Det undrende mennesket

Nysgjerrighet er en fundamental drivkraft i oss mennesker. Dette er en egenskap vi nok deler med mange dyrearter.  Og logisk sett gjelder det alle dyrearter med evne til innovativ atferd. Den mentale kreative prosess fungerer jo slik at prøving og feiling skjer opp mot en mental intern representasjon av virkeligheten. Det er det jeg kaller virkelighetsoppfatningen. Jo mer rik denne virkelighetsoppfatningen er på empiriske data, desto mer treffsikker blir den indre evalueringsprosessen. Og jo mer treffsikker denne indre evalueringsprosessen blir desto større er muligheten for at mennesket kan komme opp med løsninger som gir suksess. I bunnen ligger vår evne til rasjonalitet, som jo, i sin ytterste konsekvens handler om evnen til tilpasning gjennom smart atferd. De individer som hadde den mest tilpassede atferden var de som i gjennomsnitt spredte sine gener best. Det er de som ble våre forfedre. Vi mennesker står her i en særklasse blant artene på denne kloden. Kanskje er det tilfeldig, men vår art har altså bak seg en periode som ser ut som en eksplosiv utvikling av mental kapasitet. Kanskje drevet frem av seksuell seleksjon. Uansett, så har alt dette til sammen gitt mennesket en egen, forholdsvis sterk hunger etter kunnskap. Dette suget i oss har selvsagt fått sitt eget navn. Vi kaller det for nysgjerrighet. Jeg vet ikke om nysgjerrigheten i seg selv kan lokaliseres i hjernen.  Kanskje er den spredt på mange systemer. Men det er ikke tvil om at nysgjerrigheten opptrer i vårt mentale landskap som et selvstendig behov vi har. Det er faktisk et behov vi ofte må kontrollere. Særlig gjelder dette i det sosiale spill. Jo mer vi vet om våre medspillere, desto større muligheter for sosial suksess. Men jo mer andre vet om oss, desto mer de kjenner våre svakheter, desto svakere står vi i det sosiale spill. Dermed danner det seg raskt sosialetiske normer i forhold til vår nysgjerrighet på hverandre. Slike normer gjør at vi må legge bånd på vår nysgjerrighet.
Men innerst inne må nok de fleste av oss innrømme at vi er nysgjerrige. Vi er veldig nysgjerrige, både på menneskene rundt oss og på resten av verden. Ofte driver sosialetiske normer noen av oss til å karakterisere dette som negativt. Men faktum er nok at nysgjerrighet er et tegn på god vitalitet. Det er et tegn åpenhet, og til dels også på oppriktighet. Sannsynligvis avtar nysgjerrigheten etter hvert som mennesket blir eldre. Som barn er leken i stor grad drevet av nysgjerrighet. Før 12 års alder er kanskje mennesket på sitt mest åpne og oppriktige. Deretter kommer hormonene og det sosiale spill overtar. Dessverre faller mange av lasset i denne prosessen. Det handler ikke bare om at nysgjerrigheten avtar, men at man rett og slett utvikler normer mot dette. Disse normene kommer selvsagt fra voksenverden og kan kanskje sorteres på følgende måte:

1)      Strutsestrategi

2)      Religion
Nysgjerrigheten er sannsynligvis også en av de mest sentrale mekanismer bak utvikling av religion. Det hjernen ikke «vet» fyller den ut med gjetninger og fantasi. Dette for å gi individet en illusjon om kunnskap. For manglende kunnskap skaper usikkerhet. Behovet for å dempe usikkerhet er en drivkraft som virker fordelaktig for de nære ting, særlig sosiale forhold. Men en «bivirkning» av høy kognitiv kapasitet er muligheten til å forestille seg også det fjerne, utilgjengelige, det usynlige, de store sammenhenger. Det å føle uvitenheten om dette gir den samme usikkerhet. Det skaper bekymringer og stress som kan få dramatiske negative konsekvenser. Dette kompenserer hjernen for med å skape en illusjon om å vite.
Dette er en av de mekanismene jeg tror er drivkraften bak religion. Og når dette først er etablert vil enhver trussel mot forestillingene møtes med et irrasjonelt forsvar. Det er det som er religionens negative virkning på nysgjerrigheten. Når religionen settes i system og blir en del av kulturen, vil dette manifestere seg i kulturnormative forsvarsverk mot utfordring av religionens dogmer. Dermed kan den nysgjerrigheten som en gang var med på selve religionsdannelsen, ende opp som et bolverk mot vitenskap og rasjonell kunnskap.

3)      Ideologi
Fanatiske ideologier tenderer ofte til å ofre kunnskapen på ideologiens alter. Det handler om ukritisk tro på at man jo allerede har sannheten. Men det handler mest om viljen til å definere sannheten slik at den er kompatibel med ideologien. Strategier kan være alt fra å undertrykke informasjon, bestille forskningsresultater, bruke retorikk, hindre dialog, hindre fri informasjonsflyt, normative virkemidler osv. fantasien er stor. Men det er opplagt at i et totalitært miljø, hvor dette er agendaen, så forsvinner både nysgjerrighet og oppriktighet med i dragsuget.

4)      Det sosiale spill
Suksess i det sosiale spill handler mer om å få rett enn å ha rett. Og det handler om å utrykke maktens oppfatninger og standpunkter. Nysgjerrigheten forsvinner ikke nødvendigvis av den grunn. Men innsatsen går da mest på å forstå og analysere det sosiale spillet. Virkeligheten blir i denne sammenheng ofte irrelevant.
Det sosiale spill handler også om å fremstå som sterk og sikker. Nysgjerrighet og undring kan fort bli tolket som usikkerhet og svakhet.

Det ligger i det modne menneskets natur å komme ut av strutsestrategier, religionen, ideologien eller det sosiale spill og bare undre seg som et barn, kjenne på uvitenheten, på spørsmålene, på den evige mangelen på svar. Det modne mennesket har utviklet evnen til å leve med uvitenheten. Riktignok gir det en usikkerhet, men gevinsten er at det gir nysgjerrigheten fritt spillerom, og det gir fantasien mat. Det modne mennesket er åpent for nye tanker, for den frie refleksjon og for sin egen feilbarlighet.