Nysgjerrighet er en fundamental drivkraft i oss mennesker. Dette er en egenskap vi nok deler med mange dyrearter.  Og logisk sett gjelder det alle dyrearter med evne til innovativ atferd. Den mentale kreative prosess fungerer jo slik at prøving og feiling skjer opp mot en mental intern representasjon av virkeligheten. Det er det jeg kaller virkelighetsoppfatningen. Jo mer rik denne virkelighetsoppfatningen er på empiriske data, desto mer treffsikker blir den indre evalueringsprosessen. Og jo mer treffsikker denne indre evalueringsprosessen blir desto større er muligheten for at mennesket kan komme opp med løsninger som gir suksess. I bunnen ligger vår evne til rasjonalitet, som jo, i sin ytterste konsekvens handler om evnen til tilpasning gjennom smart atferd. De individer som hadde den mest tilpassede atferden var de som i gjennomsnitt spredte sine gener best. Det er de som ble våre forfedre. Vi mennesker står her i en særklasse blant artene på denne kloden. Kanskje er det tilfeldig, men vår art har altså bak seg en periode som ser ut som en eksplosiv utvikling av mental kapasitet. Kanskje drevet frem av seksuell seleksjon. Uansett, så har alt dette til sammen gitt mennesket en egen, forholdsvis sterk hunger etter kunnskap. Dette suget i oss har selvsagt fått sitt eget navn. Vi kaller det for nysgjerrighet. Jeg vet ikke om nysgjerrigheten i seg selv kan lokaliseres i hjernen.  Kanskje er den spredt på mange systemer. Men det er ikke tvil om at nysgjerrigheten opptrer i vårt mentale landskap som et selvstendig behov vi har. Det er faktisk et behov vi ofte må kontrollere. Særlig gjelder dette i det sosiale spill. Jo mer vi vet om våre medspillere, desto større muligheter for sosial suksess. Men jo mer andre vet om oss, desto mer de kjenner våre svakheter, desto svakere står vi i det sosiale spill. Dermed danner det seg raskt sosialetiske normer i forhold til vår nysgjerrighet på hverandre. Slike normer gjør at vi må legge bånd på vår nysgjerrighet.
Men innerst inne må nok de fleste av oss innrømme at vi er nysgjerrige. Vi er veldig nysgjerrige, både på menneskene rundt oss og på resten av verden. Ofte driver sosialetiske normer noen av oss til å karakterisere dette som negativt. Men faktum er nok at nysgjerrighet er et tegn på god vitalitet. Det er et tegn åpenhet, og til dels også på oppriktighet. Sannsynligvis avtar nysgjerrigheten etter hvert som mennesket blir eldre. Som barn er leken i stor grad drevet av nysgjerrighet. Før 12 års alder er kanskje mennesket på sitt mest åpne og oppriktige. Deretter kommer hormonene og det sosiale spill overtar. Dessverre faller mange av lasset i denne prosessen. Det handler ikke bare om at nysgjerrigheten avtar, men at man rett og slett utvikler normer mot dette. Disse normene kommer selvsagt fra voksenverden og kan kanskje sorteres på følgende måte:

1)   Strutsestrategi

2)   Religion
Nysgjerrigheten er sannsynligvis også en av de mest sentrale mekanismer bak utvikling av religion. Det hjernen ikke «vet» fyller den ut med gjetninger og fantasi. Dette for å gi individet en illusjon om kunnskap. For manglende kunnskap skaper usikkerhet. Behovet for å dempe usikkerhet er en drivkraft som virker fordelaktig for de nære ting, særlig sosiale forhold. Men en «bivirkning» av høy kognitiv kapasitet er muligheten til å forestille seg også det fjerne, utilgjengelige, det usynlige, de store sammenhenger. Det å føle uvitenheten om dette gir den samme usikkerhet. Det skaper bekymringer og stress som kan få dramatiske negative konsekvenser. Dette kompenserer hjernen for med å skape en illusjon om å vite.
Dette er en av de mekanismene jeg tror er drivkraften bak religion. Og når dette først er etablert vil enhver trussel mot forestillingene møtes med et irrasjonelt forsvar. Det er det som er religionens negative virkning på nysgjerrigheten. Når religionen settes i system og blir en del av kulturen, vil dette manifestere seg i kulturnormative forsvarsverk mot utfordring av religionens dogmer. Dermed kan den nysgjerrigheten som en gang var med på selve religionsdannelsen, ende opp som et bolverk mot vitenskap og rasjonell kunnskap.

3)   Ideologi
Fanatiske ideologier tenderer ofte til å ofre kunnskapen på ideologiens alter. Det handler om ukritisk tro på at man jo allerede har sannheten. Men det handler mest om viljen til å definere sannheten slik at den er kompatibel med ideologien. Strategier kan være alt fra å undertrykke informasjon, bestille forskningsresultater, bruke retorikk, hindre dialog, hindre fri informasjonsflyt, normative virkemidler osv. fantasien er stor. Men det er opplagt at i et totalitært miljø, hvor dette er agendaen, så forsvinner både nysgjerrighet og oppriktighet med i dragsuget.

4)   Det sosiale spill
Suksess i det sosiale spill handler mer om å få rett enn å ha rett. Og det handler om å utrykke maktens oppfatninger og standpunkter. Nysgjerrigheten forsvinner ikke nødvendigvis av den grunn. Men innsatsen går da mest på å forstå og analysere det sosiale spillet. Virkeligheten blir i denne sammenheng ofte irrelevant.
Det sosiale spill handler også om å fremstå som sterk og sikker. Nysgjerrighet og undring kan fort bli tolket som usikkerhet og svakhet.

5)   Rangeringsmekanismer
Dette blir jo en del av det sosiale spill, men dersom person A føler seg høyere rangert enn B, vil dette kunne utløse narsissistiske trekk hos A. Et narsissistisk trekk er at person B undervurderes både i forhold til kompetanse og ellers som likeverdig partner for refleksjon. Dette vil ødelegge potensiell refleksjonsevne i relasjonen. A kan nok spørre B «hvor hammeren er», og også kunne undervise B, men den motsatte veien er sperret. Det vil av A bli oppfattes som «belæring». Som regel vil A sperre for enhver arena hvor dette finner sted, og i den grad B skulle våge seg utpå vil det bli oppfattet som en provokasjon. Disse to vil aldri kunne «undre seg» sammen.

6)   Frykten for det ukjente
Sannsynligvis er motvilje mot nysgjerrighet også drevet av frykt for det ukjente, som igjen fører til at man duller seg inn i forestillinger om at man vet alt.

Det ligger i det modne menneskets natur å komme ut av strutsestrategier, religionen, ideologien eller det sosiale spill og bare undre seg som et barn, overvinne frykten for det ukjente, kjenne på uvitenheten, på spørsmålene, på den evige mangelen på svar. Det modne mennesket har utviklet evnen til å leve med uvitenheten. Riktignok gir det en usikkerhet, men gevinsten er at det gir nysgjerrigheten fritt spillerom, og det gir fantasien mat. Det modne mennesket er åpent for nye tanker, for den frie refleksjon og for sin egen feilbarlighet.

Litt om evnen til å stille spørsmål

Med språket har vår evne til å utvikle kunnskap eksplodert. Dette manifesterer seg i evnen til å stille spørsmål. Språket har egne syntakser som tydelig kommuniserer søken etter informasjon. Denne fasiliteten finnes sannsynligvis i alle språk, til og med i programmeringsspråk. Den viktigste informasjonskilden vi mennesker har til kunnskap, er andre mennesker. Og her er språket hovedverktøyet. Og vi ser jo at barn tidlig lærer seg å spørre, og at det kommer perioder hvor de spør om alt mulig. Det at dette er så ettertrykkelig innebygget i språket viser hvor viktig dette er for mennesket. Vi har hva- og hvordan- spørsmål som etterlyser fakta og virkemåte. Vi har når- og hvor- spørsmål som plasserer i tid og rom. Så har vi hvorfor-spørsmål som etterlyser hensikt. Jeg har bygget hele hensiktsanalysen på hvorfor-spørsmålet. Og det er jo interessant at dette har utkrystallisert seg som en egen kategori i spørreformene, i alle fall i vår språkgruppe. Det sier faktisk ganske mye om hvor viktig det er for mennesket å forstå andres sinn, og seg selv.

Undringens kostnader

Hjernen er et system med begrensede ressurser. Det har jeg reflektert over her. En viktig konsekvens av dette er at vi alle ikke kan ha kompetanse på alt. Men mennesket er en sosial art, med evne til å organisere seg i store tall. Forutsetningen for dette er evnen til å differensiere. Det vil si at vi spesialiserer oss på hver våre områder, og bygger dette sammen sosialt, slik at vi som gruppe skaper vår handlingsevne gjennom å fungere som en organisk helhet. Jeg er blant dem som tenker at denne differensieringen starter allerede før vi er født. Vi er født med forskjellige evner og talenter, og dette styrer utviklingen av våre interessefelter, som så igjen skaper utgangspunkt for utvikling av kompetanse. Det å analysere og drive med kunnskapsutvikling er svært krevende og krever mye spesialisering. Men det samme gjelder sosiale ferdigheter. Det er nærliggende å tenke at disse dermed konkurrerer om de samme mentale ressursene.
Poenget er at det å spesialisere seg på teknologi, teori, analyse, praktiske løsninger eller forhold som krever mye analyse og realitetsorientering, vil kunne gå på bekostning av utviklingen av sosial kompetanse, og motsatt. Dette kan kreve innsats som undergraver utvikling av sosial kompetanse. Innvirkning avhenger selvsagt av individuell sårbarhet for akkurat denne effekten. Men, sosial kompetanse er en del av individets sosiale kapital. Her gjelder selvsagt loven om negativ omfordeling. Det ender ofte i selvforsterkning som forverrer nivåforskjellen på sosial kompetanse.

Enda en effekt som forsterker dette er at vår biologiske profil i liten grad belønner fornuftsorienterte individer med store sosiale plusspoeng. Fornuftsbaserte individer taper altså sosial appell. I vår tid kalles de nerder. Nå er selvsagt dette nyansert. For det dukker jo opp noen genier nå og da. Da snakker vi om mennesker som, med sine intellektuelle bragder, presterer så oppsiktsvekkende at det gir synlighet og status. Da vekkes «villdyret» til live i sin beundring av status. Men det er på langt nær alle nerder som havner i den klubben. Egentlig er de nok sjeldne, og det er ofte ikke bare «genialitet» det handler om. Det kan også handle om å være på rett sted til rett tid, et heldig sammentreff som matcher utfordringen med talent, eller det kan handle om det jeg kaller for samspillskatalysatorer. Men det er uansett ikke slik at alle nerder er genier. Det som preger nerder, slik jeg bruker begrepet, er at de har en aktivitets- og interesseprofil som, i større grad, krever kognitiv mobilisering. Det kan handle om god IQ, men det kan også handle om svekket talent på sosiale ferdigheter i utgangspunktet, eller at individet har blitt eksponert for utfordringer som i større grad krever kognitiv kapasitet. Vi må ikke glemme at dette med utvikling av interesser og kompetanse skjer i vekselvirkning med omgivelsene. I tillegg til den emosjonelle profilen er det også mye tilfeldighet og kaos i slike prosesser.
Men uansett utgjør det å investere innsats i forståelse, kunnskap og tenkning en betydelig risiko for at det går på bekostning av sosial kompetanse. Individet risikerer å bli oppfattet som sosial klossete, og snuble i sosiale blundere. Dette er den sosiale manifestasjonen av det jeg kaller for «den store splinten» som evolusjonen har etterlatt i vårt sinn. Da handler det om at menneskets emosjonelle profil fortsatt preges av alfa-tilbedelse, hvor størrelse, posisjon, utseende og atletiske-prestasjoner er de viktigste triggere for sosial attraktivitet. Det er selvsagt mye mer komplekst enn det jeg sier her. Det er en beundring av fornuftsprestasjoner i kulturene. Og dersom rivaliseringen sorterer på fornuftsprestasjoner, så støttes dette momentant av biologiske mekanismer for sosial rangering. Det er jo dette kulturen som skapte opplysningstiden klarte å løfte frem. Men egentlig tenker jeg at det er spesielt, og det er skjørt. Dersom vi løfter blikket, ser oss om i verden og bak i historien, så er det oftest ledere og generaler som kommer på statuer.
En annen faktor er at dumskap ofte slår ut på den sosiale prestasjonsevnen. Så vi har absolutt sortering på intelligens. Den som stemples som dum, kan forvente seg nedverdigende behandling fra omgivelsene. Så det er ikke IQ og store intellektuelle prestasjoner jeg snakker om her.

Det jeg snakker om er risikoen for svekkelse av sosial tilpasningsevne som følge av at ressursene benyttes kognitivt i stedet. Og i spektret fra gjennomsnitts begavelse og nedover så hevder jeg at det er nettopp dette som skjer. Fokusering på teknologi, analyse og teoretisk kompetanse utgjør risiko for svekkelse av sosial prestasjonsevne. Da handler det ikke bare om omdisponering av mentale ressurser, det handler like mye om lavere sosial eksponering. Skjerming mot sosial eksponering er faktisk ofte nødvendig for å kunne mobilisere nok kognitiv kapasitet til å kunne utvikle denne type kompetanse. Denne effekten er best beskrevet her. Sosiale ferdigheter handler ikke bare om talent, men om evnen til å fange opp spillet som det er her og nå. Man kan ikke sette seg på skolebenken og utdanne seg i sosialt spill, fordi rammer og betingelser i seg selv hele tiden er i flyt. Det er en del av spillet å kunne fange signalene på hva som gjelder der og da. Man må konstant være i spillet for å kunne hevde seg i dette. Dette skjer ubevisst. Det handler ikke om enkeltindividene, men om evnen til å forutsi den abstrakte komplekse bevegelse i flokken som helhet der og da. All IQ blir da sugd inn i den sosiale prestasjonskonkurransen. Og det går på intuisjon. Er man ikke der, så glipper man, og uten at man vet det, så anvender man gårsdagens kutymer og forrige generasjons normsett, og før man vet ordet av det har man pådratt seg flokkens uvilje.

Poenget er at kognitiv mobilisering ikke kan kompensere for dette. Dermed skjer spillet på villdyrets premisser. Den som må mobilisere kognitivt vil umiddelbart avsløre egen utilstrekkelighet, og denne sårbarheten blir som et sår som skaper fristelsen til å hakke i.

I dette ligger det en innebygget flokkbasert intoleranse for sosial utilstrekkelighet. Samtidig er den samme flokken komplett avhengig av verdiskaping som kun kan realiseres ved hjelp av rasjonelle analytiske virkemidler. Og vi kan jo se av utviklingen at nerden jo må ha hatt vilkår og gjennomslagskraft nok til at den teknologiske og intellektuelle utviklingen har kunnet finne sted. Her ligger mange paradokser inne i dette, som det sikkert kunne blitt en hel bok av. Men det er ikke poenget her. Poenget er å påpeke den sosiale kostnaden som dette har.
Empirisk kan man kanskje se dette best på hvordan retorikk fungerer. For som nerd som snubler sosialt, så nytter det lite eller ingenting med rasjonell argumentasjon. Det er hvem du er og hvordan du fremstår som betyr noe. Argumentene kommer i siste rekke. Sjekk forskningen på dette, og du har en empirisk bekreftelse på nerdens vilkår i de sosiale prosesser.
Dette er en av flere skjulte diskrimineringer som finner sted innenfor vår kultur. Andre slike diskrimineringer går på utseende, sosial appell og empatisk appell. Les mer om det her.

Fra usikkerhet til hypotesedannelse

Usikkerhet er ikke for pingler som ikke tør se realitetene i øynene.

Det er nær sammenheng mellom det å være åpen og det å være usikker. Les gjerne om tvil og tvilens kostnader her. Oppdag at det å kunne tvile, ikke bare er tegn på fungerende kognitiv funksjon, men at det også koster, og at det er det som skal til for å kunne forbli et åpent og undrende menneske.

Sikker eller usikker?

Den som nøye registrerer og analyserer egen opplevelse av det å være sikker eller usikker, vil oppdage at det er følelser vi her snakker om. Å være sikker er ikke et resonnement, heller ikke en konklusjon, men en emosjonell respons.

Vi snakker jo om å «føle» oss sikker, eller vi «føler» oss usikre.

Men kanskje kan vi også sånn rent intuitivt ha assosiert konklusjoner med opplevelse av å være sikker. 1+1=2, og vi føler oss sikre på svaret.

Det er denne koblingen mellom det å gjøre, særlig enkle deduktive slutningen, og den emosjonelle følelsen av å være sikker, som nok kobles sammen. Dermed kan vi lett komme inn i den villfarelsen at vår opplevelse av sikkerhet er en slags kognitiv funksjon.

Og egentlig er det neppe så rart, gitt at våre kognitive analytiske kapasiteter nødvendigvis er ganske treffsikre når det kommer til det nære og det enkle.

Min hypotese er at påliteligheten av det å oppleve at man føler seg sikker, svekkes ganske fort med økende avstand og kompleksitet.  Det samme gjelder det jeg kaller for det sosiale univers, altså våre bedømmelser av andre mennesker.

Jeg var tidlig ute i min «karriere» med spørsmålet om det er mulig å føle seg hundre prosent sikker på noe, men likevel ta feil? Min konklusjon av brutal egenerfaring er at ja, det er fullt mulig. Kanskje noen vil si «snakk for deg selv». Vel jeg konstaterer at det finnes nok av eksempler på dype uenigheter blant supersmartinger. Og da må jo minst en av dem ta feil, om de opplever seg selv aldri så sikker. Jeg kan med andre ord studere supersmartinger og normalmennesker, relativt opp mot hverandre. Konklusjonen er klokkeklar. Mangfoldet av sterke meninger gjør det rimelig å tenke at her er det mange som føler seg sikker, men likevel tar grundig feil.

Jeg «føler meg altså ganske sikker på» at dette er et svært utbredt fenomen. Og det er ikke vanskelig å forklare, for den som har basis i det biologiske rammeverket.

Gitt erkjennelsen at sikkerhet og usikkerhet er følelser så gir det seg selv at de har biologisk opphav.  De er produsert av vår egen hjerne. Hypotesen er at usikkerhetsfølelse er en variant av frykt-responsen. Så er jeg usikker på om opplevelse av å være sikker, kun handler om fravær av usikkerhet, eller om det handler om noe mer. Det har jeg spekulert over i refleksjonen om trygghet, som du finner her.

Men uansett, dersom vi aksepterer at dette er følelser, så gir det seg selv, at her er det biologiske mekanismer som påvirker dette. Hjernen er et biologisk organ. Den er ikke utviklet for sannhet, men for biologisk kompetanse. Og de to er ikke det samme, selv om det er sammenheng.

Jeg vil også, påpeke at, supersmartinger oftere har rett enn oss andre. Dette gjelder særlig på området «de nære ting». Problemet her er at da blir også selvsikkerheten, eller skal vi si skråsikkerheten desto sterkere dyrket frem, og vanskeligere å motstå, også når det kommer til de fjerne utfordringer og det som er mer komplekse. Min påstand er at livet som supersmart, utgjør en latent risiko for at individets evne til åpenhet kan skades.

Koblingen mellom usikkerhet og frykt er nærliggende. Her er mine refleksjoner om usikkerhet, sett i frykt-perspektivet. Her er mine refleksjoner om angsten for å ta feil. Usikkerhet kan ofte være skremmende, særlig dersom det er relevant informasjon vi er i behov av. Vi må ikke glemme at hele det biologiske konsept grunnleggende er basert på forutsigelse. Usikkerhet er en bevisst opplevelse av erkjennelsen av at vår forutsigelsesevne er svekket. Det betyr manglende kontroll. Det betyr manglende trygghet. Det er dette som aktiverer vår kognitive funksjonalitet. Vi blir i behov av å veie for og imot, gjerne på basis av utfordringer som er komplekse, og som kanskje kan få store konsekvenser langt frem i tid.

Derfor er det lett å trekke den konklusjonen at opplevelse av utilstrekkelig virkelighetsoppfatning gir både frustrasjon og frykt. Det er en ubehagelig følelse med andre ord.

Då å bli bevisst på at dette er kodet i oss som en biologisk respons, kan være til god hjelp for oss. For det første er det vel en passe solid erkjennelse at kulturens fremgang sjelden skapes av skråsikkerhet. Tenk over følgende: Hvordan har kategorien «spørsmål» kommet inn i språket? Jeg skal ikke påstå at ikke andre arter kan ha noe tilsvarende. Den mest nærliggende parallellen kan jo være forespørsler. Andre dyrearter forespørsler jo hver andre ved type tilnærminger osv. Men akkurat det å stille spørsmål er jo basert på opplevelse av usikkerhet. Skråsikre mennesker stiller ikke spørsmål, annet enn i rent retorisk øyemed.

Så kunne man kanskje reflektere over sammenheng mellom usikkerhet som leder til frykt og usikkerhet som leder til nysgjerrighet. Det har åpenbart med trygghet å gjøre. Det har åpenbart også med usikkerhetens relevans for egent liv å gjøre.

 

Analyser og hypoteser

Enkelt sagt finnes det to måter å handtere usikkerhetsfrustrasjonen på. Den ene er unngåelsesstrategier, den andre er bearbeidelsesstrategier.

 

Først litt om unngåelsesstrategiene

Impulsen til å skjerme seg selv fra å vite om noe som kan være truende er kjent stoff for de fleste. I gamle dager kalte jeg det for strutsestrategi.  

Generelt har jeg listet opp noen trygghetsstrategier her. De fleste av dem er unngåelsesstrategier. Da handler det om at man etablerer trygghet gjennom ikke å vite om «faren som truer».

I vår tid finner vi fenomener som «safe-space» og «politisk korrekthet», «trigger-warnings» og arenakontroll.  Alt dette er manifestasjoner av forsøkene på å skjerme seg fra usikkerhet. Unngåelsesstrategier kan ha noe for seg, på grunn av risiko for traumatisering. Men den har åpenbart skadelige bivirkninger. Dette er strategier som skaper overtro, som lukker mennesket intellektuelt. Troen på Gud, avføder gjerne også troen på Satan. Troen på et liv etter døden, avføder gjerne også troen på spøkelser. Troen på «onde mennesker» som forklaring på all ulykke, avføder gjerne også troen på hekseri og trolldom.

Men først og fremst fungerer unngåelsesstrategier anti-intellektualiserende. Man blir anti-vitenskapelig, blir stadig trangere i sine refleksjoner, og ender opp som lukkede mennesker. Det kan ende i forsvarsstrategier og aggressivitet og det vil forgifte sosiale prosesser og sosiale miljøer. Individet er i kamp-modus, i forsvar og umulig å nå inn til med fornuft.

Dette er mekanismer som er skadelige, ikke bare for individer, men også for sosiale prosesser og den kulturen som bærer dette. Hvor skadelig dette er, er jo noe som kunne vært gjenstand for forskning. Men mistanken min er at det kan ligge selvforsterkende mekanismer i dette, slik at en prosess som vipper kulturen over i noe veldig dysfunksjonelt, kan skje veldig fort, når det først tar av.

 

Nysgjerrighet som respons på det usikre

Min far fortalte en historie fra da han var ung. Det var mørkt og dårlig vær og han var ute. Der i mørket så han konturene av noe som lignet et skremmende vesen som dukket opp bak gjerne. Det var som noe truende som ville angripe. Impulsen blir jo da å flykte og komme seg unna faren.

Så dette skumle vesenet dukket stadig opp bak gjerdet. Men for min far tok altså nysgjerrigheten overhand og han dristet seg bort for å undersøke. Det viste seg å være en gammel sekk som vinden nå og da tok tak i og reiste opp. I mørket gjør hjernen resten. Den skaper sanseinntrykkene om, til farlige monstre.

Jeg tenker at gradvis eksponering for usikkerhet fungerer som en trening for å kunne tåle den.

Usikkerheten oppstår som sagt der vi erkjenner at vi ikke vet. Da er jo den nysgjerrige tilnærmingen å begynne å undersøke fenomenet. I vår tid vil vi som regel oppdage at mange har gått den veien før oss, og at det kan bli mye å sette seg inn i. Så en beslektet angst opp i det er det jeg kaller for intellektuell høydeskrekk. Det har jeg beskrevet her. Dette kan man overkomme ved å lære seg teknikker som hjelper oss til ikke å bli overveldet når vi aner omfanget av et tema.

Den analytiske tilnærmingen til det å møte kompleksitet handler om strukturering på en slik måte at man kan studere et komplekst system, en bit av gangen. Vi snakker mekanisme for mekanisme, komponent for komponent, nivå for nivå. Vi som utvikler datasystemer, holder på med dette hele tiden.

For eksempel: For å forstå et komplekst informasjonssystem går man fra kontekst og avgrenser seg videre nedover i detaljer. Vi utvikler en forståelse av bedriften, de forskjellige avdelingene og hvordan det hele samspiller. Så utvikler vi en forståelse av den aktuelle avdelingen, dens seksjoner og hvordan de spiller sammen. Så kan vi komme ned til dataflyt og det nødvendige begrepsapparat som er utviklet for å støtte avdelingens funksjon. Så kan vi fokusere på de deler av prosessen som handteres av den spesifikke seksjonen. Så kan vi komme ned på de systemene som er utviklet for å støtte dette. Da først er vi nede på nivå av informasjonsprosessering og tro meg, her er langt mer dybde i de systemene enn det jeg har beskrevet her.

Samtidig er det nok sant at det ikke er alt som lar seg bryte ned på denne måten. Men svært mange komplekse fasetter av vår tilværelse har egenskaper, som gjør denne tilnærmingen fruktbar.

Poenget her er at enhver blir overveldet dersom han forsøker å se hele det detaljerte bildet for seg på en gang. Man må fokusere på nivå, for nivå, komponent for komponent, registrere betingelsene hver komponent fungerer under, slik at bildet av det vi er i behov av å gjøre noe med, blir klart nok til at vi kan gjøre fornuftige inngrep.

Hypotesedannelse som metode

Hva er en hypotese? Se gjerne her. Ordet består av hypo og tese. Hypo betyr underskudd, eller underlegen og tese betyr påstand.

Med andre ord snakke vi om en påstand som kan beskrives å være noe vi gjetter. Når vi kommer med hypoteser så handler det om at vi mangler informasjon til å forstå noe, så gjetter vi på mulige forklaringer. Og forklaringene har grader av sannsynlighet. Prosessen kalles på fagspråket for abduksjon, som regnes som en del av logikken.
Min hovedhypotese er at hjernens grunnkonsept for erkjennelse baserer seg på den kreative prosess. Kort forklart: Hjernens bruk av deduktive slutningskjeder kommer i annen rekke. Hjernen benytter seg i stor grad av gjetninger som basis metode for å høste ut informasjon. Den gjetter på hva det er den ser, og korrigerer etter hvert som det avdekkes inkonsistens mellom forestillingen opp mot løpende datastrømmer. Dette er en veldig forenklet og unyansert beskrivelse.  Jeg kaller denne type hjerne-aktivitet en fortolkingsprosess. Det har jeg beskrevet her. Fortolkning skjer på alle nivåer av erkjennelsesprosessen. Fortolkningsskjema vil dermed også bli styrende for resultatet. Men uansett så er prinsippet det, at det er inkonsistens og avvik mellom komponentene, som avdekker usikkerhet og at korrigering er nødvendig.

Når menneskearten endelig har kommet dit at man har satt språk på hypoteser, så er på en måte vår egen innebygde kreative prosess, blitt oss bevisst. Og vitenskapen er jo en formalisering av dette. Og navnet på gjetningen er altså blitt hetende hypotese.

Jeg tenker at hypotese-begrepet bør komme tidlige inn i barns liv. Da handler det om å bli bevisst på usikkerhet, men ikke minst å trene seg opp i å leve med det, bruke det og utnytte det, både mentalt, men ikke minst i de sosiale prosesser.

For vi har sterke forsvars-mekanismer, både mentalt og sosialt som søker å motvirke dette. Mentalt sett handler dette om angsten for å ta feil.  Angsten for å ta feil har å gjøre med troen på vår egen dømmekraft. Det å ta inn over seg at du er et feilbarlig individ, har kostnader. Du blir mer usikker, og det kan i sin tur medføre beslutningsvegring og handlingslammelse.

Sosialt vil man, i et giftig sosialt klima, få problemer dersom man avslører at man har tatt feil. Det vil bli brukt imot deg. Så i giftige sosiale prosesser vil hypotese-basert tilnærming være nesten umulig.

Alt dette medfører at vi har innebygde forsvarsmekanismer mot å ta i bruk hypotesedannelse som metode for kunnskapsutvikling.

Så vil jeg si litt om selve metoden. Som eksempel har jeg utviklet denne modellen over Baneheia-saken.  Et viktig begrep her er mulighetsrom. La oss ta et konkret eksempel i tema 14, som omhandler nøytralisering av mobilbeviset.

Her er utfordringen etterforskeren står i:

Det foreligger logg fra Telenor som beskriver trafikk på Kristiansens telefon i tidspunktet hvor ugjerningene pågikk. Og kommunikasjonen er mot en basestasjon som ikke har dekning i området.  Den mest nærliggende konklusjonen er da at Kristiansens mobiltelefonen ikke kan ha vært på åstedet, og deretter at Kristiansen selv etter all sannsynlighet ikke var i området da ugjerningene ble begått.

Men gitt nå at vi oppfatter å ha sterke bevis for at han virkelig var i området likevel (DNA) hva kan ha skjedd?

Ja, det er det å gjette på det spørsmålet som er oppgaven for hypotesedannelse her.  Vi skisserer da førsteintuisjonen som hovedhypotese. Oppgaven blir da å fylle mulighetsrommet med andre alternative forklaringer. Sett i gang, vær kreativ og gjett.

Her lister jeg to alternative hypoteser:

1)   Kristiansens sin mobil lå i sykkelveska på sykkelen som stod parkert ved bommen

2)   Det har vært dekning fra EG_A på åstedet den dagen da dette skjedde.

Man kan komme opp med andre, men dette er de to som kan anses som mest plausibel. Og jeg drøfter realismen i dem begge inngående. Her er det mulig med en rekke analyser og resonnementer som tvinger oss inn i en konklusjon om at vi her snakker om veldig usannsynlige hypoteser. Jeg skal ikke gå inn på dette her, men les gjerne bak linken for eksempel på hvordan det kan resonneres.

Så vil jeg si litt om dette med mulighetsrom. For selvsagt kan vi komme opp med forklaringer av type "Han stod i ledtog med Satan. Satan har magiske krefter som flyttet mobiltelefonen innenfor dekningsområdet og kommuniserte".

Oppdag at dette er en gyldig hypotese på den måten at den henger logisk sammen. Det den bryter med er den felles menneskelige referanseramme. Den går utover de metafysiske rammer som vi har gode vitenskapelige belegg for å holde oss med. Med andre ord passer den ikke inn i sosiale mellommenneskelige prosesser som forutsetter rettferdighet, og alles menneskeverd.

Så vi har metafysiske og logiske rammer som avgrenser mulighetsrommet. Går vi ut over dette, så er vi på jukseveien, så er vi på bedragets betingelser, så er vi på kulturens ville veier.

Oppdag at dersom vi slipper taket i dette, så er rettsprosesser overflødige og vi som enkeltindivider er prisgitt definisjonsmakten.
Derfor er det jeg snakker om her definitivt et demokratisk, etisk anliggende.

Hypotesedannelse i mellommenneskelige prosesser bør holde seg lojalt til slike rammer. Men når vi først har slike rammer, så kan det være vanskelig nok å komme opp med sett av hypoteser som dekker hele mulighetsrommet. Og selv om vi har dekket hele mulighetsrommet, så er det ikke sikkert at den riktige hypotesen er blant dem. Så det vi må gjøre er å ta i bruk rimelighetsbetraktninger. Poenget er uansett at vi kommer opp med lister av hypoteser, og vi graderer deres rimelighet ved å anslå sannsynligheter.

Merk deg det begrepet: Sannsynlighet. Det modne mennesket opererer ikke med tro og viten, men med sannsynligheter. Begrepet signaliserer at vi ikke vet, men at vi kan gjøre resonnementer som gir belegg for i hvilken grad hypotesen har noe med virkeligheten å gjøre. Sannsynlighetsbegrepet er uløselig forbundet med hypotesebegrepet.  Subjektivistisk erkjennelsesteori avdekker hardt og brutalt at vår evne til å «vite noe» i praksis er en illusjon. Vi føler at vi vet ting, men hallo der: det er en følelse og den er ikke pålitelig. Følelsen av å vite, er den kraftigste og mest markante normalmenneskets forsvarslinje mot å oppdage seg selv som feilbarlig individ. En av de vesentligste milepæler på vei til modenhet er å komme forbi denne forsvarslinjen. Og det er ikke enkelt, særlig fordi den gir så høy sosial gevinst.

Åpenhet koster, og det koster å bli et medmenneske. Men dette er en barriere som må forseres, for å kunne bli moden.

Nei, du vet omtrent ingenting. Alt du har er, sannsynligheter. Kanskje det er noe i dine forestillinger, kanskje ikke. Det heter ikke «jeg vet» det heter: sannsynlighet. Dette er noe som må terpes inn i oss, for det strider mot vår natur.

Det er først når du er der, at du oppdager hvor viktig din egen fantasi er. For det er ved hjelp av fantasien at du utarbeider dine hypoteser. Tro meg, det er frigjørende. Det er noe som heter «Kognitiv terapi». Nå skal jeg være forsiktig, men jeg har forstått det slik at det handler om å trene seg opp til å tenke alternativt til din gamle ofte negative vanetenkning.

Det jeg sier om hypoteser her handler om akkurat det samme. Det handler om å bli bevisst feilbarligheten i egen intuisjon og vanetenkning.  Jeg tror at de fleste av oss har dette naturlig som barn. Men for mange av oss blir det borte på veien.  Det behøver ikke å være slik dersom kulturen blir bevisst på å kompensere for dette. Og bevissthet om vår feilbarlige erkjennelsesevne kan gjøre mirakler med kulturen. Da kan mye oppnås ved å fremheve begrepene «sannsynlighet» og «hypotese», og gjøre de til en sentral del av allmenndannelsen.

Vi er uansett i behov av opprydding. I dagligtale ser jeg at begrepet "teori" ofte blir brukt der hypotese skulle ha vært brukt. En teori kan defineres som en sammenhengende struktur eller konstruksjon av kunnskap, som beskriver en måte å forstå et tema, og eventuelt gjøre forutsigelser. Teorien kan være riktig eller feil, eller den kan være delvis mangelfull. En teori er ikke nødvendigvis sannhet, og har dermed også hypotese-status. Men den er å betegne som mer enn en gjetning, ofte kompleks, kompelaks struktur, bearbeidet og ofte med stort omfang. Og den får ofte praktisk anvendelse. Eksempler på teorier: Boblesortering (En metode for rask sortering av store datamengder), elektriske børste-motorer (mye matematikk og elektrisitetslære her), evolusjonsteorien. Poenget er at sikkerhet eller usikkerhet vedrørende våre forestillinger ikke handler om det er teori eller ikke, det er hypotese-begrepet som beskriver denne erkjennelsen.

Det kan nok være tvilstilfeller, men i det stor e og hele så er det lurt å tenke på hypoteser som gjetninger, men også gjetninger som kan bearbeides. Teori blir det først når denne bearbeidingen når et visst omfang, dybde og struktur.

Hypotese analyse

Se også her om hvordan matematikken kan anvendes.

Analytisk tilnærming til det usikre handler om at man går systematisk frem i forsøket på å få en oversikt over mulige alternativer å forstå et fenomen på. Det betyr at hypoteser aldri bør stå alene. Hypoteser betinges av at det utvikler konkurrerende hypoteser. Hypoteser kan stå i motsetning til hverandre, men de kan også utfylle hverandre. Det er jo en egen analyse å finne hypoteser som er gjensidig utelukkende, eller som kanskje utfyller hverandre. Dette handler om det noen kaller for modal logikk. Da handler det om mulighetsrom. Vi har et foreliggende fenomen, eller en utfordring. Målet er å fylle hele mulighetsrommet som kan forklare fenomenet. Det er ikke alltid enkelt, og grunnspørsmålet er jo hva som avgrenser mulighetsrommet.

Det undrende mennesket stopper ikke med utforming av hypotesen. Hypotesen gjør ingen nytte dersom den ikke medfører videre analyse og evaluering. Hypotesen pirrer oss, setter i gang våre kreative evner. Så vi går i gang med å bearbeide hypotesen i den hensikt å finne måter å evaluere dem på.

Fantasien starter med å forestille seg at hypotesen er sann. Hva da? Hva fører det til, hvilke betingelser kreves, er det rimelig osv.

Så bearbeiding av hypoteser består i å utvikle dem. Lage historiene rundt dem, og ikke minst komme opp med nye spørsmål. Er vi heldig kommer vi opp med betingelser som hypotesen forutsetter, som kan sjekkes ut. Det er bingo, for da har vi mulighet til å avkrefte hypotesen. Og for enhver hypotese som kan avskrives på denne måten er vi jo et steg nærmere sannheten om temaet.

Så vi er interessert i hypotesene, selv om vi ikke tror på dem. Vi tenker «som om» hypotesen er sann. Og dette at vi snakker om, tenker høyt om hypoteser som virker vanskelig å tro på, handler ikke om at vi «spiller noen kort». Vi har ingen annen agenda enn å dvele med hypotesen, fantasere om den, leke med den helt til vi kommer opp med forhold som vi kan gripe tak i, for evaluering. Mennesker i biososial modus vil som regel misforstå slikt. De tror det handler om «en skjult agenda», eller «vi er dumme som tror på noe slikt». Utrenede mennesker klarer ikke å følge fleksibiliteten i dialogen, for de tror alt handler om et spill.

Oppdag dette: Hypoteser er noe vi leker oss med. Det er den modnes leketøy, ja det er også barns leketøy også. Umodenhet blir det først når normalmennesket gjennom tenårene, kaster undringen over bord for å hevde seg i det sosiale spill. Og der forblir man helt naturlig. Her handler det om å møte denne patologiske normalutviklingen med korreksjon. Nei, bordet fanger ikke, vi er ikke i kampmodus eller krigens umoralske tøv og tull. Vi leker oss, fordi dette er den best beste måten å utvikle solid kunnskap på.  Og vi må være bevisst på å skape et kulturelt klima, og en allmenndannelse som har rom for dette, og som vedlikeholder det rommet.

Gjennom å leke oss med hypotesene så øker vi sannsynligheten for å komme opp med forhold egnet til evaluering, og derigjennom estimere hypotesens sannsynlighet. Gjort med alle hypotesene innenfor rammene av mulighetsrommet, så har vi plutselig gode belegg for å rangere hypotesene, og benytte dette videre inn en ofte mer komplekse strukturer.

 

En liten digresjon her:

Det vi berører her er hjernens grunnleggende måte å fungere på. Den gjetter og lar gjetningene filtreres og formes av den konstante strømmen av innkommende informasjon. Men så er det slik at de gjetningene som viser seg nyttige, de husker vi. Hjernen bygger altså opp et forråd som den, i stedet for å gjette, kan gjenbruke. Dette er grunnfunksjonen bak det man i logikken kaller for deduksjoner. Så i stedet for å gjette, så benytter vi tidligere kunnskap som premisser, kombinerer dette med evnen til logiske slutninger og kommer opp med konklusjoner.

Dette er til forskjell fra induktive slutninger hvor vi avleder mulige mønstre eller sammenhenger i det vi erfarer, og gjør kvalifiserte gjetninger basert på hvordan vi husker at tidligere mønstre har vært.

Går vi i dybden så er forskjellen mellom disse egentlig uklar. For vet vi egentlig at premissene vi bruker er sikker viten om omverdenen? Men det er et annet tema. Det som er verdt å merke seg her, er at dersom vi sitter med et stort forråd av erfaring, og er flink med logikken, så fremstår vi som sikrere, om vi er helt ukjent og bare gjetter i hytt og pine.

Følgelig kan vi se for oss en rangering hvor deduksjon ligger på topp, induksjon er så som så, mens ren gjetning er på bunnen.

Det er ikke vanskelig å se for seg at rangering av deduksjon foran induksjon også slår inn i det sosiale spill. Det å fremstå med selvsikkerhet reklamerer for god erfaring, god hukommelse og høy kognitiv kapasitet. Hvem vil ikke la seg lede av en slik skikkelse når vi merker at situasjonen er kritiske eller farlig? Her er et viktig poeng å ta med, og kanskje også årsaken til at åpenhet og nysgjerrighet ikke er sosialt sexy.

Hypotesedannelse er noe som preger en lærekultur

Oppdag at hypotesedannelse forutsetter erkjennelse av at vi ikke vet. Det er underskudd på informasjon og forståelse som skaper behov for hypotesedannelse.

Men både erkjennelse av usikkerhet og nødvendig mental utrustning i form av kreativitet og fantasi er personavhengige ressurser. Den viktigste personlige egenskapen er sannsynligvis åpenhet. Det er nær sammenheng mellom åpenhet og det å tåle usikkerhet.  Denne grunnholdningen medfører selvsagt også større ydmykhet. Men ydmykhet er et sosialt begrep, som vi naturlig forbinder som en motsetning til dominans.

Dette stiller krav til det det sosiale klima. For det sosiale klima må være så bass robust at det forhindrer dominante mennesker i å utnytte dette til sosial rangering.  Det er nemlig slik at usikkerhet ikke bare handler om egen frustrasjon, men også at man fremstår usikker. Det skårer dårlig i det negative sosiale klima, hvor mennesker er i kamp-modus. Villdyret i oss vil straks respondere med impulser om svakhet. Det er ikke sosialt sexy å fremstå som usikker.

Følgelig skal det mot til å erkjenne usikkerhet både for seg selv og utad. I et brutalt sosialt klima, lærer altså mennesker seg å stå frem som selvsikre, urokkelige og stae, selv om de bærer på indre usikkerhet.

Dette er da også en viktig grunn til at åpen undrende tenkning og hypotesedannelse forvitrer der det sosiale klima brutaliseres.

Kulturer som er av en slik innretning at de er robuste mot dette har forutsetning for å bli lærekulturer. Lærekulturer har jeg reflektert over her.