Det undrende mennesket
Nysgjerrighet er en fundamental
drivkraft i oss mennesker. Dette er en egenskap vi nok deler med mange
dyrearter. Og logisk sett gjelder det alle dyrearter med evne
til innovativ atferd. Den mentale
kreative prosess fungerer jo slik at prøving og feiling skjer opp mot en
mental intern representasjon av virkeligheten.
Det er det jeg kaller virkelighetsoppfatningen.
Jo mer rik denne virkelighetsoppfatningen er på empiriske
data, desto mer treffsikker blir den indre evalueringsprosessen. Og jo mer
treffsikker denne indre evalueringsprosessen blir desto større er muligheten
for at mennesket kan komme opp med løsninger som gir suksess. I bunnen ligger
vår evne til rasjonalitet,
som jo, i sin ytterste konsekvens handler om evnen til tilpasning gjennom smart
atferd.
De individer som hadde den mest tilpassede atferden var de som i gjennomsnitt
spredte sine gener best. Det er de som ble våre forfedre. Vi mennesker står her
i en særklasse blant artene på denne kloden. Kanskje er det tilfeldig, men vår
art har altså bak seg en periode som ser ut som en
eksplosiv utvikling av mental kapasitet. Kanskje drevet frem av seksuell
seleksjon. Uansett, så har alt dette til sammen gitt mennesket en egen,
forholdsvis sterk hunger
etter kunnskap.
Dette suget i oss har selvsagt fått sitt eget navn. Vi kaller det for
nysgjerrighet. Jeg vet ikke om nysgjerrigheten i seg selv kan lokaliseres i
hjernen. Kanskje er den spredt på mange systemer. Men det er ikke tvil om at
nysgjerrigheten opptrer i vårt mentale landskap som et selvstendig behov
vi har. Det er faktisk et behov vi ofte må kontrollere. Særlig gjelder
dette i det
sosiale spill. Jo mer vi
vet om våre medspillere, desto større muligheter for sosial
suksess. Men jo mer andre vet om oss, desto mer de kjenner våre svakheter,
desto svakere står vi i det sosiale spill. Dermed danner det seg raskt sosialetiske
normer i forhold til vår nysgjerrighet på hverandre. Slike normer gjør at
vi må legge bånd på vår nysgjerrighet.
Men innerst inne må nok de fleste av oss innrømme at vi er nysgjerrige. Vi er
veldig nysgjerrige, både på menneskene rundt oss og på resten av verden. Ofte
driver sosialetiske normer noen av oss til å karakterisere
dette som negativt. Men faktum er nok at nysgjerrighet er et tegn på god
vitalitet. Det er et tegn åpenhet, og til dels også på oppriktighet.
Sannsynligvis avtar nysgjerrigheten etter hvert som mennesket blir eldre. Som
barn er leken
i stor grad drevet av nysgjerrighet. Før 12 års alder er kanskje mennesket på
sitt mest åpne og oppriktige. Deretter kommer hormonene og det sosiale spill
overtar. Dessverre faller mange av lasset i denne prosessen. Det handler ikke
bare om at nysgjerrigheten avtar, men at man rett og slett utvikler normer mot
dette. Disse normene kommer selvsagt fra voksenverden og kan kanskje sorteres
på følgende måte:
2) Religion
Nysgjerrigheten er sannsynligvis også en av de mest sentrale mekanismer bak
utvikling av religion. Det hjernen ikke «vet» fyller den ut med gjetninger og
fantasi. Dette for å gi individet en illusjon
om kunnskap. For manglende kunnskap skaper usikkerhet. Behovet for å dempe
usikkerhet er en drivkraft som virker fordelaktig for de nære ting, særlig
sosiale forhold. Men en «bivirkning» av høy kognitiv kapasitet er muligheten
til å forestille seg også det fjerne, utilgjengelige, det usynlige, de store
sammenhenger. Det å føle uvitenheten om dette gir den samme usikkerhet. Det
skaper bekymringer og stress som kan få dramatiske negative konsekvenser. Dette
kompenserer hjernen for med å skape en illusjon om å vite.
Dette er en
av de mekanismene jeg tror er drivkraften bak religion. Og når dette først
er etablert vil enhver trussel mot forestillingene møtes med et irrasjonelt
forsvar. Det er det som er religionens negative virkning på nysgjerrigheten. Når
religionen settes i system og blir en del av kulturen, vil dette manifestere
seg i kulturnormative forsvarsverk mot utfordring av religionens dogmer. Dermed
kan den nysgjerrigheten som en gang var med på selve religionsdannelsen, ende
opp som et bolverk mot vitenskap og rasjonell kunnskap.
3) Ideologi
Fanatiske ideologier tenderer ofte til å ofre kunnskapen på ideologiens alter.
Det handler om ukritisk
tro på at man jo allerede har sannheten.
Men det handler mest om viljen til å definere
sannheten slik at den er kompatibel med ideologien. Strategier kan være alt
fra å undertrykke informasjon, bestille forskningsresultater, bruke retorikk,
hindre dialog,
hindre fri informasjonsflyt, normative
virkemidler osv. fantasien er stor. Men det er opplagt at i et totalitært
miljø, hvor dette er agendaen, så forsvinner både nysgjerrighet og oppriktighet
med i dragsuget.
4) Det
sosiale spill
Suksess i det sosiale spill handler
mer om å få rett enn å ha rett. Og det handler om å utrykke maktens oppfatninger
og standpunkter.
Nysgjerrigheten forsvinner ikke nødvendigvis av den grunn. Men innsatsen går da
mest på å forstå og analysere det sosiale spillet. Virkeligheten blir i denne
sammenheng ofte irrelevant.
Det sosiale spill handler også om å fremstå
som sterk og sikker. Nysgjerrighet og undring kan fort bli tolket som
usikkerhet og svakhet.
5) Rangeringsmekanismer
Dette blir jo en del av det sosiale spill, men dersom person A føler seg høyere
rangert enn B, vil dette kunne
utløse narsissistiske trekk hos A. Et narsissistisk trekk er at person B
undervurderes både i forhold til kompetanse og ellers som likeverdig partner
for refleksjon. Dette vil ødelegge potensiell refleksjonsevne i relasjonen. A
kan nok spørre B «hvor hammeren er», og også kunne undervise B, men den
motsatte veien er sperret. Det vil av A bli oppfattes som «belæring».
Som regel vil A sperre for enhver arena hvor dette finner sted, og i den grad B
skulle våge seg utpå vil det bli oppfattet som en provokasjon. Disse to vil
aldri kunne «undre seg» sammen.
Det ligger i det modne menneskets natur å komme ut av strutsestrategier, religionen, ideologien eller det sosiale spill og bare undre seg som et barn, kjenne på uvitenheten, på spørsmålene, på den evige mangelen på svar. Det modne mennesket har utviklet evnen til å leve med uvitenheten. Riktignok gir det en usikkerhet, men gevinsten er at det gir nysgjerrigheten fritt spillerom, og det gir fantasien mat. Det modne mennesket er åpent for nye tanker, for den frie refleksjon og for sin egen feilbarlighet.
Med språket har vår evne til å utvikle kunnskap eksplodert. Dette manifesterer seg i evnen til å stille spørsmål. Språket har egne syntakser som tydelig kommuniserer søken etter informasjon. Denne fasiliteten finnes sannsynligvis i alle språk, til og med i programmeringsspråk. Den viktigste informasjonskilden vi mennesker har til kunnskap, er andre mennesker. Og her er språket hovedverktøyet. Og vi ser jo at barn tidlig lærer seg å spørre, og at det kommer perioder hvor de spør om alt mulig. Det at dette er så ettertrykkelig innebygget i språket viser hvor viktig dette er for mennesket. Vi har hva- og hvordan- spørsmål som etterlyser fakta og virkemåte. Vi har når- og hvor- spørsmål som plasserer i tid og rom. Så har vi hvorfor-spørsmål som etterlyser hensikt. Jeg har bygget hele hensiktsanalysen på hvorfor-spørsmålet. Og det er jo interessant at dette har utkrystallisert seg som en egen kategori i spørreformene, i alle fall i vår språkgruppe. Det sier faktisk ganske mye om hvor viktig det er for mennesket å forstå andres sinn, og seg selv.