Empati

Når jeg snakker om empati, tenker jeg mest på medfølelse, ikke bare det å synes synd på noen, men også det å glede seg over andres glede. Jeg er klar over at empati som begrep også kan brukes på andre måter. For eksempel evnen til å sette seg inn i en annens sted.  Min bruk av begrepet orienterer seg også i den retningen, men da inkluderer det medfølelsen. For man kan tenke seg empatibegrepet brukt utelukkende om den informasjon, eller innsikt man kan erverve seg om en annens sinn. Da kan man også tenke seg denne informasjon brukt til å sette inn «stikket der det smerter mest». Jeg har også sett empati-begrepet brukt på denne måten. Da snakker vi om empati som en slags kompetanse på den annens sinn. Kompetanse er nøytralt og er man uten medfølelse eller ønsker å påføre noen lidelse så blir denne type empati fort en trussel mot den andre. Kompetansen kan utnyttes som et kraftig verktøy til manipulasjon av andre. Det er altså ikke denne formen for empati jeg snakker om.

Empati er et sentralt begrep i min etiske tenkning. Man da snakker vi om et empatibegrep hvor hoved-innslaget er medfølelse.

I forhold til den andre formen har jeg fått mer og mer sansen for begrepet «mentalisering».

Min oppfatning er at den mekanismen som skaper empati i oss mennesker, også har medfødte komponenter som jeg sorterer under sosiale tilbøyeligheter. Den første sosiale tilbøyeligheten som oppstod var mor-barn relasjonen, morskjærligheten, eller agabe som finfolket kaller den for. Det er lett å relatere denne tilbøyeligheten til individets evne til reproduksjon. De mødre som tok vare på sitt avkom forsterket sin egen reproduksjonsevne. På grunn av genetisk lekkasje har denne evnen også smittet over på fedre.  Dette har fått svært stor betydning for menneskearten fordi mennesket bruker uforholdsmessig lang tid på å vokse opp. En menneskemor har større behov for hjelp til oppfostringen enn hos andre arter. Dette har i sin tur medført sterkere seksuell seleksjon, spesielt på menn. Denne seleksjonen kan sannsynligvis også ha fremelsket kognitive egenskaper. Igjen genetisk lekkasje og det er hele menneskearten som blir smartere, ikke bare mannen. Våre tilbøyeligheter er diffuse, slik at det som før var mors-kjærlighet, far- kjærlighet også har gitt partner-kjærlighet og til syvende og sist en forholdsvis sterk generell empatisk tilbøyelighet.

Naturlig empati og empatisk appell

Det er viktig å være klar over at vår naturlige tilbøyeligheter til empati på ingen måte fordeler seg «rettferdig» mellom individene. Noen individer kan lide mye uten at vi bryr oss, mens for andre, skal det ingenting til. Selvsagt er det slik at empatien også er avhengig av sosial interaksjon for å utvikle seg. Møte med andre mennesker og dyr skaper muligheter for menneskets identifikasjon med seg selv og andre. Våre empatiske evner formes av den kulturen vi inngår i, men noen trekk går igjen på tvers av kulturer og dyrearter.  Barnlige trekk, som store øyne og uskyldige ansiktstrekk, barnegråt osv. treffer en empatisk streng hos de fleste normale mennesker. Jeg kaller det for empatisk appell. Og mekanismen er så kraftig at den også slår ut på andre arter, spesielt på unger av alle slag. Men alle mennesker har trekk ved seg som skaper empatisk appell. Disse trekkene er nok ujevnt fordelt mellom kjønnene. Kvinner har i gjennomsnitt høyere empatisk appell enn menn. Kvinner vekker omsorgs- og beskyttelses-trang, sannsynligvis ikke bare hos menn men også hos andre kvinner. Når det gjelder menn så er sannsynligvis deres evne til å vekke empati på det svakeste når de er unge, sterke og uredde. En mann på dette nivået vil som regel ha seg frabedt andres medfølelse. Hans strategi er naturlig å hevde seg gjennom styrke. Men, interessant er det at også når mannen blir gammel og etter hvert hjelpeløs så vekkes empatien igjen. En vesentlig sammenheng her er at egenskaper som styrke, dominans og makt, nøytraliserer empatisk appell. Empatisk appell forutsetter grader av hjelpeløshet. I dette inngår også signaler om uskyld, maktesløshet, kunnskapsløshet og til en viss grad mangel på kognitiv kapasitet, særlig i form av naivitet og mangel på sosial kompetanse, som f.eks. ene til å manipulere, eller være sosialt beregnende. Dette skaper selvsagt også doble strategier, hvor man fremstår som naive og uvitende, men i bakgrunnen er iskald sosialt beregnende. Men tilbake til de eldre: Vi mennesker har utviklet evnen til å ville ta vare på de gamle. Sannsynligvis er dette en bieffekt av empatien, men det har nok også gitt fordeler som bivirkning, i form av bedre utveksling av erfaring, kompetanse og kunnskap.

From Studies in Animal and Human Behavior, vol. II, by Konrad Lorenz, 1971. Methuen & Co. Ltd.[1]

Det kan også være en interessant refleksjon at empatisk appell sannsynligvis avtar med sosial distanse. Jo mindre vi identifiserer oss med andre, jo mindre naturlig empati. Om vi har blitt eksponert for forestillinger om at fienden er umennesker, kan empatien totalt bli overvunnet av hat og forakt.

Alt det jeg sier her har jeg selvsagt ikke noe vitenskapelig belegg for. Men jeg tror hypotesene er formulert slik at det kan etterprøves ved hjelp av eksperimenter.

Det finnes en del interessant fysiologisk forskning som antyder en del mekanismer som kan være en del av empatiske funksjonen. Det er forskningen på såkalte speilnevroner. Slik jeg har forstått det så fungerer det slik: Om jeg gjør en bestemt handling så vil et mønster av disse speilnevronene fyre. Dette vil gjenta seg hver gang jeg gjør den samme handlingen. Et mønster for hver type handling. Men så er det det interessante, at de samme mønstrene gjentar seg når jeg ser andre gjøre de samme handlingene.
Slik jeg har skjønt det, er det sannsynlig at dette foregår på et veldig nyansert nivå. Dermed blir dette en kilde til informasjon om andres sinn. Og det er jo nettopp dette empatien bygger på.

En annen fysiologisk kilde til naturlig empati er et hormon som kalles for oxytocin.  Oxytocin er også kalt for kjærlighetshormonet. Det er et hormon som også er involvert i amming. Her produserer både mor og barn hormonet og barnet får det i tillegg gjennom morsmelken. Dette skaper en sterk binding mellom de to. Seksuell orgasme er også en prosess som utløser produksjon av oxytocin. Det skaper en sterk binding mellom partnerne. Da er det ikke unaturlig at man også finner hormonet involvert i både empati og tillit. Dette hormonet er en god indikasjon på antagelsen om at mor-barn forholdet er den evolusjonære forklaringen på at arter har utviklet evne til empati.

Sammenhengen mellom empati og gråt

Jeg har allerede nevnt barnegråten som et vesentlig virkemiddel for å skape empatisk appell. De babyer og småbarn som gråt mye skaffet seg mer omsorg fra foreldrene og oppnådde derfor fordeler som til syvende og sist slår ut i reproduksjonsevne, og dermed også blir gjenstand for seleksjonstrykk. Men her har vi et typisk eksempel på at «bieffekten» av dette begynner å leve sitt eget liv. For empatisk appell er en lønnsom strategi, dersom den utløser omsorg, og det gjelder i alle aldre.  Så hvorfor skal naturen utvikle noen mekanisme til å stoppe denne atferden når individet vokser til? Vel, her må vi se på noen mot-mekanismer. Her er det mest nærliggende at en slik atferd også signaliserer utilstrekkelighet og sårbarhet. Og det er slett ikke alltid lønnsomme signaler å sende ut til omgivelser. Det er en direkte sammenheng mellom sårbarhet og skam. Så det å gråte vil også kunne utløse skam. Dette er signaler mest rammer menn, som jo har større behov for å skjule nettopp sårbarhet og utilstrekkelighet og framstå som alfa-hanner. For en utilstrekkelig mann signaliserer direkte mangel på ressurser og han vil neppe rekke opp til nederste hylle på kjønnsmarkedet. Følgelig gir dette en forutsigelse om tilbøyeligheten til å gråte, nok vil bremses hos alle voksne, men mest hos menn. Og selvsagt så stemmer dette intuitivt med våre erfaringer. Undersøkelser antyder at kvinner, i gjennomsnitt, har 30-64 gråtetokter pr år, mens det tilsvarende for menn er 6-17. Gråtens varighet er også forskjellig på kjønnene. Kvinner gråter i gjennomsnitt i 6 minutter, mens menn gråter i 2-4 minutter. Undersøkelser antyder også forskjell i motiv for gråt. Menns gråt handler mest om empati og forhold som ikke kan reddes, mens kvinners gråt ofte handler om egen utilstrekkelighet eller når de tenker tilbake på sørgelige hendelser, eller situasjoner de ikke evner å takle[2]. Med utgangspunkt i dette er det altså å anta at kvinner har mer å vinne på sin gråt enn menn. For dette vekker empati og utløser også dermed behov for å beskytte.

 

Naturlig Empati og etikk

Slik jeg har forstått det vegrer de fleste filosofer seg mot å legge for stor vekt på våre empatiske evner i forhold til etisk tenkning. En av grunnene til det, tror jeg, handler om at naturlig empati ikke virker rettferdig og heller ikke er prinsipiell på noen måte.  Om vi legger merke til det, så er «monstret» en gjenganger i alt fra eventyr, til myter, til filmer til litteratur. Og monstret er gjerne fremstilt som det heslige, det umenneskelige udyr med formidabel styrke og mektig til å gjøre de forferdeligste ting. Få av oss har problemer med å fiendtliggjøre slike monstre. Og vi har få betenkeligheter med å nyte dets dramatiske endelikt. Samtidig kan vi bli mer berørt av en sulten kattunge enn av en voksen gris stresset og på vei til slakteriet. Alt dette forteller den reflekterte tenker at det ikke er noe direkte proporsjonalt forhold mellom mengde lidelse og styrken på empatisk appell. Vi skal da også være klar over at disse tilbøyelighetene også slår ut i forhold til hvordan vi behandler våre medmennesker, og i forhold til hvordan samfunnet forholder seg til grupper av mennesker. Det er derfor forståelig at mange avviser at empati over hodet kan ha noe å gjøre i etikken. For enhver etisk teori med respekt for seg selv må nødvendigvis ha en prinsipiell avstand til dette.
Nå har jeg imidlertid likevel valgt å bruke empatien på en helt grunnleggende måte i forhold til etikken. Problemet med naturlig empati kan omgås ved å innføre en prinsipiell empati, som riktig nok bygger på vår evne til empati, men som samtidig insisterer på at den skal knyttes til individets livskvalitet, uansett hva du eller jeg måtte føle i øyeblikket angående dette individet. Dette er en overgang fra emosjonelle til det kognitive, som slett ikke er filosofisk uproblematisk. Men, som jeg inne på i forbindelse med empatisk etikk, så handler dette problemet sannsynligvis mer om et grunnleggende problem med oss mennesker, enn det handler om etisk modell. Evne til prinsipiell empatisk etisk tilnærming kan oppnås ved å trene seg opp til tankeeksperimenter. For eksempel kan vi trene oss opp til å tenke på mennesker vi forakter som våre egne sønner eller døtre. Prinsipiell empati er å søke å behandle alle som om de virkelig skulle være dine egne barn, eller deg selv. På den måten utnytter vi de mekanismene som allerede ligger i oss til å gjelde alle individer, ikke bare de vi naturlig bryr oss om. En vesentlig begrunnelse for dette er at vi da ikke lener oss på en teoretisk modell som gjør det nødvendig å nøytralisere våre egne empatiske responser. Det er nemlig en vesentlig faktor på veien mot folkemord; at vi overkommer sperren fra vår egen naturlige empatiske respons.   Mer om det i refleksjonen om empatisk etikk.

Forholdet mellom gjengjeldelse og empati

En av drivkreftene bak gjengjeldelsestanken tror jeg handler om behovet for å appellere til empatien. Hvis en person stjeler, så kan det at vedkommende i neste omgang blir stjålet fra, vekke en refleksjon om hvor ubehagelig dette er. Og det skal igjen få vedkommende til å innse sine tidligere feil og skjønne hvilket ubehag han selv har påført andre. Kan være jeg tar feil. Jeg tror dette av egen erfaring. Ofte når jeg ser eller opplever urett fantaserer jeg om å snu hele settingen slik at den som skaper ubehaget bytter rolle til offer og motsatt. Fantasien går gjerne i to retninger. Den ene går i retning av regelrett ombytting av roller, mens den andre går i retning av ombytting av roller slik at vedkommende ser potensialet for hva som kan skje, men at denne gangen omgjøres de ubehagelige handlingene til hensynsfulle gode handlinger, slik at vedkommende skal se det gode alternativet, med den gale handlingen som et ubehagelig bakteppe i det hele. Alle disse fantasiene appellerer til, eller forsøker å vekke gjerningspersonens empati.
Jeg er opplagt ikke alene om å ha hatt slike tanker.  De er selvsagt ikke alltid så reflektert og systematisk, og kanskje ikke så bevisste. Men jeg tror de kan opptre for noen og enhver som har opplevd noe man oppfatter som urett. Og da kan ideen om gjengjeldelsen bli et nærliggende resultat.
Dette har fått meg til å tenke at vi har et innebygget behov for å vekke empatiske følelser hos hverandre. Fordi empatien er en helt grunnleggende mekanisme som må være til for at det sosiale samspill skal kunne fungere på best mulig måte.  Men da skal vi selvsagt være klar over at det finnes både kloke og ukloke måter å håndtere dette på. Gjengjeldelse er ingen vellykket strategi for å få til et godt sosialt samspill.

Jeg hørte en gang en som forsket på barn sa noe slikt som dette: Når et barn slår, så kan man reagere på tre måter:

1)      Man kan true med å straffe barnet neste gang det skjer

2)      Man kan slå igjen

3)      Man kan si til barnet at «Se hvor vondt hun får når du slår»

Denne forskeren framholdt at den mest effektive måten å få barnet til å slutte å slå var den som rent kognitivt appellerte til empatien, altså det siste alternativet. Om man slår igjen, vil barnet ta det som et signal om at det er greit å slå. Det handler kun om å finne ut når det er greit og når det er ugreit. Trussel om straff fungerer som at det er greit med trusler. Begge de to første alternativene appellerer til våre gamle tilbøyeligheter til å etablere flokkens rangordning ved hjelp av fysisk vold. Det er urkreftene bak det sosiale spill. Men det som kjennetegner oss mennesker er den suksess vi har hatt som art ved å ta det sosiale spill over til det sosiale samspill. Og her tror jeg vi kan takke, spesielt empatien i et katalytisk forhold med våre kognitive muskler, som en vesentlig del av årsaksbildet bak denne suksessen.

 

 

Den empatiske feilslutning

Som nevnt i innledningen er det en vanlig oppfatning at empati havner om evnen til å sette seg selv inn i en annens sted. Dette er feil. For å sette seg selv inn i en annens stede behøver ikke å bety at man forstår den andre bedre.  Dette handler om individenes forskjellighet eller mangfold. Å sette seg selv i den andres sko er ikke det samme som å forstå den andre i sine sko. For individer har forskjellige fysiske og mentale ressurser. De krav jeg stiller til meg selv kan ikke uten videre overføres på andre. Den virkelighetsoppfatningen jeg har kan ikke uten videre overføres på andre. De følelser jeg har kan ikke uten videre overføres på den andre. De kognitive evner jeg har kan ikke uten videre overføres til andre. Det betyr at å bedømme andre med utgangspunkt i seg selv ofte er en svært uempatisk handling. Noen og enhver har kanskje opplevd å bli overstrømmet med noe vi ikke liker, men som vi «tar med godt humør» fordi avsender elsker det (og tror derfor at alle andre gjør det også). Verre er det når ressurssterke mennesker ikke klarer å se verden i perspektiv av den utilstrekkelige. For det er jo som regel slik at det er de ressurssterke som har makten og som setter standarden for alle de andre. Dermed kan man ende opp med krav og krysskrav som det blir umulig å innfri.



[1] From Studies in Animal and Human Behavior, vol. II, by Konrad Lorenz, 1971. Methuen & Co. Ltd.

[2] Illustrert Vitenskap nr. 14, 2014 side 72