Det er ikke mangel på tro som er menneskets store problem, det er mangel på tvil

Denne lille refleksjonen handler ikke om tro i form av religion. Det handler om den tilstanden vi mennesker kan ha, som er slik at vi har forestillinger som vi ikke tviler på. Dette er jeg også inne på i forbindelse med refleksjonen over vår virkelighetsoppfatning. Men det jeg spesielt skal adressere her er å fokusere på at tro kun er en mental tilstand. Det er en opplevelse av ubetinget tillit til egen dømmekraft og at «jeg har rett». Les dette langsomt: Naturlig tillit til dine forestillinger, er en følelse. Den er intuitiv og kommer fra ubevisste prosesser. Troen er et resultat av fysiske og mentale prosesser i hjernen. I seg selv er den ingen garanti for at man faktisk har rett.

Hva er tro?

Tro er et begrep som sikkert har vær definert mange ganger. Måten jeg tenker på, er at

Tro er forestillinger som oppfattes å ha så mye med virkeligheten å gjøre at de har potensiale til å påvirke våre handlinger

En annen variant:
Tro er anvendelse av intern representasjon til påvirkning av atferd

 

I beslutningsteorien opererer jeg med begrepet «konsekvenser». Vi utvikler vår oppfatning om konsekvenser på basis av våre forestillinger om virkninger av hendelser og handlinger. Men, i min beslutningsteori er alle slike forestillinger beheftet med sannsynlighet. Det har utgangspunkt i erkjennelse av mangelfull informasjon, manglende forståelse, ubevisste tankefeil og til og med feilbarligheten av egen dømmekraft. Resonnementet den gangen var jo enkelt: Er det mulig å ta feil selv om jeg opplever meg sikker på å ha rett? Svaret er åpenbart ja. Det oppdager vi når vi ser at mine og andres forestillinger på ingen måte harmonerer. Det er neppe bare jeg som føler meg «sikker» på at jeg har rett. Det gjør de fleste andre også. Ergo gir ikke følelsen av å være sikker noe garanti for sannhet. Gjelder det andre, så er det intet som tilsier at jeg står i noen særstilling.

Ved hjelp av fornuft og erfaring kan man altså resonnere seg frem til ufullkommenheten i egen dømmekraft. Beslutningsteorien over er kanskje et ideal i rasjonalitet, men vi mennesker har også et liv og leve. Vi har på ingen måte tid til å dvele med alt, og veldig mye går på «autopilot». Vi agerer utfra en naturlig tillit til våre bedømmelser av verden. Og det fungerer forbausende bra for mange av oss. På sett og vis er dette uttrykk for en naturlig tro. Selvsagt hender det at vi vet at det er usikkert. Noen ganger gjetter vi, og vi investerer innsats og ressurser i noe vi vet er gjetning. Da blir det selvsagt en akademisk øvelse om vi skal definere det som tro eller ikke.

Jeg tenker at vi da snakker om en slags overgangsfase mellom tro og rasjonalitet. Rasjonalitet tar usikkerheten inn over seg, og tar den med i kalkuleringen. Det er derfor det heter «Rasjonelle beslutninger». I det regnestykket befinner det selvsagt fortsatt mye ubevisst tro, men rommet for tvil er åpenbart en viktig del av våre bevisste vurderinger rundt dette.

Og siden vi først er inne på tvil, så har jeg noen kommentarer til det også. Noen vil kanskje si at det motsatte av tro er vantro. Egentlig er det feil. En som er overbevist om at John F. Kennedy ikke ble utsatt for et komplott, tror like mye som en som en som er like overbevist om at han ble utsatt for et komplott. Det er bare at man tror motsatte ting. Men troen kan være like sterk i begge tilfeller.

Tvil er alle andre tilstander inn imellom disse to ytterpunktene. Det vi skal merke oss er at tro er vår naturlige tendens. Det er fordi tro ikke krever mye bevisst kognitiv prosessering. Even til å tvile er nært forbundet med kognitiv kapasitet. For tvil krever mye anstrengelse av oss. Tvilen krever at den indre dialogen av pro-kontra går kontinuerlig og opptar vår mentale energi. Å tvile er en tilstand som knyttes nært opp til våre kognitive kapasiteter; det som gjør oss til mennesker. Dyrets naturlige tilstand er tro. Dyrets livsverden er opplevelse av full transparens mellom det «jeg ser» og «det som er». Dermed er dyret spart for den indre tilstand av smerte, anstrengelse og usikkerhet som følger av tvil. Det kan nok til tider være brutalt å være dyr. Men dyr er altså spart for den store indre mentale konflikt; den store splinten som evolusjonen har slått inn i menneskets hjerne. Vi mennesker har fortsatt villdyret i oss. Vi har muligheten til å falle tilbake til den indre ro. Men vi skal være oppmerksomme på at da har vi også forlatt vår menneskelighet. Det å bevege seg inn i det menneskelige innebærer en egen form for lidelse, som jo også innebærer evnen til å tvile. En del av modenheten er å akseptere den spesielle lidelsen ved det å være menneske, og i viljen til å ville være det, på tross av slike ulemper. For det er ikke tvil om at dette regnskapet også har en plusside. Vi mennesker har potensiale til å se verden, livet og tilværelsen på helt andre måter enn dyr. Da er det verdt det.

Hvorfor tror vi?

Se gjerne denne Ted-talken for et annet perspektiv.

Jeg forestiller meg at et eller flere hjernesentre er involvert i å evaluere troverdigheten av informasjon. Kanskje lagres slike evalueringer i hukommelsen som en del av forestillingen. Det vil da spare hjernen for å måtte vurdere informasjonen kritisk flere ganger. Sannsynligvis er treffsikkerheten på denne evalueringen ganske høy for de nære ting. Men i forhold til det fjerne er dette kompasset sannsynligvis «gått ut på dato» i forhold til det moderne menneskets utfordringer. Når jeg snakker om nær og fjern i denne sammenheng, så handler det ikke nødvendigvis om fysisk avstand. Det handler om informasjonsmessig avstand. Da snakker vi om informasjonstilgjengelighet. En nær venns sinn kan være like fjern for meg som de fjerneste galakser i universet. Det samme er materien i sin innerste natur.

Hva er den biologiske grunnen til at mennesket har slike mekanismer? Noe av dette har jeg spekulert i her og her og her og her.
Poenget er at evnen til å tvile er en mental påbygning som har kommet til ganske sent i evolusjonens historie. Da snakker vi selvsagt om utviklingen av kognitive mekanismer.

Mennesket er den eneste arten på denne planeten som har evne til bevisst tvil. Dyr kan være usikre. Men dyr har i all hovedsak en oppfatning hvor verden umiddelbart er tilgjengelig for sinnet, som gjennom et transparent vindu. Det dyret ser og oppfatter det er det som er.

Mesteparten av våre hjerneprosesser har ikke noe forhold til tro eller tvil. Det er kun snakk om behandling av informasjon. I fornuftens grenseland ligger intuisjonen. Det er dette, psykologer gjerne kaller for system-1 kognitive tankeprosesser. De karakteriseres ved å være umiddelbare, ureflekterte og uanstrengte. Vi opplever naturlig å tro på de resultater som kommer her. Evnen til å tvile har langsomt kommet med vår evne til å analysere og forstå. Begrepet «å tro» har sannsynligvis oppstått som en kontrast til det jeg kaller for usikkerhetsfrustrasjonen, som ubønnhørlig følger med fornuftens tankeprosesser. Det er det psykologer ofte kaller for system-2 kognitive tankeprosesser.
Evnen til å tvile på egne oppfatninger krever mye analyse og kognitivt arbeid. Evnen har nok sikkert, til en viss grad vært der, fra førmenneskelig tid. Men det er opplagt at dette driver individet til å søke ro, enten ved å tilfredsstille nysgjerrigheten, eller ved å forsvare seg mot usikkerhetsfristrasjonen. Et slikt forsvar kan være strutsestrategi. Man flykter inn i troen og dikter opp gode grunner for å holde på den. En overlappende psykisk strategi kan være dissosiasjon, slik som jeg har beskrevet det her.
Men gevinsten ved analysen er sannsynligvis så stor at den, for menneskets del i stor grad overvinner de kostnader jeg har beskrevet.

En av grunnene til det moderne menneskets suksess er utviklingen av den vitenskapelige tilnærmingsmåten. Denne tar sikte på å dempe noen av de verste tendensene til blind tro. Den vitenskapelige tilnærmingen handler i stor grad om å øve seg opp i kritisk tenking. Det holder ikke bare med en slags magefølelse, eller intuisjon. Våre oppfatninger må begrunnes, struktureres, måles, testes og etterprøves. Suksessen av denne fremgangsmåten er formidabel. Det viser at metoden er overlegen magefølelsen. Det viser også at vår opplevelse av å vite noe er en mental illusjon. Det er ingen nødvendig sammenheng mellom det å være absolutt sikker på noe og realiteten i seg selv. Da jeg, for mange år siden, utviklet ip-teorien og erkjennelsesteori handlet det i stor grad om forsøket på å «jekke ned» våre tendenser til slik ukritisk tro. Men det er teorien. I praksis ville sannsynligvis ikke vi mennesker kunne fungere om vi ikke hadde mekanismer som evner å forblinde reell usikkerhet. Dette går kanskje tilbake til evolusjonen og fordeler dette kan ha gitt som er fremelsket av det naturlige utvalg. Selv om hjernen konstant bombarderes med informasjon, er det sannsynligvis svært lite av dette som er relevant sett opp mot overlevelse og reproduksjon. Og det som er relevant er vanskelig å sortere ut, og trekke den rette forståelsen ut av. Hjernen er kroppens mest energikrevende organ og har derfor begrensinger. Det handler både om prioritering, og ikke minst smarte måter å jobbe på. Alt dette summerer seg opp i at vi snakker om et informasjonssystem som må optimaliseres til å handtere til dels stor usikkerhet. Usikkerhet manifesterer seg i vårt mentale landskap i form av engstelse og frustrasjon. Usikkerhet har jeg skrevet nærmere om her. Det er denne frustrasjon som driver menneskets nysgjerrighet. Og nysgjerrigheten driver individet til aktivt å investere i å søke informasjon, og til å søke å forstå. Men også denne prosessen, og ikke minst selve frustrasjonen har en kostnad. Den nytteverdien dette har må balanseres mot kostnaden. Som svar på det har hjernen utviklet en rekke snarveier, som det å skape seg en overordnet virkelighetsforståelse som gjøre det mulig å bruke deduksjoner til å konkludere konkret informasjon. En deduktiv slutning er langt mindre kostbar enn en mental kreativ prosess.  Hjernen bygger altså opp et forråd av informasjon, det vil si kunnskap, modeller av virkeligheten, hvor elementer av dette stemples som «godkjent» på tross av usikkerhet, og som manifesterer seg i vårt mentale landskap opplevelse av å «vite» noe. Dette gir flere fordeler:

1)   handlekraft: Evnen til å kunne ta en beslutning, og gjennomføre den, er i høy grad avhengig av at vi tror på den virkelighetsoppfatning som ligger til grunn.

2)   Dempe frustrasjon: Frustrasjon skaper affekttilstander i hjernen. Det skaper stress og det påvirker evnen til rasjonalitet. Derfor er frustrasjon en investering må brukes kun på områder der det lønner seg mest.

3)   Det sosiale spill: Det er sosialt kostbart å fremstå som usikker. Tilsvarende kan det også gi gode sosiale gevinster å fremstå som sikker. Det er ikke sexy å tvile. Tvert imot, skinner villdyret gjennom og beundrer den selvsikre. Da kan det jo være greit å bli hjulpet av at man faktisk føler seg som sikker.

En av mekanismene som er involvert her er det jeg kaller for kunnskapens gravitasjonslov. Vår tro bekreftes fortløpende av våre fortolkninger av den løpende erfaring. En annen mekanisme er strutsestrategien, nemlig den at man bevisst unngår å eksponere seg for informasjon som kan true virkelighetsoppfatningen. En tredje strategi kan være et kunnskapsmessig forsvarsbelte mot sentrale hypoteser. Det kan være andre hypoteser, angrep på alternativer og ad-hoc redningsplanker. En fjerde strategi kan handle om å skape og endre vår egen hukommelse, og likevel oppfatte at det vi husker er virkelighet. Slike mekanismer vokser nok i omfang etter hvert som vår evne til å endre virkelighetsoppfatning svekkes stadig mer med alderen.
Så har vi selvsagt sosiale strategier av type arenakontroll, informasjonsmonopol, safe-spaces, politisk korrekthet og mikroaggresjon.

Jeg har også tatt meg den hypotesen at det å flagge en oppfatning høyt, og bruke mye tid og krefter til å forsvare den, i seg selv kan være med på å programmere inn en opplevelse av å tro på den, eller kanskje rettere sagt, svekke evnen til å tvile på den. Det er jo også slik at når man er engasjert, så er kreativiteten på høygir med tanke på å finne argumenter og vinklinger som kan støtte og forsvare egen oppfatning. Holder man på med dette, lenge og kraftig nok, så kan man ende opp med blind tro på sin sak. Og dette kan sannsynligvis være gjeldende selv om man i utgangspunktet begynte med noe man egentlig viste ikke var sant, eller holdt mål. Gjennom prosessen kan hjernen omforme minner slik at de passer bedre med det man gjerne skulle like å tro.

Men det finnes forhåpentlig også måter å beskytte seg mot dette på. Man kan nok aldri vaksinere seg hundre prosent mot dette. For prosessen starter jo nesten idet vi blir født. Og barnet er et naturlig troende vesen. Den sosiale vekselvirkningen er i gang lenge før språket er der, og lenge før vi har kognitiv kapasitet til å undersøke våre forestillinger kritisk.  Likevel tenker jeg at man kan avdempe effekten. Den som har evnen til å tenke systematisk, vil kunne oppdage inkonsistens i egne posisjoner. Psykologene kaller det gjerne for kognitiv dissonans. Et enkelt eksempel kan være at man i en sammenheng tenker at Diana ble myrdet av den engelske kongefamilien. I en annen sammenheng så hiver vi oss på spekulasjoner om at hun fortsatt lever. En systematisk gjennomgang, vil jo avsløre at dette er selvmotsigende, selv om kan gi sofistikert argumentasjon, isolert, for hver av disse oppfatningene. Ofte lønner det å bruke den såkalte sandwich-metoden. Man utvikler overordnede strukturer, som man innpasser forestillingene, og motsatt, man starter nedenfra med detaljer, setter sammen, og arbeider seg oppover hvor man får øye på de større strukturene. Så veksler man mellom disse inntil man har på plass strukturer som passer. Men vær obs på at det å skape slike strukturer, også er en del av det å bli bergtatt. Det er vesentlig å alltid ha åpning for å tvile på egen forståelse. Og kanskje også utvikle fleksibilitet nok til også å kunne forstå ting på andres premisser.

Så er det jo vesentlig at man, tidlig i livet, lærer seg erkjennelsesteoriens realiteter. Individets subjektive opplevde kunnskap er skjør, og sårbar for alle mulige forvrenginger. På samme måte som våre intuitive oppfatninger om materie, tid og rom avsløres som illusjoner, ved hjelp av fornuft og erfaring, så kan vi altså bruke den samme fornuften til å resonnere oss frem til at troen også er en illusjon. Da tenker jeg at det også er vesentlig at denne innsikten bygges inn i vår virkelighetsoppfatning på et tidlig stadium. Det vil åpne veien for et mer modent forhold til dette. Forhåpentligvis innebærer dette en større evne til åpenhet, nysgjerrighet og oppriktighet. Særlig viktig blir dette i forhold til profesjonalitet i enhver form for forvaltning, forskning og etterforskning. Særlig i det offentlige blir dette viktig fordi det, i så høy grad, berører mennesker. Enkeltmenneskets tillit til det offentlige er avhengig av at dette «vesenet» oppfører seg rasjonelt og forutsigbart. Dette avhenger igjen av edruelighet i forhold til virkelighetsoppfatning.

Mer om koblingen mellom dissosiasjonshypotesen og tro

Jeg har allerede nevnt dissosiasjonshypotesen. Les gjerne gjennom denne før du går videre. Jeg har altså utviklet en egen hypotese, hvor fenomenet dissosiasjon i langt høyere grad normaliseres, sett opp mot dagens psykologiske teorier. Jeg tenker at denne hypotesen også kan utvides til også å fungere som en delforklaring på menneskets trosevne.
Sett i evolusjonært perspektiv vil jo dette da være noe som, kanskje med nødvendighet, må utvikles sammen med kognitiv kapasitet. Hjernens, kanskje mest grunnleggende biologiske nytteverdi er orientert rundt forutsigelse. Det vil si evnen til å forutsi på bakgrunn av at fremtiden ligner på fortiden. Dette gjelder selvsagt ikke bare mennesket, men svært mange dyrearter. Men vår kognitive funksjonalitet tar dette til nye høyder. Det skaper vår evne til langsiktig planlegging. Det forutsetter evnen til å forestille seg utallige varianter av scenarioer inn i fremtiden. Derav ser vi også alle mulige varianter av ulykker, katastrofer, sykdom og død. Etter som hjernen responderer emosjonelt på dette, inneholder det altså også muligheten til å bli fullstendig konsumert av bekymringer og angst. Jo mer kognitiv kapasitet, desto større sannsynlighet for at gevinsten blir kontraproduktiv. Derav hypotesen at dette må følges av mekanismer med evne til frakopling, når det er nødvendig. Og, igjen, disse mekanismene er der jo gjennom fokuseringsevnen. Man kan tenke seg at systemer bygger videre på den funksjonaliteten.

Min observasjon er at fokuseringsevnen er styrt på relevans, som igjen er styrt av emosjonelle responser. På denne måten besvarer organismen spørsmålet: «hva er viktig for meg?». På den måten sørger systemet for fokus på det som er biologisk lønnsomt. Bevisst opplever vi det gjerne som interesse. I den nevnte teksten er jeg inne på at dette kan være en del av fortolkningsprosessen. Vi fortolker i lys av interesse som igjen baseres på emosjonelle responser.
Tanken er altså at vi har en type normalmenneskets dissosiasjon, som utnytter denne mekanismen til generelt å koble fra elementer som kan forstyrre prestasjon her og nå. Og da kan altså elementer som kan utløse, særlig forskjellige former for angst, gå med i dragsuget.
Jeg har jo mange ganger spekulert, når jeg har kommet i nærmere inngrep med mennesker som fremstår som seriøst kristne. Dette er jo mennesker som jo tror på frelse og fortapelse, og på Guds bud og formaninger i bibelen. Når man så samtidig oppdager at slike mennesker like fullt kan være manipulerende og lyve, så dukker jo spørsmålet opp. Er de egentlig falske og manipulerende, eller er dette et utslag av vanskeligheter med å koble det åpenbare, gitt utgangspunkt i deres trosbaserte virkelighetsoppfatning.
Her kan man stusse. Særlig når det handler om mennesker som bekjenner seg til dogmer om et grusomt evig brennende helvete, kombinert med en veldig streng og intolerant gud. Blir de ikke redde når de manipulerer og lyver? Burde de ikke, i kraft av denne forferdelige trusselen, være veldig nøye på å holde sin sti ren? Jeg har som sagt etter hvert begynt å se etter andre forklaringer enn falskhet og at noen skjuler at de egentlig ikke tror på dette. Da handler det om fokus, og evnen til å frakoble bekymringer når det er nødvendig.

Et godt eksempel på dette er pinsemenigheten i Knutby i 2004, som jo endte i drap.  Anbefaler å se f.eks. dokumentaren til HBO om temaet. Man trenger ikke å vite hvem som lyver. Det holder å konstatere et omfattende avvik mellom pastorens fremstilling og den fremstilling den såkalte «Kristi brud» har. Det vi da vet er at minst en av dem lyver. Kanskje begge to. Og nettopp pinsemenigheten, er jo en av de kristne menigheter som fastholder bokstavtro på et evig brennende helvete. Blant Knutby-menighetens øverste ledelse skjedde det løgn, manipulasjon, utroskap og til slutt drap.  Samtidig fremheves en guddom «knutbyguden» som svært intolerant, og krevende. Man kunne spurt dem hva de tenker om homofili? Oppdag at homofili ikke er nevnt blant de ti bud. Det er jo de viktigste lovene vi har i Bibelen. Vi ser ofte et voldsomt engasjement mot homofili, som en «forferdelig synd». Likevel konstaterer vi at de selv bedriver alvorlig brudd på minst av selveste «Guds 10 Bud». Vel? Er ikke pastoren og denne Åsa, livredde for det evig brennende helvete? Dette er mennesker som fremstår som mormalt utrustede mennesker, ja faktisk temmelig ressurssterke.
Oppdag at dette er et paradoks som krever en forklaring. Mitt forslag er at det kan dreie seg om en form for dissosiasjon, altså en evne til å frakoble det som er åpenbart helt oppe i dagen.
Videre kan det tenkes at dette kan gå lengre enn en slags passiv blindhet. For her kan det også utvikles forsvarsmekanismer for å opprettholde denne tilstanden. Viktige teknikker her kan være arenakontroll og ikke minst selvberettigelse. Kan det tenkes at denne sterke ortodoksien, med tilhørende intoleranse, handler om slike forsvarsmekanismer? Kan det tenkes at det er her blasfemien kan ha sin opprinnelse?
Det er viktig å poengtere at de mekanismene jeg snakker om nå, ikke bare handler om religion. For eksempel selvberettigelse, er noe som ligger langt dypere enn dette. Det er en ubevisst opplevelse av å være begunstiget. Det er ikke nødvendig med et fornuftens svar på «hvem som begunstiget», for dette handler om parental relasjon, noe som er langt dypere og eldre enn det kognitive. I dette ligger det en ubevisst fornemmelse av at «ulykken aldri rammer meg». På den måten blir det mulig å absorbere ulykkene rundt seg, men likevel føle tryggheten for at «dette aldri rammer aldri meg».

I femfaktormodellen er nevrotisisme et av de trekkene som måles. Det kan godt handle om slike mekanismer. Mennesker med psykopatiske trekk skårer ofte svært lavt på nevrotisisme. De betegnes også som «kalde». Forklaringen kan være at frykten er frakoblet, og at dette gir slike mennesker særlige fordeler på sosial prestasjon og på risikovilje.
Når vi så sammenholder dette med den type kognitive dissosiasjon som jeg beskriver, så finner vi sammenhengen med for eksempel machiavellisme, eller høy manipulasjonskompetanse. Uttrykket «han løy som om han trodde det selv», kan kanskje være mer treffsikkert enn vi er klar over. For det kan være at idet løgnen renner ut, så opplever faktisk vedkommende å tro på det han sier. Dette skjer fryktløst helt uten anstrengelse. I Baneheia-saken beskriver psykiateren (Bakke) Jan Helge Andersen som å «hente svarene rett ut av posen», som en indikasjon på at han snakket sant, enda han åpenbart lyver. Det var mulig for en knapt middelmådig begavet person å lure en høyt utdannet fagperson. Dette er jo en superfordel for et menneske som spesialiserer seg på å manipulere andre.
Summen her er altså at vi snakker om en slags normalmenneskets dissosiasjon. Det er noe som åpenbart kan ramme religiøse mennesker og for eksempel konspirasjonsteoretikere.

Men det som kan være vanskelig å oppdage er at dette handler om mekanismer som er dypere enn religion, konspirasjonsteorier eller ideologier. Følgelig er det noe som vi alle har i oss. Oppdag at dette kan skje i svært stort omfang. Hvordan kunne man i Nazityskland, oppfatte seg selv som «de gode», når man samtidig bedrev industrielt folkemord i stor skala?  Når jeg kobler denne evnen til frakobling, til «normalmennesker», så ligger det et varsku i det.
Hver gang ulykken skjer, store og små, og vi i ettertid oppfatter at det handler om både mentale- men også sosiale havarier, så sier vi at «vi skal lære av det». Men det kan være at menneskeheten er særlig tunglært når det kommer til evnen til å forstå seg selv. Og hvordan kan man virkelig høste fruktene av slike havarier, uten å komme nærmere en mer realitetsorientert forståelse av mennesket selv og dets natur? Skremmes vi av å gå så dypt ned i dette at demoniseringens magi ikke lengre får noen forklaringskraft? Kanskje er dette selveste menneskehetens store dissosiasjon: Vi kobler oss bort fra i hvilken grad dette angår oss selv.

Mental indoktrinering og selvdoktrinering

Her benytter jeg begrepet «doktrinering» i form av store og små narrativ integrert med tilhørende forsvarsmekanismer mot å bli utfordret. Her kan kanskje begrepet anti-fragil komme til anvendelse. Sterke ting er robuste og tåler belastninger. Svake ting er skjøre og bryter sammen under belasting. Anti-fragile ting blir sterkere av belastninger.  Et godt eksempel er vårt immunforsvar. En mental doktrine er altså forestillinger som er slik at de blir sterkere eller hardere jo mer de utfordres. Disse kan være indoktrinert av ytre miljøer. Noen kaller dette for hjernevask. Da snakker vi ofte om bevisste manipulative metoder, gjerne over tid og under grader av informasjonskontroll. Forsvarsmekanismer kan bygges inn sammen med doktrinen. For eksempel ved å skremme eller manipulere individet fra å eksponere seg for alternative informasjonskilder. Det kan etableres gjennom demonisering eller diskreditering med forakt som virkning (slike mennesker snakker man ikke med). En annen virkning kan være frykt for sosial kontaminering. En effekt av demonisering er at det utgjør en sosial risiko å bli forbundet med dem. Det skaper motivasjon til å holde avstand. Resultatet er uansett at all arena for kommunikasjon eller utveksling mellom partene blir borte. Følgelig mister man muligheten til å kunne bli utfordret på sine forestillinger. Enda en variant handler selvsagt om at man utsettes for trusler eller kontrolltiltak som forhindrer kontakt. Det gir selvsagt samme effekten.
Enda en variant kan f.eks. troen på «Satan som frister deg». Det å få installert en forestilling om at «noen sender deg farlige tanker», er kanskje den mest snedige og effektive måten å kontrollere et menneske på. For en ide om «Satans fristelser» vil ikke bare forhindre deg fra å oppsøke alternative kilder, dette er jo også en effektiv tankekontroll. Man arresterer sine egne tanker (som Paulus utrykker det i et av sine brev). Mennesker som makter dette, er dobbelsikret mot påvirkning utenfra. Jeg nevnte Knutby i forrige avsnitt. Det skulle ikke overraske meg om at det var nettopp dette som gjorde det mulig å manipulere Sara Svensson til å skyte to mennesker. 

Så foreslår jeg altså også et begrep hvor doktrineringen ikke kommer fra omgivelsene, men at den skapes i oss selv. Jeg kaller det for selvdoktrinering. Da handler det om at vi utvikler narrativ som vi holder oss med og som blir så viktig for oss de beskyttes med sterke forsvarsmekanismer. En motivasjon for å tviholde på et narrativ kan være sosial investering. Da kan det handle om angst for å ha tatt feil. Det kan også handle om at narrativet fungerer som en rettferdiggjøring av hva jeg har vært med på.  Det kan også handle om traumer hvor vi har utviklet narrativ som beskytter oss mot retraumatisering. Det er nok her psykologenes begrep om dissosiasjon passer inn.

Det skråsikre mennesket

Jeg har tidligere beskrevet hvordan tro og viten kan anses å være følelser. Dette henger nøye sammen med at opplevelse av usikkerhet også er en følelse.

Det betyr at når vi mennesker agerer og navigerer i verden så er disse emosjonelle mekanismene sentral i hvordan hjernen evaluerer og handterer forestillinger. Og til syvende og sist er det forestillingene som til sammen danner den cocktail av virkelighetsoppfatning som ligger til grunn for våre beslutningsprosesser.

Som alt annet av emosjonelle systemer så er styrke, balanse og omfang individuelle kombinasjoner.

Så kan man tilegne noe av dette til individets personlighet. I fem-faktor modellen så er en av kategoriene åpenhet. Det er relevant her.

Noe av det er selvsagt situasjonsavhengig også. Og noe av det er tema-avhengig.

Opplevelse av skråsikkerhet er en ekstremvariant av dette. Det motsatte er den totale forvirring som er ekstremvarianten på den andre siden.

Og som vanlig når vi har med slike kontinua å gjøre, så har vi et optimalpunkt en plass midt imellom.

Det modne mennesket søker å trene seg opp til å benytte usikkerheten konstruktivt, som beskrevet her. Da kan det handle om å balansere ved å bevisst søke å avdekke feilkilder, estimere usikkerhet, estimere sannsynlighet, kombinere dette med viktighet, altså verdier, slik som beskrevet i beslutningsteorien. Det å bli overveldet av usikkerheten er lammende. Skjer det blir man hjelpeløs og er i behov av å bli hjulpet videre.

Dersom vi går til det andre ytterpunktet, som er skråsikkerhet så kan jo nettopp det også fortolkes som et forsvar mot forvirring. Her kommer det med kognitiv kapasitet inn i bildet.

Og da handler det ikke bare om IQ eller hukommelse, men kanskje vel så mye om ord- og begrepsforråd.  Som jeg nevner her så er de fleste tema større og mer nyansert enn vi aner. Dersom vi aner kompleksiteten, men ikke har noen tankeverktøy, i form av språk og strukturer, så risikerer vi å vippe rent dikotomisk fra skråsikkerheten og rett over i forvirringen.

I så måte så kan skråsikkerhet handle om individets forsvar mot forvirringstilstander.

Men vi har en annen faktor også, nemlig at skråsikkerhet fra utsiden lett mistolkes som selvsikkerhet. Det er med andre ord sosialt sexy.  Der det ligger an til at dette blir en vinner-strategi, så er det jo totalt sosialt ulønnsomt å slippe analysen til.

Jeg tror at skråsikkerheten, altså den absolutte opplevelsen av å vite, av bokstavelig å være helt uten tvil, er en kombinasjon av disse.

Min konklusjon er at årsaken til at dunning-kruger effekten er så utbredt, handler nettopp om dette. Det er en egenskap ved alfa-mennesker og dominante mennesker. Det er ikke det at de ikke har evne til å forstå, men de har sterk motvilje i form av impulser som går i denne retningen.

Det sier seg selv at dette er en type egenskap som er egnet til å bringe innsiktsløse mennesker opp, frem og over i maktposisjoner. Dette er da en hypotese som passer inn i humankritiske forklaringer på hvorfor mennesket ikke er i stand til å etablere bærekraftige kulturer som ikke forvitres over generasjonene.

Troen på egen dømmekraft

Dømmekraften kan ikke evaluere seg selv, hverken positivt eller negativt. Det å finne ut at «jeg hadde rett» eller «jeg tok feil» krever egen dømmekraft og disse konklusjonene er ubevisst formet av vår dømmekraft. Derfor bør vi reflektere over at våre konklusjoner aldri er sikrere enn vår egen dømmekraft. Her er det to grøfter å gå i:

1)   Jeg har alltid rett
Å tape troen på egen dømmekraft kan oppleves katastrofalt. Derfor har vi selvsagt kraftige forsvarsmekanismer som søker å skjule eller dekke over vår feilbarlighet, både for oss selv og andre. Noen ganger kan dette ta helt av. Man blir sta, mister åpenheten, ikke påvirkbar og kverulant. Kreativiteten er ofte stor. Den kjente kreasjonisten Kent Hovind har diskutert evolusjonsteorien med fagpersoner og professorer flere titalls ganger. Mye av dette ligger på YouTube. Han hevder hardnakket at han aldri har tapt en eneste debatt. Selvsagt handler dette om bevisst eller ubevisst ignorering av alle motargumenter som kunne by på utordringer. Hovind er selvsagt ikke den eneste. Vi finner mennesker i alle leirer som har like urokkelige oppfatninger. Og det er klart at alle disse kan ikke ha rett samtidig. Akkurat det bør få deg og meg til å tanke at: Dette gjelder sannsynligvis også meg. Bør jeg derfor moderere meg litt og vise større åpenhet? 

2)   Min dømmekraft er så dårlig at jeg slutter å bruke den.
Dette er den motsatte ytterligheten. Husk at mange gjerne vil ha deg dit. For det gir dem muligheten til å kontrollere deg. Så det finnes en rekke teknikker, særlig religiøse som er myntet på å få deg til å tape troen på dømmekraften din. Om du bestemmer deg for å lene deg på andre, ja så er det resultat av din dømmekraft. Så om du skulle få den forestillingen at din dømmekraft er dårlig, så skal du i alle fall ikke bruke den til å bedømme at alle andre er så mye bedre enn deg. For det ville jo også være resultat av din «dårlige» dømmekraft. Det er ingenting som tilser at din dømmekraft er dårligere enn andres. Din dømmekraft er det du har. Det er viktig at man aldri taper viljen til å bruke den. Moden bruk av dømmekraften er at man bruker den, men er selvkritisk, og alltid prinsipiell åpen.

Ideologier og ortodoksi

Les gjerne om ideologi i wikipedia. Se også her.

Ideologi er mer eller mindre bevisste ideer eller tankemønstre som på en overordnet måte rammer inn våre fortolking og forståelse av oss selv og de omgivelsene vi er en del av. Skadelig ideologi kan for eksempel handle om:

1)   Dogmatisk tro
Tro som trumfer empirisk erfaring. For eksempel tro på at salt vann og ferskt vann ikke kan blandes, fordi det står i Koranen, på tross av at det fungerer når vi tester det. Eller at mennesket er født som «en blank tavle», når all forskning vider det motsatte. Eller at all informasjon fra staten er løgn, fordi det kommer fra staten (ekstrem konspirasjonsteori).

2)   Dogmatisk fortolkning av virkeligheten
For eksempel å se alt i lys av en bestemt religion, eller radikalfeminismens kjønnsmaktperspektiv, eller fortolke alt i lys av et skarpt skille mellom gode og onde mennesker (antagonisme).

3)   Metoder og fremgangsmåter som fungerer universelt
For eksempel troen på at markedsretting er den beste løsning på alle innretninger i samfunnet, eller motsatt at alt må være under statlig kontroll, eller idealisering av blind lydighet.

Dersom man kommer så langt at selve ideologien er uttalt og utfordret, så må jo den begrunnes i noe utenfor ideologien selv. Vi kan kanskje snakke om metaideologi. Men poenget er jo at her havner vi på samme galei, som i spørsmålet om viten. Vi kommer inn i en uendelig kjede av begrunnelser.  En måte å kompensere dette på er via ortodoksi. Det vil si at kulturen bare setter rammene, slik at vi alle kan ha et felles utgangspunkt. Det modne mennesket erkjenner at rammene kan føres tilbake til det som kan kalles den felles menneskelige referanseramme, men er samtidig fullt åpen for dette på ingen måte er noen fasit. Da er kunsten å holde seg til dette i våre felles anliggende, men samtidig beholde åpenheten for at dette ikke er et endelig rammeverk.  Det vil si at vitenskapen kan søke og strekke seg ut og forbi disse rammene, nettopp for å lete etter muligheter for å utvide den felles menneskelige horisont.
I seg selv er jo dette en ideologi, men den er samtidig det lengste man kan strekke seg gitt en etisk rasjonell ansvarlighet.

Motsetningen til dette er jo å etablere tro eller ortodoksi som snevrer inn dette rammeverket, eller går utenfor det på en uansvarlig måte.
Det som ofte er tilfelle er jo at det i enhver kultur utvikler seg ortodoksier som mer eller mindre ubevisst setter irrasjonelle rammer for vår tenkning og forståelse. Restriksjonene kan ligge innbakt i ideologien i seg selv, altså at det å se kritisk på rammene, i seg selv oppfattes som kjettersk, eller blasfemi.

Dersom man studerer grupper av mennesker som tilhører forskjellige grupperinger så vil man oppdage at oppfatninger og standpunkter går igjen. Er man f.eks. objektivist, så er sannsynligheten ganske høy for at man ikke tror på global oppvarming. Er man amerikaner og tilhører en kristen frikirke, så er sannsynligheten høy for at man ikke tror på evolusjonsteorien og er imot selvbestemt abort. Er man sosialdemokrat er sannsynligheten høy for at man tror på global oppvarming, og er for selvbestemt abort. Det at oppfatninger og standpunkter med ganske stor sannsynlighet kan sorteres slik mellom grupper kan handle om flere forhold:

1)   Uselvstendig tenkning.
Man forsvarer automatisk det som «min gruppe» måtte tro og mene. Igjen kan dette handle om at man får høy tillit til enkeltpersoner i gruppen, som gir inntrykk av høy soliditet og visdom. Eller det kan handle om det jeg kaller for alliansesignalisering. Best beskrevet her.

2)   Ortodoksi
Man definerer seg som «rettroende» og adopterer et sett med forestillinger og standpunkter som oppfattes å tilhøre den «–isme» man identifiserer seg med. Det tyngste argumentet for eller mot noe er om det er i tråd med denne «-ismen». En slik «-isme» kan være både er religion, en filosofi, eller en politisk ideologi. På den måten vil et standpunkt om f.eks. selvbestemt abort styres av hva autoriteten mener eller kan ha ment om den saken, og diskusjonen handler ikke om saken i seg selv, men hvordan autoriteten skal forstås (deduksjonisme).

3)   Bergtatt av egen argumentasjon og ensidig påvirkning
Det miljøet man er i er et ekkokammer. Det er ensidig, har en fiendtlig holdning til «annerledestroende», og karakteriserer ofte den andre siden som både å være uredelige, dumme, ukritiske og uvitenskapelig osv. Det vil si, svekke tilliten til alle andre samtidig som man styrker tilliten til egen ideologi.

4)   Prestisje
Har man gått høyt på banen og mener noe, så er man ikke interessert i den sosiale kostnaden det er å ta feil. Sannsynligheten for at man går høyt på banen med ugjennomtenkte meninger fordi de tilhører min «-isme», er jo langt større enn den motsatte.

Et menneske får sjelden guru-status i sin tid. Som regel må det litt sosial avstand til slik at fantasien får skape sitt glansbilde av personen. Det betyr at guruer og autoriteter ofte er noe som ligger bak i tid, ofte veldig langt bak. Og jo lengre utenfor rekkevidde guren er desto mer ortodoks kan man oppfatte vedkommende.
Dersom det er slik at man heller undersøker hva guruen kan ha ment om saken, enn man undersøker saken i seg selv, så burde alle varsellys blinke rødt og fortelle oss at nå er vi på tur å bevege oss bort fra idealet om kritisk tenkning. Guruer fra fortiden har en tendens til å være et produkt av sin egen tid. Dette kan nok ha vært fantastiske mennesker. Men de er preget av sin tids ideer og forestillinger, og ikke minst sin tids utfordringer. De løsninger, de kommer opp med, er ofte mer kompatible med datidens kultur og datidens utfordringer enn med utfordringene i vår tid. Dermed har ofte en slik ortodoksi en usunn konserverende effekt på kulturen. Det modne mennesket er bevisst disse mekanismene og søker derfor å unngå fellene ved hjelp kritisk tenkning, fokus på saken i seg selv, og selvstendighet.

Den gode ideologien

Her ligger altså en latent risiko i det at ideologi kan fungere skadelig. Da handler det om at vi tar intellektuelle snarveier, der det kunne vært mulig, å anvende forskning, analyse eller ingeniørtenkning til å avdekke svakheter ved de virkelighetsforestillinger vi legger til grunn for våre handlinger. Vi har selvsagt også en enda mer tvilsom variant, hvor ideologien anvendes som et våpen til undertrykkelse av andre, eller til manipulasjon eller bedrag. Alt dette er jo fenomener vi ser i sosiale prosesser.
Men felles for alt dette er at det er virkelighetsoppfatninger det dreier seg om. Med andre ord, snakker vi om det vi tror vi vet, det vi tror er fakta, det som kan være sant eller usant.
Det samme gjelder ikke for verdier. Ny-subjektivistisk verditeori anser at verdier har sitt opphav i subjektets verdsetting. Dermed er det subjektet som er kilden. På den måten er ikke verdier noe som oppdages på samme måte som det som eksisterer utenfor oss selv. Dermed så kan for eksempel menneskeverd anses som noe som kan anses konstant, evig uavhengig av alt annet. Men menneskeverd er ikke noe som objektivt eksisterer. Det er noe du og jeg innvilger og tilslutter oss som medmennesker. Dette er den gode ideologien. Og fordi subjektet er kilde, er ikke dette noe som hverken kan dikteres eller bestrides. Det er ditt og mitt ansvar. Og i den grad dette legger til grunn som overordnet verdi i alle våre standpunkter og handlinger, så fungerer det som en ideologi. Og den er ikke skadelig. Tvert imot.

Overtro

Fra før har jeg hevdet at skillet mellom tro og overtro kanskje er konstruert i den hensikt å skape en kunstig avstand mellom akademisk religiøs tro og folketro.  Det er en tanke jeg fortsatt har. Men nå faller jeg for fristelsen til å benytte overtro-begrepet til å beskrive en erkjennelsesmessig grunnholdning eller tilstand.  Jeg forsøker meg på følgende definisjon:

Overtro er en samling ikke-falsifiserbare forestillinger med stor forklaringskraft som oppfattes å være virkelighet

En bedre måte å si det på:

Tro uten tvil er overtro

Mennesket har en egen kognitiv evne til å kunne tvile.  Jeg skriver om tvil her. Her skriver jeg også at menneskets problem ikke er mangel på tro, men mangel på tvil. Det er kanskje spissformulert, men poenget er at den dagen tvilen blir borte for oss, så er det mentalt og sosialt usunt, og opphav til de største katastrofene vi har skapt i denne verden.

Overtro har nær sammenheng med det jeg tidligere kalte for «Lukkede forklaringsmodeller». Det er viktig å påpeke at innholdet i forestillingene kan være hva som helst, ikke nødvendigvis knyttet til hverken religion, magi eller «det overnaturlige». Min definisjon adresserer ikke forestillingene, eller hvilken kategori de tilhører, men måten individet forholder seg til forestillingene, og med hvilken kraft dette legger føringer på individets liv. Det betyr i klartekst at også ikke-religiøse og ateister kan være overtroiske.

Sett i dette perspektivet kan overtro innebære:

1)   Manglende bevissthet om mulige forskjeller mellom egne forestillinger og realiteter. (Implisitt ikke-språklig forestilling om transparent vindu mot verden)

2)   Mangel på kritisk tenkning

3)   Selvbekreftende (Confirmation bias)

4)   Lar seg styre av dette (signifikant).

Summen av dette er risiko for ensidig ukritisk tilslutning til fantasi og ubekreftede forestillinger som driver rundt omkring i det sosiale miljøet. Dette dreier seg altså ikke bare seg om hekser, magi eller engler. Det kan like godt dreie seg om konspirasjonsteorier, blind tro på legemidler eller andre helse-bringende midler, ubekreftede psykologiske teorier, forenklede sammenhenger, eller egen hukommelse.

Har man en overtroisk grunnholdning er risikoen stor for at man blir offer for forestillinger som kan ta styringen over livet og gjøre en sårbar for forførelser eller ender opp med å gjøre irrasjonelle handlinger, basert på en virkelighetsoppfatning som ikke lengre er rasjonell.