagt med at han ble drept. Endelig hadde han muligheten til å vise at han ikke var den feigingen de andre skulle ha det til.
Men selv dette var ikke nok, for spartanerne, som jo bare reagerte med et skuldertrekk. For det var jo så forståelig at han ville gjøre nettopp dette, i et forsøk på å gjenopprette sin ære.
Poenget er at om man først er havnet inn i en gruppe av uverdighet, så vil innsats ikke lengre være tilstrekkelig. Det handler i stor grad om avindividualisering. Et sosialt stempel er en kategori. Og innenfor den kategorien så tillegges egenskaper uavhengig av individet. Uansett hva individet gjør, eller ikke gjør så overtolkes alt negativt, og det bare forsterker stemplet. Individet vil aldri oppnå overmaktens gunst, unntatt i de ytterst få tilfellene hvor individet selv blir mektig nok til å manøvrere ut overmakten, og dominere den.
Vi finner selvsagt mange religiøse eksempelet på dette, hvor mennesker og grupper av mennesker karakteriseres i negative vendinger. Det kan handle om «de vantro», eller mennesker fra andre religioner, etnisiteter osv. Men vi har også et motstykke til dette, i kristendommen. Kristendommen startet jo som en opprørsbevegelse som på ingen måte stod i noe lojalitetsforhold, hverken til den romerske eller jødiske overmakten. Her er det passasjer i Bergprekenen som neppe kan forstås annerledes «Jeg var syk, du kom ikke og hjalp, meg, jeg var i fengsel … osv. Det du har gjort mot en av «mine minste» har du også gjort imot meg.
Jeg tenker at dette handler om gjennomskuelsen av denne tendensen i oss mennesker, at vi tenderer til å sparke de som ligger nede, at vi viser vårt sanne jeg i måten vi behandler samfunnets «uverdige» på.

5)      Opprør
Vår tilbøyelighet til opprør er best beskrevet her. Det styrkemessige forhold til overmakten, er avgjørende for hvilken form opprøret tar. Her foreslår jeg følgende kategorier:

a.       Rivalisering
Dersom vedkommende opprører opplever at maktforholdet mellom ham/hun og overmakten er uavklart, kan dette utløse opprør. Makt handler om ressurser. Og da tenker jeg ikke bare på økonomiske ressurser, men på hele spektret av individets totale kapital. Man må være frisk og attraktiv (fysisk kapital), smart og kunnskapsrik (mental-kapital), ha et godt fundament av økonomiske ressurser, og til slutt et godt sosialt nettverk, kombinert med god sosial appell. En maktovertakelse avhenger alltid av sosiale ressurser (sosial kapital). Det avgjørende blir kampen om det grå mennesket. Hvilken vei vil den store hopen av innflytelsesrike mennesker tro at dette går. Det grå mennesket er opportunistisk. Her er det snakk om machiavellisk spill i den hensikt å spille det grå mennesket over på sin side. Så det er den ene varianten, det sosiale spill. Den andre varianten er åpen krig. Da vil jo kampen som regel avgjøres av økonomiske ressurser.

b.       Underlegent åpent opprør
Et åpent opprør fra en underlegen posisjon er som regel fatalt. Da handler det om demonstrasjon av et eller annet slag. Typisk kan det handle om en overmakt som tråkker over grenser som opprøreren ikke klarer å leve med. Det kan være moralske grenser, trakassering, diskriminering, religion osv. Det ligger selvsagt både en moralsk og sosial gevinst i å utvise denne type mot. Som regel er jo det fatalt. Men opprøreren går jo da undergangen i møte med hevet hode. Dette handler om at skjebnen er selvvalgt. Den biologiske drivkraften handler om synlighet, stolthet og heroisme. Det kan også handle om at alternativet er å leve i ydmykelse, noe som oppleves som skammelig og fornedrende.

c.       Sabotasje
Sabotasje er skjult opprør. Overmakten er overlegen. Man ser ingen gevinst i åpent opprør, men undergraver overmakten så godt man kan, enten ved passivitet, aktiv sabotasje, eller forskjellige former for kriminell virksomhet. En del av dette er også personlig skjult opprør. Man er illojal mot overmaktens direktiver så lenge sannsynligheten for å bli tatt er liten. Sabotøren lever under overmakten, forholdsvis rasjonelt, men som en stille protest, der det er mulig uten å komme på overmaktens radar.

d.       Definert fiende
Den som blir definert som fiende av overmakten er jo i en svært vanskelig posisjon. Så langt jeg kan se finnes de muligheter som er nevnt under. Som regel, for det utilstrekkelige mennesket, er den eneste realistiske opsjonen å bli prisgitt, som er siste opsjon.

                                                               i.      Få overmakten til å endre mening
Her kan man forsøke på innsats, offer eller underkastelse, eller man kan anstrenge seg hardt for evt. å bli omdefinert, for eksempel, fra å karakteriseres som kriminell, til å ha en sosial lidelse. Med referanse til den gamle historien om soldaten fra Sparta, er det stor sannsynlighet for at uansett hva man gjør, så finnes der et fortolkningsskjema som bekrefter stemplet og dermed også fiendskapet. Vi må ikke glemme, at erkjennelse i det sosiale univers er en svært så kompleks og usikker prosess. Alfamennesket har dermed som regel stort handlingsrom i forhold til å definere virkeligheten i stedet for å erkjenne den. Appell til realiteter eller forståelse vil derfor sjelden være interessant for overmakten. Da gjenstår det etiske appeller. Man kan jo appellere til at «jeg er et menneske», og i våre dager i vår kultur med menneskerettigheter, kan vil dette kunne være det sterkeste kort man har å falle tilbake på. Fordi menneskerettighetene står sterkt. Ellers vil som regel enhver henvisning til naturlig empatisk appell, som regel prelle av, fordi den er nøytralisert av forakt, fiendebilder og hat. Overmakten er ikke interessert i deg, som person. Du har neppe noen nytteverdier å komme med som kan interessere, og det etiske menneskeverdet er som regel for lengst tapt i en avindividualiseringsprosess, hvor du etisk sett er umenneskeliggjort. Så da er ofte det eneste gjenstående at man har menneskelige gener, og derfor rent faktisk tilhører samme art som overmakten, altså appell til beskyttelse via menneskerettigheter. En moden overmakt vil kjenne disse mekanismene, og ta tilbake menneskeligheten, og søke å gjøre det beste ut av situasjonen, alle parter tatt i betraktning. Det er kun i en slik setting at overmakten er lydhør for appeller av ymse slag. Vi skal være klar over at biologisk programmering ikke er på den utilstrekkeliges side i slike situasjonen. Alfa-svaret er en brutal respons. Der kan saktens finnes en arena for forklaringer og appeller, men kanskje ikke. Uansett, alfasvaret handler oftest om å vise styrke og dominans. Her er det ikke plass til «sentimentalitet». Auto-responsen er som regel en brutal, voldelig en. Det er det som slår best an i massen. Jo mer brutalitet, desto mer synlig er makten, desto større alfa-attraksjon. Det grå mennesket jubler, kaster seg ned og tilber mer intenst enn noen gang. Det å bli definert om fiende handler ofte om strategi. Som det står i Rom 9.17:

For Skriften sier til farao: Jeg lot deg stå fram for å vise min makt på deg, og for at navnet mitt skal bli forkynt over hele jorden.

Når Gud definerte farao som fiende, så var det en del av en strategi for å skape seg en arena, slik at han kunne demonstrere sin makt for folket. Dette handler ikke om erkjennelse av fienden, det er en definisjon. Å definere fienden er ikke en erkjennelse, det er en språkhandling. Og handlingen har som regel en hensikt. Ofte handler dette om muligheten til å vise makt, skape seg fiender slik at man kan oppvise makt. Dette er innpisking, og det slår over i det emosjonelle. Det forsterker alfa-attraksjonen.
I en slik setting vil alle appeller kun være en del av spillet. Appeller blir bedømt som egoistiske eller manipulerende forsøk på å unnslippe. Det kan forverre den videre prosessen.

                                                             ii.      Unnslippe overmakten
Her får vi igjen en sortering på ressurser. Ressurssterke mennesker kan unnslippe overmakten, ved å flykte ut av overmaktens nedslagsfelt, skjule seg, bytte identitet osv. Når vi ser på flyktningestrømmer oppdager vi jo raskt at her er en viss sortering, altså at de som kommer som regel i gjennomsnitt er mer ressurssterke enn gjennomsnittet der de kom fra, eller man har ressurssterke støttespillere i hjemlandet.
Impulsen om å ville flykte eller gjemme seg for overmakten er biologisk programmert. Den er basert på frykt. Den eller de som er så ulykkelige å falle i overmaktens unåde, har sannsynligvis sin største mulighet i forsøket på å flykte. I våre dager er selvsagt dette mer komplisert. Innenfor en nasjonalstat vil overmakten stå i allianse med alt som kan krype og gå av innflytelsesrike personer. Man vil altså slite alvorlig med tilgang til hjelp fra sosiale nettverk. Og, nasjonalstater samarbeider jo. Dersom man er kriminalisert, betyr ofte ikke landegrenser så mye lengre. Slik at muligheten til å unnslippe overmakten i form av en stat, blir verre og verre år for år.
I religiøs tradisjon ser vi jo raskt parallellen med forestillingen om «det evige brennende helvete». For det å dø er jo på en måte å unnslippe. Det var nok mange, etter krigen som ble rasende fordi Hitler tok livet sitt og dermed unngikk oppgjøret. Det evige brennende helvete representerer en tanke hvor fienden aldri unnslipper og må leve i sin straff og fornedrelse til evig tid.

                                                           iii.      Avskaffe overmakten
Dette er som regel ikke en opsjon så lange man er Jørgen Hattemaker. Jeg har jo allerede vært innom «opprør». Selvsagt kan det handle om demokrati, og innflytelsen er redusert til en stemme (dersom man blir funnet verdig til å stemme). Den Arabiske Våren er en kostbar lærdom for oss alle. Den ble utløst av en enkelthendelse, et maktovergrep mot en «Ahmed Hattemaker» som forsøkte å livnære seg selv og familien ved å selge grønnsaker på torget i Tunisia. Sannsynligvis tilhørte han ikke de mer mektige sosiale grupper som sannsynligvis hadde lobbet, bestukket seg til «rett til å selge mat på torget». Han ble definert som fiende av overmakten og brutalt bortvist fra torget. Så han tente fyr på seg selv utenfor parlamentet. Dermed tente han også Den Arabiske Våren. Slik kan man ende opp med å sparke bein for overmakten, enda dette neppe var intensjonen. Og det kostet jo hans liv.
Den Arabiske Våren har vel også lært oss at en ting er å sette i gang revolusjoner som feier overmakten av banen. Men hva kommer i stedet? Sannsynligheten er stor for at det maktvakuum som oppstår i slike situasjoner blir, som regel, blir fylt av enda verre krefter. Det er en naturlig logikk i dette. For revolusjon er krig. Det er på brutalitetens vilkår. De som er i spissen for dette, er jo sjelden fredelige tenkende mennesker. Det er alfa-mennesker, av det opportunistiske slaget. Det er et lederskap som er brutalisert av egne prosesser. Revolusjon ender som regel opp med noe enda verre enn det som var.

                                                           iv.      Være prisgitt overmakten

 



Jeg googlet «china execution» og fikk opp mange forferdelige bilder. Dette bildet viser en dømt kvinne som blir ført bort for å henrettes.  Studer de tre som håndterer henne. Dette er «grå mennesker». Legg merke til ansiktsuttrykkene. Hva ser du? Det grå mennesket liker ofte sin rolle. Dette er det tilbedende menneskets sanne ansikt.
Det å være prisgitt overmakten kan i verste fall ende på denne måten. Overmakten selv, myndighetene, domstolene vises ikke på dette bildet. Dette er et karakteristisk trekk ved den menneskelige måte å organisere seg på. I en sjimpanseflokk, er det som regel alfaen selv, som deler ut julingen. I et menneskebasert alfa-regime er overmakten tilbaketrukket, og ugjerningene praktiseres av et tykt belte av grå mennesker.  Uttrykket «Det grå mennesket» viser ikke til enkeltpersoner. Det viser til biologiske krefter som er i oss alle. Følg gjerne linken, og les om f.eks. om fengselseksperimentet ved Stanford. Oppdag at vi alle har potensiale til å bli grå mennesker. Det grå mennesket er det sanne tilbedende mennesket. Det er det amoralske, som går på akkord med alt, som tjener overmakten i tykt og tynt. Uten det grå mennesket kunne ikke overmakten fungere.
Selvsagt er ikke alle mektige krefter så brutale og nådeløse. Men uansett er det å komme i denne situasjonen hvor alle opsjoner er oppbrukt og man er prisgitt, kanskje noe av det verste som kan skje et menneske. For det handler ikke bare om det å bli rammet av en ulykke, men om å få «hele verden mot seg». Det handler om at et stort flertall i dine omgivelser ønsker deg noe vondt. Det som kanskje er verst er om man selv føler seg skyldig i dette. Det er som regel ikke mye trøst i dette. Det som uansett er viktig er å aldri gi overmakten det moralske overtaket i mitt mentale landskap. Husk at uansett hva som skjer, så er det et område hverken grå mennesker eller overmakten kan komme til, det er individets eget mentale univers. Man kan leie hesten ned til vannet, men man kan ikke tvinge den til å drikke. Det er fullt mulig å sette egne moralske standarder i seg selv. De kritiske spørsmål kan stilles? Er dette den beste, og mest moralske måten å handtere problemet på? Er dette uttrykk for et godt menneskesyn? Ville de grå mennesker ha gjort dette mot sine egne sønner og døtre? Hva er det gode menneskesyn, om ikke det oftest sammenlignes med en mors omsorg for sitt barn? Overmakten kan saktens få den fysiske overmakten over deg, du kan dømmes fornedres og sanksjoneres. Men den moralske kampen i deg selv, er fortsatt din. Empatisk etikk er den største garantist mot å bli misbrukt som retorisk forsvar for nedverdigende og umenneskelig behandling.
Når det er sagt så setter selvsagt empatisk etikk også krav til individet selv. Den modne overmakt handler også noen ganger i avmakt. Individer som utgjør en risiko for samfunnet må selvsagt handteres på en slik måte at de ikke lengre utgjør en risiko. Det innebærer selvsagt inngrep. Selv en moden mor skjønner det. Men det er forskjell på denne type inngrep, og maktovergrep motivert av aggresjon. Den modne handling er rasjonell, men den krever kontroll over aggresjon. Den umodne handling er den biologinære, den går på autopilot.
En overmakt som handler på impulser av aggresjon, forakt hat eller dominans er en umoden overmakt. De er syrt av steinaldermennesket, og har kanskje fungert best som alfa-hanner i en sjimpanseflokk og i alle fall ikke som ledere i en moderne sivilisasjon.

Det modne samfunn som den mest usexy overmakten

Det modne samfunn sliter med det problem at det avstår fra veldig menge av de biologiske virkemidler som alfa-mennesket har i sin verktøykasse. Dermed vil maktapparatet fremstå som tørt, kjedelig og tannløst. Det vil si at det mangler alfa-attraksjon.
Dette er en fundamental svakhet i enhver moderne demokratisk sivilisasjon. Rent naturlig og på autopilot faller vi for, den synlige overmakt med de egenskaper som gjorde den mektig i steinalder-samfunnet. Et demokratisk flertall handler også om størrelse. Det gir oss automatisk impulser om å forakte de som er mindre. Her vil vi alltid ha en base av mennesker som på grunn av alfa-attraksjonen alltid vil stemme der de tror flertallet er. Det kan gi en selvforsterkende effekt. Selvsagt har vi også den motsatte effekten, nemlig at noen alltid vil stemme imot den bestående overmakten, uansett hvem det måtte være eller hva den måtte stå for. Kanskje kan vi kalle det for det motsatte av alfa-attraksjon, nemlig alfa-forakt.

Uansett vil det i et uregulert demokrati, ligge en latent mulighet for flertallstyranni. Da er det alt som er for mindretall som er i fare.   Det kan være etniske, religiøse eller seksuelle minoriteter, men også sorteringer av sosiale konstruksjoner står i fare. Da kan det handle om alt fra yrkesgrupper, til arbeidsledige, alenemødre, kriminelle eller mennesker med mentale skavanker av forskjellig slag. I tillegg til alfa-attraksjon så består denne latensen av mange kjente mekanismer, som massehysteri, mote, samfunnspanikk osv.

Poenget er at det i et demokrati, alltid vil være en fristelse å henge seg på slike latente trender og hause dem opp, fordi det gir så stor uttelling i stemmeurnene. Mennesker som hetser dette fremstår med det alfa-preget som er så sexy og så tiltrekkende at store menneskemengder faller for dette, og stemmer det frem.
Som regel vil rasjonalisering og realitetsorientering fungere dårlig opp mot dette. En menneskemengde som «lukter blod» kan ikke stagges med analyse eller rasjonell argumentasjon. Dermed er dette et fundamentalt problem for ethvert demokratisk samfunn.

Jeg tenker at den best mulig farbare veien ut av dette er å få den modne helten på moten. Hva eller hvem er den modne helten? Jo det er en form for heroisme vi er emosjonelt programmert til å sette svært høyt. Det er den mektige, men gode beskytteren. Altså styrke og omsorg i kombinasjon. Det er den overmakten som absolutt har alle muligheter til å gjøre alle de slemme tingene, men som avstår og, i stedet blir en beskytter av det svake og det utsatte. Det er den overmakten som taler massen midt imot, som viser til grunnleggende etikk, individets ukrenkelige verdighet og som står opp for dette, selv når massehysteriets vinder blåser friskt i motsatt retning.

Det å ha nesten ubegrenset makt, men likevel stå for det gode, det etiske, det rasjonelle, det er den ekte helten. For da vet vi at verdisynet kommer innenfra.

Får vi dette på moten, samt at hverdagsmennesket har en god utdannelse slik at de vet om villdyret som lurer, både i seg selv og i andre, vil kunne etablere grenser for seg selv og samfunnet slik at tilfeldige svingninger i massehavet ikke setter i gang selvforsterkende sosiale prosesser som til slutt kommer ut av kontroll og ender i tragedie.

 

Fra tilbedelse til tro

Den individuelle prosessen fra en tilstand av konkurranse og rivalisering, til rangering og innordning i gruppens struktur, kan nok være lang og kronglete. Men det er åpenbart at en stor prosent av alle individer som inngår i en gruppe, etter hvert havner i en situasjon hvor man må innordne seg. Evnen til å gjøre denne type tilpasning vil med stor sannsynlighet bli gjenstand for et seleksjonspress. Det vil si at det rent biologisk utvikles mekanismer for dette. Måten det kan skje på kan kanskje handle om vekselvirkning mellom handling og emosjoner. Man er vel blitt mer og mer klar over at denne type vekselvirkning finnes, og at den går begge veier. Det å smile på ren vilje kan i seg selv utløse et snev av det gode humøret som egentlig skulle utløst smilet. Det kan jo være mange områder av menneskelig aktivitet som har innslag av slike vekselvirkninger. Et av dem kan være tilbedelse. Altså: man elsker ikke alfaen, men underkastelsesritualene utløser opplevelser av beundring og begjær, som så videre utløser enda mer av ritualene og slik spinner hele fenomenet seg selv i gang. Da kan det jo være slik at, «kjærligheten til Gud» utvikles som en del av at man deltar i gruppens tilbedelsesritualer. Tilbedelsesritualer kan handle om alt fra tradisjon, til massesuggesjon til at religiøse systemer tvinger individet til ritualene. Mekanismen kan være en levning fra førmenneskelig tid, som handler både prosesser som forholder individet til alfaen, på måte som hjelper på overlevelsen, men også, etter hvert, ritualmessige atferd som stimulerer samholdet i gruppen. Da er vi jo inne noe som kanskje er en viktig suksessfaktor frem mot utvikling av mennesket, og som kanskje etablerer den religiøse katalysatoren enda dypere og mer markant i denne prosessen.

Parallellen mellom alfa-regimet, Gud og staten

Alfa-regimet kan kanskje regnes for det første tilløp til samfunn og statsdannelse.  Her finner vi forløp til:

·         Maktutøvelse og kontroll

·         Selvopphøyelse og pompøsitet

·         Særrettigheter

·         Formidling av regler og tabuer

·         Indre justis/ holde regler og tabuer i hevd

·         Konflikthandtering

·         Beskyttelse mot indre og ytre farer

·         Ledelse

Gudsbegrepet er neppe ett menneskes oppfinnelse. Det har jeg skrevet litt om her. Men når kulturen først har etablert religiøse forestillinger og gudsbegrep, så er dette et nærliggende redskap som alfa-regime kan evne til å dra nytte av. De første sivilisasjoner har neppe kunnet oppstå uten ved hjelp av religion som katalysator. Og her har jo regimets ledere ofte status som guder eller gudesønner. Dette handler om legitimitet. Det å «kuppe» religion på denne måten, og blande kortene slik at menneskene tilber regimet og Gud i en og samme øvelse, vil da øke regimets legitimitet og utøvelse dramatisk.
Opp gjennom sivilisasjonens utvikling går man gjennom flere faser av statlig re-enginering. Det vil si at statens innretting og organisering tenkes på nytt og på nytt. Men funksjonene som er nevnt over går igjen, og du finner alt dette også i alle moderne stater i dag.

Det er jo da også forholdsvis lett å trekke parallellen mellom staten og Gud, slik Stefan Molyneux gjør i denne videoen. Selvsagt blir det da også slik at med en velferdsstat som leverer en rekke tjenester og som hjelper oss med flere og flere problemer, så kan det også være en årsak til at troen på Gud falmer. Det er fordi staten har overtatt mange av de funksjonene Gud hadde i tidligere tider. Det gir jo den forutsigelse at dersom staten svekkes, vil religiøsiteten styrkes og motsatt. Mye tyder på at nøyaktig det er tilfelle. Mennesket tilber makten der det oppfatter at den er. Så enkelt er det.