Det utilstrekkelige menneske

Vi er alle utilstrekkelige. Sårbarhet forekommer i alle sosiale lag, for begge kjønn, og i alle kulturer. Selvsagt kan det finnes gjennomsnittsforskjeller. 

Utilstrekkelighet er et signal om avmakt. Det er det motsatte av makt, og dermed en minuspost på menneskets attraktivitet. Dermed har vi også utviklet forestillinger om glansbildemennesket. Menneskets drøm om fullkommenhet er et utslag av sosiale tilbøyeligheter. Det sosiale spill driver mennesket til å oppvise selvoppofrelse og omsorg for andre. Selvsagt er det de mest privilegerte som har den beste muligheten til å oppvise slik selvoppofrelse. Det vil ikke si det samme som at de er mindre egoistiske. De ender som regel opp med alle godene uansett. Dette er et spill. Når mennesker tyr til uakseptable metoder i dette spillet vil de automatisk pådra seg risiko for omgivelsenes vrede. Vi har sterke sosiale tilbøyeligheter mot dette også. Vi kjenner skyld, skam og dårlig samvittighet. Dette er mekanismer som skal beskytte individet mot omgivelsenes vrede, enten det er degradering, sanksjoner eller eksklusjon.  Men de samme mekanismene har sin bivirkning i på den måten at de kan overmanne et menneske fullstendig og til og med lede til selvmord. Her trer religioner ofte inn som en lindrende faktor. De gamle nedarvede sosiale tilbøyelighetene får sin egen religiøse dynamikk. Vi får begreper som synd, skyld. Dette blir til forestillinger om realiteter i den religiøses virkelighetsoppfatning. Og motsatt får vi ideer om renhet og fullkommenhet. Ingen sosial mobb kan røre et rent og uskyldig menneske. Bibelens metaforer om hvite kapper og renselse har sitt utgangspunkt i dette. Religionen tilbyr renselse. Det jødiske begrepet om synd kan stå som et eksempel på dette. Jødene utviklet etterhvert komplekse offersystemer som samlet sett og på en logisk måte håndterte synden inntil den ble fjernet fra leiren i form av en bukk som ble jaget ut i ørkenen (syndebukken). Den katolske kirkes skrifte-system har en lignende funksjon. Det påstås at selvmordsraten blant katolikker er mindre enn hos gjennomsnittet. Denne muligheten til å oppnå en «syndens forlatelse» kan tolkes å være forklaringen på dette. Kristendommens frelseslære har jo utgangspunkt i dette. Her trekkes ideen ut til absurde proporsjoner om at det er Guds sønn som tar på seg «all verdens» synd og tilbyr «sitt blod» som en slags renselsesprosess. Og selvsagt forsterker religionen sin egen posisjon med å overdrive fordømmelsen som jo i utgangspunktet leder til disse mentale kvalene.

Realiteten er imidlertid at ideen om den endelige fullkommenhet er en illusjon. Hva er et fullkomment menneske?  Er det et menneske som ikke mangler noe, behersker alt og alltid oppfører seg perfekt? Hva kan man gi et slikt menneske som det ikke har fra før? Hva kan man glede et slikt menneske som har all lykke fra før? Hva kan vel jeg være for en slik person? Mot dette kan man vel si at da kan ikke dette mennesket være fullkomment likevel. For ingen er vel fullkommen som ikke trenger noen. For når et menneske ikke trenger noen, da kan jo vedkommende ikke gjør andre ekte glad. Er det ikke slik at den beste glede man kan ha er å glede andre? Om alle var fullkomne, hvem skulle vi da glede?

Det er mange år siden jeg kom til den innsikten at det, som binder oss mennesker sammen, ikke er vår fullkommenhet, men tvert imot vår ufullkommenhet. Det er nettopp det forhold at ikke alle kan alt, at alle faktisk kan bidra med noe, det er det som binder oss sammen. Det er det som er det sosiale lim. Og uten det sosiale lim så visner mennesket bort.

Men noen av våre sterkeste sosiale tilbøyeligheter motsier altså dette. Hvorfor er det slik? Jo fordi at jo mer utilstrekkelige vi er, desto mer sårbare er vi. Jo mer sårbare vi er desto mer er vi eksponert for andre sosiale tilbøyeligheter i menneskets sinn. Vi snakker om tilbøyeligheten til å dominere, til å utnytte, til å triumfere, til å fornedre, til å mobbe, til å distansere seg, til å kannibalisere på andres sosiale goodwill-kontoer. Jo mer vi skaper grobunn for å dempe disse æresmekanismene, desto mer kan mennesket tillate seg å vise fram av sin utilstrekkelighet. Desto mindre er behovet for den falskhet, kulde og arroganse som må til for å beskytte et hardt image av fortreffelighet.

Det utilstrekkelige mennesket er det ekte mennesket. Vi trenger hverandre. Vi gir og vi tar. Vi bruker hverandre og vi handler med hverandre. Vi kjøper hverandres produkter og vi byr på oss selv. Vi er sårbare, men til sammen har vi en styrke som overgår æreskulturen. Det å innse egen avmakt er å ta ansvar. For når vi gjør våre valg tynges vi av den avmakt som til enhver tid begrenser våre muligheter. Dette blir ikke det ideelle. Alt vi gjør ender alltid med å gå ut over noen. Det blir aldri riktig. Vi kan aldri unnskylde oss, men vi kan beklage. Vi kan ta inn over oss den ulykke våre handlinger måtte medføre i andres liv, forholde oss til det, og tynges av det. I dag er det deg, i morgen er det meg. Noen rettferdighet kan aldri oppnås. Det modne mennesket blir aldri fullkomment.

Mennesker er forskjellig privilegert. Det innebærer at makten er gradert. Jo mer makt, jo mer ressurser, desto større er valgmulighetene, og desto større er ansvaret. Det forventes mer ansvar av et mektig menneske enn av et avmektig, rett og slett fordi handlerommet er større. Det er alltid galt å stjele, men bedømmelsen av en fattig småbarnsmor som stjeler mat til sitt barn fordi hun ikke evner å få hjelp noen andre steder, må bedømmes langt lettere enn en rikmannssønn som stjeler bare fordi mamma ikke vil gi ham en dynejakke til en halv månedslønn.

Det er vesentlig å reflektere over forskjellen på det privilegerte og upriviligerte valg. Det må regnes som et privilegium å ha «råd» til å gjøre det jeg kaller for «fin-etiske» vurderinger. Hva er fin-etikk? Jo det handler om de små hensyn man kan ta til hverandre. Da jeg var ung hørte jeg om eldre kvinner, i menigheten, som «tok anstøt» av at noen jenter gikk i bukse i kirken[1]. Det er lenge siden jeg bestemte meg for å ignorere slike «anstøt». Saken er jo den at slike «anstøtstilbøyeligheter» godt kan være kryssende. Men det å ta hensyn til andres finfølelse på denne måten kan betegnes som fin-etikk. Banning kan også karakteriseres som et fin-etisk tema. På den ene siden kan nok noen føle seg støtt eller ubehag ved å bli eksponert for banning. På den andre siden er det ikke verdens undergang. Det er kun ureflekterte og umodne mennesker som lager et stort nummer av slikt. Men selvsagt skal man ta hensyn til dem også. Det modne mennesket har gjerne et perspektiv på det hele. Hva er viktig her i livet? Mennesker som har møtt mye motgang blir gjerne mer reflekterte og utvikler en visdom til å skille mellom det som er vesentlig og det som er uvesentlig. Klær, kutyme, ordbruk og estetikk sorterer under det jeg kaller fin-etikk. Men her finnes selvsagt et grenseland. En venn av meg kjørte 7 mil til sykehuset på svingete vei på rundt 45 minutter med sin fødende kone. Han var desperat, og kanskje satte han både egne og andres liv i fare.  Rett eller galt? Det er det berømte valget mellom pest eller kolera. De fleste av oss kan forstå unntakstilstanden.

Det desperate menneske handler med utgangspunkt i avmakt. Opsjonene er ikke mange, tiden er ofte knapp og ingen alternativer er uten problemer. I slike situasjoner tas det ikke fin-etiske hensyn, større risiko aksepteres og man ender som regel opp kun med uholdbare alternativer. Noen ganger er dette virkeligheten, og den kan være vanskelig nok å ta inn over seg bak en skrivepult. Men avmakten handler ikke bare om det akutte. Nærmere en milliard mennesker i verden lever i den ytterste fattigdom. Dette er mennesker som sannsynligvis daglig står overfor umulige valg. Dette er hverdagen. Mange gjør selvsagt helt uakseptable kriminelle handlinger i et forsøk på å løfte seg og sine ut av håpløsheten. Men hvor går grensen for hva man kan anse som akseptabelt? Her nytter det lite med fin-etisk tenkning. Må barna jobbe? Det er bedre enn at de sulter i hjel. Det er ingen fin-etisk sak at et barn må jobbe lange arbeidsdager for å overleve. Det er alvorlig, og sett fra vår synsvinkel er det totalt uakseptabelt. Men hvis alternativet er sultedøden så er det forståelig. Normalt vil vi fordømme foreldre og arbeidsgiver for utnyttelsen. Men er det rettferdig? Klarer vi å sette inn oss inni deres desperate situasjon. Da handler det ikke om å sette våre feite velutdannede hjerner inn i situasjonen, med den fattige, den underernærte og kunnskapsløse. Kanskje letter vi på samvittigheten ved å boikotte arbeidsgiverens produkter. OK, gutten mister jobben. Søstera må slutte på skolen og lillebror sulter i hjel. Hurra! vi har gjort noen gode fin-etiske valg. Det modne mennesket retter den moralske pekefingeren går nok mot seg selv, men ikke som kunder, men som velgere og som deltakere i demokratier som ikke tar rettferdig omfordeling på alvor. Dette kunne vært unngått med en annen fordelingspolitikk i verden.  Samme problemstilling gjelder på områder som abort, prostitusjon og Surrogati. Det er ikke tvil om at alle disse områder inneholder problematikk som går langt utover det fin-etiske området. Men hvor går grensen for det totalt uakseptable? Med totalt uakseptabelt mener jeg forhold hvor virkemidler som lovforbud, kriminalisering er nødvendig for å begrense atferden.  Her tenker jeg at følgende hoved avveining må gjøres. På den ene siden har vi individets frihet og på den andre siden har vi samfunnets behov for å skape trygghet og et godt samfunn for alle. Denne avgrensingen har intet fasitsvar.
Men jeg vil dele problemstillingene i tre kategorier.

1)      Fin-etikk. (Se her for noen praktiske eksempler) Det kan eksemplifiseres med områder som påkledning, banning, støy og det faktum at ethvert menneske tar sin plass i denne verden og bare gjennom sin normale aktivitet kan være til irritasjon eller forargelse for andre.  La oss ta et eksempel fra likestillingsdebatten. Det at kvinner skal ha rett til skolegang er et kategori-2 problem. Men hvem i huset som skifter dekk på bilen, eller vasker gulv er et fin-etisk problem. Andre fin-etiske problemstillinger: hvem skal jeg la være å invitere i bursdag når jeg bare har plass til ti mens minst tjue forventer å bli invitert? Min ex-kone var dypt kristen. Hver gang jeg hadde kollegaer på besøk insisterte hun på å be for maten. Slike hendelser gjorde meg flau og jeg kunne plages av det i dager etterpå. Men er det noe jeg burde «lage bråk om». Det er en fin-etisk problemstilling. Fin-etiske problemstillinger karakteriseres gjerne ved at de blir uviktige når livets store kriser banker på.

2)      Problematiske områder som ikke er direkte truende for samfunn eller utenforstående enkeltpersoner, men som likevel har betenkelige sider ved seg. Kategorien kjennetegnes ved at slike problemstillinger er omstridt, både etisk, religiøst og politisk. En god indikasjon på dette er at kategorisk lovgivning, på slike områder, som regel ikke får god nok legitimitet i befolkningen til at det kan forsvares. Mange av disse problemstillingene refererer seg til menneskekroppen, det kan være seksualitet, reproduksjon, rus, helse, og personlig død.

3)      Det universelt-etiske som uomtvistet sorterer under uakseptabel aktivitet i alle samfunn. Det kan være drap, tyveri, ran, voldtekt, overgrep, vandalisme. I det hele tatt den type atferd som truer sikkerhet, trygghet, liv, helse og velferd i samfunnet.

Det er særlig innenfor den omstridte kategori nummer 2 at menneskets avmakt og utilstrekkelighet blir et aktuelt tema i analysen.  Det ene er det faktum at utilstrekkeligheten og den sårbarhet det medfører er medvirkende til å utløse problematikken. Ofte presterer da de mer privilegerte av oss, fagetikere og teologer å bruke dette mot denne gruppen. Dette kan vanskelig tolkes som annet enn utslag av det sosiale spill hvor formynderi og egen moralsk utsmykning er sterke ingredienser. Det var interessant å høre på en debatt, om surrogati, i verdibørsen 22/12 -2012. Der ble det poengtert at surrogati nok er omstridt og kanskje en «gradert synd». For det oppfattes ikke å være fullt så uetisk å kjøpe tjenesten fra USA som fra India. Årsaken ble oppgitt å være at Indiske kvinner er mye fattigere og derfor i en mer sårbar situasjon til å utnytte. Denne vinklingen er sosialt nærsynt. Den handler om hvor uetisk det er «for oss» å benytte oss av en slik tjeneste. Jo fattigere leverandøren er desto større er «min skyld».  På spørsmål om disse indiske kvinnene ikke hadde en rett til å velge dette selv, ble konklusjonen at de måtte beskyttes mot seg selv. Vi har altså her med en nærsynthet på to plan å gjøre. For det første er man blind for det faktum at jo fattigere man er, desto større er behovet for å kunne ha en slik mulighet. I tillegg utviser man altså vilje til å overstyre menneskets selvbestemmelse. Begrunnelsen for dette er ikke kvinnens og hennes families ve og vel, det er en fin-etisk refleksjon om «varer som ikke bør være til salgs». Dette ligner også veldig på et argument jeg en gang hørte i debatten om prostitusjon. Hvor en ivrig debattant slo fast at det ikke er de prostituertes ve og vel som er målet, det er selve kvinne-begrepet.  Enda en parallell til dette er å finne i en hendelse hvor et fly styrtet i Andesfjellene, hvor det gikk måneder før de overlevende ble funnet. De som overlevde hadde overvunnet motviljen og spist kjøttet av likene til de omkomne. Det ble snakk om tiltale. For en slik atferd kan jo tolkes som en trussel mot selve menneskebegrepet.

Slike refleksjoner kan man jo gjerne sette seg ned og ta, men bjelken i eget øye er det ofte vanskelig å oppdage. Blindheten er at man anvender egne etiske fin-refleksjoner til å overkjøre mennesker som ofte er i desperate situasjoner. Det er jo dette som er den sanne nedverdigelse. Hvem gir det privilegerte menneske rett til å overprøve andre menneskers valg på denne måten? Er det noe man tar seg til i kraft av sine privilegier? Kanskje mangler de enda en etisk refleksjon i sin verktøykasse. Hva er et privilegium? Hva er kriteriene for å definere misbruk av egne privilegier? Dette er den samme type problemstilling som man hadde i forbindelse med selvbestemt abort. Området er på alle måter problematisk. Der er risiko forbundet med inngrepet. Det er et ufødt barn det står om. Barnet har en far og en familie. Det er risiko for psykiske problemer i ettertid og man kan bli steril. Det kan være voldtekt involvert. Det kan være medisinsk risiko knyttet til graviditet. Hele problematikken er dypt omstridt. Hvem bestemmer? Hvem tar avgjørelsen? Må kvinnen beskyttes mot seg selv? Skal det sitte lærde teologer, leger og andre av bygdas prominente personer og «beskytte» denne kvinnen mot seg selv? I Norge gjorde vi et klokt valg. Det ble et slagord at kvinnen måtte ha det avgjørende ord i et valg som til de grader berøres hennes egen kropp. Det er ikke et lett valg. Ingen av de problemstillingene som er nevnt over er lette valg. Noen vil kanskje vegre seg og be andre ta valget for seg. Det skal respekteres. Men hoved ideen må jo være å bevare menneskeverdet gjennom krisen. Og det gjør man ikke ved å utnytte sårbarhet og utilstrekkelighet til å ta fra et menneske det som skal tilkomme alle mennesker uten spørsmål, nemlig friheten til å forvalte sitt eget liv.

Hva påvirker toleransen for andres feil?

Generelt tenker jeg at det sosiale klimaet er den viktigste faktoren som påvirker dette. Da er det slik at det varme sosiale klimaet dyrker frem vilje til å eksperimentere. Husk at all menneskelig innovasjon er avhengig av eksperimentering. Eksperimentering innebærer å gjøre feil hele tiden. Dersom vi har et kaldt sosialt klima risikerer vi at våre feil, i langt sterkere grad, blir brukt mot oss.  Det gir en kultur som driver oss all til å stå frem som glansbilder og skape en glasert fullkommenhetsillusjon.

Men, er det da også slik at det å få feil-stemplet på seg er like mye avhengig av hvem som gjør som av hva som blir gjort? En typisk situasjon er en mann som gjør tilnærmelser til en kvinne, på et utested. Dersom mannen tilhører den øvre delen av attraksjonsskalaen, blir dette til et fristende tilbud. I den nedre delen av attraksjonsskalaen blir dette til trakassering. Hattemakere kan ikke tillate seg å gjøre det samme som baroner. Det forteller oss at det å begå feil ikke nødvendigvis handler om objektiv bedømmelse av handling, men mer om hvem som har definisjonsmakten i den aktuelle situasjon.

Det modne mennesket innser at verden ikke er rettferdig, og innretter seg deretter. Samtidig handler det om å forsøke å overstyre slike biologiske impulser i egen bedømmelse av seg selv og andre. Målet må jo være å skape allmenn bevissthet om disse mekanismene, og på den måten skape større romslighet i samfunnet.

Utilstrekkelighet krever rasjonalitet

Se også her og her. Jo større og oftere individet møter på utfordringer i sitt liv, desto mer behov er det for rasjonalitet. Det individ som aldri møter på utfordringer, som aldri møter konsekvenser eller ansvar i forhold til egne handlinger, har ikke behov for rasjonalitet. I den motsatte enden av skalaen vil de individer som har god rasjonell kapasitet klare seg bedre enn de som ikke har det. Følgelig er det utilstrekkeligheten som i størst grad utløser menneskets rasjonelle evner.

Men her møter vi det paradokset at rasjonalitet er usexy. For å forstå hvorfor, må vi se på menneskets biologiske bakgrunn:

Det er blitt hevdet at det verserte en holdning blant den gamle engelske adelen, at de som hadde kommet til sin rikdom ved hjelp av arbeide eller næringsvirksomhet, ble sett på som annenrangs rikinger. De ble holdt på en armlengdes avstand. Mens de som hadde kommet til dette i kraft av sin adelige herkomst, var på en måte edlere. De hadde aldri hatt behov for å arbeide eller anstrenge seg i den hensikt å tjene penger.

Dette er det jeg kaller for en oppfatning om berettigelse. Mekanismen har sitt utspring i det jeg kaller for parental seleksjon. Da er man begunstiget av foreldrene. Dette videreføres da igjen til at man opplever seg begunstiget av gudene, eller naturen.

Jeg tenker at opplevelse av berettigelse er en alfa-egenskap. Det kan da lett assosieres med alfa-attraksjon. Alfa-mennesket fremstår så overlegent at det ikke trenger å anstrenge seg. Alfa-attraksjon har sin biologiske basis i individets søken etter allianse med overmakten. Det har nok startet med foreldre, som jo er familiens mektigste. Men så har det eskalert videre til gruppens mektigste individer.

En gjennomgående egenskap ved fortidens alfa-mennesker er at de er i mindre behov for å begrunne sine handlinger. Men tilsvarende vil de avkreve dette fra individer de har makt over. I stedet utfører alfa-mennesket språkhandlinger. De karakteriserer, gir signaler, og gir sine befalinger. Alt dette er egenskaper som forbindes med makt, og oppfattes dermed biologisk som sexy.

Det utilstrekkelige menneskets behov for rasjonalitet vil ofte kunne forbindes med det man i dag kaller for nerder. I motsetning til de attraktive nærbiologiske språkhandlinger, tenderer det utilstrekkelige mennesket til å bruke symbolspråket, som jo er mer egnet til å tenke med. Men det oppfattes som tørt og kjedelig. Men ut av dette kommer nysgjerrigheten, behovet for kunnskap, kompetanse og forståelse. Og alt dette har drevet mennesket fremover, åpnet for teknologi og for sivilisasjon.

Alt dette ender jo i et paradoks. For dersom menneskets suksess blir stor nok, blir det færre utfordringer pr. individ. Det innebærer en fare for at velstand kan svekke opplevelsen av behov for realitetsorientering og rasjonalitet. Vi ser det samme som i det såkalte likestillingsparadokset, at menneskets biologiske programmering slår hardere gjennom. Dette kan være forklaringen på at irrasjonalitet og antivitenskapelighet er på fremmarsj i den vestlige delen av verden. Vi er alle glansbilde mennesker, og vil ikke skitne oss til med å måtte anstrenge oss mentalt.

 

Den store glansbildeillusjonen

Jeg tenker at synet på mennesket som et dyr, formet av evolusjonen, representerer en fullstendig omkalfatring av vårt syn på moral, menneskets og verdens muligheter. Denne innsikten har kommet svært sent i vår kulturs ide-historie. Og jeg er blant dem som tenker at vår kultur enda ikke har klart å forholde seg til dette på en moden måte. Jeg er selv blant dem som har stilt opp en utopisk standard for moralsk evaluering. Jeg kaller det for Empatisk Etikk. Men jeg innser at jeg må være nøye med å spesifisere dette moralsynet er et utopisk konsept. Det betyr i praksis avstandtaken fra glansbildeforestillingen. Ikke bare det, men også avstandtaken fra enhver forestilling om glansbildesamfunnet. Mennesket vil for all fremtid forbli utilstrekkelig opp mot disse utopiene. Les gjerne gjennom følgende og oppdag hvorfor det likevel er både nyttig og nødvendig å holde seg med utopier. Men det krever modenhet og rasjonalitet.

Jeg tenker at samfunnet alltid har moralske forbedringspotensialer. Men det er viktig å stikke fingeren i jorda og oppdage hvordan det egentlig står til med oss.

Vi kan forestille oss at verden enda går fremover i noen generasjoner. Da kommer vi kanskje til en epoke hvor all mat er syntetisk produsert. Vi trenger ikke å spise dyr mer. I en slik kultur vil det raskt utvikle seg normer mot det å spise dyr. Man kan godt tenke seg at mennesker blir arrestert og straffet for «dyrespiseri».

Men, når vi først har innlemmet dyr i den moralske sirkel, noe som absolutt er forståelig, gitt en moralforståelse basert på omsorg, så reiser det ganske raskt nye og grusomme problemstillinger. Har du tenkt over at ethvert uberørt økologisk system er en slagmark av meningsløs brutalitet og lidelse? Det er nok sant at mange dyr, som lever i fjøsen, lider. Men mange av dem er kanskje ikke i nærheten av den meningsløse lidelse som mange dyr i den frie natur gjennomlever. Skal mennesket bli fullkommet moralsk, må alt dette avskaffes. Men det vil nødvendigvis bety slutten for de fleste dyrearter, som jo nettopp er innrettet og spesialtilpasset de samme økologiske systemene. Det å se villdyret i hvitøyet, handler også om å realitetsorientere seg, og innse vår håpløshet opp mot den moralske utopi.

Så la oss nå si at vi, i en utopisk fremtid utviklet teknologi som gjør det mulig for oss å avskaffe hele det økologiske system. Med slike moralske normer er det en selvfølge at vi da også har skapt oss en teknologi som ligner på paradiset i Edens Hage. Vi har et økologisk system kjemisk renset for all død og lidelse. Alle dyrearter, helt ned til den minste bakterier, er søte, teddy-lignende kosedyr uten noe annet forsett enn bare godhet. Og selv lever vi våre liv uten lidelse, med alt vi måtte begjære, tilgjengelig med enkle kommandoer.

Da kommer jeg til å tenke på filmen "The Matrix", som også forteller en historie om en paradisisk dataskapt verden. På sett og vis hadde kanskje maskinene et godt forsett for mennesket. Endelig slapp mennesket inn i det paradis vi alle drømmer om. Men hva skjedde? Mennesket holdt ikke ut denne tilværelsen, og tuklet det så til, at man kastet hele ideen og heller skapte New-York, slik det så ut på slutten av 90-tallet Dette er fantasi, men en meget innsiktsfull refleksjon.

Nå har jeg akkurat snakket om dyr som er så spesialutviklet for sitt økologiske system, at det ikke kan eksistere i noe annet. Sorry, men forbered deg på den innsikten at mennesket selv ikke er noe unntak. Mennesket er spesialtilpasset å leve i en brutal amoralsk verden. Dette er det store moralske paradoks. Innsikten er at jo mer vi nærmer oss utopien, desto større frihet. Det absolutt frie mennesket lever i en verden hvor enhver har all mulig støtte til å realisere sine villeste fantasier. Men hva er det som vil fylle dette mulighetsrommet av ubegrenset frihet? Det vil i svært stor grad fylles av villdyret i oss selv. Hvem er villdyret? Jo det er et dyr. Hvilket dyr? Vi snakker om et dyr tilpasset livet i en ufullkommen verden som også er full av lidelse og elendighet. Merk deg dette: Villdyret søker å skape den eneste verden det er tilpasset for. Alt annet fortoner seg meningsløst. Hvilken verden snakker vi da om? Vi snakker om en verden full av lidelse, farer trusler, fiender, demoner, hauk over hauk, rivalisering, vinn eller forsvinn. Dette er tanken bak utsagnet at "den som ikke har problemer hun lager problemer".  Mennesket higer etter å utfolde seg selv. Vel, alle adapsjoner vi har, er tilpasset utfordringer i en brutal verden uten moral. Vi har en drivkraft til å ville bruke oss selv. Det inkluderer også våre mørke sider; frykten aggresjonen, begjæret, hatet og forakten. Det absolutt frie mennesket har en nesten uimotståelig drivkraft til å ville skape en verden som speiler villdyrets originale steinalder-verden.
Neste gang du ser et moralsk indignert menneske, så tenk litt på dette. Hva er det dette mennesket egentlig driver på med? Ofte handler det om å skape stråmenn. Det vil si fantasidemoner som på alle måter er umennesker, fantasimonstre, noe vi både kan frykte og hate. Hvorfor trenger slike forestillinger? Saken er at dette fyller en rekke behov i vår ville natur. Behovet for å hate noen; utløp for aggresjon. Behovet for å frykte noen; Amaygdala har fått for lite stimulans. Nå må vi få noe å bli redd, slik at vi kan kjenne på spenningen. Så har vi behovet for å tilhøre stammen. Da bekrefter vi vår tilslutning til stammens normer ved å vise vår avsky for brudd på disse tabuene. Og med det samme vi nevner avsky: sentret for vemmelse som ligger i Insula, har hatt lite å gjøre i det siste. På tide å føle ekkelt. Behovet for å dominere. Jeg vil overgå alle andre i min tilslutning til normene. Jeg vil være kreativ å komme på enda mer sofistikerte måter normene kan brytes på, slik at den smale sti, blir enda smalere og enda flere kan falle utenfor. Jeg vil være den absolutt strengeste og dermed også sterkeste i moralhierarkiet.

Mange, filosofer og religiøse, refererer til paradiset. I både Islam, Jødedom og Kristendom, starter mennesket ut i paradiset. Forestillingen er at synden kom snikende inn og overmannet mennesket.  Så er da hele menneskets historie preget av denne kampen mot synden, og ikke minst: veien tilbake til paradis. Men i disse religiøse dogmene, er mennesket håpløst fanget av synden, og er i behov av overnaturlig frelse utenfra. Og noen av oss er da så infiltrert av denne synden, at vi er ute av stand til å leve i paradis. Selv den allmektige Gud er maktesløs i det å redde de fleste av oss fra denne tilstanden.

Selv har jeg brukt en del innsats på å kritisere akkurat dette. Og det står jeg fortsatt ved. Men, samtidig, så har jeg utviklet min egen type innsikt på dette. For spørsmålet er nå, om vi nå utviklet teknologi for det, eller hadde en allmektig Gud, som kunne hjelpe oss: Kan vi ikke bare gå inn og skrive om menneskenaturen slik at den blir kompatibel med det å leve i paradis?

I Gudenes Sang spør Munken Gud, akkurat det spørsmålet. Gud svarer da med et motspørsmål: Vil da mennesket fortsatt være menneske?

Saken er at vår hjerne og funksjonene i den, er mer kompleks og helintegrert enn vi klarer å fantasere om. Tar vi bort frykten, trenger vi ikke smerte. Da må vi finne andre metoder som driver oss til å unngå skade. Og med frykten så forsvinner sannsynligvis vår evne til å skamme oss. Men da ryker sannsynligvis motsatsen, som er det å være stolt. Og stolt er det vi er når vi føler at vi rager over andre, at vi er spesielle. Men det er jo ikke mulig å rage over noen, uten at noen havner under, og føler på, skam. Hele dominanshierarkiet raderes ut. Det blir ingen tapere, men heller ingen vinnere. Da forsvinner menneskets drivkraft til å rivalisere og konkurrere. Hvordan kan vi elske noen, spesielt uten at vi samtidig nedprioriterer andre? Fint å fjerne all aggresjon i oss. Hatet blir borte, forakten forsvinner. Men hvor blir det da av innsatsviljen, gleden ved å oppnå noe, om ikke alt dette også er drevet av de samme kreftene? Prøv å fjern alt dette i det mennesket vi kjenner i dag, og se hvordan de ender opp. Det er delvis prøvd. Det kalles lobotomi. Sannsynligvis fungerer vårt mentale univers på samme måte som andre infiltrerte økologiske systemer. Man kan ikke fjerne noen ting, uten å skape ubalanse. Så må vi inn med nye tiltak for å rette opp denne ubalansen. Dette skaper i sin tur nye ubalanser. Sannsynligvis vil villdyret dø av denne behandlingen. Og den som dreper villdyret, dreper også meningen med livet.

Det er ikke det at jeg ikke tror at man ved å reenginere hele det menneskelige mentale system, til slutt kunne komme opp med et produkt som er egnet til å leve i paradis. Men gjenstår altså Guds spørsmål til Munken: Vil sluttproduktet være gjenkjennelig som menneske? Jeg er blant dem som tviler på dette. Og det sier jeg i kraft av å være en som har skrudd i informasjonssystemer gjennom det meste av en lang yrkeskarriere. Det skal ikke mye til før korthuset ramler, og vi må lage noe helt annet.

Men, om du er med på tankerekken så langt, så leder jo dette til neste spørsmål: Var det kanskje bedre om Gud ikke skapte mennesket i det hele tatt? Tilsvarende utfordring til oss ikke-troende: var verden et bedre sted uten menneske, økologi, ja livet i det hele tatt? Er hele livets eksistens grunnleggende umoralsk? Vi innser at det er noe paradoksalt ved det hele. For uten noe levende ville jo ikke moralen ha noen mening. Men vi kommer ikke unna spørsmålet ved bare å peke på et paradoks. Den som er med meg så langt innser at det blir vanskelig å forestille seg liv uten død, heller ikke avansert liv uten lidelse.

Men la meg nå gjøre dette enda verre. Jeg så akkurat et innslag om forskning på pedofili. Her er det forhold som antyder at noe av dette også kan handle om medfødte skavanker. Så var det et panel som kommenterte dette. Her var en av deltakerne mildest talt indignert over denne type forskning, og at det i det hele tatt gikk an å tenke den tanken at denne tilstanden kunne unnskyldes på noen måte.

OK, la meg ikke gå videre inn i dette. Men hva om jeg våger den påstanden at dersom pedofile ikke hadde eksistert, så hadde heller ikke du eksistert. Den som aksepterer evolusjonsteorien, kommer ikke unna det faktum at alt vi er, alle de kroppslige og mentale innretninger, de representerer løsninger på utfordringer som våre forgjengere slet med. Hvordan er slike løsninger blitt til? Svaret er prøving og feiling. For hver suksesshistorie så finnes det millioner av fiaskoer. Arter som ikke prøvde og feilet på denne måten, de er ikke blant oss lengre. Våre gener muterer med like hurtig frekvens i dag, som i fordums tider. Naturen holder på, på samme måte som den alltid har gjort. Det finnes ikke noe som heter feilvare, bare mer eller mindre tilpassede forsøk i alle rettinger. Så er du kanskje blant de heldige som har varianter innenfor det såkalte normalområdet for suksess i ditt miljø. Men da skal du vite at alle de varianter du ser rundt deg, og som du kanskje ynder å forakte, de bærer kostnaden for at du er mulig. Se på ditt genmateriale. Se på deg selv. Umoralen står skrevet inn i hver eneste celle i din kropp. Dine forfedre og formødre har drevet med alt fra voldtekt, utroskap, kidnapping, drap, ran, vold, tortur. Du og jeg står på skuldrene av en utvikling av lidelse, umoral, urettferdighet og elendighet. Dette kommer da i tillegg til at vår blotte eksistens tar plass i verden, og ikke kan unngå å sette umoralske spor etter seg.

Så hvordan forholder vi oss til dette?

Jeg kan se flere vulgære måter å forholde seg til dette på:

1)      Livet er galt. La oss kvitte oss med livet.
Alt blir vår fiende, inkludert meg selv. La oss utvikle gigantiske hydrogenbomber som effektivt steriliserer planeten.

2)      Moralen er feil, la oss kvitte oss med moralen.
Villdyret er sluppet løs. De sterkeste gjør hva de vil. Rydder skrupuløst bort alt som kommer i veien, eller ikke passer. Vi snakker gjerne massakre eller folkemord.

3)      Vi dreper villdyret, slik at vi kun står igjen med den rene fornuft; en datamaskin. Det kalles lobotomi. Da fjerner vi hele meningen med livet.

4)      Vi inndrar så mye frihet at villdyret holdes i sjakk.
Villdyret sier: vi inndrar så mye frihet for de vi har makt over, slik at det passer vårt formål, vi som er adel og berettiget. Vi har skapt en totalitær stat, diktatur og et statsmonster.

5)      Jeg er håpløst fortapt, jeg gir opp og vil dø
Perfeksjonisten som oppdager at hun ikke kan bli perfekt

Jeg tenker at den modne måten å forholde seg til dette på, handler om viljen:

1)      Viljen til å akseptere deg selv som ufullkomment menneske uten utsikter til noensinne å bli fullkommen

2)      Viljen til å akseptere alle andre som også er ufullkommen og aldri kan bli fullkommen

3)      Viljen til å leve og å være på tross og på trass

4)      Viljen til å sette etisk verdi på alle, ikke på grunn av men på tross av.

5)      Viljen til å gå videre i livet, ikke på grunn av, men på tross av hva skjebnen måtte kaste etter deg.

6)      Viljen til å leve i et ufullkomment samfunn, til å ta det vi har og gjøre det beste ut av det.

7)      Viljen til å være en åpen livs-reisende, med et positivt grunnsyn på alle sine medpassasjerer på denne reisen.

Egentlig tenker jeg at det er en god ting å oppdage at vi alle har «skitt på vingene», at vi er ufullkomne og at illusjonen om glansbildemennesket blir brutt. Det betyr ikke at vi heretter bare kan la det skure og gå. Det er det ingen som vinner noe på. Men det betyr at vi kan senke skuldrene, bli mindre selvfokusert, og heller konsentrere oss om å gjøre det beste ut av det, hvor vi enn måtte være, for oss selv og andre. For å gjenta meg selv: Det er ufullkommenheten som binder oss sammen. Vi trenger hverandre fordi vi er utilstrekkelige. Perfekte mennesker løper stor risiko for ensomhet. Heldigvis finnes de ikke.

 

 

 

 



[1] Nå er det ikke gitt at jeg virkelig tror på disse damenes ekte anstøt. I verste fall kan jo dette være vikarierende argumentasjon, men det kan jo også være at disse damene simulerer anstøt i den hensikt å oppvise fromhet og få oppmerksomhet.