Det troende menneske

Denne lille refleksjonen handler ikke om tro i seg selv eller religion. Det handler om den tilstanden vi mennesker kan ha, at vi har forestillinger som vi ikke tviler på. Dette er jeg inne på i forbindelse med refleksjonen over vår virkelighetsoppfatning. Men det jeg spesielt skal adressere her er å fokusere på at tro kun er en mental tilstand. Det er en følelse av tillit til egen dømmekraft og at «jeg har rett». Troen er et resultat av fysiske og mentale prosesser i hjernen. I seg selv er den intet bevis på at man faktisk har rett.

Hva er tro?

Tro er et begrep som sikkert har vær definert mange ganger. Måten jeg tenker på, er at

Tro er forestillinger som har potensiale til å påvirke våre handlinger

I beslutningsteorien opererer jeg med begrepet «konsekvenser». Vi utvikler vår oppfatning om konsekvenser på basis av våre forestillinger. Men i min beslutningsteori er alle slike forestillinger beheftet med sannsynlighet. Det har utgangspunkt i erkjennelse av feilbarligheten av egen dømmekraft. Resonnementet den gangen var jo enkelt: Er det mulig å ta feil selv om jeg er sikker på å ha rett? Svaret er åpenbart ja. Det oppdager vi når vi ser at mine og andres forestillinger på ingen måte harmonerer. Det er neppe bare jeg som føler meg «sikker» på at jeg har rett. Det gjør de fleste andre også. Ergo gir ikke følelsen av å være sikker noe garanti for sannhet. Gjelder det andre, så er det intet som tilsier at jeg står i noen særstilling.

Ved hjelp av fornuft og erfaring kan man altså resonnere seg frem til ufullkommenheten i egen dømmekraft. Men beslutningsteorien over er kanskje et ideal i rasjonalitet, men vi mennesker har også et liv og leve. Mesteparten av dette går på «autopilot». Vi agerer utfra en naturlig tillit til våre bedømmelser av verden. Og det fungerer forbausende bra for mange av oss. På sett og vis er dette uttrykk for en naturlig tro. Selvsagt hender det at vi vet at det er usikkert. Noen ganger gjetter vi, og vi investerer innsats og ressurser i noe vi vet er gjetning. Da blir det selvsagt en akademisk øvelse om vi skal definere det som tro eller ikke.

Jeg tenker at vi da snakker om en slags overgangsfase mellom tro og rasjonalitet. Rasjonalitet tar usikkerheten inn over seg, og tar den med i kalkuleringen. Det er derfor det heter «Rasjonelle beslutninger». I det regnestykket befinner det selvsagt fortsatt mye ubevisst tro, men rommet for tvil er åpenbart en viktig del av våre bevisste vurderinger rundt dette.

Og siden vi først er inne på tvil, så har jeg noen kommentarer til det også. Noen vil kanskje si at det motsatte av tro er vantro. Egentlig er det feil. En som er overbevist om at John F. Kennedy ikke ble utsatt for et komplott, tror like mye som en som en som er like overbevist om at han ble utsatt for et komplott. Det er bare at man tror motsatte ting. Men troen kan være like sterk i begge tilfeller.

Tvil er alle andre tilstander inn imellom disse to ytterpunktene. Det vi skal merke oss er at tro er vår naturlige tendens. Det er fordi tro ikke krever mye bevisst kognitiv prosessering. Even til å tvile er nært forbundet med kognitiv kapasitet. For tvil krever mye anstrengelse av oss. Tvilen krever at den indre dialogen av pro-kontra går kontinuerlig og opptar vår mentale energi. Å tvile er en tilstand som knyttes nært opp til våre kognitive kapasiteter; det som gjør oss til mennesker. Dyrets naturlige tilstand er tro. Dyrets livsverden er opplevelse av full transparens mellom det «jeg ser» og «det som er». Dermed er dyret spart for den indre tilstand av smerte, anstrengelse og usikkerhet som følger av tvil. Det kan nok til tider være brutalt å være dyr. Men dyr er altså spart for den store indre mentale konflikt; den store splinten som evolusjonen har slått inn i menneskets hjerne. Vi mennesker har fortsatt villdyret i oss. Vi har muligheten til å falle tilbake til den indre ro. Men vi skal være oppmerksom på at da har vi også forlatt vår menneskelighet. Det å bevege seg inn i det menneskelige, som jo også innebærer evnen til å tvile, lover ikke ekstase, gull og grønne skoger. Det er en egen smerte ved det å være menneske, og i viljen til å ville være det, på tross av slike ulemper. For det er ikke tvil om at dette regnskapet også har en plusside. Vi mennesker har potensiale til å se verden, livet og tilværelsen på helt andre måter enn dyr. Da er det verdt det.

 

Hvorfor tror vi?

Jeg forestiller meg at et eller flere hjernesentre er involvert i å evaluere troverdigheten av informasjon. Kanskje lagres slike evalueringer i hukommelsen som en del av forestillingen. Det vil da spare hjernen for å måtte vurdere informasjonen kritisk flere ganger. Sannsynligvis er treffsikkerheten på denne evalueringen ganske høy for de nære ting. Men i forhold til det fjerne er dette kompasset sannsynligvis «gått ut på dato» i forhold til det moderne menneskets utfordringer. Når jeg snakker om nær og fjern i denne sammenheng, så handler det ikke nødvendigvis om fysisk avstand. Det handler om informasjonsmessig avstand. Da snakker vi om informasjonstilgjengelighet. En nær venns sinn kan være like fjern for deg som de fjerneste galakser i universet. Det samme er materien i sin innerste natur.

Hva er den biologiske grunnen til at mennesket har slike mekanismer? Noe av dette har jeg spekulert i her og her.
Poenget er at evnen til å tvile er en mental påbygning som har kommet til ganske sent i evolusjonens historie. Da snakker vi selvsagt om utviklingen av kognitive mekanismer.

Mennesket er den eneste arten på denne planeten som har evne til bevisst tvil. Dyr kan være usikre. Men dyr har i all hovedsak en oppfatning hvor verden umiddelbart er tilgjengelig for sinnet, som gjennom et transparent vindu. Det dyret ser og oppfatter det er det som er.

Mesteparten av våre hjerneprosesser har ikke noe forhold til tro eller tvil. Det er kun snakk om behandling av informasjon. I fornuftens grenseland ligger intuisjonen. Det er dette, psykologer gjerne kaller for system-1 kognitive tankeprosesser. De karakteriseres ved å være umiddelbare, ureflekterte og uanstrengte. Vi opplever naturlig å tro på de resultater som kommer her. Evnen til å tvile har langsomt kommet med vår evne til å analysere og forstå. Begrepet «å tro» har sannsynligvis oppstått som en kontrast til det jeg kaller for usikkerhetsfrustrasjonen, som ubønnhørlig følger med fornuftens tankeprosesser. Det er det psykologer ofte kaller for system-2 kognitive tankeprosesser.
Evnen til å tvile på egne oppfatninger krever mye analyse og kognitivt arbeid. Evnen har nok sikkert, til en viss grad vært der, fra førmenneskelig tid. Men det er opplagt at dette driver individet til å søke ro, enten ved å tilfredsstille nysgjerrigheten, eller ved å forsvare seg mot usikkerhetsfristrasjonen. Et slikt forsvar kan være strutsestrategi. Man flykter inn i troen og dikter opp gode grunner for å holde på den.
Men gevinsten ved analysen er sannsynligvis så stor at den, for menneskets del i stor grad overvinner de kostnader jeg har beskrevet.

En av grunnene til det moderne menneskets suksess er utviklingen av den vitenskapelige tilnærmingsmåten. Denne tar sikte på å dempe noen av de verste utslagene av denne mekanismen. Den vitenskapelige tilnærmingen handler i stor grad om å øve seg opp i kritisk tenking. Det holder ikke bare med en slags magefølelse, eller intuisjon. Våre oppfatninger må begrunnes, struktureres, måles, testes og etterprøves. Suksessen av denne fremgangsmåten er formidabel. Det viser at metoden er overlegen magefølelsen. Det viser også at vår opplevelse av å vite noe er en mental illusjon. Det er ingen nødvendig sammenheng mellom det å være absolutt sikker på noe og realiteten i seg selv. Da jeg, for mange år siden, utviklet ip-teorien og erkjennelsesteori handlet det i stor grad om forsøket på å «jekke ned» våre tendenser til slik ukritisk tro. Men det er teorien. I praksis ville sannsynligvis ikke vi mennesker kunne fungere om vi ikke hadde mekanismer som evner å forblinde reell usikkerhet. Dette går kanskje tilbake til evolusjonen og fordeler dette kan ha gitt som er fremelsket av det naturlige utvalg. Selv om hjernen konstant bombarderes med informasjon, er det sannsynligvis svært lite av dette som er relevant sett opp mot overlevelse og reproduksjon. Og det som er relevant er vanskelig å sortere ut, og trekke den rette forståelsen ut av. Hjernen er kroppens mest energikrevende organ og har derfor begrensinger. Det handler både om prioritering, og ikke minst smarte måter å jobbe på. Alt dette summerer seg opp i at vi snakker om et informasjonssystem som må optimaliseres til å handtere til dels stor usikkerhet. Usikkerhet manifesterer seg i vårt mentale landskap i form av engstelse og frustrasjon. Det er denne frustrasjon som driver menneskets nysgjerrighet. Og nysgjerrigheten driver individet til aktivt å investere i å søke informasjon, og til å søke å forstå. Men også denne prosessen, og ikke minst selve frustrasjonen har en kostnad. Den nytteverdien dette har må balanseres mot kostnaden. Som svar på det har hjernen utviklet en rekke snarveier, som det å skape seg en overordnet virkelighetsforståelse som gjøre det mulig å bruke deduksjoner til å konkludere konkret informasjon. En deduktiv slutning er langt mindre kostbar enn en mental kreativ prosess.  Hjernen bygger altså opp et forråd av informasjon, det vil si kunnskap, modeller av virkeligheten, hvor elementer av dette stemples som «godkjent» på tross av usikkerhet, og som manifesterer seg i vårt mentale landskap opplevelse av å «vite» noe. Dette gir flere fordeler:

1)      handlekraft: Evnen til å kunne ta en beslutning, og gjennomføre den, er i høy grad avhengig av at vi tror på den virkelighetsoppfatning som ligger til grunn.

2)      Dempe frustrasjon: Frustrasjon skaper affekttilstander i hjernen. Det skaper stress og det påvirker evnen til rasjonalitet. Derfor er frustrasjon en investering må brukes kun på områder der det lønner seg mest.

3)      Det sosiale spill: Det er sosialt kostbart å fremstå som usikker. Tilsvarende kan det også gi gode sosiale gevinster å fremstå som sikker. Da kan det jo være greit å bli hjulpet av at man faktisk føler seg som sikker.

En av mekanismene som er involvert her er det jeg kaller for kunnskapens gravitasjonslov. Vår tro bekreftes fortløpende av våre fortolkninger av den løpende erfaring. En annen mekanisme er strutsestrategien, nemlig den at man bevisst unngår å eksponere seg for informasjon som kan true virkelighetsoppfatningen. En tredje strategi kan være et kunnskapsmessig forsvarsbelte mot sentrale hypoteser. Det kan være andre hypoteser, angrep på alternativer og ad-hoc redningsplanker. En fjerde strategi kan handle om å skape og endre vår egen hukommelse, og likevel oppfatte at det vi husker er virkelighet. Slike mekanismer vokser nok i omfang etter hvert som vår evne til å endre virkelighetsoppfatning svekkes stadig mer med alderen.

Jeg har også tatt meg den hypotesen at det å flagge en oppfatning høyt, og bruke mye tid og krefter til å forsvare den, i seg selv kan være med på å programmere inn en opplevelse av å tro på den, eller kanskje rettere sagt, svekke evnen til å tvile på den. Det er jo også slik at når man er engasjert, så er kreativiteten på høygir i forhold til å finne argumenter og vinklinger som kan støtte og forsvare egen oppfatning. Holder man på med dette, lenge og kraftig nok, så kan man ende opp med blind tro på sin sak. Og dette kan sannsynligvis være gjeldende selv om man i utgangspunktet begynte med noe man egentlig viste ikke var sant, eller holdt mål. Gjennom prosessen kan hjernen omforme minner slik at de passer bedre med det man gjerne skulle like å tro.

Men det finnes forhåpentlig også måter å beskytte seg mot dette på. Man kan nok aldri vaksinere seg hundre prosent mot dette. For prosessen starter jo nesten idet vi blir født. Og barnet er et naturlig troende vesen. Den sosiale vekselvirkningen er i gang lenge før språket er der, og lenge før vi har kognitiv kapasitet til å undersøke våre forestillinger kritisk.  Likevel tenker jeg at man kan avdempe effekten. Den som har evnen til å tenke systematisk, vil kunne oppdage inkonsistens i egne posisjoner. Psykologene kaller det gjerne for kognitiv dissonans. Et enkelt eksempel kan være at man i en sammenheng tenker at Diana ble myrdet av den engelske kongefamilien. I en annen sammenheng så hiver vi oss på spekulasjoner om at hun fortsatt lever. En systematisk gjennomgang, vil jo avsløre at dette er selvmotsigende, selv om kan gi sofistikert argumentasjon, isolert, for hver av disse oppfattingene. Ofte lønner det å bruke den såkalte sandwich-metoden. Man utvikler overordnede strukturer, som man innpasser forestillingene, og motsatt, man starter nedenfra med detaljer, setter sammen, og arbeider seg oppover hvor man får øye på de større strukturene. Så veksler man mellom disse inntil man har på plass strukturer som passer. Men vær obs på at det å skape slike strukturer, også er en del av det å bli bergtatt. Det er vesentlig å alltid ha åpning for å tvile på egen forståelse. Og kanskje også utvikle fleksibilitet nok til også å kunne forstå ting på andres premisser.

Så er det jo vesentlig at man, tidlig i livet, lærer seg erkjennelsesteoriens realiteter. Individets subjektive opplevde kunnskap er skjør, og sårbar for alle mulige forvrenginger. På samme måte som våre intuitive oppfatninger om materie, tid og rom avsløres som illusjoner, ved hjelp av fornuft og erfaring, så kan vi altså bruke den samme fornuften til å resonnere oss frem til at troen også er en illusjon. Da tenker jeg at det også er vesentlig at denne innsikten bygges inn i vår virkelighetsoppfatning på et tidlig stadium. Det vil åpne veien for et mer modent forhold til dette. Forhåpentligvis innebærer dette en større evne til åpenhet, nysgjerrighet og oppriktighet. Særlig viktig blir dette i forhold til profesjonalitet i enhver form for forvaltning, forskning og etterforskning. Særlig i det offentlige blir dette viktig fordi det, i så høy grad, berører mennesker. Enkeltmenneskets tillit til det offentlige er avhengig av at dette «vesenet» oppfører seg rasjonelt og forutsigbart. Dette avhenger igjen av edruelighet i forhold til virkelighetsoppfatning.

Troen på egen dømmekraft

Dømmekraften kan ikke evaluere seg selv, hverken positivt eller negativt. Det å finne ut at «jeg hadde rett» eller «jeg tok feil» krever egen dømmekraft og disse konklusjonene er ubevisst formet av vår dømmekraft. Derfor bør vi reflektere over at våre konklusjoner aldri er sikrere enn vår egen dømmekraft. Her er det to grøfter å gå i:

1)      Jeg har alltid rett
Å tape troen på egen dømmekraft kan oppleves katastrofalt. Derfor har vi selvsagt kraftige forsvarsmekanismer som søker å skjule eller dekke over vår feilbarlighet, både for oss selv og andre. Noen ganger kan dette ta helt av. Man blir sta, mister åpenheten, ikke påvirkbar og kverulant. Kreativiteten er ofte stor. Den kjente kreasjonisten Kent Hovind har diskutert evolusjonsteorien med fagpersoner og professorer flere titalls ganger. Mye av dette ligger på Youtube. Han hevder hardnakket at han aldri har tapt en eneste debatt. Selvsagt handler dette om bevisst eller ubevisst ignorering av alle motargumenter som kunne by på utordringer. Hovind er selvsagt ikke den eneste. Vi finner mennesker i alle leire som har lignende oppfatninger. Og det er klart at alle disse kan ikke ha rett samtidig. Akkurat det bør få deg og meg til å tanke at: Dette gjelder sannsynligvis også meg. Bør jeg derfor moderere meg litt og vise større åpenhet? 

2)      Min dømmekraft er så dårlig at jeg slutter å bruke den.
Dette er den motsatte ytterligheten. Husk at mange gjerne vil ha deg dit. For det gir dem muligheten til å kontrollere deg. Så det finnes en rekke teknikker, særlig religiøse som er myntet på å få deg til å tape troen på dømmekraften din. Om du bestemmer deg for å lene deg på andre, ja så er det resultat av din dømmekraft. Så om du skulle få den forestillingen at din dømmekraft er dårlig, så skal du i alle fall ikke bruke den til å bedømme at alle andre er så mye bedre enn deg. For det ville jo også være resultat av din «dårlige» dømmekraft. Det er ingenting som tilser at din dømmekraft er dårligere enn andres. Din dømmekraft er det du har. Det er viktig at man aldri taper viljen til å bruke den. Moden bruk av dømmekraften er at man bruker den, men er selvkritisk, og alltid prinsipiell åpen.

Ideologier og ortodoksi

Se også her. Dersom man studerer grupper av mennesker som tilhører forskjellige grupperinger så vil man oppdage at oppfatninger og standpunkter går igjen. Er man f.eks. objektivist, så er sannsynligheten ganske høy for at man ikke tror på global oppvarming. Er man amerikaner og tilhører en kristen frikirke, så er sannsynligheten høy for at man ikke tror på evolusjonsteorien og er imot selvbestemt abort. Er man sosialdemokrat er sannsynligheten høy for at man tror på global oppvarming, og er for selvbestemt abort. Det at oppfatninger og standpunkter med ganske stor sannsynlighet kan sorteres slik mellom grupper kan handle om flere forhold:

1)      Uselvstendig tenkning.
Man forsvarer automatisk det som «min gruppe» måtte tro og mene. Igjen kan dette handle om at man får høy tillit til enkeltpersoner i gruppen, som gir inntrykk av høy soliditet og visdom.

2)      Ortodoksi
Man definerer seg som «rettroende» og adopterer et sett med forestillinger og standpunkter som oppfattes å tilhøre den «–isme» man identifiserer seg med. Det tyngste argumentet for eller mot noe er om det er i tråd med denne «-ismen». En slik «-isme» kan være både er religion, en filosofi, eller en politisk ideologi. På den måten vil et standpunkt om f.eks. selvbestemt abort styres av hva autoriteten mener eller kan ha ment om den saken, og diskusjonen handler ikke om saken i seg selv men hvordan autoriteten skal forstås.

3)      Bergtatt av egen argumentasjon og ensidig påvirkning
Det miljøet man er i er et ekkokammer. Det er ensidig, har en fiendtlig holdning til «annerledestroende», og karakteriserer ofte den andre siden som både å være uredelige, dumme, ukritiske og uvitenskapelig osv. Det vil si, svekke tilliten til alle andre samtidig som man styrker tilliten til egen ideologi.

4)      Prestisje
Har man gått høyt på banen og mener noe, så er man ikke interessert i den sosiale kostnaden det er å ta feil. Sannsynligheten for at man går høyt på banen med ugjennomtenkte meninger fordi de tilhører min «-isme», er jo langt større enn den motsatte.

Et menneske får sjelden guru-status i sin tid. Som regel må det litt sosial avstand til slik at fantasien får skape sitt glansbilde av personen. Det betyr at guruer og autoriteter ofte er noe som ligger bak i tid, ofte veldig langt bak. Og jo lengre utenfor rekkevidde guren er desto mer ortodoks kan man oppfatte vedkommende.
Dersom det er slik at man heller undersøker hva guruen kan ha ment om saken, enn man undersøker saken i seg selv, så burde alle varsellys lyse rødt og fortelle oss at nå er vi på tur å bevege oss bort fra idealet om kritisk tenkning. Guruer fra fortiden har en tendens til å være et produkt av sin egen tid. Dette kan nok ha vært fantastiske mennesker. Men de er preget av sin tids ideer og forestillinger, og ikke minst sin tids utfordringer. De løsninger, de kommer opp med, er ofte mer kompatible med datidens kultur og datidens utfordringer enn med utfordringene i vår tid. Dermed har ofte en slik ortodoksi en usunn konserverende effekt på kulturen. Det modne mennesket er bevisst disse mekanismene og søker derfor å unngå fellene ved hjelp kritisk tenkning, fokus på saken i seg selv, og selvstendighet.

Overtro

Fra før har jeg hevdet at skillet mellom tro og overtro kanskje er konstruert i den hensikt å skape en kunstig avstand mellom akademisk religiøs tro og folketro.  Det er en tanke jeg fortsatt har. Men kanskje går det an å benytte overtro-begrepet til å beskrive en erkjennelsesmessig grunnholdning eller tilstand.  Sett i dette perspektivet kan overtro innebære:

1)      Manglende bevissthet om mulige forskjeller mellom egne forestillinger og realiteter. (Implisitt ikke-språklig forestilling om transparent vindu mot verden)

2)      Mangel på kritisk tenkning

3)      Selvbekreftende (Confirmation bias)

4)      Lar seg styre av dette (signifikant).

Summen av dette er risiko for ensidig ukritisk tilslutning til fantasi og ubekreftede forestillinger som driver rundt omkring i det sosiale miljøet. Det er vesentlig at dette ikke bare dreier seg om hekser, magi eller engler. Det kan like godt dreie seg om konspirasjonsteorier, blind tro på legemidler eller andre helse-bringende midler, ubekreftede psykologiske teorier, forenklede sammenhenger, eller egen hukommelse.

Har man en overtroisk grunnholdning er risikoen stor for at man blir offer for forestillinger som kan ta styringen over livet og gjøre en sårbar for forførelser eller ender opp med å gjøre irrasjonelle handlinger, basert på en virkelighetsoppfatning som ikke lengre er rasjonell.