Innenfor empatisk etikk vil begrepet egenverd kun ha mening dersom en innretning har evne til livskvalitet. Egenverd gir da opphavet til etisk verdi, som igjen er basis for innvilgelse av ubetinget menneskeverd. Dette gir da også basis for en universell etikk som omfatter alle innretninger med evne til livskvalitet. En annen måte å si det på, er at alle individer som har evne til livskvalitet faller inn under den moralske sirkel. Dette skaper en ansvarshorisont som kun avgrenses av reell mening av det å ta etisk hensyn. Eksklusiv etikk er en variant som sorterer individer utenfor, eller innenfor, basert på gruppetilhørighet. Som regel er det slik at min egen gruppe er eksklusiv, mens alle andre er utenfor. Dette åpner for etiske singulariteter. Det vil si at det blir moralsk akseptabelt å skape lidelse uten at det betegnes som etisk galt. Sagt med andre ord, så blir det etisk akseptabelt å utelukke grupper med evne til livskvalitet fra ethvert beslutningsregnskap. Dette får praktisk anvendelse der den eksklusive gruppen har maktovertak. Derav gis gjerne den eksklusive gruppen betegnelsen «elite».

Biologisk basis for eksklusiv etikk

Sorteringen går langs en inn-utgruppelinje, hvor inngruppe-etikken er verdighetsbasert, mens utgruppeetikken er dominansbasert. Mer spesifikt: Medlemmer av inngruppen, altså eliten, har etisk verdi, mens utgruppen har varierende grad av nytteverdi. Mens man innad i gruppen, tar hensyn til hverandre og vurderer konsekvenser opp mot dette, så vurderes utgruppen kun opp mot nytte og lojalitet. Innenfor inngruppen, tenker man konsekvensetikk, mens utgruppen underlegges et plikt-etisk regime. Fra eliters side har denne holdningen, ikke nødvendigvis startet i form av snedig kognitivt basert strategi. Holdningen til grasrota er skapt av to urgamle impulser i oss alle, nemlig tribalisme og sosial rangering. Den tribalistiske tilbøyeligheten utløses av avgrensing og avstand mellom elite og grasrot. De sosiale rangerings-mekanismene står for impulsen til å rangere gruppene i forhold til hverandre. Den naturlige impulsen er å rangere seg selv over grasrot-mennesker. Men så har vi det problemet, at grasrota alltid representerer et flertall. Utøvelse av dominans over grasrota, vil da avhenge av manipulative virkemidler. Men også her kommer de sosiale rangeringsmekanismene til unnsetning med et sett av impulser på begge sider, som passer sammen. For det er ikke bare slik at utgruppen «undertvinges». Her utnyttes sårbarheter som har utviklet seg som følge av foreldre- avkom-relasjonen, særlig hos pattedyr. Barnet knytter seg til foreldrene. Denne tilknyttingen er emosjonell, også i form av beundring.  Dette er beskrevet nærmere her. Da slike tilbøyeligheter er diffuse, har det med tiden lekket over til relasjoner i inngruppen. Dette er best beskrevet under teksten om slektskapsseleksjon her. Herav verdighets-funksjonaliteten som selvsagt er virksom i begge gruppene. Men dette skaper også en sårbarhet, som kan utnyttes. Vi får sosiale arketyper som gjenspeiler foreldre-barn-relasjonen. Men bivirkningen er da at dette kan utnyttes som en hersketeknikk. Impulsen til beundring og tilbedelse som har sitt opphav i foreldre-barn-relasjonen utløses da i rangeringsforholdet mellom gruppene. Les gjerne her om hvordan så enkle forhold som størrelse kan utløse dette. Les gjerne her om hvordan dette kan forsterkes av tilbøyelighet til forfengelighet.
Over-underordningsforholdet vil utløse narsissistiske trekk hos eliten. Dette handler om en vekselvirkning hvor elitens opplevelse av selvberettigelse anrikes av grasrotas tilbøyelighet til tilbedelse. Og det er i denne utviklingen at vi får et mentalt misforhold mellom gruppene. Vi får forakt nedover og beundring oppover.  Dette skaper så et behov for å ta dette videre ved hjelp av massebedrag.
Den tilbedende grasrota oppfatter deler av eliten som inngruppe, mens eliten utvikler en skjult forakt for grasroten, som dermed betraktes som utgruppe. Grasrota kan da utnyttes på samme måte som annen buskap. Herav, aktualiseres konsepter som nytteverdi og lojalitet.
Hypotesen er altså at elitens kommunikasjon med grasrota blir manipulativ, herav en ideologi basert på tilbedelse, lojalitet og ubetinget lydighet. Konkret beskriver hypotesen dette forholdet som mulig opphav til denne etiske retningen.
Ut av dette oppstår det jeg kaller for moralsk asymmetri, som beskrevet her. Etter hvert har man utviklet kulturell stabilitet ved å hacke menneskets religiøse tilbøyeligheter.  Ut av ideer om det åndelige og om forfedres usynlige ånder, dukker gudene opp i myte-form. Hackingen består i utvikling av forestillinger om gudenes nærkontakt med eliten. Her kan vi definitivt være over i bevisst bedrag. Men, i og med at dette har lagt grunnlag for kulturell stabilitet, så fungerer dette som en katalysator som muliggjør utvikling av sivilisasjon.

Frederic Nietzsches ideer om herre- og slave-moral kan delvis tilpasses dette bildet. Et viktig poeng er at inngruppe-moralitet, som altså kan beskrives som verdighets-basert moral, eksisterer i begge gruppene. Men, i tillegg, vil den dominans-baserte moralen prege forholdet mellom gruppene, i form av over- og underordning. Dette handler det altså om plikt, lojalitet, lydighet, sanksjon/belønning og ofte krav om tilbedelse.  Ideer om total underkastelse, selvoppofrelse og nesegrus tilbedelse kan forstås som sub-optimalisering av en impuls om å smiske med overmakten i den hensikt å oppnå beskyttelse og velsignelse. Ideen om å oppnå denne velsignelsen, kan da videreføres til ideer om selvberettigelse, enten basert på fortjeneste eller rett og slett basert på ideer om egen en unik egenverdi. Man kan utvikle narrativ om den usynlige gud som innvilger dette til «kongen», som dermed får sin overopphøyede unike stilling på jorden. Dette gir da eliten den nødvendige autoriteten, som da videreføres i form av «gudegitte lover» og dominans over grasrota. Et viktig poeng er at et slikt bedrag fungerer best, dersom bedrageren selv tror på dette. Når dette først er etablert, så utvikler mytene seg nedover generasjoner og blir til store religioner, som ensretter og kontrollerer massene i tjeneste for eliten. Massen opplever seg elsket, men er egentlig foraktet.
Ut av dette får vi en slavemoral, som baseres på tilbøyelighetene gitt over. Ut av dette får man en gradering av moralsk etterlevelse, basert på sinnelag. Den simpleste formen, er etterlevelse for å unngå straff. Så har vi en variant av moralposering, først overfor de andre og til slutt for seg selv. Så har vi sikkert en variant hvor tilbedelsen, også handler om å vise seg frem, først overfor andre, og til slutt for seg selv. Men toppen er ikke nådd før man «elsker storebror», av hele sitt hjerte. Da er handler det ikke lengre om øyentjeneri av noe slag, men at man holder Guds Bud, av kjærlighet til Gud. Dette er adelsmerket på toppen av det dominansbaserte moralhierarkiet. At dette er et bedrag, og at det blir foraktet viser jo det faktum at dette ikke er i nærheten av å adressere saken i seg selv. Det ligger i dette konseptet at det ydmykhetsidealet som ligger i dette, inkluderer dyrking av egen ignoranse. Hovedproblemet med dominansbasert autoritet, er jo total overgivelse av egen autonomi. Man kan ingen ting, vet ingen ting, og vil ingenting, annet enn å «tjene Gud». Men er omgjort til nyttige redskap i elitens hender. Grasrotmennesket som lever i en forestilling om egenverdi, basert på denne overgivelsen, er i stedet foraktet, manipulert og fullstendig overgitt til hva det som enn kreves. Det kan selvsagt innebære alle type brutalitet, inklusive folkemord.
Herre-moralen i dette, handler om innsikten i at lover, regler og moralitet er for de svake, som beviser dette ved å la seg manipulere. Selv er vi hevet over dette. Vi bare passer på hverandre, familien vår, og sørger for at eksklusiviteten går i arv, sammen med bedraget som holder massene nede. Utvikling av narsissistiske trekk gir en psyke, basert på selvberettigelse, inklusive tilsvarende verdiblindhet for alle andre.

Eksklusiv etikk i politikken

Beskrivelsene over rendyrker konseptet. I praksis er dette selvsagt langt mer nyansert. Om vi analyserer Nazismen så oppdager vi at deres rasefilosofi graderte rasene på skala av verdighet/mindreverdighet. I forhold til definisjonen over så handler det om at graden av vektlegging av individers menneskeverd varierer med rase eller etnisitet. Det er dette jeg vil kalle en mer presis definisjon av begrepet rasisme.

Men selvsagt finner vi eksklusiv etisk praksis i mange andre sammenhenger. Jeg er usikker på om noen har formulert en systematisk etisk teori som kommer inn under kategorien eksklusiv. Friedrich Nietzsche er allerede nevnt. Hans filosofi, inspirerte nok også Nazismen. Men oftest handler denne etikken lite om teori, men heller om praksis i form av oppfatninger, politiske standpunkter og praktisk handling eller politikk. Der å tilnærme seg dette på en mer prinsipiell måte kan kanskje, i så måte være en øyeåpner for noen.
Utenom Nazismen så finnes det utallige varianter av denne type sortering. Nazismen sorterte på rase eller etnisitet. Men vi finner da også mengder av eksempler på andre sorteringsvariabler. Eksempler kan være venn/fiende, nasjonalitet, skyldig/uskyldig, frelst/fortapt, muslimer/vantro, overklasse/underklasse, rik/fattig, pen/stygg osv.
Nå må vi heller ikke falle i den grøften å tro at vår tids humanistiske tenkning er helt fri for denne type tankegods. Her vil jeg spesielt trekke frem menneskerettighetene. Det er få som i dag ikke aksepterer dette. Menneskerettighetene er basert på et universalt begrep om menneskeverd. Men å opphøye dette til å bli en slags universal formel blir feil på flere måter. For det første faller dyrene utenfor, for det andre ville en slik humanuniversalisme bryte sammen i det vi kom i kontakt med utenomjordiske vesener som utvilsomt er på vårt mentale stadium, eller over. For det andre vil vi få problem den dagen skulle komme at vi evnet å gi kunstige innretninger av type robot eller datamaskin evne til livskvalitet. Min analyse av bevissthet utelukker ikke en slik mulighet.

Eksklusiv etikk er som regel mentalt nærsynt og preget av den egosentriske prioritet. Dermed kan den også avdekkes og påpekes å være egoistisk, et forsvar for egoet, retorisk og neppe holdbar som etisk posisjon.
Empatisk etikk står i kontrast til dette. Det er ingenting et individ kan være eller gjøre som får det til å tape sin etiske verdi. Og den etiske verdien er utgangspunktet for hvordan man behandler hverandre. Dermed blir denne formen for etisk eksklusivitet umulig.