Det tilbedende mennesket
Det er neppe tilfeldig at det står i bibelen at «Du skal
frykte og elske Gud». Frykten har utgangspunkt i alfa-mennesket:
det mektige mennesket som har makt til å knuse deg. Kjærligheten har
utgangspunkt i appellen om å oppnå allianse
med det mektige. Min kjærlighet og lojalitet skal forhåpentligvis gi en
avkastning i form av en sosial allianse med tilhørende lojalitet begge veier.
Da har vi et bakteppe som gjør at vi kan forstå vår evne til å bli tiltrukket
av dominans.
Men, selvsagt er det ikke slik at man alltid kan oppnå allianser med
overmakten. Noen ganger kan overmakten være fullstendig illojal. Det er heller
neppe tilfeldig at det står i bibelen «Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra
meg i den evige ild …». Uttrykket «Jeg har aldri kjent dere» er en retorisk
fulltreffer som signaliserer den absolutte illojalitet. Dette refererer til at
«du hverken tilhører min slekt (slektskapsseleksjon),
eller min inngruppe (det
sosiale samspill)». Det er mye språkløs biologisk kunnskap i bibelen,
fordi forfatterne er biologiske vesener som uforvarende setter sine biologiske spor
i teksten.
Dersom jeg må forholde meg til en overmakt som er
grunnleggende illojal, da har jeg et dypt og alvorlig problem. George Orwell
avsluttet sitt berømte 1984 med en sjokkerende setning som avslører en dyp
innsikt i menneskets natur: «Han elsket storebror». Dette er en totalt uventet
erkjennelse av hovedpersonen Winston etter at han, over lang tid, har
systematisk blitt brutt ned av massiv gjennomgripende total overmakt. Først
psykisk, deretter mer og mer fysisk ettersom han gjennomlever kjærlighetsministeriets
torturkamre. Det er neppe alle som erfarer overmaktens
klamme hånd som reagerer slik. Men, med referanse til det biologiske
bakteppet over og til at
våre tilbøyeligheter er diffuse så er det slett ikke utenkelig at noen
reagerer med å elske. Kanskje kan dette være noe av årsaken til det såkalte stockholm-syndromet.
Men den ekte underkastelsen
er en av flere mulige strategier. Det er naturlig for mennesket å streve for
egen dominans.
Dette er en biologisk
første-strategi fordi den har størst potensiale for reproduksjonsmessig
gevinst. Manglende suksess forskyver innsatsen over på en ny strategi. Det er
kampen om friheten.
Hvordan sameksistere med overmakten og samtidig, beholde friheten? Og frihet er
ikke bare frihet. Frihet er samtidig et spørsmål om verdighet og dermed også et
meningsfylt liv. Siste skanse er kampen om overlevelse.
Jeg tror at for hver av disse fasene så har biologien en
rekke strategier å by på. En slik strategi kan være den som Eva Lundgren kaller
for normaliseringsprosessen. Det er jo en ekstremfeministisk teori som ikke
alle aksepterer. Men jeg tror absolutt det er noe i akkurat dette. Den har
utgangspunkt i den observasjonen at noen kvinner som lever lenge i voldelige
forhold etter hvert lærer seg å akseptere volden og undertrykkelsen som noe
normalt. Ikke bare det, men hun inntar hans perspektiv og lærer seg å se verden
med hans øyne. Hun blir en zombie, for å bruke Lundgrens eget begrep. Men jeg
tenker at dette ikke bare i gjelder i forholdet kvinne mann. Dette er en
strategi som kan utløses i enhver situasjon der enkeltmennesket må forholde seg
til en uovervinnelig overmakt. Det er neppe den eneste strategien. Men det er
ingen grunn til å benekte at den forekommer. Og jeg tenker at strategien kan ha
en undertone av biologisk
programmering i seg. Når kampen om dominans er tapt, og opposisjon
kan være dødelig, da kan disse impulsene dempes ved å «elske storebror».
Og, som sagt er det nok god grunn til å referere tilbake til vår biologiske
programmering til å tiltrekkes overmakten: «Du skal frykte og elske Gud».
Denne biologiske posisjonen kan vi også komme til ved å ta en titt på dyreverdenen. Her kan det ujevne møtet mellom den mektige og den svake være svært brutalt. Noen ganger dødelig. Men den svake har fått med seg tilbøyeligheten til underkastelse. Den redder liv, og det gir den svake muligheten til å reprodusere i skyggen av overmakten. Derfor finnes denne strategien. Men, som sagt, alle flokkdyr er programmert til å søke seg oppover i hierarkiet. Alle vil dominere, være synlig og få oppmerksomhet. Genene belønner slike tilbøyeligheter fordi strategien er svært lønnsom. Men dette gjelder ikke for alle, for det er ikke alle som er like resurssterke. Da må det byttes strategi. Tilbøyeligheten til å måtte underkaste seg står i sterk konflikt med tilbøyeligheten til å ville dominere. Og man kan tenke seg en stadig frustrasjon hos den undertrykte. Det er en frustrasjon som kan drive til stadige forsøk på provokasjon og til å trosse overmakten. Men for det svake individ er ikke dette særlig lurt i lengden. Men her kommer en feminin tilbøyelighet til hjelp. Hunner beundrer de mest resurssterke hannene. Dette er en tilbøyelighet som er lønnsom fordi det gir de beste genene og den kommer i tillegg til den beskyttelse og trygghet som en alliert overmakt kan tilby. En slik tilbøyelighet lekker naturlig over kjønnsbariæren dersom ikke noe skulle tilsi at den ikke var lønnsom for hanner også. Og det er den, for de svake underdanige hannene. Dersom frykten går over i beundring vil dette dempe tilbøyeligheten til å ville provosere, og det vil dempe frustrasjon. Beundring og underkastelse går hånd i hånd. Underkastelsen er en nødvendig gest for å unngå risiko for angrep. Beundringen er en intern strategi for å klare å dempe stresset ved å leve med det. Jeg har ikke hørt om at dette fenomenet finnes hos andre enn mennesker. Men vi har klare indikasjoner på at det å leve i en flokk med bavianer, som et individ langt nede på rangstigen er et veldig belastende og ulykkelig liv. Målinger har vist at de jevne stressnivåene øker jo lengre ned man er på rangstigen. Når vi så vet hvor skadelig stress er, er det heller ikke tvil om at dette går ut over både helse og evne til å hevde seg.
Når vi så går til mennesket så er det sosiale hierarkiet over bredere enn hos våre slektninger menneskeapene. En moderat rangert menneskehann er jevnt over mer «nyttig» fordi behovet for støtte til fostring av avkom er mye større. Kanskje kan tilbøyeligheter som demper tendensen til å ville provosere være mer lønnsomt. For samlet skaper dette muligheten for en øket reproduksjonsmessig gevinst, også for den som er lengre ned på rangstigen.
Tilbøyeligheten til tilbedelse henger som sagt nøye sammen med tilbøyeligheten til å ville søke allianser hos de som er sterkere enn en selv. Den som har observert familier en del vil raskt oppdage at barn som regel blir mest hengivne til den strengeste av foreldrene. Man tolker det ofte som at det «å ha klare grenser» gir barn trygghet. Men en annen måte å forstå dette på er å se dette som et resultat av biologisk programmering. Da handler det om å komme under vingene til den mest dominante, noe som opplagt er den mest lønnsomme alliansen. Opp imot dette er strenghet og det å sette klare grenser, bare signaler på dominans. Det er dominansen som tiltrekker og som gir barnet tryggheten. Og dette gjelder selvsagt ikke bare barn. For med allianser til overmakten har individet skaffet seg en ekstra trygghet og langt flere sosiale muligheter. Dette er viktige ressurser i det sosiale spill. Dette leder igjen til strategier som har den hensikt å behage overmakten. Og mennesker kan gå ganske langt på denne veien. Det kan handle om gaver, hjelpsomhet, lojalitet eller regelrett offer. De mest ytterliggående utslag av denne mekanismen har vi når mennesker ofrer sine egne barn til gudene.
En annen variant opp i dette er muligheten dette gir for avlasting av bekymringer. Her kan naturen hente opp barnets naturlige tillit til foreldre som en tilbøyelighet å bygge videre på. Barnet trenger ikke å bekymre seg fordi «mamma og pappa passer på. De vet alt, de er sterke og de tar vare på meg». På samme måte kan et individ av lavere rang kaste av seg noen av sine bekymringer i skyggen av de store og mektige mennesker, som vet alt og kan alt.
Men hvem skal den store og sterke lene seg til? Her kommer selvsagt religionen inn i bildet.
For å få et enkelt begrep om dette, kan man kalle individets
tilbøyelighet til å bli tiltrukket av og beundre alfa-mennesker, for
alfa-attraksjon. Jeg tenker at dette handler om biologisk
programmering.
Tilbøyeligheten er nok langt eldre enn mennesket. Den har sannsynligvis
utgangspunkt i foreldre-barn
forholdet. Dette har skapt en arketypisk
forestilling om «den
store sterke far som passer
på og beskytter oss alle». Samtidig har vi alfa-identifikasjon, som jeg
kommer tilbake til. Da handler det om drivkraften til å ville bli som
alfa-idolene våre. Beundringen er her en drivkraft til å
ville kopiere, og derved skape sin egen suksess ved å kopiere oppskriften
til de som har gått før oss.
Til sammen manifesterer dette seg i ønske om å behage, vise signaler om underkastelse, ofre, beundring som kan bevege seg helt over i ekstase.
Det er vesentlig å erkjenne at dette er en tilbøyelighet. Det er en biologisk programmering. Men mekanismen blir svært synlig i menneskets sosiale prosesser, fordi mennesket er en ekstremt sosial art, på høyt nivå. Jeg innfører begrepet da alfaattraksjon som en betegnelse på vår biologiske programmering i retning av dyrking av overmakten.
Enkeltmenneskets forhold til overmakten kan sorteres i forskjellige kategorier. Den listen jeg kommer opp med under, er ikke entydig, da ett og samme individ, nok kan passe i flere kategorier. Men listen er hensiktsmessig i forhold til å få frem de grove trekkene i denne type sosiale mekanismer. Måten denne sorteringen skjer på, handler grovt sett, om ressurser, strategi-optimalisering og sosial vekselvirkning, med alle de tilfeldighetene som her spiller inn. Den etisk fokuserte vil jo raskt oppdage at det ikke er noen rettferdighet i dette. Her er det vesentlig å forstå at naturen ikke er rettferdig, dyr har ingen rettferdighet, villdyret i oss er ikke rettferdig, steinaldermennesket er ikke rettferdig, alfa-regimet er ikke rettferdig. Dersom Gud eller staten har utgangspunkt i menneskets biologiske tilbøyeligheter, vil aldri, hverken guder, alfa-ledere eller stater bli rettferdige. Det eneste som kan kompensere for dette er rasjonalitet, og kognitive mekanismer, som noen ganger har kraft til å overstyre dette. Min liste over kategorier av enkeltindividers forhold til overmakten ser slik ut:
1) Utvalgt
Å være utvalgt har biologisk utgangspunkt i parentale
seleksjonsmekanismer. Individet «behager» overmakten. Overmakten fylles av
velvilje overfor individet. Alt dette finner vi igjen i religiøse termer. Man
er «Guds utvalgte» man er «Guds barn» og at «Gud fant velbehag i ham» osv.
Dette er utgangspunktet for følelsen av berettigelse,
at man er av «et finere slag». Det er vesentlig å forstå at dette ikke handler
om fortjeneste.
Kommer vi langt nok opp i eliten, er det å ha måtte arbeide seg opp, eller i
det hele tatt, løfte en finger for egen rikdom, regnet som annenrangs. Sjekk ut
adelen i England for noen generasjoner tilbake og oppdag at dette er tilfellet.
Å være utvalgt tilsvarer å ha unik reell
etisk verdi. Man har verdi uavhengig av fortjeneste, kun fordi man er den
man er. Om vi ser biologisk på det, handler dette likevel om ressurser.
Vi har en naturlig programmering til å like (finne velbehag i) signaler på gode
ressurser. Dette gjelder også foreldre. Heldigvis
er det mange og omfattende unntak til denne regelen. Men, når dette
manifesterer seg så innser vi at naturen er brutal og nådeløs. I den grad en
art oppviser parentale seleksjons-mekanismer, så handler det om at de sterkeste
og største av søsknene får første prioritet. De privilegerte kan så forsterke
sin posisjon ved å hakke løs på sine mindre begunstige søsken. I de mest
groteske tilfellene, når de svakeste omsider dør, av underernæring eller
mishandling, så blir de matet til søsknene. Dette har sin religiøse parallell i
utsagn av typen «Den som har mye han skal få mer, den som har lite han skal bli
fratatt det lille han har».
Når vi hører uttrykket «Guds velbehag» så er det lett å koble det til at vi
tenderer til å like de mest ressurssterke, forbinde det ressurssterke med det
gode, og tilsvarende det
svake med det onde.
Selv i vår kultur kan vi merke at det å ha flaks, f.eks. vinne mye penger, ofte
driver individet kraftig opp på status-himmelen. Kanskje har det sammenheng med
at når vi ser suksess, særlig den som kommer tilfeldig, så aksepterer vi det
lettere, som en slags kollektiv ubevisst tro på «gudenes vilje».
En siste parallell er ideen om «Guds nåde». Den store teologiske diskusjonen
handler om «tro kontra gjerninger». Blir vi frelst av tro, på Guds uendelige
nåde og kjærlighet, eller frelses vi av våre gjerninger? Det biologiske
utgangspunktet for dette er spenningen mellom berettigelse, altså det å være
utvalgt, og fortjeneste, som tilsvarer gjerninger. Blir min evige skjebne
avgjort av det jeg er (parental seleksjon) eller av min innsats (fortjeneste)?
Vi ser jo også straks parallellen til to etiske grunnsyn på menneskeverd,
nemlig etisk
verdi kontra nytteverdi.
2) Fortjeneste
For den som ikke opplever seg som ubetinget utvalgt av overmakten, vil neste
naturlige steg være å henfalle til innsats.
Her kommer verdier som hardt arbeid, innsats, lydighet
og lojalitet inn. Dette krever selvsagt ressurser. Men den som lykkes i dette,
kan da oppleve å «behage» overmakten ved sin innsats og ubetingede lojalitet. Men
her blir det desto viktigere å synliggjøre sin absolutte lojalitet og selvoppofrelse.
Alliansen
med overmakten er betinget av absolutt lojalitet. Religiøse uttrykk som at «Gud
er alt, jeg er ingenting» kommer fra denne tilbøyeligheten. Her kommer også
tilbøyeligheten til «kadaverdisiplin» inn. Man oppviser absolutt lydighet og
undertrykker alle tilløp til selvstendig tenkning og opprør. De fleste såkalte
«grå
mennesker» er i denne kategorien. I et alfa-regime er jo dette en
fundamental mekanisme som sementerer alfaregimets grunnleggende maktbase. I det
store bassenget av lydige og lojale mennesker, vil det alltid trekkes opp
mennesker som er svært fortjenestefulle og lojale. Disse blir da fremhevet som helter
og forbilder. Overmakten tildeler slike spesiell
ære og privilegier, slik at de fremstår for massen som helter
eller glansbilder.
Resultatet er at produktiviteten øker, moralen stiger og alfaregimets overmakt
forsterkes ytterligere.
Den religiøse parallellen til dette kan f.eks. være fortellingen i Bibelen om
Abraham, den store «troshelten».
Som tidligere nevnt handler det etiske motstykket til dette om nytteverdi.
Individet er avhengig av å være til nytte for overmakten. Det å være til nytte,
evne til verdiskaping,
avhenger av ressurser, ikke bare fysisk innsats, men også av sosial kapital. Om
alt står bare på menneskets
produktivitet, så vil selvsagt opplevelsen av egenverdi variere med i
hvilken grad man lykkes med sin verdiskaping. Er mitt bidrag nok? Dette skaper
et behov for å kompensere for manglende suksess. Her kan man finne minst to
strategier som overlapper. Det ene er selvsagt den synlige tilbedelse, som jo
er fysiske signaler på underkastelse.
Man bøyer seg, man tiljubler overmakten eller man retter hendene mot
overmakten, på samme måte som en toåring som søker retter hendene til
foreldrene (tilknytnings-atferd). Den andre strategien er å ofre til
overmakten. Ofring har kanskje røtter tilbake til før-menneskelig tid. Det
handler om å bestikke overmakten med gaver. Gaver er et tegn på vilje til lojalitet
og vennskap. Det handler med andre om alliansebygging.
Når vi kaller det for «ofring», så handler det om at gaven virkelig koster noe
(handicap-prinsippet).
Det signaliserer en dypgående vilje til å ofre alt for overmakten. Alt dette
handler om en ting. Det er å unngå å havne i overmaktens unåde. Det er å vise
at mine underkastelses-signaler ikke bare er overflatisk øyentjeneri, men
kommer fra det dypeste av mitt indre. Dette gjenspeiler det sentrale dilemmaet
i det
sosiale univers. Vi kan ikke se hverandres indre mentale univers. Så
hvordan kan overmakten skille mellom overflatisk øyentjeneri, og ekte
tilbedelse fra dypet av et menneske? Strategien er å forsterke signalet ved
ekte offer. Et ekte offer er noe som har en reell kostnad for individet. Men
individet er fortsatt avhengig av overmaktens bedømmelse. Overmakten har alltid
definisjonsmakten.
Derfor er den investeringen som gjøres alltid et sjansespill. Det er vesentlig
at overmakten ikke får teften av denne usikkerheten. For ene og alene det, at
en slik usikkerhet eksisterer avslører motivet som falskt. Sannsynligvis
har dette gitt oss en evne til å skjule motivet for oss selv, og at motivet
fremstår i psykologisk forkledning som en ekte inderlighet, beundring og
kjærlighet til overmakten.
Vi vet at tilbøyeligheten til å ofre, til tider har tatt groteske dimensjoner,
i form av menneskeofring. Igjen kan vi ty til fortellingen om Abraham, som
viste Gud sin «villighet» til å gjøre nettopp dette, men hvor Gud stoppet ham.
Vi innser jo ganske raskt en allmektig og allvitende gud, jo selvsagt har det
som vi mennesker ikke har, nemlig røntgensyn rett inn i vårt mentale univers.
Dermed er slike ritualer logisk unødvendige. Dette er en motsigelse som kan
eksistere fordi de religiøse forestillingene, av gode grunner, ikke er helintegrert
i vårt mentale univers.
Det kan være at vi her snubler bort i opprinnelsen til skattelegging. Kanskje
har dette begynt bestikkelser til alfa-hannen, deretter som «gaver til kongen»,
fortsatt som «krav om gaver til kongen», blitt redesignet og fungerer i dag som
vår betaling av skatt til staten.
Sannsynligvis er det det samme tilbøyeligheten som er i sving i forhold til
religiøse institusjoner. Jeg husker en brosjyre fra adventist-samfunnet hvor
forsiden var preget av en hånd på pengesedler, med påskriften «Hva med Guds
del?». Denne brosjyren handlet om praksisen med tiendebetaling. Adventistsamfunnet
ble finansiert på denne måten. Og det er klart, jo flinkere medlemmene var til
å følge opp dette, desto mektigere ble samfunnet. Dette er en strategi som
spiller på akkurat de samme tilbøyelighetene, altså på steinaldermennesket i
oss. Det er interessant også å studere hvor lett dette ble sementert i
kulturen, og gjort til et moralsk spørsmål. Da handlet det selvsagt ikke bare
om teori. Adventistsamfunnet hadde et skinndemokrati, med utvalg som peket ut
de som kunne stå på valg til verv i menigheten. Her telte selvsagt hver krone i
bidrag til samfunnet. De som ikke hadde råd til tiende, fikk heller ingen
posisjon i menigheten.
Dette er et utmerket eksempel på veien fra
biologi til kultur, og videre inn i det moralske.
Den teologiske spenningen mellom berettigelse (nåde) og fortjeneste
(gjerninger) eksisterer selvsagt den dag i dag. Vi har forskjellig vektlegging
mellom forskjellige religioner. I Islam, legger man mindre vekt på fri vilje,
men desto mer vekt på at alt er Allahs fortjeneste, og at de som blir frelst,
til syvende og sist kun har Allah å takke. Dette på tross av at man jo kan
gjøre et kupp med å bli selvmordsbomber (det absolutte offer), og komme rett i
paradis, med tilhørende privilegier. Men går vi til bunns i dette, så er alt på
Allahs nåde. Vi finner det motsatte i mange andre religioner. F.eks. i
katolisismen, og i jødedommen. Jeg hørte en gang på radioen at kristne ofte
spør jøder «hva tror dere på?». Det er ikke nøkkelspørsmålet i jødedommen.
Nøkkelspørsmålet er «hva gjør dere?». Jødedom handler veldig mye om ritualer og
handlinger. Da er vi over på fortjeneste-strategien.
3) Usynlig
gruppe
I enhver organisasjon, enhver stat, enhver organisering så finner man en stor
base av usynlige mennesker som står for alt det praktiske. I denne gruppen vil
vi selvsagt finne alle nyanser, også de som opplever seg som berettiget, men
kanskje mest av de som har innsett at uten innsats, så faller livet sammen
(kategori 2). At deler av innsatsen går til eliten, får så være. Så unngår vi
forhåpentligvis overmaktens vrede. Og i den grad man skulle komme negativt på
overmaktens radar, så er det absolutt en fordel å kunne vise til hardt arbeid
og innsats, som også har kommet overmakten til nytte. Man appellerer til egen
nytteverdi, vel vitende om at det ikke er noe annet som teller. Og her finner
vi selvsagt også et bredt spektrum, alt fra de som virkelig sliter med å få
endene til å møtes, til de som har mer suksess og skinner av egen fortjeneste.
Men de har det til felles at de ikke er på radaren til overmakten. Noen har
selvsagt ambisjoner om å komme dit, da selvsagt med positivt fortegn. Andre de
som sliter, og som gjerne må ty til normbrytende
strategier for å få sine livsligninger til å gå i hop, vil selvsagt foretrekke
usynlighet. I alle tilfelle vil ofte religionen fungere som en substitutt
for den verdslige overmakten som de ikke evner å få et forhold til, eller som
de frykter. Ideen om en allmektig kjærlig Gud, som bryr seg om meg personlig,
som støtter meg, vil da kunne gi tilværelsen den meningen som er nødvendig for
å få styrke til å gå gjennom et liv i skyggen, hvor ellers nytteverdi er det
eneste som teller.
4) Uverdig
gruppe
Om man ikke er berettiget, og heller ikke oppfattes som spesielt
fortjenestefull, kan det hende man pådrar seg et
stempel som sorterer en inn i forskjellige kategorier av uverdighet. Slike
stempel er som oftest karakteristikker. Karakteristikker
tildeles gjerne uten at man vet det selv, enten
bak ens rygg, eller stilltiende. Når overmakten omtaler slike grupper, så
handler det om å «oppdra folket», og styrke moralen i gruppen. «Vi må ikke bli
som dem». Sannsynligvis er det langt færre som føler seg sortert inn i gruppen,
enn som stilltiende defineres inn i gruppen. Dette kommer jo an på hvor klar
karakteristikken er. Om man f.eks. omtaler gruppen «svikefulle mennesker»,
eller «øyentjenere» eller «løgnere», så angår jo dette ikke «meg», jeg driver
jo ikke med løgn, eller svikter gruppen osv. På den måten styrkes moralen i
gruppen, ved at man definerer de uverdige, som en slags underkaste som vi andre
kan heve oss over.
I den grad noen føler seg truffet og identifiserer seg med karakteristikkene,
så blir jo dette et stempel, og man tildeles rollen
som en person til bry, til pest og plage for samfunnet.
I den grad at dette blir for tydelig, kommer man i en situasjon hvor hverken
innsats eller offer kan bøte på tilstanden.
Uansett hva vedkommende gjør, så
blir dette fortolket negativt. Er man snill
og selvoppofrende, så blir dette fortolket som falskhet og som smisking og
bestikkelser. Jobber man hardt, så er det skuespill, eller «ja, det skulle bare
mangle at han ikke jobbet», eller «hva er det han prøver på?».
Det fortelles at bystaten Sparta en gang sto i et slag de ikke kunne vinne. Men
de var kjent for å ha svært modige og heroiske soldater, som kjempet til siste
mann. Så fortelles det at en dag ble en av soldatene syk. Det var visst
øyebetennelse eller noe slikt. Så han ble tilbake i leiren, mens de andre dro
på slagmarken. Akkurat den dagen kom det store slaget. Og alle soldatene ble
slaktet ned, utenom denne ene, som var «hjemme» på grunn av øyebetennelse. Det
er nærliggende å tanke at da hadde jo denne mannen flaks. Men det er slett ikke
tilfellet. Han ble stemplet som en feiging og en unnasluntrer. Da han kom hjem
ble han behørig satt utenfor det gode selskap. Og uansett hva han gjorde eller
ikke gjorde, så ble dette negativt mistolket. For motivet lå jo tykt utenpå.
Han forsøkte på å gjenopprette en ære som for alltid var tapt. Så fortelles det
at den dagen kom da Sparta igjen var i krig. Det kom et nytt slag. Da fortelles
det at denne soldaten var svært ivrig, gjorde kraftfull innsats og tok store sjanser.
Og det endte selvsagt med at han ble drept. Endelig hadde han muligheten til å
vise at han ikke var den feigingen de andre skulle ha det til.
Men selv dette var ikke nok, for spartanerne, som jo bare reagerte med et
skuldertrekk. For det var jo så forståelig at han ville gjøre nettopp dette, i
et forsøk på å gjenopprette sin ære.
Poenget er at om man først er havnet inn i en gruppe av uverdighet, så vil
innsats ikke lengre være tilstrekkelig. Det handler i stor grad om avindividualisering.
Et sosialt
stempel er en kategori. Og innenfor den kategorien så tillegges egenskaper
uavhengig av individet. Uansett hva individet gjør, eller ikke gjør så overtolkes
alt negativt, og det bare forsterker stemplet. Individet vil aldri oppnå
overmaktens gunst, unntatt i de ytterst få tilfellene hvor individet selv blir
mektig nok til å manøvrere ut overmakten, og dominere den.
Vi finner selvsagt mange religiøse eksempelet på dette, hvor mennesker og
grupper av mennesker karakteriseres i negative vendinger. Det kan handle om «de
vantro», eller mennesker fra andre religioner, etnisiteter osv. Men vi har også
et motstykke til dette, i kristendommen. Kristendommen startet jo som en
opprørsbevegelse som på ingen måte stod i noe lojalitetsforhold, hverken til
den romerske eller jødiske overmakten. Her er det passasjer i Bergprekenen som
neppe kan forstås annerledes «Jeg var syk, du kom ikke og hjalp, meg, jeg var i
fengsel … osv. Det du har gjort mot en av «mine minste» har du også gjort imot
meg.
Jeg tenker at dette handler om gjennomskuelsen av denne tendensen i oss
mennesker, at vi tenderer til å sparke de som ligger nede, at vi
viser vårt sanne jeg i måten vi behandler samfunnets «uverdige» på.
5) Opprør
Vår tilbøyelighet til opprør er best beskrevet her.
Det styrkemessige forhold til overmakten, er avgjørende for hvilken form
opprøret tar. Her foreslår jeg følgende kategorier:
a. Rivalisering
Dersom vedkommende opprører opplever at maktforholdet mellom ham/hun og
overmakten er uavklart, kan dette utløse opprør. Makt handler om ressurser.
Og da tenker jeg ikke bare på økonomiske ressurser, men på hele spektret av
individets totale kapital. Man må være frisk og attraktiv (fysisk
kapital), smart og kunnskapsrik (mental-kapital),
ha et godt fundament av økonomiske
ressurser, og til slutt et godt sosialt nettverk, kombinert med god sosial
appell. En maktovertakelse avhenger alltid av sosiale ressurser (sosial
kapital). Det avgjørende blir kampen om det
grå mennesket. Hvilken vei vil den store hopen av innflytelsesrike
mennesker tro at dette går. Det grå mennesket er opportunistisk.
Her er det snakk om machiavellisk spill i den hensikt å spille det grå
mennesket over på sin side. Så det er den ene varianten, det sosiale spill. Den
andre varianten er åpen krig. Da vil jo kampen som regel avgjøres av økonomiske
ressurser.
b. Underlegent
åpent opprør
Et åpent opprør fra en underlegen posisjon er som regel fatalt. Da handler det
om demonstrasjon av et eller annet slag. Typisk kan det handle om en overmakt
som tråkker over grenser som opprøreren ikke klarer å leve med. Det kan være
moralske grenser, trakassering,
diskriminering,
religion
osv. Det ligger selvsagt både en moralsk
og sosial
gevinst i å utvise denne type mot. Som regel er jo det fatalt. Men
opprøreren går jo da undergangen i møte med hevet hode. Dette handler om at
skjebnen er selvvalgt. Den biologiske drivkraften handler om synlighet,
stolthet
og heroisme.
Det kan også handle om at alternativet er å leve i ydmykelse, noe som oppleves
som skammelig
og fornedrende.
c. Sabotasje
Sabotasje er skjult opprør. Overmakten er overlegen. Man ser ingen gevinst i
åpent opprør, men undergraver overmakten så godt man kan, enten ved passivitet,
aktiv sabotasje, eller forskjellige former for kriminell virksomhet. En del av
dette er også personlig skjult opprør. Man er illojal mot overmaktens
direktiver så lenge sannsynligheten for å bli tatt er liten. Sabotøren lever
under overmakten, forholdsvis rasjonelt,
men som en stille protest, der det er mulig uten å komme på overmaktens radar.
d. Definert
fiende
Den som blir definert som fiende av overmakten er jo i en svært vanskelig
posisjon. Så langt jeg kan se finnes de muligheter som er nevnt under. Som
regel, for det
utilstrekkelige mennesket, er den eneste realistiske opsjonen å bli
prisgitt, som er siste opsjon.
i.
Få overmakten til å endre mening
Her kan man forsøke på innsats, offer eller underkastelse, eller man kan
anstrenge seg hardt for evt. å bli omdefinert, for eksempel, fra å
karakteriseres som kriminell, til å ha en sosial lidelse. Med referanse til den
gamle historien om soldaten fra Sparta, er det stor sannsynlighet for at
uansett hva man gjør, så finnes der et fortolkningsskjema
som bekrefter stemplet og dermed også fiendskapet. Vi må ikke glemme, at erkjennelse
i det sosiale univers er en svært så kompleks og usikker prosess.
Alfamennesket har dermed som regel stort handlingsrom i forhold til å definere
virkeligheten i stedet for å erkjenne den. Appell til realiteter eller
forståelse vil derfor sjelden være interessant for overmakten. Da gjenstår det
etiske appeller. Man kan jo appellere til at «jeg er et menneske», og i våre
dager i vår kultur med menneskerettigheter, kan vil dette kunne være det
sterkeste kort man har å falle tilbake på. Fordi menneskerettighetene står
sterkt. Ellers vil som regel enhver henvisning til
naturlig empatisk appell, som regel prelle av, fordi den er nøytralisert av
forakt, fiendebilder
og hat.
Overmakten er ikke interessert i deg, som person. Du har neppe noen nytteverdier
å komme med som kan interessere, og det etiske menneskeverdet er som regel for
lengst tapt i en avindividualiseringsprosess,
hvor du etisk sett er umenneskeliggjort. Så da er ofte det eneste gjenstående
at man har menneskelige gener, og derfor rent faktisk tilhører samme art som
overmakten, altså appell til beskyttelse via menneskerettigheter. En moden
overmakt vil kjenne disse mekanismene, og ta tilbake menneskeligheten, og søke
å gjøre det beste ut av situasjonen, alle parter tatt i betraktning. Det er kun
i en slik setting at overmakten er lydhør for appeller av ymse slag. Vi skal
være klar over at biologisk programmering ikke er på den utilstrekkeliges side
i slike situasjonen. Alfa-svaret er en brutal respons. Der kan saktens finnes
en arena for forklaringer og appeller, men kanskje ikke. Uansett, alfasvaret handler
oftest om å
vise styrke og dominans.
Her er det ikke plass til «sentimentalitet». Auto-responsen er som regel en
brutal, voldelig en. Det er det som slår best an i massen. Jo mer brutalitet,
desto mer synlig er makten, desto større alfa-attraksjon. Det grå mennesket
jubler, kaster seg ned og tilber mer intenst enn noen gang. Det å bli definert
om fiende handler ofte om strategi. Som det står i Rom 9.17:
For Skriften sier til farao: Jeg lot deg stå fram for å vise min makt på
deg, og for at navnet mitt skal bli forkynt over hele jorden.
Når Gud definerte farao som fiende, så var det en del av en strategi for å
skape seg en arena, slik at han kunne demonstrere sin makt for folket. Dette
handler ikke om erkjennelse av fienden, det er en definisjon.
Å definere fienden er ikke en erkjennelse, det er en språkhandling.
Og handlingen har som regel en hensikt. Ofte handler dette om muligheten til å
vise makt, skape seg fiender slik at man kan oppvise makt. Dette er innpisking,
og det slår over i det emosjonelle. Det forsterker alfa-attraksjonen.
I en slik setting vil alle appeller kun være en del av spillet. Appeller blir
bedømt som egoistiske eller manipulerende forsøk på å unnslippe. Det kan
forverre den videre prosessen.
ii.
Unnslippe overmakten
Her får vi igjen en sortering på ressurser.
Ressurssterke mennesker kan unnslippe overmakten, ved å flykte ut av
overmaktens nedslagsfelt, skjule seg, bytte identitet osv. Når vi ser på
flyktningestrømmer oppdager vi jo raskt at her er en viss sortering, altså at
de som kommer som regel i gjennomsnitt er mer ressurssterke enn gjennomsnittet
der de kom fra, eller man har ressurssterke støttespillere i hjemlandet.
Impulsen om å
ville flykte eller gjemme seg for overmakten er biologisk programmert. Den
er basert på frykt.
Den eller de som er så ulykkelige å falle i overmaktens unåde, har sannsynligvis
sin største mulighet i forsøket på å flykte. I våre dager er selvsagt dette mer
komplisert. Innenfor en nasjonalstat vil overmakten stå i allianse
med alt som kan krype og gå av innflytelsesrike personer. Man vil altså slite
alvorlig med tilgang til hjelp fra sosiale nettverk. Og, nasjonalstater
samarbeider jo. Dersom man er kriminalisert, betyr ofte ikke landegrenser så
mye lengre. Slik at muligheten til å unnslippe overmakten i form av en stat,
blir verre og verre år for år.
I religiøs tradisjon ser vi jo raskt parallellen med forestillingen om «det
evige brennende helvete». For det å dø er jo på en måte å unnslippe. Det var
nok mange, etter krigen som ble rasende fordi Hitler tok livet sitt og dermed
unngikk oppgjøret. Det evige brennende helvete representerer en tanke hvor
fienden aldri unnslipper og må leve i sin straff og fornedrelse til evig tid.
iii.
Avskaffe overmakten
Dette er som regel ikke en opsjon så lange man er Jørgen Hattemaker. Jeg har jo
allerede vært innom «opprør». Selvsagt kan det handle om demokrati, og
innflytelsen er redusert til en stemme (dersom man blir funnet verdig til å
stemme). Den Arabiske Våren er en kostbar lærdom for oss alle. Den ble utløst
av en enkelthendelse, et maktovergrep mot en «Ahmed Hattemaker» som forsøkte å
livnære seg selv og familien ved å selge grønnsaker på torget i Tunisia.
Sannsynligvis tilhørte
han ikke de mer mektige sosiale grupper som sannsynligvis hadde lobbet,
bestukket seg til «rett til å selge mat på torget». Han ble definert som fiende
av overmakten og brutalt bortvist fra torget. Så han tente fyr på seg selv
utenfor parlamentet. Dermed tente han også Den Arabiske Våren. Slik kan man
ende opp med å sparke bein for overmakten, enda dette neppe var intensjonen. Og
det kostet jo hans liv.
Den Arabiske Våren har vel også lært oss at en ting er å sette i gang
revolusjoner som feier overmakten av banen. Men hva kommer i stedet?
Sannsynligheten er stor for at det maktvakuum som oppstår i slike situasjoner
blir, som regel, blir fylt av enda verre krefter. Det er en naturlig logikk i
dette. For revolusjon er krig. Det er på brutalitetens vilkår. De som er i spissen
for dette, er jo sjelden fredelige tenkende mennesker. Det er alfa-mennesker,
av det opportunistiske slaget. Det
er et lederskap som er brutalisert av egne prosesser. Revolusjon ender som
regel opp med noe enda verre enn det som var.
iv.
Være prisgitt overmakten
|
|
Jeg googlet «china execution» og fikk opp mange forferdelige bilder. Dette
bildet viser en dømt kvinne som blir ført bort for å henrettes. Studer de tre
som håndterer henne. Dette er «grå
mennesker». Legg merke til ansiktsuttrykkene. Hva ser du? Det grå mennesket
liker
ofte sin rolle. Dette er det tilbedende menneskets sanne ansikt.
Det å være prisgitt overmakten kan i verste fall ende på denne måten.
Overmakten selv, myndighetene, domstolene vises ikke på dette bildet. Dette er
et karakteristisk trekk ved den menneskelige måte å organisere seg på. I en
sjimpanseflokk, er det som regel alfaen selv, som deler ut julingen. I et
menneskebasert alfa-regime er overmakten tilbaketrukket, og ugjerningene
praktiseres av et tykt belte av grå mennesker. Uttrykket «Det grå mennesket»
viser ikke til enkeltpersoner. Det viser til biologiske krefter som er i oss
alle. Følg gjerne linken, og les om f.eks. om fengselseksperimentet ved
Stanford. Oppdag at vi alle har potensiale til å bli grå mennesker. Det grå
mennesket er det sanne tilbedende mennesket. Det er det amoralske, som går på
akkord med alt, som tjener
overmakten i tykt og tynt. Uten det grå mennesket kunne ikke overmakten
fungere.
Selvsagt er ikke alle mektige krefter så brutale og nådeløse. Men uansett er
det å komme i denne situasjonen hvor alle opsjoner er oppbrukt og man er
prisgitt, kanskje noe av det verste som kan skje et menneske. For det handler
ikke bare om det å bli rammet av en ulykke, men om å få «hele verden mot seg».
Det handler om at et stort flertall i dine omgivelser ønsker deg noe vondt. Det
som kanskje er verst er om man selv føler seg skyldig i dette. Det er som regel
ikke mye trøst i dette. Det som uansett er viktig er å aldri gi overmakten det
moralske overtaket i mitt mentale landskap. Husk at uansett hva som skjer, så
er det et område hverken grå mennesker eller overmakten kan komme til, det er
individets eget mentale univers. Man kan leie hesten ned til vannet, men man kan
ikke tvinge den til å drikke. Det er fullt mulig å sette egne moralske
standarder i seg selv. De kritiske spørsmål kan stilles? Er dette den beste, og
mest moralske måten å handtere problemet på? Er dette uttrykk for et
godt menneskesyn? Ville de grå mennesker ha gjort dette mot sine egne
sønner og døtre? Hva er det gode menneskesyn, om ikke det oftest sammenlignes
med en mors omsorg for sitt barn? Overmakten kan saktens få den fysiske
overmakten over deg, du kan dømmes fornedres
og sanksjoneres.
Men den moralske kampen i deg selv, er fortsatt din. Empatisk etikk er den
største garantist mot å bli misbrukt som retorisk forsvar for nedverdigende og
umenneskelig behandling.
Når det er sagt så setter selvsagt empatisk etikk også krav til individet selv.
Den modne overmakt handler også noen ganger i avmakt. Individer som utgjør en
risiko for samfunnet må selvsagt handteres på en slik måte at de ikke lengre
utgjør en risiko. Det innebærer selvsagt inngrep. Selv en moden mor skjønner
det. Men det er forskjell på denne type inngrep, og maktovergrep motivert av
aggresjon. Den modne handling er rasjonell, men den krever kontroll over
aggresjon. Den umodne handling er den biologinære, den går på autopilot.
En overmakt som handler på impulser av aggresjon, forakt hat eller dominans er
en umoden overmakt. De er syrt av steinaldermennesket, og har kanskje fungert
best som alfa-hanner i en sjimpanseflokk og i alle fall ikke som ledere i en
moderne sivilisasjon.
Som en videreføring av vår tendens til alfa-attraksjon tenker jeg at det kan være fruktbart å reflektere over vår tendens til alfa-identifikasjon. Alfa-identifikasjon handler vår tilbøyelighet til å ville bli alfaer, eller bli som dem. De fleste menneskers første-strategi er å utvikle seg til alfaer. Det vil si å utvikle seg til mennesker som skinner på toppen av det sosiale hierarkiet. Dette er tilbøyeligheter vi har, uavhengig av kjønn. Men det er nok gjennomsnitts kjønnsforskjeller på strategier for å komme dit. Da jeg var liten gutt, fikk jeg fantasier om å bli fotballspiller, eller astronaut, eller rockemusiker. Identifikasjonselementet kommer her inn på den måten at vi ønsker å ligne på slike mennesker. Det handler om tendensen til idoldyrking. Vi ser gjerne opp til de som er en halv til en generasjon foran oss. Da kan vi feste oss ved det som gjør dem synlig i flokken og i samfunnet. Det kan være alt fra utseende, til oppførsel til kompetanse til kunst osv.
Det mannlige alfa-idealet er å være tøff, slagferdig, handlekraftig overlegen, dominant, populær og omsvermet.
Det er vanskelig for meg å si noe om det kvinnelige alfa-idealet. For jeg er ikke kvinne. Men jeg tror det har mange trekk av det mannlige. I tillegg tenker jeg at dette med berettigelse er viktig. Det handler om å fremstå som «av et finere slag», at ressursene skal komme rennende, og overlegen sosial gjennomslagskraft. Den kvinnelige alfaen er nok enda mer moralsk trakasserende, med voldsomme utfall mot de som ikke når opp til umenneskelige moralske normer, gjerne med posisjon til å sende uverdige mennesker i ulykken, på kommando.
Vi skal være klar over at den urgamle alfa-arketypen henger igjen. Her har aggresjon en viktig rolle. Den arketypiske alfa-hannen kan knuse sine motstandere med et brøl. Han har typisk vært «tålmodig» lenge nok. Nå bølger volden ut med umenneskelig styrke og maltrakterer enhver opposisjon.
Jeg har en venn, som stadig kommer opp med løsninger av typen «kaste ut alle muslimer som ikke avsverger sin tro», eller lage nettsteder som henger ut politikere, eller statsforvaltere som «ikke gjør jobben», i det hele tatt på forskjellige finurlige måter utfører styrkedemonstrasjoner mot mennesker eller grupper som provoserer. Både min venn, og jeg er små mennesker, ubetydelige og usynlige i den store sammenheng. Og da er fristelsen tilstede i form av en trang til å ville «demonstrere sin vrede». Det at dette handler om alfa-identifikasjon, vises på den måten at det ikke finnes noe formål med dette utover akkurat dette å dominere eller krenke de som har provosert oss. Om man f.eks. utfordrer på om hva man forsøker å oppnå med f.eks. å skulle forby hijab, så bærer responsen preg av enten et snerr tilbake, eller ugjennomtenkte impulsargumenter. For det er klart at om vi gjorde noe slikt, så vil jo dette eskalere konfliktnivået og vi ville fått enda verre responser tilbake. Og for oss, som kanskje gjerne ville identifisere oss med og leke alfaer, så blir jo dette svært alvorlig og irrasjonelt. Vi er ikke en Jahve som mister tålmodigheten og bare kan brenne Sodoma og Gomorra, uten at noen kan gjøre et mukk. Alfa-identifikasjon er en slags implisitt språkløst forestilling om å være usårbar, eller i alle fall uten refleksjon om konsekvenser av impulshandlingen her og nå.
Dette er villdyret i oss. Den som ikke, i sitt indre, møter villdyret, ser det i hvitøyet, er dømt til å bli slave av det. Alfa-identifikasjon er villdyret som gjerne vil «brøle som en løve», om så bare for et øyeblikk føle seg som en storslagen alfa. Alt dette er manifestasjon av underliggende aggresjon. Noen ganger kommer den til overflaten i form av ekstreme politiske bevegelser, med hat-retorikk og ødeleggelse av andre som et mål i seg selv. Radikalfeminismen og MeToo-bevegelsen er gode eksempler på slike fenomener. Begge er så pass farlige at de kan rive vårt samfunn i biter, om vi ikke tar ansvar i forhold til dette.
Det modne samfunn sliter med det problem at det avstår fra
veldig menge av de biologiske virkemidler som alfa-mennesket
har i sin verktøykasse. Dermed vil maktapparatet fremstå som tørt, kjedelig
og tannløst. Det vil si at det mangler alfa-attraksjon.
Dette er en
fundamental svakhet i enhver moderne demokratisk sivilisasjon. Rent
naturlig og på autopilot
faller vi for, den synlige overmakt med de egenskaper som gjorde den mektig i
steinalder-samfunnet. Et demokratisk flertall handler også om størrelse. Det
gir oss automatisk impulser om å forakte de som er mindre. Her vil vi alltid ha
en base av mennesker som på grunn av alfa-attraksjonen alltid vil stemme der de
tror flertallet er. Det kan gi en selvforsterkende effekt. Selvsagt har vi også
den motsatte effekten, nemlig at noen alltid
vil stemme imot den bestående overmakten, uansett hvem det måtte være eller
hva den måtte stå for. Kanskje kan vi kalle det for det motsatte av
alfa-attraksjon, nemlig alfa-forakt.
Uansett vil det i et uregulert demokrati, ligge en latent mulighet for flertallstyranni. Da er det alle som tilhører minoriteter i fare. Det kan være etniske, religiøse eller seksuelle minoriteter, men også sorteringer av sosiale konstruksjoner står i fare. Da kan det handle om alt fra yrkesgrupper, til arbeidsledige, alenemødre, kriminelle eller mennesker med mentale skavanker av forskjellig slag. I tillegg til alfa-attraksjon så består denne latensen av mange kjente mekanismer, som massehysteri, mote, samfunnspanikk osv.
Poenget er at det i et demokrati, alltid vil være en fristelse
å henge seg på slike latente trender og hause
dem opp, fordi det gir så stor uttelling i stemmeurnene. Mennesker som
hetser dette, fremstår med det alfa-preget som er så sexy og så tiltrekkende at
store menneskemengder faller for dette, og stemmer det frem.
Som regel vil rasjonalisering
og realitetsorientering
fungere dårlig opp mot dette. En
menneskemengde som «lukter blod» kan ikke stagges med analyse eller rasjonell
argumentasjon. Dermed er dette et fundamentalt problem for ethvert
demokratisk samfunn.
Jeg tenker at den best mulig farbare veien ut av dette er å få den modne helten på moten. Hva eller hvem er den modne helten? Jo det er en form for heroisme vi er emosjonelt programmert til å sette svært høyt. Det er den mektige, men gode beskytteren. Altså styrke og omsorg i kombinasjon. Det er den overmakten som absolutt har alle muligheter til å gjøre alle de slemme tingene, men som avstår og, i stedet blir en beskytter av det svake og det utsatte. Det er den overmakten som taler massen midt imot, som viser til grunnleggende etikk, individets ukrenkelige verdighet og som står opp for dette, selv når massehysteriets vinder blåser friskt i motsatt retning.
Det å ha nesten ubegrenset makt, men likevel stå for det gode, det etiske, det rasjonelle, det er den ekte helten. For da vet vi at verdisynet kommer innenfra.
Får vi dette på moten, samt at hverdagsmennesket har en god utdannelse slik at de vet om villdyret som lurer, både i seg selv og i andre, vil kunne etablere grenser for seg selv og samfunnet slik at tilfeldige svingninger i massehavet ikke setter i gang selvforsterkende sosiale prosesser som til slutt kommer ut av kontroll og ender i tragedie.
Den individuelle prosessen fra en tilstand av konkurranse og rivalisering, til rangering og innordning i gruppens struktur, kan nok være lang og kronglete. Men det er åpenbart at en stor prosent av alle individer som inngår i en gruppe, etter hvert havner i en situasjon hvor man må innordne seg. Evnen til å gjøre denne type tilpasning vil med stor sannsynlighet bli gjenstand for et seleksjonspress. Det vil si at det rent biologisk utvikles mekanismer for dette. Måten det kan skje på kan kanskje handle om vekselvirkning mellom handling og emosjoner. Man er vel blitt mer og mer klar over at denne type vekselvirkning finnes, og at den går begge veier. Det å smile på ren vilje kan i seg selv utløse et snev av det gode humøret som egentlig skulle utløst smilet. Det kan jo være mange områder av menneskelig aktivitet som har innslag av slike vekselvirkninger. Et av dem kan være tilbedelse. Altså: man elsker ikke alfaen, men underkastelsesritualene utløser opplevelser av beundring og begjær, som så videre utløser enda mer av ritualene og slik spinner hele fenomenet seg selv i gang. Da kan det jo være slik at, «kjærligheten til Gud» utvikles som en del av at man deltar i gruppens tilbedelsesritualer. Tilbedelsesritualer kan handle om alt fra tradisjon, til massesuggesjon til at religiøse systemer tvinger individet til ritualene. Mekanismen kan være en levning fra førmenneskelig tid, som handler både prosesser som forholder individet til alfaen, på måte som hjelper på overlevelsen, men også, etter hvert, ritualmessige atferd som stimulerer samholdet i gruppen. Da er vi jo inne noe som kanskje er en viktig suksessfaktor frem mot utvikling av mennesket, og som kanskje etablerer den religiøse katalysatoren enda dypere og mer markant i denne prosessen.
I Bibelen (2.mos. kap. 20 og utover) finner vi en klare referanser til det som senere har fått navnet blasfemi. Noen kaller det gudsbespottelse, men det kan også handle om å handtere «det hellige» på en respektløs måte.
Dette er et universelt religiøst fenomen. Til tider kan det være grusomme straffer for blasfemi. Her vil jeg spekulere litt i drivkreftene bak disse mekanismene. Og jeg begynner med de som lar seg fornærme på vegne av guddommen eller det hellige.
Da starter jeg nettopp med alfa-attraksjon; forherligelse av den guddommen man tilber. Nettopp denne forherligelsen tåler dårlig å bli falmet av andres kritiske blikk, latterliggjøring eller hån. Det er flere drivkrefter bak dette. For det første handler nok dette om tryggheten man oppnår i troen på dette. Press på dette skaper angstreaksjoner. Den primære forsvarsreaksjonen er aggresjon. Men aggresjonen drives også av det faktum at et kritisk blikk på «min guddom» også er et kritisk blikk på «meg». Det er åpenbart at det å latterliggjøre eller utsette det hellige eller guddommen for kritikk, også rammer de som tror på dette. Så blasfemi kan definitivt oppfattes som fornærmelse av de som tror. Krenkelsen kan utløse frustrasjon som igjen kan skape både aggresjon og angstreaksjoner hos de som treffes av dette, Det gjelder jo særlig i æreskulturer.
Min hypotese er at dette er de utløsende drivkrefter som kan bevirke at blasfemi-forestillinger utvikles i en kultur. Etter hvert som det religiøse griper om seg så skaper det en latens i kulturen for utvikling av normer mot blasfemi.
Da har jeg vært innom de emosjonelle drivkrefter og mekanismer som kan ligge bak utvikling av blasfemi-normer. Den biologiske koblingen ned på evolusjon og evolusjonære mekanismer finner du her og her. Når det først oppstår et sosialt gjennomslag for dette i kulturen, så tar sosiale mekanismer over. Slike mekanismer har jeg beskrevet her og her og her. Manifestasjonen av dette er best beskrevet her og her. Dette vil jo igjen inngå som sosial valuta, gi åpninger for ventilering av aggresjon og initiere sosiale utrenskningsprosesser.
Den andre siden av ligningen er jo de som provoserer eller utfordrer andres tro eller forestillinger. Her eksisterer det også drivkrefter som er verdt å reflektere over. Kanskje kan man grovt sortere dette i følgende kategorier:
1) De
som gjør dette for å plage
Dette er mennesker drevet av aggressivt
begjær som opplever tilfredstillelse ved å tråkke på andre der det smerter
mest. Dette er det plagende mennesket, som er beskrevet her.
Det er åpenbart at forekomsten av dette vil øke med maktovertak. Et slikt
maktovertak vil typisk være å tilhøre majoritetsbefolkning. Dette
slår ofte ut i narsissistiske trekk som kan lede til denne type atferd. Da
kan religion bli et fristende instrument å benytte seg av. Formen på det som
kommer ut av slik krenkelse er i form av signalspråk.
Da forutsetter jeg et humanistisk samfunn med religionsfrihet.
Dersom ikke dette er på plass så kan jo dette bli mye verre. Men det som er
poenget her er at vi ikke snakker om konstruktiv religionskritikk. Det er drittkasting
vi snakker om, og dermed ikke særlig intellektuelt konstruktivt.
2) De
som gjør dette for å opponere,
rivalisere,
protestere
Som regel er det majoritetsbefolkningen som former normer mot blasfemi. Da blir
dette en del av hersketeknikkene
i samfunnet. Men selvsagt kan det også bli maktkamp. Og da kan
religionsfornærmelse bli en del av bildet i en rivaliseringsprosess.
Vi har også den varianten at religioner rivaliserer med hverandre, og at det å
fornærme den andre religionen blir en del av dette spillet. Vi har også den
varianten at der religionen
brukes som instrument for undertrykkelse, så blir opposisjon og protester
også preget av å ta makten ut av religionen ved å tråkke på den. Her har vi
også fenomener som sosial
utrenskning basert på religiøse normer. Mennesker som er i den sosiale
randsonen vil ofte både se og forstå disse mekanismene, og i det stille
beskytte seg med å håne og tråkke på religionen, uten å komme på overmaktens
radar.
3) De som ikke passer inn - er alternative - tenker selvstendig og er nysgjerrig, gjerne med svekket sosial kompetanse; snakker før eller mens man tenker. Igjen snakker vi om mennesker i den sosiale randsonen, som kjenner det klamme trykket av religionens makttrykk over seg. For mennesker i den sosiale randsonen er dette utelukkende uttrykk for undertrykkelse. Selvsagt ser de religionen som «gutten som ser at keiseren er naken». Husk at religion har en forblindende effekt på normalmennesket. For utenforstående er trolldommen alltid lett å gjennomskue. Det kan medføre at den sosiale outsideren misforstår og oppfatter seg selv som smartere eller mer innsiktsfull enn det store flertall. Dette blir jo ofte en forsvarsmekanisme som det er vanskelig å gi slipp på. Det kan igjen friste til å snakke høyt om «det man har funnet ut», i den tro at alle mennesker legger en rasjonell referanseramme til grunn når de skal evaluere egen religion. Det er selvsagt totalt feil. Dette har ingenting, hverken med kunnskap eller IQ å gjøre. Normalmennesket er som regel fanget inn i en blindhet av alliansesignalisering og tenkesurfing. Rasjonell kritikk som forventes møtt med likeverdig dialog og med utgangspunkt i en rasjonell referanseramme, møtes da heller med sosialt spill, retorikk, usynliggjøring eller i verste fall sanksjoner. Og nettopp sanksjoner er jo majoriteten eller normalmenneskets forsvarsverk mot religionskritikk. Dersom humanismen i samfunnet ikke er sterk nok, kan normene befestes ved hjelp av sanksjoner. Da kalles det gjerne blasfemilover, og da tåles heller ikke konstruktiv kritikk av majoritetsreligionen.
Alfa-regimet kan kanskje regnes for det første tilløp til samfunn og statsdannelse. Her finner vi forløp til:
· Maktutøvelse og kontroll
· Selvopphøyelse og pompøsitet
· Særrettigheter
· Formidling av regler og tabuer
· Indre justis/ holde regler og tabuer i hevd
· Konflikthandtering
· Beskyttelse mot indre og ytre farer
· Ledelse
Gudsbegrepet er neppe ett menneskes oppfinnelse. Det
har jeg skrevet litt om her. Men når kulturen først har etablert religiøse
forestillinger og gudsbegrep, så er dette et nærliggende redskap som alfa-regime
kan evne til å dra nytte av. De første sivilisasjoner har neppe kunnet oppstå uten
ved hjelp av religion som katalysator. Og her har jo regimets ledere ofte
status som guder eller gudesønner. Dette handler om legitimitet. Det
å «kuppe» religion på denne måten, og blande kortene slik at menneskene tilber
regimet og Gud i en og samme øvelse, vil da øke regimets legitimitet og
utøvelse dramatisk.
Opp gjennom sivilisasjonens
utvikling går man gjennom flere faser av statlig re-enginering. Det vil si
at statens innretting og organisering tenkes på nytt og på nytt. Men
funksjonene som er nevnt over går igjen, og du finner alt dette også i alle
moderne stater i dag.
Det er jo da også forholdsvis lett å trekke parallellen mellom staten og Gud, slik Stefan Molyneux gjør i denne videoen. Selvsagt blir det da også slik at med en velferdsstat som leverer en rekke tjenester og som hjelper oss med flere og flere problemer, så kan det også være en årsak til at troen på Gud falmer. Det er fordi staten har overtatt mange av de funksjonene Gud hadde i tidligere tider. Det gir jo den forutsigelse at dersom staten svekkes, vil religiøsiteten styrkes og motsatt. Mye tyder på at nøyaktig det er tilfelle. Mennesket tilber makten der det oppfatter at den er. Så enkelt er det.