Det utilstrekkelige menneske

Vi er alle utilstrekkelige. Sårbarhet forekommer i alle sosiale lag, for begge kjønn, og i alle kulturer. Selvsagt kan det finnes gjennomsnittsforskjeller. 

Utilstrekkelighet er et signal om avmakt. Det er det motsatte av makt, og dermed en minuspost på menneskets attraktivitet. Dermed har vi også utviklet forestillinger om glansbildemennesket. Menneskets drøm om fullkommenhet er et utslag av sosiale tilbøyeligheter. Det sosiale spill driver mennesket til å oppvise selvoppofrelse og omsorg for andre. Selvsagt er det de mest privilegerte som har den beste muligheten til å oppvise slik selvoppofrelse. Det vil ikke si det samme som at de er mindre egoistiske. De ender som regel opp med alle godene uansett. Dette er et spill. Når mennesker tyr til uakseptable metoder i dette spillet vil de automatisk pådra seg risiko for omgivelsenes vrede. Vi har sterke sosiale tilbøyeligheter mot dette også. Vi kjenner skyld, skam og dårlig samvittighet. Dette er mekanismer som skal beskytte individet mot omgivelsenes vrede, enten det er degradering, sanksjoner eller eksklusjon.  Men de samme mekanismene har sin bivirkning i på den måten at de kan overmanne et menneske fullstendig og til og med lede til selvmord. Her trer religioner ofte inn som en lindrende faktor. De gamle nedarvede sosiale tilbøyelighetene får sin egen religiøse dynamikk. Vi får begreper som synd, skyld. Dette blir til forestillinger om realiteter i den religiøses virkelighetsoppfatning. Og motsatt får vi ideer om renhet og fullkommenhet. Ingen sosial mobb kan røre et rent og uskyldig menneske. Bibelens metaforer om hvite kapper og renselse har sitt utgangspunkt i dette. Religionen tilbyr renselse. Det jødiske begrepet om synd kan stå som et eksempel på dette. Jødene utviklet etter hvert komplekse offersystemer som samlet sett og på en logisk måte håndterte synden inntil den ble fjernet fra leiren i form av en bukk som ble jaget ut i ørkenen (syndebukken). Den katolske kirkes skrifte-system har en lignende funksjon. Det påstås at selvmordsraten blant katolikker er mindre enn hos gjennomsnittet. Denne muligheten til å oppnå en «syndens forlatelse» kan tolkes å være forklaringen på dette. Kristendommens frelseslære har jo utgangspunkt i dette. Her trekkes ideen ut til absurde proporsjoner om at det er Guds sønn som tar på seg «all verdens» synd og tilbyr «sitt blod» som en slags renselsesprosess. Og selvsagt forsterker religionen sin egen posisjon med å overdrive fordømmelsen som jo i utgangspunktet leder til disse mentale kvalene.

Realiteten er imidlertid at ideen om den endelige fullkommenhet er en illusjon. Hva er et fullkomment menneske?  Er det et menneske som ikke mangler noe, behersker alt og alltid oppfører seg perfekt? Hva kan man gi et slikt menneske som det ikke har fra før? Hva kan man glede et slikt menneske som har all lykke fra før? Hva kan vel jeg være for en slik person? Mot dette kan man vel si at da kan ikke dette mennesket være fullkomment likevel. For ingen er vel fullkommen som ikke trenger noen. For når et menneske ikke trenger noen, da kan jo vedkommende ikke gjør andre ekte glad. Er det ikke slik at den beste glede man kan ha er å glede andre? Om alle var fullkomne, hvem skulle vi da glede?

Det er mange år siden jeg kom til den innsikten at det som binder oss mennesker sammen ikke er vår fullkommenhet, men tvert imot vår ufullkommenhet. Det er nettopp det forhold at ikke alle kan alt, at alle faktisk kan bidra med noe, det er det som binder oss sammen. Det er det som er det sosiale lim. Og uten det sosiale lim så visner mennesket bort.

Men noen av våre sterkeste sosiale tilbøyeligheter motsier altså dette. Hvorfor er det slik? Jo fordi at jo mer utilstrekkelige vi er, desto mer sårbare er vi. Jo mer sårbare vi er desto mer er vi eksponert for andre sosiale tilbøyeligheter i menneskets sinn. Vi snakker om tilbøyeligheten til å dominere, til å utnytte, til å triumfere, til å fornedre, til å mobbe, til å kannibalisere på andres sosiale goodwill-kontoer. Jo mer vi skaper grobunn for å dempe disse æresmekanismene, desto mer kan mennesket tillate seg å vise fram av sin utilstrekkelighet. Desto mindre er behovet for den falskhet, kulde og arroganse som må til for å beskytte et hardt image av fortreffelighet.

Det utilstrekkelige mennesket er det ekte mennesket. Vi trenger hverandre. Vi gir og vi tar. Vi bruker hverandre og vi handler med hverandre. Vi kjøper hverandres produkter og vi byr på oss selv. Vi er sårbare, men til sammen har vi en styrke som overgår æreskulturen. Det å innse egen avmakt er å ta ansvar. For når vi gjør våre valg tynges vi av den avmakt som til enhver tid begrenser våre muligheter. Dette blir ikke det ideelle. Alt vi gjør ender alltid med å gå ut over noen. Det blir aldri riktig. Vi kan aldri unnskylde oss, men vi kan beklage. Vi kan ta inn over oss den ulykke våre handlinger måtte medføre i andres liv, forholde oss til det, og tynges av det. I dag er det deg, i morgen er det meg. Noen rettferdighet kan aldri oppnås. Det modne mennesket blir aldri fullkomment.

Mennesker er forskjellig privilegert. Det innebærer at makten er gradert. Jo mer makt, jo mer ressurser, desto større er valgmulighetene, og desto større er ansvaret. Det forventes mer ansvar av et mektig menneske enn av et avmektig, rett og slett fordi handlerommet er større. Det er alltid galt å stjele, men bedømmelsen av en fattig småbarnsmor som stjeler mat til sitt barn fordi hun ikke evner å få hjelp noen andre steder, må bedømmes langt lettere enn en rikmannssønn som stjeler bare fordi mamma ikke vil gi ham en dynejakke til en halv månedslønn.

Det er vesentlig å reflektere over forskjellen på det privilegerte og upriviligerte valg. Det må regnes som et privilegium å ha «råd» til å gjøre det jeg kaller for «fin-etiske» vurderinger. Hva er fin-etikk? Jo det handler om de små hensyn man kan ta til hverandre. Da jeg var ung hørte jeg om eldre kvinner, i menigheten, som «tok anstøt» av at noen jenter gikk i bukse i kirken[1]. Det er lenge siden jeg bestemte meg for å ignorere slike «anstøt». Saken er jo den at slike «anstøtstilbøyeligheter» godt kan være kryssende. Men det å ta hensyn til andres finfølelse på denne måten kan betegnes som fin-etikk. Banning kan også karakteriseres som et fin-etisk tema. På den ene siden kan nok noen føle seg støtt eller ubehag ved å bli eksponert for banning. På den andre siden er det ikke verdens undergang. Det er kun ureflekterte og umodne mennesker som lager et stort nummer av slikt. Men selvsagt skal man ta hensyn til dem også. Det modne mennesket har gjerne et perspektiv på det hele. Hva er viktig her i livet? Mennesker som har møtt mye motgang blir gjerne mer reflekterte og utvikler en visdom til å skille mellom det som er vesentlig og det som er uvesentlig. Klær, kutyme, ordbruk og estetikk sorterer under det jeg kaller fin-etikk. Men her finnes selvsagt et grenseland. En venn av meg kjørte 7 mil til sykehuset på svingete vei på rundt 45 minutter med sin fødende kone. Han var desperat, og kanskje satte han både egne og andres liv i fare.  Rett eller galt? Det er det berømte valget mellom pest eller kolera. De fleste av oss kan forstå unntakstilstanden.

Det desperate menneske handler med utgangspunkt i avmakt. Opsjonene er ikke mange, tiden er ofte knapp og ingen alternativer er uten problemer. I slike situasjoner tas det ikke fin-etiske hensyn, større risiko aksepteres og man ender som regel opp kun med uholdbare alternativer. Noen ganger er dette virkeligheten, og den kan være vanskelig nok å ta inn over seg bak en skrivepult. Men avmakten handler ikke bare om det akutte. Nærmere en milliard mennesker i verden lever i den ytterste fattigdom. Dette er mennesker som sannsynligvis daglig står overfor umulige valg. Dette er hverdagen. Mange gjør selvsagt helt uakseptable kriminelle handlinger i et forsøk på å løfte seg og sine ut av håpløsheten. Men hvor går grensen for hva man kan anse som akseptabelt? Her nytter det lite med fin-etisk tenkning. Må barna jobbe? Det er bedre enn at de sulter i hjel. Det er ingen fin-etisk sak at et barn må jobbe lange arbeidsdager for å overleve. Det er alvorlig, og sett fra vår synsvinkel er det totalt uakseptabelt. Men hvis alternativet er sultedøden så er det forståelig. Normalt vil vi fordømme foreldre og arbeidsgiver for utnyttelsen. Men er det rettferdig? Klarer vi å sette inn oss inni deres desperate situasjon. Da handler det ikke om å sette våre feite velutdannede hjerner inn i situasjonen, med den fattige, den underernærte og kunnskapsløse. Kanskje letter vi på samvittigheten ved å boikotte arbeidsgiverens produkter. OK, gutten mister jobben. Søstera må slutte på skolen og lillebror sulter i hjel. Hurra! vi har gjort noen gode fin-etiske valg. Det mode mennesket retter den moralske pekefingeren går nok mot seg selv, men ikke som kunder, men som velgere og som deltakere i demokratier som ikke tar rettferdig omfordeling på alvor. Dette kunne vært unngått med en annen fordelingspolitikk i verden.  Samme problemstilling gjelder på områder som abort, prostitusjon og Surrogati. Det er ikke tvil om at alle disse områder inneholder problematikk som går langt utover det fin-etiske området. Men hvor går grensen for det totalt uakseptable? Med totalt uakseptabelt mener jeg virkemidler som lovforbud, kriminalisering er nødvendig for å begrense atferden.  Her tenker jeg at følgende hoved avveining må gjøres. På den ene siden har vi individets frihet og på den andre siden har vi samfunnets behov for å skape trygghet og et godt samfunn for alle. Denne avgrensingen har intet fasitsvar.
Men jeg vil dele problemstillingene i tre kategorier.

1)      Fin-etikk. Det kan eksemplifiseres med områder som påkledning, banning, støy og det faktum at ethvert menneske tar sin plass i denne verden og bare gjennom sin normale aktivitet kan være til irritasjon eller forargelse for andre.  La oss ta et eksempel fra likestillingsdebatten. Det at kvinner skal ha rett til skolegang er et kategori-2 problem. Men hvem i huset som skifter dekk på bilen, eller vasker gulv er et fin-etisk problem. Andre fin-etiske problemstillinger: hvem skal jeg la være å invitere i bursdag når jeg bare har plass til ti mens minst tjue forventer å bli invitert? Min ex-kone var dypt kristen. Hver gang jeg hadde kollegaer på besøk insisterte hun på å be for maten. Slike hendelser gjorde meg flau og jeg kunne plages av det i dager etterpå. Men er det noe jeg burde «lage bråk om». Det er en fin-etisk problemstilling. Fin-etiske problemstillinger karakteriseres gjerne ved at de blir uviktige når livets store kriser banker på.

2)      Problematiske områder som ikke er direkte truende for samfunn eller utenforstående enkeltpersoner, men som likevel har betenkelige sider ved seg. Kategorien kjennetegnes ved at slike problemstillinger er omstridt, både etisk, religiøst og politisk. En god indikasjon på dette er at kategorisk lovgivning, på slike områder, som regel ikke får god nok legitimitet i befolkningen til at det kan forsvares. Mange av disse problemstillingene refererer seg til menneskekroppen, det kan være seksualitet, reproduksjon, rus, helse, og personlig død.

3)      Det universelt-etiske som uomtvistet sorterer under uakseptabel aktivitet i alle samfunn. Det kan være drap, tyveri, ran, voldtekt, overgrep, vandalisme. I det hele tatt den type atferd som truer sikkerhet, trygghet, liv, helse og velferd i samfunnet.

Det er særlig innenfor den omstridte kategori nummer 2 at menneskets avmakt og utilstrekkelighet blir et aktuelt tema i analysen.  Det ene er det faktum at utilstrekkeligheten og den sårbarhet det medfører er medvirkende til å utløse problematikken. Ofte presterer da de mer privilegerte av oss, fagetikere og teologer å bruke dette mot denne gruppen. Dette kan vanskelig tolkes som annet enn utslag av det sosiale spill hvor formynderi og egen moralsk utsmykning er sterke ingredienser. Det var interessant å høre på en debatt, om surrogati, i verdibørsen 22/12 -2012. Der ble det poengtert at surrogati nok er omstridt og kanskje en «gradert synd». For det oppfattes ikke å være fullt så uetisk å kjøpe tjenesten fra USA som fra India. Årsaken ble oppgitt å være at Indiske kvinner er mye fattigere og derfor i en mer sårbar situasjon til å utnytte. Denne vinklingen er sosialt nærsynt. Den handler om hvor uetisk det er «for oss» å benytte oss av en slik tjeneste. Jo fattigere leverandøren er desto større er «min skyld».  På spørsmål om disse indiske kvinnene ikke hadde en rett til å velge dette selv, ble konklusjonen at de måtte beskyttes mot seg selv. Vi har altså her med en nærsynthet på to plan å gjøre. For det første er man blind for det faktum at jo fattigere man er, desto større er behovet for å kunne ha en slik mulighet. I tillegg utviser man altså vilje til å overstyre menneskets selvbestemmelse. Begrunnelsen for dette er ikke kvinnens og hennes families ve og vel, det er en fin-etisk refleksjon om «varer som ikke bør være til salgs». Dette ligner også veldig på et argument jeg en gang hørte i debatten om prostitusjon. Hvor en ivrig debattant slo fast at det ikke er de prostituertes ve og vel som er målet, det er selve kvinne-begrepet.  Enda en parallell til dette er å finne i en hendelse hvor et fly styrtet i Andesfjellene, hvor det gikk måneder før de overlevende ble funnet. De som overlevde hadde overvunnet motviljen og spist kjøttet av likene til de omkomne. Det ble snakk om tiltale. For en slik atferd kan jo tolkes som en trussel mot selve menneskebegrepet.

Slike refleksjoner kan man jo gjerne sette seg ned og ta, men bjelken i eget øye er det ofte vanskelig å oppdage. Blindheten er at man anvender egne etiske fin-refleksjoner til å overkjøre mennesker som ofte er i desperate situasjoner. Det er jo dette som er den sanne nedverdigelse. Hvem gir det privilegerte menneske rett til å overprøve andre menneskers valg på denne måten? Er det noe man tar seg til i kraft av sine privilegier? Kanskje mangler de enda en etisk refleksjon i sin verktøykasse. Hva er et privilegium? Hva er kriteriene for å definere misbruk av egne privilegier? Dette er den samme type problemstilling som man hadde i forbindelse med selvbestemt abort. Området er på alle måter problematisk. Der er risiko forbundet med inngrepet. Det er et ufødt barn det står om. Barnet har en far og en familie. Det er risiko for psykiske problemer i ettertid og man kan bli steril. Det kan være voldtekt involvert. Det kan være medisinsk risiko knyttet til graviditet. Hele problematikken er dypt omstridt. Hvem bestemmer? Hvem tar avgjørelsen? Må kvinnen beskyttes mot seg selv? Skal det sitte lærde teologer, leger og andre av bygdas prominente personer og beskytte denne kvinnen mot seg selv? I Norge gjorde vi et klokt valg. Det ble et slagord at kvinnen måtte ha det avgjørende ord i et valg som til de grader berøres hennes egen kropp. Det er ikke et lett valg. Ingen av de problemstillingene som er nevnt over er lette valg. Noen vil kanskje vegre seg og be andre ta valget for seg. Det skal respekteres. Men hoved ideen må jo være å bevare menneskeverdet gjennom krisen. Og det gjør man ikke ved å utnytte sårbarhet og utilstrekkelighet til å ta fra et menneske det som skal tilkomme alle mennesker uten spørsmål, nemlig friheten til å forvalte sitt eget liv.

Hva påvirker toleransen for andres feil?

Generelt tenker jeg at det sosiale klimaet er den viktigste faktoren som påvirker dette. Da er det slik at det varme sosiale klimaet dyrker frem vilje til å eksperimentere. Husk at all menneskelig innovasjon er avhengig av eksperimentering. Eksperimentering innebærer å gjøre feil hele tiden. Dersom vi har et kaldt sosialt klima risikerer vi at våre feil, i langt sterkere grad, blir brukt mot oss.  Det gir en kultur som driver oss all til å stå frem som glansbilder og skape en glasert fullkommenhetsillusjon.

Men, er det da også slik at det å få feil-stemplet på seg er like mye avhengig av hvem som gjør som av hva som blir gjort? En typisk situasjon er en mann som gjør tilnærmelser til en kvinne, på et utested. Dersom mannen tilhører den øvre delen av attraksjonsskalaen, blir dette til et fristende tilbud. I den nedre delen av attraksjonsskalaen blir dette til plaging. Hattemakere kan ikke tillate seg å gjøre det samme som baroner. Det forteller oss at det å begå feil ikke nødvendigvis handler om objektiv bedømmelse av handling, men mer om hvem som har definisjonsmakten i den aktuelle situasjon.

Det modne mennesket innser at verden ikke er rettferdig, og innretter seg deretter. Samtidig handler det om å forsøke å overstyre slike biologiske impulser i egen bedømmelse av seg selv og andre. Målet må jo være å skape allmenn bevissthet om disse mekanismene, og på den måten skape større romslighet i samfunnet.

Utilstrekkelighet krever rasjonalitet

Jo større og oftere individet møter på utfordringer i sitt liv, desto mer behov er det for rasjonalitet. Det individ som aldri møter på utfordringer, som aldri møter konsekvenser eller ansvar i forhold til egne handlinger, har ikke behov for rasjonalitet. I den motsatte enden av skalaen vil de individer som har god rasjonell kapasitet klare seg bedre enn de som ikke har det. Følgelig er det utilstrekkeligheten som i størst grad utløser menneskets rasjonelle evner.

Men her møter vi det paradokset at rasjonalitet er usexy. For å forstå hvorfor, må vi se på menneskets biologiske bakgrunn:

Det er blitt hevdet at det verserte en holdning blant den gamle engelske adelen, at de som hadde kommet til sin rikdom ved hjelp av arbeide eller næringsvirksomhet, ble sett på som annenrangs rikinger. De ble holdt på en armlengdes avstand. Mens de som hadde kommet til dette i kraft av sin adelige herkomst, var på en måte edlere. De hadde aldri hatt behov for å arbeide eller anstrenge seg i den hensikt å tjene penger.

Dette er det jeg kaller for en oppfatning om berettigelse. Mekanismen har sitt utspring i det jeg kaller for parental seleksjon. Da er man begunstiget av foreldrene. Dette videreføres da igjen til at man opplever seg begunstiget av gudene, eller naturen.

Jeg tenker at opplevelse av berettigelse er en alfa-egenskap. Det kan da lett assosieres med alfa-attraksjon. Alfa-mennesket fremstår så overlegent at det ikke trenger å anstrenge seg. Alfa-attraksjon har sin biologiske basis i individets søken etter allianse med overmakten. Det har nok startet med foreldre, som jo er familiens mektigste. Men så har det eskalert videre til gruppens mektigste individer.

En gjennomgående egenskap ved fortidens alfa-mennesker er at de er i mindre behov for å begrunne sine handlinger. Men tilsvarende vil de avkreve dette fra individer de har makt over. I stedet utfører alfa-mennesket språkhandlinger. De karakteriserer, gir signaler, og gir sine befalinger. Alt dette er egenskaper som forbindes med makte, og oppfattes dermed biologisk som sexy.

Det utilstrekkelige menneskets behov for rasjonalitet vil ofte kunne forbindes med det man i dag kaller for nerder. I motsetning til de attraktive nærbiologiske språkhandlinger, tenderer det utilstrekkelige mennesket til å bruke symbolspråket, som jo er mer egnet til å tenke med. Men det oppfattes som tørt og kjedelig. Men ut av dette kommer nysgjerrigheten, behovet for kunnskap, kompetanse og forståelse. Og alt dette har drevet mennesket fremover, åpnet for teknologi og for sivilisasjon.

Alt dette ender jo i et paradoks. For dersom menneskets suksess blir stor nok, blir det færre utfordringer pr. individ. Det innebærer en fare for at velstand kan svekke opplevelsen av behov for realitetsorientering og rasjonalitet. Vi ser det samme som i det såkalte likestillingsparadokset, at menneskets biologiske programmering slår hardere gjennom. Dette kan være forklaringen på at irrasjonalitet og antivitenskapelighet er på fremmarsj i den vestlige delen av verden. Vi er alle glansbilde mennesker, og vil ikke skitne oss til med å måtte anstrenge oss mentalt.

 

 



[1] Nå er det ikke gitt at jeg virkelig tror på disse damenes ekte anstøt. I verste fall kan jo dette være vikarierende argumentasjon, men det kan jo også være at disse damene simulerer anstøt i den hensikt å oppvise fromhet og få oppmerksomhet.